Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til TeknologiPolitikk med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min er Synnøve Kronen Snyen som er nyvalgt leder i Sosialistisk Ungdom som er ungdomspartiet til SV. Velkommen Synnøve. 

Synnøve Kronen Snyen: Tusen takk. 

Silvija: Vi har allerede lekt litt podkast og diskusjon. Det gjorde vi i panelsamtale hvor vi fokuserte veldig mye på bærekraft og statens rolle i omstilling. Og i dag skal vi fokusere litt mer på deg rett og slett. Dine politiske valg og preferanser og oppdrag som du har satt deg. Også får vi se litt hvor det tar oss i forhold til de nye politiske dilemmaene som vi i fellesskap kanskje finner noen konstruktive perspektiver på. Høres det bra ut? 

Synnøve: Det høres bra ut.

Silvija: Veldig bra. Men da starter vi rett og slett med å prøve å finne ut hvem er Synnøve. Hvorfor ble hun sånn? Og hvorfor i all verden vil hun lede et ungdomsparti? 

Synnøve: Ja. Jeg meldte meg inn i SV og i SU i 2013 etter stortings valgkampen hvor vi fikk en blå-blå regjering. Jeg hadde fulgt med på valgkampen lenge og hadde funnet ut at jeg var opptatt av klima og miljø, av rettferdig fordeling av internasjonal solidaritet. Var opptatt av antirasisme og feminisme. Og da var det ganske tydelig for meg at det var SV som var riktig parti. Så når vi tapte valget i 2013 og man fikk en ny regjering i Norge så ble det naturlig for meg å melde meg inn og bidra aktivt til at man gjør det bedre på neste valg og får gjennomslag på den politikken som vi står for. Så det at FrP kom i regjering kan man jo si at var en utløsende årsak til at jeg engasjerte meg i politikk. 

Silvija: Hvor gammel er du? Hva gjør du når du ikke driver med politikk? Sånn utdanningsmessig ikke minst. 

Synnøve: Jeg er nå 24 år og har studert kultur- og samfunnspsykologi på universitetet i Oslo og har hatt permisjon fra en master der. Så nå jobber jeg fulltid med ungdomspolitikk. Jeg har vært opptatt av klimapsykologi blant annet og har studert mye rundt hvordan samfunnet påvirker oss individer. Hva får oss til å velge miljøvennlige valg. Hva gjør at noen kommer i skolestreik for klima og noen ikke deltar? Det synes jeg er spennende spørsmål. Også er jeg veldig opptatt av hvordan ulike strukturer i samfunnet påvirker oss. Hva skaper rasisme. Hvordan oppleves det å møte på rasisme eller sexisme. Det er spørsmål jeg synes er veldig spennende. Så det har jeg studert. 

Silvija: Veldig kult. Og jeg har en sånn lignende opplevelse på aktivisering fra min side på klima. Hvor jeg har hele tiden tenkt at det får noen andre fikse og jeg har så mye annet å bekymre meg om at det kan jeg ikke bekymre meg om i tillegg. Men en venn av meg som nærmest stappet en bok i hånden min som heter The Uninhabitable Earth, altså en fremtid som er ulevelig og ubeboelig. Og den pakker ut et slags 4-graders scenario i alle mulige retninger basert på forskning. Forskning innenfor psykologi eller innenfor biologi, men også industriell matproduksjon også videre. Og tegner et så skremmende bilde av fremtiden at det er det bildet som fikk meg til å begynne å ta noen litt mer konkrete og kanskje litt mer krevende valg. Og det er litt det jeg savner. At vi særlig kanskje den voksne generasjonen tenker at det er så lite og det gjør ikke så mye hva jeg gjør også videre. Men dermed kollektivt gjør vi for lite. Og det er veldig spennende å se hvordan ungdommen har dyttet denne kampen fremover. Og der tenker jeg at dere ungdomspolitikere har hatt en veldig tydelig stemme på å være utålmodige. Og mitt spørsmål er vel egentlig om den kampen kan utvides fra klima rettferdighet til digital rettferdighet. For jeg tror vi kommer til å se like store utfordringer og polarisering ikke minst. Men også manglende fremtid i forhold til valgfrihet innenfor den sektoren sånn som jeg frykter vi kan se innenfor klima hvis vi ikke gjør noe. Men det er mye vanskeligere å politisere det digitale. Det er litt sånn GDPR - hvor sexy er det, sant? Og hvem går på barrikadene for det. Men hva tenker du rundt det?

Synnøve: Jeg tenker jo at mange av de kampene vi står i nå - både klimakampen og kampen for mindre forskjeller mellom folk henger litt sammen. Og det digitale for min del kommer litt i forlengelsen av et større bilde. Hvor man ser forskjellene mellom folk øker og det er større forskjeller på de som eier veldig mye, sånn som de store selskapene Google, Facebook, Amazon. At man ser at det er noen få på toppen som får veldig mye makt nå som vi har fått et så digitalt samfunn. Og det handler jo nettopp om rettferdighet. At flere skal få muligheten til å ha den teknologien man trenger for å gå på skolen for eksempel. At alle må ha tilgang til PC og internett og at det også er en viktig rettferdighetskamp for oss. Og det henger jo også sammen med at man ikke vil at andre skal ha makt over vårt liv. Så Facebook og Google har kanskje alt for mye makt. Eller de har alt for mye makt i samfunnet i dag. Og jeg tenker at den digitale kampen fremover må være en rettferdighets kamp hvor man tar tilbake kontroll over en del av det som skjer på nett. At det er viktig at man demokratiserer teknologien og deler på den så alle får ta del i den utviklingen de står oppi. At det ikke bør være en stor forskjell mellom de som har råd til PC og de som ikke har det. Og det gjelder både i Norge, men også internasjonalt ikke minst. 

Silvija: Vi kommer tilbake til dette for vi kommer til å snakke litt om hvordan skaper vi de nye jobbene. For jeg tror der også hvis vi er litt for passive og hvis vi kjøper det argumentet med at fremtid er ikke noe sted for gamle folk så tror jeg det blir en todeling der også. Eller i hvert fall så blir det veldig ødeleggende for dette likhetsidealet som ikke minst driver ditt parti. Jeg vil spørre deg om forskjellen på partiene på venstresiden. Det er ganske mye lik retorikk rundt klima. Det er ganske mye lik retorikk rundt statens aktive rolle fremover også videre. Hvorfor akkurat SV?

Synnøve: Jeg mener at SV er det partiet som har mest troverdig politikk for å faktisk få gjennomført det vi snakker om. At vi har en plan for hvordan vi skal kutte 60% av utslippene våre innen 2030. Den platen heter Grønn Ny Deal, og den planen har ikke de andre partiene på venstre siden. Så jeg mener vi stiller sterkere når det kommer til å faktisk vite hva som trengs for å gjennomføre den politikken som man snakker om og jeg mener at SV trengs for å gå langt nok. For den klimakrisen vi står i nå er så stor og de endringene vi er nødt til å gjøre er så radikale og omfattende. Og jeg mener at Arbeiderpartiet og Senterpartiet for eksempel ikke har god nok politikk for å nå de målene vi faktisk trenger. Selv om Arbeiderpartiet også får statlig eierskap forså vidt, så vil vi gå lengre. Og jeg mener det er helt avgjørende å gå lengre enn dem for å nå de klimamålene vi har satt oss. MDG er også et parti som er viktig for oss å samarbeide med. Vi har mye lik klimapolitikk som dem, men vi har også politikk på velferdsspørsmål som de ikke har. Og jeg mener kampen for rettferdig og kampen for klima henger så tett sammen. MDG er jo blokk uavhengige og sier at de kan samarbeide med dem på høyresiden og venstre siden. Jeg mener at løsningen på klimakrisen finnes på venstresiden nettopp fordi vi er nødt til å få klimarettferdighet og Norge er nødt til å ta et stort ansvar for sine egne utslipp og det er viktig internasjonalt, for det er vestlige land, rike land som står for mesteparten av utslippene internasjonalt. Og det er et viktig fordelingsperspektiv i det og man trenger en rød og en grønn politikk. Ikke bare en grønn politikk og ikke bare en rød politikk. Men en grønn og rød politikk. Og det er det SV som har mest av. 

Silvija: Det er veldig interessant når vi snakker om 17-bærekrafts mål fra FN. Jeg synes det er en veldig fin liste av ting som skal gjøres, men vi ser oss veldig blinde på den grønne gruppen av de målene. Det er veldig mye fokus på klima. Man snakker om bærekraft veldig fort i type klima ordbruk, ikke sant. Men det er like mange mål der og kanskje enda mer som går på sosial bærekraft. Og det røde. Og det også er ting som kommer til å være nødvendig å forsvare i fremtiden, muligens. På en måte som kanskje ikke bare markeder kan fikse. 

Synnøve: Jeg tenker at bærekrafts målene til syvende og sist handler om folk og hva slags liv man skal leve. Både med tanke på klima, men også med tanke på likestilling, antirasisme, tilgang til mat, vann, rent drikkevann, helse og skole og utdanning. Det henger veldig tett sammen at hvis man skal klare å skape et grønt og rettferdig samfunn så må man gjøre alt på en gang. Og det er en kjempestor oppgave. Men det er utrolig viktig å klare å nå de målene, for det handler om livene til folk og det handler om fremtiden vår. Og hvis vi ikke lykkes med det, så får vi store problemer som er mye større enn hvor krevende det er å gjøre den omstillingen. Så det er viktig å få det til, for hvis vi ikke gjør det så er konsekvensene så utrolig store. 

Silvija: Du Synnøve, din politiske oppvåkning skjedde i kjølevannet av en valgkamp. Men er det noen du har som rollemodeller? Er det noen du er spesielt inspirert av? 

Synnøve: De siste årene har uten tvil Greta Thunberg vært mitt største forbilde. Det er jo nå litt over 2 år siden hun satt seg ned foran riksdagen i Sverige og hadde den aller første skolestreiken for klima. Og jeg synes det er veldig inspirerende. Hun har bygget opp en av verdens største protestbevegelse gjennom tidene. Og millioner av unge har tatt til gatene og krevd handling i klimapolitikken. Og nå har jo også for første gang klimapolitikk blitt den viktigste saken for norske velgere når de skal bestemme seg for hvilket parti de skal stemme på. Og den endringen som har skjedd de siste 2 årene rundt hvordan man snakker om klima er helt utrolig å se på. Jeg tror hun skal få ta mye av æren for hvordan man snakker annerledes om klima. Det har blitt viktigere nå enn det det var for bare to år siden. Og det er veldig imponerende å se at hun har fått til det. Og det er en stor seier for alle oss i klimamiljø bevegelsen at det har endret seg såpass mye på to år. For det trengs. 

Silvija: Jeg må innrømme at jeg tenker på henne litt som en sånn Jeanne d'Arc jeg. Men hvorfor gikk det så fort og så bra? Det er en jentunge med noe fletter og det var så mange som avskrev henne og egentlig avskrev alle de som ikke ville gå på skole. Jeg prøver egentlig å tenke litt sammen med deg høyt. Hun hadde ikke virkelig noe stort markedsføringsapparat bak seg. Det gikk på rå vilje. 

Synnøve: Jeg tror kanskje det var det som funket så bra. Det var såpass ærlig og såpass enkelt. Og budskapet hun kom med var krystall klart. Det var ikke noe som var skapt av et PR byrå. Det var henne og hun ble et symbol på ungdom og barn som må leve med de klimaendringene som vi er i ferd med å få. Og jeg tror det nettopp var det som gjorde det til en så stor suksess. Også tror jeg kanskje også at såpass mange avskrev henne, at Donald Trump er såpass kjip mot henne at såpass mange andre vokse politikere har også kalt henne så stygge ting, og så har gjort at veldig mange vanlige folk innså at herregud hun har jo rett. Vi står jo på lag med henne i denne konflikten. At såpass mange politikere ikke tok henne på alvor gjorde at vanlige folk ble enig med henne. Og at det fikk såpass mye oppmerksomhet torr jeg også var viktig for å danne en opinion rundt det budskapet hun fremførte. 

Silvija: Greta, veldig kul. Har du noe lesestoff du kunne anbefalt oss? Noe som har løftet deg i det siste? 

Synnøve: I sommer så leste jeg en bok som heter det er nok nå. Som handler om nyliberalismen. Den er skrevet av Linn Stalsberg og er utgitt av Manifest. Jeg synes den inneholdt utrolig mange gode faglige poenger om hvordan økonomien fungerer. Hvordan nyliberalismen og kapitalismen har skapt det samfunnet vi lever i dag og hvordan det økonomiske systemet påvirker både naturen og miljøet, men også mennesker. Hvordan vi tenker henger tett sammen med hva slags økonomisk system vi lever i. Og det økonomiske systemet vi har påvirker arbeidslivet vårt. Det påvirker fritiden vår, det påvirker velferden vi har i Norge. Så det er absolutt en bok som tar for seg mange store spørsmål med en veldig gjennomført historie rundt hva som skjedde fra 60-tallet frem til i dag når det kommer til hvordan økonomien har endret seg gjennom disse 10-årene. 

Silvija: Jeg har veldig lyst til å be deg om å hjelpe meg å tenke litt rundt dette. For jeg må innrømme at jeg er litt forvirret selv. Når jeg leser sånne ting som Ayn Rand og deres ekstreme liberalistiske syn så synes jeg dette blir litt for mye. Og dette er ofte fremført av mine beste venner fra Silicon Valley. De digger den type ideologier. For de er jo veldig gode til å konkurrere. Og dette er individets frihet, men det som skjer - en manns frihet kan fort være en annen manns fengsel. Men det er også det at de sterkeste, de smarteste, de råeste blant oss kommer seg frem. Og jo mer rom man gir dem, jo mer rom tar de. Og det skjønner ikke mine gode venner i Silicon Valley at dette er ikke helt enkelt og helt rettferdig. Men jeg synes det at med frihet under ansvar er en veldig fin måte å leve livet sitt på. Hadde bare alle klart det. Også er det noen som utfordrer dette. For dette leder fort til den neo liberalismen. Både på kulturelle posisjoner og verdier, men også på økonomiske posisjoner og verdier. Jeg fikk ikke med meg hvem som skrev den boka. Den høres utrolig spennende ut. Det er nok nå. 

Synnøve: Linn Stalsberg heter hun. 

Silvija: En gang til.

Synnøve: Linn Stalsberg. 

Silvija: En av premissene tenker jeg er at kanskje man ikke trenger en verden som er stadig og i uendelig vekst. Men at vi kan kanskje klare oss med det vi har, men heller fokusere litt mer på fordeling. Hvordan tar man den tanken videre i den boken eller i ditt hode?

Synnøve: Jeg tenker at nyliberalisme er jo troen på at markedet er det som er best og skikket til å styre verden. Og jeg mener jo at mennesker er best egnet til å styre verden. Og at demokrati og folkestyret er det systemet som best forvalter makt og rikdom. At det er viktig at alle får sin stemme hørt. Og da er man nødt til å ha mindre forskjeller mellom folk fordi penger er makt. Og det å ha så enormt med rikdom som det enkelte mennesker i verden har er ikke bra for noen. Ofte når man snakker om forskjeller og sånn så glemmer man litt at det er jo noen som er helt absurd rike som man nesten ikke ser. Som man ikke kjenner. Som man ikke har noe bilde av. Og jeg synes NRK sin TV-serie Exit egentlig visste hva absurd rikdom egentlig er. At det finnes noen både i Norge og internasjonalt som har så mye penger og de trenger virkelig ikke så mye penger. Det er jo så mye sløsing på luksus og det er uendelig med luksusklokker og luksusyatcher og luksushytter. Og jeg tror man kan si mye om den NRK serien, men den viser jo hvert fall at noen har helt grotesk mye penger og det er egentlig ikke bra for dem heller å eie så enormt med eiendommer og penger. Og jeg tror at det er bedre samfunn for alle at man har fordelt den rikdommen mer jevnt utover. Og rettferdig fordeling ser man jo at skaper bedre samfunn. Det det blir mindre kriminalitet, bedre helsevesen, bedre utdanning. Land med små forskjeller mellom folk er bedre å bo i for alle for folk stoler mer på hverandre hvis forskjellene ikke er så store. Levealderen blir lengre hvis det er små forskjeller mellom folk. Barnedødelighet er høyere i land med store forskjeller. Flere sitter i fengsel i land med store forskjeller. Små forskjell gir oss et bedre samfunn å leve i for alle sammen. Og jeg tror det også det er en riktig del av løsningen på klimakrisen fordi man ser jo at 100 selskaper står for 71% av klima og gassutslippene. Og hvis de selskapene er styrt av noen absurd rike menn i dress i ulike deler av verden så er det ganske vanskelig å få ned utslippene. Men hvis det hadde vært selskaper som var mer demokratisk. Hvis økonomien hadde vært mer demokratisk så hadde man også hatt mer makt til å få ned klima og gassutslippene og ta mer hensyn til natur og miljø og jeg tror ikke folk vil forurense sitt eget drikkevann, men Coca-Cola kan godt forurense folk sitt drikkevann fordi det påvirker ikke dem. Og det er jo nettopp derfor det er viktig for oss å flytte makt fra de på toppen til vanlige folk fordi det skaper et bedre samfunn å leve i og jeg tror vi hadde tatt bedre vare å joda vår hvis den beslutningen hadde sittet nærmere folk. 

Silvija: Det er flere ting å ta tak i her. Det ene er at jeg sitter og tenker på USA og hvor fastkjørt og fastlåst det virker når samfunnet blir så ekstremt polarisert. Det har mistet evnen til å snakke på tvers av disse gruppene. Og store forskjeller mellom folk tror jeg oppstår når det blir uoppnåelig å flytte mellom grupper. Og det som binder oss sammen i dette landet mer enn kanskje noe annet er denne velferdsstaten vår. Tilgang til god helse, god utdanning, god sikkerhet, grunnleggende behov for alle i et samfunn. Jeg har levd litt forskjellige steder i livet mitt, og det er noe av det som jeg er aller, aller mest forelsket i, i det landet vi bor i. Og vi kan snakke litt om faren for velferdsstaten gitt at vi ikke passer på å utvikle den og gjøre den konkurransedyktig. For noe av det som jeg tror neo liberalistene kan fort si når vi snakker om at nå skal makten til folket og det må fordeles mye mer rettferdig og ingen har godt av å ha alle de ekstreme insentiver for å utkonkurrere de andre. For de sier at ja, men hvis du tar bort de insentivene, så gidder ikke folk å konkurrere. Da gidder ikke de vokse og utvikle seg. Du tar bort på en måte drivkraften for å bli bedre. Og spørsmålet mitt til deg er egentlig - det andre de også fort kan si er at ja, men alle de andre gangene hvor man har prøvd å plukke vinnere fra en aktiv stat, eller hvis man har prøvd å forbigå markeder. Det er så mange eksempler på hvor man har gått galt. Jeg personlig mener at de eneste eksemplene hvor det har gått ordentlig bra er der man har plukket noen vinnere også har man brukt staten til å stimulere dem ordentlig bra. Men selv om vi sier at makten til menneskene og ikke til markedene så er det alltid noen mennesker som forvalter den makten på vegne av oss andre. Og hvordan sørger vi for at de gjør det på en varig og rettferdig måte, ikke sant.

Synnøve: Godt spørsmål. Jeg tenker at vi vil jo at de som jobber i en bedrift skal ha mer å si for hvordan den drives. At det skal ikke nødvendigvis være statsministeren som bestemmer over alle bedrifter eller alle selskaper i Norge. Det tror jeg ikke er en god idé. Men vårt syn er jo at staten kan og ofte må og bør gå foran for å nettopp skape nye markeder. For staten kan ta en langsiktig risiko som private aktører som vil ha kortsiktig lønnsomhet ikke kan. Og når man er i startfasen av ny teknologi som trengs og utvikles og modnes før det blir lønnsomme investeringer for privatsektor så er staten en aktør som kan gå foran og skape de markedene. Og da tenker jeg at de tå være strategisk rundt hva slags rolle staten har i å kanskje oppskalere prosjekter som ikke er lønnsomme i dag, men som kan bli det i fremtiden er viktig. Og den tiden vi er inne i nå så må vi jo ta en del risiko. For den største risikoen vi kan ta er jo å ikke prøve hardt nok i å bekjempe klimakrisen. Så kanskje går noen prosjekter skeis, det kan godt hende, men den risikoen må vi ta hvis vi skal klare å nå de målene vi har satt oss. Og det burde vi gjøre. Og nesten halvparten av alle oppkjøp i Norge skjer jo nå av utenlandske interesse og av utenlandske eiere tar jo stadig mer utbytte fra norske bedrifter. I 2018 så gikk jo 97 milliarder kroner til utbydde til utenlandske eiere. Og Norge har en vesentlig andel utenlandsk eierskap enn det Sverige og Danmark har for eksempel. Så jeg synes det er rart når høyresiden ikke vil ha mer statlig eierskap, for det funker veldig ofte og jeg synes det er rart at man heller vil at den kinesiske staten skal eie samfunnskritiske infrastruktur enn at vi skal gjøre det selv. For det er mye lettere for innbyggerne i Norge å stemme ved valg i Norge og si hvordan man vil at man skal utvikle jernbanen for eksempel. Det er mye lettere å påvirke hvis den norske staten eier det enn hvis Kina eier den. Så det er jo nettopp derfor demokratiet også skal ha mer å si og det å demokratisere bedrifter handler jo også om at man ved valg skal kunne ta beslutninger på hvordan man synes selskaper som jernbane eller bussen skal drives. Det er viktig at det er valgdagen som avgjør hvordan det skal styres. Det er jo også et viktig demokratisk prinsipp. 

Silvija: Vi kan komme tilbake til statlig eierskap. Jeg har bare lyst til å dra inn et annet tall her, eller to tall. Siste tallet jeg har sett nå fra verdensbanken i forhold til økonomien etter korona eller økonomiens framskrivning for 2020 på verdensnivå er at vi kommer til å gå ned 4,5 prosent. 4 og et halv prosent på global BNP. Og det er det verste året siden andre verdenskrig rett og slett. Og sammenligner det tallet - altså et fall på 4.5 prosent med det som skjer på veldig mange børser som faktisk enten holder stand eller går opp. Og hvis man ser hvilke bedrifter som driver den veksten på børsen så er det ikke lenger tradisjonell industri bedrifter. Det er ikke energibedrifter. det er ikke farma og helsebedrifter. Det er ikke retail og finans bedrifter. Det er de nye digitale bedrifter. Og ekstremt sådan, så det er ca. ni bedrifter i verden som står for halvparten av den veksten i børsene. Og det viser bare en enda større failure of markeds. For vi kan ikke snakke om rasjonelle markeder når vi kjøper aksjer på en prising som tilsvarer at disse bedriftene eier all vår fremtid. Det er ikke noe konkurranse lengre. Men derfor så tenker jeg at vi kan ikke klage på det. For sånn er det. Og jeg tror ikke vi får stoppet det fra lille Norge. Så mitt forslag er at vi skal lage våre egne konkurransedyktige tjenester. Så jeg tror at konkurranse er viktig, men at den må styres litt, for vi kan ikke konkurrere på alt. Og vi har alt for små markeder til at de skal vise vei. Men det er noen områder Norge er ekstremt gode på og det er hav. Det som har med ressurser å gjøre. Det som har med shipping og annen vanskelig transport å gjøre. Alt utenom vei tenker jeg. Også er det dette med velferd. Vi leverer kanskje verdens mest effektive velferdstjenester. og da må man kanskje styre det litt. Men man må likevel ha ekstrem konkurransevilje innenfor de sektorene. Og da er mitt spørsmål til deg - går det an å kombinere med en sånn super snillisme? For at vi skulle bygge den oljesektoren vi har i dag så er det masse folk som omtrent ga livet sitt på 70-tallet. Og hvordan skaper vi den satsningsviljen for vår felles fremtid selv om staten hadde satset på noen industrier så må folk kunne det nye. De må ville jobbe i de nye jobbene så ekstremt. Klarer vi å skape et samfunn som er så sulten på fremtiden?

Synnøve: Jeg opplever at hvert fall min generasjon unge folk er kjempegira på å jobbe med å skape de nye grønne løsningene. Og jeg tror at man har vært kanskje litt for treige fra politisk hold i å nettopp skape nok studieplasser innenfor den sektoren. Jeg synes det er unødvendig at folk går petroleumsstudier nå. Jeg synes alle heller burde gå noe om fornybar energi, eller miljø og naturforvaltning. At det burde vært mye større og flere studieplasser innenfor de sektorene. Så tenker jeg at det er helt avgjørende at de som jobber i olje og gass næringen er med på å omstille seg og skape de nye grønne arbeidsplassene for de sitter på en helt enormt viktig kompetanse som er kjemperelevant for å skape grønne arbeidsplasser. Og jeg synes det er trist når det blir en sånn polemikk mellom olje og gass næringen og de grønne arbeidsplassene fordi det er nettopp fordi vi har hatt en olje og gassnæring at vi er kjempe godt rustet til å skape ny grønn industri. Og jeg håper hvert fall at staten og arbeidslivet og næringslivet ser at hvis vi satser på omskolering på utdanning og på etter- og videreutdanning nå, så ligger vi kjempegodt an til å klare å skape grønne arbeidsplasser. Og jeg tror folk har lyst på jobb i fremtiden. Jeg er ganske sikker på at alle har lyst til å ha en jobb å gå til, men da må også både det offentlige og næringslivet satse på utdanning og kompetanse heving og omskolering. Og det tror jeg man absolutt kan få til. Og næringslivet i Norge går jo bra fordi vi har en velferdsstat, fordi vi har et godt helsevesen og fordi vi har en god skole. Og vi må fortsette å satse på det for å klare den omstillingen vi skal igjennom. Og det er kjempeviktig at politikere ikke fjerner arbeidsledighets rettigheter for eksempel. For da skaper man en utrygghet som er helt unødvendig å skape. For vi kan klare å omstille oss hvis vi vil. Men ingen skal bli stående på bar bakke. Det er kjempeviktig. 

Silvija: Det jeg synes er så utrolig interessant nå er at du står for det partiet som er mest opptatt av snillisme. Likhet, inkludering er veldig viktig. For alle. Og jeg sier det med kjærlighet. Det er veldig interessant. Det er to-tre moderne filosofer som er venner av meg som alle har endt opp i SV. Det er noe med ideologien som tydeligvis er veldig sånn sunn. Men samtidig så viser du ekstrem ambisjon på vegne av hele befolkningen. For det som jeg ofte blir bekymret for er at vi antar at folk ikke skjønner den nye politikken for det er litt for komplisert og du kan ikke snakke om data for folk gidder ikke å lytte. Det enste du kan engasjere folk på det er bompenger eller metoo. Og jeg tenker at vi kanskje er litt ferdig med det nå. Så hvordan oversetter vi det ambisjonsnivået som du har på vegne av hele velgermassen og hele befolkningen til politikk? Problemet mitt med livslang læring er at jeg mener at alle bør og vi må slutte å spørre hvem betaler og forstå at individet skal betale litt også skal arbeidsgiver betale litt. Individer gir sin fritid og arbeidsgivere investerer i relevant innhold og staten sørger for litt skattelette for begge disse to. For det de sparer staten er egentlig arbeidsledighet i fremtiden og den fremtiden kan være der om fem år. Vi kan ikke være et helt land på nav fordi vi ikke har giddet å holde oss relevante. Men hvis man begynner å snakke om dette så mener folk fort at man er urealistisk. Folk gidder ikke. Folk orker ikke å gå på skolebenken. Folk vil spille golf eller bridge eller drikke øl og se på fotball. Jeg tror i likhet med deg at folk vil noe mer. Folk vil ha en meningsfull hverdag og jobb er et privilegium som en del av den hverdagen. Men er det gjennomførbar politikk eller er vi bare for naive Synnøve?

Synnøve: Det er helt mulig å gjennomføre tenker jeg. Men man må gjøre mer enn det man gjør i dag for at det skal gå i land. Og jeg tenker at det er viktig at man fra det offentlige sin side er flinke til å stimulere at universiteter og høyskoler og fagskoler og studieforbund skaper mer fleksible studiemuligheter sånn at man får tilpasset det til ulike deler av befolkningen. For vi er ikke like og det er ikke det samme å være 24 år, student og er vant til å leve på studielån og med lav inntekt sånn som jeg er vant til. Og det å ha en familie på tre barn og fulltidsjobb og et huslån som du knapt klarer å bære. Folk er i forskjellige livssituasjoner. Men det er kjempeviktig at ingen opplever at de blir irrelevante. For jeg tror at hvis folk føler at det jeg kan eller det jeg jobber med er det ingen som liker. Eller det er det ingen som bryr seg om eller det er ikke viktig lengre. Så mister man kanskje litt den motivasjonen til å omstille seg også. Og da er det nettopp viktig at muligheten faktisk ligger der. Man kan ikke forvente at alle skal omstille seg hvis de faktisk ikke har muligheten til det. Hvis man ikke har råd til det og hvis det ikke er et tilbud i nærheten av der du bor. Jeg tror ikke man kan forvente at barnefamilier skal flytte til andre siden av Norge for å omskolere seg i et halvt år. Det tror jeg er urealistisk. Men jeg tror det er realistisk at man kan klare å bygge opp gode fagmiljøer i hele landet som kan gi tilbud om etter- og videreutdanning. men da må man ikke legge ned masse høyskoler rundt omkring i landet. Man trenger et desentralisert utdanningstilbud for at hele landet får være med på den omstillingen vi skal igjennom da. 

Silvija: Jeg synes det er utrolig fint egentlig å se at selv om vi er rike, selv om vi kunne - jeg har bodd i Saudi Arabia et halvt år og det er veldig trist egentlig å se hvor lite meningsfullt livet blir når du vet at du har mer enn nok penger du trenger for den delen av landet som har det. Men at det er ikke så veldig farlig hva du gjør eller ikke gjør. Verken for damer eller menn. Og det å finne den nye relevansen tror jeg den unge generasjonen er mer utålmodig enn den kommende generasjonen. Men hvordan skaper vi rom for de unge i politikken? Det tar så lang tid før dere kommer inn stortings posisjonen eller hva det er. Hvordan skaper man plass? 

Synnøve: Jeg tror eldre politikere noen ganger må gi plass. Og med å gi plass så betyr det at det er ikke naturligvis sånn at alle skal ta gjenvalg til Stortinget i 40 år. Det kan ikke være sånn at de samme skal sitte på de samme posisjonene år etter og år. Det må være en hvis utskiftning i fra politiske posisjoner. Og det tror jeg er kjipt for mange å høre. Fordi man blir vant til å sitte på Stortinget også plutselig så har man ikke gjort noe annet enn å sitte på Stortinget. Og det skaper ikke plass til unge. Også synes jeg også at enkelte både politikere og innbyggere kanskje er ganske nedlatende ovenfor unge som er engasjert. Vi får ofte høre at vi er broilere eller vi er karrierepolitikere fordi man brenner for politikk når man er ung. Og det synes jeg er ganske nedlatende og ufint. Og jeg synes det er noe man burde slutte med, for hvis man bare blir stemplet negativt på grunn av alderen sin så får man ikke lyst til å engasjere seg i politikken. Og det er viktig at flere er med på å slå ned på den holdningen som jeg opplever at er litt i ferd med å spre seg når man leser i kommentarfeltet når unge kandidater er innstilt til stortingslister at oi, her er SV bitt av ungdomsbasillen eller den type ting. Det er skikkelig kjipt å høre når man er innstilt på å gjøre en jobb og innstilt på å få gjennomslag for den politikken vi står for og vi får gjennomslag på vegne av de som har stemt på oss. At vi er en form for basill som tar plass fra de gamle. Det synes jeg ikke. Det er de som er under 30 som er underrepresentert på Stortinget. Det er ikke de som er mellom 50 og 60. 

Silvija: Jeg som akkurat bikket 50 skvetter fortatt når jeg hører det for jeg har alltid tenkt på de over 50 er liksom de som - også er det to sider av denne saken. Den ene er at vi skal leve så alt for lenge Synnøve. Jeg har akkurat blitt 50. Med norsk helsevesen, med utvikling i medisin. Hvis ikke Alzheimer tar meg alt for tidlig så er det ikke umulig at jeg lever 50 år til. Og kan jobbe i 50 år til. Man må ha perspektiv på at jeg vil jo gjerne brukes da også. Men så tror jeg det blir trangere om plassen. Nettopp fordi det er desto viktigere at de unge også får en del av de plassene. Her mener jeg det er viktigere med kvotering enn med kvotering mellom damer og menn. For jeg tror at da får vi bedre balanse på både en tidsforskyvning i den forvaltningen som vi driver med nå hvor vi fokuserer for mye på nåtid og kortsikt i stedet for fremtid og langsikt, ikke sant. Og det er lettere å bli utfordret av noen som ikke har vært med på å ta de avgjørelsene og kan utfordre litt den folkloren og si at sånn er det bare og dette har vi alltid kjempet for. Gjøre litt plass for nye saker. Så jeg tror at vi må finne en måte å bruke folk lengre og samtidig skape plass for flere. Og samtidig så tror jeg det er veldig viktig at vi åpner opp for at det er ny tverrfaglighet. Det at dere er politiske broilere må dere oversette til oss folk akkurat som at dere må oversette politikk til oss folk. Jeg tror at det er veldig vanskelig for folk å forstå hva i all verden gjør man der på Stortinget annet enn å drikke kaffe og nikke til hverandre. Og komme med ganske uforståelige taler. Så det å sørge for at politikken går litt bort fra disse fine ord som alle er for det gode og alle er mot det onde. Og litt mer sånn hva er du villig til å prioritere. Hva vil det koste oss å gjøre det som du mener er nødvendig. Og der har jeg inntrykk av at vi har kommet ganske langt med klima. Vi er enig om at det skal koste, men vi er også enig om at det er kanskje en nødvendig investering. Og kanskje også en konkurransemulighet. Og tilsvarende alle de andre sakene vi snakker om. Så jeg tror det å gjøre politikken forståelig igjen. Kan dere unge kanskje gjøre bedre enn vi gamle? 

Synnøve: Ja, det kan godt hende. Og jeg tenker at det handler litt om utskiftning igjen og da. Hvis du har vært på Stortinget i 30 år så snakker du kanskje bare stortingsspråket. Men hvis du har vært student og sittet på kollokvierom og grupperom og snakket om politikk med de andre på studiet ditt så har du kanskje et annet språk enn hvis du bare snakker med en politiker, da. Så jeg tror utskiftning av politikere er nødvendig for å ha et mer forståelig språk og for å være nærmere der folk er. 

Silvija: Og siste greie fra meg. For det første det at man er en broiler betyr at man er antagelig en veldig tverrfaglig dypt engasjert samfunnsperson. Og jeg tenker at det er også noe man burde forklare folk. At fremtiden er blitt så kompleks og tverrfaglig at det man har brukt av energi på å lære seg masse om samfunnets forskjellige fasetter er ganske unik utdanning i seg selv. Og hvis noen begynner å snakke om ungdomsbasillen - jeg har alltid vært minoritet. Jeg har vært minoritet siden jeg var født som ungarsk i gamle Jugoslavia. Og har på en måte blitt trent opp av mor og far og egentlig la det prelle av. Det er ikke noe annet. Så hvis noen sier at det er litt for mange nye damer i styret, så sier man bare at er ikke det flott? Er ikke det flott at verden er ikke gått under? Det er litt sånn med SV kanskje. Good for SV, bra. Kanskje dette er det vi trenger overalt. Så just dont take the bait er vel egentlig den eneste smilende av er vel det man burde gjøre med Trump også tenker jeg. Men det er kanskje ikke så lett. 

Synnøve: Jeg er enig i det. Man skal ikke la det gå dypt innpå seg. Men samtidig så synes jeg man skal ta på alvor at folk ikke vil gi plass. Og da tenker jeg at da har alle et ansvar for å stå opp mot det og forklare nettopp hvorfor det er bra at unge ikke er så underrepresentert på stortinget. Det er bra også fordi det blir flere eldre og man lever lengre. Så tenker jeg at det er ekstra viktig at også unge får den plassen man bør ha i et demokrati. For vi er like viktige innbyggere som alle andre selv om man er ung. 

Silvija: Du Synnøve, siste to spørsmål. Det første av dem er hva er din beste overraskelse fra korona? 

Synnøve: Jeg tenker at det beste kanskje er at man har blitt mer vant til å ha digitale møter og blitt bedre på det. Og at man kanskje ikke kommer til å fly like mye som man gjorde før for å være på et møte i Trondheim eller i Bergen eller noe sånt. At man kan ta det mer digitalt. Det tror jeg er bra både fordi man bruker mindre tid på reise. Det er jo ikke så gøy å sitte i kø på sikkerhetskontrollen og sånt. At man kan gjøre mer digitalt, det tror jeg er bra. 

Silvija: Og siste spørsmål. Hva pleier du å si til deg selv når du sitter litt fast år det er vanskelig? For å løfte deg selv opp?

Synnøve: Hva jeg pleier å si til meg selv. Jeg tror noen ganger så må man slutte å være så kritisk til det en selv har notert ned eller slutte å stille så høye krav som det man kanskje egentlig så for seg og tenke at det er bra nok.

Silvija: Det har tatt meg 50 år å lære det der. Så good for you. Veldig bra Synnøve Kronen Snyen. Utrolig kult å snakke med deg. Tusen takk for at du var med oss i Lørn Teknologipolitikk.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University