Velkommen til Lørn.tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Medlearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Terje Røe som er regionrådgiver, administrativ leder for regionområdet for Sør-Østerdal, som består da av kommunene Elverum, Åmot, Våler, Engerdal, Stor-Elvedal og Trysil. Velkommen Terje.

Terje Røe: Takk.

Silvija: Du Terje, vi skal snakke om hvordan ny teknologi og nye muligheter endrer prosesser og hjelper oss å koordinere oss om det. I offentlig sektor skal vi virkelig få ut effektene av den innovasjon. Før vi begynner praten vår, så skal jeg bare si veldig kort om selve samtalen, hvordan den er plassert i en serie og jeg skal komme med tre spørsmål som du og jeg ønsker at studentene skal tenke på mens vi skravler om det du jobber med, ok? Så denne samtalen er et slags minidigitalt foredrag i en serie som Lørn gjør sammen med Medlearn, som da er en fagskole innenfor helsefag. Og tema for oss er velferdsteknologi og målet er at etter å ha hørt på 20 av disse her miniforedragene, og diskutert og jobbet med dem i forskjellige settinger, så skal studentene få til slutt 10 studiepoeng for modulen. Målgruppa primært er helsefagarbeidere, men vi har veldig mange flere lyttere i Lørn, så det er godt mulig at det er helt andre mennesker også som tar noen helsefag-studiepoeng. Da har vi oppnådd noe veldig spennende og tverrfaglig. Det vi skal snakke om, Terje, er rett og slett den administrative evnen, ledelsesevnen, til å ta ut potensiale i velferdsteknologi, kommunalt. Og der har du jobbet med flere prosjekter, rett og slett med å forankre prosessen med introduksjon av innovasjonsteknologi, eller velferdsteknologi i flere kommuner. Da krever man egentlig en kulturreise, kanskje? Og en endring på prosesser. Så det første vi har lyst til å be folk tenke på er litt strukturer og ledelse som skal til for at man skal klare å få til noe fra kommunenes perspektiv. Og da er vel egentlig første perspektivmulighetene. Hvorfor er dette nødvendig? Hvorfor i all verden skal man drive med noe ny velferdsteknologi, når man egentlig har ganske bra helsetjeneste sånn som det er? Og den andre siden er hvilke utfordringer har man, både administrativt og regulatorisk kanskje. Også det siste er, altså dette er et veldig komplisert apparat, noe gjøres av staten, noe gjøres av kommunen. Om du kan hjelpe oss å forstå hvordan man kan koble de systemene som på en måte som resulterer i effektiv innovasjon. Ok?

Terje: Den er grei.

Silvija: Men da begynner vi, og det vi alltid begynner med er egentlig å be gjesten fortelle oss litt om seg selv. Så hvem er Terje og hvorfor liker Terje det han gjør?

Terje: Jo, Terje er en engasjert, samfunnsengasjert person som har jobba både innafor private og offentlig sektor i mange år. Har også vært folkevalgt i nesten 20 år. Er ikke lenger det nå, men har hatt en stor nytte av den erfaringen da som folkevalgt i den jobben jeg gjør nå som rådgiver for kommuner i Sør-Østerdalsregionen. I første rekke er det den administrative og politiske ledelsen som jeg møter mest i den jobben jeg har, men har og gleden av å møte fagpersonell i mange forskjellige kategorier i våre kommuner som alle jobber for å gi best mulig tilbud til sine innbyggere.

Silvija: Hva savner du mest med å ikke være politiker lenger?

Terje: Jeg savner egentlig ingenting, for jeg føler meg veldig privilegert som får lov å jobbe med samfunnsutvikling, men uten å sitte med det ansvaret som en folkevalgt, kommunestyremedlem, formannskap eller ordfører har. Vi møter de folka som har de oppgavene og de vervene og, med stor respekt for jeg vet veldig godt hvordan de har det. Jeg vet hvorfor de ofte kan ligge våken på natta og lure på hvordan vi skal få til dette her. Og det har vært til stor nytte i den jobben jeg har nå som rådgiver.

Silvija: Hva gjør du privat? Har du noen sære hobbyer?

Terje: Ja, jeg er korsanger og har sunget i kor i hele mitt voksne liv. Fra jeg var 14-15 år, og det håper jeg får lov til å fortsette med, fordi det gir meg utrolig mye å stå sammen med venner og synge vakre, fine sanger.

Silvija: Hva synger dere?

Terje: Ja, det er jo litt forskjellig da. Vi er jo er et tradisjonelt blandet kor i Elverum, og ja vi synger musicals og tradisjonsmusikk, også er vi jo innom det sakrale stoffet ifra tid til annen. Vi er en del av et stort fellesskap i Norge. Det er mange, mange, mange tusen som synger i kor i Norge. 

Silvija: Veldig kult.

Terje: Det er hovedaktiviteten min da. Men så bor vi på et lite småbruk med en hane og sju høner.

Silvija: Ja. Stakkars hanen. 

Terje: Jeg tror han har det bra jeg.

Silvija: Veldig bra. Men du Terje, du fortell litte grann om Sør-Østerdal da. Det virker som det er en stor region, ganske befolket region. Hvordan er demografiprofilen og hva er de største utfordringene som man da skal løse med mer velferdsteknologi?

Terje: Ja, Sør-Østerdalsregionen og våre kommuner er store geografiske kommuner, men med begrenset antall innbyggere. I våre seks kommuner bor det cirka 40 tusen innbyggere. Den minste kommunen, Engerdal, i nord-øst helt oppe ved Femund, de har cirka 1300 innbyggere. Største kommunen, Elverum, 21 000 innbyggere. Og det er veldig store avstander. Engerdal kommune er større i omfang enn Vestfold fylke. Det sier litt om at det er store avstander og folk bor spredt. Det er og en utfordring når man skal tilby gode velferdstjenester, og pleie- og omsorgstjenester. Og det tror jeg nok er mye som er motivasjonen for mange kommuner, både ansatte i kommunen og folkevalgte. At gjennom bruk, fornuftig bruk av teknologi så kan folk bo hjemme lenger enn de tro, og de kan få kvalifisert hjelp gjennom den teknologien som vi har. Men, det er massevis av utfordringer til å få til dette. Grunnleggende for å ha god velferdsteknologi er jo at det er god bredbåndsdekning. Det vil jo ikke fungere ved bruk av teknologi uten at det er på plass. Det jobbes det veldig med, med å få fiber ut til alle husstander i alle våre kommuner. En svær oppgave som gjøres der.

Silvija: Ja, er dere i Eidsiva sin region?

Terje: Ja, vi er en del av Eidsiva land. Ja, det er vi.

Silvija: Ja, Eidsiva-land. For en del år siden så var jeg i styret til Eidsiva energi, og før det Eidsiva-vekst, og da var vi en tur til Västerås hvor vi var og besøkte en sånn eldreomsorgsprosjekt som gikk på, eller smarte hus da, eller smarte leiligheter. Og det var veldig spennende samarbeid i regi av kommunen, Västerås kommune, deres bredbåndselskap og det lokale næringslivet. En tredeling hvor da kommunen, og det var en sånn ildsjel i kommunen som egentlig også fikk den trekanten til å dra sammen, ikke sant. Og bredbåndsselskapet sørget for tilstrekkelig med ordentlig bredbånd, men også trygg kommunikasjonskanal, sånn at man kunne bruke det til nødvendige helsetjenester. Også åpnet man også deler av dette her, så det private nøringslivet, særlig gründere, kunne levere innovative omsorgstjenester på toppen av dette her, da var også bredbånd en del av forutsetningen for å kunne spre dette her mellom de forskjellige leilighetene geografisk for eksempel. Og det virker som om det var en kjempesuksess, men det var i pilotfasen da jeg så på dette her, og nå er det ti år siden. Og det som var fascinerende var at de som var mest entusiastiske over det her var de eldre, hvor man i utgangspunktet bekymret seg at de kommer ikke til å ville ha en så veldig teknologirik setting. Men den første lørdagen hvor man kjørte en sånn undersøkelse på hvem kunne vært interessert i å være med på dette prosjektet, så fikk de hundre underskrifter med én gang. For folk vil bo i hjemmet.

Terje: Ja, det er helt riktig og vi har og akkurat samme erfaringen nå ti år etter i våre kommuner. Og jeg tror de aller, aller fleste som da bor ute i disse distriktene ser at hvis de fortsatt kan bo hjemme så må de ta i bruk de forskjellige hjelpemidlene som tilbys. Og det handler både om sikkerhet, det å føle seg trygg. Det er jo grunnleggende for alle. Også handler det og om helsen. At man kan raskt få helsehjelp. Og vi har jo nå innført medisindispensere, slik at folk kan få hjelp til å ta riktig medisin til riktig tid. Og det handler også om forskjellige typer sensorer som da kan gjøre at folk kan føle seg trygg hjemme, men og at kommunen som ansvarlig for å tilby hjelp til folk og kan gjøre det på en mest mulig rasjonell og enkel måte, uten at vi griper for mye inn i folks hverdag og liv. Det handler om sensorer og forskjellige typer maskinsystemer som er tatt i bruk nå rundt omkring i mange hjem. 

Silvija: Og hva er terskelene for at dette her skal eksperimenteres, tas i bruk, altså i utgangspunktet så er mye av dette her blitt veldig tilgjengelig, særlig de siste par år. Du har jobbet med problemstillingen snart i ti år, men ser kanskje en tilgjengeliggjøring av ting som før var ekstremt kostbare. Men likevel er det ikke så lett å få rullet ut, delvis på grunn av personvern og delvis på grunn av eksisterende prosesser. Hva funker? Hvordan får du bevegelse?

Terje: Det er mange prosesser som må gå opp parallelt for at dette her skal bli vellykket. og jeg tror kanskje det viktigste er at vi får en forståelse for at innbygger, altså det som vi før kalte brukere, nå prøver vi bevisst å kalle det for en innbygger. Og føler at dette her er nyttig og nødvendig. Og det handler veldig mye om informasjon og det å ha gode prosesser for å nå ut til folk, samarbeide med tidligere lag og foreninger. Særlig så har vi hatt god nytte av pensjonistforeningen. Vi har og hatt nytte av Lions som har vært flinke til å hjelpe til med å nå ut til folk. Så det må ligge i bånn. Og så kommer jo da det neste som handler om at vår velferd, og vår helse, vår trygghet i Norge, er kommunenes ansvar. Og vi bor alle i en kommune, og det er lovhjemlet, slik at vi kan med loven i hånd be om å få det hjelp. Og da kreves det at kommunene har gode systemer for å ankre dette. Og det er jo dette som kanskje er hovedutfordringen når det gjelder velferdsteknologi, det er hvordan vi organiserer disse her tilbudene slik at det når ut til folk på en trygg og sikker måte, og innenfor personvern-regelverket også videre. Selve teknologien er jo i stadig utvikling, og det finnes stadig nye duppeditter som skal hjelpe oss. Men organiseringen, den er det kommunen som må ha ansvar for, og det brukes veldig mye tid til å få til det. Der og hjelper teknikken oss. 

Silvija: Hjelp meg å forstå: hvem gjør hva, og hva skal til for at helsefagarbeidere får mest mulig modernisert og ikke bare effektivisert, men mer meningsfull arbeidssituasjon?

Terje: Jeg tror at for en helsefagearbeider nå som jobber i en kommune, må nesten på samme måte som en spesialsykepleier i et av våre sykehus etter hvert håndtere teknologi. Og selv om det jobbes veldig med å få teknologien til å være brukervennlig, både for innbyggeren og for hjelpepleieren, den pleieren som skal håndtere dette her og bruke alt dette her, så kreves det at de som skal jobbe med dette her er interessert og innser at skal en sånn jobb i framtiden, så er det en del av arbeidsoppgavene, og det å få teknikken og ikke hvordan det er bygd opp og så videre, men hvordan det brukes. Og det synes jeg er det mest fantastiske som vi har opplevd i de årene jeg har vært med: at de største pådriverne for å ta dette her i bruk, når vi først kom i gang, det var de som skulle bruke det, altså hjelpepleierne og sykepleierne som var ute i felt og jobba for innbyggere, var mer og mer interessert i dette her, fordi man så at dette var med på å gjøre hverdagen deres mer effektiv, det fikk jo mer og nådde mer ut til folk. Selvsagt har det vært noen utfordringer underveis, men det er mange gode eksempler på at dette her fungerer. 

Silvija: Kan du snakke også litt om en sånn helhetlig opplevelse av tjeneste? Fordi noe av pleieomsorgen bor naturlig i kommunen, noe bor i staten i spesialisttjenesten og noe bor i fylkeskommuner og det er så vanskelig for oss ikke-politiske avanserte folk til å forstå hva kommunene kan gjøre her da?

Terje: Ja, dette er jo slik som jeg ser det en stor utfordring. Fordi kommunene har jo ansvar for innbyggeren der innbyggeren bor og skal da sørge for at alt rundt en person fungerer, ifra vugge til grav. Så kommunene er kjempeviktige her. Og så er det sånn at sykehustjenestene, altså spesialisthelsetjenestene, de har og ansvaret for en innbygger. Men bare i korte perioder, og det er når vi blir lagt inn på sykehus for en undersøkelse eller eventuelt operativt inngrep eller behandling, også skal den pasienten fortest mulig tilbake til kommunene for rehabilitering og for å komme seg fortest mulig hjem etter et sykehusopphold. Og dette er utfordrende. Sykehuset i Innlandet har veldig fokus på dette her og har satt i gang svære prosjekter for å finne fram til hvordan stoff og samhandlingen imellom primærhelsetjenesten og spesialisttjenesten, altså kommuner og sykehus til å bli mest mulig sømløs og fungere best mulig. Jeg ser at dette her er utfordrende, og en av årsakene til det handler om ressurser og tilgang på ressurser. Kommunene sliter med økonomien, det vet vi alle at de gjør, og det samme er og med sykehusene. Og i tillegg er det staten som eier sykehusene også er det kommunene som og blir finansiert via staten, men har selvstendig ansvar som skal få til dette samarbeidet. Jeg skulle ønske at når det gjelder pleie og omsorg, som er desidert den største utfordringen til alle kommuner, har vært finansiert og organisert av staten som sykehuseier, men og hatt ansvaret ut i kommunene. Jeg er sikker på at han til den så har vi hatt én eier uansett. Så må jo jobber gjøres ute der hvor innbyggeren bor, og det kan kommunen organisere, men selve finansieringen og ledelsen av dette her, det burde vært statlig. Det er mitt syn da, jeg vet at dette er en helt politisk sak.

Silvija: Men Terje, selv om det er kommuner som har ansvaret for dette her, hvordan sikrer man for kunnskapsdeling og for altså, jeg har inntrykk av at man finner opp hjulet på nytt, litt for mye i de 400 kommunene vi har i dette landet. Hvordan sørger man for at læringen deles? At vi ikke trenger å gjøre de samme feilene over alt, og at man klarer å finne noen lokale friheter og lokale tilpasninger, men på en slags felles delt plattform?

Terje: Ja, altså det gjøres jo, altså KS, kommunenes organisasjon, de har gjort en stor jobb i lang tid og er et viktig bindeledd mellom departement, direktorat og kommunene. Og bidrar til kompetanseheving og har programmer for det. I Innlandet nå så bruker vi og mye ressurser på å bygge opp ordninger for kompetansedeling. Og da snakker vi om kompetansedeling, det kan være imellom sykehus, det kan være av bedrifter som leverer velferdsteknologi og det er kommuner. Og for å håndtere det så har vi nå bygd opp denne klyngesamarbeid som vi kaller for Helseinn. Som nettopp skal være en arena for å dele kompetanse. For det er riktig som du sier, at det er mange små kommuner som ikke klarer dette her selv, som er avhengige av å samarbeide med andre. Men Helseinn mener vi kan bli et bra verktøy når så mange kommuner som mulig blir med. Her er da og Sykehuset Innlandet som en stor og viktig aktør, så er det og bedrifter som leverer teknologien, er der og som en aktør. Så å få til denne arenaen her til å fungere slik at ansatte og ledelse har møteplasser for å dele kompetanse og for å få ny kompetanse. Det tror vi kan være en bra ordning da, så vi er godt i gang med å bygge opp det i innlandet nå.

Silvija: Kan du si to ord om hvordan helsefagarbeidere kunne hatt gleden av en sånn klynge? Altså hvis det er bare politisk og kommersiell ledelse der, hvordan kommer menigmannen til? Den nye kunnskapen, eller bidrar, kanskje enda viktigere. 

Terje: Ja, altså i det klyngesamarbeidet her, så er det jo nettopp helsefagarbeideren som må få tilbudene og det er dem som vi lager kompetansetiltak for. Og de da er invitert inn for å være med på kurs, seminarer, og nå heter det jo ikke seminar lenger, det heter jo webinar. Vi bruker jo nettet på en helt annen måte, det lærte vi jo brått etter 12.mars, at vi kunne. Og det tror jeg vi kommer til å fortsette med og raskt kan nå ut til alle som utdanner seg som helsefagarbeidere til forskjellige kategorier, både mens de er i utdanningsløpet, men ikke minst etterpå. For det er sånn at behovet for kompetanse stopper ikke opp. Det er en kontinuerlig prosess. Og det tror jeg at alle som jobber innenfor helse og omsorg føler veldig på. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg også om det er noe annet man burde oppsøke innenfor om det er KS, eller Helse Inn, eller nasjonalt i andre arenaer, for å bygge kunnskap for helsefagarbeidere?

Terje: Ja, altså det er noe å ta i bruk det som finnes av tilbud og som KS har mye og Lørn.Tech er jo på banen nå og lager mange fine intervjuer, som vi sitter i akkurat nå, som kan være nyttig. Men jeg tror at den viktigste institusjonen vi har for å drive med kompetanseøkning, det er våre høyskoler og universiteter. For det er dem som kan dette her, og da tror jeg det blir viktig for helsefagarbeidere å etterspørre behovet, altså etterspørre kompetansen. Si at du nå jobber for eksempel som helsefagarbeider og ser at her er det noe som jeg ikke føler meg trygg på, dette her trenger jeg å få noe mer kunnskap om, så etterspør det! Gå til sin leder og si at her må vi ha hjelp, vi trenger mer kompetanse. Så er det en arbeidsgivers plikt å sørge for det og at verktøyet finnes der. Det er mulig nå å få til gode arenaer både for kompetansedeling og kompetanseutvikling. 

Silvija: Veldig bra. Terje, hva tenker du egentlig i forhold livslang læring, også vi har snakket om arenaer, vi har snakket om å ta imot tilbud som finnes, men jeg tror at det er veldig mange som, folk kan ikke ta fri etter tre måneders periode hvert år resten av livet sitt, så det å lære på jobben, men også å få noen insentiver for det, hvordan kan vi rygge oss til rundt de insentivene? Hvordan belønner vi folk for eksempel best mulig for å gjøre akkurat sånne ting som dere gjør når de tar dette kurset?

Terje: Det er sikkert flere måter å håndtere dette her på, og jeg vet at det er en del kommuner som eksperimenterer med, og ofte så handler det om økt lønn. Jeg tror de aller, aller fleste som når vi tar en tilleggsutdanning i forhold til det faget vi har, så forventer vi jo, for da blir vi jo mer dyktige, så forventer vi å få noe tilbake. Og jeg vet at det er kommuner som har god organisering av dette her, og sørger for at det kommer på plass ett eller to eller tre lønnstrinn etter en sånn kompetanseheving, så både arbeidsgiver og ansatt har et ansvar når det gjelder å tilegne seg kompetanse i et livslangt løp. Det er for lengst slutt på det tiden at vi er ferdig utdanna, det pågår hele tida.

Silvija: Hva tenker du er unike styrker ved Norge? Vi har et veldig godt oppfinansiert helsefellesskap og det ligger noen unike mulighet i de kanskje innkjøpsmusklene vi har, samarbeidsmusklene vi har. Hvor ser du noen muligheter som kanskje ikke finnes andre steder i verden, i forhold til innovasjon i offentlig sektor?

Terje: Grunnleggende når det gjelder innovasjon er tillit. At alle parter som jobber innenfor en virksomhet, om det er pleie- og omsorgssektoren eller om det er andre plasser, så er tillit til hverandre viktig. Og det har vi i dette landet her, vi er utrolig, og det viser jo undersøkelser og, empiriske undersøkelser, at vi har høy tillit til hverandre og vi har tillit til systemet. Og da har jo den her perioden vi er inne i nå, og visst er en styrke nå. Også det andre som jeg tror gjør oss litt unike, det er at vi har et gjennomorganisert samfunn med regjering, departementer, direktorater, også har vi institusjoner, sykehus er nevnt, høyskoler, universiteter. Altså vi har alt dette verktøyet på plass, men utfordringen er selvsagt at vi får flest mulig til å ta det i bruk, og ha ressurser til å ta det i bruk og det er nok en av de store utfordringene nå. Nå sitter alle kommunestyrer og rådmenn rundt omkring og lurer på hvordan de skal få budsjettet til 2021 til å henge i hop. 

Silvija: Det blir et spennende år.

Terje: Ja, det er dette her, sånn det bestandig gjør. Jeg var folkevalgt første gangen i 1995, og da satt vi og lurte på hvordan vi skulle få dette her til å gå opp. Nå var det så lite penger, så det var ingenting å drive politikk med. Og sånn er det fortsatt da, selv om det har gått noen år. Så det er ikke noe nytt, men likevel er det utfordringer for tida går så fort. Så har vi til og med tatt i bruk velferdsteknologi. Så det er utrolig mye spennende som foregår. 

Silvija: Det høres ut, både i forhold til demografiske framskrivninger, vi kommer til å leve lenge, og vi kommer til å trenge mye helsehjelp. Men også i forhold til dette med at budsjettet kommer kanskje til å være mindre romslig fremover og ikke mer romslig, så virker som om innovasjon og velferdsteknologi er en nødvendighet, og da er det veldig viktig at vi finner ut av hvordan det brukes riktig. Du hadde skrevet om et veldig spennende dilemma i forhold til eldre og ensomhet versus velferdsteknologi. Vi rekker ikke å drodle så mye rundt det, men feltet er sikkert fullt av sånne dilemmaer. 

Terje: Det er helt riktig. Vi jobber jo med velferdsteknologi for å ta i bruk velferdsteknologi, og samtidig kjører vi prosjekter for å motvirke ensomhet blant eldre. Vi vet jo det at i andre land i Europa og, så er ensomhet den største helseutfordringen. Jeg tror at skal vi lykkes med det, så er vi avhengige av frivillig sektor og den er stor og sterk i Norge. Så hvis vi klarer å finne måter å organisere og motivere, så tror jeg det er mye å hente der. Vi må tilbake til storfamilien, og det kan vi bruke teknologien til. Før så var det jo sånn at, jeg husker min gamle ærverdige mor, hun fulgte jo med på nabopipa om det var fyr i pipa om morgenen, om det røyk av pipa. Og var det det så var alt i orden. Var det ikke røyk, så gikk hun for å se hvordan det sto til med det gamle ekteparet som bodde der. Så der kan vi bruke teknologien til å, ja, både sørge for sikkerhet og helse, og kanskje og motvirke ensomhet hvis vi klarer å gjøre det på rett måte.

Silvija: Det er ikke sikkert at Google Home kan gjøre den jobben like bra. 

Terje: Det tror jeg nok ikke.

Silvija: Men Terje, mot slutten, tre standard avslutningsspørsmål for å bli enda litt bedre kjent med deg. Det første er: har du lest noe siste året, sett noe kanskje på Netflix eller på teater som har virkelig påvirket deg, som gjorde inntrykk som du kunne dele med oss?

Terje: Oi, det var et overraskende spørsmål. Ja, jeg leser jo en del. Hva skal jeg trekke frem der da? Jeg blir jo veldig fort tatt av god musikk, og det har jo med det at jeg er korsanger, så det å sitte på en konsert og høre musikk, det gir meg veldig mye. Både klassisk musikk og andre typer. Men det har det jo vært dårlig med det siste året da, men det går jo an å følge med på TV og radio og alt sånt og det gjør jeg. Det var ikke noe særlig godt svar, men det er hvert fall innafor de sjangerne der. 

Silvija: Det har egentlig kommet ganske mye spennende både sånn type nasjonalteatret på nett, og Olavslekene på nett, og jeg tenker jo at det også burde vi egentlig utforske litt mer. Jeg har ikke rukket å utforske det selv, men det er en del festivaler i Norge som jeg tenker hvert år at i år skal jeg rekke da Moldejazz, også rekker jeg det ikke. Men nå kanskje rekker jeg det hvis det kommer i digitale former.

Terje: Ja da, det går jo an å se i Elverum så har vi festspill og det var jo veldig begrenset i år. Men vi hadde en fantastisk utekonsert, fordi der var det mulig å holde avstand. Og Ole Edvard Antonsen, som er musikals leder i Festspillene i Elverum, han hadde en egen konsert i Christiansfjeld festning i Elverum sentrum, og det var helt magisk. Så det handler om å kanskje ta i bruk andre rom enn det vi er vant til da, i de tidene vi lever i nå. Jeg tror det kommer til å vare en stund.

Silvija: Neste spørsmål er hva var din mest positive overraskelse fra Covid-19-krisen?

Terje: Det tror jeg jeg må si er hvor fort vi omstilte oss, og hvor fort vi skjønte som innbyggere i dette landet, at nå gjelder det, nå må vi stå sammen. Og så må vi og ha tillit til våre ledere. Både regjering og storting selvsagt, men og Folkehelseinstituttet og alle som har gjort en jobb for oss i den situasjonen som vi har vært i. Og alle innbyggere, det tror jeg jeg kan si, har fulgt opp det som ble bestemt. Vi så hvor stor den nedstengningen førte til. Så dette handler og om tillit som vi snakka om i sta. Og jeg tror det er en dimensjon i vårt fellesskap vi er nødt til å ta vare på framover. Det kommer flere utfordringer. Det kommer til å komme andre ting som vi ikke vet hva er engang, som krever at vi har den tilliten og at vi klarer oss å stå sammen. 

Silvija: Siste spørsmål, hva slags uttrykk eller teknikk for å komme deg videre når du er i vanskelig og krevende tider?

Terje: Ja, jeg fikk jo det spørsmålet da på forkant, og jeg har lyst til å sitere ifra Ole Brumm når han sier at, når Ole Brumm og Nasse Nøff er ute og går også sier Nasse Nøff: "Tenk om et tre velter og vi var rett under det.", sa Nasse Nøff, "Tenk om det ikke veltet", sa Brumm da han hadde tenkt seg om en stund. Det synes jeg er en god regel. For det er, selv om det kan oppleves som det er vanskelig tider nå, så er det ikke sikkert at det er så vanskelig likevel, hvis vi klarer å håndtere det på en god måte. Det kan være en litt sånn god leveregel. 

Silvija: Veldig spennende å snakke med deg, Terje Røe. Vi har diskutert egentlig hvordan man kan organisere bruk av ny teknologi for rett og slett prosess- og strukturinnovasjon i det offentlige. Hvordan det ene driver det andre, dette er litt sånn høna og egget-prosess. Men veldig spennende at det drives av folk med sånn helhetlig blikk sånn som du beskrev her. Takk for at du var med oss og inspirerte. 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.tech - En læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt onlineuniversitet lørn.university.