Velkommen til LØRN.TECH, en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei og velkommen til MedLearn med LØRN. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Ruth Sørlie, som er e-helsekoordinator i Åmot kommune, velkommen Ruth. 

Ruth Sørlie: Takk skal du ha.

Silvija: Jeg skal si veldig kort litte grann om serien, også skal jeg si noe om tre spørsmål som vi ønsker at studentene skal ha i bakhodet mens de hører på samtalen, okei? 

Ruth: Det går bra.

Silvija: Så denne podcasten, denne samtalen, dette miniforedraget, er en i serie av rundt 20 samtaler med folk som jobber innenfor velferdsteknologi, noen som brukere, noen som pårørende, noen som bestillere fra Oslo kommune for eksempel, og noen som leverandører. Og tanken er at til sammen så utgjør disse samtalene og tilhørende pedagogiske prosesser, for eksempel verksted eller rapportskriving, en modul hos MedLearn som helsefagarbeidere kan ta innenfor velferdsteknologi, i en digital setting og for livslang læring. Og det vi skal be folk tenke på i denne samtalen vår, er rett og slett hva man kan plukke opp fra din praktiske erfaring med å rulle ut e-helse og velferdsteknologi i regionen din, altså Åmot kommune i dette tilfellet. Det første, som du sa veldig tidlig, er at det er ingen kjapp quickfix, med litt bedre dialekt enn meg, da. Det er ikke bare å ville det, det er noe med å finne ut hva som er riktig måte å gjøre det på også. Og hvordan har dere funnet ut av det hos dere? Det neste som hadde vært veldig spennende, er å tenke på en bom og et treff. Dere har prøvd forskjellige ting, noe gikk bra og noe gikk ikke så bra, og det som ikke gikk så bra er minst like viktig læring som det som har gått veldig bra. For da kan vi gjøre det annerledes neste gang, og det er sånn vi kommer til en måte å bruke velferdsteknologi på som er riktig for oss kulturelt og økonomisk. Det siste er egentlig hva helsefagarbeidere kan bidra med selv for at man skal komme til riktig type og nivå av tjenester, hvordan kan de bidra med å innovere på prosess og på helhet, da. 

Ruth: Ja.

Silvija: Men før vi gjør det, så skal vi snakke person, og da ber jeg deg bare veldig kort introdusere deg selv.

Ruth: Ja, som sagt så heter jeg Ruth Sørlie, jeg er 62 år og har jobbet i kommunehelsetjenesten siden 1988 i ulike roller. De fleste av årene i hjemmesykepleien, og vært med på den rivende utviklingen som har vært med tjenesteendringen der. De jeg som sykepleier var på besøk hos den gangen, de kvalifiserer ikke for tjenester i dag, og de vi har i hjemmeboende og hjemmetjenesten i dag, var de som hadde langtidsopphold på sykehjem eller var på sykehus før, så vi har fått noen nye utfordringer som vi må prøve å løse.

Silvija: Du, når du ikke jobber med e-helsekoordinering, hvem er du da? Hva er dine sære hobbyer?

Ruth: Mine sære hobbyer har jo en del med husflid å gjøre, litt gamle teknikker, plantefarging og soppfarging.

Silvija: Å, det må du si litt mer om.

Ruth: Nei, det er jo litt spennende da! Å kunne gå ut på tur og finne riktig type sopp som gir det vi syns er fine farger, og følge de prosessene for å få til dette.

Silvija: For dette er gamle teknikker, da, rett og slett, for å farge hus, ting?

Ruth: Nei, for å farge garn. Ullgarn. Eller stoffer.

Silvija: Garn, ja! Så kult.

Ruth: Ja, det er spennende.

Silvija: Dette må jeg lese om. Veldig bra. Og før du var e-helsekoordinator, så var du sykepleier. 

Ruth: Ja, jeg jobbet som sykepleier i hjemmetjenesten og etter hvert over i en mellomlederstilling, og fikk etter hvert hovedansvaret for velferdsteknologisatsinga i kommunen. Så vi valgte da å bli med i det som tidligere het Terningen Nettverk, hvor vi kjørte noen prosjekter. For vi fant ut at det var egentlig ingen teknisk løsning den gang, det begynner å bli en del år siden, som løste de utfordringene vi hadde. Så den gangen så hadde vi jo teknikere og leverandører inne for å prøve å utvikle prototyper på det vi ville ha, og vi fikk jo til at vi fikk varslinger der vi kunne få varsel hvis noen sto opp fra senga og var borte mer enn så og så lenge, i tilfelle det hadde skjedd et fall på natten, så kunne det gå alarm via den gamle trygghetsalarmen.

Silvija: Veldig spennende, egentlig, at du da gjennom praksis har oppdaget en del fallgruver som du da prøver å fikse systematisk senere.

Ruth: Ja, vi opplevde jo i det prosjektet. Vi hadde to leverandører som vi kjøpte utstyr fra den gang som vi skulle teste, men vi erfarte at det teknologer og ingeniører har et annet fokus enn oss som er mer praktikere og jobber ute i pleiesektoren, at vi er jo ikke eksperter på å koble og skru og programmere, og mange mister jo motet når du må programmere masse for å få noe til å fungere. Vi vil jo ha en grei løsning som er ferdig skrudd sammen og ferdig programmert. Men i det prosjektet gjorde vi jo noen dårlige erfaringer og. Vi hadde avtalt med en bruker vi kjente godt, hjemmetjenesten kjente vedkommende, ergoterapeutene kjente vedkommende, dagavdelingen kjente vedkommende, og dette skulle gå bra. Og vi kartla på nytt for å være sikker. Og kobla opp den løsningen som skulle varsle fravær fra seng på natt, siden vedkommende hadde hatt en del fall, og resultatet var at vi gjorde den personen mye dårligere enn den var fra før.

Silvija: Hvorfor det?

Ruth: Nei, vi hadde ikke klart å kartlegge at vedkommende lå som en krøll i fotenden på senga, og ikke lå der som vi hadde lagt matta. Og slik trygghetsalarmen fungerer, så begynner det jo å ule og pipe litt, også er det en eller annen fremmed stemme som prater til deg gjennom en boks og lurer på om du har det bra. Så i denne leiligheten gikk det ikke an å sove, for det var en fremmed mann der om natta som drev og snakket til henne mange ganger og som hun aldri ble kjent med, men vi trodde vi hadde gjort en kjempegod jobb i forkant med kartlegging. Vi kjente vedkommende og tenkte at dette blir vellykket. 

Silvija: Interessant. Og hver person er en sånn unik brukercase og historie. Det er lenge til vi har teknologi som er intelligent nok til å kunne håndtere våre forskjeller helt automatisk. 

Ruth: Ja, og de siste fem-seks åra så har det vært ganske stor pågang på kommunehelsesektoren og i pleie- og omsorgstjenesten fra ulike leverandører som gjerne vil selge ut noen supre produkter. Men vi så i et prosjekt hvor vi har jobbet sammen med seks kommuner i flere år, og gjort en kjempejobb, at vi kan ikke ha et pistolbelte med mottakere og administrere og sette på alle som skal være rundt, for vi skal ha én sensor som varsler i denne mottakeren, en annen som varsler i denne mottakere, vi har noen nettverk på sikker sone der det ikke er åpent for å ta inn andre ting. Det forenkler ikke hverdagen for noen. 

Silvija: Det høres ut som et teknologikaos.

Ruth: Ja, og vi erfarte jo også at selv da vi kom litt lenger, at de første løsningene vi fikk, for vi hadde et krav der om at ting skulle snakke sammen og vi skulle ha ett mottak på mobilt vaktrom for alle alarmer, at da var det å lese bruksanvisninger, prøve å koble opp, slå over switcher for at man skulle prate med hverandre, og det er ikke noe som fungerer i det daglige. Da tar du motet fra folk, hvis du skal forvente at assistenter og sykepleiere og helsefagarbeidere skal klare å gjøre alt dette.

Silvija: Det er altså teknologi som rulles ut, men da med en struktur og plan som drives av folk som er praktikere. Som vet hva de trenger mest. Kan ikke du hjelpe oss å starte ved starten, hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

Ruth: I den ideelle verden, så er velferdsteknologi løsninger som kan gjøre en forskjell både for tjenestemottakeren og for den som skal yte tjenesten, at folk skal føle seg trygge og oppnå egenmestring. For eksempel få en god natts søvn på sykehjemmet istedenfor att nattevakta skal innom og se til deg flere ganger og uroe deg. Og at det må være brukervennlig. Det kan ikke være for innvikla hvis vi skal klare å gå det ut. Men det er en støtte for at innbyggerne våre skal oppnå størst mulig egenmestring, og at vi skal klare å bruke de personlige ressursene der det er behov for det.

Silvija: Hvordan kom du borti velferdsteknologi? Hvor kommer interessen fra?

Ruth: Nysgjerrighet, tror jeg. Og litt det at du hørte om det, og vi var med i terningen nettverk, og ble inspirert der. Også begynte vi å se muligheter for at ting kunne gjøres på en annen måte. Og vi fikk jo "go" fra den øverste lederen fra Sør-Østerdalen, ifra rådmannsutvalget der, om å prøve å få til et samarbeid og et prosjekt der vi skulle prøve å se på mulige løsninger for å møte framtiden. Og det har vært et kjempenyttig forum, der vi er flere som har dratt lasset og støttet oss på hverandres erfaringer. Ikke alltid kjørt det samme prosjektet hele tiden. Hovedmålet vårt er at det skal være enklere for innbyggerne, at vi skulle tilrettelegge for egenmestring, at folk skulle få bo hjemme lengst mulig og så lenge de ville, og vi skulle oppmuntre innbyggerne våre til å ta ansvar i eget liv. Men veien dit var jo ikke gjort på 1-2-3. Så vi starter jo med en kommunikasjon, for vi vil jo prøve å nå gjennom med det vi vil. Og da lander vi jo på flere, at det var flere veier vi måtte gå samtidig. Vi måtte få politisk "go" for det, som vi fikk med den øverste ledelsen, vi måtte få spredt dette budskapet og informasjon til legekontoret, og fastleger er jo ofte de som kommer først i kontakt med noen og kan se at det er noe behov. Vi måtte spre det i egen organisasjon, rundt alle de som jobber. Vi er jo ikke bedre enn det svakeste leddet. Hvis vi skal forvente at våre ansatte skal jobbe med det, så må de ha nødvendig informasjon og kjennskap til det sånn at de føler seg trygge. Og vi måtte kjøre informasjon ut til innbyggere generelt. Kanskje noen hadde en mormor, mor eller far som de så kunne ha nytte av ting, som de kunne være med å bidra med. Og vi har jo innsett at det offentlige hjelpeapparatet klarer ikke å ivareta alt, og det er viktig å få kartlagt nettverket rundt den enkelte. I samarbeidsprosjektet så bor vi i langstrakte kommuner hvor det er 7 mil en vei på et tilsynsbesøk, og kan du da alliere deg med en nabo eller en som bor nærme som kan være mottaker når den har mulighet, så vil jo det hjelpe resten. 

Silvija: Veldig spennende. Denne her ansvarliggjøringen av innbyggere er en ting, men også ansvarliggjøring av helsefagpersonell, da. Sånn at de kan ta sin fremtidige jobb, og kanskje også sin fremtidige samarbeidsevne i sine egne hender. Hvilke muligheter ser du der?

Ruth: Jeg ser jo at det er muligheter i forhold til utdanning. At du har litt fokus på det, ser på muligheter som finnes. Men ikke bare ha fokus på teknologien, du må ha fokus på den personen som skal nyttiggjøre seg av det og. For du lykkes ikke hvis mottakeren ikke klarer. Det hjelper ikke å gi noen en mobil trygghetsalarm hvis de ikke klarer å sette den på ladning, hvis de ikke husker å ta den med seg. Da kan du ha så god intensjon du bare vil, men du oppnår ikke det resultatet du ønsker.

Silvija: Dere har denne visjonen "du kan bo hjemme lenger enn du tror". Fortell litt mer om den visjonen.

Ruth: Det var vel det at vi hadde pågang en periode med at nå klarte ikke den personen det og det, nå trengte de å komme i en omsorgsbolig eller trenger en sykehjemsplass, eller trenger masse hjelp. Men klarer du å få teknologi inn i en bolig som kan gi noen varsler, som kan gjøre den som bor der trygg, så viste det seg da vi kjørte noen kartlegginger, at de aller, aller fleste ville bo i sitt eget hjem hvis tryggheten var god nok. 

Silvija: Og da prøver man å rigge det til gjennom kombinasjon av flinke medarbeidere, både sentralt og ute på besøk, og teknologi.

Ruth: Ja, og pårørende og brukerne selv. Det har jo vært vanlig forbrukerteknologi, mye av det som vi tidligere så på som velferdsteknologi. Hvor mange er det ikke som har kjøpt seg en elektronisk dørlås selv i dag istedenfor å ha nøkkellås? Mobiltelefoner og nettbrett er hverdagslig. Bare det å bistå dine nærmeste med å lære de å bruke PC eller nettbrett for å lære dem å betale regninger selv. Og at man bør prøve å komme i gang med det tidligst mulig. Det finnes hjelpemidler for at du kan få ned solskjermer, du kan få et smarthus som kanskje ungdommen i dag bygger seg, men som den generasjonen vi bistår i hjemmetjenesten kanskje aldri hadde tenkt på.

Silvija: Jeg syns det er et kjempepoeng, både det med at det er mer enn bare de helsemessige og fysiske tjenester. Folk burde læres opp, sånn som å betale regninger eller bestille mat fra typ Kolonial. Det kan være en veldig stor hjelp i hverdagen, og det å begynne så tidlig som mulig for å tenke på hvilke behov det var jeg egentlig burde begynne å planlegge for nå. Det gjør det nok antagelig lettere å komme i mål. Ruth, jeg har veldig lyst til å spørre deg, hvis jeg forstår deg riktig, så er dette prosjektet som dere hadde hvor det ble litt for mye duppedingsprogrammering kanskje ikke det mest vellykkede prosjektet dere startet med. Men dette responssenter-prosjektet, det var en suksess.

Ruth: Vi var i oppstart i fem kommuner, det ble etter hvert seks kommuner, som samarbeidet. Vi hadde tre forskjellige IKT-miljøer. Alle hadde en eller annen form for leasing på responstjeneste. Noen via branntjenesten, noen hadde via sentrale responssenter. Og vi måtte gjøre noen grep. Så sa vi at hvorfor kan ikke vi ta responsen på trygghetsalarmer og andre alarmer selv? Hvorfor skal det gå via en tredjepart? Når en eldre bruker hos oss trykker på alarmen for at det skjer noe hjemme, så ringer det i Oslo eller i Bergen, hvor en operatør skal prate med vedkommende, som så skal ringe tilbake til et nummer i hjemmesykepleien, der en får beskjed om at det er et eller annet som står på, men det er ikke sikkert vi vet hva, og ringer rundt til noen som skal reise ut. Så vi gikk ut på anbud, og dette var en prosess som tok tid. Så nå er vi en felles velferdsportal i en skyløsning, og alle kommunene har tatt i brukt direkterespons ut i hjemmetjeneste og sykehjem for de alarmene vi har. Det kommer på mobiltelefonene vi bærer med oss til daglig, et mobilt vaktrom. 

Silvija: Mobilt vaktrom. Ikke bare mobilt vaktrom, men et vaktrom som snakker riktig dialekt. Jeg syns det der var veldig kult eksempel, kan ikke du fortelle om det? 

Ruth: Jo, vi har jo opplevd å ha et responssenter i Malmö en periode, og trysildialekt og malmödialekt var ikke helt det samme. Og vi har jo opplevd her at dialekt og folk som har flyttet fra Vestlandet har truffet folk på telefon som ikke helt klarer å forstå dialekten og skjønne hva de mener. Så de kommunene som har kjørt brukerundersøkelser på dette blant våre trygghetsalarm-mottakere eller tjenestemottakere, har fått tilbakemelding om at det er så fint, for nå treffer jeg noen jeg kjenner, og som kjenner meg og kjenner til mine behov. Og det er ingen misforståelser mer. 

Silvija: Kan ikke du si litt også om supertrykkere? Det syns jeg var et fantastisk konsept, eller begrep.

Ruth: Ja, vi har jo hatt noen supertrykkere som er kontaktsøkende og litt engstelige og gjerne vil prate med noen, og kanskje trykker og trykker og trykker på trygghetsalarmen sin. Og da er det ikke sikkert at det er trygghetsalarm som er den rette tjenesten de har behov for i hverdagen. Det er ofte et rop om noe annet. Så da må man jo vurdere om det er andre tiltak som skal settes inn, og prøve å forklare dem at slik fungerer det egentlig ikke, intensjonen med trygghetsalarmen er at du bruker den når du trenger hjelp.

Silvija: Men også det at man vet hvem det er, og at man slipper å rykke ut med ambulanse hver gang den blir trykket også.

Ruth: Ja, eller at du må reise og se fordi du ikke vet hva det er. Det kan være noen som sitter og venter på maten sin, eller som sitter og venter på at hjemmesykepleien skal komme med medisiner for eksempel, også bruker de alarmen og sier at de ikke har fått besøk enda. Nei, men den og den kommer og vil være der i løpet av et kvarter, tjue minutter. Også er det greit. Da kan de slå seg til ro med det.

Silvija: Hvor stor hjelp har det vært for deg å ha vært sykepleier før du kom i den jobben du har nå? Jeg bare tenker at jeg har veldig lyst til å inspirere de som faktisk jobber i feltet med hendene i deigen, både behovene og de nye mulighetene, og må aktivt være med å bidra.

Ruth: Det som har vært mest positivt, tror jeg at du har kjent praksisfeltet, du har kjent behovene, du har kjent hverdagen. Du vet hva som skal til og som kan avhjelpe den enkelte mer enn om du aldri hadde vært ute og jobba i praksisfeltet.

Silvija: Og hvordan kommer man i gang? Hva kan man gjøre for å begynne å være med i utformingen av fremtidens velferdstjenester?

Ruth: Jeg tror man skal ikke skal være redd for å prøve ting, og sette seg inn i hvordan ting fungerer. Vi er jo med i det nasjonale programmet, og hvis man går inn der og ser, så er det utrolig mye lærdom å hente. Både i forhold til praktiske ting og i forhold til rutiner, for man skal jo være klar over at når man tar i bruk en teknologi, så medfører deg og et ansvar for å følge opp den tjenesten. Du har et ansvar hvis mobilnettet detter ned og ingenting virker. Det er liksom ikke bare å koble opp teknologien også er det ferdig. Og det er viktig å evaluere det.

Silvija: Så viktig å teste, viktig å planlegge på forhånd, viktig å evaluere og viktig å kanskje tørre å prøve å bruke ting man ikke har brukt før og?

Ruth: Det er meget viktig, og vi har jo blitt møtt med mange argumenter - men dette kan vi ikke, dette er vanskelig, dette har ikke jeg fått opplæring i. Ja, men du bruker smarttelefon ellers? Du har lastet ned en masse apper på din private telefon, du er på Facebook, du er på Instagram. Det er ikke vanskeligere å trykke på mobilt vaktrom når en alarm går og trykke jeg er på vei for å varsle dine kolleger om at du faktisk har tatt alarmen. Koble opp en samtale. Og avstille alarmen når du har avklart behovet. Men det som er nytt for mange, det er ofte litt utrygt og. 

Silvija: Men det jeg tror, Ruth, er at da er det veldig viktig å tørre å vise den sårbarheten med at dette er ikke gjort før, men nå skal vi prøve å finne ut av det, for dette blir veldig mye bedre når vi først har skjønt det.

Ruth: Ja, faktisk! Og ingen må være redd for at vi skal gjøre en vurdering som kanskje ikke er 100% klaff, da. Men alfa omega er faktisk et samarbeid og at det kan på en måte stå litt på kravene sine. For det er brukerbehovet som skal dekkes av teknologien, og ikke teknologien som skal komme først også skal vi følge en bruker eller tjenestemottaker som passer teknologien.

Silvija: Jeg tenker at den fremtiden vi går inn i kommer til å kreve så utrolig mye av helsetjenestene våre. Rett og slett fordi vi lever så lenge og fordi så mye kommer til å være fiksbart. Og da er det ekstremt viktig at vi ikke bruker alt for mye av tiden til våre helsefaglige folk i reisetid, i ventetid, i letetid, ikke sant. Den dødtiden kan vi effektivisere bort. Også sørger vi for at den tiden hvor man utøver enten helsefaget eller rett og slett medmenneskelighet, at den maksimaliseres. Og ett av de eksemplene som dere også har gjort som jeg syns var veldig kult, var dette opplegget med KAD-seng. Kan du fortelle litt om det?

Ruth: Ja, vi er ikke i mål med det, det vi jobber vi med. Vi har ikke legevakt selv i egen kommune, og det er det krav på at du må ha, for du skal ha tilgjengelig legetilsyn hvis du skal ha en kommunal akutt-plass. Også ser vi jo at det er en belastning for mange. Både med tanke på kjøreveien for å komme seg på legevakt, kanskje komme på en innstilt kommunal akutt-plass, eller døgnplass.  Det kan gjelde å trene. Så vi har begynt å se på muligheten, for man kan jo operere fra andre siden av jorda via teknologi. Vi jobber nå med et samarbeid med legevakt, sykehuset i innlandet, med våre egne sykepleiere for å kunne få til at vi har kommunal akutt døgnplass selv, ved hjelp av digitalt legetilsyn og bistand fra sykepleier her på kveld, natt og helg når vi ikke har legevakt. 

Silvija: Så det er sånn kommunal akutt dagseng? Døgnplass?

Ruth: Ja, det blir som et akuttopphold som ikke trenger sykehusinnleggelse, da. 

Silvija: Ja, og da er det en sykepleier som er ved denne sengen, men har digital konsultasjon med de nødvendige legene?

Ruth: Det er det vi ønsker å oppnå. Vi mangler noen politiske vedtak og godkjenninger for det, men det er det som er hovedmålet. For da slipper vi å kjøre tre mil tur-retur hvis noen har behov for legevakt i kveld. Vi slipper å leie inn ekstra personale for å følge noen, og innbyggerne våre slipper den merbelastningen når de er dårlige, da. Da kan de få være i egen kommune.

Silvija: Vi hadde snakket med en som heter Bjørn Steinar Storvik i en av de tidligere samtalene. Eller det er kanskje feil person. Vi hadde snakket med en lege som har faktisk jobbet ganske effektivt med akkurat utrulling av dette konseptet. I akuttbiler, da. Og det som var så spennende, var å se at han hadde klart å få til en forflytning av oppgaver. Altså det er ikke sånn at en lege må gjøre alt det som legene gjør i dag. Noe av dette har kunne utøver veldig godt via en sykepleier eller en helsefagarbeider med riktig støtte via digitale midler. Så det er forskning på dette her, eller utprøvelse flere steder. Og spørsmålet er vel egentlig hvordan man klarer å koble sammen alle de gode prosjektene også?

Ruth: Ja, det er jo klart det er en utfordring, for det skjer jo veldig mye rundt omkring i landet, men mange prosjekter er jo også nevnt gjennom det nasjonale program, og i forhold til den dokumentasjonen som ligger der. Men vi ser at vi ikke kan forhindre at ingen må transporteres til legevakt, men vi kan kanskje redusere antall og redusere belastningen for de som sliter, da.

Silvija: Nå fant jeg det, det er rett og slett en som heter Bjørn Steinar Storvik, som er fastlege og overlege ved et sånt lokalmedisinsk senter i Sel kommune, og han jobbet med videokonsultasjoner i akuttbil, som gjør at paramedisinere kan utøve ganske mye av det man vanligvis trenger en akuttlege til.

Ruth: Og koronasituasjonen har jo også gjort at stort sett hele befolkningen har godtatt digitale legekonsultasjoner. De har hatt legetimen på telefonen istedenfor å ha møtt opp på legekontoret i mange tilfeller. Så det skjer jo en vridning på mange plasser. 

Silvija: Ruth, sånn mot slutten. Jeg har lyst til å spørre deg tre spørsmål. Det første er om du har lest eller lyttet til noe i det siste som har virkelig beveget deg, som du kan dele som inspirasjon med våre lyttere?

Ruth: Jeg har vel ikke lyttet til noe spesielt. Vi har hatt en ganske hektisk periode, så vi har ikke hatt så mye overskudd til å drive med mye annet. Men vi har opplevd en del slike gode historier rundt det å ta i bruk teknologien. Vi har jo blant annet tatt i bruk teknologi, slik at noen av våre brukere som har trengt logopedbehandling nå i koronatiden nå faktisk har fått det via digitale medier. Vi har nå begynt å rulle ut det med elektroniske medisindispensere, og opplevd både positive og negative resultater av det. Men det er jo moro når tjenestemottakerne våre blir kjempeglade for at nå klarer de å mestre dette selv. Det er nok med besøk fra hjemmetjenesten hver 14. dag, fremfor å vente på de tre ganger om dagen. Men ellers, det å lese seg opp, vi har vel brukt en del offentlig dokumentasjon, pluss at vi har vel brukt en del nasjonale programmer, og der finnes det utrolig mye veiledningsmaterialer, det samarbeidsprosjektet som er der.

Silvija: Nasjonalt velferdsteknologiprogram?

Ruth: Ja. 

Silvija: Du har vel egentlig akkurat svart på neste spørsmål, men du kan godt gjenta essensen. Hva var de mest positive overraskelser med koronakrisen?

Ruth: Den mest positive overraskelsen, var at nesten alle innbyggere godtok å bruke digitale løsninger over natta. Da var det ikke så mye motforestillinger om sikkerhet og trygghet og at de ikke fikk det til. Men vi ser jo at vi har dratt nytte av en god del digitale løsninger for å unngå så mye personkontakt. Spesielt i starten, da alle var så skeptiske. 

Silvija: Siste spørsmål. Hva pleier du å si til deg selv når du er i krevende tider, et slags livsmotto for å dytte deg selv videre?

Ruth: Jeg har fokus på å ta ett skritt av gangen. For du klarer ikke alt på en gang. Ta ett skritt om gangen, og det må ta litt tid. Og ikke gi opp om ting ikke skjer over natten. Vi i prosjektet satt med et inntrykk av at det ikke gikk så fort framover med oss. Vi begynte jo å jobbe sammen i 2015, og syns ikke vi hadde kommet noe langt da vi var med på samlinger i det nasjonale programmet. Så viser det seg jommen at vi har faktisk klart å få til noe, vi og, som vi ikke trodde. Men vi begynte vel i en annen ende enn mange andre. Vi begynte med innbyggere og brukerbehovene før vi blunka mot teknologi. 

Silvija: Veldig bra. Ruth, kjempekult å snakke med deg. Inspirerende å se hvordan dere tar ett skritt av gangen, og har egentlig kommet ganske langt på både egne krefter og samarbeidskrefter.

Ruth: Takk. Samarbeid er helt utrolig, for det er ingen som klarer å ha oversikt på alt dette alene.

Silvija: Takk for at du var med oss i MedLearn.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.tech - En læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt onlineuniversitet lørn.university