Velkommen til LØRN.TECH – en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til MedLearn med LØRN. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Sigrid Aketun, med et veldig vakkert kort navn og en forferdelig lang tittel. For hun jobber altså ved Senter for fagutvikling og forskning, og Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Oslo. Og dette her er et senter ved Oslo kommune. Har jeg sagt det riktig nå, Sigrid?

Sigrid Aketun: Ja, det har du. Det er helt riktig. Veldig langt navn, så internt så har vi jo noen forkortelser. Det vi kan legge til, det er jo at vi har en kunnskapstjeneste vi kaller Almas hus, og den kan vi sikkert komme tilbake til etter hvert, for der er det veldig mye av dette temaet vi skal snakke om, velferdsteknologi, som vi har plassert inn i den tjenesten.

Silvija: Almas hus var også et veldig lett navn å huske, så det tenker jeg at vi kommer tilbake til. Sigrid, jeg skal si noen få ord om selve samtalen og posisjonere den i en serie, også skal jeg be studentene få med seg tre spørsmål som de skal tenke på mens de lytter til vår samtale. Så denne samtalen blir et slags digitalt miniforedrag levert av Sigrid, og dyttet i vei av Silvija. Og det inngår i en opplæringsmodul, utdanningsmodul, av helsefagskolen MedLearn, og de prøver nå å lage flere forløp hvor man driver med digital opplæring for livslang læring av helsefagpersonell, helsefagarbeidere. Så i dette tilfellet så er temaet velferdsteknologi, og vi snakker med forskjellige praktikere. Det kan være folk fra kommunen, forskere, leger, helsefagarbeidere, sykepleiere, også videre, som til sammen prøver å lage en slags digital antologi som komplementerer de fine teoretiske bøker om velferdsteknologi. For dette er et fag i ekstrem utvikling, og jeg tror at hvis man ikke snakker om det som skjer, ikke bare det siste året, men også de tre siste måneder, så er man ikke oppdatert. Så det er det vi prøver, egentlig, å lære. Og Sigrid, vi skal snakke om et prosjekt som du er spesielt opptatt av, og det er teknologi for demenspasienter. Teknologi, prosesser og tjenester, som kan, første spørsmål, gjøre demenspasientenes hverdag bedre, og gi de større følelse av frihet og mestring. Og spørsmål nummer to blir ansattes, altså de som er utøvere av tjenesten, helsefagarbeidere og pårørende, hvordan kan dette gjøre deres oppgave lettere, og kanskje mer meningsfull. Og det tredje spørsmålet kommer til å dreie seg om hvordan man kan gjøre dette her på en måte som er etisk riktig og forsvarlig, i forhold til sikkerhet av data, type data som lagres også videre, gitt at dette her er et superfølsomt område for akkurat den type problemstilling. Høres det greit ut?

Sigrid: Ja, vi skal nok få snakket litt om dette.

Silvija: Veldig bra. Men da starter vi, og vi starter alltid med et spørsmål om hvem du er, og hvorfor syns du at det du gjør er spennende?

Sigrid: Jeg er utdannet ergoterapeut, sånn at i arbeidssettingen min så har jeg alltid jobbet med personer som har noen utfordringer i forhold til kognitiv svikt, som vi kaller det. Først så jobbet jeg for de som har hatt hjerneslag, og i senere år med demens. Ellers så er jeg en dame, godt voksen dame, utdannet ferdig i 1982, så jeg har vært gjennom et langt arbeidsliv. Jeg har nå glede av å ha barnebarn, så mye av fritiden min handler om familien. Jeg har alltid vært opptatt av å være mye ute, og ikke vært redd for å klatre i fjell, gå på isbreer eller sånne ting, eller mekke på bilen min, så jeg er opptatt av at mine døtre også skal gjøre sånt, at de skal være handy og selvstendige.

Silvija: Veldig kult. Når du skrev håndarbeid, så har ikke jeg tenkt på at det vil dreie seg om å mekke på bil, men det er kanskje begge deler?

Sigrid: Nei, det er litt begge deler. Så jeg kan også fordypes ned i å sy, å sy babynest til barnebarna, det var selvfølgelig en naturlig oppgave. Eller vindjakke. Så det handler også om å ta vare på gamle tradisjoner. Dessverre kunne jeg ikke ta vare på veven min. Jeg har gått på snekkerskolen en gang før jeg kom inn på ergoterapi, og den hadde jeg ikke plass til. Så dessverre måtte jeg bare ta og kvitte meg med den. Men det er alt fra gamle håndverkstradisjoner til litt sånne nye ting. Eller ting som har kommet opp igjen, som strikking, det må man kunne.

Silvija: Det må man kunne. Det skjønner jeg er litt sånn meditasjon oppi mye annet, så det må jeg kanskje også lære meg etter hvert. Sigrid, hvis vi går litt over til dette senteret ditt, med det umulig lange navnet, fortell oss litte grann om hva det er, og hva slags prosjekter, hva slags oppgaver jobber du med?

Sigrid: Ja, det er et senter som jobber innenfor helsetjenesten til eldre, i Oslo. Også er det slått sammen med det som er et nasjonalt prosjekt, og det er utviklingssenteret. Det finnes i alle fylker i Norge. Så temaene vi jobber mest med i senteret vårt, det er demens, det er psykisk helse og eldre, det kan være pasientsikkerhet. Og alle disse temaene er jo viktig, både for kvaliteten på det vi gjør som helsearbeidere, men også den tryggheten pårørende skal oppleve når vi er inne i din næres hjem og yter tjenester, og nå etter hvert også tar i bruk velferdsteknologi. Nå har det skjedd mye på de årene jeg har vært involvert i dette, fra jeg satt opp Almas hus som en visningsleilighet i 2012, til nå i 2020 hvor det er mer naturlig for de som jobber i hjemmetjenesten og i sykehjem å tenke at "vi må jo ta teknologi i bruk, det finnes da så veldig mye. Vi behøver ikke å være redd for at vi skal miste jobbene våre". For det var virkelig et spørsmål som ble stilt fra gjerne helsefagarbeidere. Jeg hadde noen helsefagarbeidere på praktisk bistand, som jeg hadde på besøk i Almas hus i 2012. De kikket på støvsugerroboten som Alma hadde, også spurte de "hva skal jeg gjøre hvis alle har en støvsugerrobot?" De spørsmålene stilles ikke sånn i dag, handler det mer om man har lov til å sette opp den og den teknologien, om det vil være overvåking. Det var jo også spørsmål ganske tidlig, selvfølgelig, men nå kan det være mer om hvilke feil som oppstår og hvem som skal løse de.

Silvija: Bra. Fortell litt mer om Almas hus. Hvordan er den rigget til?

Sigrid: Det er rigget som en kunnskapstjeneste. Det betyr at det er mer enn at du kommer til et rom, det er ikke som et museum hvor du ser ting utstilt. Det er en helt vanlig leilighet, kan du si, men den er inkludert i det bygget hvor senteret holder til. Så når du kommer inn, så kommer du inn i en stue, et kjøkken, et soverom og et bad, også har man lagt til rette der for å vise hva som kan være muligheter. Og da snakker vi om muligheter på de løsninger på problemene som folk kan oppleve at de har hjemme. Og det kan være at de problemene løses enten velferdsteknologi, eller at de kan løses av en tilrettelegging i rommet, altså at man tar i bruk litt mer lys, for eksempel, kan jo gjøre at du klarer å bruke og finne ting i hjemmet ditt på en bedre måte. Velferdsteknologi kan jo handle om støtte til ting, for eksempel brannsikring, komfyrvakt. Jeg har jo vært der lenge, men komfyrvakt er jo en teknologi som fortsatt er helt aktuell for de personene som vi snakker litt om nå, personer med demens. En historie som jeg nylig fikk fra en person med demens, jeg møter de jevnlig i Almas hus, det var at hun hadde fått komfyrvakt inn i huset, også skjønte hun ikke hvordan det virket. Fordi den som hadde installert den, hadde ikke tatt seg tid til å gi henne tilstrekkelig opplæring, eller hvert fall følte ikke hun at hun hadde fått det. Og den pep i hytt og pine, det var sånn hun opplevde det, det var så mye piping. Og det forteller meg at de som utøver den tjenesten, de som går inn og monterer dette, de må være godt opplært i hvem det er de skal møte, hvilke utfordringer har den personen som de skal komme inn og installere hos. Det betyr også at det produktet som blir satt inn, det må være enkelt å forstå. Sånn ellers, så forholder vi oss jo til bruksanvisninger, og de kan jo være sånn at de leser vi etter at vi har hatt noen problemer. Men de bruksanvisningene er ikke alltid like enkle å lese. Så det er litt komplisert for personer med demens å ta imot og bruke teknologien. Og det gjelder ikke bare komfyrvakten, det kan også gjelde GPS-en som de får inn i huset, som skal være en hjelp for dem, som skal gi de frihet og trygghet.

Silvija: Jeg må bare skyte inn, for å være helt 100% ærlig så skjønner ikke jeg komfyrvakten min heller. Jeg har en sånn veldig moderne, flat greie. Og det ventilatorfilteret er innebygd i benken, også er det en komfyrvakt oppe, og den piper. Den lever sitt eget liv. Og det bringer oss tilbake til dette her opplegget med at teknologer burde bruke litt mer tid til å forstå brukercasene. Og de situasjonene teknologien skal brukes i, hvor det er vesentlig at den funker. Også finnes det et veldig enkelt prinsipp for de som driver og lager sånn brukergrensesnittdesign, og det er "don't make me think". Jeg kaster alle brukeranvisninger, jeg, og mannen min ler av meg. Men er det ikke laget sånn at man skal kunne finne ut av det? Men så skjønner jeg at det er jo ikke er så enkelt, særlig når vi gjør disse husene våre veldig smarte. Men teknologer tror at alle syns det er kjempegøy å mekke, men det gjør ikke de fleste.

Sigrid: Nei, og da benytter vi jo ikke den muligheten som ligger der, og det er å ta med den som skal bruke det. Det har vært vanlig veldig lenge å ikke ta med personen med demens eller kognitiv svikt inn i disse brukertestene. For når man skal gjøre det, så må man forholde seg til at de personene trenger tid, de trenger å bli spurt på en annen måte, man trenger å legge opp til brukertesten litt annerledes enn det man er vant til. Og da lar man heller være å ta med den gruppen inn, og det ser man også i forskning, faktisk. Men det er jo noe denne gruppen ønsker å delta i, så det er derfor vi har en ekspertgruppe med personer som har demens som møter i Almas hus, for vi ønsker å spørre dem, og vi ønsker deres svar, og vi ønsker å ta det med når vi utvikler noe. Så vi har jo utviklet informasjonsmateriell og nettsider på Oslo Kommune i samarbeid med personer med demens. Men vi har ikke vært involvert i produktutvikling, men jeg utfordrer jo at man gjør det, og kanskje kan helsearbeiderne være med å bidra til at når det kommer spørsmål om å delta, så kan de være positive til å fortelle om hvordan man utvikler, eller være med på å utvikle, være med på å bestemme hvordan tjenester og produkter egentlig skal se ut og hvordan de skal være å bruke. Du bruker ordet brukergrensesnitt, jeg snakker litt mer om det intuitive. Det var jo du også litt inne på, dette med at det skal ikke være sånn at du må ha høy faglig utdanning, og heller ikke en høy erfaring på å bruke. Og jeg tror vi kan gå i oss selv alle sammen og tenke på de situasjonene hvor vi trøbler med PC-en, trøbler med telefonen eller ett eller annet vi møter av teknologi ute i samfunnet. En arkitekt fortalte meg at hun og en annen som skulle på besøk hos et firma ble stående utenfor, og de kom seg ikke inn, for de fant ikke ut hva som var ringeklokken. Og der var det noen som hadde utviklet en ringeklokke som var nesten umulig å finne ved siden av døren der.

Silvija: Den var veldig pen, sikkert.

Sigrid: Det var sikkert pent, eller hva man nå definerer det som. Derfor kan vi gå i hverdagen vår også og tenke på. Altså, en person med demens sa til meg at "jeg opplever at jeg må snike på T-banen, fordi når jeg setter opp kortet, så går det så fort at jeg oppfatter ikke om det er noe mer igjen på kortet mitt". Og personen med demens opplever jo å bli tatt for å snike. Så det var en historie jeg tenker at her tar man ikke hensyn til at noen personer trenger noe mer tid for å oppfatte og forstå.

Silvija: Veldig interessant, og det med å tilpasse teknologi til folk som tenker litt saktere i en tid hvor teknologien virker raskere og raskere, tror jeg egentlig kommer til å være et bidrag for oss alle. For hvis jeg forstår fremskrivningene, Sigrid, så kommer vi til å leve veldig mye lenger enn det vi gjør i dag. Og det meste kommer til å være fiksbart, bortsett fra det mentale. Og da løper vi rundt, egentlig, og veldig stor andel av befolkningen har i økende grad behov for den type tjeneste du beskriver her.

Sigrid: Ja, og det betyr egentlig, for meg, at vi har produkter og løsninger som også tar hensyn til de, kall det, svakeste. Det har vi jo nedfelt i nasjonale og internasjonale regler og vedtekter, at det skal ikke være diskriminering, og det skal være inkludering. For meg betyr det at man tar hensyn til det, og at det egentlig er godt for alle. Det er ikke slik at du må ha en demenssykdom for å ta det i bruk, det handler om at det gjør det bare mye enklere for alle sammen. Også den arkitekten som sto utenfor døren og ikke fant ringeklokken.

Silvija: Veldig bra. Fortell litte grann om hvordan du ble interessert i velferdsteknologi? Hva var triggeren din?

Sigrid: Jeg er jo ikke veldig teknisk interessert sånn ellers, selv om jeg sier at jeg mekker på bil og sånne ting, så jeg strever jo veldig og blir veldig oppgitt når alt skal oppdateres, og når jeg skal prøve å laste inn noen nye greier. Vi må jo være våre egne hjelpere når det gjelder teknologi på å jobbe også. Heldigvis så hjelper vi jo hverandre, men det handler mer om dette med å få støtte til å kunne fortsette å mestre de aktivitetene folk er vant, og det er en del av ergoterapi-faget. Det å lete etter løsninger, og de løsningene het da tidligere hjelpemidler, og nå er det velferdsteknologi. For nå inkluderer det også tjenesten, det er ikke bare et hjelpemiddel jeg tar i bruk fordi jeg har fått en skade eller sykdom som gjør at jeg ikke kan gå så fort og godt som før, eller at jeg ikke kan huske avtalene mine, så nå er det velferdsteknologi. Så det var egentlig en naturlig tilførsel til det jeg gjorde fra før. Og det ble veldig viktig. Da vi satt opp Almas hus, så kom faktisk den første nasjonale rapporten om at velferdsteknologi kunne være løsningen for de utfordringene vi vil stå i Norge. Den kom også i 2011, innovasjon i omsorg, og det passet som hånd i hanske for oss som jobbet i Almas hus, som satt opp nesten den første visningsarenaen, i hvert fall den visningsarenaen som har vært oppe og står i alle år senere.

Silvija: En ting er at det finnes mye forskjellig teknologi, men at dere er opptatt av systemet. Hvordan tar vi det systemisk og praktisk i bruk?

Sigrid: Det vil være naturlig at noe går galt. Og da må det være et system, noen personer, som er utpekt til å kunne støtte deg. Og det er jo slik at for noen, særlig nå hvor vi har velferdsteknologi som tas i bruk og kjøpes inn av kommunen, så sys det et system for 24/7, det betyr at det står noen til alle døgnets timer som kan trå inn for å hjelpe hvis det ikke fungerer. Det er det kommunen kjøper inn. Så er det et lite ankepunkt at det du får av hjelpemidler fra NAV, det får du hjelp til i ukedagene mellom 9 og 15, kanskje. Sånn at vi har noen sånne utfordringer i det bildet, hva er hjelpemidler og hva er velferdsteknologi på systemnivå. Hvem er det som kjøper det inn, og hvem er det som håndterer det, for hjelpemidler har du tradisjonelt måttet håndtere en del selv, med NAV hjelpemiddelsentral i backup, kan man si, som er de som låner deg disse hjelpemidlene. Dette vil de som jobber i hjemmetjenesten oppleve, at det er forskjell på medisindispenseren, som du har hjemme, eller om du har en kalender for å hjelpe deg å huske avtalene dine. Og da tenker jeg at vi må jobbe for at de som er inne og støtter deg i hjemmet ditt, de må ha like stor kunnskap om begge typer produkter, hjelpemidler og velferdsteknologi, slik at det ikke er noe skille for deg når du er hjemme.

Silvija: Men du, Sigrid, jeg tror at dere har et større problem enn som så. Fordi jeg ser for eksempel hvordan vi har beveget oss, når det gjeler det private arbeidslivet, hvordan man før har hatt en arbeidsgiver som dikterte hvilken PC du skal ha, hvilke software som skal være på den PC-en, hvordan du skal håndtere telefonen også videre, mens nå er det sånn "bring your own device", også må man bare sørge for at man har et system som klarer å koble dette sammen og ta det i bruk. Man har noen grunnleggende kjøreregler for deling av data og prosesser, og that's it. Og jeg tror at det kommer sånn i helsa vår også, fordi mye av det som dere snakker om, begynner veldig mange å installere i sine hjem gjennom litt sånn Google Home og duppeditter her og der, og det blir umulig, rett og slett, å forby folk å bruke noe som kanskje er bedre enn det som det offentlige kan tilby. Så hvordan sørger man for at de som utøver diverse omsorgsoppgaver klarer å forholde seg til denne jungelen de kommer til å møte nå inn i de neste få år?

Sigrid: Du peker akkurat på en stor utfordring, fordi vi er fortsatt, altså kommunen, i det arbeidet som er å kjenne til det som kommunen har kjøpt inn, og klare å bruke det som kommunen har kjøpt inn, og det som finnes fra NAV hjelpemiddelsentral oppi dette bildet og. Mens akkurat dette med om man kan bruke den GPS-en noen kanskje begynte å bruke i familien, før man så trenger litt hjelp fra kommunen og? Og det kan du ikke i dag, og det er neste utfordringssteg det du snakker om der. Og det tror jeg det tar litt tid til, vet ikke hvor mange år, men det vil ta litt tid til, for det handler da om et enda større samarbeid om hva som er mulig. Jeg vet at integreringen kanskje er mulig, men hvor er viljen til å bestemme hva som skal være-

Silvija: Jeg tror dette er kjempeviktig å få orden på, fordi det minner meg litt om diskusjonen rundt pasientjournaler, eller sporingsdata, hvor vi kommer til å være så bekymret, og nå kommer vi borti sikkerhetsaspektet også, ikke sant, helt sånn umulige krav til hvor trygt og sikkert og hemmelig alt skal være, som det offentlige får tak i av vår informasjon. Og samtidig så går hver og en av oss med 70 apper på telefonen vår, hvor mange av de samler med enn 100 datapunkter, om det er hvert sekund, og dette sender de til andre siden av kloden, og det skal over tid brukes til å selge deg helsetjenester, ikke sant. Med fortjeneste for dem. Også er du nektet å gi dine egne data til vår felles samfunnsinfrastruktur som skal tilby deg de samme helsetjenestene, og dermed så kommer våre helsetjenester til å bli utkonkurrert av de utenlandske og betalbare. Og det er ingen som kan stoppe folk fra å betale, de som har råd. Og det du ender opp med da, er et forskjells-Norge. Og det mener jeg er et demokratisk problem, og den eneste måten å løse det på, er å innovere fortere i det offentlige.

Sigrid: Ja, det er helt riktig, og da må vi jo ha alle de ansatte med. De må være med på laget der, og de må også forstå at de har en del, at de faktisk kan bidra til å få dette til for den som bruker teknologi. Kanskje kan det være sånn at istedenfor å ta i bruk den kommunale GPS-en, så kan man fortsette å bruke den som man har begynt på, men jeg kan ikke svare på når det er kommunen er i stand til å ta imot den teknologien du selv har brukt. Fordi per i dag så må du gi fra deg det, du må legge det til siden hvis du flytter på sykehjem, og ta imot det som sykehjemmet har. Du kan ta med deg ditt eget nettbrett og bruke det i forbindelse med kommunikasjon og samtaler med familien, men da er det nok noen utfordringer i hvordan man tenker at tjenesten skal hjelpe deg hvis du trenger hjelp til det også. Og du snakker egentlig nå om temaer som det er høyere oppe i tjenestene som må ta stilling til hvordan dette skal gå, hvilke krav man skal sette til de som utvikler produktene, og hvordan disse skal snakke sammen. Så jeg tenker at for helsefagarbeiderne, som vi nå tenker skal lytte til dette, så er jo den oppgaven de står i å hjelpe med å bruke det man har fått inn i huset ditt, det som kommunen har kjøpt inn eller det som hjelpemiddelsentralen har gitt deg.

Silvija: Kanskje ikke bare hjelpe deg, men også være optimistiske om det.

Sigrid: Være optimistisk, tenke at dette skal kunne gå an, og også fange opp hvilke muligheter for utvikling som finnes her. Kanskje hvis knappen hadde vært på et annet sted, så hadde det gått mye bedre, eller hvis den var rød er det kanskje lettere å se den. Så man må være opptatt av at det skal kunne brukes, for det tenker jeg at vi må være. Og da må den som går inn også kjenne til at det finnes et system for at noen har laget det, og det finnes et system i kommunen for hvordan man velger hvilke produkter man kjøper inn også.

Silvija: Jeg tenker på to-tre ting som var veldig spennende her. Det ene er at jeg tenker på Almas hus som et sandkasse-opplegg. Vi har det ofte i diverse andre tjenester, hvor du samler en del ting og sjekker hvordan det funker. Men folk kan komme inn og teste og lære, og være med på den utviklingen. Så det kan være både en medutviklingsplattform. Og det at folk tar dette kurset er også kjempenyttig, nettopp fordi det er her de blir eksponert for mange nye ideer. Også er det noe med å finne den riktige måten å bidra på, ta kontakt.

Sigrid: Ja, ikke sant. Og i Oslo så er vi så heldige at Almas hus er for alle bydelene og alle som jobber der. Så den er jo åpen og tar imot folk, og der kan man også skrive inn på Workplace, som vi nå bruker i Oslo kommune, eller Facebook Work, eller på epost eller på annen måte, komme med ideene sine inn til Almas hus. Så det er fullt mulig, men akkurat det med den sandkassen kan man utvikle mer og bedre i alle sammenhenger. I de sammenhengene hvor jeg har vært deltaker i anskaffelsesprosesser, altså prosesser hvor man skal anskaffe i forhold til en problemstilling, så tar det lang tid, men det er også veldig få leverandører. Det er veldig få produkter, så det har overrasket meg i løpet av de årene jeg har jobbet med Almas hus, at tilfanget av produkter har vært veldig lite. De sier det utvikles hele tiden, men det utvikles ikke de produktene som da kan tas i bruk av den gruppen personer som helsetjenesten tar seg av, og da spesielt i hjemmetjenesten, der hvor helsefagarbeiderne ofte jobber. I hjemmetjenesten eller sykehjem så er det lite. Det er tre produkter, kanskje, på videokommunikasjon. På GPS så kanskje det var tre leverandører. Man kan jo tenke seg at det å ha GPS i en type armbåndsur, som ser ut som et armbåndsur mer enn en treningsklokke, det er jo nesten ingen av de som tilbyr. Tenk på deg selv, du velger telefon, oi så mange farger og modeller, så du velger noe som du ønsker, som sier litt om deg eller du selv syns er fin. Du vil ikke ha noe med svarte ledninger eller hvite ledninger hvis den skal ligge framme på bordet eller stå på kjøkkenbordet ditt. Kanskje noen vil at den ikke skal synes så mye. Andre vil at den skal vise at man har bruk for den. Så det å ha et mangfold i hvordan produktet ser ut og. Altså, hvis du skal gå og kjøpe deg en radio eller en TV, det er jo utrolig masse forskjellige størrelser og utgaver. Men skal du ha en GPS i en. Hva skal vi kalle det. Vi velger å kalle det i et smykke rundt halsen, fordi vi velger å være positive til at dette skal du ha nytte av, denne dingsen, som kanskje er litt stor og firkantet, og overhodet ikke noe pen. Jeg har stått både på Stortinget. Og jeg var i Arendal og snakket om GPS-løsninger, og da valgte jeg faktisk den lille turkise som fantes da, også hang jeg den i et glassperlekjede rundt halsen, for å vise at dette finnes jo egentlig ikke, men kanskje var det sånn jeg hadde lyst til at den skulle se ut. Så vi har mye å gå på for at vi skal akseptere den dingsen. For det blir på en måte en litt sånn annerledes ting, altså det er den som skal bidra til at jeg skal kunne gå trygt ute, eller det er den tingen som skal bidra til at vi skal bruke komfyren min uten redsel for at det skal bli brann, eller at jeg skal få hjelp til å huske legeavtalen, for eksempel. Det er jo så kjedelig å miste en legeavtale, tar lang tid å få ny og alle mulige sånne ting, ikke sant. Eller det å ha noe kommunikasjonsverktøy som gjør at jeg kan se barnebarna mine hver dag. Men så er det så mange knapper, det er så mye touch på skjermen, det er så klundrete å få det til. Heldigvis så er det jo en leverandør som akkurat når det gjelder det, kanskje du får snakket med de en gang, som har lyttet til oss i Almas hus, da de lærte litt om dette med brukervennlighet, altså at det er viktig å tenke på, og å lage noe som faktisk er så enkelt at det bare er å stille opp og ned på lyden og skru av og på på-knappen. 

Silvija: Forenkle, rett og slett. Jeg tror det er veldig viktig det du snakker om, at teknologien hverken skal være klundrete eller fremmedgjørende gjennom sitt utseende. Det vi glemmer, er at all den teknologien vi tar i bruk er veldig definerende for oss, og jo viktigere den er for deg, jo mer definerende er den. Og derfor så er det viktig at du klarer å kjenne deg igjen i det mennesket som plutselig har blitt avhengig av den GPS-en.

Sigrid: Ja. Og det har jo skjedd mye på dette feltet som handler om høreapparater, for eksempel. Høreapparater i dag er jo et helt annet produkt, og du får tillegg også, ikke sant. Bare en liten penn på bordet, så får du forsterket lyden fra samtalen rundt de du prater med. Også denne muligheten for blinde å finne frem til farger, finne frem til produkter i butikken, og disse tingene er jo integrert i den vanlige smarttelefonen, det er ikke noe stor ekstra plumpete dings du må dra opp fra veska for å få hjelp. Men dette handler om at man kanskje ikke har vært like opptatt av eldre, fordi man har noen ganger også tenkt at ja, innen en viss tid så vil det være flere eldre som er vant til å bruke teknologien, men i det bildet hvor vi har personer med kognitiv svikt, så mister du faktisk noe av den evnen til å problemløse, til å forstå og til å huske hvordan man rettet opp feilen sist. Eller til å i det hele tatt forstå at nå er det en feil, og nå er det den feilen, og da må jeg gjøre sånn og sånn. Så det handler ikke bare om at vi får et større antall personer som er vant til å bruke teknologi, men du mister noe av den evnen når du får ned kognisjon. Og som du sa, det blir flere eldre, det blir flere med kognitiv svikt, og de personene, de har rett til, og vi har plikt til, å la de få ta del i samfunnet og da del i de aktivitetene de gjorde før.

Silvija: Du, Sigrid. Jeg bare lurer på om vi kunne fort gå gjennom velferdsteknologi for både pasienter med demens, men også de som da er de gode hjelperne rundt dem. Jeg hørte deg snakke om eksempler sånn som GPS for å hjelpe med lokasjon, du snakket om video for kommunikasjon, du snakket om noen sånne verktøy som hjelper deg å huske hverdagen, som avtaler, også videre. Er det sånn noenlunde dekkende fra brukerperspektivet?

Sigrid: Ja, du kan si, det kan handle om noe mer. Vi har nok definert i velferdsteknologi som type velværeteknologi, og det er ikke noe kommunen har hatt fokus på å kjøpe inn i starten. Man er anbefalt å kjøpe inn det som handler om trygghet og sikkerhet, og derfor så har medisindispensere kommet, ikke sant, som gir medisin til riktig tid. Og GPS, slik at du skal bli funnet om du går deg bort. Det med velværeteknologi, er jo vel så viktig, fordi det kan handle om å få satt på TV-en. Fjernkontrollen er veldig komplisert, det kan være 90 knapper på den, faktisk. Men det kan handle også om at man i velværeteknologi, så kan du få brukt et treningsprogram som gjør at du fortsatt kan være sterk og jobbe med ting i forhold til å ikke falle hjemme. Det kan være spillteknologi, som kan bidra til at du har noe å kose deg med i hverdagen. Og det kan være innenfor, mest brukt i sykehjem eller institusjoner, robotteknologi, og robotdyr, kan være en erstatning på at du ikke har tilgang til levende dyr. Robotdukker. Altså, det er mange måter å tenke på hva man kan trives med å ha rundt seg, eller som gjør at hverdagen din fortsatt har et innhold, da.

Silvija: Og de ansatte?

Sigrid: Ja, det vi har sett i denne koronatiden, at det å ta i bruk de teknologimulighetene for å få spilt musikk, det har tatt av. Spesielt i sykehjemmene. Da er det ikke lenger sånn at du trenger kasettspilleren. Da går man rett på den teknologien de ansatte er vant til å bruke i sin hverdag, også har man fått til abonnementer på de plattformene der. Det er jo kjempefint, fordi da kan du få hørt den musikken som du er interessert i! Og ikke nødvendigvis den som står på og fellesstua fordi noen har trykket på TV-knappen, og der står en eller annen TV-kanal og surrer. Så det er jo sånn at det har ikke stoppet folk fra å ta initiativ, det at det kan være litt komplisert også. Så det ser vi eksempler på, og det syns jeg er veldig morsomt. Da har vi bidratt med å vise de at det finnes flere muligheter, det finnes mange. Innenfor musikk er det nok mer, musikk og sang.

Silvija: Utrolig viktig og terapeutisk side av det, både sosialt og kognitivt, sies det. Så det er fantastisk fint at dere gjør. Når det gjelder sikkerhet. Vi er egentlig tomme for tid, men jeg har veldig lyst til å bare be deg kommentere litt, for hvordan tenker man, for dette er fort overvåkingsteknologi også, og hvordan fordeler vi ansvaret der, for å passe på at dataene håndteres riktig? 

Sigrid: Altså, jeg tenker at det er noen andre som må bestemme det, og det har vi heldigvis tatt tak i Norge, at data skal være sikkert, og at man skal sikre seg det innenfor innkjøpet og. Det er ikke veldig mange år siden at man ikke tenkte på databehandlere og sikkerhet av de dataene, men det gjør man jo i dag. Så heldigvis så har det opplegget nasjonalt, som handlet om å utprøve teknologi og sørge for at det er en trygg bruk av det, det har vi inkludert i Norge. Så har man jo mange opplevelser av om man blir overvåket eller ikke. Det kan man jo tenke at mange opplever. Og da er det jo viktig for helsefagarbeiderne å være en ressurs der, og kunne forklare og fortelle om den teknologien som den enkelte har i hjemmet sitt, med tanke på å ta bort litt av den utryggheten. Også er det jo sånn at når det gjelder GPS, så var det en person med demens som sa at "jeg vil ikke at datteren min skal se hvor jeg er hen," men da er det jo slik at den kommunale GPS-en som du kan få låne, der er det avtaler mellom hvem som har tilgang til de dataene. Så da er det et eksempel på at man må forklare og fortelle, kanskje flere ganger, om hvordan dette virker. Og der har helsefagarbeiderne absolutt en veldig stor rolle, tenker jeg.

Silvija: Veldig bra. Jeg har lyst til å prøve å gå inn for landing med de tre vanlige avslutningsspørsmålene som hjelper oss å bli litt mer kjent. Og det første er om du har lest eller sett noe de siste 12 måneder som har gjort inntrykk. Det kan likegodt være skjønnlitteratur eller en Netflix-serie. Et eller annet du kan anbefale våre studenter som en liten inspirasjonsgave?

Sigrid: Ja, egentlig så er det akkurat det som jeg så på NRK.no nå i helgen, denne fortellingen om personer med demens, som er på skjermet enhet på et av sykehjemmene i Oslo. Den historien syns jeg at alle burde lese, for å få litt innblikk i hvordan det kan være å ha denne sykdommen i senere fase, hvor du ikke kan bo i eget hjem og man faktisk må bo innenfor låste dører, som vi kaller det. Den syns jeg absolutt var veldig godt beskrevet.

Silvija: Sigrid, kan jeg spørre deg om noe? Jeg så traileren, men jeg turte ikke. Jeg er så redd for at dette blir så vondt å se på, men samtidig skjønner jeg at det er en fremtid som sannsynligvis venter på veldig mange av oss. Så hvordan skal vi som samfunnsutvikle litt muskler for å kunne håndtere dette?

Sigrid: Ikke sant, og det er vondt og vanskelig, for veldig mange av oss har en eldre i familien som er i den fasen. Men jeg tror at hvis du kan stille deg litt utenfor, også lese, sånn at du forstår at det er veldig ulikt, og du forstår at det er en sykdom, og at det faktisk er mulig å leve et bedre liv, eller et godt liv, men det og. Og da er det jo sånn at hvis du er demensvenn på nasjonalforeningen, nasjonalforeningen.no sin hjemmeside, så vil du få noen små drypp fra dem. Om forskning, historier, så kan du på en måte bygge din, hva kalte du det, forsvarsevne, mot å gå inn i dette rommet hvor du forstår mer av hvordan en person med demens har det. Fordi det er ikke å gå tilbake til barndommen, men det viktige er å forstå at det fortsatt er et menneske med følelser-

Silvija: Og livskvalitet.

Sigrid: Ja, og at det er de evnene som et voksent menneske har som da reduseres. Men det betyr ikke at du ikke kan ha gode stunder. Du kan oppleve musikk, du kan oppleve kontakt, og du husker, fordi du husker gjennom sansene og følelsene dine i større grad enn gjennom det intellektuelle. Så det å gå inn i det landskapet der, og det finnes jo- Still Alice er jo en fantastisk film som man kan søke opp og se, som beskriver en dame som begynner å trøble. Hun er professor og foreleser, så det er hvordan hun går gjennom ting. Du kan få bilde av hvor ulikt det er, men også hvordan du da kan være en god helsefagarbeider i møte med de personene. For det er det det handler om, om å forstå deres sykdom.

Silvija: Det er en veldig sterk film, jeg er enig. Neste spørsmål er hva som var din mest positive overraskelse fra koronakrisen?

Sigrid: Hvor lett jeg også klarte å håndtere Teams.

Silvija: Må man, så må man.

Sigrid: Må man, så må man.

Silvija: Jeg tror det var god læring for oss alle sammen. Veldig bra. Og siste spørsmål, hva pleier du å si til deg selv når du er i krevende tider og bare må videre, opp og frem?

Sigrid: Stopp opp, også handler det om at jeg har vært i krevende tider med kreftsykdom selv, og da var det full pakke, og da var det litt sånn "okei, dette må jeg gjennom. Det handler om hvordan jeg tar det, nå, og dette skal jeg klare." Men jeg kan og tenke at "nei, dette blir for mye", men bryte det litt ned og tenke at andre står i samme. Kanskje kan jeg finne noen å prate med, kanskje kan jeg lære noe, kanskje kan jeg gå kurs. Også kommer jeg gjennom det.

Silvija: Utrolig inspirerende å snakke med deg, Sigrid Aketun, som da leder dette flotte senteret for-

Sigrid: Jeg er ikke leder, jeg jobber ved.

Silvija: Jobber ved senter for fagutvikling og forskning, og også dette utviklingssenteret for sykehjem og hjemmetjenester i Oslo. Veldig interessant for oss alle å tenke på hvilket ansvar vi har, medansvar både i å ta i bruk og definere nye tjenester, men også lære om de systemene som kommer til å være kulturelt riktig for oss i Norge. 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.TECH – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt online universitet lørn.university