Velkommen til LØRN.TECH, en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til MedLearn med LØRN. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min er Kristin Standal, som er prosjektleder ved KS forskning, innovasjon og digitalisering. Velkommen Kristin.

Kristin Standal: Takk.

Silvija: Det er kjempespennende, egentlig, den praten vi hadde før podcasten startet, å høre med deg hvordan dere jobber med å lage strukturer som gjør at kommunene går raskest mulig i riktig retning, i forhold til velferdsteknologi, både helhetlig og på tvers. Men før vi setter i gang med den samtalen, skal jeg bare si kort noe om serien, og komme med tre spørsmål som vi gjerne vil at våre studenter skal tenke på når de går inn i samtalen etterpå. Så dette her er en ca. halvtimes prat, som inngår i en serie som LØRN lager sammen med MedLearn, hvor dette skal bli en slags digital forelesning, levert av deg, og litt dyttet i vei av meg, om velferdsteknologi for helsefagarbeidere. Og samlingen skal bli en modul som gir 10 studiepoeng, gjennom å lytte til forelesningene digitalt og ha forskjellige samarbeidsmekanismer for å anvende det i sin egen situasjon, og i sosial læring. Og denne samtalen er spesielt spennende, på grunn av din rolle i KS, i forhold til å få skala og repeatability på det man eksperimenterer på og det man finner fungerer i forhold til velferdsteknologi. Så det første vi snak snakke om, er egentlig hvordan man får disse helhetlige utrullingene inn i kommunene, og inkludere de forskjellige delene som må samarbeide. Det andre som jeg gjerne vil at folk skal følge med på, er læringselementet i dette. Du har selv undervist, og du har undervist de som underviser, faktisk. Helsefaglig personell, blant annet, og da sa du til meg også veldig tydelig at du mener det er superviktig at de som er i fronten, de som møter innbyggerne, kan så mye som mulig, og er så oppdaterte som mulig for at innovasjon skal ha noe effekt. Og det tredje som er spennende å snakke om, er litt mer om tjenesteinnovasjon. Du har rett og slett jobbet med det, det er det som er faget ditt nå. Og om vi kan lære våre studenter noen grunnleggende konsepter, og vise dem i praksis hvordan det funker i kommune-Norge, okei?

Kristin: Ja.

Silvija: Veldig bra. Da starter vi med det som er standardspørsmålet alltid, og det er et spørsmål om deg. Hvem er du, og hvorfor syns du det du gjør er spennende?

Kristin: Ja, Kristin Standal er mitt navn. Jeg er en godt voksen dame og har to voksne barn, men jeg jobber nå med velferdsteknologiområdet, og har gjort det egentlig siden 2009. Jeg har også jobbet i en kommune som var ganske tidlig ute med å jobbe med velferdsteknologi, og har fått lov til å være med på en fagutvikling og en kunnskapsutvikling siden da, og jeg er vel ikke en så tålmodig sjel, så jeg trodde kanskje jeg skulle gå litt lei av dette etter noen år, men jeg trives veldig godt med å jobbe med dette faget. Det gir store utfordringer hele tiden, og det å jobbe med tjenesteinnovasjon gjør at du må finne nye løsninger hele tiden. Fordi en kommune er ikke en kommune er ikke en kommune, og folk er forskjellige hele tiden, så man må improvisere og finne løsninger. Samtidig så vet vi jo mye om hva som virker, så jeg kan jo litt om det etter hvert. Jeg er utdannet sykepleier i utgangspunktet, og helsesøster, og tok etter hvert en master i helseinformatikk på Universitetet i Ålborg, og det gjorde jeg fordi jeg var veldig interessert i teknologi og pasientjournaler da de kom, også videre. Jeg har jo jobbet uten at det var elektroniske pasientjournaler, så da de kom fant jeg ut at jeg hadde lyst til å kombinere interessen for teknologi sammen med helsefag. Så jeg tok da en master i helseinformatikk, som da ligger i skjæringspunktet mellom helsefag og IT. For det er ikke lett å få to så ulike fagfelt til å forstå hverandre. Så det å ha noen sånne oversette, for oss som har kombinasjonsfag, det er ganske nyttig. Så det er en utdanning jeg aldri har angret på, og den har vært veldig nyttig. 

Silvija: Helseinformatikk, hva skal folk tenke på, pasientjournaler, data, styring av disse stadig mer kompliserte maskiner, inngår det for eksempel inn der?

Kristin: Ja, det gjør det absolutt. Men teknologi og velferdsteknologi var et fag vi nærma oss så vidt da jeg begynte å studere det, og det går også på brukergrensesnitt. På web og på løsninger ellers. En av de første tingene jeg gjorde på studiet var å programmere et pengespill. Så vi lærte mye rundt hvordan systemer er bygget opp, hvordan databaser er bygget opp, og hvordan vi kunne programmere et enkelt spill. Det er jo ikke det jeg gjør i dag, men det å forstå hva som ligger bak der, og ikke minst det å lære noen av disse uttrykkene som svever rundt, det er ganske viktig sånn at man ikke sitter som et stort spørsmålstegn når man skal samhandle med teknologer og leverandører og sånt. 

Silvija: Kjempespennende. Men det du gjør i dag er på en måte å programmere tjenester? Altså, du designer tjenester, setter sammen tjenesteforløp sånn at de skal passe, som du sa, i forskjellige kommuner, til forskjellige type brukere. Kan du ikke si litte grann om hva man gjør når man driver med tjenestedesign?

Kristin: Det vi er veldig opptatt av, er at når du skal designe ny tjeneste, så må du forstå godt hva behovet er, både til brukerne og til kommunen. Sånn at når kommuner har søkt om deltakelse i nasjonalt velferdsteknologi-program, som jeg er en av prosjektlederne i, så har vi sagt at "ja, dere må starte med å se på hva som er kommunens behov og hva som er innbyggernes behov før dere bestemmer dere for hva slags teknologi dere skal anskaffe og innføre. Så man må forstå brukerbehovet godt, og det er også derfor jeg sier at de som jobber i front er veldig viktige, for de ser brukerne, og de bør oppdage når brukeren har et behov. Men når vi da snakker om tjenesteinnovasjon, så ser vi på behovene, også må vi rett og slett se om det er noe i denne tjenesten som ikke fungerer så godt i dag. Så man må rett og slett snakke med brukere, snakke med pårørende, du må forstå hvor flaskehalsene i den tjenesten som kommunen gir er, også må du tenke "ja, hva er det vi kan gjøre med dette." Vi må prøve å fjerne flaskehalsene, og noen ganger er teknologi svaret, og andre ganger er det det ikke. Men, så klart, i den jobben jeg har, så har vi hatt mye fokus på når teknologi kan gi mening. Og da kan man jo si at okei, da kjøper vi noe teknologi, så sier vi at nå skal vi begynne å bruke det. Men skal det bli nyttig, og skal både brukeren og kommunen få effekt av det, så må det jobbes med sånn at man innfører noe nytt, og samtidig tar vekk en gammel måte å gjøre ting på. Og i dette, vi snakker om tjenesteinnovasjon. Noen kan jo støtte det spikke det opp og si at dette handler om endring av arbeidsprosesser og endringsledelse, men det handler om å gjøre noe nytt og gjøre noe annerledes.

Silvija: Det å gjøre noe nytt når vi ikke helt vet hva som er mulig eller hva som er problemet, og hvilke teknologier man har, det er et veldig åpent felt. Men jeg har lyst til å be deg om å hjelpe oss å forstå. Hva betyr velferdsteknologi for deg?

Kristin: For meg så betyr det tekniske løsninger av ulikt slag, som kan støtte opp under funksjon, som gjør at folk kan klare seg selv ved hjelp av teknologi, og at vi kan gi mening, da. Og det er jo enklest å si noe om det ved å bruke noen eksempler, kanskje, så jeg vet ikke om jeg skal bare gjøre det?

Silvija: Bare gjør det.

Kristin: Fordi jeg fikk et veldig godt eksempel fra Porsgrunn kommune. La oss kalle han Morten. Han har asperger syndrom. Han bor hjemme, og er en ung gutt med asperger, og han har fått hjelp av kommunen til en del praktiske ting. Blant annet hjelp til å gå og handle i butikken, og det er fordi han har en tendens til å kjøpe mye mat, og mye usunn mat, når han er ute og handler. Og det var rett og slett koronasituasjonen som gjorde at de fant ut at nei, vi kan ikke følge han i butikker så ofte, vi kan ikke være så mange personale på han som skifter på dette, og personalet måtte høyst sannsynlig gjøre litt andre ting også. Så da begynte de å bruke video da de skulle hjelpe han med handling. Og det likte han veldig godt. Det å komme i butikken alene, og brukte en videoløsning via sin telefon, også fikk han veiledning via video mens han gikk og handlet i butikken. Det ga jo større mestring til Morten, han kunne klare dette selv, og han syns det var mye bedre å gjøre dette med video enn å ha personalet tett på seg hele tiden. Den effekten det har fått i tillegg, er jo at han nå, når de har ansvarsgruppemøter, så skjer de også via video, og da tør Morten å snakke om sine behov og hva han vil på en helt annen måte enn når de sitter i et fysisk møte. Så det er jo en kjempegevinst, at han myndiggjøres til å ta ansvar for seg selv og sitt eget liv, og de i kommunen sparer også ressurser på at det skjer på denne måten. Så det er en vinn-vinn-situasjon, og en enkel teknologi, men som gir stor effekt både kvalitativt menneskelig og ressursmessig.

Silvija: Det som er veldig viktig i det jeg hører her, for meg, er at vi må ikke tenke ensporet, at velferdsteknologi er noe som bare gamle bruker, altså smarte rullatorer og overvåkningskamera om natten, men at dette her er teknologi som gir frihet og trygghet for alle som har spesielle behov, sånn at man kan fortsette å leve så gode liv som mulig.

Kristin: Ja, og denne tjenesten i miljøtjenesten, som gjerne er personer med psykisk utviklingshemming eller andre ting, der er det jo ofte veldig høy personaltetthet, så det å kunne tørre å trekke personalet litt vekk og heller bruke video, for eksempel, er jo veldig viktig for selvstendiggjøring av brukerne. Enkle instruksjonsvideoer, for eksempel, istedenfor at en person skal stå og fortelle deg at "når du vasker klær, så skal du gjøre sånn og sånn", tenk om du da hadde hatt en iPad som heller skritt for skritt fortalte deg hvordan du skulle gjøre dette. Det er mye mer selvstendiggjøring av brukeren enn det at en person skal stå og mase på deg hele tiden. Så det er veldig viktig. Og hvis vi er inne på video, så har jo video også blitt brukt mye av ansatte i hjemmetjenestene nå, både til veiledning, personalet imellom, til kommunikasjon med brukeren, og også mellom bruker og pårørende. Den tiden hvor sykehjemmene stengte helt, så var jo video eneste måten for brukerne å kommunisere med pårørende. Så det er mye gjort på det i den tiden vi har vært gjennom nå.

Silvija: Og det virker som om roboter kommer opp ganske mye i forskjellige sammensettinger og for å støtte fysiske funksjoner. Men så virker det som man også bruker flere verktøy som også kan støtte kognitive funksjoner, altså hvor folk kan trene seg opp, for eksempel som vi snakket om her med handleturer, eller om det kan være å trene hukommelse for eldre folk, også videre.

Kristin: Jada. Det er ikke primært disse tingene vi har fokusert på i velferdsprogrammene, vi har jo fokusert på bruk av elektronisk medisineringsstøtte. Det er små roboter som kan minne deg på at du skal ta medisiner, og som kan varsle hjemmetjenesten hvis du ikke tar medisinen. Det er brukt sensorer for å detektere fall, eller hvis du går ut av huset ditt på natta, GPS lokaliseringsteknologi for de som begynner å bli demente, men sånn at de fortsatt kan gå tur. Så det er mer av de teknologiene, men jeg hadde lyst til å bruke dette eksempelet om Morten litt grundigere, for det er veldig viktig å se at denne gruppen også kan bruke teknologi, og det må vi ikke glemme.

Silvija: Kristin, hvordan kom du borti velferdsteknologi?

Kristin: Vet du, det var helt tilfeldig. Jeg hadde begynt å jobbe i en avdeling som hadde ansvar for alle EPJ-systemene i den kommunen jeg jobba i, også hadde vi en vara-ordfører som var veldig opptatt av innovasjon og bruk av teknologi. Så hun bestilte en politisk sak om velferdsteknologi i 2009. Så jeg var ikke den som skrev saken, men jeg samarbeidet med han som skrev den saken. Og varaordføreren ble veldig fornøyd med den saken, og sa at "her er det jo ikke forslag til noen tiltak, vi må ha forslag til tiltak". Så i løpet av et døgn foreslo vi å teste ut bruk av robotstøvsugere og digitalt tilsyn. Og det var starten i 2009, og jeg visste veldig lite om hva velferdsteknologi var da, så jeg følte virkelig at jeg hoppa ut i det med begge beina. Men vi fikk etter hvert et samarbeid med SINTEF og en del andre kommuner og leverandører, så vi fikk mye læring. Vi prøvde og feilet mye, men lærte mye også på kort tid, så det var veldig spennende.

Silvija: Støvsugere kan vi forestille oss, mange har dem også, men hva er digitalt tilsyn?

Kristin: Det er ulike sensorer. Det er en stor sekk, det kan være sensorer som registrerer bevegelse i et rom, det kan være en sengematte, det kan være en ringeknapp som du har rundt hånda. Du kan si at hvis du har en digital trygghetsalarm som utgangspunkt, så kan du koble ganske mange sensorer på det i tillegg, også blir det digitalt tilsyn.

Silvija: Også, fra dette prosjektet, hvordan havnet du da i KS, og i den der læringssituasjonen?

Kristin: Nei, jeg var i Bærum kommune, der jobbet jeg i utgangspunktet, og vi samarbeidet jo med flere kommuner etter hvert. Jeg var med å skrive fagrapport om velferdsteknologi og ble litt kjent i systemet, også ble Nasjonalt Velferdsteknologi-program etablert, og da ble Bærum kommune med i det programmet. Dette var i 2013-2014, og uti 2015 så bestemte de seg for at nå måtte de starte arbeidet med et spredningsprosjekt, som de kalte det. Og da var det KS som fikk ansvaret for det spredningsprosjektet, og da meldte jeg meg som interessert i å begynne å jobbe med det. Så da ble jeg ansatt i KS, også jobber jeg da egentlig all min tid som prosjektleder i Nasjonalt Velferdsteknologi-program, og har ansvar for 43 samarbeidsprosjekter rundt i landet, med 290 kommuner. Så det er de jeg koser meg sammen med hver dag, og prøver å støtte de til å få velferdsteknologi som en varig del av tjenestene i kommunen.

Silvija: For våre studenter ber jeg deg også bare si to ord om KS, også har jeg lyst til å be deg forklare spredningskonseptet her.

Kristin: Ja, KS er jo kommunesektorens interesseorganisasjon, og vi har litt ulike roller. Vi er arbeidsgiverorganisasjon, vi er en interessepolitisk aktør, sånn at vi snakker kommunenes sak overfor Stortinget og regjering og departementer og direktorater, også er vi kommunenes utviklingspartner. Så i den rollen jeg har nå, så er jeg nok både en interessepolitisk aktør, og en utviklingspartner for kommunene. Og hvis vi skal snakke litt om spredningsprosjekter i programmet, så tror jeg at jeg starter litt før spredningsprosjektet, fordi vi startet i 2014 med ca. 30 kommuner som var med, og de kommunene jobbet med kunnskapsutvikling på dette området. De lærte og gjorde feil sammen, og de utviklet en del metoder og verktøy, blant annet veikart for tjenesteinnovasjon, som vi har vært delvis innom allerede. Og da de kommunene hadde jobbet med følgeforskning i noen år, så ble det gitt nasjonale anbefalinger basert på de erfaringene fra de første kommunene. Og de nasjonale anbefalingene, de ga kommunene råd om å prøve med å starte og implementere fem ulike teknologier, og det var utgangspunktet da for en spredningsfase. Og i spredningsfasen, så har vi kunnet gi tilskudd til kommuner, sånn at de kan frikjøpe prosjektledere. Men det har vi sagt at de er nødt til å samarbeidsprosjekter mellom flere kommuner for at de skal kunne søke støtte. Og det har vi rett og slett gjort, fordi vi vet at når det er nye fagfelt som dette, så er det veldig få kommuner som har tilstrekkelig kompetanse selv til å klare å jobbe med disse utfordringene. Og det sier jo de store kommunene nå også, at selv om de kunne klart seg alene, så lærer de mer ved at de jobber sammen med andre. Så derfor er det da blitt 43 samarbeidsprosjekter fordelt over hele landet, og de jobber sammen om å utvikle tjenestene i de enkelte kommunene. Og da får de veiledning fra oss, i ting de burde gjøre. For hele målet er jo at de da skal ha velferdsteknologi integrert i tjenestene, innen 2020. Men i forrige uke fikk vi da vite at vi får fortsette i ett år til, så nå har vi et år til på å få dette godt integrert i tjenestene.

Silvija: Hva betyr det, at det skal være integrert i tjenestene?

Kristin: Det betyr rett og slett at dette er som melk og brød i kommunen, at det er tilbud, så når en innbygger har behov for tjenester, så skal du kunne gi teknologi som alternativ til personellkrevende tjenester. Men det vi ser, er at dette krever såpass store endringer av måten å jobbe på, og det krever en sterk lederdeltagelse for å lede de endringsprosessene som skal til, for hvis du ikke passer på at teknologi er førstevalget, eller at teknologi skal brukes, så faller man veldig fort tilbake til gamle måter å jobbe på. Så derfor tar dette ganske lang tid. For man skal lære noe nytt, også skal man avlære, altså slutte, med den gamle måten å jobbe på, som er krevende. I tillegg så ser kommunene at når de skal begynne å jobbe med teknologi, og det er stort sett pleie- og omsorgstjenestene i kommunene som har ansvar for disse prosjektene, fordi de har ansvar for disse tjenestene, de må nå samarbeide med veldig mange andre deler av kommunene enn det de har trengt å gjøre før. Så de må samarbeide med IT, de må samarbeide med teknisk avdeling, eiendom, med skole, med andre når det er snakk om for eksempel barn. Så her kreves det et samarbeid på tvers i kommunen på en helt annen måte, og det er ikke så lett å få til, for det er budsjetter og andre ting som gjør at dette blir krevende. Skal vi ha tro på at den tjenesten blir varig, så må man plassere ansvar godt og sørge for at dette er en regulær del av driften, og det er ikke så mange som er der enda.

Silvija: Jeg bare lurer på om man er nødt til å gå i en litt sånn no hostages-type. Litt det korona har gjort med skoler, for eksempel. Jeg bor i Bærum, og en veldig fremoverlent rektor på den skolen hvor fire av barna fra denne familien går. Jeg vet ikke tallet på alle de foreldremøter hvor både lærere, rektor og kommunen har fått ganske mye kjeft fra foreldre på grunn av iPader også videre. Også kom korona, også over natten fikk vi se at det funka. Barna fungerte og gjorde ganske spennende lekser, og hørte på videoforelesninger. Og lærere brukte ny pedagogikk. Det var ikke like sosialt som det skulle vært på skolen, men det skulle bare mangle at noe manglet. Også fikk vi se dette omvendte klasserommet. Innholdet var der, teknikken var der, tilliten til teknologien var der. Jeg bare tenker at det krevde en ganske modig kommune for å tvinge dette gjennom, når det er så mye motstand hos befolkningen. Og litt det samme med folk, i forhold til pleie og omsorg, jeg lurer på om man må tenke litt annerledes på budsjetter. Vi budsjetterer med de eksisterende prosesser, og det regnestykket går jo ikke opp når demografien endrer seg og det blir for mange av oss gamle. Sånn at man viser at vi er nødt til å stokke om.

Kristin: Ja, jeg er helt enig. Og vi så jo også at når korona kom, så var det jo en enorm fart på implementering på bruk av vide, for eksempel, det gikk over natten. Innenfor legevirksomhet, så gikk det jo fra 10-50% til over 80% på null komma niks. Så det er ikke tvil om at denne kriseteorien er riktig med at du trenger en krise for å få til en endring. Og det har vært litt av det jeg har gått og tenkt, at har vi ikke nok krise i dette landet egentlig, har vi så god økonomi at vi har råd til å holde på disse gamle arbeidsprosessene. Og kanskje er det det. Men det er mye som skal endres, og jeg ser jo også det nå, når kommunene strever med økonomi fordi de har brukt mye midler på korona, så strever de med å implementere teknologien, for da får de økte driftsbudsjetter, for her handler det om leasing av utstyr og en del sånne ting. Også har du den problematikken oppi det hele. Så det krever noen modige ledere og en ordentlig satsing for at dette skal bli godt implementert. Og det er ikke noe quickfix dette her, det krever ledere tett på. Her er det faktisk gjort forskning som sier at veldig mange ledere har følt at det med teknologi, det er ikke noe de kan mye om selv, og de har tenkt at "okei, når jeg ansetter en prosjektleder så kan prosjektlederen ivareta dette". Men det vi har snakket mye med lederne om det siste året, er at de skal ikke kunne alt om teknologi, men de skal kunne bruke deres ledelsesfag, og lede de ansatte gjennom de nødvendige endringene som skal til for å klare å gjøre det løftet skolen gjorde nå i forbindelse med korona. Da må du hive deg uti det. Du må støtte opp under og ta imot den usikkerheten til de ansatte, men du skal lede de gjennom dette, og du skal kreve gevinster også. Du skal kreve en oppfølging, sånn at du kan ta ut en effekt på sikt. Men her er det fortsatt umodenhet.

Silvija: Det jeg sitter og lurer på nå. Vi snakker mye om at vi trenger modige ledere, og det er veldig sånn top down. Men kan dette være like mye bottom up, så at vi trenger modige helsefagarbeidere som ønsker å teste ut ting?

Kristin: Absolutt. Og jeg har tro på at det er mange av dem, og det kommer mange flere av dem. Så det å kunne noe om dette, og å tørre, det er viktig. Så grunnen til at jeg legger så vekt på lederne nå, er at jeg tror ikke ildsjelene på gulvet er nok. Jeg tror de trenger lederne også. Men det er klart at å ha ansatte som trykker på, eller at brukerne etterspør, at de pasientene, brukerne våre, ønsker teknologi, det kan også være en god pressgruppe overfor kommunene. Så når vi får etterspørsel etter det. Det har jeg tro på, både ansatte og brukere kan bidra til en utvikling der. De aller fleste eldre ønsker faktisk heller å bo alene og klare seg med teknologi, enn å måtte flytte hjemmefra. De syns det er mindre inngripende med teknologi enn personale til stede.

Silvija: Og der tenker jeg egentlig at vi trenger kanskje en god diskusjon på hva som er fornuftig bruk av teknologi. For jeg tror det er mange som lurer på om de da blir overflødige, hvis alle gode roboter gjør jobben, men det er jo bare et hjelpemiddel, sånn at menneskene kan gjøre mer av det som bare mennesker kan gjøre, og det er å være faglig dyktige medmennesker.

Kristin: Ja, absolutt, og en viktig grunn til at vi gjør dette, er jo at det blir flere som oss, Silvija, fremover, så det blir kunder i denne tjenesten, og det som er et av hovedmålene i kommunen, er at de skal kunne gi gode tjenester til innbyggerne, uten at de får så mye mer ressurser innført. Sånn at de må gjøre ting på en smartere måte, da ved bruk av teknologi for eksempel, som gjør at de kan gi tjenester til flere innbyggere, med de samme ressursene som de har i dag. For vi vet at antall eldre øker, vi vet at det ikke blir tilstrekkelig rekruttering inn i disse yrkene, og vi vet at økonomien kan bli dårligere når oljepengene ikke er så mye som de er nå, så vet vi at vi må gjøre ting på en smartere måte. Så dette er egentlig å forberede seg for en litt tøffere kommuneøkonomi og nasjonal økonomi fremover.

Silvija: Hva tenker du, Kristin, rundt dilemmaer her? Der kunne vi kanskje også lære noe av korona. Ensomhet er jo også et stort problem, og hvis det blir sånn at teknologien løser alt for oss. Hvordan får vi et samfunn som har masse fellesskap, men som også er veldig effektivt på velferd?

Kristin: Det er jo dette som er et av de store dilemmaene, og det er jo dette jeg oftest blir spurt om. Ikke så mye nå lenger, men i starten hvert fall. Men jeg mener jo at teknologi er riktig når det passer brukerens behov, og når brukeren ønsker det. Det blir feil hvis det blir presset på en bruker som ikke kan nyttiggjøre seg det, eller som blir mer utrygg eller mer ensom av det, da må man finne andre løsninger. Og her er det snakk om tredje sektor, altså frivillighet som kan bidra inn istedenfor at det er helsepersonell som bidrar inn, pårørende på å regne med å ta en større rolle. Man må finne erstatninger for det personalet som har vært hjemme, da. Så her er det mange som må trå til, og det er mange løsninger som kan funke. Ikke bare teknologi.

Silvija: Så er det kanskje sånn at vi endrer oss litt vi også. Jeg har aldri vært så keen på å ta kaffe eller frokost på Zoom eller Teams, men vi har jo ganske uformell prat, og det å bli kjent med deg på denne måten er jo en veldig god erstatning for å sitte i samme rom, og vi får snakket om de samme tingene. Så kanskje vi blir flinkere til å være sosiale på nye måter.

Kristin: Jeg tror det. Jeg leste en dialog på Twitter, og det var nok en yngre person som var veldig frustrert over at noen bare ringte for å snakke. Altså, hvis du ringer i dag til en yngre person, så er det fordi det er livsviktig. Hvis det ikke haster, så sender du en SMS. Og det er jo en endring i måten å tenke på. For jeg kan ta en telefon bare for å skravle med noen, uten at det er noe spesielt. Men det blir tydeligvis oppfattet av den personen som at det var ille, det var nesten som hvis alarmen går, så her endrer vi oss ganske raskt. Og jeg føler meg gammel da, når jeg leser de dialogene der.

Silvija: Jeg sitter og ler, fordi jeg har disse fire ungene mine, og den eldste er 13. Og akkurat den der bruken av telefon er jo et helt annet univers. Enten så er den på i timevis, mens de spiller sammen, og den brukes som en åpen kanal. Da må jeg alltid spørre "er den på, eller er den av? Kan jeg snakke med deg nå uten at noen hører alt jeg sier?" Og det andre er at når jeg ringer han, så sier han "ja, hva er det?" Nei, det er ikke sånn man sier hei til mammaen sin! Det er veldig forskjellig oppfatning av hva den teknologien er. 

Kristin: Ja, det har forandret seg fort. 

Silvija: Og der tenker jeg også, sånn i forhold til både velferdsteknologi og helseteknologi. Det er altså bare 11 år siden smarttelefonen kom. Og hvis vi tenker på samfunnsendringer på de 11 årene, de kulturelle endringene, de følelsesmessige endringene i hvordan vi gjør alt fra jobb til planlegging av reiser. Det er ingen som sjekker kart lenger, de bare tar med telefonen. Og da, hvis du tenker 11 år frem, det blir jo ikke mindre endring!

Kristin: Nei, det er vanskelig å forestille seg, men vi må nok være forberedt på at det skjer like mye da. Og da får vi jo mye mer intelligente systemer som kanskje tar beslutninger på vegne av oss, fordi de har lært seg vår mønster, og da begynner det å bli litt skummelt, kanskje, syns jeg. Men jeg tror at vi venner oss til endringene etter hvert som de kommer, også skal vi jo så klart være nøye med vårt personvern og informasjonssikkerhet knyttet til disse tingene. Men det må vi lære oss, så vi må ta et ansvar for det selv også.

Silvija: Vet du hva jeg tenker om det, jeg tenker at hvis vi lar oss overkjøre, at hvis teknologien blir selvkjørende på den måten at det etter hvert påvirker alle våre valg og preferanser, så er det ikke bra. Men hvis vi er sjåføren in dette selvkjørende samfunnet. Teknologien må være en tjener og ikke en herre. Da tenker jeg at det er en veldig nyttig tjener.

Kristin: Absolutt.

Silvija: Men jeg har lyst til å spørre deg også, når du underviser, hva er det viktigste du formidler?

Kristin: Nei, det viktigste jeg formidler er at velferdsteknologi handler lite om teknologien i seg selv, men det handler om det å forstå brukerbehov, om å jobbe på nye måter, om å endre tankesett på hvordan du skal være en hjelper. Du skal være mye mer en tilrettelegger enn en hjelper. Også sier jeg også mye det at nå må vi gjøre ting på andre måter. Når man innfører teknologi, så må man jobbe med å gjøre ting på nye måter, for ellers så blir det bare at de gamle tjenestene blir enda dyrere enn de var, fordi man har putta teknologi på toppen. 

Silvija: Hva er din største skuffelse med velferdsteknologi? Var det noen gang du tenkte at dette blir den nye ostehøvelen, også ble det ikke det.

Kristin: Nei, vet du, jeg er jo en utålmodig sjel, og jeg hadde nok trodd at dette var enklere prosesser å få til, at det skulle gå raskere. Men jeg har skjønt etter hvert at dette er jo veldig komplekst. Det er så mange aktører som skal få dette til å fungere, sammen, og det er folk i alle ender av dette, både innbyggerne våre, brukerne våre, personalet, alle, og alle skal lære, og alle skal endre, og alle skal stole på dette her. Ja, det er store endringer som skal til. Jeg har blitt tålmodigere etter hvert.

Silvija: Du, helt avslutningsvis, jeg har tre sånne standarsspørsmål for å bli litte grann bedre kjent med deg på personlig plan. Det første er at jeg lurer på om du har lest noe det siste året, sett noe, kanskje, som har gjort inntrykk på deg og som du kunne anbefalt videre til våre studenter? Hvis du skulle kjøpt meg en bok til bursdag, hvilken ville det vært?

Kristin: Ja, hvilken bok var det jeg tenkte på. Jeg tror jeg har sett Social Dilemma på Netflix, den syns jeg faktisk var ganske spennende å se, så den ville jeg anbefalt. Jeg leser mest krim, så det må jo være til en som er interessert i krim, så Jørn Lier Horst er jeg veldig glad i, så hans siste bok ville jeg kanskje anbefalt.

Silvija: Da får jeg lese den. Veldig bra. Neste spørsmål er hva var din mest positive overraskelse fra korona?

Kristin: Nei, det var det engasjementet og det at alle brettet opp ermene og snudde seg rundt og fikk til veldig mye på kort tid. Det var imponerende. Så da var det mange kommuner som snudde seg rundt og gjorde veldig mye på kort tid for å tilrettelegge for kommunene. Så det er morsomt med sånne perioder også, så lenge det ikke varer altfor lenge. Og den akutte fasen varer jo ikke lenge. Men det var gøy.

Silvija: Ja, veldig spennende nå. Jeg tenker at Norge har nesten vunnet OL-gull i en nasjonal selvtillit på omstilling, altså vi har gjort en kjempejobb. Og så er spørsmålet hvor lenge adrenalinet holder når man begynner å bli sliten. Holder vi ut et halvt år til? Vi må jo det.

Kristin: Jeg trodde ikke det, da sommerferien var over og jeg skulle sitte på hjemmekontoret fortsatt, men man klarer alt. Når smittesituasjonen endrer seg, så skjønner du at det er lurest å sitte på hjemmekontor fortsatt. Så da går det veldig fint. Så får vi disse digitale kaffekoppene, så er det hyggelig allikevel.

Silvija: Jeg hadde nesten angst, jeg, første gang jeg skulle inn i byen på møte. Jeg har glemt hvordan man gjør dette her.

Kristin: Ja, det er rart.

Silvija: Siste spørsmål er hva sier du til deg selv når du skal trekke deg selv ut av en vanskelig situasjon, og bygge motet til å gå videre? Hva slags mestringsteknikk har du der?

Kristin: Da sier jeg at dette dør du ikke av, det er bare å snu seg rundt og jobbe på, du klarer det.

Silvija: Veldig bra. Kristin Standal, som er prosjektleder ved KS forskning, innovasjon og digitalisering, tusen takk for at du var med oss og hjalp oss å både forstå hvordan man tenker helhetlig rundt ny tjenestedesign, men også veldig anvendt.

Kristin: Ja, takk for meg, det var hyggelig!

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.TECH, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt online universitet lørn.university