LØRN case C0849 -

Elisabeth Sørensen

Rådgiver

Larvik kommune

Selvstendig, trygg og aktiv med velferdsteknologi

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Elisabeth Sørensen som er rådgiver i Larvik kommune. Elisabeth forteller Silvija om det mulighetsrommet som skapes med velferdsteknologi og hva velferdsteknologi er for kommunene. Larvik kommune var tidlig ute med å ta i bruk velferdsteknologi i nye sykehjem og boliger og har derfor en lengre erfaring innen temaet og Sørensen deler sine tanker og erfaringer fra hennes tid her.
LØRN case C0849 -

Elisabeth Sørensen

Rådgiver

Larvik kommune

Selvstendig, trygg og aktiv med velferdsteknologi

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Elisabeth Sørensen som er rådgiver i Larvik kommune. Elisabeth forteller Silvija om det mulighetsrommet som skapes med velferdsteknologi og hva velferdsteknologi er for kommunene. Larvik kommune var tidlig ute med å ta i bruk velferdsteknologi i nye sykehjem og boliger og har derfor en lengre erfaring innen temaet og Sørensen deler sine tanker og erfaringer fra hennes tid her.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

48 min

Choose your preferred format

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

SS: Hei og velkommen til MedLearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Elisabeth Sørensen som er rådgiver i Larvik kommune. Velkommen Elisabeth.

ES: Tusen takk.

SS: Jeg skal si noen veldig korte ord om podcasten og hvilken serie den tilhører til sånn at folk har riktig “mindset” når de går inn i dette her. Så skal jeg bare si til våre lyttere og elever hvilke tre-fire problemstillinger vi gjerne vil at vi skal fokusere på mens de hører på oss. Okei? Og denne samtalen inngår i en serie mini-foredrag som Lørn lager sammen med MedLearn-fagskolen. Og dette her skal inngå i et nytt emne som er et slags påbyggingsemne innenfor velferdsteknologi med målgruppen helsefagarbeidere. Og tanken er vel egentlig at vi skal inspirere folk, men også gir dem litt konkret ny læring i hver samtale fra veldig konkrete situasjoner som skjer i Norge i dag. Og der kommer da ditt offentlige kommune perspektiv i bildet nå. Vi skal snakke om konkrete prosjekter som du har hjulpet Larvik kommune drive. Og hvilke muligheter dere har sett gjennom de og hvilke utfordringer dere har sett gjennom de. Så kanskje det første vi gjerne vil at folk skal tenke på mens de lytter til samtalen vår, det er hva betyr egentlig velferdsteknologi? Kanskje også litt sånn sammenstilt mot helseteknologi for kommunesektoren. Hvorfor er det viktig, og hvorfor er det kanskje også nødvendig med omstilling og hva er mulighetene som ligger deg. Så har jeg lyst til å be dem tenke på - alle våre lyttere, hvordan jobber det offentlige med brukerperspektivet. Vi hører veldig mye om brukerperspektivet og det er disse pasientene og pårørende. Men hvordan finner man ut hva man kan forbedre for folk før de selv finner ut at mulighetene er der og før de har forstått de nye behovene sine. Også har jeg lyst til at vi skal snakke litt om noe av det som kan fikses. Så samarbeidet mellom offentlig og privat. Mellom de store offentlige innkjøperne og de små innovative leverandørene kan gå enda raskere. Enda mer lean, da. Og det siste er vel egentlig hvilke utfordringer som kommunen må fikse som du ønsker at man skal jobbe, og kanskje litt også - jeg vet at du uttaler de mest på vegne av den kommunen du jobber med, men dere samarbeider også veldig med flere andre kommuner, og du i din rolle har også nasjonale perspektiver. Så spørsmålet er hva man kan gjøre for å lære litt raskere sammen. Høres det greit ut?

ES: Ja.

SS: Veldig bra. Men da starter vi. Og det første vi egentlig gjør alltid er å be gjesten introdusere seg selv både personlig og faglig. Hvem er Elisabeth Sørensen?

ES: Ja, jeg er sykepleierutdannet. Jobbet som sykepleier i veldig mange år over tretti år. Så har jeg videreutdanning i ledelse. Administrasjon. Forandringsledelse. Og også velferdsteknologi fra høgskolen i Bergen. Det er den teoretiske ballasten. Også har jeg vel den aller mest kompetanse har jeg vel fått ved å jobbe som sykepleier. Noen år på sykehus, men veldig mange år i kommunehelsetjenesten. I ulike roller, mange år som leder både innenfor demensomsorg og hjemmetjeneste og på sykehjem. Og når det gjelder velferdsteknologi så har jeg egentlig vært opptatt av det med velferdsteknologi helt siden tidlig 2000-tallet. Da satt Larvik Kommune i gang en omstillingsprosess og utbyggingsprosess på alle sykehjemmene våre hvor vi bygde nye sykehjem og bygde om de gamle sykehjemmene samtidig som vi bygde omsorgsboliger. Mange omsorgsboliger i kommunen. I forbindelse med det så ble det bestemt at vi skulle ta i bruk en del teknologi eller bygge en del teknologi inn i byggene. Og vi skulle ha den samme type teknologi inn i omsorgsbolig og på institusjonene sånn at det var gjenkjennbart for de som jobbet der. Også har vi i alle de årene sine det da - gjort oss veldig mange erfaringer med den teknologien. Det var utfordringer med å bruke teknologien og det var utfordrende kanskje aller mest det med å ansvarlig gjøre de ansatte og å sørge for at alle hadde nok kompetanse til å ta i bruk teknologien tenker jeg er det som er den sterkeste lærdommen vår fra den tiden. For det var veldig, veldig ulikt hvordan teknologien ble tatt i bruk noen steder. Noen steder ble det ikke tatt i bruk i det hele tatt. Og andre steder ble det tatt i bruk og opplevd som et nyttig hjelpemiddel da.

SS: Kanskje du skal få lov til å fortsette den historien, jeg hadde også lyst til å spørre deg veldig kort om Elisabeth privat. Hva gjør du når du ikke jobber?

ES: Når jeg ikke jobber så er jeg glad i å være sammen med familien min. Jeg er gift og jeg og mannen min har fire barn til sammen. De er voksne alle sammen og vi er tre barnebarn. Den ene sønnen vår har Downs Syndrom så han bruker jeg ganske mye tid sammen med. Og han har på mange måter også vært en sånn motivasjon for å engasjere seg i å bruke ny teknologi, da. Innenfor omsorgstjenesten. For han er en ung mann som ønsker å bruke teknologi og er vant til å bruke det og som ønsker å bruke teknologi i hvert fall i en del situasjoner i stedet for å ha besøk av personalet som skal hjelpe han der han bor.

SS: Veldig spennende perspektiv. Vi kommer tilbake til det. Også har jeg lyst til å komme tilbake til det som du begynte å snakke om i forhold til det å ansvarlig gjøre ansatte. Helsefag og personell til å bruke teknologi, men problemet er at teknologien er fortsatt i tidlig fase. Vi har gått fra en medisinsk teknologi som… Selv om det ble forbedringer på alle mulige “skannere” og sånt så var det grunnleggende apparatet noe som vi har hatt i et par hundre år hvert fall. Så skal vi plutselig endre på alt, og det er en opplevelse der i at kanskje denne teknologien koster mer enn den smaker. At innen du har gått inn i 5 forskjellige IT-systemer så har pasienten dødd. Så hvert fall at visittiden din har gått ut. Så det å finne ut av hvordan man ruller ut teknologi på en måte som gjør at folk gidder å akseptere den er også noe som jeg har lyst til å høre hvordan dere har jobbet med.

ES: Ja, for litt i forlengelsen i det vi lærte da vi ikke lykkes noe særlig med å implementere teknologien. Når vi satset på velferdsteknologien på nytt fra 2011-2012 og begynte å jobbe veldig systematisk med det i Larvik. Da prøvde vi oss på en helt ny tilnærming hvor vi i mye større grad jobbet med å avdekke behov. Og da er de selvfølgelig som du startet med å si, i behovet hos pasientene, men også behovet hos de ansatte i kommunene. Hvilket behov har de ansatte og hvordan skal teknologien være med å løse de behovene. Og da handler det jo både om behov for opplæring og forstå og å vite hvordan teknologien fungerer. Men også hvordan vi skal jobbe for at teknologien skal være med til at vi får frigjort ressurser til å gjøre andre ting. Sånn at vi ikke innfører teknologi, også skal vi gjøre det i tillegg til alt det vi har gjort før. Vi må jobbe annerledes for å hente ut effektene. De gode effektene og gevinstene av velferdsteknologi sånn at det oppleves meningsfylt både for pasienter og ansatte i tjenestene. Og jeg tenker at det har vi lykkes med i mye større grad nå enn forrige gang vi satset.

SS: jeg tenker at dette er veldig viktig poeng i forhold til at det ikke er teknologi for teknologiens skyld. Men det er teknologi for menneskenes skyld. Og det er mennesker som både er pasienter, pårørende og ikke minst de som skal bruke det. Så jeg tenker at det kommer antagelig til å være aldri så mye behov for helsepersonell som det kommer til å være i fremtiden. Selv med all den teknologien, så må teknologien avlaste dem med rutineoppgaver, fysisk tunge oppgaver og farlige oppgaver, så de kan bruke tid på det de er best på. Og det er å være faglige dyktige medmennesker.

ES: Ja, for vi har hvert fall vært veldig opptatt av at når vi skal snakke om teknologi så er det ingen fare for at de ansatte blir overflødig eller at vi står i fare for å miste jobben fordi teknologien overtar. For i kommunens helsetjeneste så er det så stor pågang av mennesker som har store behov for kommunale tjenester. Sånn at vi trenger å ta i bruk teknologien for å klare å bruke de store utfordringene vi står foran. Og da handler det om å frigjøre tid til å møte de store omfattende behovene som mennesker har og som bare andre mennesker eller som pleiere, helsepersonell kan møte.

SS: Ja. Og da tenker jeg at jeg har lyst å spørre deg hvis du kan forklare oss hva gjør en rådgiver i din rådgiver posisjon? Og hva synes du om å jobbe i en kommune. Når mange elevene i dette emnet, eller studentene i emnet som har et tilsvarende kanskje arbeidssituasjon, men veldig mange av våre lyttere jobber som gründere og forskere. Så hva er det du liker ved å være i den jobben du er i nå?

ES: Jeg synes det er spennende å være med på den utviklingen som har vært innenfor dette feltet de siste årene. Det er veldig spennende, og jeg syns det er moro å jobbe og ikke helt vite hva vi skal gjøre neste år og hvert fall ikke om 5 år. Jeg trives med det. Også tenker jeg at det er veldig mange av innbyggerne våre i kommunen vår som har et behov for eller som ønsker å ha et mest mulig selvstendig liv og et liv å klare seg mest mulig selv. Og hvis vi som helsepersonell kan ta i bruk teknologi som gjør at vi kan bidra til den utviklingen så er det en gevinst både for innbyggerne og for oss som helsepersonell, fordi vi får da frigjort tid til å gjøre de oppgavene som det er veldig viktig at vi bidrar med. Så jeg synes både det å få lov til å være med på den utviklingen i kommunen, men synes også det har vært veldig spennende å delta i anskaffelser for eksempel. Og innovative prosesser og prosjekter med ulike leverandører. Det finnes jo så mange flinke utviklere av ulike tjenester som vi møter ute i kommune Norge, da. Så Larvik prøver å være en kommune hvor vi kan ta imot. Vi kan ikke ta imot alle som henvender seg, men vi prøver å ta imot noen av de som har en ide eller har en prototype eller har et eller annet som de tenker kanskje kan være aktuelt for kommunehelsetjenesten å ta i bruk. Og det synes jeg også har vært veldig spennende å jobbe med. Og da har det vært på ulike stadier. Det har liksom vært helt på sånn idefasen hvor jeg har snakket med gründere og oppfinnere som har en ide, og hvor jeg kan veilede litt sånn “ja, men hvis du tenker at du skal utvikle det videre så er det viktig at du husker på det, og det. Og jeg tror ikke den tanken er så fornuftig, det er ikke helt det vi har behov for i kommune Norge, men hvis du dreier det litt så tenker jeg at det kan være veldig aktuelt for oss”. Så det å få være i et miljø hvor ting utvikles og er i endring syns jeg er veldig moro.

SS: Kjempe spennende. Og egentlig trenger vi utviklere veldig mye mer av det perspektivet. Både fra innkjøpers side og fra brukers side, ikke sant. Men hva kjennetegner velferdsteknologi for deg? Hvordan definerer du det?

ES: Det finnes så mange definisjoner på velferdsteknologi og jeg tenker at velferdsteknologi er på en måte sånn et begrep som har kommet veldig fordi det er bestemt at det skal være en sånn statlig satsning ute i kommune Norge. Og da er det litt sånn helsedirektoratet og direktoratet for e-helse bevilger penger og da gjør kommune Norge det de får beskjed om. Så det er blitt et sånt konstruert begrep. Men jeg tenkte kanskje det varer noen år nå. Kanskje 10 år eller noe sånt. Så forsvinner det ordet tenker jeg, for da blir alle disse velferdsteknologiske løsningene bare en del av det ordinære helse og omsorgstilbudet i kommune Norge. Hvert fall så håper det t det er sånn det blir. Men velferdsteknologi rommer jo på en mye, for det er jo ikke sånn at det er de siste 10 årene vi har begynt å ta i bruk teknologi innenfor helsesektoren. Det har jo vi hatt i mange år. Men så har det kommet en ny type teknologi som i stor grad handler om sånn type trygghet og sikkerhetsteknologi som handler om at folk skal kunne bo hjemme og klare seg selv lengre enn uten teknologien. Og da handler det om sensorer og alarmer og varslinger og sånn. Men det kan også handle om teknologi for kontakt, sosial kontakt. Å bidra til å opprettholde sosial kontakt eller kommunikasjon mellom innbyggere og tjenesteapparatet. Eller det kan være hjelpemidler som bidrar til å organisere hverdagen din eller minne deg på hendelser eller sånne type ting. Jeg har ikke en sånn veldig god definisjon på hva velferdsteknologi er, men i kommune Norge hvert fall så handler velferdsteknologi i veldig stor grad om den type teknologi som er litt sånn for enkeltmenneske. Og som mennesker eller ansatte også for den slags skyld - for det er en del velferdsteknologi for ansatte å bruke.

SS: Vet du hva jeg tenker. Jeg tenker det ordet som popper opp i hodet mitt mens jeg lytter til deg er sosial bærekraft. Det er en gjest tidligere som har snakket om at vi ikke vil ha forskjells Norge. Og jeg tenker at alle de som trenger noen form for ekstra hjelp for å kunne leve selvstendig og trygge liv - og kan kombinere menneskelige krefter til å gjøre dette her, men at teknologien kanskje kan forsterke de menneskelige kreftene. Så er det den teknologien som du snakker om. Bærekraft har også blitt et sånt supermotebegrep og vi henger oss veldig opp i sånn type klima bærekraft. Klima og natur bærekraft. Mens de 17 bærekrafts mål fra FN - disse der sustainable development goals. Halvparten er sosiale bærekrafts mål. Ting som går på likhet, inkludering, innovasjon og jeg kaller det av og til rød bærekraft og jeg tenker at all den teknologien som gjør at vi får mer rød bærekraft går veldig inn i denne bøtten som vi hørte deg beskrive.

ES: Det var et veldig fint bilde synes jeg. For jeg er veldig enig i at når vi snakker om bærekraft så har vi veldig lett å tenke på natur og miljø og bærekraft for kloden vår. Men det handler jo om mye mer om det. Så rød bærekraft må jeg snakke høyt om videre.

SS: Ja ikke sant. Vi snakker veldig mye og diskuterer mye om hvor mye penger vi skal bruke og ikke bruke på karbonfangst. Og karbonkvoter og sånt. Og det går veldig fint under den grønne bærekrafts greia, men vi burde bruke like mye tid på å snakke om hvor mye ressurser vi bruker på plattformer vi bruker på kunnskapsfangst. Og kunnskapsdeling. Både innenfor forskjellige yrker og fag, men også kanskje mellom kommuner og innbyggere. Det ligger så vanvittig mange ressurser som både har lyst til å bli brukt og som vi trenger. Og her kommer vi kanskje tilbake til sønnen din for eksempel. Som med riktig bruk av teknologi kan få lov til å være med å bidra riktig. Ikke sant?

ES: Ja, absolutt. Og jeg tenker at hvis jeg får bruke han som et eksempel: når han flyttet til sin egen bolig for seg selv for noen år siden nå, så bodde han der i 3-4 måneder også sa han “mamma, nå skal jeg flytte hjem igjen jeg”, sa han. Så sa jeg “nei skal du flytte hjem igjen?”, så sa han “jo, for de som jobber her de maser akkurat like mye som det dere gjorde hjemme. Og da er det egentlig bedre for meg å bo hjemme for der var servicen faktisk enda litt bedre”. Og det handler jo om at de ansatte i den boligen i aller beste mening kom inn til han for å spørre om han hadde det bra og om de skulle hjelpe han med noe, og om han skulle vaske opp og gjøre mange ting da. Mens han ønsket bare å snakke med de hvis han trengte hjelp. Og gjerne bare snakke med de på Facetime for eksempel. Han ønsket å lage maten sin selv så mye han kunne klare, men strever for eksempel å vite hvor mye 2 dl er. Og da ønsket han bare å ha litermålet på Facetime også kunne de ansatte se “ja, nei, du mangler litt, og du må ta litt mer vann så blir det 2dl” så klarte han resten selv. Så det handler om å bruke enkel teknologi, men kunne klare mest mulig selv.

SS: Han hadde oppskriften på vår korona liv før vi selv kom dit. Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?

ES: Jeg kom borti det litt sånn fra i første runde da vi bygde om sykehjemmet, så var jeg leder på et helt ny oppstartet sykehjem og tenkte at den her teknologien må jeg engasjere meg i. For hvis ikke jeg som helsepersonell engasjerer meg i dette så er det andre som kommer til å stå for utviklingen av denne her teknologien. Da blir det sånn tekniker ingeniører og disse menneskene som ikke kommer til å lage de løsningene som er de beste for våre pasienter og for oss ansatte. Så egentlig helt fra den tiden så har jeg engasjert meg i velferdsteknologi fordi jeg har vært opptatt av at helsepersonellet må engasjere seg i både å bruke det, hvordan vi skal bruke det og hvordan vi skal utvikle det. Også har jeg vært heldig å få lov i Larvik kommune til å jobbe med ulike prosjekter. Vært leder for ulike prosjekter hvor vi i starten testet ut teknologi og startet med pilotprosjekter. Og i de siste årene handler det om å implementere de tjenestene så det blir tilgjengelig for alle da.

SS: Elisabeth jeg har lyst til å spørre deg: du er ikke en nyutdannet person, men du tilegner deg masse ny kunnskap hele tiden. Og der har jeg lyst til å be deg gi litt tips til både studenter og andre lyttere i denne livslange skolen som vi går inn i resten av livet vårt. Hvordan skal vi både holde oss best mulig oppdaterte og skape nye jobbmuligheter for seg selv sånn som du har gjort?

ES: Ja, jeg tenker nok at det handler i veldig stor grad om å ta de mulighetene som dukker opp og å våge å gå ut i noe som er litt ukjent. For jeg tror at helsetjenesten… Ikke bare helse, men helse som jeg kjenner fra kommunetjenesten da - der vil det være endringer, det vil dukke opp nye muligheter og det vil være endringer i tjenestene våre hele tiden. Sånn at hvis man skal sikre seg jobb så må vi være villig til å ta mulighetene når de dukker opp og å våge å gå inn i et landskap som vi ikke helt kjenner kartet for, da. Det tror jeg er lurt.

SS: Se mulighetene og ta dem rett og slett. Og å være nysgjerrig på hvordan du kan utnytte dem. Hva er de største mulighetene du ser for velferdsteknologi?

ES: Jeg tenker at de største mulighetene handler om… På individnivå, så handler det om et bedre liv for brukerne som får teknologien. For de som klarer å bruke det og som får gode tilpassede teknologiske løsninger. For eksempel personer med en demenssykdommer som får GPS og kan fortsette å gå på tur alene sånn som de er vant til. Men på et mer samfunnsperspektiv så tenker jeg at velferdsteknologi er en av de tingene som kan være med på å hjelpe oss å løse de store utfordringene vi står foran med tanke på at vi blir flere og flere eldre. Og at vi blir flere og flere gamle eldre. At vi ikke blir tilsvarende like mange yngre i arbeidsfør alder. Sånn at vi er nødt til å jobbe annerledes og det tenker jeg er et viktig budskap til alle studentene på fagskolen og andre som hører på. Men det der å være forberedt på å, og innstilt på at vi må jobbe på nye måter for å klare å løse de store utfordringene som kommer.

SS: Eldrebølgen…

ES: Ja, eldrebølgen, men det handler også ikke bare om eldrebølgen fordi veldig mange av de som får kommunale tjenester er ikke eldre. Ca en tredjedel av de brukerne som får hjemmetjenester er under 67 år. Og det er mange funksjonshemmede, utviklingshemmede personer som har vært i en trafikkulykke, for tidlig fødte. Det er mange som har helseutfordringer og mange av disse unge menneskene er vant til å bruke teknologi og de ønsker å bruke teknologi. Teknologi er en naturlig del av hverdagen for de.

SS: Folk vil ha det, men også fordi det blir nødvendig effektivisering i forhold til at vi skal bruke våre ressurser til det større behovet på en måte som monner. Og da har jeg lyst til å spørre deg om dette brukerperspektivet. Det er et like mye brukt ord, eller mer brukt ord enn innovative innkjøpsordninger. Men brukerperspektivet i hodet mitt er sånn et vagt bilde av at vi setter brukeren i sentrum også prøver vi å gjette oss til hva denne brukeren trenger. Men jeg mistenker at dere jobber litt mer strukturert med det. Hvordan finner man ut av det?

ES: Ja, som helsepersonell så har vi jo veldig lett for å tenke at vi vet hva som er best for brukerne våre og innbyggerne i kommunen. Vi trenger ikke å snakke med dem fordi vi vet best selv. Men i Larvik så har vi jobbet med noen innovative og ganske store innovative anskaffelser hvor vi har jobbet sammen med flere kommuner. Og det som skiller de anskaffelsene fra andre mer vanlige offentlige anskaffelser handler om den første fasen av anskaffelsen hvor vi har jobbet veldig systematisk med å kartlegge brukerbehov. Når du spør hvordan vi finner ut av hva som er brukernes behov så har vi spurt de. Vi har invitert de til cafedialog, til brukerfora, møtt brukere i ulike settinger hvor potensielle brukere samles. Så har vi fått lov til å møte de der og spørre hva tenker du at du har behov for. Hva er viktig for deg… Både veldig sånn breie spørsmål, men også hvis vi for eksempel da vi skulle anskaffe løsninger for å minne folk på å ta medisiner, så spurte jo vi spesifikke om hvilke behov man har i forhold til medisinering, da. Men vi har snakket med mange, mange mennesker for å avdekke behov. Og når vi snakker med brukerne og da er jo ikke brukere bare pasienter eller innbyggere, men også ansatte. Så kommer det jo frem helt andre ting som er viktig for disse personene enn det vi tenkte det skulle være.

SS: Kan du gi oss noen eksempler?

ES: Ja, for eksempel så er det veldig mange av innbyggerne som sier at de vil helst ikke ha hjelp av hjemmesykepleien. De vil heller ha teknologi som gjør at de kan klare seg uten hjelp fra hjemmetjenesten. At de blir minnet på når de skal ta medisiner og tar de til rett tid i stedet for å vente på at hjemmetjenesten skal komme.

SS: Der sitter jeg igjen å tenker på en parallell. For korona kom og vi endret vårt syn på kontorlivet. Og de fleste av oss som har jobbet hjemme nå i et halvt års tid begynner å bli rimelig lei av utsikten. Og det er de heldige blant oss som har den, ikke sant. Men vi har blitt litt mer bevisste på hva vi egentlig trenger fra kontoret vårt. For det å bare reise en halvtime hver vei og eller kjøre å forurense bare for å sitte foran PC-en sin alene og svare på de samme mailene eller rutineoppgavene kan vi gjøre hver for oss hjemme. Men det som er veldig viktig med jobben er nettopp det sosiale og de kompliserte prosjektene, krevende saker hvor vi trenger møter ikke sant. Mellom mennesker. Og jeg tror kanskje vi har blitt litt mer bevisste på hva vi må gjøre sammen og hva vi best gjør alene. Og det er kanskje litt i forhold til de nye prosjektene. Hva skal man gjøre fysisk, da? Med en hjelpepleier eller hjemmesykepleier, hva skal man gjøre selv med teknologi og kanskje hva skal man gjøre helt annerledes?

ES: Ja, det er jo litt sånn. Og for eksempel er det jo ikke sånn at de som får hjelp av hjemmesykepleien at det bare er hjemmesykepleien de møter. Og i de tilfellene hvor mennesket har et veldig lite nettverk er det ikke lurt å ta ifra de all den sosiale kontakten, men heller kanskje sette av tid til at de får møte hjemmetjenesten eller andre som kommer, da. Men det er jo typisk da at innbyggerne sier at “jeg vil ikke sitte hjemme å vente på at hjemmesykepleien skal komme med pillene, jeg vil heller ta de når jeg skal, også kan jeg dra av gårde på de aktivitetene som jeg ønsker å være med på”. For det er jo mange som deltar på mange ting. Så det handler i stor grad om å få den friheten til å organisere sin egen hverdag, tror jeg.

SS: Jeg sitter å tenker på akkurat det også i forhold til det vi snakket om nattsyn kameraer på soverom og sånt. Og der også har folk sagt at de synes det er bedre at de får lov til å sove i fred og at det kommer noen når de virkelig trenger noen enn at de må forholde seg til at det kommer noen om natta og sånt.

ES: Ja, for å se at de sover…

SS: Ja, om man heller kunne tenkt seg - igjen inspirert av dette bildet du tegner, en modell på at du blir minnet på og krysser av at du har tatt den og den medisinen og at “nå har jeg veiet meg, “nå har jeg spist”, “og nå har jeg gått på do”, og så videre. I stedet for å ha mange 10-minutters. Altså 4 10-minutters besøk hver dag og at man heller fikk en halvtimes besøk og fikk tid til å snakke om at “ja, jeg ser at du har gjort alt det, og har du en god dag”, eller “i dag ser det ikke ut som at du har en god dag?”, at det er en samtale i stedet for en sånn check-boxing folk driver med.

ES: Ja. Det er jo det. Jeg tror det er fremtiden å helle kunne ha en større kvalitet. Også er det jo veldig mange som ikke ønsker den samtalen heller. De trenger ikke kommunen for å snakke om hvordan de har det. Hvis de får den hjelpen de trenger.

SS: Men det var da brukerperspektivet og hvordan man jobber ut å finne ut ifra brukere hva de egentlig trenger. Men hvordan kan alle vi som jobber mot kommuner, da. La oss si leverandører, men også… Nå tenker jeg kommuner som innkjøper, som prosjektleder, utvikler, ikke sant. Hva trenger kommunen for å vite hvilken vei man skal gå? Og for å gjøre dette enda bedre. Mitt inntrykk er at det offentlige apparatet i Norge Elisabeth får veldig mye kjeft for å være for lite risikovillig og for å ikke være så innovative. Samtidig så sitter de på de største innovasjons mulighetene og egentlig de mest spennende innovasjonsprosjektene vi har i dette landet. Og problemet er at de får ikke lov, da. Så mitt spørsmål er at hvordan kan kommunene “innovere” utvikling så godt som mulig?

ES: Jeg tror nok at det offentlig innkjøpsregelverket åpner for at vi kan gjøre mye mer enn det veldig mange gjør i dag. Det er blitt et veldig strengt regelverk når man er inni konkurransen i forhold til valg av leverandør og sånt. Men det finnes jo mange typer anskaffelser som gjør at man kan være mye i dialog og kan gå veldig bredt ut, og man kan undersøke hva som finnes i markedet før man går inn i den anskaffelsesfasen hvor ting er veldig regulert, da. Så jeg tror det handler om kunnskap ute i kommune Norge også handler det om at det må være lov å feile. For det er litt sånn at det sies noen ganger om at vi skal ha veldokumenterte innovative løsninger. Og det sier jo seg selv at det er jo ikke mulig å få til. Men det er litt sånn de forventningene som man noen ganger opplever, da. For vi skal prøve ut nye ting, men vi må kunne dokumentere at det virker og det er litt sånn… Jeg tenker at i Larvik så har vi hvert fall til en viss grad å få lov til å prøve å feile, da. Det har vært lov å prøve på noe vi tenker kan være lurt. Også må vi selvfølgelig hele veien følge med og se hvordan ting går.

SS: I denne samtalen så har du gitt oss 2-3 utrolig viktige markører for fremtiden. Sånn peilepinner. Den ene tenker jeg dette med uavhengighet, selvstendighet heter det kanskje. Og trygghet hos alle innbyggere. Og de som trenger mest hjelp får på en måte finne ut av hvilken type hjelp de trenger. Også tenker jeg at dette med ansvarliggjøring av innbyggerne sånn at de bidrar. Jeg kommer da fra et land med fullstendig skakkjørt og ødelagt offentlig både helsesystem og alle de andre systemer. Og er av og til litt overrasket egentlig over hvor mye folk både tar for gitt av det offentlige systemet i Norge, men også hvor ubegrensede forventninger de har til hvordan kommunen får fikse absolutt alt. Og vi går mot en tid hvor vi må bidra også må kommunen eskalere det opp, da. Eller doble det. Men dette her med medborger involvering… Har du nevnt nå flere ganger at folk må fortelle oss og at de må være med å bygge kanskje også.

ES: Ja, for jeg tror at i fremtiden så vil vi som innbyggere få et større ansvar for livene våre. Vi kan ikke legge like mye over i det offentlige hender. Men jeg tror jo også at vi som innbyggere egentlig ønsker det i veldig stor grad, da. Det er ikke bare en motsetning i det her. Jeg tror at hvis det blir lagt til rette for så ønsker de fleste å klare seg selv mest mulig.

SS: Du Elisabet, hvis du forteller oss også litt om en kommentar som er blitt gjort av flere at det er litt vanskelig å gå fra pilot til storskalaprosjekter. Det sier gründere ofte. At kommunene kjøper her og der, men det er litt smått og det er på en måte litt vanskelig å bygge et selskap på basis av de innkjøpene. Men du sier det også finnes et problem med motsatt fortegn der?

ES: Ja, og vi har jo hatt et godt samarbeid med flere ulike leverandører opp gjennom de årene som vi har holdt på med prosjekter. Hvert fall fra 5-6 år så har jo kommunene holdt på med pilotprosjekter og holdt på i veldig sånn avgrensede omfang. Også opplever vi nå når veldig mange kommuner etter hvert skal implementere løsningene som en ordinær tjeneste på lik linje med andre kommunale tjenester, og vi skal opp i store antall på teknologien, så er det en utfordring for leverandørene å levere nok av det utstyret som vi trenger. I hvert fall noen av leverandørene strever med det. Så jeg vet ikke helt hvordan man skal løse det, men det er jo utfordrende for leverandører når ting bare så vidt går rundt og det er i veldig liten skala også plutselig skyter det til vers. Men jeg tenker at det er jo en utfordring for både leverandører og for kommune Norge, da. Også er jo nok kommunene også litt sånn utålmodig etter videreutvikling av løsninger og det handler jo også om kapasitet hos leverandørene. At vi ønsker oss nye løsninger samtidig….

SS: Samtidig så tenker jeg også at det er den tilbakemeldingen fra dere som er noe av det mest verdifulle for disse leverandørene. For det er egentlig tidligfase produkter som de da får utvikle til riktig retning ved å tilpasse dem så fort som overhodet mulig. Så det skiller vel kanskje også de som kommer til å være vellykket til de som ikke nødvendigvis overlever, da.

ES: Ja, det gjør jo det.

SS: Du Elisabeth jeg spurte deg hvilke nye dilemmaer som oppstår for deg. Og du skriver like muligheter for alle, tilstrekkelig kompetanse for alle. Hva gjør vi?

ES: Ja, for jeg tenker jo at det er et dilemma for innbyggerne i Norge, da. Fordi kommunene har kommet veldig ulikt i det å implementere velferdsteknologiske løsninger. Som innbygger i ulike kommuner så har du ikke det samme tilbudet. Så der er det fortsatt en lang vei å gå. Også tenker jeg at det er et dilemma eller hvert fall en utfordring å sikre at alle ansatte, alle som jobber innenfor helse og omsorg har kompetanse nok til å vite når de skal foreslå at man kan ta i bruk et velferdsteknologisk løsning og hvilken løsning man kan se for seg som en mulig tiltak, da. Også etter hvert som flere og flere løsninger blir implementert, så blir jo kompetansen høyere og høyere, men foreløpig så tenker jeg at det er en utfordring for oss nå at det er ikke nok kompetanse hos oss som jobber i kommunen.

SS: Jeg spurte deg om du ser noen unike styrker i Norge. Og Norge er jo helt unik på velferdsteknologi, nettopp dette her med velferdsstaten vår og alt den gjør for oss. Du sier de er veldig sterke på hvordan vi implementerer trygghet og sikkerhetsteknologi i alle kommuner. Det skjer en eksplosiv utvikling nå hos alle kommuner. Tenker du at de kan etter hvert bli en eksport greie? Altså hvis vi finner ut av hvordan dette her implementeres effektivt og godt, om ikke den nye oljen, så kan det hvert fall være noe som mange andre land har lyst til å lære fra oss?

ES: Ja. Det vil jeg jo egentlig tro. For de ulike landene har jo tatt i bruk veldig mye - har satset ulikt, da. Når det gjelder å ta i bruk teknologi. Så jeg tenker at det med trygghet og sikkerhetsteknologi er noe som andre land kan se etter i Norge også må vi se etter andre land for å lære andre teknologier, da.

SS: Sånn helt mot slutten så liker jeg å stille tre like spørsmål til folk. Og det ene er om du kan anbefale noe folk kan lese for å lære mer? En liten sånn kunnskapsgave. Også hva er din mest positive overraskelse fra covid-19 krisen. En liten inspirasjonsgave. Også helt til slutt hva slags triks bruker du på deg selv for å løfte deg videre og opp ut av krevende situasjoner?

ES: Det er jo en utfordring å bare huske de tre spørsmålene, men det første var hva de skulle lese. Og jeg tenker at å lese det som er inne på det nasjonale velferdsteknologiprogrammets hjemmesider - der ligger det veldig mye godt stoff om både ulike typer teknologier og om implementeringsprosesser som er viktig for å lykkes ute i kommune Norge for helsepersonell. Også var det hva som overrasket meg. Var det det du spurte om? Ja, i de årene som jeg har jobbet nå så er kanskje noe av det som har overrasket meg hvor positive befolkningen er til å ta i bruk teknologi. Og hvor forsiktig helsepersonell er. Når vi har lansert nye løsninger og snakker med aktuelle brukere så er de og sånn “ja, det vil vi gjerne prøve. Vi kan være med i forsøksprosjektet og se hvordan det virker.”, eller “ja det vil jeg veldig gjerne ha”. Mens helsepersonelle er mye mer tilbakeholden på om “er vi helt sikre på om dette er trygt nok?”, “er det forsvarlig?”, “er det den beste løsningen?”. Så jeg tenker at helsepersonell er de som holder igjen og bremser veldig ofte. Så jeg tenker at det har overrasket meg nok. Også tenker jeg at der har vi en jobb å gjøre. Både om kompetanse, men også på trygghet om at dette er løsninger som brukeren ønsker å ta i bruk da. Og da må de få lov til det.

SS: Og når det er vanskelig?

ES: Ja… Det handler veldig ofte om kompetanse. Erfaring og kompetanse. At en har trygghet til å stå i den situasjonen og anbefale det, da. Selv om vi kanskje ikke er 100% helt sikker på at alt går bra…

SS: Jeg tenker også kanskje litt sånn selvtillit. At vi må bare prøve også fikser vi det som må fikses.

ES: Ja. Og det er litt sånn vi har jobbet i Larvik og. Når vi har vært i tvil om dette er en god løsning eller en dårlig løsning for denne personen, så tenker vi at ja men da prøver vi da også ser vi hvordan det går. Og veldig ofte så går jo det mye bedre enn vi frykter. Og det går hvert fall ikke mye dårligere enn uten.

SS: Og når du skal løfte deg selv videre? Hva tenker du da?

ES: Jeg synes det er morsomt å lære om nye teknologier. Og synes det er spennende å se hva som kommer i fremtiden. Så jeg er spent på hvordan vi kan bruke Internet of things og kunstigintelligens og hvordan kommer disse teknologiene til å påvirke helse- og omsorgstjenestene. Det gleder jeg meg til å se.

SS: Veldig bra. Nysgjerrigheten har faktisk ikke bare vært negativ for katten. Det er det som er - tror jeg, en av de viktigste… Eller kombinert med pågangsmot og fremtidsoptimisme. Jeg tror det er det som gjør all mulig utvikling reell, da.

ES: Ja.

SS: Elisabeth Sørensen. Det er kjempeinspirerende å snakke med en dame som deg. Jeg hadde gjerne funnet på masse morsomt med Larvik kommune. Og det håper jeg også en del av våre lyttere og studenter tenker. Så da tenker jeg kanskje at vi kan også utvikle en liten invitasjon til dem. At har de gode ideer og har de forslag til hvordan man skal tenke partnerskap så er det mulig å ta kontakt.

ES: Ja. Det er det.

SS: Kjempe fint. Tusen takk at du var med oss i Lørn.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet på lørn.university.

Hva er det viktigste lytterne skal ta med seg fra denne podkasten?

Mulighetsrommet som skapes med velferdsteknologi

Hvem er du, personlig og faglig?

Liker å jobbe med nye oppgaver og gjøre nye og ukjente ting

Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

Gir mennesker mer frihet og selvstendighet

Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?

For lenge siden på begynnelsen av 2000-tallet. Larvik kommune var tidlig ute med å ta i bruk velferdsteknologi i nye sykehjem og boliger

Hvordan har det endret din hverdag?

Gitt meg nye jobbmuligheter

Hvilke muligheter ser du?

Store muligheter i fremtiden med nye teknologier som vi enda ikke ser anvendelsen av.

Hvilke utfordringer ser du?

Utfordrende å implementere slik at det gis like muligheter til alle.

Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?

Helt nødvendig for å endre tjenestene og møte morgendagens utfordringer.

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre studentene våre med?

Brukermedvirkning. Hva ønsker brukerne våre?

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?

Like muligheter for alle, tilstrekkelig kompetanse til alle.

Dine viktigste prosjekter siste året?

Implementering av velferdsteknologi i alle virksomheter i kommunen og Digitale samhandlingsavler for pasientflyt og pasientsikkerhet.

Hva gjør vi unikt godt i Norge?

Implementerer trygghets-og sikkerhetsteknologi i alle kommuner

Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?

Mulighetene for å følge opp menge smittede med forholdsvis enkle midler med velferdsteknologiske løsninger.

Et livsmotto i krevende tider?

Snille jenter kommer til himmelen. Andre jenter kan komme så langt de vil.

Elisabeth Sørensen
Rådgiver
Larvik kommune
CASE ID: C0849
TEMA: HEALTHTECH AND WELFARETECH
DATE : 201013
DURATION : 48 min
LITERATURE:
Følge med på nettsiden til Velferdsteknologiprogrammet
YOU WILL LØRN ABOUT:
VelferdsteknologiKommunal sektor Digitale samhandlingsavler for pasientflyt og pasientsikkerhet Bærekraft i helsevesen
QUOTE
"Snille jenter kommer til himmelen. Andre jenter kan komme så langt de vil."
More Cases in topic of HEALTHTECH AND WELFARETECH
#C0160
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Ultralyd løser et globalt helseproblem

Jan Biti

CEO

Cofounder

#C0152
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Vev-på-chip

Berit Løkensgard Strand

Professor

NTNU

#C0221
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Helsetjenestedesign

Jonathan Romm

Prof

Arkitekthøyskolen Oslo