LØRN Case #C0840
Samvirke mellom private og offentlige aktører
I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med kommuneoverlege i Ringeriket kommune, Karin Møller. De snakker om at det å tåle usikkerhet over lang tid er vanskelig og spesielt når fokuset ofte er på måloppnåelse og budsjett. Balansen mellom nødvendig smittevern og bærekraft i samfunnet blir viktig og vanskelig. For kommuner er det viktig å ha evne til rask omstillingsevne og håndtere en fleksibel og rask logistikk. Vi må ha en fleksibel logistikk som er preget av likhet, nærhet, ansvar og samvirke.

Karin Møller

Kommuneoverlege

Ringerike kommune

"Veien til planen er viktigere enn planen"

Varighet: 40 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er 55 år, har alltid hatt et aktivt yrkes og familieliv med mange jern i ilden. Nysgjerrighet er en driver, risiko et stadig begrep som gir anledning til fundering og likeverdig samvær et nødvendig premiss.

Hvilke interessante nye dilemmaer oppstår i ditt innovasjonsfelt?

1. Balansen mellom sentral og lokale myndigheter, roller og ansvar

2. Nødvendig smittevern og omdømme/historiefortellingen

3. Hva er god informasjon og hvordan tilrettelegge god kommunikasjon

Dine beste tips til andre lignende selskaper? 

Retter seg mot kommuner og beredskap. Vær nysgjerrig, bygg på og lær av lokale erfaringer, vær modig og tenk nytt.

Dine viktigste prosjekter siste året?

Covid.19 og Hendelsesbasert analyse/erfaringslæring

Hvem inspirerer deg? 

Alle de som bidrar til at jeg må tenke meg om en ekstra gang.

Hva er relevant kunnskap for fremtiden?

Hendelser skjer lokalt. Lokal kjennskap til geografi og folk er sentrale nøkler for å lykkes i beredskapsarbeid. Ha lav terskel for å lære av erfaringene etter hendelser – fra de som håndterte det.

Dine beste ledelses-tips?

Tro på at de du jobber sammen med kan og vil gjøre en god jobb. Vær tydelig på dine forventninger. Vær synlig. Tenk utenfor boksen. Husk å drikk en kaffekopp.

Et yndlingssitat eller livsmotto? 

«Det kan gå bra».

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er 55 år, har alltid hatt et aktivt yrkes og familieliv med mange jern i ilden. Nysgjerrighet er en driver, risiko et stadig begrep som gir anledning til fundering og likeverdig samvær et nødvendig premiss.

Hvilke interessante nye dilemmaer oppstår i ditt innovasjonsfelt?

1. Balansen mellom sentral og lokale myndigheter, roller og ansvar

2. Nødvendig smittevern og omdømme/historiefortellingen

3. Hva er god informasjon og hvordan tilrettelegge god kommunikasjon

Dine beste tips til andre lignende selskaper? 

Retter seg mot kommuner og beredskap. Vær nysgjerrig, bygg på og lær av lokale erfaringer, vær modig og tenk nytt.

Dine viktigste prosjekter siste året?

Covid.19 og Hendelsesbasert analyse/erfaringslæring

Hvem inspirerer deg? 

Alle de som bidrar til at jeg må tenke meg om en ekstra gang.

Hva er relevant kunnskap for fremtiden?

Hendelser skjer lokalt. Lokal kjennskap til geografi og folk er sentrale nøkler for å lykkes i beredskapsarbeid. Ha lav terskel for å lære av erfaringene etter hendelser – fra de som håndterte det.

Dine beste ledelses-tips?

Tro på at de du jobber sammen med kan og vil gjøre en god jobb. Vær tydelig på dine forventninger. Vær synlig. Tenk utenfor boksen. Husk å drikk en kaffekopp.

Et yndlingssitat eller livsmotto? 

«Det kan gå bra».

Vis mer
Tema: Innovasjon i ulike sektorer
Organisasjon: Ringerike kommune
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 201007
Sted: VIKEN
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Balansen mellom sentral og lokale myndigheter, roller og ansvar. Nødvendig smittevern og omdømme.
Hva er god informasjon og hvordan tilrettelegge god kommunikasjon.

Mer læring:

I beredskapsarbeid er Talebs «The Black Swan» en viktig bok.

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0021
Innovasjon i ulike sektorer

Harald Throne-Holst

Professor

SIFO og OsloMet

#C0029
Innovasjon i ulike sektorer

Marius Øgaard

Founder

The Life Science Cluster

#C0028
Innovasjon i ulike sektorer

Simone Mester

PhD stipendiat

UiO

Utskrift av samtalen: Samvirke mellom private og offentlige aktører

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn podkast. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Karin Møller som er fylkeslege i, hva heter det?

 

Karin Møller: Jeg er kommunelege i Ringerike. 

 

Silvija: Kommune overlege i Ringerike. Og det er litt interessant egentlig at vi snakker sammen Karin i en serie som Sundvollen lager for sine ansatte og andre hotellansatte og andre interesserte lyttere. Som går egentlig på innovasjon og egentlig nødvendig utvikling i hotell bransjen. Vi har snakket med flere partnere av Sundvollen. Folk som er innovatører, som leverer noen veldig spennende roboter eller som leverer veldig spennende software, registreringsløsninger, hygieneløsninger til Sundvollen. Men du er egentlig ikke en partner, du er en kontrollør. Og det vi egentlig skal prøve å forstå er de nødvendige smitteverntiltak som hoteller som Sundvollen bør ha nå for å egentlig kunne fortsette driften også gjennom pandemien, og så fort som mulig etterpå. For der har man veldig sterkt inntrykk av at det mangler en helhetlig forståelse hos mange i turistbransjen. Man ha anvendt en del regler, men det er noe med hvordan man klarer å etterleve og hvordan klarer man å formidle til både ansatte og besøkende. Også har jeg fått med meg at Sundvollen har vært veldig aktiv både i å rigge til på innovative måter sånn at antall kontaktflater minimaliseres. Så man kan for eksempel kjøre en stor konferanse på 200 deltakere delt inn i kohorter av 50 hvor det er etterprøvbart at det er ikke noen kontakter mellom de 4 kohorter. Verken i toaletter eller i restauranten eller i møterommene også videre. Og hvordan skal man formidle det at det er trygt å kjøre disse konferanser hvis man følger bestemte regler og hvilke regler bør det være? For det er det veldig mange der ute som lurer på om jeg kan gå på en konferanse eller kan jeg ikke få på en konferanse? Kan jeg arrangere eller kan jeg ikke arrangere? Så det å hjelpe oss å forstå litt balansen mellom nødvendig smittevern og bærekraft. Det blir kjernen av samtalen og det er egentlig det jeg har lyst til å be ansatte i hotellet tenke på når vi snakker. Er det greit?

 

Karin: Det er greit ja. En liten sånn korrupsjon, jeg er jo i Ringerike og hotellet ligger i Holen kommune. Så når jeg prater her så prater jeg om hvordan vi skal få til et godt samarbeid mellom hotellet og konferanser og hoteller som har noen viktige roller for kommunene både i beredskap, men også i hverdagslivet for å få til både det sosiale, men også samfunnsutviklingsarenaer. 

 

Silvija: Kanskje også hvilken rolle de må ta? 

 

Karin: Ja så i utgangspunktet så er jeg ikke bare en kontrollør. Jeg har ofret meg i høyere grad og ikke minst nå under covid som rådgiver. Fordi det er så himla mye nytt og så mange vrier på dette som vi kanskje ikke har tenkt så mye på før med vårt samfunn. Det gjelder for så vidt både helsevesenet og butikker og frisører og hoteller og alle mulige andre som driver med næringsliv. Da har vi tenkt potensielle møteplasser, vi har tenkt på at det er viktig å være sammen. Og vi har ikke tenkt så mye på det viktige med å ikke være alt for mye sammen. 

 

Silvija: Alt for tett.

 

Karin: Nye dilemmaer som man blir så oppgitt over som gjør at man må tenke nytt.

 

Silvija: Nesten sånn at man utfordrer seg på at hva er en konferanse til?

 

Karin: Presist. Hva er viktig for oss og hva er ikke så viktig for oss. Og det er noen nye tanker man må gjøre seg. 

 

Silvija: Og det tror jeg vi kan legge til nå mens vi snakker om tematikken. Akkurat det spørsmålet hva er en konferanse til og hvordan får man mest mulig ut av en konferanse. Det er noe med at det må være samlende. Men kanskje det holder med å være en scene også bare 20 personer i publikum. Og en digital overføring til mange som sitter i sine lokale kontorer og får den felles opplevelsen fordi det er en scene og det er en god produksjon. Eller kanskje det er greit at det er kohorter av 50 gange 4 eller 6 eller 10. Så kan man være samlet på en trygg måte. Men da er samlingen innenfor de mindre gruppene. Så hva vil vi med det sosiale. Samme spørsmål tror jeg kommer til å gjelde kontorplasser også fremover. Fordi vi har endret måten vi har jobbet på. Veldig mange av oss jobber hjemmefra og har funnet ut at det fungerer for det meste bortsett fra de mest krevende møter. Der bør vi være sammen, og vi savner det sosiale med kollegaene våre. Det er en del av jobben det og. Så hvordan skal vi sørge for det sosiale uten nødvendigvis å ha et heltids kontorliv som vi hadde før. 

 

Karin: Det er et kjempegodt spørsmål. Det tror jeg ikke vi kan si at vi har svaret på enda. Jeg tror vi må bruke litt tid på å lære oss hvordan vi synes det fungerer best. Når jeg tenker på mennesker så tenker jeg som sosiale vesener. Så kan det godt være sånn som vi hadde det før covid. Det eneste lure tingen vi kunne finne på var å finne oss noen andre måter å gjøre ting på som opplevdes like meningsfullt. Det er noen ting som vi kanskje ikke trenger å reise for. Det er noen møter vi kan ta digitalt. Det er kanskje også mye kompetanseinnhenting vi kan gjøre digitalt som vi ikke trenger å møtes for. Men jeg tror vi må passe oss for å forsvinne helt fra å ha fysiske møteplasser. Om det er fordi jeg er så gammel som jeg er, at jeg sliter med å ikke skulle treffe andre eller om hvor den grensen ligger. Det vet jeg ikke, men jeg kan godt være litt nervøs for å miste evnen til sosial omgang, evnen til å forstå kroppsspråk, evnen til å utnytte de andre kommunikasjonsformene vi tross alt har når vi er sammen, enn bare det at vi prater med hverandre og kanskje ser fjeset på hverandre. Så vi håper jo vi finner et nytt balansepunkt etter hvert.

 

Silvija: Vi kommer til hvordan vi også under pandemien kan få mest mulig ut av det sosiale og minst mulig ut av fysiske kontakter. Men før vi gjør det har jeg lyst til å ta noen standard spørsmål for at folk skal bli litt kjent med personen bak stemmen. Det jeg pleier å spørre folk er hvem er du og hvorfor synes du at du har en kjempespennende jobb?

 

Karin: Jeg heter Karin. Jeg er kommuneoverlege, det har jeg vært siden 2009. Formelt er jeg spesialist i allmen- og samfunnsmedisin og har en utdannelse fra Danmark. Jeg har vært i Ringerike siden 2009 og akkurat kjedelig har det ikke vært. Jeg synes at blant de mest spennende oppdragene jeg har hatt så har det handlet om beredskapsarbeid. Egentlig bare hverdagens hendelser som handler om det som skjer hver dag og som angår mindre grupper eller enkeltpersoner, men også de store hendelser som krever at vi er flere folk med i arbeidet. Det treffer man gjerne engasjerte, løsningsorienterte folk som er 08.39, og da er det mulig å tenke utenfor boksen. Det har vært veldig spennende i de årene. 

 

Silvija: Jeg sitter og tenker på to store eventer hvert fall. Det ene er selvfølgelig korona pandemien og beredskap rundt den. Og det var også Utøya. Jeg antar at det var litt sånn alle til alle hendene med. 

 

Karin: Det er jo hvert fall en av de hendelsene jeg har lært mye av i juli 2011. Også var det en helt annen type til hendelse. Den beredskapshendelsen vi står i nå med covid. Men det er noen fellestrekk og det handler om at når det smeller som verst så må vi prøve å finne de i de ekstreme som for så vidt er helt normal og vi må prøve å dra og bruke energien på å få i gang de tingene som skal fungere som normalt og som kan gjøre det de pleier å gjøre. Og det er jo der hotellet har en svært viktig rolle. Uansett hvor ille det går så skal vi alle oppleve trygghet, nærhet og tak over hodet. Vi skal oppleve at noen bryr seg. Og vi skal oppleve at vi får mat og drikke og en seng å sove i hvor det er trygt å være. Og det er jo det hotellene gjør til hverdag. Så det kan vi gjøre dobbelt opp. Helsevesenet er en represjonsbransje. Hotellet er en bevaringsbransje. Så likhetstegnene er vel at begge ordene kommer fra Hospitality. Men det å forstå at man må benytte hverandre i de roller man har er kjempeviktig. Og de hendelsen du snakket om nå så er det Sundvollen hotell som har stilt opp 22. juli som alle kjenner til og hvor de spilte en kritisk rolle. Hadde vi ikke hatt det så tror jeg vi hadde knekt. 

 

Silvija: Men jeg kan ikke detaljer. 

 

Karin: Om det ikke var fly og hotell involvert. Da måtte vi spilt mye bredere for det var en type hendelse med mange flere. Det pleier å ordne seg, bortsett fra i startfasen.

 

Silvija: Men den rollen Sundvollen spilte 22. juli - jeg vet faktisk ikke, men det var der man samlet alle etter at de ble hentet fra øya og det er der pårørende kom og møtte og det er den den første medisinske behandlingen skjedde. Altså før folk ble sendt til sykehuset. Jeg husker folk satt i tepper, men jeg vet ikke hvor lenge.

 

Karin: Nei, Sundvollen hotell ble aktivert på fredagskveld ganske kort etter at meldingen kom fra Utøya. Vi reiste rundt og tok imot de som ikke skulle på sykehus. Så det var langt mer enn de fleste som kom til Sundvollen hotell. I tillegg som du sier de pårørende. Vi hadde hele nødetats apparatet og hele kriseledelsen for hendelsen som er samlingen mellom nødetatene med base her. Alle informasjonsmøter. Og vi samlet også all innsatspersonell med spisemuligheter her. Så her var mer enn 1000 mennesker innom i 4 døgn. Matservering 24 timer i døgnet. Ikke noe rom til de som var pårørt. Det har utrolig mye å si at man har en god seng, et eget toalett så man ikke skal suse rundt på gangen. Det har utrolig mye å si at man har trygge rammer å treffe hverandre på og å treffe hjelpepersonell på. Og det har utrolig mye å si at du kan få mat 24/7 fordi man mister døgnfornemmelsen når sånt skjer. Og at det de får å spise ikke er tomatsuppe med flatbrød, men det er skikkelig mat. Så det er viktig. Jeg er ganske overbevist den dag i dag og predikter det gjerne når jeg blir spurt at man skal ikke ha en kommunal beredskapsplan uten et hotell. Ikke uten et konferansehotell. Vi kan ikke klare oss uten når det smeller.

 

Silvija: Og det er en avlastningsressurs som du sier. 

 

Karin: Nei, det er ikke en avlastningsressurs, det er en innsats ressurs.

 

Silvija: Innsatsressurs. 

 

Karin: Det er ikke avløsning. Det handler om å ivare ta de mennesker som av en eller annen grunn har fått tilbud en seng sånn at hverdagens trykk er borte. Og som ikke har de rammer de skal ha. Og da handler det om å få overblikk og samle folk en plass så de ikke er spredt i hytt og gevær. 

 

Silvija: Men hva krever det da av disse stedene? For det krever en stor rask omstillingsevne og evne til å håndtere en ekstrem logistikk. Det går kanskje å pakketere litt hvilken logistikk regime må du har i tilfelle katastrofe og krise. Jeg tenker at det er ganske mange deler av landet hvor det plutselig kan komme naturkatastrofer fremover. 

 

Karin: Det kan hende når som helst og hvor som helst. Og det vil alltid være i en kommune og i et lokalt samfunn som må håndtere det. Og det er en av nøkkelen. Å ha lokal kunnskap. Vite hvem som er hvem og hvem man kan spørre. I beredskapsprinsippene er det fire grunnsteiner. Og det er nærhet, likhet, ansvarsprinsippet og samvirkeprinsippet. 

 

Silvija: Nærhet?

 

Karin: Nærhet, likhet, ansvar og samvirke. 

 

Silvija: Hva betyr de fire?

 

Karin: Det betyr at når det smeller og det uforutsette skjer så skal oppgaven løses nært der det hender. I så lik organisasjon og med så like ansvarslinjer som det man har i en normal drift. Man skal ikke ut å improvisere en ny organisasjon. Også etter 22. juli kom samvirket. Man skal gjøre det sammen og ikke sette alene med hver sin løsning. 

 

Silvija: Og likhet dreier seg da om likhet i organisasjonen, nærhet at det skal være nært tilgjengelig til der det skjer? Og hva med ansvar og samvirke?

 

Karin: Ansvar er de som normalt i normal drift har ansvar for å løse en oppgave skal også løse den når det smeller. Også er det samvirke. Man kan og spå en endelig illustrasjon og det er så vidt en litt så omskrevet versjon av Pareto-prinsippet. Selv når det mest ekstreme hender så er 80% av de oppgavene som skal løses vil være helt vanlig. Kunsten er bare å finne dem. Så hvis du klarer det så vil du ha din kapasitet til å løse de siste 20% som er uvanlig og faller utenfor boksen. For et hotell er det ikke uvanlig at folk skal ha mat og en seng å sove i. Det er heller ikke uvanlig at folk har behov som manglende tannbørste eller mer strøm eller internett eller telefon eller trenger å få tak i folk. Det er heller ikke uvanlig å registrere folk. Det er ikke uvanlig å samle folk. Det er ikke uvanlig å produsere en ekstra skive. Så de må gjøre det de pleier i dobbel takt og i ganske litt vri. Og det har de hotellene vi samhandler med vært kjempeflinke til. Sundvollen var helt i ro den 22. For det var jo egentlig et sommerstengt hotell. Og det sluttet å være sommerstengt på mindre enn en time. Så den innsatsen her gjorde at det var mulig for helsepersonell, men også for politiet og også for Røde Kors og andre å bre seg rundt og gjøre det de skulle og ikke bruke energien på andre ting. Og det er et klokt beredskap. 

 

Silvija: Karin jeg har lyst til å spørre deg litt om denne andre innsatsen som de hadde 12. mars omtrent, da det smalt i Norge. Eller da Norge gikk i sort. Så var det veldig stor usikkerhet på hvor ille det blir og hvordan helsevesenet skal håndtere det. Og da brukte dere også en ny form for partnerskap her med Sundvollen. Kan ikke du fortelle litt om det? Så har jeg lyst til å be deg å sitte deg litt nærmer eller i telefonen litt så jeg ser deg. 

 

Karin: Sånn er det når jeg tenker, så forsvinner jeg raskt ut med hodet. Telefonen begynte å komme i slutten av februar. Så oss for som kommuneoverlege var det som var overaskende var den omveltingen så voldsomt som man gjorde 12. mars. Det som også var overraskende i forhold til andre beredskapshendelser var på det tidspunktet så ut som om at det ville gå så fort. Så at man allerede til påske ville ha full pandemi. Altså full utbredte sykdom og manglende bærekraft i helsetjenestene. Det betydde at sykehusene ikke ville kunne ta inn de som de skulle ta unna. At hjemmesykepleien og kommunehelsetjenesten ikke ville rekke rundt til alle som var svært syk. Så vi var nødt til å finne en løsning fort for hvordan vi kunne ta imot eldre hjemmeboende som ikke kunne klare seg i forhold til at de var for friske til covid og for friske til sykehuset, men ikke friske nok til å komme hjem. Og til å ta imot de som fikk infeksjon med covid, men som ikke skulle på sykehus og legges inn fordi de enten var så gamle og skrøpelige som man ikke har noen forventing om effekt. Eller fordi man ikke har plass og man måtte sile ut litt tunge valg. Og da var det en konferanse den 12. mars. Vi var fire kommuneoverleger som møttes her og hadde digitalt overført konferanse. Det var den største store konferansen digitalt. Det er jo veldig fint, og vi ringte ned hit og spurte om vi kunne få et rom med digital overføring og jaja sa de. Også har vi rom. Så det er jo veldig enkelt. Og da endte vi den dagen med et fellesmøte arrangert med riktig smittevern for beredskapsledelsen er i Ringerike og Hole kommune her på Sundvollen. Og i dialog med Tord| avklare en måte vi faktisk kan få til et helsehotell. Det handler om et rom i den nye fløyen. Store, romslige rom innredet med full universell utforming. Så det er mulig å være der i en rullestol uten å trenge hjelp. Da er det enkelt å si at det er en hospitalseng. Også er det veldig god ventilasjon, det er vaskbare overflater, brede gode ganger og egen innkomst. En egen kjeller som er kjempefin. Så i løpet av mindre en uke så hev de seg rundt. Ringerike kommune og Holen kommune hev seg rundt. Så der har vi bemanning på plass og installasjonen klar til å ta imot de første pasientene. Så vet jo vi alle sammen at sånn gikk det ikke. Så det faktisk ikke vært covid-19 pasienter her. Men, det vi også måtte gjøre var å skaffe plass i herbergene rundt omkring på sykehjemmene. Og da er det jo slik i dag at det er ganske fult på sykehjemmene i hverdagen. Så da endte vi med å flytte en del av våre pasienter fra vårt sykehjem. Så da ble det det vi kaller helsehotell. Og grunnen for at det er helsehotell var at det var ikke en permanent løsning, men en løsning såpass lenge så kommunene fikk orientert seg. Så vi ble litt klokere på covid. Så det var i funksjon frem til 19 juni. Og det var selvfølgelig en utfordrende løsning for alle, men mange stilte opp med god mat og gode aktiviteter. 

 

Silvija: Ja. For det krever vel både en del på smittevernregimet også som man måtte gå litt beyond sånn maks to personer i heisen. Man måtte tenkte ganske helhetlig. Også krever det sikkert litt logistikk også. Fordi tross alt skal det lages bestemt type mat. Det skal servers på bestemte type måter. Dere har personale som kan hjelpe folk med både hygiene og medisinering også videre. Men de må ha tilgang til sine rutine teknikker.

 

Karin: Det var veldig mye. Det er ikke bare bare å gjøre noe sånt. Men det blir enklere når man har en aktør som er løsning orientert og frem i skogene og ikke redd for ting utenfor boksen. Så det var ikke mulig uten en beredskapsvillig hotell administrasjon. Det å hive seg rundt. Det å endre på oppskriften på kjøkkenet er helt riktig at det må en kokk gjøre, men den skal brukes og du må endre produksjonsmåte. Det er også helt rett at å sette opp et nettverk kan også en hotelldirektør gjøre, men de må vite det. Også er det annerledes å ha helsehotell for eldre med andre pleiebehov enn normale hotellgjester. Bare sånn som søppel håndtering, rengjøring, samlingsplasser, møteplasser, aktiviteter. Det er noe helt annet enn å drive et hotell. Det som er når man har det på et hotell i forhold til om vi skulle hatt det i en gymsal er det noen ting som varebestilling, logistikk, vask og renhold og sånn som har samme metode. 

 

Silvija: Karin, jeg vil også snakke med deg litt om nå i pandemien. Jeg er på fritiden min foredragsholder og merker at det er utrolig mange som har usatt konferansene sine fra vår til september. Og nå er det en ny runde med utsettelser, eller så har en del folk bestemt seg for å kjøre det heldigitalt. Eller deldigitalt. Det er noen som har en scene hvor de da filmer foredragsholder også har de en liten gruppe mennesker i salen. Også overføres dette til resten av deltakerne. Masse fordeler fordi du kan nå folk på tvers av tid og på tvers av geografi. Men ulempen er at du mister den evnen til å stå sammen i kaffe kø og diskutere og møtes. Og det sosiale er uerstattelig. Så finner vi nye løsninger som at det er lokale møter mens man overfører også videre. Men det begynner å kjøres konferanser nå med også 200 deltakere. Unge Høyre var på Sundvollen tror jeg på forrige fredag hvis jeg forsto det riktig og de var på ca. 200 personer eller noe sånt. Og det som jeg har hørt Tord snakke veldig varmt om er at han vil implementere og har implementert en deling av disse gruppene. At han bruker samme prinsipp som han bruker i skolene med å dele gruppen inn i mindre grupper. Kohorter som forholder seg til bare de som er inne i kohorten sosial, fysisk, men man kan fortsatt sitte samlet i en stor sal med god avstand mellom kohortene og ha den opplevelsen av at man er med på de samme foredragene. For tross alt så er det den følelsen av at vi alle sammen hørte det samtidig. Og vi så nesten hverandre når dette skjedde som er greien delvis med disse konferanser. Og jeg har ikke tenkt at vi skal diskutere Folkehelseinstituttets retningslinjer, for det kan man veldig fort gå seg vill på og det vanskelig å vite hva som er riktig og optimalt og der kunne man også gjort mye mer hadde vi brukt smittesporingsappen mye tidligere og bedre formidlet om hvorfor vi bruker den. Jo vi bruker den for å forstå sykdommen, ikke for å beskytte individet tenker jeg. Men bortsett fra at hvis vi holder oss unna det så kunne jeg tenke meg å prøve å lære litt fra deg. Hva er det som er førende prinsipper i en sånn pandemi i forhold til trygg gjennomføring av store samlinger. Og grunnen til at jeg spør er at jeg vet det ble laget noen sånne veldig detaljerte regler på visse ting. Maks så mange mennesker i bassenget, maks så mange mennesker i restauranten. Men det hjelper ikke hvis ikke man forstår at selv om det bare er 20 mennesker i restauranten så står de for tett på hverandre. Og selv om de husker en-meters regelen så tar de tak i de nøyaktig samme kaffekannene. Så hva er det som er virkelig riktig? Hvordan kan man få en helhetlig tankegang rundt dette?

 

Karin: Det var en skikkelig utfordring du kom med der. Hvis jeg skal begynne litt med begynnelsen så er covid-19 en dråpesmitte. Utfordrende med det er at det er ingen som har hatt det og det er ikke noe effektiv behandling som finnes på den tiden.

 

Silvija: Jeg må be deg oversette. Dråpesmitte betyr at jeg kan hoste det på deg, men?

 

Karin: Det kommer nå. Det som er dumt med covid som sagt er at vi alle kan få den og vi ikke har noe som kan hjelpe oss med å begrense den tiden det smitter. Det som er befriende er at det smitter med dråpesmitte. Og det vet vi noe om. Dråpesmitte er det som kommer når du hoster, nyser og spytter på folk. Det er det som kommer ut av munnen din. Og den skal inn samme vei for at du blir syk. Den skal inn gjennom slimhinnene i øynene, nesten eller munnen. Og det er det grunnlaget for rådene vi gir. Det er det som er grunnlaget for å bli hjemme når du er syk. Hvis alle som hoster og nyser på resten av befolkningen så blir det veldig effektiv stopp på smittespredningen. Det er det som er grunnlaget for avstand. Og det sier vi i dg at hvis du er mer enn en meter fra andre så er smitterisikoen liten. Og det er fordi du skal hoste, spytte, nyse ganske mye for å få nok virus over på nestemann. Så det er ganske effektivt og også vanskelig for folk å huske på. Vi ser nå at de basale egentlig ikke medisinske, men velferdsrelaterte ting her gjør at det i juni måned var 63% færre meldte andre infeksjonssykdommer. Og nå i september er det 40%. Så det er veldig viktig og det handler ikke om noe annet enn å vaske hendene dine, bli hjemme når du er syk og holde avstand. Ikke klem på flere enn du må. Når man ser på det covid-viruset som sagt så er poenget at vi verken har behandling eller klarer å vaksinere slike folk. Og vi vet veldig lite om immuniteten enda. Så i de tiltak som blir anbefalt så sitter vi igjen med det vi har pratet med nå og det som blir kalt TISK-kriteriene. Det betyr testing. Finn de som er syke. Isoler dem så de ikke blander seg med andre. Gjør smittesporing og se hvem de har vært sammen med og ta dem ut så de ikke smitter flerre. Og det handler om å redusere smittespredningen. Også kan vi gjøre to ting til. Vi kan prøve å redusere antall kontaktflater. Hvor mange vi er sammen med og hvor nært vi er sammen. Og det er noe av det du er inne på nå. det handler om reiserestriksjonene. Jo mindre vi flytter oss rundt i verden jo mindre infeksjoner drar vi med oss hjem. Jo mindre vi flytter oss mellom folk jo flere kontaktflater har vi. Også går det på det som også har vært nasjonal styrt og som går litt opp og ned. Og det handler om hvor mange vi er sammen. Om det er 50 eller 200 så handler det om hvordan vi er sammen. Om vi mingler eller om sitter på hver sin plass. Om vi holder avstand eller er sammen like mye som hjemme. Det vi ser i dag er at smitten skjer i husstanden blant dem man bor sammen med og blant de man ferdes sammen med. Og det er på arbeidsplassen, personalrommet, kafferommet og rundt kaffetrakteren som du pratet om i stad. Og det er på utesteder på fester. Der vi mingler og står tett på hverandre og må rope litt for å høre hva som blir sagt. Så det er grunnlaget for at vi også har sagt restriksjoner på hvor mange som kan være i det offentlige rom. 

 

Silvija: Så en ting er at man skal ha veldig god logistikk for hvordan folk skal ferdes og hjelpe dem å forstå at vi vil absolutt ikke ha mingling for eksempel mellom kohorter. Men også inne i kohorter er det greit å ha faste sitteplasser i disse breakout rooms og workshopene og faste sitteplasser på konferansen. Og samme kanskje bør overholde i forhold til lunsj og måten maten blir servert her også videre. Det som jeg ikke forstår godt nok Karin er at det er en type sykdom som ikke er like voldsom hos alle. Så hva skjer med de som har sykdommen uten å vite det selv? Burde vi hatt et regime hvor du hurtig testes på vei inn i alle konferanser og hjelper det? Eller hvis du ikke hoster så er det ikke så farlig? 

 

Karin: Jeg tenker at det som er med covid er at det er mye vi ikke vet. Men det ser ut som at langt de fleste spesielt i den yngre garde og arbeidsaktive er det mange som egentlig ikke har symptomer på dette. Barna er ofte symptomfri, men neppe smitteførende i noen særlig omfang. Så det er mye vi ikke vet. Hvis vi skal teste så skal vi være rimelig sike på at den testen gir oss et riktig resultat. Det vil si at vi finner dem som er syke blant alle de som ikke r det. Og det er vanskelig i dag fordi det er få som er syke. Vi prate rom kanskje 100.000 av befolkningen hatt infeksjonen. Det er jo ikke mye i forhold til en befolkning på 5 millioner. Og av dem har vi fanget de 14 000. Så det sier seg selv at det er mørke tall i dette. Og det må vi leve med. Den grad av usikkerhet er sikkert det som oppleves ekstra slitsomt. Denne usikkerheten er den vi må leve med og vi må leve med den lenge. Når man hører at det går opp og ned. I uke 40 var det jo litt spesielt fordi var statsministeren ute og sier at utendørs arenaer med faste sitteplasser kan det være 2 x 300. Det er jo fotballkampen de er ute med. Og i samme uke er de ute og sier maks 50 i Oslo. Det er helt korrekt, det blir vanskelig å forholde seg til når det blir så mange tall. Frem til da var det 200. Det vi må tenke på er at vi enkelte har hvert vårt ansvar for å ikke gå ut når vi er syke, vi har ansvar for å gjøre opp med seg selv om hvor mange nærkontakter har jeg. For det handler om smittesporing og det handler om å finne dem som er syke og unngå at vi alle går i karantene samtidig. Så det å være litt oppmerksom på hvem er jeg sammen med, hvor mange er jeg sammen med og hvor tett er jeg sammen med de. Hvis du går fra den ene konferansen til den andre som smittet så kan du i verstefall treffe flere 1000 mennesker hvis du er aktiv. Så handler det om som du er inne på om dem som har disse konferansene. Det er jo derfor det er på de offentlige plasser det er lov å samle flere. De kan legge til rette for at det er god plass mellom de som deltar. Men de kan jo ikke fotfølge folk inn på hotellene og ut i barene hele natta. Så vi har jo alle sammen et ansvar for å sørge for at vi vasker hender og blir hjemme når vi er syke.

 

Silvija: Jeg har sett den reklamen hvor han danser fra FHI. Det står party like it's 2020 hvor det er en meters avstand på dansegulvet og den er veldig sjarmerende. Jeg tenker sånne enkle påminnelser om hva som gjelder. Du skal holde en meters avstand og du skal holde god håndhygiene og du skal holde deg unna hvis du er syk. Det kan vi like godt gjenta hele tiden inntil dette har normalisert seg. Og da er det spørsmålet der hvor lenge skal vi holde på sånn? Vi vet ikke, men veet vi noe mer om det er 6 måneder til? Mer eller mindre? Hva tenker du?

 

Karin: Jeg tenker at et sånt spørsmål ber meg om å spå. Og det er jo helt håpløst. Egentlig så tenker jeg at mange måter å gjøre ting på som vi har lært oss i løpet av dette halvåret kan vi like godt forsette med. Når vi ser at raten med andre infeksjonssykdommer faller med 40% og det er 40% færre syke barn i barnehage så er det ikke noe godt argument for å ikke vaske hender. Det er ikke det. Jeg tenker også at vi har kunsten og opplevelsen av å finne balansepunktet mellom det gode smittevern og bærekraft. Så jeg tror ikke vi skal tenke at dette er noe som går over også kan vi gjør som vi ellers har gjort. Ting var ikke bra før og nå har vi hatt muligheten til å lære oss nye måter å gjøre ting på. Og da må vi plukke det som oppleves meningsfullt og det som er bærekraftig videre frem. Skoler og barnehager er mer ute og det er jo kjempebra. Det at vi kanskje ikke nødvendigvis trenger å sette oss i bilen til absolutt alle møter er kanskje også lurt. Det at vi kan ha hjemmekontor er kanskje ganske lurt. Det at legen kan ha digital konsultasjon er i hvert fall lurt. Så man slipper å få alle disse smittsomme sykdommene galopperende inn på kontoret. Så jeg tenker at det er mange ting som er lurt. også er det noen hemmende begrensinger som vi må vurdere hvordan vi skal løse. Og det er jo det regjeringen og helsedirektoratet gjør. Folk i helsedirektoratet prøver å avveie dialog med den kompetansen vi kan ha nå også er det opp til oss lokalt til å vurdere hvordan det skal se ut lokalt. Og da kommer det mer sånn som du var inne på. Da kommer det mer lokalt kjennskap. Hvem klarer å løse en sånn oppgave og hvor tror vi det er lurt å legge et sånt arrangement.

 

Silvija: Men poenget er vel også at folk må vite at det går å gjennomføre en konferanse på 200 deltakere med gode smitteverntiltak og det er ikke politisk ukorrekt å gjøre det. For det er mange som er redde for det. 

 

Karin: Jeg tror vi må si at etter hvert vil det være ukorrekt å ikke gjøre det. Man må kanskje være litt mer kritisk til hva er det vi må samle som. Hva opplever vi som viktig. Og jeg tror ikke vi får til innovasjon, jeg tror ikke vi får tilbake kaffetrakterpraten som er kjempeviktig hvis vi ikke finner noen gode møtearenaer. Og da er det igjen opp til de som tilrettelegger, men ikke minst dem som deltar. Og er oppmerksom og vasker hender og går hjem hvis man er syk. Man går ikke å legger seg på rommet med 39 i feber og så går ned og spiser middag. Det gjør man ikke. Men det har man jo gjort før. Da får man romservice. Man spyr ikke hele natten og så går man ned i frokostrommet om morgenen fordi man må ha mat. Sånn er det ikke. Men det er jo opptil den enkelte å hjelpe hverandre med å holde fokus. 

 

Silvija: Du Karin, helt mot slutten så pleier jeg å spørre folk om hva er deres beste overraskelse fra korona og det må jeg nesten spørre deg om også. 

 

Karin: Beste overraskelsen. Det har vært kjempelærerikt og mange bratte læringskurver. Det å kjenne hvor stor betydning smittevernlovene har for samfunnet har egentlig vært en ny erkjennelse for meg. Det som er spennende nå er nettopp det vi har pratet om spesielt helt til slutt. Men det å bidra til å finne en god balanse mellom sittervern og bærekraft. Hvordan får vi til smittevern som vi har tro på. Som samfunnsberedskap så er det å fundere på hvordan vi klarer å stå i den usikkerheten så lenge som vi må. Fordi det er kjempeubehagelig for et samfunn og ikke minst bedrifter og organisasjoner å stå i usikkerhet. Vi kan ikke lage 4-års prognoser nå. Det er jo kjempevanskelig for å forstå at når du spør når slutter dette så vet ikk ejeg også fortsetter der. Det er veldig vanskelig for de fleste å forstå. Så det er også et dilemma. Man blir sliten av usikkerhet. Da man må finne de 80% som er helt vanlige og holder fast ved det. Ikke slutt å besøke barnebarn, ikke slutt å være sammen med familien din. Ikke slutt å spis middag med naboen. Men kanskje ikke hold en stor fest i en stue som er alt for liten. Så hold deg utenfor i hvert fall.

 

Silvija: Og selv om du besøker barnebarna og spiser middag så går det kanskje å klemme på andre måter og vaske hender veldig nøye. 

 

Karin: Vi henger jo mye sammen. Vi er sosiale vesener. Men du må plukke ut hvem du klemmer på og ikke klemme på enhver. 

 

Silvija: Det var fint sagt. Plukke ut de du klemmer på. Jeg vil spørre deg helt på slutten - hva pleier du å si til deg selv når du står i veldig vanskelige tider. Nå har du gitt meg denne alternative PARETO-greien. jeg torr det er nyttig for folk å høre at alle som har kommet seg videre i livet og gjennom til et hvis punkt så har vi alle gått gjennom krevende tider og har måttet finne på noen teknikker for å dra oss selv opp etter nakkehårene. 

 

Karin: Jeg var ikke så gammel da jeg drev med klatring. Jeg husker fremdeles en episode på en sånn klatrevegg. Den tar jeg opp iblant. Dette kan gå bra. 

 

Silvija: Dette kan gå bra?

 

Karin: Dette kan gå bra. Når det smeller og telefonen ringer og det gjør den alltid fredag kveld så tenker jeg at i stedet for å bli irritert så tenker jeg gjerne oh shit, there went my plan. 

 

Silvija: Men kanskje det går bra til slutt. 

 

Karin: Det kan gå bra likevel, ja. Men det handler om å være litt nysgjerrig på neste sving. Bevare nysgjerrigheten. Dette kan være lærerikt også for meg. Dette kan bidra til noe nytt. Det å bevare den nysgjerrigheten til neste krok. Det tror jeg er viktig. 

 

Silvija: Karin Møller, kommuneoverlege i Ringerike. Tusen takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte oss til å tenke bærekraftig rundt pandemier og andre kriser. 

 

 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University

Quiz for Case #C0840

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: