LØRN case C0850 -

Nina Solberg

Sykepleier og student

Medlearn student

Velferdsteknologi som student

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Nina Solberg som er student hos Medlearn. Solberg ønsket å fordype seg videre innen velferdsteknologi fordi hun ønsket mer kunnskap om hvordan hun kunne bidra til å hjelpe mennesker med behov for assistanse i hverdagen. Solberg sier i episoden av velferdsteknologi først og fremst handler om å gi brukerne hjelp via teknologisk assistanse, som skal bidra til å skape trygghet, sikkerhet, mobilitet, samt å muliggjøre økt fysisk og kulturell aktivitet.
LØRN case C0850 -

Nina Solberg

Sykepleier og student

Medlearn student

Velferdsteknologi som student

I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Nina Solberg som er student hos Medlearn. Solberg ønsket å fordype seg videre innen velferdsteknologi fordi hun ønsket mer kunnskap om hvordan hun kunne bidra til å hjelpe mennesker med behov for assistanse i hverdagen. Solberg sier i episoden av velferdsteknologi først og fremst handler om å gi brukerne hjelp via teknologisk assistanse, som skal bidra til å skape trygghet, sikkerhet, mobilitet, samt å muliggjøre økt fysisk og kulturell aktivitet.
Facebook
Twitter
LinkedIn
Email

44 min

Choose your preferred format

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.


SS: Hei og velkommen til Medlearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Nina Solberg som er to veldig viktige ting her i dag. Hun er både hjelpepleier ved Lørenskog som vi fra nå av kaller Lørnskog kommune Og hun er en av de flinkeste elevene ved Medlearn fra før av. Velkommen Nina.

NS: Tusen takk.

SS: Du er med oss i dag både for å gi oss et brukerperspektiv på hjelpeteknologi. På velferdsteknologi. Og for å gi oss et studentperspektiv på livslang læring innenfor helsefag. Du går på en veldig spennende fagskole for folk som har bestemt seg å drive med livslang læring i praksis innenfor helsefag. Og jeg håper vi kan komme litt bort i det underveis på hvor du finner tiden, og hvor finner du energien og hvor finner du rett og slett lysten når alle snakker om dette, men det er veldig få som har gitt konkrete initiativer hittil. Vi kommer til det. Men før vi setter i gang samtalen skal jeg bare gi studenter eller lytterne våre en veldig kort plassering av samtalen og tre spørsmål som de skal helst lytte til når vi snakker. Denne samtalen inngår i en serie vi gjør sammen med Medlearn som er en fagskole innenfor helsefag for et nytt emne som kommer til å dreie seg om velferdsteknologi og det inngår i et større sett med emner. Og målet er å gi helsefagarbeidere en lett måte å bygge på sin eksisterende kunde med konkrete historier. Ny norsk innovasjon i praksis i offentlig og i privat sektor som treffer brukere, pårørende og kanskje også de som utvikler ting i år, ikke sant. Og det vi gjør da er å ha en rekke samtaler og de er miniforedrag levert av gjester med litt dytte hjelp fra meg. Og i denne samtalen så ber vi studenter tenke på i hvert fall tre ting. Det første som vi skal prøve å besvare er student perspektivet ditt. Og det er hvorfor synes du rett og slett at velferdsteknologi er så spennende at du har bestemt deg for å ta noen påbygnings grader i det. Neste spørsmål kommer til å være hva er velferdsteknologi. Fra deg og både fra det du hittil har lært, men også det du tenker på når du utøver dette i ditt yrke. Som hjelpepleier. Og det siste spørsmålet er egentlig hvor går dette her. Hva tenker du om fremtiden. Både i forhold til velferdsteknologi, men kanskje også litt bredere i forhold til tjenester levert av offentlig med god hjelp av teknologi. Okey?

NS: Høres fint ut.

SS: Ja. Da har vi masse å prate om. Og litt for liten tid. Det er også standard i Lørn og i samtaler. Det første jeg har lyst til å be deg om Nina er å fortelle litt om deg selv. Hvem er du og hvorfor ble du sånn?

NS: Ja, det er ikke lett å si hvorfor jeg ble sånn, men jeg har hvert fall nettopp blitt 53 år. Er hjelpepleier og jobber i en 100% stilling. Har kjæreste og voksne barn og barnebarn. Jeg liker å ha noe å gjøre, og jeg liker å finne ny kunnskap. Så det er jo derfor jeg begynte på Medlearn. For å ta grader eller finne ut noe nytt.

SS: Bygge på?

NS: Mhm.

SS: Hvorfor hjelpepleier? Hva er det som “attraktherte” deg med jobben?

NS: Jeg kom tilfeldig inn i helse via en venninne som synes jeg passet til å jobbe med mennesker. Og dette var da i 1991 kanskje. Også jobbet jeg som ufaglært i mange år. Men så, så jeg at behovet for kunnskap var der. Så tok jeg hjelpepleien som privatist og etter det så måtte jeg følge opp noen barn så det tok litt tid. Men behovet for kunnskap er der hele tiden. Jeg tror at vi blir bedre omsorgspersoner, og vi blir bedre kollegaer når vi har mer kunnskap. Så for meg så er det kjempeviktig med riktig kunnskap og nok kunnskap sånn at jeg kan gi kollegaer og brukere kanskje litt bedre hverdag.

SS: Jeg pleier også å spørre folk om de har en eller annen sær hobby eller et eller annet som definerer dem som når de ikke jobber. Så er det veldig fristende å si at du har Medlearn og læring som hobby, men har du noen andre hobbyer?

NS: Jeg elsker å gå tur. Jeg har akkurat vært å gått 3 timer i fjellet. Det er virkelig avslappende med samboer og hund. Vi koser oss ute. Så det er min hobby, da. Også leser jeg litt.

SS: Fortell oss litt om din jobb. Du jobber da 100% som hjelpepleier i Lørenskog kommune. Har du en spesiell gruppe som du tar deg av eller hvordan er jobben?

NS: Jeg jobber hovedsak med utviklingshemmede. De er alt fra moderate til lett psykisk utviklingshemmede. Så her har vi stort perspektiv. Tidligere jobbet jeg i hjemmesykepleien i Lørenskog kommune med litt andre brukere. Men jeg stortrives. Hver fall med denne brukergruppen her som er kanskje den svakeste i samfunnet som på en måte ikke har noen ferdigheter som gjør at de kan greie seg selv. De må ha litt hjelp. De blir jo eldre og har kanskje familie som ikke lever lengre.

SS: Men Nina, vi har nå hatt noen samtaler og skal ha mange flere om velferdsteknologi, og der har det også vært veldig fristende å be folk om å rett og slett definere hva velferdsteknologi er for dem. For det som man tenker på først, er kanskje teknologi som letter alderdommen. Og inkluderer og gir på en måte trygghet. Men fra ditt perspektiv så er det ikke bare de som er eldre, men det er definitivt yngre og andre i samfunnet som trenger hjelp for å kunne delta. Hva er velferdsteknologi?

NS: Velferdsteknologi for meg i jobben min er jo hjelp til selvhjelp. Noen kan bruke telefonen med videokamera og veilede. Kanskje det er noen som er på tur. Ikke nødvendigvis har rotet seg bort, men kanskje er litt usikker og tar opp telefonen og ringer personalet og får litt trygghet. Eller på butikken og lurer på “Nina, jeg husker ikke alt jeg skulle handle. Var det denne typen suppe jeg skulle handle eller var denne risen riktig?”. Det kan være alt. Det kan være en epilepsi alarm som varsler når en bruker får et epilepsianfall på natten. Så kan vi gå inn å sjekke at alt er i orden. Det er mye.

SS: Og la oss si teoretisk, da. Fra student perspektivet. Hva er det man lærer når man lærer seg velferdsteknologi og finnes det noe type strukturer, kategorier som vi burde gå igjennom nå?

NS: Ja, altså velferdsteknologi er jo ganske nytt. Det er mye lovverk. Det er ikke minst etikk. Mange av de hjelpemidlene som blir betegnet som velferdsteknologi er ganske inngripende i livene til de som bruker dem. Så det er mye velferdsteknologi, det er mye. Det er mye etikk og mye lover.

SS: Og noen av det er litt sånn softteknologi. Altså det kan være noe som ligner Facebook sider eller… og noe av det er hardware. Senger som hindrer liggesår. Og nå er kunstig intelligens som regner ut om du gikk på huk på gulvet eller om du virkelig falt.

NS: Men det kan også være motiverende. En klokke på armen som teller skrittene dine, motiverer til hvor mye mosjon du skal ha kanskje. En iPad som henger på veggen og sier når du skal pusse tenner.

SS: Også skrev du til meg også at en ting er at det er hjelp til selvhjelp. Og kan bidra til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltagelse, mobilitet og fysisk og sosial aktivitet. Men det er også en støtte til pårørende. Og kanskje andre som jobber med pasienten. Jeg vet ikke en gang om pasient er riktig betegnelse?

NS: Ja, det kan sikkert være det og. Pasient og bruker, det brukes litt om hverandre. Spørs hvor man bor, og ja. Men det kan være mange pårørende som kanskje sliter med at mannen eller konen har fått demens. Begynner å gå rundt. Det er mye å ta hensyn til. De er redde. Har Hans gått ut nå mens jeg har vært i butikken. Hvor er han. Ja. Det er jo ting som kan lette hverdagen til pårørende. Blant annet ved demens er det jo godt brukt med en sånn GPS-sporing.

SS: Jeg fikk et sånt bilde i hodet mitt nå. Jeg husker ikke hvilken film det var, men jeg tror det var den “Allys”, en nydelig film om en dame som er en sånn kjempe nevrolingvistikk forsker, også får hun Alzheimer, også begynner hun å skjønne det selv. Så går hun å klistrer lapper på forskjellige ting for å huske hva de er og hva de brukes til og sånt. Og vi kunne gjort en løsning etter hvert med AR som gjorde at du så rundt deg og ble minnet på hva ting er og hva folk er og sånt.

NS: Jo, absolutt.

SS: Men helt sidespor: Nina, det dere jobber med er egentlig personlig krevende ting. Jeg antar at man blir både glad og berørt av alle de folka man hjelper. Hvordan håndterer dere som utøvere yrket. Er det noe rom for humor? Hvordan finner du energien til å gjøre den jobben hver dag?

NS: Åh, vi har masse humor og de viser oss like mye omsorg og glede som vi viser dem. Så det blir jo på en måte at man… Altså, når du møter noen i gangen som kanskje egentlig har noe særlig språk, men du har sagt god morgen så mange ganger at de modulerer hva du sier. Og kommer løpende mot deg og “god morgen”, det er jo ikke noe som er bedre enn det. Eller som spretter opp av senga når du kommer inn. Ja, du må jobbe med hjertet da. Det er viktig.

SS: Det er en ting til jeg har lyst til å fremheve. En annen ting du har skrevet som drivfaktor er at de kan ikke bare forsterke eller gjøre tjenestene mer effektive, men i noen tilfeller kan de forebygge behov for tjenester. Kan ikke du forklare det litt?

NS: Ja. Det er jo mange som har tilsyn kanskje to-tre-fire ganger i løpet av natten for å se om de ligger i sengene sine eller om de har hatt epilepsi. Det kan være mennesker som har medisindispensere slik at vi ikke trenger å komme til de å levere medisiner, men de har en dings på kjøkkenbenken som piper hver gang det er tid for medisiner. Da er det jo sånn at de slipper å vente på helsepersonell skal komme å gi de medisiner. Men de har litt mestring da. Det er sånn de står opp om morgenen selv og tar medisinene når den piper. Og hvis ikke de gjør det så kan en tredje person får melding om at nå Kari ikke fått medisinene eller tatt dem. Og da kan jo man gå inn. Sånn at man lar de jo få mer privatliv også ved å bruke velferdsteknologi når man forebygger, da..

SS: Så har jeg lyst å spørre deg: du har skrevet fire hovedkategorier av velferdsteknologi. Si litt om et par av de fire. Den ene er trygghets-og sikkerhetsteknologi, også er det kompensasjon og velvære teknologi. Også er de teknologi for sosial kontakt. Og teknologi for behandling og pleie. Det høres veldig likt ut for en som ikke er fagperson. Kan ikke du hjelpe meg å forstå de fire hovedkategoriene?

NS: Ja, du har jo kategorier som er… Du kan bruke noen til trygghetsalarmer. Der har du jo de vanlige trygghetsalarmene som du selv må aktivisere. Du kan ha en ringeklokke med kamera på. Sånn sett kan du jo ha telefonen din, også kan du åpne døren. Du har helse som går igjen på fall, kjøleskapsdører som teller hva som går inn og ut av den for å sjekke at du har nok mat eller får i deg mat. Også har du…

SS: Velvære?

NS: Velvære kan jo være et toalett som spyler der nedentil. Det kan være… Nå står det litt stille.

SS: Det stod et eller annet med organisering av hverdagen?

NS: Ja, planleggere som organiserer dagen. En kalender som forteller når du skal kle på deg og når du burde stå opp. Når det er middag…

SS: Ja, og dette med å kompensere for sansetap…

NS: Ja, det kan være hvis man er blind.. Hørsel… Det er masse. Så det er jo i velferdsteknologi, så er det jo mange som driver med det. Det er jo et stort satsningsområdet. Så det er bare å få tilpasset der vi trenger det, da.

SS: Jeg var nylig på et veldig kult foredrag på Microsoft med han som driver med kunstig intelligens løsningen deres for skyen, og de har laget et slags briller som i første omgang var en mobiltelefon klistret på pannen, men så har det blitt litt bedre… Som tolker verden i sanntid egentlig for blinde folk. Utrolig kult. Så det kommer til å komme så utrolig mye etterhvert som vi kan både bygge inn og klistre på for å ja…

NS: Ja. Det blir veldig spennende å se hva som kommer.

SS: Mhm. Også er det sosial kontakt. Og det er vel egentlig disse videosamtaler og all påbygg på det.

NS: Ja. Det kan være telefonsamtaler. At man ringer opp. Man har jo også nå begynt med legekonsultasjoner via pc. Du kan jo få til og med sårbehandling via pc eller video.

SS: Der sitter jeg også å tenker på at jeg fikk en telefon for 2-3 uker siden av en som bare sa navnet sitt og “du vet ikke hvem jeg er, og jeg måtte ringe deg for jeg digger disse podcastene”. En eldre mann, bor ute på landet. Og sier at Corona har på mange måter vært en gavepakke til han fordi… En ting er at vi driver med læringspodcaster, men så er det Olavslekene som du nå kan delta på digitalt, og det er ikke enda på hvor nasjonalteateret som legger ut forestillinger og sånt. Så jeg tenker mye på om det er funksjonshemmede eller om det er eldre som har det ganske vanskelig for å flytte på seg. Hvis vi klarer å lage gode kulturelle opplevelser gjennom disse nye digitale kanaler, så må det også være en sånn kommunikasjons mulighet innenfor velferdsteknologi.

NS: Absolutt. Jeg tror nok det er mange som har kunnet kjøpt seg en konsert og sånne ting nå i corna-tiden. Og det er jo kjempefint. De kan sitte hjemme i stuen sin og kose seg. Følge med på det de vil. I begynnelsen hadde jo man videosamtaler når man hadde middagsselskaper. Absolutt.

SS: Så var det dette her med teknologi for behandling og pleie. Og der nevner du dispenseren.

NS: Ja. Det er disse medisindispenser. Det kan være epilepsi matter. Det kan være fall detektor heter det vel. Så det er enormt mye.

SS: Hva er en epilepsi matte?

NS: Det er noe man kan ligge i sengen som måler aktiviteten fra kroppen.

SS: Og kjenner igjen et epilepsianfall?

NS: Ja. også har du både med bevegelse eller lyd. Eller begge deler. Men her er det litt lovverk inne også sånn at igjen, man kan ikke bare bruke det. Det må søkes om.

SS: Det er nesten sånn at jeg syns at lovverket er et hinder til at vi får brukt potensiale i denne teknologien. Man er så livredd for at dataene slipper ut eller misbrukes, men i et land med offentlig helsevesen så er det større fare for at ikke folk får den tjenesten de trenger.

NS: Ja. Men det er jo også sånn at alle dataene dine om deg selv blir jo liggende ute og hvis noen misbruker dem - altså så lenge de brukes bare til det de er tenkt så er det jo ikke noe problem. Men det er jo kanskje mange som legger igjen litt for mye overalt, da. Også er det noen andre som kommer inn og benytter seg av det du har lagt ut.

SS: Der tror jeg vi generelt må formidle litt bedre til folk hva de dataene er og hva de kan brukes til. Vi snakket litt om smittesporingsappen med en annen gjest her. Og jeg er fascinert fordi folk var så redde fordi nå skal staten vite hvor de er og hvor de går. Men det vet Google, og det vet ganske mange kinesiske selskaper. Og de vet forferdelig mye mer om dem. Så hadde vi en veldig spennende konkurranse for et par uker siden om nettopp dette med å kunne bruke offentlig data for å bygge felles tjenester. Og Norge har noen av de beste offentlige data i verden. Hvor data siloer innenfor alt fra kreftforskning, men også noen sånne geografiske datasett som går på at man har fulgt folk gjennom hele deres liv. Og dette kan kombineres med arbeidslivsdata og med masse geografiske data osv. Og kobles på tvers med personnummer. Og dette er serier som er 70 år lange. Og det er veldig få land i verden som har så rene og så lange, og så sammenkoblet data. Men vi får ikke bruke dem sier forskere, for eksempel med genetikk. For det er regelverket og man er så redd for at noen får tak i dataen. Også begynte man å snakke om at kanskje man er pliktet til å bruke det nettopp for å utvikle verdens beste tjenester når vi både først har data og penger til å drive med dette her som bestiller fra staten. Og jeg stilte spørsmål til en som var fra finansverden: hvorfor synes vi det er greit at våre skattedata er synlige for alle? Men ikke våre blodsukker data? Og nei, nei, helsedata er noe helt annet. Også var det en engelsk mann som driver med det engelske helsedatasystemet. Kjempesånn AI på alle mulige nivåer. Og han var kulturelt sjokkert fordi han sa i England så ville dine skattedata vært minst like intime som dine helsedata, ikke sant. Så jeg vet ikke, vi har hengt oss opp i at helsedata er noe helt spesielt.

NS: Ja, men det er klart det at det er jo så nytt enda så man må kanskje kjenne litt på det først. Også… Men jeg synes vel ikke at det er noe ålreit at alle mine helsedata ligger ute i offentligheten. Det synes jeg ikke. Men det er som du nevnte i sted, Google vet alt. Så jeg søkte på reflekslue her, og nå har jeg jo…

SS: Nå får du ikke opp noe annet..

NS: Alle sjekker jo hvordan lue jeg kunne tenke meg sånn at… Så lenge man bruker Facebook og Instagram og Snapchat og sånne ting. Eller Google som du sier. Så vet de jo hvor du er til enhver tid og hva du søker på. Men ja.

SS: Jeg tror at noe av det som hadde vært veldig spennende å forstå bedre er dette med rollebasert tilgang. For jeg tenker at forskere må gjerne få vite alle mine data, så lenge de bruker det bare til sin forskning. For det kan gjøre våre helsetjenester veldig gode for alle sammen, ikke sant. Og kanskje redde noen liv. Fastlegen min må gjerne vite alt om meg, også vil jeg gjerne som foreldre få lov til å vite noe om barna mine også får vi gjerne ha en diskusjon på hva skal foreldre vite og ikke vite, sant. Så synes jeg at forsikringsselskapene trenger ikke å vite så veldig mye om helsa mi. Men i Norge så er ikke det så betent som det er i USA hvor alle er avhengig av privat helseforsikring, ikke sant. Så vi må i hvert fall ikke kaste ut babyen med badevannet, for det med å finne disse mønstrene i vår felles data er kanskje den største innovasjons motoren Norge kan ha fremover. Og vi frykter oss litt bort fra fremtiden fordi vi vet ikke helt hvordan vi skal tenke på disse tingene.

NS: Nei, så jeg tror nok at når vi har vært her en stund eller krabbet litt nærmere for hver dag så tror jeg det blir enklere også for disse brukerne våre, eller for alle egentlig når det gjelder velferdsteknologi. Vi bruker det jo litt sånn i husene våre også faktisk. Men da kalles det jo ikke velferdsteknologi i den grad, men ja…

SS: Det er nettopp det poenget som du sa nå. Vi snakket om disse nattsynskameraer med en annen gjest, og da var det veldig sånn at det kan bare brukes av de som trenger det som er en del av omsorgsteamet og bare til bestemte tider og alt sånt. Mens mange av oss har for eksempel Google Home eller Alexa, og etter hvert også støvsuger roboter og diverse. Og det er så mange kameraer. Jeg har en god venn som driver med cybersecurity som lager kurs for barn. Hvor han lærer barna på en time å hacke seg inn på kameraet på mamma sin pc eller mamma sin mobiltelefon. Ikke sant. Og bare det at folk burde vite at… Jeg tenker at dataene om meg som gjør at mine offentlig velferdstjenester blir bedre, det må de gjerne tak. Men under forutsetning at de brukes til det de skal brukes til og ikke noe annet, sant.

NS: Men det er jo det som er ønskelig og det er jo det som på en måte er velferdsteknologi sånn som det er tenkt. Men jeg tenker at mange av de som bruker velferdsteknologi er jo kanskje de som er… Ikke nødvendigvis svakest i samfunnet, men hvert fall en brukergruppe som er svak. Og de har kanskje ikke den kognitive forståelsen over ting de deler, da. Sånn at det er på en måte noe om at man må passe på at det er gjort riktig sånn som du sier. Dataene må brukes til det de er tenkt. Og ikke…

SS: Nå holdt jeg på å si at det er også noen presidenter som ser ut til å mangle den kognitive evnen. Men det stopper dem ikke.

NS: Han trenger litt velferdsteknologi der og.

SS: Jaja. Okey, men du, nå har vi snakket om disse fire kategorier og jeg synes det har vært veldig sånn fin struktur på det. Og da har vi også lovet folk å si litt om hva du syns er nyttigst. Hva er det du sier fungerer i ditt yrkesutøvelse?

NS: Jeg synes at velferdsteknologi fungerer når brukeren selv ønsker det. Og forstår teknologien. Det kan bli litt sånn hvis Kari på 80 får tilbud om en medisindispenser i stedet for et besøk fra hjemmesykepleieren, så kan kanskje pårørende tenke at “ååh, nei nå skal de skyve bort mamma og får ikke noe besøk…”, men at hun kanskje har behov for å være litt alene eller kunne mestre hverdagen sin selv, da. Uten å ha besøk av hjemmesykepleien. Så kan hun ta de medisinene når hun skal, også kan hun for eksempel gå på senter med venninner. Så jeg tror at velferdsteknologi kan brukes til veldig mye fornuftig og hjelpe veldig mange å forebygge mye. Jeg synes at velferdsteknologi er kjempefint og jeg håper vi kan bruke masse av det. Jeg også vil jo få en annen type jobb da. Jeg vil jo lære å jobbe på en annen måte. Og det også er litt av vitsen med å ta videreutdanning nå, det er at jeg må vite hva jeg skal jobbe med, da.

SS: Veldig bra innledning inn i neste spørsmål. Jeg har bare lyst å kommentere det forrige du snakket om fordi vi har her i et familie hatt en svigermor som er fantastisk sterk, sjarmerende, løvinne av en kvinne rett og slett, gjennom hele sitt liv. Fikk Parkinson og det påvirket henne også etter hvert kognitivt. Og samtidig så hadde hun en vane for å være veldig uavhengig og kunne klare seg selv. Og fordi det kunne gå galt i to, tre, fire prosenter i at hun plutselig ikke visste hvor hun var. Så stoppet vi henne i å reise selv på buss eller å dra med taxi selv hvor hun ville. Og jeg tenker at hvis vi kan bruke teknologi til å ha dem som en forsikring mot de få gangene du trenger hjelp. Og er plutselig usikker, nå er jeg på bussen, men er litt usikker på hvor jeg skal gå av. At du sa vet at du får ringt, og du får hjelp, og du kommer deg hjem. Så kan du fortsatt nyte de 98% av tilfellene hvor du er… Og det vil kanskje også hjelpe livskvaliteten, men også aktivisere deg på en måte som hindrer negativ utvikling.

NS: Mhm. Jeg er helt enig. Og tenk alle de eldre menneskene som kan dra nytte av dette her. Eller ikke bare eldre, men de som måtte trenge det i en eller annen tenkelig grunn. Altså, mange sitter inne. De tør ikke å gå ut. Det kan være angst. Kan ikke de ha med seg et eller annet som gjør at de kontakte hjelp. Sånn “nå får jeg et angstanfall, nå trenger jeg noen å prate med”, eller, ja. Jeg vet ikke hvordan. Det er jo utallige varianter på å finne ut av hverdagen sin, men allikevel så tenker jeg at hvis velferdsteknologi blir brukt riktig, så har vi et kjempesystem altså. Da slipper vi å gå å lete etter den gamle naboen ved siden av. Da kan de se hvor hun er hen og hun har fått lov til å få seg en god tur og gått om natten og kanskje hun slipper depresjon. Det er jo noen sånne følge ting her også som gjør at velferdsteknologi kan… Det løser jo ikke alt, det gjør jo ikke det. Det må jo være noen mennesker som driver disse teknologiene også. Sånn at det er jo ikke bare å… Som jeg sa i sted, jeg vil jo få en ny jobb.

SS: Og det har jeg lyst til å ta tak i fem minutter nå mot slutten Nina. Jeg synes du har en veldig spennende fremoverlent utsyn på ditt profesjonelle liv også. Jeg skulle ønske egentlig at flesteparten av oss tenkte sånn. Fordi alle jobbene kommer til å endre seg, og jeg tror at det blir ikke sånn over natta endring, men når vi ser oss tilbake om 5 år så vil vi tenke at “jøss, så mye verden har endret seg, og så ugjenkjennelig jobben er i dag fra hva den var for 5 år siden”. Og de som vil sitte i en jobb som de vil trives med om 5 år, er de som gjør det du gjør nå. Det vi snakker om ikke sant.

NS: Det tror jeg også. Vi må ta tak, for hvis vi ikke får kunnskap så vil jo vi bli sittende å tenke hva er det som skjer. Jeg greier ikke å følge med, også vil jo vi på en måte kaste dette her litt bort. Vi må ha ny kunnskap. Vi må ha kunnskap om morgendagen. Vi er nødt for det, for eller så vil du jo ikke få noe hjelp, tenker jeg…

SS: Mhm. Og det er to ting der som er veldig viktige perspektiver. Det ene er at man blir ikke erstattet av noe teknologi. Jeg tror at vi mennesker kommer til å trenge hverandre så lenge vi er mennesker, og at helse er det vi kommer til å bruke alle våre siste penger på. Både privat og offentlig. Men det jeg tror er at det vil være en god del oppgaver som vi vil løse ved hjelp av teknologi for å kunne bruke tid på det som bare mennesker kan gjøre. Og så synes jeg det er utrolig kult å… Nå rekker jeg ikke å lese det i dybde, men du har skrevet til meg en del om etikk og hva du tenker rundt etikk her. Og det er ikke sånn at teknologien utvikler seg helt fritt fra oss, men hvis man kan tenke den etikken som du viser at du tenker i forhold til hvordan teknologien skal brukes - så igjen styrer vi verden i riktig retning. Det hjelper ikke å si at jeg liker ikke all den teknologien og jeg er ikke sikker så jeg vil ikke. Det å ikke ville være med på fremtiden er jo ikke noe god strategi. Men det at “jeg vet at jeg må”, og “derfor så må jeg kunne”, og det å være med å bestemme. Og der har jeg lyst å spørre deg hvordan håndterer vi denne etikken som vi ikke en gang vet hva spørsmålene er?

NS: Nei, altså da gjelder det å ha gode kollegaer og et godt lovverk som kan avlaste litt i hvert fall. Men etikk er jo vanskelig. Bevares. Og etikk er jo vanskelig selv om det ikke innbefatter velferdsteknologi. Altså, og det har jo noe med den menneskelige biten å gjøre. Vi tenker på ting som er rundt de vi skal jobbe med, og de skal jo ha et godt liv. De skal fortsatt ha brukermedvirkning i livet sitt. Og den er jo kjempeviktig. Den er jo lovfestet. Brukermedvirkning. Så vi må jo jobbe for at brukerne selv skal kunne bestemme så mye som mulig av livet sitt. Og da kan vi bruke velferdsteknologi tenker jeg, til å da gå på tur hvis de har lyst til det. Selv om de kanskje ikke alltid finner veien hjem. De dagene de ikke finner veien hjem så okei da, da er det noen som må hente dem. Eller så kan det være at noen slipper å få så mye besøk om natten fordi de har vært uheldig å falt mye. Men de får sove godt og får besøk når det skjer.

SS: Men Nina. Hvis jeg spør deg et sånt spørsmål i forhold til denne fremtidige jobben din. Hva tenker du blir den viktigste endringen? Hva er det viktigste du gjør i dag og hva tror du blir det viktigste du gjør om 10 år?

NS: Det viktigste jeg gjør om 10 år tror jeg er å være en god omsorgsperson. Og hvis jeg er i den situasjonen og tilbyr velferdsteknologi til riktig person sånn at det ikke føles som noe overgrep eller at de blir velferdsteknologi lenge før enn de gjør kanskje i dag, da. Sånn at det blir en del av hele systemet vårt. Det var jo ikke vanlig med bærbare PC-er på 80-tallet eller 90-tallet. Så det har kommet nå og man må jo forholde seg til det. Så vil det jo gå videre. Jeg tenker bare vi må bare jobbe videre med teknologi sånn at alle får det de har krav på eller kan ta nytte av, da. Det er kanskje ikke krav, men dra nytte av. Vi må hjelpe de som kan, fordi vi har ikke nok hender om 20 år, 10 år.

SS: Du vet du hva, det var ikke vanlig med hjemme kontor eller med digital skolegang heller for et halvt år siden. Men så ble det plutselig det. Så ting kan skje veldig fort også. Så kudos Nina, for at du er så veldig fremoverlent og heller lener deg inn i stedet for å lene deg ut. Helt på slutten har jeg lyst å stille deg mine tre faste avslutningsspørsmål i denne serien. Den første går på om du kan anbefale noe lesing som kanskje har inspirert deg litt. Trenger ikke være noe fagbøker, men et eller annet som en inspirasjons gave.

NS: Ja. Du spurte meg om det i sted, og jeg har tenkt på en boka jeg leste her, men jeg kommer ikke på hva den het. Men krim er jeg god på. Jeg liker å høre på krim, men nå står disse navnene helt stille. Det er nok fordi jeg er litt…

SS: Men god skandinavisk krim da?

NS: Ja. Det er ofte Norske.

SS: Det er veldig bra for av en eller annen grunn så er Norge ekstremt gode på krim. Jeg vet ikke hva det er. Folkeslaget. Veldig bra. Hva med beste overraskelse du har fra Corona?

NS: Ja, det må være at jeg kan være hjemme å kose meg. Mer tid med familien. Hunden slipper å være alene hjemme. Jeg kan vel ikke si at jeg trives med Corona, det gjør jeg jo ikke. Absolutt ikke. Men for meg så er det ikke så stor forskjell. Jeg koser meg med hverdagen min.

SS: Jeg tror mange av oss har oppdaget gleden av å roe ned litt. Også for meg er det jo en fantastisk greie at møtene er samme sted nå. Og du slipper å ha den der halvtimen, timen imellom som du alltid mangler med å forflytte deg. Og da er vi egentlig tilbake til dette med velferdsteknologi hvor man kunne kanskje hatt fire besøk digitalt, også hatt et lengre fysisk besøk i løpet av dagen.

NS: Ja. Sånn som nå da som vi sitter og prater her så har jeg jo ferie. Er på fjellet og kan fortsatt sitte å prate med deg. Jeg kunne jo ikke ha gjort det for noen år siden.

SS: Nei, ikke sant. Siste spørsmål Nina; hva tenker du for å dytte deg selv opp og ut fra vanskelige situasjoner og tider? Jeg er bare nysgjerrig på mestringstaktikker.

NS: Jeg synes det er viktig med de små tingene i hverdagen. Hvis det er litt mørkt ute, eller ikke nødvendigvis ute, men i hodet - så er det greit å ta tak i de små tingene. Skinner sola? Nyte en kaffekopp. Kanskje sove litt lenge en dag. Sette meg i sofaen når jeg kommer hjem hvis jeg er nødt for å gå på jobb den dagen. Det er de små tingene.

SS: Ta tak i det og bygge ut i fra det.

NS: Ja. Det er noen ganger sånn at det bare må bære bra nok. Jeg er ikke bedre, og da må jeg gjøre så godt jeg kan.

SS: Veldig bra. Men da Nina, jeg synes det var veldig inspirerende både for meg og jeg håper også for medstudentene også. Å få et mini foredrag av en av sine kollegaer. Og egentlig håper jeg kanskje at dere snakker sånn til hverandre. En del undervisning, for den beste læringen er jo den man gjør av hverandre med de menneskene man kjenner og klarer å ha et godt og friskt normalt forhold til. Så tusen takk for at du var med oss her i Lørn og inspirerte.

NS: Tusen takk.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet på lørn.university.



Hva er greia (forklar enkelt og kort hvordan folk skal forestille seg teknologien)?

Velferdsteknologi er kort forklart en felles betegnelse for tekniske løsninger og produkter som har til hensikt å bistå personer til egen selvhjelp, eller ved å hjelpe pårørende og tjenesteytere med å gi bistand til tjenestemottaker. Velferdsteknologi skal i tillegg forsterke tjenestemottakerens sikkerhet, trygghet og mestring, slik at vi forhåpentligvis kan greie oss selv på en bedre måte når helsa skranter eller byr på kognitive utfordringer.


Den mest positive og mest negative siden ut ifra ditt ståsted (kommersielt og samfunnsmessig)?

Velferdsteknologi kan gi konsekvenser for både brukere og pårørende, da velferdsteknologi skaper muligheter for informasjonsdeling man ikke har hatt tidligere. Med dette mener jeg at slik teknologi utfordrer personvern og taushetsplikt. Velferdsteknologi byr også på mye positivt! Mennesker som har behov for tilsyn eller assistanse kan bli mer selvhjulpne, da de nødvendigvis ikke trenger å få konstant bistand i fra helsepersonell eller pårørende. Jeg tror også til at det bidrar til bedre brukermedvirkning – der hver og en får muligheten til å mestre litt mer av en ellers «trøblete» hverdag.


Viktigste anvendelser (gjerne fra forskjellige sektorer, og gjerne noen tall)?

Velferdsteknologi handler ikke bare om teknologi, men også om oss som mennesker. Primærgruppene vil være personer med nedsatte kognitive ferdigheter, dette kan være personer med utviklingshemming og andre medfødte skader/lyter som CP, lese og skrive vansker, blinde, døve, demens, slag-pasienter, trafikkskadde, eldre, kronisk syke og ikke minst barn.


Veien videre (hvor skal man lære mer, teste, se filmer, spille spill, etc)?

Velferdsteknologi kan for eksempel gi demente muligheten til å bo tryggere hjemme. De kan koke seg kaffe, få hjelp til å huske medisinene sine, gå turer, benytte smarthus-løsninger (lys, varme, automatiske låser osv). Mange eldre kan synes det er en belasting å være avhenge andre til enhver tid. I slike tilfeller kan teknologien by på trygghet og i noen tilfeller avlaste familie/partner. Men det er ingen enkel sak. Man må innhente informert samtykke (der det er mulig – ellers må lovverket inn), samarbeide godt med pårørende, gi tilstrekkelig med informasjon, opplæring og ikke minst oppfølging på tvers av alle instanser som måtte følge opp brukeren. Det er også en del å gjøre i forhold til hvordan man skal implementere teknologien i alle ledd. Den fungerer som kjent ikke av seg selv. Noen må drifte det hele. Slik jeg ser det er det en fordel om teknologien blir presentert så tidlig som mulig i sykdomsforløpet. Da dette mest sannsynlig vil bidra til at brukeren vil mestre teknologien og at den ikke føles så fremmed gjort for alle partene. Men det er også her viktig å ta hensyn til både personvern og privatliv.

Nina Solberg
Sykepleier og student
Medlearn student
CASE ID: C0850
TEMA: HEALTHTECH AND WELFARETECH
DATE : 201013
DURATION : 44 min
LITERATURE:
Jeg er veldig glad i å lese krimbøker!
YOU WILL LØRN ABOUT:
Velferdsteknologi
QUOTE
"Vi må jobbe mer med teknologi så alle kan få det de har krav på eller kan få nytte av. Vi må hjelpe de vi kan og vi har ikke nok hender om 10-20 år."
More Cases in topic of HEALTHTECH AND WELFARETECH
#C0160
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Ultralyd løser et globalt helseproblem

Jan Biti

CEO

Cofounder

#C0152
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Vev-på-chip

Berit Løkensgard Strand

Professor

NTNU

#C0221
HEALTHTECH AND WELFARETECH
Helsetjenestedesign

Jonathan Romm

Prof

Arkitekthøyskolen Oslo