Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Medlearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Elin Fjeldberg som er administrasjonssjef i Lom Kommune. Velkommen Elin.

Elin Fjeldberg: Tusen takk.

Silvija: Jeg skal kort beskrive hva slags serie du er med på, både for din og våre lytteres “benefits”. Også skal vi kort si tre spørsmål som vi vil at lytterne og studentene skal tenke på gjennom samtalen for å fokusere dem. Og denne samtalen er en i en serie om velferdsteknologi som Lørn gjør sammen med fagskolen Medlearn. Medlearn jobber med diverse utdanningsprogrammer innenfor helsefag og nå prøver vi å sette opp et digitalt løp basert på digitale mini-forelesninger hvor denne samtalen er en mini-forelesning. Så blir det konstruksjoner hvor studenter skal i fellesskap diskutere det de har lært og hvordan de skal anvende det til sine arbeidssituasjoner. Studenter er helsefagarbeidere av flere forskjellige typer. Men vi har også veldig mange andre lyttere gjennom Lørn som går fra konsernsjefer og professorer til gründere og alle de andre rett og slett. En del politikere også. Så det som er interessant er egentlig å prøve å forstå hvilke muligheter du ser i velferdsteknologi fra ditt perspektiv da som administrativ leder i offentlig sektor. Og det som jeg tenker studentene burde prøve å lete etter i denne samtalen er tre ting. Det første er at dere er en konkret kommune og det er Lom. Og hva betyr velferdsteknologi som mulighet, men kanskje også som utfordring for dere? Det andre spørsmålet er hva er ledelsesaspekter ved dette her? Hvor trykker skoen når man faktisk skal anvende det som allerede finnes sånn at man får raskest mulig og best mulig anvendelse? Og det tredje er hvordan måler man suksess? Dette her er innovasjon. Det offentlige er ikke så veldig insentivbasert til å ta risiko eller prøve nye ting. Og hvis ikke man insentiviserer, så blir det veldig vanskelig å innovere. Så hvordan måler vi suksess i noe som vi ikke helt har ferdig definert helt enda. Okei? Så hvis det er overskriftene så setter vi i gang med det som er den standard inngangen i alle disse samtaler og det er der jeg ber deg beskrive hvem du er og hvorfor synes du jobben din er spennende?

Elin: Ja. Jeg heter Elin Fjeldberg. Jeg er 46 år og begynte som administrasjonssjef i Lom i mars i år. Midt i pandemien i oppstarten som sådan. Jeg har tidligere jobbet som økonomisjef i Sel kommune. Der hadde jeg prosjektleder ansvar for digitalisering. Og inn i det så var det en stor vekt på utvikling på pleie og omsorg. Og da med spesielt rettet mot bruk og velferdsteknologi. Man kan jo si at jeg var en prosessveileder for den gruppen som jobbet med pleie omsorg.

Silvija: Mhm. Og når du ikke jobber? Hvem er du da?

Elin: Nei hvem er jeg da, da er jeg mor. Har to tenåringsdøtre og en voksen sønn. Fritidsinteresser kan jeg kanskje si at er ganske begrenset, men det meste går på å være ute.

Silvija: Det må da være fantastiske muligheter for deg og der du er.

Elin: Ja. Vanvittig flott natur i Lom. Og det er reparasjon å gå ut.

Silvija: Veldig bra. Ingen sære hobbyer å melde?

Elin: Nei, det kan jeg ikke melde om. Hehe.

Silvija: Hehe, nei. Okei, kan ikke du fortelle oss litt om dette vidunderbarnet Lom Kommune? Hvor mange innbyggere og hva er det som er spesielt med Lom Kommune?

Elin: Lom kommune er en mindre kommune. Det er 2 200 innbyggere ca. Og Lom har ligget langt fremme i forhold til det med å være offensive over flere år. Og knyttet til det temaet som vi prater om i dag så vil jeg si at Lom er veldig undersøkende og har ressurser som er opptatt av å jobbe med både innovasjon og utvikling på teknologi. Så det er det som jeg synes er veldig spennende med Lom, da. Å ha ressurser som har vært med i dette arbeidet og dette temaet i flere år.

Silvija: Hva kommer det av? Det er noen byer, det er noen kommuner og det er noen fylkeskommuner og som er mer utålmodige enn andre på å skape fremtiden enn andre, men hvorfor?

Elin: Nei, hvorfor. Det meste tror jeg handler om en kultur som har vært skattbart og vært utviklet. Jeg vil jo si at slagordet kom til Lom og visjonen er jo at Lom er gjestfri og nyskapende. Og det lever vi opp til å være. Kanskje det handler om å være litt uredd?

Silvija: Supert. Hvis vi starter med velferdsteknologi - hvilke muligheter ser du fra ditt ståsted som administrasjonssjef? For Lom spesielt.

Elin: Ja, for Lom spesielt og de mulighetene som jeg ser og som er oppfattet som et samlet fokus på er å hele tiden lete etter løsninger og nye løsninger som klarer å avlaste oss i forhold til så få innbyggere og nivået på tjenestene som alle andre kommuner skal gjøre. Og at jeg tror at det er det samme bildet for mange, men for oss vil det ikke være nok folk til å yte de ressursene fremover i tid, som man kanskje er vant til at en gjør. Så man er avhengig av å finne gode løsninger som bidrar til en god kvalitet på det innbyggerne trenger. Så jeg ser muligheten til organisasjonsutvikling. Finne smartere løsninger og finne bedre måter å løse ting på, men fortsatt klare å opprettholde frihet og en god standard å leve på.

Silvija: Hjelp oss i å forstå oss i tjukkeste Bærum i nærheten av to-tre- fire kjempestore sykehus - hvordan er helse, pleie og omsorg annerledes i en kommune som Lom? På godt og vondt.

Elin: På godt så er jo det det forholdet at du har god oversikt over innbyggerne. På den andre siden så har vi jo større geografiske utfordringer. Lengre reiseavstander, og det tar lengre tid å yte de samme tjenestene fordi vi har mye reisetid. Så når det gjelder avstand til spesielle helsetjenester så er jo det selvsagt et element som er stor forskjell på oss ute i distriktene og binært da. Så det er vel der den største forskjellen ligger.

Silvija: Ja. Men gitt at vi bor i et land som er opptatt av likhet så burde vi gi et tilsvarende nivå av alle typer omsorgstjenester til folk uansett hvor i landet de bor. Og da tenker jeg at teknologi er kanskje en enda viktigere faktor på grunn av avstand for eksempel, og på grunn av tilgjengelighets mulighet hos dere enn det det er hos veldig tett befolkede områder.

Elin: Absolutt. Det er et viktig argument at for å ta med og å klare å gi likhet der og er jo slik den kommunal modellen er bygd. Og da er det mye opp til oss å klare å gjøre det. Og å sørge for å klare å opprettholde livskvaliteten med gode alternativ. Og med det skape trygghet.

Silvija: Jeg vet ikke hvordan aldersprofilen er hos dere, men det er mange steder i Norge hvor folk blir eldre og eldre og det har også noe med tilgjengelighet på generelle omsorgstjenester. Altså behov for hjelpepleiere og så videre. Er det noe du kan fortelle oss der?

Elin: Ja, befolkningsprofilen i Lom er at hos oss blir flere eldre og færre yngre. Og det er som er det spesielle i dette så vil vi ikke klare å ha nok arbeidskraft til å møte demografiutviklingen vår hvis vi ikke klarer å finne andre måter å jobbe på fremover. Og det er helt åpenbart. Det som er kanskje det spesielle nå er at det knekkpunktet begynner å komme nærmere og nærmere oss, også har vi liksom pratet om dette i mange år. Også plutselig så er du der. Og jeg tror det er avgjørende at du skal klare ut ifra et organisatorisk perspektiv å få til en modning. At trygghet for temaet klarer å få til å redusere motstanden for endringen da som begynte å bli veldig nødvendig.

Silvija: Mhm. Det er et eller annet med at dette må vi rett og slett få til. Og da er det ikke noe særlig med tiden og veien.

Elin: Nei, det er det ikke. Og det har jo den siste tiden vist oss at er mulig. Også har tiden gjort ganske raske endringer og de siste månedene gjennom covid-19. Som viser at vi er både endringsdyktig og klarer oss veldig fint når vi må. Så jeg tror den erfaringen vi sitter nå i ettertid der en ser at det oppstår en krise og da oppstår endringsviljen i større grad. Da er det plutselig ikke så vanskelig å gjøre endringer som det kanskje i en normal hverdag oppleves å gjøre da.

Silvija: Mhm. Du Elin dere snudde dere veldig fort i starten av Corona og introdusert denne fine komp tjenesten fra No Isolation. Dette er ikke den første velferdstjenesten dere har, men kan ikke du si litt om erfaringene om å rulle ut noe relativt fort og hvorfor dere gjorde det?

Elin: Ja, erfaringene var svært positive. Det som kanskje er et hinder, da på veien, er hvis man ikke har god nok kompetanse til å gjøre alle de nødvendige ting for å få en god nok prosedyre i potten. Spesielt da i forhold til det med personvern. Og her var vi heldige, fordi vi har et regionalt prosjekt og fikk god bistand til å både få effektivisert og å sette i gang, så jeg tenker at det er en suksessfaktorer da. At man har et større samarbeid på å gjøre klart sånne ting. Også tenker jeg sånn: ja hvordan gjorde dere det? Men det var kanskje litt tilfeldig kan en si. Det var noen som kjente til det fra før. Visste at dette var et verktøy for å kunne jobbe både med folk på avstand og begrense ensomhet. Og på trygghet. Også var det innovativt formannskap som rett og slett snudde seg rundt. Og det å stoppe opp litt med da. For det at forankringen hos utøver ligger jo i politikken. Det er kommunestyret som øverste organ som vedtak og skal utføre. Og her hadde vi et formannskap som var i mer fremtid, da. Der vi luftet inn dette som et mulig alternativ nå i krise for å begrense ensomhet og kanskje gi noen mulighet på sikt til å bruke dette i behandling.

Silvija: Altså Komp er en avstandskommunikasjons-robot da. Som er originalt laget for unger, også er det veldig nytte for eldre også med et litt annet brukergrensesnitt. Og hvorfor var dette nødvendig for å vinkle ensomhet? Hva var problemet som oppstod i forhold til eldre i corona starten?

Elin: Det var det som var ganske uvisst. Vi visste ikke om det behovet, samtidig så var det et fokus på det samfunnsmessig om at dette handler jo om en samfunnskrise som vi ikke visste omfanget på. Og det begynte å bli større og større fokus på de sårbare gruppene. Det ordinære tilbudet ble redusert. Også visste vi ikke da på det tidspunktet hvordan vi skulle anvende et slik type virkemiddel. Men det var helt innlysende at vi kom til å få bruk for det under krisen i et lengre perspektiv så var det stor sannsynlighet for det. Så da kommer den innovative delen i oss da. Du innledet litt med det. Jeg tror kommunen har drevet i lang tid med innovasjon, men det er kanskje ikke vært betegnet som det og kanskje ikke være planmessig da. Men at det har oppstått mye innovasjon. Så tror jeg at vi har våget å ta en sjanse uten å helt vite hva resultatet ville bli. Og det er det vi kan kalle innovasjon. At vi prøver dette som er virkemiddel og tenker å ta det med i fortsettelsen.

Silvija: Det som jeg synes er så inspirerende med den historien, Elin, er at okey vi fikk ikke vite hvor lenge nedstengingen varer, men vi vet at de eldre er spesielt sårbare og de blir bedt om å holde seg hjemme relativt isolert. Også hadde vi ikke noe mer tilbud enn det. Og det å gi dem litt trygghet og en slags livline til verden gjennom en brukervennlig kommunikasjonsteknologi tenker jeg er et ærlig syn på fremtiden. Og en veldig inkluderende handling mot en gruppe som da ble spesielt hardt rammet av denne krisen.

Elin: Ja, også kan jeg jo si at Komp har to versjoner. De har en som heter Komp Pro og en som heter Komp. Og vi valgte å gå for den som heter Komp Pro fordi den gir mer muligheter i fremtidig bruk imellom kommune og pasient. Og for oss tenkte jeg at om vi ikke kommer til å anvende alt dette kommunalt, så kan vi hvert fall kunne tilby det til pårørende som bodde langt borte. Å ha dette som en kommunikasjonsform mot sine som da i sin neste omgang stod og ble rådet til å ikke komme hjem. Det stod i påsken, sant. Og alle var redd for at smitten skulle spre seg. Og da hadde vi et middel å tilby som kunne brukes hvis det var vanskelig.

Silvija: Mhm. Og de som driver med hjelpepleier og hjemmebesøk - hvilke fordeler kan de ha i fremtiden av en sånn Komp?

Elin: Nei, det er jo flere ting fordi dette som jeg nevnte innledningsvis for de som bruker mye tid på reise - det er ikke sikkert man nødvendigvis må ta den reisen når man da kan sitte 5 minutter som du kan bruke. Kanskje kan du heller bruke lengre tid på å kommunisere via den Kompen i stedet for å reise for eksempel. Så vil det selvsagt være slik at en skjerm ikke kan erstatte den menneskelige kontakten, og det er heller ikke meningen, men det kan være et supplement.

Silvija: Da har jeg egentlig lyst til å spørre deg organisatorisk. Tidligere økonomisjef, finanssjef. Og du har en ikke bare balanse, men kanskje også en dragning, eller en kamp i deg mot de finansielle målene. Og måter å styre prosjekter på, og disse innovative målene. Hvordan forener du det administrativt? Hvordan måler man suksessen? Hvordan sørger man for at man klarer og styrer dette her administrativt?

Elin: Det er jo det som er vanskelig da. Når du begynner å prate om tall. Men så har jo vi en modell som vi bruker i dag for å se hvilken effekt vi kan måle i bruken av innføringen av velferdsteknologi. Og det vil jo aldri være sånn at du kan veksle det inn i penger. Fordi du vil sannsynligvis kunne ta ut en annen effekt i organisasjonen enn penger. Men det kan bidra til å synliggjøre at du omfører bruken av ressurser rett og slett. Til å ta ut en annen effekt, da. Og dette er jo det vanskelige når du på den ene siden skal styre dette her økonomisk, og allerede da så begynner det organisatorisk å oppstå en motstand mot endring. Og på andre siden så ønsker du at kreativiteten skal blomstre for å tenke nytt og å innføre nye løsninger. Og her er jo det den utfordringer vi møter rundt at faget møter teknologi. Og det er jo kanskje det i midt perspektiv å være veldig opptatt av hvordan kan vi klare å trykke faget inn i teknologisk utvikling?

Silvija: Både økonomi, men også regulering. For det regulatoriske er ofte skapt for å kontrollere risiko og for å sørge for at vi unngår. Det er veldig vanskelig å innovere lovverket like fort som teknologien endrer verden da. Kan du si litt om etikk og lovverket oppi dette her? Jeg vet ikke hvordan man jobber med det. Kjemper det seg frem av seg selv gjennom at man lærer seg ting underveis? Hvordan vedtar man hva som er riktig og hva som er feil måte å bruke for eksempel en Komp på?

Elin: Ja, det er der kanskje min kunnskap har sin begrensning, da. Det er hvordan man bruker folk til å hjelpe oss. For dette her er jo ikke noe enkle svar. Og jeg tenker kanskje at mange rundt oss kanskje er litt mer utålmodige nettopp i denne retningen som du sier, at hvordan vi kan skissere raskere fremdrift til å det å faktisk klare å få til fordi det er regulert. Også sitter de på andre siden og hevder at her vil de sette inn tiltak for å øke friheten. Og brukeren og pasienten og innbyggerne at det er det det skal bidra til. Også møtes regulering på andre siden, så her trengs det god kompetanse i å både fra opp det etiske her. Og den diskusjonen har satt mange til både når det gjelder bruken av kameraovervåking, GPS, ja. I mange øyner Komp. Når skal Komp være på, når skal den være av. Så det er vel kanskje det jeg kjenner er innfløkt å forholde seg til. Vi trenger å være gode på det.

Silvija: Det tror jeg hele verden trenger. Og det som jeg tror er utfordringen fra min side er at her ligger de store selskapene i USA så langt foran alle de andre, både med hva de vil og med dataene som de samler. Og det de ikke vet enda har de sikret seg rettigheter for i disse enorme brukeravtaler som de signerer. Men det er litt uskyldige pakket inn bak noen veldig brukervennlige tjenester som vi alle liker i dag. Også kommer vi en sånn paradoksal situasjon hvor vi stoler mer på dem enn det vi gjør på vår egne myndigheters løsninger. Som egentlig skapes for å sikre vår velferd, da. I stedet for å sikre noen inntekter. Et av de sidesporene her eller parallellene som jeg sitter og tenker på er. Jeg digger Google, og jeg jobbet nærmest for Google eller for en tidlig partner av Google. Konkurrent av Google for 20 år siden. Jeg synes de er kanskje de mest spennende innovative stedet i verden. Et lite univers i seg selv. Men likevel, når kommuner skal kjøpe inn for eksempel læringsplattformer - altså “islearning” aktige plattformer. Altså Google sin tilsvarende plattform. Så er det veldig mye mer fristende å kjøpe om det er Google eller en eller annen internasjonal kjempe sin plattform. Fordi for det første er den gratis, for den andre skalerer den skikkelig bra. Og den er testet på veldig mange flere. Men hvis man fremskriver dette 10-15 år tid frem i tid, så tenker man at da samler de all informasjon om hvordan barna våre lærer. Hvem som er de største talentene der. Hvem er udisiplinerte og hvordan håndterer de all mulig kommunikasjon også videre. Og dette her kan da fremskrives til fremtidig arbeidsevne og alt mulig annet. Litt sånn Cambridge Analytica stil. Veldig mye bedre data enn du legger igjen i Facebook for eksempel. Og er det riktig at en sånn utenlandsk selskap skal ha så innmari mye bedre innsikt i vår fremtidig arbeidsstyrke enn det vi selv skal, ikke sant. Tilsvarende spørsmål - er det riktig at noen utenfor landets grenser skal ha så veldig mye bedre innsikt i vår egen felles helse, da? Enn våre egne helsemyndigheter. Ikke bare fordi det er noe feil med at noen andre skal se vår kollektive helse, men det er de som ser disse dataene som kommer til å være den beste rådgiveren i forhold til hvordan skal vi utvikle fremtidig helse for dette landet.  Hva blir vår helsepolitikk eller vår utdanningspolitikk. Og det er derfor teknologer som meg begynner å bli litt “keene” på at man gjør mer av det dere gjør. Og derfor feirer vi egentlig at dere bruker norsk teknologi sånn som Komp på norske velferds- og helsetjenester, og utdanningstjenester. For så skal vi finne ut hvordan vi skal bruke de dataene nettopp til å styrke rollen som kommunene har, eller staten har. Ikke sant. Også tror jeg det er en felles utforskningsreise, men det at vi har disse samtaler og at man kanskje deler erfaringene, ikke minst kommunene imellom. At vi gjorde sånn og det funket, også er vi litt usikker på akkurat dette med etikk. Som jeg tror er utrolig viktig at man jobber med videre. Men der vet jeg ikke hvordan man samarbeider. Er det noe du kan lære oss der?

Elin: Ja, jeg tenker at det med å ha samarbeid som vi har i vår region, det er helt avgjørende. Så det er på nytt dette her med å forstå sin begrensing i det å være få i forhold til det å ha en tilstrekkelig kompetanse til å faktisk bli god på denne type tema. Det er vel der vi ser at nødvendigheten til å samarbeide kom fordi vi er få. Vi sitter ikke med store utviklingsmiljø som større kommuner gjør. Så det å se nødvendigheten av satsningen. Og der skal jeg berømme kommunene i Nord Brundalen, fordi der var det vedtatt en felles digitaliseringsstrategi. Mener at den hold til 2016-2017. Det har skjedd mye på de siste årene.

Silvija: Det er veldig spennende egentlig å se at det offentlige også har fått. Det er litt sånn økt selvbilde på innovasjonsevne. Det har vært en stund litt sånn “poppis” å snakke om at det offentlige ikke er like raske. Men de største problemene og de største mulighetene ligger vel egentlig nå hos de offentlige i forhold til felles digitalisering.

Elin: Ja, min opplevelse er ikke det at det er lite innovasjon. Men det er klart vi er jo bundet opp til noen regelverk for innkjøp og offentlig anskaffelse. Også er det mange tjenestetilbydere i en kommune for så vidt. Det er mange systemleverandører. Og det som kanskje er den store utfordringen er å få gode nok plattformer med gode nok integrasjonsløsninger. Der henger det ikke nødvendigvis på kommunen å klare å gå fort nok. For vi skal ha med oss mange system leverandører som skal klare å være klare for å være med. Så jeg tror mye av dette her handler om langt mer enn kommunen sin evne til innovasjon.

Silvija: Mhm. Elin, kan jeg spørre deg i forhold til kunnskapsutvikling. Nå har vi snakket en del på ledelse og administrasjon. Men hvordan hjelper man hjelpepleiere, helsefagarbeidere, hjemmesykepleiere om å henge med? Inspirere dem til å ta i bruk alt dette her. Hva kan man gjøre der?

Elin: Ja, det handler på nytt om ledelse da. Og det er en viktig faktor i det. Og det neste er jo å sørge for at det er både kompetanse og utviklingsløp, sånn som nå er det velferdsteknologiens ABC som kjøres hos oss. Samtidig som også over tid nå har prøvd ulike ting, også handler det om fokus. Det handler om å etterspørre. Hvis det er det er den veien du tenker du skal gå, så må du som leder etterspørre det og sørge for at du ufarliggjør det. Og at det blir en del av det daglige. At du leter etter gode løsninger.

Silvija: Belønner dere læring på noe vis?

Elin: Ja. Ikke på en annen måte enn at satsningen er med. Det er ikke noe annet initiativ for det. Men jeg tenker at noen av initiativene er den lagfølelsen og det fellesprosjektet. Som det blir, da.

Silvija: Kanskje at man kan være med på å utvikle sin egen jobb for fremtiden?

Elin: Ja, du kan si det slik. Også er jo det å være opptatt av å prøve å vekke den indre motivasjonen. Og det er jo det du ser når du møter ansatte i tjenesten at det er først og fremst en indre motivasjon som driver dem til tjenesteproduksjon. De tøffe oppgavene og det å holde ut i det er det noe indre som drivkraft. Og jeg tror at når en prater om hvilke begrensninger en kan se for seg, så er viljen til å finne nye løsninger absolutt til stede.

Silvija: Veldig bra. Litt sånn mot slutten Elin, så har jeg tre standardspørsmål som jeg gjerne vil spørre deg om. Det ene er om du kan anbefale våre studenter og våre andre lyttere et eller annet lesestoff som har inspirert deg. Kan være skjønnlitteratur, kan være fag.

Elin: Ja.

Silvija: Er det noe du har sett på Netflix som du synes var veldig gøy å se på?

Elin: Nei, altså jeg har vel egentlig hatt mest nytte av den litteraturen som jeg hadde gjennom innovasjonsstudiet for å prate om teknologi. Og da i forståelsen av organisasjonsutvikling som tema. Ellers så har vi også rett og slett anvendt en del mer ironisk verktøy. Som når det ble presentert dette her med digitalisering og utvikling, velferdsteknologi politisk. Men jeg kan ikke sette noen titler på det.

Silvija: Men generelt kanskje bruke litt humor på det til å bryte det opp temaet?

Elin: Ja. Jeg tror det er viktig at vi ufarliggjør det. Fordi jeg tror at hvis en tenker over hvor egentlig dyktig de er til å være endringer og å gjennomføre endringer og hvis en ser endringstakten, så tror jeg mye av det handler om nettopp det.

Silvija: Nå skal jeg spørre deg om din mest positive overraskelse fra coronakrisen. Men så skal jeg svare først for meg selv, og for meg er vel egentlig. Jeg synes Norge har fått selvtillit på omstilling. Eller fått bevist at vi er veldig gode på det. Og jeg tenker at det har vært utrolig sunt for oss som nasjon. Hva var din mest positive overraskelse?

Elin: Nei, min positive overraskelse er faktisk at vi har klart å gjøre alt det vi har gjort med de verktøyene vi har måttet brukt. Og til forskjell fra mange kommuner, så var vi ikke så klare digitalt i hvert fall ikke i oppvekstsektoren. Men likevel så klarer du å finne ulike arenaer å bruke, så jeg tror det har bevist for oss at vi klarer å endre oss fort. Også er vi ganske tilpasningsdyktig. Og kanskje har det med at vi oppleve at det var en krise, også måtte vi løse den. Så krisehåndteringen har bidratt til at vi har fått selvtillit.

Silvija: Siste spørsmål Elin; har du noen livsmotto eller noe som du liker å minne deg selv på når det er litt vanskelige tider?

Elin: Ja, det å våge. Våge å ta noen nye steg og kanskje prøve å ta en litt annen retning enn det du gjorde i går. Det tror jeg er liksom mottoet mitt. At det ligger alltid en risikovurdering i bunnen som du hver gang kan våge å ta. Men i de aller fleste tilfellene så er det mulig å gjøre feil og rette opp fort.

Silvija: Elin Fjeldberg, administrasjonssjef i Lom kommune. Tusen takk for at du var med oss i Lørn og ga oss både inspirerende, men også konkrete eksempler på modig ledelse og innovasjon i offentlig sektor.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet på lørn.university.