Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Medlearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og denne podkast serien dreier seg om velferdsteknologi i praksis som vi bygger for å gi studenter ved Medlearn gode caser til inspirasjon og til læring. Dette er den første samtalen i serien og gjesten min er Tone Bye som er leder i pensjonist forbundet. Eller prosjektleder er kanskje riktigere å si. 

Tone Bye: Det er riktig. Takk.

Silvija: Veldig hyggelig å snakke med deg Tone. Jeg gleder meg. Dere er et av de organisasjonene som jeg synes er mest på og mest optimistiske på fremtiden. Og gitt bruken dere representerer så tenker jeg det er dobbelt kult. Så det gleder jeg meg til. Samtalen vår kommer til å dreie seg rundt velferdsteknologi i praksis og hvilke viktigste muligheter du og din organisasjon ser i det. Og kanskje også hvilke nye dilemmaer som dukker opp der. Og før vi gjør det så pleier jeg alltid å ha litt om gjesten. Bare sånn at folk kan forestille seg hele personen. Lettere å forstå hva du sier når de vet hvem som snakker. Så hvem er Tone og hvorfor tror du at du har verdens kuleste jobb?

Tone: Tone er en energisk dame. Jeg er nordlending så jeg er veldig typisk nordlending. Direkte og klar. Jeg elsker jobben min. Og det å gå ut å treffe folk og holde kurs og foredrag og snakke om noe som betyr så mye for deg. Du er privilegert da. Jeg har en fantastisk jobb. Det å jobbe med velferdsteknologi og få snakke om de mulighetene som ligger der brukerne og for de ansatte innen tjenesten og for de som skal jobbe med det får fantastiske jobber. Spennende jobber. Annerledes jobber. Når jeg begynte å oppdage velferdsteknologien for mange år siden i Pensjonistforbundet så skjønte jeg at dette kommer til å endre verden. Dette kommer til å endre Norge på en måte som vi ikke har sett før. Dette skal jeg være med på. Dette skal vår organisasjon være med på. Så vi fikk lagd et prosjekt og begynte å lage kurs og foredrag og ble en viktig aktør på det feltet. Vi ser på oss som en organisasjon som er en oversetter. Vi oversetter det utviklere, det forskeren og de alle jobber med sånn at de eldre og de på gulvet i kommunen blant annet skal skjønne hva som foregår og hvor viktig dette er og hvilke muligheter det er. For meg så har det aller viktigste vært å radbrekke mytene om at teknologi kommer til å gjøre omsorgen kald. At de eldre kommer til å være ensomme og alene med roboter hjemme. For det er akkurat det motsatte teknologien skal bli brukt til. Det handler virkelig ikke om teknologi. Det handler om mennesker. Det handler om muligheter. Det handler om å se hel mennesket. Det mest spennende som skjer i jobben min er at jeg ser at alle tjenestene der ute kommer til å bli lagt om. At de ansatte får en helt ny forståelse av sitt eget yrke. Vi må samarbeide på nye måter. Vi må jobbe på helt andre måter. Og vi ser mennesker på nye måter. Når teknologien begynner å bli brukt på fornuftig vis der ute så er de ansatte på gulvet nødt til å se de eldre på en helt annenmåte. Holdningen til brukerne blir endret. Du tenker at eldre er en gråmasse til at du ser enkelt individet og bygger tjenestene og teknologien som en del av det. Akkurat det du trenger. Så når du og jeg blir gammel og trenger teknologien så er det vår stemme som blir hørt. Det er hvordan vi ønsker å tilbringe vår alderdom som blir det viktige. Den viktigste utfordringen fremover blir at kommuner som skal veve inn teknologien som en del av tjenesten virkelig skjønner det at det henger sammen med rehabilitering. Det henger sammen med frivilligheten. Det henger sammen med forebyggingen. Teknologien skal være den plattformen som sørger for at vi får gode tjenester full av kvalitet fremover. Det er så uante muligheter for enkelt mennesket. Når vi er ute så vil vi spre det til brukerne og til de ansatte på gulvet at dette er noe av det viktigste som skjer i en offentlig sektor i moderne tid. Og det endrer folk. Det endrer alt. 

Silvija: Tone, vi kommer tilbake til det. For jeg synes det er så nydelig formulering om at du ønsker å radbrekke myten om kald teknologi. For velferdsteknologi kommer ikke til å gjøre om det er hjelpepleiere eller om det er andre velferdsarbeider sin jobb mindre relevant. Faktisk gjør den det mye mer relevant. Litt på samme måte - kvinnene ble ikke dårligere mødre på grunn av at det dukket opp både vaskemaskin og oppvaskmaskiner. Vi fikk kanskje litt mer tid til å snakke med barna eller å leke med barna eller å gjøre lekser med barna. Så du får omdisponert tiden din til det som virkelig trenger de unikt menneskelige evnene dine. Og det er det sosiale. Men jeg ser også at eldre koketterer litt med dette med at jeg kan ikke teknologi nesten litt på samme måte som kvinner gjør. Jeg må innrømme at jeg var ganske frustrert over hele den diskusjonen om digital utenforskap. Hvor vi i stedet for å sørge for at vi har brukeropplevelse som er så opplagt enkel at det er ikke mulig å ikke kunne bruke en tjeneste via en telefon. Og som faktisk er mye lettere å bruke hvis du er dårlig til bens eller det er forferdelig vær ute eller du må reise langt for å få levert den tjenesten på den tradisjonelle måten. Så tenker jeg at jeg opplever med de kjære eldre jeg har i familien at noen av dem har blitt veldig gode og kanskje enda bedre nå gjennom korona til å kommunisere digitalt og til å benytte seg av de nye mulighetene. Mens noen bare påstår bastant at dette skjønner jeg ikke og jeg vil ikke skjønne det. Det er noe med å hjelpe de kanskje med å finne den optimismen som du snakker om. 

Tone: Veldig kloke tanker. VI har ca. 200 tusen eldre som er ikke digital. Eller personer i Norge. For det er vel noen som ikke er eldre også som er utenfor. Også har vi kanskje 200 tusen som er lavt fungerende på de digitale områdene. Det blir veldig viktig å få dem lært opp. Og få dem til å skjønne at dette må du være med på. For det blir på en måte en analfabetisme å ikke henge med i samfunnet i dag. Men så må vi også akseptere at vi kommer til å ha en del som ikke er digitale i samfunnet. Og hva gjør vi med det. Da må vi støtte dem i at det finnes muligheter. Vi er nødt til å utvikle teknologi for ikke-digitale eldre. Og der har vi så mange gode eksempler i Norge. For eksempel Kompen til No Isolation som er en fantastisk løsning som eldre som ikke er digital kan ta i bruk. Det er som en slags Skype løsning for ikke-digitale eldre. Vi har sett nå hvor viktig den er under koronaen når man ikke kunne ha fysisk besøk. Hvis du har fått den hjem så kunnen du ha kontakt med pårørende, naboer, med leger, med hjemmetjenesten og det å ta i bruk løsninger som er veldig funksjonell for ikke-digitale er viktig. Så må vi få utvikleren til å tenke universell utforming og hvordan skal vi klare å utvikle både apper og hjelpemidler for eldre og andre som ikke er digital. Og jeg ser en kjempestor utvikling der. Og jeg ser at forskere, utviklere, ansatte jobber i lag med brukerne for å lykkes på dette feltet. Så jeg ser bare muligheter fremover der vi kommer til å se i stor utvikling på det feltet. 

Silvija: Jeg tenker at det er utrolig viktig det du snakker om. Vi snakker om universell utforming og da tenker vi fort rullestol eller noe for blinde. Men det er rett og slett snakk om å gjøre teknologien menneskevennlig. En grunnleggende regel er bak god brukergrensesnitt er sånn «Don't make me think». Og i det øyeblikket du må begynne å fikle med det og hvilken knapp skal jeg trykke på nå og hvorfor forsvant dette nå også videre. Så er det de som leverer teknologien som ikke har gjort jobben sin godt nok. Og det tenker jeg vi kan kreve fra teknologene. Men så med det, i bakhodet, så kan vi få teknologien til å være en utrolig god hjelper. 

Tone: Jeg hører ofte når jeg er ute og hører foredrag. Vi har vært i alle kommunene i Norge og holdt kurs og foredrag for ansatte og eldre. Og da hører vi ofte fra de ansatte som jobber på gulvet nærmest brukeren i tjenestene at nei, de kjøpte inn noen GPS-sporings klokker, men de fungerer ikke så vi har bare lagt dem på lageret. Eller vi har kjøpt noen andre hjelpemidler, men de fungerer ikke. Og da begynte vi å skjønne at det store hullet her er opplæring. Opplæring av brukerne og opplæring av de ansatte. Og der har vi en lang vei å gå i Norge. Vi er nødt til å gjøre opplæringen mer strømlinje formet og mer universelt og lettere. Og vi har jo firmaer sånn som Skilled som har laget en app som kommuner kan ta i bruk for å få opplæringen på en best mulig og enkelt mulig måte. Der vil det jo fungere sånn at den ansatte har appen med overalt. Og hvis du har glemt hvordan den automatiske medisindosetten fungerer så kan du bare gå inn også kan du lese det igjen, igjen og igjen. Er du ute hos brukeren og lurer på det så kan du åpne appen også har du det der. Og den appen der ønsker jeg å få utviklet til brukerne også. Så den kanskje er så enkel at de ikke-digitale eldre likevel har en smarttelefon og kan bare trykke på appen også får dem opp om trygghetsalarmen og om hvordan ting fungerer. Og vi kommer nok dit. 

Silvija: Jeg tenker at vi kan kanskje love verden en liten ting her nå. Vi i Lørn lager veldig gjerne en serie om de nye teknologiene innenfor eldreomsorg og velferd som allerede fungerer. For mye av det er på tidlig stadium, men du nevnte Komp fra No Isolation. Og det er veldig fascinerende med hvor flinke de er til å snu seg fort. Det begynte med en slags avstands kommunikasjonsrobot for barn med langsiktig kroniske sykdommer så de kunne ha tilstedeværelse på skolen. Så snakket vi for et år siden om at dette er et kjempebehov for eldre. Også plutselig er den der ute og ruller. Så dette kommer også veldig fort. Og det er viktig at vi bruker det og gir dem tilbakemelding. Både de og vi skal snakke med Jodacare litt senere i serien. Det er norske gode løsninger som går også på posisjonering, men på en veldig brukervennlig måte. Så jeg tenker vi får samle disse gode eksemplene fra smartcare clusteren. 

Tone: Og det er jo helt fantastisk at du sier Norske løsninger. Og er det en ting vi ikke må glemme så er det at dette skaper masse arbeidsplasser i Norge. Vi har utviklet ting som kanskje hele verden skal ta i bruk. Jodacare finnes utrolig mange muligheter der også som vi kan skape enda flere arbeidsplasser på. Kompen og Pensjonistforbundet har som mål at alle eldre som trenger det skal ha en Komp i nærmeste fremtid. Og vi har jo sett noen kommuner under koronaen kaster seg rundt. De digitaliserte den på 14 dager det som normalt skjer i løpet av fem år. Så det finnes muligheter der det finnes vilje og interesse for det. Og der dem har noen ildsjeler. Det som vi synes er skremmende i pensjonistforbundet er at vi ser at vi utvikler en forskjells-Norge på det digitale. I kommuner der de gir de eldre muligheter ved å digitalisere, satse og veve det inn som ordinære i tjenestene. Også er det de kommunene som nesten ikke er kommet i gang med å implementere velferdsteknologi som trygghetsalarmer. Og vi ser at det skaper alt for store forskjeller blant de eldre og andre brukere. Og vi har en jobb å gjøre og det er at vi får denne utviklingen riktig over hele landete. Også noen flere utfordringer er at vi må ikke glemme den delen av det bildet hvor man kan kjøpe og gjøre ting selv. Vi kaller det for risikorydding i Pensjonistforbundet. Det å tenke gjennom hvordan skal jeg planlegge alderdommen min. Hva skal jeg ta tak i så det blir trygt å bo i huset mitt. Hvilke hjelpemidler og hvor står jeg når det gjelder digital utvikling? Hvilke hjelpemidler kan jeg komme til å trenge? Hvordan fungerer en smartklokke. Hva kan jeg bruke den til? Vi er nødt til å ha en plass hvor folk kan få informasjon om alle mulighetene som finnes. Så det er vi veldig opptatt av å spre. Hvor finner du informasjon om teknologien. Hva kan du kjøpe selv. Og derfor er Pensjonistforbundet veldig opptatt med å samarbeide med utviklere. Sånn som med hjelpemiddel partnere, Norwegian smart care cluster og andre som fronter dette feltet. Fordi vi trenger masse informasjon der ute. Vi har kanskje holdt kurs for 150-tusen eldre. Men likevel så har vi jo nesten en million igjen. Og vi har truffet mange ansatte. Men det er så mange igjen å nå. Og det er faktisk enda folk i Norge som ikke har hørt om Komp. Og da har vi en jobb å gjøre. Så det vi skal gjøre nå er å lage en brukerveileder sammen med No Isolation hvor vi kan spre den til alle kommunene og spre den i Norge. Og vise hvilke muligheter som finnes. 

Silvija: Veldig kult. Du Tone, det er så mye å prate om så vi har ikke gått gjennom de spørsmålene noe strukturert, men vi kommer tilbake til det. Jeg har enda en liten digresjon som jeg bare må teste på deg. En av de tallene jeg har sett er at en gang ute på 2040-tallet så kommer det til å være noe sånt som 12% av Norges befolkning over 80 år. Og det er to veldig viktige trender som gjør at jeg lurer på om dere kommer til å være den største politiske makten i landet, altså Pensjonistforbundet. Og det ene er at vi lever lengre og lengre. Det er mer og mer som kan fikses. Med litt forskjellig grad av vellykkethet, men veldig mye rundt hjerte, kreft og tradisjonelle kroniske sykdommer kommer vi til å kunne holde i sjakk med det gode helsesystemet vi har. Mens det mentale blir litt vanskeligere og der er det litt sånn at vi alle har et ansvar også individuelt til å prøve å passe på så mye vi kan mens vi er friske på den delen av helsen vår. Men så lever vi veldig, veldig lenge. Også blir det også sånn at det blir færre jobber fremover. Det blir endring i arbeidsmarkedet som vi ikke er villig til å se i øynene og vi jobber ikke aktivt nok med livslang læring. Så flere kommer til å bli irrelevante tidligere. Og da har du egentlig halve Norges befolkning som pensjonister. Og denne gruppen kommer til å ha ganske store krav på velferd. Også blir det umulig å skalere opp med dagens ressurser. Et system som krever kanskje to, kanskje tre ganger like mye midler. Og derfor så er teknologien helt nødvendig for at vi skal løse det regnestykket som ikke går opp for fremtiden. Men også en annen del av det regnestykket. Det ene er at vi må bruke teknologi for å effektivisere og for å ha det nivået av velferd som vi har lært oss til å forvente av fellesskapet. Men de andre som jeg tenker er veldig viktig her er at det du snakket om forskjells Norge. For den unge generasjonen føler jeg har tatt tak i bærekraft ordentlig. Og de snakker om et generasjons regnskap og de snakker om klima og hvordan skal dette utspille seg for dem. De eldre tenker jeg kunne minst like hardt tatt tak i sosial bærekraft som nødvendig politikk. Og det er det altfor få politikere som snakker om og det er nettopp å sørge for at vi ikke bygger ned forskjellene nødvendigvis via skattesystem, men ved å utvikle alle sammen. 

Tone: Jeg tenker at det handler også om de samme holdningene. Med en gang du blir pensjonist så skal du være opptatt av pensjon, din egne rettigheter, av pensjonisters rettigheter. Men det er jo ikke sånn. Jeg treffer jo fantastisk ressurssterke folk på 88 år som den eldres kommune representanten i Norge, som er kjempeengasjert på velferdsteknologi feltet. Som er en velferdsteknologi ambassadør. Så jeg er ambassadør for å snakke om eget ansvar for egen alderdom. Planlegge alderdommen. Være med i samfunnet og bidra som frivillig. Og det er veldig, veldig mange av de eldre. Og de må vi fronte mer som forbilder i samfunnet. Vi har jo besteforeldres klimaaksjon, det er bare at det kommer ikke godt nok frem alle disse ressursene. For det enormt mange ressurser der ute som heier på det med å planlegge egen alderdom. For vi kan ikke stikke under en stol at vi er nødt til å ta bedre vare på oss selv. Hvis vi tenker digital hjemme oppfølging som kommer for fult nå. Det å kunne få hjelp til å følge opp sykdommer som høyt blodtrykk, hjerteproblemer, ta vare på nettverk. Det blir veldig avgjørende fremover. Vi kan ikke ha den byrden på helsevesenet som vi har. Så vi i Pensjonistforbundet når vi er ute og holder kurs så snakker vi om eget ansvar for egen alderdom. Det er det det laveste nivået vi skal innpå. Bor du i en bolig som trygg nok til å bli gammel i? Hva bør du gjøre i boligen for at den skal planlegges for din alderdom? Og da må man faktisk begynne på min alder. Jeg er 55. Vi er nødt til å begynne å tenke det allerede i den alderen om hvordan skal alderdommen bli. Ikke bare med bolig og de fysiske, men trener jeg nok? Er jeg nok i aktivitet? Gjør jeg noe som fremmer hjernehelsen min? Hva er jeg engasjert i nettverket mitt? Har jeg venner? Har jeg et nettverk rundt meg som kan bli en ressurs for meg når jeg blir eldre. Alle disse tingene henger sammen med teknologien. Det henger sammen med den utviklingen vi ønsker og vi har først og fremst ansvar for oss selv i alderdommen. Og det her er og en viktig budskap vi fremmer når vi er ute. Det å se helheten i livet vårt. Å se teknologiske muligheter som en del av livet. Det å kunnen fortelle deg om at Apple Watch kan varsle et hjerneinfarkt er jo forebyggenes. Det er forebyggende å kunne ta i bruk teknologien, men det er også forebyggende å planlegge alderdommen. Men vi er nødt til å vite om det. Og tro det eller vei, men folk vet ikke godt nok om og har ikke tenkt nok gjennom disse tingen. Når vi skal planlegge pensjonisttilværelsen så tenker vi ofte økonomi. Selvsagt er økonomien viktig. Men helse er jo det som avgjør om vi har det godt. Og hvordan kan vi planlegge den gode helsen. Det er kanskje ikke så mye som skal til. Det å holde seg i fysisk bedre form kan være to turer på 10 minutter hvor du får opp pulsen. Det er å engasjere seg i frivillighet. Vi har forresten laget en film med Newbie som også er en aktør på velferdteknologi feltet. Hvor de viser på en fantastisk måte man kan engasjere seg i frivilligheten ruten å binde seg hver dag i 10 år fremover. Man kan velge selv. Diakonhjemmet sykehuset har tatt i bruk Newbie der frivillige er inne hos pasienter som er alene på sykehuset. Det er så fantastisk at jeg har jobbet med dette i seks år får tårer i øynene når jeg snakker om det. Men vi er nødt til å få folk til å engasjere seg i dette. Frivilligheten, teknologien, forebygging, eget ansvar for egen alderdom. Det er det fremste i dette. Og vi må holde oss unna kommunale tjenester så lenge som mulig. Pensjonistforbundet har forretten gjort en undersøkelse som viser at 94% av eldre av pensjonistene vil bo hjemme så lenge som mulig. Men de er ikke helt klar over hva som skal til for å kunne klare det. Hadde en av mine kolleger som hadde en god idé. Det er jo et program på TV som heter tid for hjem. Hva om det kunne handler om å planlegge alderdommen i egen bolig hvor man kan vise teknologi. Det finnes så mange muligheter til å få en god alderdom. 

Silvija: Jeg syns det er utrolig inspirerende. Jeg har blitt 50 nå denne sommeren. Jeg har egentlig ikke gruet meg. Jeg vet ikke om jeg noen gang har følt meg yngre enn det jeg gjør nå. Jeg tror at alder har noe med hvor villig er du til å gjøre noe fremover. Hva slags planer har du for det som ligger foran deg. Og jeg tenker at med den helseteknologien, helsemedisinsk forskning som vi har nå så er jeg omtrent halvveis. Men man burde ikke begynne å tenke på seg selv som eldre, men man burde kanskje innrømme at vi er i andre halvdel. Og da må man begynne å rigge seg om litt. Og det å gjøre den tidlig fase investeringen i sin andre halvdel av livet tror jeg er en greie. Det er noe med hvor villig er du til å fortsette å lære ikke minst. Jeg er så lei av å høre at du må være 35 for å ha nye tanker strategisk og de nye hodene i bedrifter. Men du har eget ansvar for både resten av karrieren din og resten av livet ditt. Og der tenker jeg det dere gjør med å aktivisere, inspirere, kjempeviktig. Og da har jeg egentlig et lite sånn strukturspørsmål. Du har hold disse foredragene om hvordan man skal planlegge. Hva skal man rigge til. Masse forskjellige teknologier. Vi har nevnt Komp, vi har nevnt Newbie, Jodacare, Apple Watch. Jeg har spesielt stort hjerte for det norske her også. Både på arbeidsplasser, men også fordi jeg tror det norske er unike med at vi vi har en bestiller - det offentlige som er helt unikt. Derfor så kan vi lage ting på en måte som veldig få andre kan, men hva skal folk planlegge? Hva ser du på som de viktigste komponentene dine av et godt planlagt hjemme opplegg med velferdsteknologi?

Tone: Vi er nødt til å begynne med holdningen. Vi er nødt til å endre holdningen i samfunnet til hvem de sier de er. Du sier du er 50 år. Hvis du skulle ønske å bytte jobb og du er kvinne i tillegg så er du kanskje litt sent ute. Og vi er nødt ti l å begynne å tenke nytt om hva eldre kan bidra med. Det er det første. Og det må ut i samfunnet og ut i tjenestene for hvordan vi ser menneskene rundt oss. Også kommer det til hva er det vi skal rigge i livene våre for å kunne planlegge. Hvor lenge kan vi jobbe? Jeg ser ikke for meg at jeg noen gang skal slutte å jobbe. Det er jo helt fantastisk å få jobbe og bidra i samfunnet. Og hvis jeg ikke får lov til å fortsette i samfunnet hvordan kan jeg bidra i samfunnet på en annen måte? For det å bidra og det å kunne gjøre noe for andre er å gjøre noe for seg selv også. Det å være med i samfunnet gir deg en mulighet til å holde deg oppdatert. Det gir deg mulighet til å engasjere deg og holde deg frisk selv. Så jeg tror kanskje det er det viktigste budskapet. Ikke slutt å delta i samfunnet. Engasjer deg politisk, engasjer deg i frivillig arbeid. Engasjer deg i å sitte i styret i norske bedrifter. Alle disse teknologibedriftene som pensjonist planlegger disse tingene. Vær klar over at de har enorm stor betydning. Jeg lærte en gang at det å sitte ensom alene hjemme har antagelig en like dårlig faktor for helsa som å røyke og spise usunt. Og det forteller noe om hvor viktig det med nettverk og det engasjementet og bidraget i samfunnet har. Jeg tror at de eldre og vi som er seniorer i arbeidslivet er nødt til å være med å bidra de endringene i holdningene selv med å vise at hey, her er jeg. Jeg bidrar. Jeg er med. Jeg tenker selv og når mine barn var små så var jeg mye mer hjemme. Jeg har jo bygget den virkelig store plattformen min i arbeidslivet etter at jeg var 40. Så hvis man vil og har vilje nok og stort engasjement så er det nytte i det. Men vi er nødt å spre det som en holdning i samfunnet. Det er det viktigste vi kan gjøre. For vi er ikke utdatert når vi er 50-70, det er noe personlig hvem man er og om man setter seg ned i godstolen eller om man bidrar. Hvis du går på treningssenteret på formiddagen når du har fri en dag så er det fult av pensjonister. Vi kommer til å leve lengre til vi er 100 år, men vi kommer også til å se en ny gruppe mennesker som tar plass i samfunnet. Hvis vi ser i magasinet nå så ser vi at damemodellene blir eldre. De som fronter klær fordi vi har andre kjøpegrupper, demografien endres, samfunnet endres sakte. Og jeg tror og at det kommer til å påvirke måten vi tar i bruk teknologi som en del av vår hverdag. Eller det er jo ikke noe jeg tror, det er jo en selvfølge.

Silvija: Nå snakket vi egentlig om teknologiske muligheter du ser. En ting er å holde det sosiale nettverket, holde kunnskapen oppe. Hva tenker du i forhold til trygghet og litt mer tradisjonelle helsetjenester gjennom teknologi? 

Tone: Jeg tror den tryggheten som en trygghetsalarm. Det er viktig å si at trygghetsalarmen er en tjeneste du kan få av kommunen, men du kan også skaffe den lenge før det ved å kjøpe den av norske bedrifter som små gründere som har utviklet gode alarmer. Den kan gi deg en fantastisk trygghet. Hvis du har hatt et hjerteinfarkt eller noe. Det at du kan kjøpe deg en trygghetsklokke og kan ta i bruk den hvor pårørende kan være de som tar imot varsling på klokken hvis det skjer deg noe eller om du sitter ensom alene og du kan trykke på klokken og prate med noen. Så finnes det utrolig mange muligheter. Continue som har en av trygghetsklokken i Norge har utrolig fine reklamer ute, eller som viser hvordan klokken er. Om at det handler om mennesker, muligheter, å forebygge ensomhet, og det handler om å skape trygghet. Han gründeren selv utviklet klokken etter at han hadde hjertestans og tenkte at dette kan jeg ikke være med på. Jeg må være trygg i fremtiden. Og de trygghetshjelpemidlene kommer til å bli ekstremt viktig for at vi skal kunne bo hjemme lengre i vår egen bolig. 

Silvija: Hva med GPS? Jeg tenker det er noe vi mest begynner å bruke når vi har noen som begynner å bli demente i familien. Men det er også veldig nyttig for barna. Det føles litt sånn merkelig å drive med posisjonering gjennom teknologi av mennesker, men samtidig så har det utrolig positive effekter også.

Tone: Men tenk for noen år siden når man fikk kognitiv svikt og kanskje man skulle på sykehjem eller i omsorgsbolig. Så blir døren låst. Man blir låst inne i fjerde etasjen fordi det var den tryggheten man kunne få. I dag når du har kognitivt svikt så kan du få den GPS-klokken på armen, og den kan varsle pårørende eller ansatte i tjenesten om hvor du er. Du kan få lov til å leve livet også med en kognitiv svikt som du ønsker. Er du glad i å gå tur kan du fortsatt gå tur. Mennesker med kognitivt svikt mister jo ikke følelsen og lysten. De husker bare ikke. Men tenk større når det gjelder de klokkene. Tenk det at det er mange eldre som egentlig ønsker å dra på havet. Kanskje konen er redd for han og han drar på havet og fisker. Har du den klokken så vil både pårørende og du selv være trygg når du er på havet. Eller den gamle damen som jeg kjenner som er 88 år og som driver å gå på fjellturer. Og hadde en klokke på. Hun falt og knakk lårbenet og klokken fikk varslet sønnen hennes som fikk funnet ut hvor hun var og sendte ambulanse etter henne så hun kom seg på sykehuset og ble operert. Og kom seg ut på tur igjen. Det er her er så fantastisk og har så gode historier rundt meg av eldre som forteller hvordan dette har reddet han. Han som hadde trygghetsalarm som fikk hjerteinfarkt hvor sønnen sendte ambulansen til han så han ble operert i god tid og kom seg på bena igjen. Lårhalsbrudd.

Silvija: Tone, det som slår meg i det du forteller er dette er teknologi som gir folk en økt selvtillit for å kunne klare seg selv?

Tone: Ja, ikke bare økt selvtillit, men økt mestring. Er du glad i å gå i fjellet kan du fortsette med det. Vil du reise til Syden som 88-åring og reise alene så kan den norske klokken trygge deg når du er i Syden og hvis noe skjer. Det gir det muligheter som ikke fantes før. 

Silvija: Jeg må fortelle deg veldig kort om et prosjekt som jeg så, men nå begynne det å blir veldig mange år siden. Det nærmer seg ti år siden. Sammen med et norsk styre som jeg satt i som vurderte å lage smarte hjemmeløsninger i sin region, så besøkte vi Västerås i Sverige. Og der var det et utrolig kult prosjekt hvor kommunen offentlig gikk sammen med bredbåndsselskapet som tilbød 100 smarte boliger for eldre. Og først var det sånn at ingen vil bo i sånne, også hadde de en lørdagspresentasjon med en gruppe i salen og de fikk 100 signaturer på folk som sa at de vil ha en sånn en. Og det var veldig enkel rigg som de lagde. Det var en sånn kommunikasjonsløsning som ligner på Komp. En litt sånn sjiraff som gikk rundt og var lett å prate med. Det var et medisineringsskap, en falldetektor, og et nattsyns kamera. Fordi veldig mye av problemet skjer om natta og da var det mange dilemmaer om at vil folk virkelig at noen skal filme dem om natta? Også er det noe med hvem ser det som eventuelt blir filmet der. Og når blir en alarm skurd på? For problemet er at man faller ut av sengen. Så jeg vet ikke om du kan si litt om dette med tanker rundt personvern. Si gjerne i forhold til et eksempel med innendørskamera. For pårørende er det en veldig stor fordel også for kanskje hjelpepersonell og opererer da med kamera inne. Men fordeler og ulemper kanskje. Vi snakker litt om dilemmaer, da. 

Tone: Jeg kjennere til RoomMate. RoomMate er en kameraløsning. Eller det er infrarødt lys. Der vet jeg at når dem utvikler disse kameraløsningene så blir de utviklet sånn at du går jo ikke inn på løsningen uten avtale med pårørende og brukerne når du skal gå inn. Så hvis en kommune tar i bruk RoomMate til å passe på folk på natta i stedet for besøk hjemme så avtaler jo du med pårørende eller med brukerne når du skal gå inn og sikrer det. Og vi har personvern i Norge. Vi har vel verdens strengeste personvern. Det er så stengt at det er ikke det jeg er mest bekymret for. Hvis du tenker RoomMates som et nattkamera hvor folk kan få lov til å sove i ro i sin egen seng og som vil varsle hvis vi faller eller hvis vi går ut hvis vi har kognitiv svikt så noen kan fange oss opp. Men at vi kan få fred og privatliv samtidig er jo fantastisk. Problemet er jo at vi ikke tar i bruk disse mulighetene godt nok rundt omkring i landet. Det skulle jo vært i alle kommuner og alle hadde trengt et nattesyn med Room mate eller andre kunne hatt muligheten til det fordi tenk deg selv hvis du er alene hjemme, også er du alvorlig syk. Kanskje du ikke er gammel en gang, men kanskje du har kreft. Så vil du gjerne være trygg. Men du vil ikke at folk skal komme inn til deg på natta mens du sover. Så finnes det muligheter til et kamera som kan varsle. Eller du kan snakke til det og si hei, jeg trenger faktisk hjelp til noe. Så kommer det noen å hjelper det når du trenger det. Du styrer de mulighetene selv på en helt annen måte. Så må teknologien virke. Det er noen andre som må ta ansvaret for teknologien. For det skal ikke jeg og deg ha ansvaret for at den virker og fungerer. Men hvis jeg faller på gulvet og brekker lårhalsen så skal den varsle og det skal komme folk og hjelpe meg. Jeg skal komme på sykehuset og jeg skal få hjelp. Eller hvis jeg har kognitiv svikt og har tenkt at jeg skal ut på natta og ikke skjønner fork er gammel en gang, men kanskje du har kreft. Så vil du gjerne være trygg. Men du vil ikke at folk skal komme inn til deg på natta mens du sover. Så finnes det muligheter til et kamera som kan varsle. Eller du kan snakke til det og si hei, jeg trenger faktisk hjelp til noe. Så kommer det noen å hjelper det når du trenger det. Du styrer de mulighetene selv p åen helt annen måte. Så må teknologien virke. Det er noen andre som må ta ansvaret for teknologien. For det skal ikke jeg og deg ha ansvaret for at den virker og fungerer. Men hvis jeg faller på gulvet og brekker lårhalsen så skal den varsle og det skal komme folk og hjelpe meg. Jeg skal komme på sykehuset og jeg skal få hjelp. Eller hvis jeg har kognitiv svikt og har tenkt at jeg skal ut på natta og ikke skjønner forskjell på natt og dag så kommer det noen å henter meg eller noen som snakker til meg i kamera. En kjent stemme. Kanskje min mann som bor hjemme eller noen pårørende som sier Tone, nå må du huske på at det er natt og nå må du gå å legge deg igjen. Det er jo ikke teknologien i seg selv som er problemet. Det er hvordan vi tar den i bruk. Og vi i Pensjonistforbundet kan ikke nå i dag se at det har blitt misbrukt på noen måte. Det er større utfordring at det er ikke er nok folk som vet de mulighetene. Og at det ikke er nok kommuner som tar de i bruk som en del av tjenesten. Det går for sakte på feltet rett og slett. Det er et stort problem.

Silvija: Et annet brukscase som jeg vil teste på deg er dette med telemedisin, altså at du har konsultasjoner. La oss si at hjemmetjenesten kommer til deg om det er fire eller åtte ganger om dagen eller hva man blir enig om. Og det er noen fysiske ting som må gjøres også er det noen sosiale ting som må gjøres. Også er det noen kontrolling som må gjøres. Og jeg tenker at om du skal kontrollere om folk tar riktig type medisin, om du skal kontrollere om folk har spist. Jeg prøver å tenke at noe av dette kan man gjøre også via en skjerm. Så kan man heller sørge for at det kommer et menneske og holder deg i hånda en halvtime om dagen og har en god samtale med deg.

Tone: Jeg vet jo at Bodø kommune tok i bruk automatiske medisindispensere. Også gjorde dem en undersøkelse på det. Og det viste seg at den gruppen som trengte mer hjelp hjemme, som trengte omfattende støtte, faktisk fikk mye mer hjelp fordi de frigjorde hender. Mens de eldre som kanskje kunne ha medisinert seg selv eller kanskje bare hadde behov for medisinerings hjelp ble friere. Det vil si at de har fått en ny frihet. Jeg kan bestemme selv. Jeg slipper å sitte å vente på hjemmetjenesten. Livet er blitt så mye bedre etter at jeg fikk den automatiske dusindosetten. Så kan man flytte opp de hendene som måtte hjem å medisinere han Karl åtte ganger eller fire ganger om dagen til hun Magda som virkelig trenger at noen sitter og holder henne i hånden og ser henne i øynene fordi hun har ingen pårørende i nærheten og hun kommer seg ikke ut og kommer seg ikke på aktivitetssentrene. Det å kunne flytte ressursene er det teknologien virkelig gir muligheter til. Så er det jo sånn at noen er redd for å bli arbeidsledig med teknologien. En ting kan jeg love deg, det kommer ikke til å skje. Vi mangler hender i hjemmetjenesten og vi må bruke de hendene lurt. Og teknologi handler om kloke hoder. Varme hender hører jeg ofte snakk om og det liker jeg å skape diskusjon om. For hva er egentlig varme hender? Jeg liker å si at varmehender handler om kloke hoder og ta i bruk teknologien på en fantastisk lur måte som sikrer at de som trenger frihet får større frihet og de som trenger mer omsorg får mer omsorg. Og der er vi i Norge i dag. Vi har fantastiske folk som jobber i hjemmetjenesten og som jobber med rehabilitering. De har hjerte på rette plassen og virkelig ser menneskene. Og da må vi klare å hjelpe de yrkesutøvere til å utøve yrket sitt på et mye mer fornuftig vis enn det vi gjør mange ganger i dag med at de kan bruke ressursene sin til det de virkelig skal. Men så tenker jeg at kanskje vi må tenke litt større på det. For han Karl når han får hjelp til å medisinere seg og ikke trenger hjelp av hjemmetjenesten, men likevel er litt ensom. Hva gjør vi med det? Hvis vi bygger gode møteplasser hvor eldre kan møtes og ha gode foredrag, kan engasjere seg politisk i diskusjoner og spise gode lunsjer sammen. Så har vi på en måte løst et stort problem. Så var det noen en gang i KS som sa til meg at Tone, mener du at vi skal bygge møteplasser til eldre i Norge i verdens rikeste land. Nei, jeg mener ikke at det er noen som skal bygge de. De eldre bygger det selv. Dette er noe man skulle utvikle selv og forme selv med aktiviteter gjennom frivilligheter. Sånn knytter vi frivilligheter til digitaliseringen sånn at vi kan bruke samfunnet. For det handler om samfunnet dette her. Det handler ikke om eldre eller ansatte. Det handler om å ha et fantastisk samfunn og være mennesker i rett og slett.

Silvija: Jeg syne det er så utrolig fine perspektiver dere har. Jeg sitter og tenker at jeg jobber med offentligtransport i en helt annen rolle. Og en av de tingene som fascinerer meg der er, er alle den diskusjonen og frustrasjonen rundt for eksempel eklektiske sparkesykler og hvordan folk sier at dette er så viktig for vår bevegelsesfrihet også videre. Og noe av det som plager meg er at ja, det gir mer bevegelsesfrihet til de som allerede kan løpe veldig fort. Men det gir ikke mer bevegelsesfrihet til småbarnsfamilie og til eldre som er litt svake til bens. Det er kanskje de som trenger mest hjelp av vår offentlige transportsystem. Og det er litt sånn vi tenker med andre frihetsretninger i samfunnet. Det blir enda mer frihet ofte til de som allerede kan gjøre alt. Dette med møteplasser også. De som trenger møteplassene mest er folk med småbarn som ikke kan gå lørdag-. og søndagstur på ski i skogen. Jeg er en Syd-Europeer og jeg fikset ikke pulk, jeg. 

Tone: Nordlendinger fikser det heller ikke.

Silvija: Etter at du har vært åtte ganger på to måneder på Teknisk Museum så holder det. Jeg har så lyst til å ha et annet sted å gå med de små ungene. Og tilsvarende har jeg to foreldre som heldigvis og bank i bordet fortsatt lever, men ikke bare lever, men de er superaktive. Både semiprofesjonelt. Pappa slutter ikke å programmere, men han vil gjerne være mentor. Den beste matematikeren jeg vet om. Vil veldig gjerne hjelpe ungdommen med ekstra undervisning i matte. Men det er flere skoler som har spurt meg om å være mentor for elevene. Jeg har ikke tid. Jeg foreslo min far, han ville de ikke ha. 

Tone: De skulle skammet seg.

Silvija: Jeg mener det. Og vi kan rigge til for eksempel teknologikurs hvor besteforeldre og barna kan bygge en bitteliten drone fra en pakke som koster 200 kroner eller de kan lage et virtuelt hus som er egnet både for unge og gamle i et sketch-up program og besøke de i virtuelle virkeligheten med brillene fra en av våre venner i Lørn. Ingen i skoler vil sette det opp og det er noe med å forstå at de eldre er kanskje den viktigste ressursen. I hvert fall den viktigste tilgjengelige ressursen vi har i dette samfunnet. Og det med møteplasser. I et land med klima som Norge - gigaviktig når du slutter å ha den vanlige møteplassen din som er arbeidsstedet. Og det har kanskje lært noe om under korona også. 

Tone: Jeg skal komme med et godt eksempel. Lørenskog kommune skulle bygge nytt kulturhus. Og i det kulturhuset har de aktivitetssenter for eldre. Kafeen er åpen for alle, så når de eldre spiser så er de sammen med andre. I stedet for å legge ned servicetorget som mange kommuner gjør, så har de servicetorget i kulturhuset så hvis noen trenger å få svar på spørsmål så går de til servicetorget i den lille disken og snakker med den damen eller mannen som sitter der. Og der kan du få hjelp med teknologi, foredragssaler, kunstutstilling, der møtes unge og spiller sjakk. Der møtes eldre med sjakklubben hvor de kan lære de unge. En sånn arena og bruke kulturhusene. Vi har jo kulturhus i hele Norge som står tomt om dagene. Tenk å kunne brukt de til sånn møteplass arena hvor skolene blir engasjert og hvor de kan sitte å bygge drone. Fantastisk idé. Det er veldig mange gode eksempler på at det skjer gode i Norge. I Frognstad så er det en videregående skole som driver på innovasjonsundervisning og de er inne på sykehjemmet og skal engasjere seg og lage video i lokalsamfunnet som de eldre som bor på samfunnet kan se på Kompen sin. De unge vil kunne få en eldre kontaktperson på sykehjemmet som de skal snakke med. Så de får høre historien til de eldre og de kan vise film. Det er så mye gode ting som skjer. Vi skulle hatt en idébank som vi fikk fremmet alt dette. Fordi det du sier med møteplasser hvor unge møter eldre og hvor vi bruker ressursene til hverandre og hvor vi ser ressursene til hverandre tror jeg er en viktig del av velferdsteknologi feltet som vi ikke har sett enda. De tå integrere rehabilitering. Eldre kan trene på disse feltene i stedet for å trene hjemme med fysioterapeut så kan de trene der. Det å kunne se de mulighetene møteplassene er. Der kan de eldre få informasjon om velferdsteknologi og alt som finnes. Kan noen hjelpe dem å gå inn på Norwegian Smart Clust sin hjemmeside og se på hva noen av de 270 utviklere i Norge, Norske selskaper utvikler og skaper av arbeidsplasser. Hva de tenker om forskning, om brukerrollen. Det er egentlig fantastiske muligheter hvor ansatte og brukere og forskere utvikler teknologi sammen for fremtiden. Jeg hørte at i Stavanger så drev de å utviklet en smartrullator og at de egentlig hadde utviklet den. Jeg bare ropte hurra. Dette tenger vi. Akkurat dette trenger vi. Men samfunnet skjønte ikke at vi trengte det. Tenk å ha brukket lårhalsen så skal du i opptrening også har du en rullator som forteller at Tone, nå har du sittet i to timer og sett på TV. Nå må du opp og gå og trene. Nå har du gått 2000 skritt i dag. Yes! Hurra for deg og hvor flink du har vært. Nå må du gjøre knebøy. Vi må ta i bruk mulighetene og samfunnet må se det. Den rullatoren ønsker jeg velkommen tilbake og at den kommer inn på aktivitetssentrene. Du har skjønt det!

Silvija: Jeg tenker at dette er både et av de store mulighetene og store utforingene vi har som samfunn. Mulighetene rett og slett fordi det at vi lever så lenge må være et kjempeluksus problem. Problemet er selvfølgelig at dette skal også finansieres opp med et regnestykke som går ut av dagens tall. Og derfor er denne velferdsteknologien hvis jeg oppsummerer litt av samtalen vår. Både en fantastisk mulighet, men også en nødvendighet. Og den skaper mulighet for en større mestringsfølelse og større uavhengighet mye lengre i livet og det er noe som de aller fleste av oss ser på som svært positivt. 

Tone: Absolutt. Du har helt rett i det. Det skaper trygghet, mestring og aktivitet. Også skaper det et bedre samfunn. 

Silvija: Fordi folk er mer involvert. Det er et mer likt samfunn. 

Tone: Folk blir involvert på en annen måte. Man må engasjere seg på en annen måte. Hvis du trenger en tjeneste fra kommunen - før var det sånn at dette er det vi har å tilby. Nå skal de dra hjem til deg og spørre hva er viktig for deg? Hvem er du Tone? Du har brukket lårhalsen, hva trenger du? Hva er viktig for deg fremover? Og da vil jeg si at jeg vil ut å jogge igjen. Hvordan skal vi legge opp rehabiliteringen? Hvilken teknologi skal vi legge opp så du kommer deg ut på joggetur igjen? Da ser du menneskene. 

Silvija: Det er ikke lenger å bare sørge for at dørterskelen er lave og at det finnes færrest mulig trapper. Det er rett og slett å hjelpe oss å bruke det livet vi har og de omgivelsene vi har på en veldig mye smartere femtids smartere måte. Helt på slutten. Jeg vil spørre deg om hva du pleier å si til deg selv når du er i krevende tider og må dytte deg selv videre?

Tone: Når koronaen kom så synes jeg det var ganske tøft å legge om. Jeg ha et prosjekt som skal rapporteres. Jeg synes det var ganske tøft å skulle rapportere prosjektet. Men nye muligheter. Kriser skaper nye muligheter. Det er det jeg sier til meg selv. Og det gjør det alltid. Man får et større syn på ting i krise. Men det er viktigere og det jeg pleier å si til brukerne når jeg er ute. Og det er at det handler ikke om teknologi, men om uante muligheter for menneskene. Det er det velferdsteknologi handler om.

Silvija: Tone Bye, prosjektleder i Pensjonistforbundet. Tusen takk for at du var med oss i Lørn her i Medlearn-serien og at du inspirerte stort om muligheter i velferdsteknologi for eldre og alle de andre. 

Tone: Tusen hjertelig takk for at jeg fikk komme. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University