LØRN case C0846 -

Kristil Erla Håland

Daglig leder

Jodacare

Velferdsteknologi i en ny tid

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Kristil Erla Håland som er daglig leder og gründer i Jodacare. Jodacare er en plattform for god, sikker og effektiv kommunikasjon mellom brukere, pårørende og helsearbeidere. Når kommunikasjonen med pårørende fungerer fint, så er det så veldig mange som får glede av det også hele velferdssamfunnet?- dersom pårørende får trygg og god informasjon kan de stå lenger i egen jobb og fortsatt være skattebetalere. Det er altfor mange i dag som jobber redusert fordi de ikke får den tryggheten de trenger fra personell rundet den de er glade i og som er tjenestemottakere i dag og dette ønsker Jodacare å sørge for.
LØRN case C0846 -

Kristil Erla Håland

Daglig leder

Jodacare

Velferdsteknologi i en ny tid

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Kristil Erla Håland som er daglig leder og gründer i Jodacare. Jodacare er en plattform for god, sikker og effektiv kommunikasjon mellom brukere, pårørende og helsearbeidere. Når kommunikasjonen med pårørende fungerer fint, så er det så veldig mange som får glede av det også hele velferdssamfunnet?- dersom pårørende får trygg og god informasjon kan de stå lenger i egen jobb og fortsatt være skattebetalere. Det er altfor mange i dag som jobber redusert fordi de ikke får den tryggheten de trenger fra personell rundet den de er glade i og som er tjenestemottakere i dag og dette ønsker Jodacare å sørge for.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

37 min

Choose your preferred format

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.


SS: Hei og velkommen til MedLearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og vi skal nå lage en ca. 30 minutters podkast og webinar om velferdsteknologi. Gjesten min er Kristil Erla Haland som er gründeren i Jodacare og i Joda Pro. Velkommen Kristil.

KH: Tusen takk Silvija. Det er hyggelig å være her igjen.

SS: Veldig hyggelig å se deg igjen. Vi har snakket med deg allerede i regi av Lørn generelt. Og da har vi snakket om det å være gründer og det å være gründer mot det offentlige. Vi har snakket mye om det at en ikke-teknolog kan se enorme muligheter i teknologi fordi man har et veldig relevant problem. Og du var så sterkt ønsket i denne serien som et veldig godt eksempel på mulighetene som velferdsteknologien i denne nye teknologiske drakten skaper at vi tar veldig gjerne en samtale til. Og denne gangen så er publikum hovedsakelig eller først og fremst primært studenter ved MedLearns-kurs for helsefagarbeidere med fokus på velferdsteknologi. Det er et oppbyggingskurs, det er et mikrokurs kan vi kalle det. Det er få studiepoeng, liten arbeidsbelastning på den måten at det kan gjøre ved siden av en jobb og dette håper vi blir en modell for livslang læring for folk kan fortsette hvert år og ta noen studiepoeng og holde seg oppdaterte på et nytt tema og alle den fantastiske innovasjonen som foregår på tvers av veldig mange temaer som berører våre jobber. Så denne gangen altså velferdsteknologi. Og vi ønsker å fokusere i denne samtalen på pårørende perspektiv. Spesielt, fordi du har et veldig sterkt pårørende perspektiv i både det du gjør, men også hvorfor du gjør det. Så ønsker vi at folk skal tenke på mens de hører på samtalen hvorfor skal vi ha Jodacare, hvorfor måtte du lage Jodacare og hva er Jodacare? Så et godt eksempel på velferdsteknologi. Det første var pårørende perspektiv, det andre var hva er Jodacare, et eksempel. Og det tredje perspektivet som jeg har lyst til å snakke litt med deg om er dette samarbeidet mellom offentlig og privat eller familier og fellesskapet for fremtiden for at vi skal få mest mulig ut av velferdssystemet vårt. Okey?

KH: Ja, spennende. Gleder meg.

SS: Veldig bra. Men da begynner jeg med et standard spørsmål. I alle podkaster så ber jeg folk rett og slett fortelle oss hvem de er hvorfor driver de det de gjør?

KH: Kristil heter jeg. Jeg er da en helt normal 50-åring med mann, hus, hjem og barn. Gamle foreldre eller nå bare en mor igjen. Og jeg er daglig leder i Jodacare fordi jeg er pårørende til da min mor med demens. Og det å være pårørende er noe de fleste av oss kommer oppi. En situasjon som de aller fleste voksne i hvert fall kommer opp i, men også barn. Og det å være pårørende sånn som jeg er til min mor er en helt ordinær oppgave som veldig mange har. Samtidig så stiller jeg kanskje litt spesielt i pårørende situasjon fordi jeg mistet tre søsken også i sykdom. Tre stykker som jeg mistet underveis. Så jeg har vært pårørende i lange perioder. Og samtidig som jeg er pårørende til en bestevenninne som døde av kreft for noen år siden. Så jeg føler jeg har god kompetanse i pårørende rollen.

SS: Kompetanse som kanskje er minst like emosjonelt som intellektuelt?

KH: Ja, voldsomt. Og det er veldig stor forskjell på å være pårørende til en gammel mor og det å være pårørende til en bestevenninne som dør av kreft. Fordi at kanskje følelsen er enda sterkere til bestevenninnen, men så blir du mer fjern fordi du ikke er nærmeste pårørende som man jo blir i familien. Så det er ulike ting, men følelsene er sterke.

SS: Kristil, du har jobbet egentlig med salg tidligere og du er også et veldig godt eksempel på noen som bestemmer seg på å bli gründer ikke når de er 25, men kanskje når de er 40. Jeg bare synes det er et veldig spennende eksempel fordi vi tenker at gründerskap er noe du gjør før du får deg en ordentlig jobb. Men det kan også være noe du gjør bare fordi du må.

KH: Fordi jeg må. For meg var det fordi jeg måtte og fordi jeg kunne. Fordi jeg både hadde kunnskapen fordi jeg jobbet i salg så lenge, så har jeg kunnskap om hvordan gå frem med et budskap. Samtidig så hadde jeg god kunnskap fra de tidligere jobbene jeg hadde og da spesielt i dette med digital kommunikasjon. Og da jeg opplevde min egen utfordring rundt mamma med demens som ikke husket ting, så tenkte jeg at vi må finne ut av det på en annen måte. Og da brukte jeg jo den kunnskapen jeg hadde fra tidligere arbeidsliv til å starte Jodacare. Og lage løsningen som vi nå har i bruk.

SS: Du har også fått en ny hobby med hage og blomster gjennom korona. I likhet med flere av oss kanskje.

KH: Masse planter både inne og ute. Det er en ny glede. Jeg har alltid trodd at jeg har overhodet ingen grønne fingre og jeg tar livet av hva som helst. Men nå har det gått veldig fint siden mars.

SS: Det er noe med å ha tid til det og interesse for det. Jeg merket det veldig sterkt selv. Og jeg har aldri før skjønt min mor eller andre som synes det var nødvendig å gå å luke litt i det bedet, for nå ser det ikke ut. Men det har vært veldig mye luking og det har vært utrolig terapeutisk. Men du, hvis vi prøver å forstå det. Du har som sagt hatt flere i nær omkrets i familie også som trengte deg veldig sterkt på grunn av kritisk sykdom og da har jeg lyst til å spørre deg veldig sånn overordnet. Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

KH: For meg, for å si det sånn, når jeg startet Jodacare så hadde jeg aldri hørt ordet velferdsteknologi. Jeg visste ikke hva det var for noe. Det var et nytt ord for meg etter at jeg kom i gang. Så for meg handler det mye mer om hva er det dette gir. Og det er ikke teknologi en gang. Det handler om utfallet av det som denne teknologien hjelper til med. Så velferdsteknologi for meg og Jodacare handler om selve samhandlingen. Selve det at jeg vet hva som foregår og selve det at de som jobber med mamma vet hvem hun er. Det er velferdsteknologi for meg. Ikke egentlig tingen eller internett.

SS: Da tenker jeg at vi åpner litt opp hva er Jodacare? For det jeg har ofte tenkt når jeg hørte ordet velferdsteknologi så tenkte jeg noe hjelpemidler til å gå eller til å være trygg inne eller til å kommunisere. Men veldig fort så tenker folk på en GPS eller en trygghetsalarm eller noe sånt noe. Mens du viser eksempel på en velferdsteknologi som er egentlig en slags Facebook for pårørende rundt en person som har da for eksempel demens.

KH: Det kan være en eldre med demens, men det kan likevel være et barn med spesielle behov. En voksen med utviklingshemming. I alle disse situasjonene hvor den det handler om ikke selv klarer å uttrykke seg selv. Ikke husker fordi du har demens. Ikke kan snakke fordi du har en utviklingshemning eller at du er et barn som er lite. Så jodacare er som du sa litt sånn som Facebook, men det her handler bare om den ene. Det handler ikke om alt som skjer i alle vennekretser. Men hva er det som skjer rundt denne ene personen. Om det er gamlemor eller veslejenta.

SS: Og da er det en plattform for å stille spørsmål ut ifra den rollen du har eller hvordan fungerer det?

KH: Det er et dialogverktøy på den måten at med fokus på la oss si veslejenta med en utfordring, så handler det om hennes hverdag. Det kan være bilder fra i dag, det kan være bilder tatt i en skolesituasjon som gjør at veslejenta når hun kommer hjem faktisk kan kommunisere med foreldrene sine og forklare hva hun har vært med på. Det er den daglige, fine, hyggelige tingen. På en annen side kan det være informasjon der som er viktig og går mellom ansatt i helse og foreldrene til veslejenta. Når vi snakker om hvordan dagen har vært så kan det være utfordringer eller det kan være at hun tenger mer utstyr eller noen som må hjelpe henne i helsetilstanden hennes. Det er også en egen del av Jodacare. Så den ene biten er det med bilder og tekst og hyggelige ting som gjør at vi vet hva som foregår i hverdagen. Og som gir veslejenta her en mulighet til å uttrykke seg selv. Hun er med på å fortelle sin egen historie ved hjelp av disse bildene og tekstene. Men så er det annen del som er mer sånn som du sier som spør spørsmål og mer teknisk som hvor er det blitt av eller har hun tatt den medisinen hun skulle elle hvor mange anfall har hun hatt i løpet av dagen? Sånn type informasjon. Og må grunn av at vi har sånn type helserelatertinformasjon også, så er vi nødt til å ha en sikker plattform hvor denne informasjonen ligger tygt. Og at disse rollene er riktig definert. Hvem er det som skal ha denne informasjonen for det er jo ikke alle i det hele tatt. Så både den daglige, fine hverdagen med hva som skjer og oppbyggende. Og samtidig også den helse biten.

SS: Og det er en app og en telefon eller hvordan fungerer det? Du laster ned også registrerer du deg i gruppen rundt en person, da?

KH: Ja, du blir invitert inn til å være i gruppen til den personen. Om du er mor eller far så er du nærmeste pårørende og vill ha tilgang til også helseinformasjonen. Er du søsken eller tante eller bestefar så vil du få tilgang til de hyggelige tingene. Bilder og det å være en del av hverdagen til denne veslejenta. Men du blir altså invitert inn til å være en del av nettverket til den personen. Er du ansatt så er du ansatt på et sted som man har flere veslejenter og veslegutter. Eller gamlemor og gamlefar. Siden det er på sykehjem er det mange eldre der og da vil du som ansatt ha tilgang til mange sine bøker i Jodacare. Så du vil ha tilgang til flere beboere på sykehjemmet. Jobber du i en avlastningsbolig så vil du ha tilgang til alle beboerne eller barna som kommer og går der. Mens foreldrene har selvfølgelig bare tilgang til sitt eget barn.

SS: Kan ikke du fortelle oss litt om hvordan du kom på ideen for Jodacare?

KH: Som sagt har jeg hatt et lang arbeidsliv først. Det siste jeg jobbet med var MyKid som er da et system for barnehager som gjør at mor og far får vite hva som skjer i barnehagen. Og det er veldig bra at vi har det på en digital plattform. Da jeg begynte å jobbe med dette i 2013 så var det veldig uvanlig å bruke noe digital kommunikasjon i barnehagen. Så jeg gjorde en stor jobb med å opplyse veldig mange barnehager og veldig mange foreldre med fordelen med å bruke digital kommunikasjon. Og det var en periode at mamma fikk diagnosen sin med Alzheimer. Og det var også jeg som var den som tok vare på henne. Den som ordnet med mat og medisiner og kjørte henne til legen og alt dette. Da hennes situasjon ble type dårligere og hun hadde fått hjemmetjenester tre ganger om dagen med hjelp til både mat og medisin og vi snakker sammen om kvelden, så sier hun noen ganger at nei, men du i dag kom det ingen. Kom det ingen? De skulle vært der mange ganger mamma. Er du sikker på det? Har du spist middag da? Det kunne hun ikke helt svare på. Men hun var helt sikker på at det ikke hadde vært noen der. Så da skjønte jo jeg at skal jeg kunne hjelpe henne med å være trygg på hva som skjer rundt henne så må jeg også vite det. Ergo så må jeg ha en god dialog med hjemmetjenesten. Den gangen så var jo det på telefon. Jeg ringte og spurte og de måtte sjekke sine journalsystemer og ringe meg tilbake. Så måtte jeg ringe mamma igjen og trygge henne på at joda, du ha hatt besøk. Men du har ikke spist middag i dag for det var et notat. All den informasjonen her burde flyte enkelt og lett mellom meg som pårørende og helsetjenesten som har med henne å gjøre. Så det var liksom bakgrunnen og oppstarten til Jodacare. Også skjønte jeg jo etter mange samtaler med veldig mange at jeg er jo ikke alene om dette. Den utfordringen er det mange som har. Både angående pårørende og i mine samtaler før jeg gikk i gang da jeg bare hadde en Power Point med en god idéen. Så gikk jeg til ordfører og helse og omsorgssjefer overalt. Og vi kom alltid innpå deres egen rolle som pårørende. Så det er så mange som er pårørende og vi er så mange som kjenner på den frustrasjonen om å ikke vite. Så det gjorde jeg og jeg trenger at det produktet jeg hadde lyst til å lage ville være et nyttig verktøy.

SS: Hvordan har det endret din hverdag? Altså etter at du har begynt å bruke det med mor, funker det?

KH: Det funker på den måten at jeg får fine oppdateringer. Nå er hun på en omsorgsbolig. Jeg får fine oppdateringer der fra og ser at hun har det bra. Det er det som er viktig for meg nå. Hun har ikke noe språk lengre. Men fine bilder av at hun sitter og har det hyggelig med andre. Det fine bilde av henne i en sosial setting hvor hun spiser og drikker te. Det er kanskje ikke så viktig for alle, men for meg er det innmari viktig å se at hun har det fint. Det betyr at jeg får lavere puls og kan ha det fint i min egen jobb og videt hun har det godt. Også har vi en annen ting i forhold til Jodacare, så har vi laget video sånn som vi gjør nå. Vi snakker sammen på video. Det kan jeg gjøre med henne via Jodacare også. Selv om hun ikke har språk i dag så kan vi har en form for kommunikasjon likevel fordi det er så tydelig å se at hun er glad for å se meg og blir glad når jeg forteller ting. Hun hører og forstår, men klarer bare ikke å finne ord til å svare. Så hun og jeg får begge to et veldig godt øyeblikk av disse videosamtalene.

SS: Ja. Så nydelig. Jeg lurer på Kristil om jeg også kan be deg fortelle litt hvilke muligheter du ser for bedre rolleforståelse mellom pårørende og helsefaglig personell her. For av og til lurer jeg på om ikke pårørende kan være for mye, for lite. Vi vil så gjerne hjelpe, men vi har ikke kompetanse og vi har ikke tid. Også vil vi gjerne at det store fellesskapet skal fikse det som det store felleskapet fikser helt unikt godt i Norge. men så blander vi oss inn også. Og hva er den riktige måten å blande seg inn på og hvordan kan vi hjelpe?

KH: Jeg tror det er like mange mennesker som har pårørende som det er pårørende og som det er helsepersonell. Vi er helt unike alle sammen. Så hva som er riktig for den ene og den andre tror jeg ikke at jeg skal sitte å si. men for et hvert menneske - om du er en gamlemor som har døtre eller sønner som er opptatt av deg. Så er det viktig også for gamlemor at de pårørende har en rolle i livet deres fortsatt. For det har de jo alltid hatt. Vi er jo barna deres. Så vi er en viktig rolle i den gamles liv enda. Og den kunnskapen vi som pårørende sitter med i forhold til hvem denne gamle er. Hvilke behov de har med seg inn i en omsorgssituasjon, da. Det er en kunnskap som vi sitter med og har unikt fordi vi har kjent de så lenge. Så den erfaringen som vi som pårørende kan gi til helsepersonell som gjør at de kan gjøre en enda bedre jobb - det er bare vi som kan gi den. Og nå snakker jeg i overføring fordi stort sett er det de pårørende som tar støyten ganske lenge før helsepersonell kommer på banen. De gamle har trengt hjelp lenge og som sønner og døtre i Norge så hjelper vi til så langt det går. Hvis man har mulighet til det.

SS: Jeg tenker at denne velferdsstaten vår gir oss også muligheter som ikke er så lett å se. Vi får unikt mye hjelp av fellesskapet, men det gir oss også muligheter til å bidra på en måte. Det er veldig ressurssterke folk generelt i dette landet. Så det vi kan bidra med som du sier er både informasjon, men også digital tilgjengelighet i hvert fall.

KH: Ja, og jeg tror at vi mennesker har et genuint ønske i seg selv om å ta vare på hverandre og da selvfølgelig spesielt de vi står aller nærmest. Den utfordringen som jeg kjenner på og har kjent på er at i en så travel hverdag som det helseansatte har så er det ikke så lett å hente rom til den gode samtalen med pårørende og hente inn den informasjonen. Det er noen pårørende møter innimellom, men hvert fall jeg må si at det er alt for lite av det og alt for kort. Og altfor overfladisk.

SS: Men da kommer jeg inn med min pårørende situasjon. Og det er at svigermor døde av Parkinson for et par år siden og det jeg husker var at det var utrolig godt fysisk støtteapparat rundt henne, men sosialt var det rett og slett ikke kapasitet for. Og det du sier er at med et verktøy som Jodacare så kunne man rett og slett gjort det sosiale mer meningsfullt, men også kanskje mer effektivt. Kanskje også dette med at mens det er hjemmetjeneste så er det veldig mange nye personer som kommer inn til en som er veldig sårbar for nettopp dette med nye personer og ukjente rutiner. Og kunnskapsoverføringen kan fungere veldig mye mer effektivt.

KH: Absolutt. Da vi startet Jodacare så var jo poenget hjemmetjenesten. Nettopp der det kommer inn veldig mange nye mennesker hele tiden. Vi har jo ikke lykkes så veldig godt i hjemmetjenesten. Det er mange ulike årsaker, men det samme vil gjelde i en avdeling på en korttidsplass på sykehjem eller også på sykehjem hvor det er rullering av ansatte. Der er jeg veldig heldig med at moren min er et sted hvor det er veldig stabilt. Det er klart når det kommer inn nye og det at de enkelt kan se hvem er denne gamle damen i forhold til den andre gamle damen sånn at de ikke må inn i en perm å lese i et langt dokument for å finne ut av det. For det rekker de ikke. Men det å få dem til å lese fire linjer. Hun er derfra eller herfra og hun har familie i nærheten. Hun er opptatt av dette eller det eller det her eller det der. Det er ikke mye som skal til for den første introen. At den blir hyggelig og kunnskapsrik.

SS: Så en av utfordringene du nevnte var egentlig rett og slett tid og ressurser. Både hos pårørende og hos helsearbeidere. Men en annen ting er rett og slett denne koblingen. Det å sørge for at alle er med på en plattform og at den kobler det sammen i stedet for å være enda en portal du må forholde deg til.

KH: Ja, vi gjorde mange undersøkelser før vi lagde Jodacare om hva som er viktig og hva må med i dette produktet vi skal lage. Hva er viktig. Og det vi fant ut er at det går kommunikasjon i dag mellom pårørende og helsepersonell rundt om det er disse barna eller de voksne med utviklingshemming eller eldre. Problemet er bare at den kommunikasjonen går 1-til-1. En telefon mellom meg og deg. Eller det er en e-post fra meg til deg. Eller det er en lapp i sekken som noen ser og jeg vet ikke hvem som ser den egentlig, for den ligger bare der. Eller det en beskjed inn i et hus som noen tar imot og gir det videre. Så det er så mange kanaler med informasjonsflyt som går fra morgen til kveld. Og det er ingen enheten om det. Så det å få flyttet all informasjon som omhandler veslejenta eller gamlemor inn på et sted som gjør at de som skal ha denne informasjonen har det ene stedet å se det. Jeg vet jo at journalsystemene i omsorgstjenesten er jo det som skal være det ene stedet å gå til. Men det er så komplekst og så stort at de hverdagslige tingene og det som handler om selve livet til denne personen forsvinner inn i et kjempedigert system. Så ved å ha det lett tilgjengelig i Jodacare som er den daglige delen av livet ditt gjør at du holder informasjonen oppe.

SS: Jeg har lyst til å spørre deg litt rundt muligheter. Og da særlig mellom offentlig og privat. Vi har et litt sånt spesielt opplegg her med at din største mulighet som en gründer innenfor velferdsteknologi er at kommuner eller noen andre innenfor offentlig helsesektor tar dette i bruk. Der er det samtidig veldig store innkjøpsprosesser som er standarden. Og da er det ikke så veldig lett å komme gjennom for en litt mindre leverandør. Hvordan kunne vi speedet opp dette? Er det noen form for testing, noen form for sandkasser hvor folk kunne prøvd teknologi innenfor en kommune også spredt kunnskap til alle de andre kommuner? Hva tenker du Kristil?

KH: Jeg sier ja takk, gjør det sånn. Men det er ikke sånn det funker. Enhver kommune vil være den ene sandkassen. Enhver kommune sier at i denne kommunen er det helt annerledes enn i nabokommunen. Så selv om nabokommunen gjør dette på en god måte så er det ikke sikkert at det funker hos oss. Så den sandkassen blir om igjen og om igjen. Også er det noe med at velferdsteknologi forstår på en måte de kommunene at de skal ha. Men så ser de også at vi er mange leverandører med litt forskjellige ting. Og de vil gjerne prøve alt. Og når de skal prøve alt så kan de ikke prøve noen av de skikkelig. Så da prøver de mange ting gange 1 eller 2. Og det å prøve ny velferdsteknologiske løsninger til tre stykker i en kommune - du klarer ikke å skalere opp. Og jeg som leverandør tjener alt for lite penger på det. Kommunene oppnår ikke den effekten de skulle ønske fordi de tester bare på 3 i stedet for 300. Så vi er fortsatt et langt stykke unna å lykkes å skalere de gode løsningene. Det er både på grunn av innkjøpsruter, men like mye implementeringsfarten.

SS: Her ser jeg store muligheter for helsearbeidere rett og slett til å være med på sånne pilot til skalering prosjekter hvor du kunne hatt grupper av 300-500 stykker som er med på første fase uttesting også skalerer man det opp med en bak. 3000 til 5000. Det er noe med å også skalere den felleslæringen og kanskje mulighetssynet.

KH: Ja, jeg tror at hvis de som jobber faktisk og bruker teknologien, og da tenker jeg ikke mellomledere eller ledere. Men de som faktisk til daglig skriver inn i Jodacare og tar de bildene og har den kommunikasjonen med pårørende. Hvis de kunne se at vet du nå, nå har vi testet det ut på 2. La oss ta det til 50 stykker nå. For det er først når du får skalert det til et stort antall at dere som er helsearbeidere også ser verdien.

SS: For da går man til den personen sin side som man besøker nå og det er lettere og det er noen kontekst switcher mellom da.

KH: Ja, også er det noe med at du bruker det samme verktøyet til mange og at det ikke blir sånn spesielt greie for fru Hansen.

SS: Men det som kunne være da er at kommunene kjøpte nok lisenser. Om det er 1000 eller 5000 og at man meldte seg inn som en av de som ønsker å bruke disse tjenestene i jobben sin. Jeg tenker nesten at vi burde ha et sånt verksted i Medlearn-sammenheng hvor folk fikk lov til å teste disse verktøyene på jobben sin. Det er noe med at jeg tror vi trenger nye førerkort innenfor disse teknologier. Og førerkort for bil får du aldri uten å ha prøvekjørt.

KH: Nei, helte riktig. Vi har gjort det noen ganger når vi har hatt opplæring i velferdsteknologi for diverse grupper. Så har vi satt opp en demogjeng i Jodacare og da er det noen som får lov til å være tjenesteansvarlig, noen som er pårørende, noen er fetter. Og noen er gamlemor eller veslejenta. Og det er snakk om fem minutter så er denne plattformen full av avtaler, beskjeder, bilder og dialog. Så det er veldig lett å komme i gang.

SS: Hva slags tips ville du da hatt til disse helsearbeiderne som tar i bruk både Jodacare og kanskje annen type ny teknologi innenfor velferd for å få det til å bli en praktisk suksess?

KH: Det er nettopp det du sa nå. Ta det i bruk. Det er å ta det i bruk. Det er ikke å si at vi skal ta det i bruk, også har en opplæring også teste litt også teste litt. Men si okey, nå gjør vi dette også er det alle mann alle med en gang. Også har man en oppgave om å gjøre det. For en plattform er ingenting uten innhold. Og det er innholdet som kommer fra dere som så for å få en suksess her så er det rett og slett å ta det i bruk.

SS: Og det å ta det i bruk er lavterskel og det finnes noen gode eksempler. Jeg bare tenker at antagelig er noe av terskelen også at folk vet ikke helt om det er riktig å ta et sånt bilde eller sånt bilde eller hvordan tone skal jeg bruke når jeg skrive en kommentar om pårørende, men det kan man sikkert få litt pakketerte tips på.

KH: Ja, vi gir jo opplæring til dette. Men i og med at dette er et dialog verktøy mellom helsepersonell og pårørende så er det daglig språk. Dette handler om sånn som du og jeg sitter og snakker sammen nå. Den tonen skal være lett og fin.

SS: Det uformelle tror jeg skjer mye raskere enn det veldig formelle for det er vi alle mer redd for. Jeg har lyst til å spørre deg om et av dine prosjekter det siste året. Du nevner sikker video i Jodacare. Kan ikke du si to ord om hva betyr det?

KH: Som jeg sa i sted så er Jodacare en sikker plattform fordi det er snakk om helse her. Det er personer med en form for diagnose som er den det handler om. Og da dialogen i Jodacare er på høyt sikkerhetsnivå, så må også videoen være på høyt sikkerhetsnivå. Det vil si at den er kryptert før den blir sendt og den blir kryptert underveis og tilbake. Så vi bruker den samme videotjenesten som de gjør i Helse Sør-Øst på Ahus for eksempel. Så det betyr at når vi snakker sammen på video så er det ingen andre som kan hacke seg inn og du er allerede logget inn sikkert. Og det som jeg fortalte i sted, jeg bruker jo den jeg til mamma. Men nå skal vi i gang med en utprøving i en kommune hvor det skal brukes mellom hjemmetjenesten og 25 hjemmeboende som skal motta videobesøk hver eneste dag. Det vil si at da sitter det en helsefagarbeider på kommunehuset der hvor de sitter og utfører fem-seks-minutters videobesøk til 25 forskjellige i løpet av en halv arbeidsdag hvor de hjelper til og oppmuntrer til for eksempel å lage frokost selv eller se at du får i deg medisinen, en liten daglig prat, er det noe du trenger? Det som er så innmari fint med å bruke sikker video i Jodacare er at du både får verdiene og nettverket med så du kjenner den du har den videosamtalen med samtidig så vil den eldre som sitter hjemmemøte akkurat deg hver dag til et klokkeslett. Så du vet hvem som kommer. Det er ikke en tilfeldig i hjemmetjenesten til en av de 25. Men det er deg hver dag. Og man opparbeider et vennskap tror vi der vi er ganske sikre på at man møtes hver eneste dag og har en strukturert samtale. Og det gjør jo også at kommunen kan være på forhånd med å se utvikling hos den eldre. Trenger vi mer hjelp nå. Er hun mer selvhjulpet nå? Klarer hun treningsøvelser samtidig? Får vi oppmuntret til en liten tur? Sånne ting som man kan gjøre på video. Det er veldig spennende.

SS: Du Kristil, har du noe lesing eller titting som du kunne anbefalt til våre lyttere og til våre studenter?

KH: Etter samtalen vår, etter at du har hørt denne podkasten så gå inn til Jodacare.no også ser du på brukerhistorier der. Da får du lest både hvordan pårørende og hvordan de tenker om bruken av Jodacare og også om helsefagarbeidere som jobber forskjellige steder og bruker Jodacare hver dag. Det er god lesing tror jeg.

SS: Og jeg må egentlig rette meg selv opp. Jeg driver å skrive Jodacare med sånn Yoda fra Starwars, men det er feil, det er JO-DA.

KH: Joda i stedet for neida.

SS: Veldig bra. Siste spørsmål er egentlig hva pleier du å si til deg selv i krevende tider? Vi alle kommer i helt håpløse perioder i livene våre og det som kjennetegner de som lever konstruktivt og positivt i livet er at de klarer alltid å dytte seg selv fremover. Hva er dine triks?

KH: Mine triks der - jeg føler at nå har jeg så innmari kunnskap om det jeg driver med så da tenker jeg at om det ikke er meg som gjør det, hvem skal gjøre det da? Jeg vet at jeg kan så da gjør jeg det. Også tenker jeg og det er kanskje ikke alle i styret mitt som er enig, men da tenker jeg om ikke nå, når da? Vi gjør det nå fordi det er nå vi kan.

SS: Kjempefint. Kristil Erla Haland som er gründer og daglig leder i Jodacare og Joda Pro, tusen takk for at du var med oss her i Medlearn med Lørn og inspirerte om konkret velferdsteknologi.

KH: Så flott, tusen takk og det var en veldig hyggelig samtale. Gleder meg til neste gang.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University


Hva er det viktigste lytterne skal ta med seg fra denne podkasten?

Velferdsteknologi er egentlig bare nye måter å hjelpe hverandre på, tenk ikke så mye på selve teknologien


Hvem er du, personlig og faglig?

Personlig er jeg ei som er opptatt av at vi hører sammen på tvers av generasjoner, kjønn, religioner og politisk mening. Tror dette også kommer igjennom faglig


Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

Velferdsteknologi er mer mulighetene til å hjelpe hverandre og å støtte de som kan gjøre mer selv med bare litt hjelp


Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?

Jeg jobbet med digital samhandling rundt barn da mamma fikk demens


Hvordan har det endret din hverdag?

Det ble plutselig jobben min, jeg hadde ingen tanke om å bli gründer og å finne på noe nytt


Hvilke muligheter ser du?

Det er enorme muligheter i å hjelpe hverandre mer nå hvor avstandene er blitt så små. Med video og med digitale hjelp så kan vi jobbe for å løse problemer i Norge eller i Australia


Hvilke utfordringer ser du?

At AS Norge ønsker seg et stort system og at de tenker de må kjøpe det fra én leverandør. Vi bør heller her også jobbe sammen, de som har gode små løsninger må jobbe ved siden av de andre som har andre løsninger til samme målgruppe.


Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?

Det er vanskelig å være liten i denne sektoren, det kommunene ønsker er å være flinke til å teste, ikke fullt så opptatt av implementering. De vet at de må implementere, men det er fortsatt veldig komplisert.


Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre studentene våre med?

Tenk at vi må jobbe sammen for å løse problemet, og tenk at det ikke er farlig at noen får betalt for å gjøre en jobb. Vi som jobber i de små selskapene kan raskt lage nye og fine løsninger men det krever en økonomi. Gratisarbeid er ikke bærekraftig.


Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?

Økonomi, jeg har gode løsninger men uten skalering er det ikke bærekraftig for selskapet å fortsette.


Dine viktigste prosjekter siste året?

Sikker video i Jodacare.


Hva gjør vi unikt godt i Norge?

Det er trygt å være gründer i Norge, om vi ikke får det til så ender vi ikke opp under ei bru uten inntekt.


Anbefalt videre lesing/seing?

Jeg finner glede i å se filmer om andre som har lykkes, sist så jeg filmen om hvordan McDonalds ble kommersialisert, det var interessant.


Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?

At jeg har fått mer tid til å tenke igjennom det som er viktig for meg


Et livsmotto i krevende tider?

PUST

Kristil Erla Håland
Daglig leder
Jodacare
CASE ID: C0846
TEMA: HEALTHTECH AND WELFARETECH
DATE : 201013
DURATION : 37 min
LITERATURE:
Jeg finner glede i å se filmer om andre som har lykkes, sist så jeg filmen om hvordan McDonalds ble kommersialisert, det var interessant.
YOU WILL LØRN ABOUT:
Pårørende perspektivetPlattform Velferdsteknologi Muligheter mellom offentlig og privat Gründerskap
QUOTE
"Velferdsteknologi er mer mulighetene til å hjelpe hverandre og å støtte de som kan gjøre mer selv med bare litt hjelp."
More Cases in topic of HEALTHTECH AND WELFARETECH
#C0160
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Ultralyd løser et globalt helseproblem

Jan Biti

CEO

Cofounder

#C0152
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Vev-på-chip

Berit Løkensgard Strand

Professor

NTNU

#C0221
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Helsetjenestedesign

Jonathan Romm

Prof

Arkitekthøyskolen Oslo