Velkommen til LØRN.TECH – en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei, og velkommen til MedLearn med LØRN. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Linda Nilsen Augland, som er spesialsykepleier med master i klinisk sykepleier ved Larvik kommune. Velkommen Linda.

Linda Nilsen Augland: Tusen takk, takk for at jeg får komme.

Silvija: Du, det er kjempespennende å snakke med deg. Vi skal snakke om innovasjon i praksis innenfor velferdsteknologi, spesielt fra Larvik kommune sitt perspektiv. Men før vi gjør det, skal jeg bare si to ord om selve samtalen, og posisjonere den i en serie, og litt om tre spørsmål som vi gjerne vil at våre studenter skal tenke på når de hører på vår samtale. Så denne samtalen blir et slags digitalt miniforedrag av Linda, fasilitert av Silvija. Og det inngår i en serie samtaler, eller foredrag, som LØRN gjør med MedLearn, og med to regioner. Vi samarbeider da med region Sør-Østerdal og Nord-Gudbrandsdal, og klyngen Helseinn. Og det vi forsøker å gjøre, er å samle gode, praktiske eksempler på innovasjon innenfor velferdsteknologi, som inngår i en utdanningsmodul for helsefagarbeidere, som da tar det ved MedLearn. Men vi har veldig mange andre lyttere også, som kommer til å ha stor glede av å høre om innovasjon i praksis i helsesektoren i denne samtalen. Og de to-tre spørsmål som vi ber folk tenke på mens vi prater, er først og fremst hvordan man driver med tjenesteutvikling i praksis, fra kommunens perspektiv og fra sykepleieres perspektiv. Og det andre er hvordan man sørger for at man får med seg brukerperspektiv hvor det er så mye som blir mulig, og brukerne ikke har forutsetning til å vite selv hva som er best for dem og hva som er tilgjengelig. Og det tredje som jeg har lyst til å spørre deg om, er om det er noe ved Larvik kommune som er annerledes, og som gjør det mulig for dere å ta en skarp posisjon når det gjelder innovasjon innenfor helsefag. Okei? Da setter vi i gang. Første spørsmålet er egentlig hvem Linda er, og hvorfor syns hun at det hun gjør er spennende?

Linda: Linda, hun er en dame på 46 år som bor på et lite sted som heter Kjerringvik, og har to barn, en mann og masse dyr og jobber med båt til vanlig. Driver og seiler en gammel losskøyte, og har egne båter. Jeg bor jo i nærheten av vannet, så det passer veldig bra. Jeg har jobbet med velferdsteknologi siden 2018, og jeg startet å jobbe i helsehjelpen i Larvik kommune, som også er et prosjekt i kommunen, hvor helsehjelpen skal være spydspisser for velferdsteknologi i kommunen. Og det ble dannet fordi vi ser at nå kommer det så mange duppeditter og duppedingser som folk skal kobles opp til og ta i bruk, at vi trenger noen som kan gå foran og være, på en måte, budbringerne, bjellesauene, kall det hva du vil, men noen som kan mye om teknologien og kan åpne for muligheter, og hjelpe brukerne til å velge riktige ting. Jeg er prosjektleder for det som heter digital hjemmeoppfølging i kommunen, og vi søkte i 2018 om midler i fra Helsedirektoratet, og ble plukket ut som en av seks kommuner i landet som skal teste ut bruk av digital hjemmeoppfølging. Vi har fått penger, mye penger, fra Helsedirektoratet for å teste ut dette, og vi ønsker selvfølgelig å teste ut teknologien, men vi ønsker også å teste riggingen rundt, sånn at pasienten og helsevesenet skal få mest mulig ut av den oppfølgingen. 

Silvija: Vi kommer da tilbake til det. Jeg spør folk om de har en eller annen sær hobby, men båter er kanskje sært nok, gamle losskøyter-

Linda: Det er ikke sært, det er smalt.

Silvija: Det er smalt. Du, jeg har faktisk en gammel trebåt i hagen. Jeg bor også i et hus ved siden av vannet. Og den båten ble bygget av samme mann som har bygget huset, og den lekker og råtten, men jeg har veldig lyst til å restaurere den, så kanskje vi må snakke sammen.

Linda: Det tror jeg må vi må gjøre da. Det er noe jeg brenner skikkelig for, så det er bra. Ikke la den ligge der og råtne mer, da, gjør noe med det.

Silvija: Det var nummeret før jeg slipte den litt og oljet den litt, også tenkte jeg at nå putter jeg noen blomster oppi. Men så tenkte jeg at hvis jeg gjør det, så er det ingen vei tilbake.

Linda: Nei, det er ikke det.

Silvija: Da tar vi det i neste runde, Linda. Men når det gjelder dette med velferdsteknologi. Vi skulle snakke om tjenesteutvikling. Eller, kanskje, før vi gjør det, si litte grann om Larvik kommune. Si litt om deres situasjon. Hva er spesielt med dere, og hva er behovene dere har innenfor både helse og velferd?

Linda: Vi er jo som de fleste av kommunene i landet litt bekymret for utviklingen som skjer i forhold til antall helsearbeidere, men også hvordan vi jobber i helsevesenet. Så Larvik kommune har egentlig i mange år vært spydspisser- og foregangskommune for velferdsteknologi. Vi har vært med på velferdsteknologiprogrammet, vi har vært initiativtaker til medisineringsstøtte, vi er ganske langt i gang med GPS og trygghetsalarmer. Så det jobbes i mange arenaer i kommunen for å ta i bruk velferdsteknologi, og vi er langt framme, vil jeg si. Og det er jo ikke noe annerledes for oss enn det er for de andre kommunene, at vi vet at om noen år så kommer vi til å være alt for få, og det gjør at vi må tenke annerledes i forhold til ressursbruk. Vi kommer ikke til å få noe særlig mere penger, og det blir mange flere eldre. Så jeg syns at kommunen min er veldig flink til å tenke nytt og være foregangskommune for å ta i bruk andre måter å jobbe på.

Silvija: Og det du snakket om nå tror jeg er et sånt grunnleggende premiss som vi ikke har forstått nok i samfunnet vårt, altså at regnskapet for neste generasjons velferd går rett og slett ikke opp med dagens modell og de framskrivningene vi har for hvor lenge vi skal leve, og hva som kommer til å kunne fikses av fysiske ting, som kommer til å være kostbart men nødvendig. Og det å få fylt opp de forventningene som vi har, krever innovasjon. 

Linda: Det er absolutt sånn det er.

Silvija: Og dette med digital hjemmeoppfølging, hvis vi går litt på det. Grunntanken der er at folk kan bo hjemme på en trygg og veldig komfortabel måte, mye lenger enn de tror. Både i forhold til alderdom, men også i forhold til kritisk sykdom. Dere fokuserer kanskje mer på kritisk sykdom?

Linda: Det gjør vi absolutt, og vi inkluderer jo pasienter som har en kronisk sykdom, men som ikke bare har en kronisk sykdom, men som også har flere utfordringer i forhold til den kroniske sykdommen sin. For eksempel det at de har hatt mange innleggelser, at de ikke klarer å fange opp forverringene sine, som jo er et typisk tegn på kronisk sykdom, at man gradvis blir så dårlig at man ikke merker det godt nok selv, da. Så digital hjemmeoppfølging er ment for å være både kunnskapshevende for pasienten, at de lærer seg mer om sykdommen sin ved å ta målinger, ved å svare på spørsmål som bevisstgjør dem mer om tilstanden, men også at vi på en måte skal fange opp forverringen tidligere, sånn at de slipper kanskje en innleggelse. Som igjen gjør at de holder seg friskere lenger, og kan være hjemme lenger.

Silvija: Og noe av det som er innovasjon her, er at du kan gjøre ganske mye hjemme som du før dro både til lege og til sykehus for å gjøre, men også at det kanskje er litt andre yrkesgrupper som kan utøve noe av denne helsekontrollen, eller overvåkingen og som også kan gjøre egenvurdering. Og vi kommer til det, men jeg har bare lyst til å skyte inn en liten sidekommentar, for vi snakker om tjenesteinnovasjon generelt, jeg tenker at kanskje kommer dette her til å være noe som vi forventer for alle. Ikke bare for de som er kronisk syke. For alle vi har greier med kroppene våre som gjennom livet forverrer seg. Jeg er ikke sikker på om en kontroll per år, for de som faktisk har det, er nok. Vi kunne kanskje ha spart oss mye helse og behandling hvis vi var litt flinkere til å følge med kontinuerlig. 

Linda: Ja. Og tenk på alle apper og sånn som kommer nå, som åpner for muligheten til nettopp det du sier nå. Det er jo masse helseapper hvor du kan overvåke ditt eget blodtrykk, hvor du kan gjøre symptomregistrering. Den registrerer for deg om det er noen forverring, de endringene. Så det kommer i full fart dette her. Men det er klart, den oppfølgingen som vi gjør, er mer kontrollert av helsearbeidere, da. Altså, det er vi som på en måte tar kontakt med pasienten, det er vi som rigger opplegget, også prøver vi å tilpasse det til hver pasient. Så dette er jo veldig styrt av oss, men det handler også om at dette er i utvikling, så vi trenger å ha noen gitte parametere for å kunne måle og gjøre gevinster av det selv.

Silvija: Fortell litte grann om hvordan det funker, hva er sånn rigg?

Linda: Vi snakker med pasienten, vi kartlegger de bredt i forhold til hva som er deres utfordringer, om de har hatt mange innleggelser, hvordan symptomene deres har vært, også lager vi et opplegg rundt pasienten som omfatter målinger, svar på spørsmål og svar for hva de skal gjøre når de blir dårligere.

Silvija: Hva slags målinger?

Linda: Det kan være helt forskjellig. For eksempel til en kols-pasient så vil vi koble til et pulsoksymeter som måler oksygen, også antagelig en vekt siden mange er underernærte, også vil vi koble til en sånn de blåser i for å måle lungekapasitet. I tillegg så lager vi noen spørsmål ut ifra hva som er deres symptomer på forverring. Så legger vi alt dette inn på et nettbrett, hvor de svarer på spørsmål også sendes det automatisk inn til oss. Det samme gjør vi med måleapparatene, vi kobler det til nettbrettet. De kobler seg på måleapparatet, også sendes alt automatisk inn til oss. De trenger ikke skrive inn noe, eller gjøre noe. Det er ikke veldig komplisert, for det er liksom en av forutsetningene for at dette skal være et tilbud til alle. Det må være enkelt nok å håndtere det. Så sitter det noen på responssenteret, eller oppfølgingssenteret, og ser på målingene, rett og slett. Ser på om det har vært en forverring, over flere dager eller uker har gått ned eller opp eller er stabilt, også snakker vi med de regelmessig. Det er veldig kort fortalt det som skjer.

Silvija: Og fortell litte grann om hva som skal til for at man skal bli med på et sånt opplegg.

Linda: Dette er jo forskning i regi av Helsedirektoratet. Sånn at inklusjonskriteriene til forskningen er at du har en kronisk sykdom, og har utfordringer i forhold til den. Mens hvis dette går over i drift, da, så vil det nok være litt strengere inklusjonskriterier. For vi må også se på ressursbruk. Det koster ganske mye, og vi må se det opp mot reduksjon i tjenester i hjemmetjenesten, for eksempel. Sånn at da vil vi også se på antall innleggelser, og selvfølgelig motivasjonen til pasienten, for det med motivasjon er kjempeviktig. Hvis de ikke er motivert til å prøve teknologi og bruke teknologi, får vi ikke til å ta det fullt ut i bruk. Så det er viktig.

Silvija: Men når du snakker om at det koster mye. Altså, et sånt blåseapparat og en blodtrykksmåler og vekt. Vi kan antakelig lage en rigg som koster noen få tusen kroner, og de er ganske fort innspart hvis man har gått ned i antall hjemmebesøk, la oss si fra fire om dagen til to om dagen. Fordi mye av resten kan gjøres. Jeg bare tenker, er det behov for en annen type budsjettenkning? Dette betyr også at helsefagarbeiderne strekker til i et stadig økende behov, da.

Linda: Tenk hva en innleggelse til sykehuset koster. Det koster alt fra mellom 5000 og 10000 kr i døgnet. Har du en pasient som har ligget inne i en uke, så har du nesten spart inn et helt år med avstandsoppfølging eller med digital oppfølging. Sånn at vi gjør gevinstrealisering, men vi ser jo at gevinstene ofte ligger andre steder, da, enn vi som har utgiftene. Gevinsten kan fort ligge hos sykehuset eller hos fastlegen fordi man får færre besøk der når vi følger opp tettere. Så det er litt vanskelig å se rene gevinster, men vi ser jo helt klart at det er ikke veldig mange tjenester som skal bli redusert før vi ser en gevinst, fordi helsetjenester koster mye penger.

Silvija: Jeg tenker at det er ikke vanskelig å se gevinstrealisering, det er veldig opplagt. Det som er vanskelig er å få det til å passe inn i dagens måte å budsjettere for helse på. Det er kanskje det vi må gjøre noe med. Kanskje er det sånn at både hjemmepleie og hjemmeomsorg er noe som man begynner å ta som basis for beregning, ikke sant. Også må sykehusene også videre rigge seg mer rundt det, istedenfor å rigge seg rundt den gamle måten å gjøre ting på. 

Linda: Helt klart, for med den gamle måten å fordele penger på. Kommunen blir taperne i det, for pengene følger ikke pasienten da, hvis du skjønner hva jeg mener. For pengene ligger jo andre steder.

Silvija: Ja, det er noe med stat og kommune her, ikke sant. Hjelp oss å forstå matematikken i det. Sykehusene det er stat, mens hjemmepleie er kommune. Og nå, når vi går inn i en fremtid hvor mer og mer kommer til. Det er så mye mer lønnsomt å la folk bo hjemme lenger, også å la folk foreta disse prøvene hjemme, og kanskje passe på sin egen helse på en mer proaktiv måte. Når jeg går til fastlegen, så er det rett og slett fordi jeg trenger å ta en blodprøve hvis det er noe jeg er i tvil om. Også trenger jeg kanskje en ti minutters prat om hva dette kan bety. Og jeg tror at utrolig mange av de turene kunne vært spart, både for meg og alle de som sitter og tar meg imot og håndterer meg, hvis jeg bare kunne tatt en blodprøve, som jo er en ganske standard tjeneste etter hvert.

Linda: Ja, og det er sånne måter å tenke på som jeg tenker at vi må gjøre mer av. Vi må tenke utenfor boksen.

Silvija: Tenke ut av sykehuset.

Linda: Ja, absolutt.

Silvija: Veldig interessante samtaler. Vi snakket med et par leger som driver og eksperimenterer og jobber med innovasjonsprosjekter, på for eksempel videokonsultasjoner i akuttbiler hvor da ambulansepersonell kan utøve en del av de tingene som du før måtte til en akuttlege for, med god støtte og god opplæring på forhånd. Og det er også noe jeg hadde lyst til å be deg kommentere på. Ser du et behov for endring i rolleoppfatning? Altså, leger, som en av dem sa, leger er veldig legete. Med det mente de at leger har enerett på sannhet og utøvelse av helsefaget, på ganske mange områder. Men med teknologi og med de behovene vi har, så kunne andre helsefagarbeidere utøvd utrolig mye mer av de oppgavene effektivt i dag, kanskje for effektivt?

Linda: Jeg tror vel helsearbeidere, både leger, sykepleiere og helsefagarbeidere, alle er flinke til å tviholde på oppgavene sine. Og jeg tror nettopp det at velferdsteknologi kan være med på å flytte på oppgaveforskyvningen, at vi kan skyve oppgavene rundt sånn at det blir mer hensiktsmessig for alle parter. Og det ser jeg jo allerede nå med oss, vi tar veldig mye initiativ overfor fastlegene. For eksempel tar vi initiativet til å lage en egen behandlingsplan til pasienten, som kan være en hjelp for pasienten når de blir dårligere. Vi kommer med forslag til medisineringer. Det er ikke alle fastleger som er så glade for det, men når vi forklarer de det på en saklig og ordentlig, faglig basert måte, så er det veldig få som sier at de ikke vil være med på det, for de skjønner at vi har kompetansen og vi kjenner pasientene godt nok til å gjøre dette til det beste for pasienten. Og jeg tenker at vi må tenke mer på hva som er det beste for pasientene. Det er ikke at vi sitter og holder på profesjonsbeskrivelsene våre. Vi må gjøre det som skaper det beste helsevesenet for pasienten. 

Silvija: Og da må man se fremover også.

Linda: Ja, man er nødt til det. 

Silvija: Jeg er veldig fan av helsedirektøren som satt i gang diskusjoner rundt prioriteringer i helsevesenet, også var det veldig fascinerende å se hvor mye motgang han fikk, for ingen vil innrømme at dette blir vanskelig, eller at det ikke blir nok penger i verdens rikeste land til å fikse absolutt alt. Det er ikke det. Hvis man ser på kostnadene som helse utgjør for våre statlige budsjetter. I et land hvor vi forventer at dette skal være betalt av fellesskapet, så er vi nødt til å, også for neste generasjons skyld, tenke mer effektivt og rettferdig rundt den fordelingen.

Linda: Absolutt. 

Silvija: Men hvordan er reaksjonen hos pasienter? Altså, er det sånn at de blir redde for at nå vil de bare sette noen roboter på meg, og det gjør de bare for å spare penger, eller er det sånn at noen opplever at det er mer behagelig og egentlig betryggende?

Linda: Det som vi aller mest ser, er den tryggheten det skaper for pasienten. Det er det alle 100% svarer, at dette er så trygt og godt. De vet at vi ser det de sender inn, selv om vi ikke snakker sammen hver dag, så vet pasienten at hver dag, hver ukedag, så sitter vi og ser på målingene, og de vet at vi blir godt kjent med dem, og att vi vil ringe når det er noe. Og det svarer alle sammen at er trygt for dem. For man er veldig alene. Som kronisk syk, så fort man er ute av sykehuset, så er man sluppet med en gang, da er man overlatt til seg selv. Mens her har man en kontinuitet i oppfølgingen. Så selv om vi ikke bruker så mye ressurser på å snakke med dem, så sender de inn til oss hver dag, og vi sitter og ser på det. Alle svarer at det er trygt. Også er det noen som sier at de føler seg litt overvåket, både på en god og dårlig måte. Det kan jeg skjønne, for de svarer på ganske personlige spørsmål som går på deres oppfatning av egen helse, og de sender inn vekt, blodtrykksmålinger, oksygen i blodet-målinger, de sender inn temperatur, ikke sant. Vi er tett på dem. Så jeg skjønner at de føler seg litt overvåket.

Silvija: Og den må jeg ta tak i litte grann, Linda. Den har jeg lyst til å dra litt mot smittesporings-app også. Og det jeg skal diskutere der er et lite paradoks, som egentlig ikke har med smittesporings-app å gjøre, men heller fellesskapets forvaltning av våre helsedata. For jeg tror at når de føler seg overvåket, så misforstår de fullstendig den velferdskontrakten, helsekontrakten, vi faktisk har med våre myndigheter. Folk var redde for at nå vet staten hvor man er, men de samme personene har 70 apper på telefonen sin som til enhver tid tar omtrent 70 datapunkter om dem. Veldig mye mer intimt enn til og med blodtrykket ditt, for du kan utlede mye psykologi ut av folks oppførsel, digitalt også. Det har vi sett gjennom Cambridge Analytica. Og de sier at de kan gjøre mere presise psykrometriske profiler av folk, bare ved å se på vår digitale eksos, så hvordan vi beveger oss, mønstrene i det. Hvor ofte er vi inne i sosiale medier, hvor ofte liker vi ting som kommer vår vei. De kan si om vi er deprimerte eller om vi er effektive, om vi er gravide, og det er utrolig hva de utleder her. Og det at folk syns det er bedre å gi bort sånne data til private selskaper på andre siden av kloden, som kommer i neste runde til å snu seg og tilby deg personaliserte helsetjenester for ekstremt høy pris, istedenfor å dele det med sine egne myndigheter som taper penger på å gi deg de samme helsetjenester. Og de kan ikke tilby like gode helsetjenester hvis de ikke har like gode data. Og jeg tror at her har vi rett og slett vært illojale mot vårt eget helsevesen, og skutt dem i foten, i forhold til deres evne til å være like innovative digitalt, sånn som de beste i Silicon Valley eller i Kina er nå. Og den summen tenker jeg at vi er nødt til å formidle til folk. Så det at noen gir bort sine blodtrykksdata. Det må være en forståelse av hvem som ser disse data, og hva skal de med det. Og så lenge de vet at de som ser dataen er de som skal passe på meg helsemessig, og de har veldig definerte oppgaver, og de kan ikke begynne å plutselig mene noe om at jeg har blitt gravid eller ikke, men de kan mene noe om at dette blodtrykket ikke ser så bra ut, eller det er noe rart med vekta her, det må vi bare ta en prat om. Jeg tenker at det burde vi være sjeleglade for at noen er villige til å hjelpe oss å samle inn.

Linda: Ja, jeg er helt enig. Og jeg tror det handler litt om alt det som vi legger igjen av sosiale medier-ting, det tror vi liksom at er noe vi har valgt selv, sånn at da er det greit. Og jeg tror ikke alle vet hva man egentlig trykker ja til, når man godkjenner at de skal samle inn data, når de har tilgang til mikrofonen din, kamera og bilder og alt mulig. Jeg tenker at det systemet som vi jobber med her, i hvert fall, det er jo underlagt GDPR-regler, det er underlagt en databehandleravtale, så dette er jo styrt. Vi kan ikke gjøre hva vi vil med disse dataene. De deles ikke med noe. De deles med fastlegen kanskje, under godkjenning av pasienten. Så det er sant, vi gjør oss selv en skikkelig bjørnetjeneste.

Silvija: Og derfra er også veien kort til diskutere pasientjournaler, og det skal vi ikke gjøre nå, men jeg bare tenker en modell, da, hvor de dataene som dere samler inn. Og som vi kanskje alle sammen burde samle inn, ikke sant, på kjøkkenbenken om morgenene. At det burde sendes inn til en felles stor datainnsjø, og at det er rollebasert tilgang der. Så en som er hjemmehelse-omsorgsperson får tak i bestemte type data. De kan eventuelt markere data som skal sendes videre, som også min fastlege kan få tak i, eller som min familie kan få lov til å se. Også er det forskere, også er det myndigheter. Og hvis vi har veldig god forståelse av roller i forhold til databruk, så tror jeg at vi klarer å løse begge problemer med å både utvikle innovative helsetjenester, og opprettholde pasientsikkerhet.

Linda: Ja, absolutt.

Silvija: Kan jeg spørre deg om en ting til, Linda, bruker dere noen norske duppeditter for å samle inn data, eller er dette veldig type tysk og amerikansk og andre typer?

Linda: Det er styrt av leverandøren vår, som er Dignio. Det er de som plukker ut utstyr til oss og har ansvar for at det funker som det skal, og hvem de leverer fra. Så det er ikke styrt av oss, men det vil jo kunne bli styrt ved en ny anbudsrunde, da, at vi kan velge mer.

Silvija: Det er også veldig interessant, syns jeg. For da er ansvaret på dem, og de er kjempekult selskap, i forhold til å holde seg oppdatert på hva som fungerer raskest og billigst, og hvor klarer man å realisere størst gevinst for de offentlige midlene som bruker dette, istedenfor å kunne en sånn cherry picker i forhold til leverandørindustrien.

Linda: Jeg opplever at systemet funker bra. I Norge er det kanskje litt lite konkurranse, i forhold til dette med anbud, tilbyderne er litt få. Så det er liksom det eneste jeg kan tenke meg at kan bli en utfordring.

Silvija: Ja. Hvis vi snakker litte grann om hvordan man kan utvikle kunnskap hos brukere. Altså, dette er folk som antakelig kan ganske mye om sykdommen sin fra før, men opplever dere at de får muligheten til å lære mer, eller hvordan bygger man deres ambisjonsnivå i forhold til å ha denne kontrollen?

Linda: For å si det sånn, kronikere, i hvert fall etter min erfaring, de gir litt opp når de har vært syke veldig lenge. De tenker at "jeg kan ikke bli bedre, så det er ikke noe vits i å gjøre noe". Mange tenker sånn. Selvfølgelig er noen veldig flinke og leser seg opp på alt som er om trening og kosthold og sånn, mens noen de resignerer på en måte. Og da er jo måten som vi jobber på, er at vi først prøver å lage et grunnlag for deres tilstand, at vi prøver å se hvordan målingene er når du er i god form, hvordan svarer du på spørsmålene når du er i god form. Også gjør vi det vi kan for å prøve å holde de så lenge som mulig i god form, og lære de hva som er symptomene på forverring, hvordan vi kan fange opp dette tidligere. Prøve å få de til å endre tankesettet sitt. Også er det selvfølgelig dette med trening og ernæring, bevisstgjøring av symptomene og medisinbruk som er de viktigste virkemiddelet har for å holde de friskest mulig lengst mulig. Også har vi jo muligheten på dette nettbrettet, så sender vi de oppdatert informasjon, vi kan sende de videoer og tips. Vi prøver å holde de varme ved å gi de kunnskap hele tiden, for å heve kunnskapsnivået deres. Vi har også hatt tre brukersamlinger før covid kom, hvor de kan prate sammen, de kan dele erfaringer. De kom med sine synspunkter på oppfølgingen. Sånn at vi gjør så godt vi kan for å heve kunnskapsnivået deres, da. Men det er jo noen som er flinkere enn oss, og det er jo pasienten som er eksperten på sykdommen sin. Vi må bare få de bevisste på dette med sykdommen. Litt mer bevisste på hva som er deres symptomer, hva er deres problemer og utfordringer. Også prøver vi da i den planen vi lager til dem, å synliggjøre dette på en god måte, sånn at de kan gå til planen sin for å se hva de kan gjøre i dag hvis jeg føler meg sånn og sånn, hva er det da disse jentene på helsehjelpen sier at jeg skal gjøre først og fremst. Og når de får gjort dette noen ganger, så ser vi jo at de blir flinkere, de blir flinkere på å fange opp symptomer, de blir flinkere på å tidligere ta kontakt med noen. De blir flinkere til å justere treningen sin. De blir flinkere og mer bevisst på hva de spiser, og de blir mer bevisste på dette med røykeslutt, for eksempel.

Silvija: Jeg spurte deg om hvilke dilemmaer som oppstår på deg, og en av de tingene du sa, er at du er utålmodig og at utvikling tar mye tid. Hva kan man gjøre? For dette er opplagt bra for pasienten og bra for fellesskapet. Hva kunne man gjort for å få skalert dette her opp raskere?

Linda: Det viktigste er jo at samfunnet ser nytten av det. Jeg tror det er nesten ikke noe man kan gjøre for å få det til å gå fortere. Det går ganske fort nå, og jeg tror covid-situasjonen vår har sparka dette skikkelig i gang. For det har vi jo sett nå, at vi satt i gang med covid-pasienter for å hindre smittespredning, bruke ressursene på rett sted. Så jeg tror at selv om vi er i en pandemi og en grusom situasjon for mange, så tror jeg det har gitt et skikkelig boost til digital hjemmeoppfølging, hvert fall. Jeg er utålmodig, men jeg ser jo også at det er nødvendig å gå opp noen veier for å ikke bare gjøre feil. Ikke bare gå feil vei, men også at ressursene brukes mer riktig, og vi har et helsevesen som er til det beste for pasienten. 

Silvija: Ja, det må være akseptert, eller så kommer vi til å-

Linda: Ja, ja, ja.

Silvija: Du, Linda. Siste tre spørsmål i podcasten er litt sånn mer bli kjent med Linda-type spørsmål. Så det første er om du har lest noe i relativt nær fortid som har gjort inntrykk på deg, og som du kan anbefale videre til våre lyttere?

Linda: Jeg har lest mye, men det var en bok som festa seg veldig da jeg tok masteren min, og det var den som heter Kommunikasjon i relasjoner, som omtrent alle har på pensumlista si, som er skrevet av Eide og Eide. Da jeg fikk den boka i hånda, så tenkte jeg bare å nei, enda en bok om det å snakke med folk. Så åpna jeg boka, og jeg la den ikke fra meg før jeg var ferdig. Jeg syns den var så fantastisk bra. Den gir så mange gode eksempler på reelle situasjoner, og det er så godt skrevet. Les den! Den handler ikke bare om velferdsteknologi, den handler vel egentlig ikke om det i det hele tatt, men jeg syns den var veldig bra.

Silvija: Men også all implementasjon av teknologi handler om kommunikasjon, ikke sant. Så jeg tenker at vi som foreldre burde også lese den.

Linda: Antakelig vis. Alle burde lese den.

Silvija: Du jobbet ganske mye med oppfølging av covid-smitte nå siste året, men jeg er veldig nysgjerrig på hva som er din mest positive overraskelse fra covid?

Linda: Altså, jeg må si at vi heiv oss rundt, og på tre dager så validerte vi spørreskjemaer, symptomregistreringsspørreskjemaer, som vi skulle sende inn til de som var smitta i Larvik kommune. Og jeg må si at folka rundt meg og deres iver og evne til omstilling, syns jeg var absolutt mest fascinerende, altså. Alle bidro, alle bare heiv seg rundt og kasta det de hadde i hendene og sa at nå skal vi få dette til å gå. Dette var jo to dager før påske, eller noe sånt no. Helt fantastisk. Den situasjonen vi satt i var jo veldig. Usikkerheten og alt dette rundt, vi visste ikke hva vi gikk til, vi visste ikke hva slags pasienter vi kom til å få inn, men alles evne til omstilling, alle som jobba i kommunen, det syns jeg var helt fantastisk.

Silvija: God omstillingsevne. Jeg lurer på om vi har rett og slett fått et sterkere identitetsbilde på dette med omstillingsevne. For vi har vært raske og positive, og vi dro i samme retning i større grad enn noen andre jeg kan tenke på nå, egentlig. 

Linda: Bare tenk på. Vi har jo hatt lite smitte i forhold til mange andre, også kan man jo spørre om hva det egentlig kommer av. Men jeg tror det er mye evnen til omstilling som vi viste de dagene i april. Vi kasta oss rundt, hele Norge omtrent. Så jeg syns det var fantastisk.

Silvija: Og du, Linda, siste spørsmål. Hva slags teknikk har du for å dytte deg videre i krevende tider? Hva pleier du å si til deg selv for å komme videre?

Linda: Enten så går det bra, eller så går det over.

Silvija: Nå må vi bare stå den av.

Linda: Nei, jeg har en god evne til å sortere det som er viktigst, det tror jeg kanskje er det viktigste. At man kan ta en ting av gangen og gjøre den tingen ferdig før man går på noe nytt. Så må noen ting vente, også blir folk litt sure for at de må vente, men sånn er det bare. Vi i helsevesenet er alt for mye flinkt pike-syndrom, vi må legge det bort.

Silvija: Det der å ha evne til prioritering, men også å ha mot til prioritering, det tror jeg kommer til å være helt vesentlig for at vi når lengst mulig nå.

Linda: Ja, absolutt.

Silvija: Linda Nilsen Augland, som er sykepleier i klinisk sykepleie ved Larvik kommune, men som også holder, for Larvik kommune, dette digitale hjemmeoppfølging-prosjektet, tusen takk for at du var med oss i LØRN med MedLear og inspirerte oss til å tenke praktisk, utålmodig, men også med gode prioriteringer på det som kommer.

Linda: Takk for at jeg fikk komme.

Du har lyttet til en podcast fra LØRN.TECH – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university