LØRN Case #C0853
Nye teknologier i helsevesenet
I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med Linda Sørensen som er leder for teknologisk Intervensjonssenter hos Sunnaas Sykehus. Sunnaas sykehus er Norges største spesialsykehus innen fysikalsk medisin og rehabilitering. De tilbyr høyspesialisert rehabilitering til mennesker som har vært utsatt for alvorlig sykdom eller skade. Sørensen er begeistring over nye spennende teknologier i helsevesenet og jobber nå med flere spennende prosjekter innen velferdsteknologi innen rehabilitering. Sørensen forteller blant annet om hvordan de bruker robotisering og VR innen rehabilitering.

Linda Sørensen

Leder for teknologisk Intervensjonssenter

Sunnås

"Gå ut i arbeidslivet med en positiv innstilling til endringer- det kan være slitsomt i prosessen men på det men man får en tung arbeidshverdag hvis man hele tiden vil ha ting som det var før."

Varighet: 39 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er en som har jobbet med rehabilitering lenge som er svært opptatt at flest mulig skal få tilgang til effektive, spennende og fleksible helsetjenester. Leser masse artikler om roboter for trening og assistanse og planlegger en phd på det feltet

 

Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

Ordet velferdsteknologi for meg omhandler i hovedsak produkter som kan bidra til at eldre kan være selvstendige og bo lenger hjemme. Mitt felt kaller jeg mer for rehabiliteringsteknologi- det handler mye om trening på nye måter

 

Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?

Som ergoterapeut er dette et felt vi jobber mye med og gjennom mastergraden min ble jeg mer interessert i de mer avanserte teknologien innen rehabilitering – og har fokusert mer og mer på det de siste årene

 

Hvordan har det endret din hverdag?

Jeg jobber nå fulltid i Innovasjonsavdelingen med en rekke prosjekter som omhandler bruk av teknologi for å bedre behandling og gi pasienter en bedre hverdag- utfordrende og morsomt

 

Hvilke muligheter ser du?

Muligheter for mer tilgjengelige tjenester for rehabilitering og muligheter for å kunne være mer selvstendig – leve livet på egne premisser

Hvilke utfordringer ser du?

Å engasjere ansatte som jobber med pasienter til å prøve nye ting og endre sine tradisjonelle arbeidsmetoder er svært vanskelig

 

Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?

Jeg tror sektoren vil endres helt- men at det vil ta lang tid. Vi kan ikke bare putte inn nye teknologier- omorganisering må skje samtidig

 

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre studentene våre med?

Gå ut i arbeidslivet med en positiv innstilling til endringer- det kan være slitsomt i prosessen men på det men man får en tung arbeidshverdag hvis man hele tiden vil ha ting som det var før

 

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?

Hvordan helse og teknologi glir mer inn i hverandre. Jeg har måtte begynne å lære et helt nytt fag- lese artikler i teknologiske tidsskrifter ikke bare innenfor helse- lære en hel del nye begreper

 

Dine viktigste prosjekter siste året?

Robottrening for arm og hånd

Automatisering av frakt av utstyr og pasienter på sykehus

Utvikling av en grepsskinne for pasienter med nedsatt grepsfunksjon

Utvikling av en ny type rollator

Utvikling av en robot som skal kunne hjelpe helsepersonell med å hente og bringe ting samt pasienter med dagligdagse oppgaver på sykehuset og etter hvert hjemme

 

Hva gjør vi unikt godt i Norge?

Vi har et veldig godt helsevesen. Hvis man er uheldig å bli syk eller skadet blir du tatt godt vare på enten du er fattig eller rik

 

Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?

Hvordan vi i helsevesenet rask har lært oss bruk av VK til både møter og behandling på avstand, og at de fleste av oss er gode på omstillinger

 

Et livsmotto i krevende tider?

Tror jeg har tenkt sikkert 100 ganger at «dette er nok ikke flink nok til, det vil jeg ikke klare» – men stort sett kaster jeg meg ut i det likevel- og SÅ mange fantastiske muligheter og morsomme opplevelser det har gitt meg – så stjeler Nike sitt : JUST DO IT

Hvem er du, personlig og faglig?

Jeg er en som har jobbet med rehabilitering lenge som er svært opptatt at flest mulig skal få tilgang til effektive, spennende og fleksible helsetjenester. Leser masse artikler om roboter for trening og assistanse og planlegger en phd på det feltet

 

Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

Ordet velferdsteknologi for meg omhandler i hovedsak produkter som kan bidra til at eldre kan være selvstendige og bo lenger hjemme. Mitt felt kaller jeg mer for rehabiliteringsteknologi- det handler mye om trening på nye måter

 

Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?

Som ergoterapeut er dette et felt vi jobber mye med og gjennom mastergraden min ble jeg mer interessert i de mer avanserte teknologien innen rehabilitering – og har fokusert mer og mer på det de siste årene

 

Hvordan har det endret din hverdag?

Jeg jobber nå fulltid i Innovasjonsavdelingen med en rekke prosjekter som omhandler bruk av teknologi for å bedre behandling og gi pasienter en bedre hverdag- utfordrende og morsomt

 

Hvilke muligheter ser du?

Muligheter for mer tilgjengelige tjenester for rehabilitering og muligheter for å kunne være mer selvstendig – leve livet på egne premisser

Hvilke utfordringer ser du?

Å engasjere ansatte som jobber med pasienter til å prøve nye ting og endre sine tradisjonelle arbeidsmetoder er svært vanskelig

 

Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?

Jeg tror sektoren vil endres helt- men at det vil ta lang tid. Vi kan ikke bare putte inn nye teknologier- omorganisering må skje samtidig

 

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre studentene våre med?

Gå ut i arbeidslivet med en positiv innstilling til endringer- det kan være slitsomt i prosessen men på det men man får en tung arbeidshverdag hvis man hele tiden vil ha ting som det var før

 

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?

Hvordan helse og teknologi glir mer inn i hverandre. Jeg har måtte begynne å lære et helt nytt fag- lese artikler i teknologiske tidsskrifter ikke bare innenfor helse- lære en hel del nye begreper

 

Dine viktigste prosjekter siste året?

Robottrening for arm og hånd

Automatisering av frakt av utstyr og pasienter på sykehus

Utvikling av en grepsskinne for pasienter med nedsatt grepsfunksjon

Utvikling av en ny type rollator

Utvikling av en robot som skal kunne hjelpe helsepersonell med å hente og bringe ting samt pasienter med dagligdagse oppgaver på sykehuset og etter hvert hjemme

 

Hva gjør vi unikt godt i Norge?

Vi har et veldig godt helsevesen. Hvis man er uheldig å bli syk eller skadet blir du tatt godt vare på enten du er fattig eller rik

 

Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?

Hvordan vi i helsevesenet rask har lært oss bruk av VK til både møter og behandling på avstand, og at de fleste av oss er gode på omstillinger

 

Et livsmotto i krevende tider?

Tror jeg har tenkt sikkert 100 ganger at «dette er nok ikke flink nok til, det vil jeg ikke klare» – men stort sett kaster jeg meg ut i det likevel- og SÅ mange fantastiske muligheter og morsomme opplevelser det har gitt meg – så stjeler Nike sitt : JUST DO IT

Vis mer
Tema: Helse- og velferdsteknologi
Organisasjon: Sunnås
Perspektiv: Offentlig sektor
Dato: 201015
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


E-Spill for rehabiliteringRobotisering
Velferdsteknologi

Mer læring:

Tidsskriftet om Social assistive Robotics

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0160
Helse- og velferdsteknologi

Jan Biti

CEO

Cofounder

#C0152
Helse- og velferdsteknologi

Berit Løkensgard Strand

Professor

NTNU

#C0221
Helse- og velferdsteknologi

Jonathan Romm

Prof

Arkitekthøyskolen Oslo

Utskrift av samtalen: Nye teknologier i helsevesenet

Velkommen til LØRN.TECH, en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til MedLearn med LØRN. Jeg er Silvija Seres, og gjesten i dag er Linda Sørensen, som er leder for teknologisk intervensjonssenter ved Sunnaas sykehus. Velkommen, Linda.

 

Linda Sørensen: Takk skal du ha.

 

Silvija: Veldig kult å snakke med deg, Sunnaas er et sånn sted mange snakker om med både beundring og begeistring, så jeg gleder meg veldig. Og jeg har hørt deg og noen av dine kollegaer snakke på noen sånne innovasjonskonferanser, innenfor diverse helsefaglige konferanser. Så denne samtalen gleder jeg meg veldig til. Jeg skal si to-tre ord om selve serien, også skal jeg si noen spørsmål som vi gjerne vil at både studenter og andre lyttere skal tenke på mens de følger med på vår uformelle kaffeprat, som blir til en miniforelesning. Okei? Så denne samtalen er én i en serie på 20 nye samtaler som LØRN gjør sammen med fagskolen MedLearn. Dette her skal resultere i en ny modul innenfor opplæring av helsefagarbeidere, om velferdsteknologi. Og det vi prøver å samle, er gode historier om folk som bruker velferdsteknologi, enten fra offentlig eller fra privat eller fra andre settinger, som brukere, som pårørende, eller kanskje som forvaltere, på inspirerende måter. Akkurat denne samtalen er kjempespennende, på grunn av Sunnaas sin unike rolle i det norske samfunnet, men også på grunn av dere unike satsning på teknologi i rehabilitering. Så det jeg håper studenter kan prøve å ha som førende spørsmål for seg selv, er å forstå Sunnaas sitt syn på velferdsteknologi, at de prøver å se konkrete eksempler på bruk av roboter til rehabilitering og andre anvendelser, forstå hva som er vanskelig og hva som er overraskende bra, også at vi også ber dem tenke om hvordan denne fremtiden blir for både Sunnaas, men også helseindustrien i Norge generelt. Hvor går vi, i en tid hvor det blir mangel på både varme hender og hoder, ikke sant. Også det siste er egentlig hvordan teknologien, sånn som du ser den, kan hjelpe helsefagarbeidere å utøve sitt yrke enda mer spennende i fremtiden. For jeg tror det er en myte om at de blir irrelevante på grunn av roboter. Høres det bra ut?

 

Linda: Det høres veldig bra ut for meg, ja.

 

Silvija: Kjempefint. Men Linda, da starter vi med det som vi alltid starter med i LØRN, og det er å be deg fortelle oss litt om hvem er Linda, og hvorfor syns hun at det hun gjør er veldig spennende?

 

Linda: Jeg heter Linda Sørensen, har jobbet på Sunnaas, og har gjort det i en 14-15 år nå tror jeg. Og jeg er ergoterapeut, og tok den utdannelsen fordi jeg er opptatt av å bidra til at pasienter med funksjonsnedsettelse av hvilken som helst art får en bedre hverdag og klarer å mestre hverdagen bedre selv, da. Etter hvert som jeg har jobbet på Sunnaas, så har jeg blitt mer og mer sugd inn i dette med å bruke teknologi i rehabilitering. Vi startet først med å bruke vanlig dataspill til trening av pasientene, altså Xbox, Nintendo Wii og sånne ting som dere kjenner, og det viste seg at pasientene syns det var utrolig morsomt, og etter hvert har forskningen kommet mer og mer på banen også. Så det har etter hvert blitt implementert som et helt vanlig treningstilbud hos oss nå, på lik linje med andre ting, og nå har vi begynt å se på sånne VR-briller og sånn også som trening av pasientene våre. Så begynte jeg på masterutdanning, og da skrev jeg om bruk av robottrening for å trene opp armfunksjon hos pasienter med ryggskade. Det holdt jeg på med da i noen år, og etter at den oppgaven var ferdig, så har jeg liksom fått litt sånn RobotLinda-navnet, og hver gang det skjer noe spennende på den fronten, så får jeg noen henvendelser, og jeg har fått noen invitasjoner til veldig mange spennende prosjekter, og ble etterhvert leder for det som Silvija fortalte - teknologisk intervensjonssenter, som er et ikke helt oppstartet senter på Sunnaas, hvor vi prøver å samle alt av disse avanserte teknologiene, kan du si, da, som roboter for trening av armer, fingre bein, masse sensorer for måling av bevegelse, også videre. Og vi skal samle det under en enhet, fordi vi vet at det lønner seg å samle de som driver med de litt avanserte teknologiene, fordi da kan man utveksle kompetanse og jobbe bedre sammen. Så det er det jeg jobber med i hverdagen nå. 

 

Silvija: Du Linda, jeg har lyst til å spørre deg litt personlig og, hvem er du når du ikke er RobotLinda? 

 

Linda: Ja, jeg bor jo her ute på Nesodden, denne vakre halvøya med sjø på alle sider og skog i midten, og nå har jeg fått så store barn, den ene bor fortsatt hjemme, og de driver og studerer og jobber. Akkurat nå så, hvis jeg hadde satt kamera andre veien, så har vi revet ned et helt kjøkken her, og hele hverdagen går til å hamre ned fliser og sånn. Ellers så liker jeg å padle kajakk her ute, gå litt i skogen, også videre.

 

Silvija: Veldig kult. Du, fortell litte grann om Sunnaas. Hvorfor er det så kult?

 

Linda: Sunnaas er mitt hjerte veldig nært. Jeg har vært innenfor dørene der siden jeg var barn, fordi moren min var sykepleier der også. Så jeg kjenner sykehuset godt fra det var et privat sykehus før i tiden, til det nå har blitt et statlig helseforetak. Vi har på en måte våre bestillinger fra Helse Sør-Øst, som sier hvilke oppgaver vi skal ta hånd om av spesialisthelsetjenesten som vi er en del av, og da har vi i hovedsak ansvar for ryggmargsskade-pasienter i denne delen av landet. Vi har en avdeling for slagpasienter og for traumatisk hjerneskade. Så har vi en avdeling for noe vi kaller for multitraume, som er litt sånne komplekse skader etter voldsomme ulykker for eksempel. Vi har brannskader og annen nevrologi. Så har vi også noen avdelinger som følger opp pasienter som har levd med skaden sin lenge, og som type vurderer om de kan komme tilbake i arbeid, hva slags arbeid, om de kan kjøre bil, også videre. Så det er den pasientgruppa vi har. Så vi er en 700 personer som jobber der, og vi har ca. 160 pasienter inneliggende til enhver tid, da. 

 

Silvija: Jeg har sånn bakgrunnstanke om at det er et sted som er svært ønskelig å komme til når du først havner i en sånn situasjon. Men det er ganske vanskelig å komme til, og det er et eller annet med at det er både kostbar behandling, men det er så veldig god og helhetlig behandling. Og den helhetlige tilgangen til behandling som er så spesielt.

 

Linda: Ja. Hver pasient som kommer til oss, ofte med veldig store utfordringer på mange områder, får jo et tett team rundt seg av forskjellige faggrupper. Det er jo da sykepleietjenesten, som er både helsefagarbeidere og sykepleiere, det er en ergoterapeut, en fysioterapeut, også får de psykolog og en lege. Og det er stort sett de som er i teamet, også en sosionom. I tillegg så kan vi kalle inn andre faggrupper som vi ikke har på huset, som psykiater, kirurger også videre. Og vi sørger for at pasienten får et helhetlig løp mens de er hos oss, med tett oppfølging, hvor målet er at pasienten skal bli så selvstendig som mulig og klare seg best mulig når man er tilbake i hjemmet sitt igjen. Og vi jobber også tett med kommunene for at oppfølgingen skal bli bra når pasienten kommer hjem. Og det er kursing under hele oppholdet, sånn at pasienten lærer om sin egen diagnose og hvordan de best kan leve med den. Og i tillegg så har vi erfaringskonsulenter, og det er tidligere pasienter som for eksempel har en ryggmargsskade, som kan lære pasientene om hvordan de har levd livet, hva de har erfart, hva som er vanskelig og ikke, også videre.

 

Silvija: Bra. Jeg har lyst til å høre deg fortelle litte grann om både spill som rehabiliteringsdriver, og etter hvert dette med robotarmer som var din masteroppgave. Kjempespennende prosjekter, begge. 

 

Linda: Jeg kan starte med å fortelle litt om det med spill, da. Det var vel noen ivrige ergoterapeuter hos oss som hadde hørt om at andre hadde brukt litt dataspill til trening, så jeg tror det er sikkert ti år siden vi prøvde det første gang. Og da var det Nintendo Wii med sånt kamera, sånn at det er jo bevegelser man bruker for å oppnå ting i spillet. Og vi har testet ut en del forskjellige spill, og fant en rekke spill som kan gi mange gode treningsøvelser som våre pasienter trenger. Vi har hovedsakelig fokusert på det med fysisk trening, men vi ser jo det at de spillene inneholder så mange elementer at det også er bra for kognitiv trening. Du må lære at det er din tur, du må skjønne poengsetting, du må forstå hva som skjer neste i spillet. Så sånn sett så tror man at man også får en trening av hjernen, men det vet man litt lite om foreløpig, for det er ikke noe særlig forskning på det. Men det har kommet en del forskning om det med den fysiske treningen, og det viser seg i mange tilfeller at både for balanse og utholdenhet kan det være like god trening å trene med spill som annen type trening som fysio- og ergoterapeuter gir. Så vi har prøvd det litt i grupper. Det er veldig positivt, og pasientene syns det er kjempegøy å trene i gruppe. Da kan vi mikse forskjellige pasienter, så da har det ikke noe å si hvilken diagnose de har. Da lærer pasientene opp hverandre, og det er utrolig morsomt å se på. Da er de sånn "se her, skal jeg vise deg", og da får vi det sosiale samspillet også som pasientene setter utrolig pris på. Gjerne hvis vi serverer litt vafler samtidig, og det trekker til de pasientene som kanskje syns det er litt skummelt. Så kommer vaffellukta, også er det litt flere pasienter som tør å trekke til. Så etter hvert så er det noen som blir skikkelig gira på dette spillet, og det er jo litt av tanken med å trene med spill, at du glemmer at det er trening. Og det vi ser er at pasienter yter så mye mer enn det vi klarer å få dem til å gjøre i annen type trening når vi ber de ta masse repetisjoner. Men i spillet så glemmer de at det er trening, og de kan noen ganger slite seg helt ut. Så der har de kommet med masse positiv tilbakemelding til oss. Så vi trener utholdenhet og balanse, vi trener forskjellige typer armtrening og håndtrening med spill, og vi har begynt å få en del erfaring med de pasienter som lever med smerte. Smerte som er vanskelig å behandle med medisiner og annen behandling. Da har vi blant annet prøvd disse VR-brillene. Da skjer det ofte med pasientene at de blir så oppslukt av det som skjer, at hjernen klarer ikke å gjøre flere ting på en gang, sånn at smerteregistreringen blir litt dempet. Det er gjort litt forskning på det, og da viser det seg at pasienten registrerer mye mindre smerte når de spiller. Men det som er spennende, er at det varer gjerne litt etter at de er ferdige å spille. Så sånn sett kan det være en pause fra smerten for mange som lever med smerte hele tiden.

 

Silvija: Jeg må spørre deg, for jeg har lest om et par sånne prosjekter som ligner på dette her. Jeg har alltid vært litt sånn avfeiende når det gjelder VR, virtual reality, eller AR eller disse teknologiene med briller, for jeg har tenkt at nei, jeg liker sorthvitt-film, men jeg blir kvalm av alt for mye rutsjebaner og slikt. Men så har jeg blitt eksponert for en del eksempler. Først var det folk med brannskader som ble puttet inn i et virtuelt isbad og subjektiv smerteopplevelse var plutselig mindre. Så så jeg at det ble brukt som en måte å få barn til å ta vaksine på uten at de gråter, for du kommer i en virtuell verden hvor det er en liten fe som berører deg der, og da får du en sånn rustning for resten av livet ditt, men den kan du bare se i den verdenen selvfølgelig. Men brillene ble tatt av, og da spurte hun lille jenta om hun kunne få en til. Også å overføre dette videre til de litt mer komplekse, ikke minst psykiske problemene, for eksempel obsessive oppførsel, som du må trene deg ut av, eller hos traumatiske stressymptomer også videre, at den teknologien viser også ekstremt spennende muligheter, og der har dere pasienter, som du nevnte, med brannskader og ryggmargsskader.

 

Linda: Ja. Vi har mange gode enkelteksempler på bruk med forskjellige pasientgrupper. En annen pasientgruppe som har vært veldig spennende å bruke det på, er også det som handler litt om smerte. Det kommer jo noen pasienter til oss som tenker at "jeg kan ikke bevege denne armen. Den er lam, den kan ikke beveges", men så er det ikke egentlig noe fysisk feil med denne armen. Men pasienten har hatt så mye vondt i den armen, at man tror helt oppriktig at den ikke kan beveges. Også har vi satt på VR-brillene, og der er det en del oppgaver du må gjøre med å veive vekk ting også videre, og da tenker jo ikke pasienten på hva man gjør egentlig. Man ser ikke sine egne armer heller. Og da har plutselig armene vært her oppe, og pasienten er ikke helt klar over at de da faktisk beveger seg. Så vi har brukt det som et slags middel som behandling mot bevegelsesfrykt, som vi kaller det. Da har vi også tatt bilde av pasienten noen ganger, for å vise de de at de faktisk kan bevege armen, at det ikke er farlig, og at det gikk bra, for å trygge pasienten i sånne situasjoner. Så det med brannskade, heldigvis har vi få brannskadede pasienter, men det er noe vi tenker å se litt mer på, særlig det med sårstell som er ekstremt smertefullt for den pasientgruppen. Ellers så har vi gjennom alle tider, som ergoterapeuter, brukt noe som heter speilterapi, og det er for eksempel for pasienter med hjerneslag som da er lam i en arm, men frisk i den andre. Og da kan du sette et speil imellom, også beveger du den friske armen og titter inn i speilet, så ser det ut som den andre armen beveger seg. Da skjer det noe i hjernen. Det skjer en slags regenerasjon og plastisitet, og det begynner å reparere seg i hjernen i det området, da. Og etter hvert så skal jo det føre til at den lamme armen begynner å bevege seg litt mer. Nå har man begynt å overføre den formen for trening til VR-briller, sånn at når du ser i VR-briller, så ser det ut som at du beveger den armen som ikke kan bevege seg, og da trener man hjernen mer enn man trener muskler. Så noen sånne programmer har vi sett på, og det er vi litt interessert i å utforske videre. Og det samme er også de med amputasjoner. De har jo ofte det som vi kaller for fantomsmerter. Eller de som er lamme har også det. Hvis du for eksempel er lam fra livet og ned, litt som hun Birgit Skarstein som vi har sett på Skal vi Danse, så er det mange av de som er det som har mye smerter i beina. Da finnes det en form for videotrening hvor du kan se deg selv på en skjerm. Og da er skjermen delt, og på nederste del av skjermen så ser du dine egne bein går eller beveger seg. Det også trigger noe i hjernen, som gjør at hjernen tror at beina beveger seg, og da demper det den litt falske smerten, fantomsmerten. Så det er også noe vi har lyst til å se litt mer på. Så det er litt sånne enkeltforskningsstudier eller casestudier på det foreløpig, men ikke noe i stor skala, da. 

 

Silvija: Høres ut som en utrolig fin behandling og flukt fra en komplisert og tung virkelighet. Så det blir veldig spennende å se på utviklingsmuligheter. Fortell litte grann om det du bruker roboter til nå. 

 

Linda: På Sunnaas så har vi vel seks forskjellige roboter. Vi har noen roboter som skal trene pasientene til å gå. De er ikke mitt hovedfelt. Det ene er en sånn tredemølle, hvor du fester to sånne roboter på låra som beveger beina for deg. Hensikten med å trene det på den måten, er at du kommer på en måte opp i mye flere skritt, høyere hastighet og lenger ganglengde enn du klarer når du går på gulvet med hjelp av to stykker ved siden av deg. Så sånn sett får du mye mer intensitet i treningen. Vi har også noen sånne gangskjeletter som vi fester på beina og stropper pasienten fast i, sånn at pasienten kan gå bortover gulvet. Og da er det på en måte maskinen som går for deg, men etter hvert kan du skru ned det maskinen hjelper til med, sånn at du bruker mer og mer av dine egne muskler, og det er litt hensikten med dette, da. Det som er litt mitt felt, er armroboter for å trene opp armfunksjon. Både hele armen, men også fingrene. Jeg og en kollega var og reiste litt rundt i verden for å se hvordan andre gjorde dette, og vi så at særlig Tyskland og Sveits og i en del av de europeiske landene var de veldig flinke på å bruke sånn robottrening, og hadde suksess med det. Så vi gikk til innkjøp av et par av de robotene, og dessverre er de veldig dyre, så foreløpig er det bare vi som har det i Norge, og prøvde å sette opp det i et system sånn at pasientene våre kan få mer effektiv trening. Så i dag så har vi satt de de tre robotene vi har på ett rom, hvor en terapeut da trener tre pasienter samtidig. Før trente vi jo stort sett bare én og én, så på den måten så kan jo pasienten få en ekstra time nesten hver dag på armtrening, og vi vet jo at det er mengdetrening som hjelper pasienten å bli bedre. Jeg kan fortelle litt sånn kort om de robotene der. Den ene er sånn at fester en magnet i hver fingertupp, og setter det fast i maskinen. Og da kan enten maskinen hjelpe å bevege fingrene dine ut og inn, hvis du ikke klarer det selv, eller den kan gi deg motstand, så hvis du begynner å klare litt selv, så gir den litt motstand i bevegelsen. På en skjerm foran deg da, så har du en hel del oppgaver som du får ved å skulle bevege en eller flere fingre samtidig. Og da glemmer pasienten at man sitter der og jobber med fingrene, fordi de ser bare på skjermen, hvilke oppgaver de faktisk skal gjøre. Den neste roboten, den er egentlig ikke en robot, men et veldig avansert slyngesystem. Så da legger vi armen til pasienten oppi et sånt vektavlastningssystem som står bak pasienten på den måten der. Og da kan pasienten gjøre disse bevegelsene med armen, både i skulder, albue, håndledd også videre, også klemme. Så får du da en rekke oppgaver på skjermen som du skal utføre. Der har vi hatt veldig hell med for eksempel pasienter med ryggmargsskade eller andre nevrologiske sykdommer, som har vært helt lamme i armen. De klarer ikke løfte armen fra fanget en gang. Men når du får den vektavlastninga, så klarer du ofte bevege litte grann, for man har ofte litt bevegelse i skulder. Sånn sett, så er de oppgavene på skjermen som gjør at du blir litt motivert til å klare å strekke deg litt lenger, i alle retninger. Og etter hvert så ser vi at funksjonen kommer mer og mer for pasienten. Vi har et system til også, det er mer sånn sensorbasert, hvor vi setter sensorer hvor som helst på pasienten, så kan vi stille inn systemet til at nå skal pasienten trene den bevegelsen til dit, eller hodet hit til dit, eller balanse hit til dit. Samme hvor vi setter sensorene, vi bare setter et start- og et stoppsted. Også spiller pasienten med den bevegelsen. Du kan tenke for eksempel en pasient som har hatt veldig kompliserte brudd, og akkurat nå får den endelig lov til å bevege seg litt igjen, men du får ikke lov til å bruke noe vekt. Da kan du for eksempel løfte armen opp og ned sånn, men du får ikke lov til å bruke vekt. Det er veldig kjedelig å sitte og bevege armen opp og ned sånn, men hvis det skjer noe på en skjerm foran deg hver gang du beveger opp og ned, så får du den motivasjonen til å holde ut lenger. Og det er også det pasientene rapporterer tilbake. Dette her, man glemmer jo at det er trening, det er jo kjempegøy. Og de orker å holde ut mye lenger enn de klarer å få til i annen trening. Så det har vært en suksesshistorie, kan du si. Det står litt om det på nettsidene til Sunnaas, så det går an å lese litt mer om det der, og der kan du se de bildene av de maskinene også. 

 

Silvija: Kan jeg spørre deg om kombinasjon av roboter med 3D-printa kroppsdeler, diverse typer annen teknologi. Hvordan ser man på det?

 

Linda: Det er ikke helt mitt felt, men ettersom jeg jobber i innovasjonsavdelingen så kommer det inn sånne typer ideer fra næringslivet hele tiden, som de gjerne vil at vi som fagpersoner skal gi innspill til eller se på, også videre. Og vi ser jo at dette med 3D-printing innenfor helsevesenet, det har eksplodert nå den siste tiden. Og gjerne kombinert med forskjellige former for robotikk. Det som jeg har sett litt på i det siste, har vært en del gripeskinner, eller gripehansker. Og det er jo fordi mange av de pasientene vi har ikke kan gripe, de er lamme i fingrene. Og det å gripe noe, det er noe av det viktigste du gjør i forhold til det å kunne klare seg selv i hverdagen. Da er det en del gründere som har begynt å lage forskjellige typer hansker som det sitter motorer på, som trekker fingrene sammen og gir deg et falskt grep. Ofte er hansken og deler av den 3D-printet, også går det sånne tråder fra hver finger og ned i en bitteliten motor, også aktiveres det på forskjellige måter. Enten ved at man strammer en muskel eller trykker på en knapp, det kan være forskjellige ting. Og med de hanskene kan pasienten da klare å gripe tak i ting, for eksempel et glass og føre det til munnen, også videre. Vi har sett en del sånne typer gripehansker hvor noen har fungert ganske dårlig, men nå begynner de å bli litt bedre. Og vi samarbeider med noen gründere nå som har kommet ganske langt med å få til noen gode produkter, som vi skal være med å prøve ut på sykehuset. Så det er en del av det vi bidrar til i den innovasjonsavdelingen, da.

 

Silvija: Jeg syns det høres kjempespennende ut. Jeg jobber jo fra denne gründerverdenen hvor det er veldig mange som kommer med ideer. Og det er en del veldig gode roboter også, sånne små selskaper som lager noen roboter med helt ekstreme evner, i en eller annen retning. Men jeg tror det ofte mangler en kobling til nettopp de use-casene, til de mulighetene, til de behovene som dere kan definere. Og der er det kjempespennende, at man også prøver seg som du sa dere gjør, i forhold til norske gründere, gjerne noe sånn type SINTEF-samarbeid med noen små folk. For vi er unike, tror jeg, på en del områder når det gjelder sensorer, når det gjelder materialer, når det gjelder kommunikasjonsteknologi, og dette kan sys sammen til utrolig spennende løsninger, som da kanskje kan konkurrere med noe av det dere har fra da Tyskland eller Nederland eller hvor de beste kommer fra. Og der har jeg egentlig lyst til å spørre deg om et lite budsjettspørsmål. Det vil ikke være type pensumrelevant, tror jeg, i velferdsteknologi, men allikevel. Noe av det som hindrer innovasjon er at dette er veldig dyrt, og dette har vi i utgangspunktet ikke budsjett for. Men så sitter jeg igjen med det der bildet hvor du sier at nå kan én terapeut jobbe med tre personer samtidig. Og der har jeg lyst til å utfordre deg til å hjelpe oss å forstå denne fremtiden som helsevesenet vårt går inn i. For det er et eller annet med at vi kommer faktisk til å trenge den der oppskaleringen, både på leger og sykepleiere, men også på helsefagarbeidere av alle slag. 

 

Linda: Og det er jo en rekke rapporter som forteller det litt dramatiske fremtidsbildet, om at det blir flere og flere som trenger hjelp, særlig eldre, men også en del i den yngre-eldregruppen. De får god hjelp nå, særlig når de bor hjemme får de gjerne hjelp av hjemmetjenesten, kan være noen har brukerstyrte personlige assistenter. Og mange får hjelp av pårørende, selvfølgelig. Og nå vet vi at i fremtiden, hvis vi fortsetter på denne måten og skal gi like god hjelp, så er det ikke nok av oss som jobber i helsevesenet. Og hva skal man gjøre, da? Må pårørende slutte i jobben sin og gå tilbake og være omsorg for sine slektninger, eller finnes det teknologier som kan være med å gjøre noe av det, sånn at alle får hjelp og at man heller kan prioritere mennesker til den hjelpen som er helt avhengig av at du er face to face og varme hender, da. Jeg har vært involvert i et par veldig spennende prosjekter, som egentlig jeg syns hørtes helt crazy ut da jeg begynte med det, men det handler da om å se på om roboter kan hjelpe helsevesenet. Og det ene prosjektet jeg er i, er også et norsk firma som har laget en robot som ligner litt på et menneske - den har armer, fingre og ansikt også videre. Og den skal vi være med å teste ut og se, for det første, hvilke aktiviteter er det helsetjenesten mest hjelper til med hjemme, og kan noen av disse tjenestene gjøres av en robot? Kan vi programmere roboten til å klare å gjøre det like bra, og ikke minst trygt? Også skal vi teste ut de bevegelsene med roboten da i først litt simulerte omgivelser, men så med ordentlige pasienter både i hjemmene og på sykehus. Og tanken da er i fremtiden, at roboten skal kunne stå hjemme hos de som trenger mye hjelp, og enten være fjernstyrt fra en sentral, sånn at da én person jobber på en sentral og styrer ti roboter hjemme hos brukere, og kan hente maten i kjøleskapet, sette den i mikroen, komme og servere den, rydde opp etterpå, plukke opp ting du har mista på gulvet svare på spørsmål du har, minne deg på ting du skal gjøre, også videre. Og kanskje da kan de som fikk besøk av hjemmetjenesten seks ganger i døgnet før, kanskje de da bare trenger hjelp to ganger, da, også rekker man da å besøke andre som trenger hjelp, også får man i så fall dekket mere, da. Så det blir aldri sånn at det ikke blir jobb til oss i helsevesenet, for det er mer enn nok å ta tak i. Men problemet er heller at vi rekker ikke å gjøre alt det vi skal i fremtiden. Vi er nødt til å finne på noen nye, smarte løsninger. Så dette kan kanskje være en løsning. Litt langt fram i tid foreløpig, kanskje, men jeg ser helt klart for meg at når jeg blir gammel og trenger hjelp, så er det ikke usannsynlig at jeg har en sånn robot stående hjemme.

 

Silvija: Det er noe med å ta ansvar, egentlig, for at man klarer seg selv, og kanskje også hjelper pårørende. Jeg tror det kommer til å være mye mer både selvbehandling og hjemmebehandling kombinert med sånne gode systemer hvor vi prøver å oppskalere det som for eksempel dere kan gjøre på Sunnaas til mange flere, på den måten.

 

Linda: Det er sikkert noen som har lest om de brukerstyrte personlige assistentene som vi har i Norge, det er en veldig god løsning. Men som en del av våre pasienter som reiser hjem fra sykehuset, som er kanskje helt lam fra brystet og ned, som egentlig trenger hjelp nesten hele døgnet, så er det ikke alltid kommunen gir så mye hjelp som man føler man trenger selv. Det er en jente som heter Hannah Lunden som faktisk har gått til sak mot kommunen sin, for hun mener at hun fikk for lite hjelp. Så hun får aldri vært ute med venner på kvelden, og hun blir veldig isolert og begrenset fordi hun ikke får nok hjelp. Hun trenger hjelp til alle sånne typer aktiviteter, til å være sosial med vennene sine. Hvis sånne typer brukere kanskje kunne fått en robot til å gjøre en del av tjenestene, også kan man få et menneske til å gjøre de andre tjenestene som ikke roboten kan gjøre, så kanskje man kan balansere ut litt på den måten. Sånn at de som trenger mye hjelp får mer fleksibilitet i tjenestene sine, og de kan velge selv når de vil gjøre ting, og dermed få bedre livskvalitet, da. 

 

Silvija: Du Linda, kan ikke du også hjelpe oss å forstå begrepet robot litte grann? Jeg sitter og tenker på disse her sengene. Jeg husker ikke hva firmaet heter, men vi har en podcast med et gründerselskap som jeg tror var fra Kristiansand eller Grimstad eller noe sånt, som lager disse senger som tilter og hjelper mot liggesår. Det er vel også en slags enkel robotseng?

 

Linda: Ja, det kan du godt si. Jeg tror definisjonen på en robot er at det er en maskin som styres av et dataprogram. Sånn sett er det et ganske bredt spekter innenfor definisjoner. Og robotene kjenner vi jo mest fra industrien, hvor de er laget for at de skal avlaste arbeiderne, at det skal bli mindre fysisk tungt, og tryggere for arbeidere. For det er jo ofte ganske voldsomt arbeid i industrien. Men det som robotene gjør som ikke vi klarer, er at de kan gjøre ekstremt mange repetisjoner, og de er ekstremt utholdende, og de gjør det samme hver gang, og de gjør det med lik kvalitet hver gang. Det får jo ikke vi mennesker til. Det ser jeg litt med disse armroboter som vi har. Det er gjort forskning på at når en terapeut sitter med en pasient og trener med armfunksjon, så kan man oppnå 45 typer repetisjoner av den øvelsen på den treningssesjon, som er sånn 45 minutter. Men roboten klarer 500 av de samme repetisjonene. Så sånn sett så får du opp både kvaliteten og intensiteten på enkelte til. Så det kan robotene få til uten å bli lei. Og robotene kan få til det, og det får ikke helt vi til. Men det er klart, det er veldig mange ting robotene ikke kan gjøre, som vi må gjøre.

 

Silvija: Og der har jeg lyst til å bare be deg resonnere i to minutter. Fordi våre helsefagarbeidere som er primærgruppen for disse samtaler kan kanskje sitte og tenke at da gjør robotene kanskje noe av jobben jeg kan gjøre unikt. Men mitt instinkt her, er at både roboter og annen teknologi er veldig gode hjelpemidler, og vi mennesker må være litt mer stolte av å være mennesker enn å tro at vi kan erstattes så lett, kanskje?

 

Linda: Ja. Jeg tror at det er stort behov for varme hender, og det er så mange oppgaver som er så komplekse at de vil ikke kunne erstattes med noen form for teknologi. Så sånn sett så tenker jeg her at teknologien blir et supplement til det som vi i helsevesenet kan gjøre. Og det vil ikke ta noen jobber fra oss, det vil heller kanskje være med på å lette jobben vår litt. Vi ser jo at den forskningen som er gjort på sykepleietjenestene, at det er stort sykefravær, og mye går på muskel- skjelettsykdom, skader og slitasje, sånn at hvis vi etter hvert kan finne ting som kan lette litt på det fysisk tunge arbeidet, så kan det være hensiktsmessig, tror jeg.

 

Silvija: Rett og slett en god hjelper, men kan ikke erstatte medmenneskeligheten. Og jeg mistenker at mye av det som gjør at dere er effektive, er at dere ser det hele mennesket og skjønner hvor det er man skal legge innsatsen i dag. 

 

Linda: Det er riktig. Og det vil ikke de robotene klare å gjøre på samme måte, men det er faktisk gjort litt interessant forskning på det som kalles sosiale roboter, på eldre. De er hjemme hos deg, de kan snakke med deg, de kan fortelle deg historier, de kan svare på spørsmål også videre. Så de har faktisk bidratt til at en del eldre føler seg mindre ensomme, mindre isolert. Og i enkelte tilfeller, da de faktisk tok de vekk, så savnet brukeren den vennen. Men likevel, som du sier, det er så mange oppgaver det er behov for våre varme hender til, og omsorgen som vi mennesker kan gi, den kan ikke erstattes av noe teknologi. 

 

Silvija: Linda, helt mot slutten har jeg egentlig lyst til å spørre deg tre standardspørsmål. Det går på om du har lest eller sett noe det siste året som har gitt deg masse inspirasjon som du kunne anbefalt videre?

 

Linda: Nå har jeg stort sett lest sånne tidsskrifter som er helserelatert, men nå har jeg begynt å lese tidsskrifter som er mer robot- og teknologirelatert. Det er et tidsskrift som heter "Journal for social assistive robotics", og der står det masse spennende artikler om hvordan roboter har fungert sammen med mennesker, og hva mennesker syns om dem. Og det både inspirerer meg, og forteller meg akkurat en del av det vi har snakket om nå, at det kan ikke erstatte mennesker på alle områder. Så det er litt spennende litteratur.

 

Silvija: Veldig kult. Neste spørsmål er hva er din mest positive overraskelse fra covid-19 krisen?

 

Linda: For det første, på jobb så har vi klart å kaste oss rundt og klart å behandle folk fra avstand, med god kvalitet, ganske raskt. Følge opp pasienter, det ene er med videokonferanser, og vi har gjort det litt før, men i løpet av få uker så lærte både leger og andre seg raskt hvordan vi skal bruke teknologien for å følge opp folk hjemme, og at det kunne skje så fort, det overrasket meg veldig. Men så må jeg også si at det har vært ganske dramatiske tider for oss, og endringer i vår måte å leve på, og det at vi faktisk er ganske omstillingsdyktige, det er en positiv overraskelse det også.

 

Silvija: Siste spørsmål er en sånn personlig teknikk for å løfte deg selv opp av krisen, hva gjør du da?

 

Linda: Da må jeg prøve å tenke på at nå har jeg klart så mange ting før som jeg ikke trodde at jeg skulle klare, så da klarer jeg sikkert dette her og. Og hvis det går skikkelig fysisk inn på meg, at jeg kjenner det godt i kropp og sjel, så må jeg ta litt yogaøvelser eller puste litt og gå ut og se blå himmel og frisk luft. Så kombinasjonen av det, tenker jeg.

 

Silvija: Så går det seg til.

 

Linda: Ja, så går det seg til.

 

Silvija: Nå også. Linda Sørensen, som da leder teknologisk intervensjonssenter ved Sunnaas Sykehus, tusen takk for at du var med oss i LØRN med MedLearn, og inspirerte stort om en menneskevennlig robotfremtid.

 

Linda: Tusen takk for meg.

 

 

Du har lyttet til en podcast fra lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt onlineuniversitet lørn.university

Quiz for Case #C0853

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: