Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Medlearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Vegard Tangen som er velferdsteknologikoordinator i bydelen Frogner. Velkommen Vegard.

Vegard Tangen: Takk skal du ha.

Silvija: Vi skal snakke med dine praktiske erfaringer med å ta teknologien i bruk, men ikke minst både med hvordan man tar i bruk og hvordan man utvikler. Både fra forvaltningsside og fra tjeneste-tilbyderside. Og kanskje leverandørsides også. Men før vi gjør det så skal jeg si to ord om selve samtalen. Plassere den i en serie. Også skal jeg foreslå tre spørsmål som vi ber våre studenter tenke på mens de lytter til denne samtalen. Denne samtalen blir et digitalt mini-foredrag fra Vegard med litt fasilitering fra Silvija. Målet vårt er at vi skal gi våre studenter som er da helsefagarbeidere innenfor faget velferdsteknologi, både inspirasjon og konkrete læringspunkter. Vi tror at denne samlingen av de forskjellige samtaler blir en antologi som er litt sånn skrevet i samtid. For selv det som er blitt skrevet for et år siden av læringsmateriell blir utdatert i tider som utvikler seg så utrolig raskt. Og de konkrete spørsmål Vegard - tenkte vi i fellesskap skulle være først og fremst hvordan utvikle potensiale velferdsteknologi i en vanlig hverdag. Hvordan gjøre det, ikke bare tenke på det eller prate om det fra da tjenestetilbyderens side. Fra den ansattes side. I en tid hvor de må lære seg masse nytt, og kanskje også lære seg noe nytt utenfor sitt fagfelt. Altså man har kanskje studert ting som har mer med helse å gjøre enn med teknologi å gjøre. Det er vel egentlig vårt andre spørsmål. Vi vil at man skal tenke på hvordan man holder seg oppdatert tverrfaglig i en tid med så rask utvikling. Og det tredje spørsmålet som vi gjerne vil de skal tenke på er hvilken forvaltning dilemmaer oppstår. For det er veldig lett å velge noe og kjøre veldig sånn bred adopsjon av det. Men da har man kanskje mistet evnen til å lære å tilpasse fort nok. Og det er nødvendig. Så da kjører vi hvis det er greit. Og vi begynner egentlig med å spørre deg hvem Vegard er, og hvorfor synes han at det han gjør er veldig spennende?

Vegard: Jo, jeg heter Vegard Tangen og er i utgangspunktet utdannet ergoterapeut. Jobbet som det i mange år før jeg begynte som velferdsteknologikoordinator. På fritiden så er kanskje min hoved hobby kompostering og det å skape jord av gammelt avfall. Og for å trekke det inn i arbeidslivet så liker jeg å samarbeide med ansatte i helsesektoren som har gjort en ting på samme måte alltid. Men dra inn nye elementer for å øke kvaliteten i tjenesten. Og å skape god kompost, god ny næring inn til en tjeneste som er i stadig vekst. Og stadig utvikling. 

Silvija: Fortell litt om utdanningen din. Hvordan havnet du der du er?

Vegard: Det å utdanne seg som ergoterapeut tar utgangspunkt i tre hovedtemaer. Aktiviteter, deltagelse og mestring. Og når man er ferdig utdannet ergoterapeut så jobber man veldig ofte med hjelpemidler. Typisk som rullestol og rullator og den slags. Så jeg har jobbet som ergoterapeut i bydelen Frogner i flere år. Som sagt, før jeg begynte som velferdsteknologikoordinator. Og da jobber man med å tilpasse for aktivitet for mennesker som har utfordringer med det. Og man tar alltid utgangspunkt i hva man ønsker å drive med og tilrettelegger for det. Så når det åpnet seg en mulighet for å hoppe inn i rollen som velferdsteknologi koordinator i bydelen Frogner for overkant av tre år siden - da jeg fikk tilbud om det. Så tenkte jeg at dette må jeg teste ut. Nå har jeg jobbet med enkeltmennesker i mange år, så det å kunne jobbe med enkeltmennesker på et annet nivå. Kanskje på et systemnivå. Jobbe med en helt tjeneste som skal ta i bruk nye verktøy. Det hørtes ut som en ekstremt spennende utfordring som jeg bare måtte hoppe på.

Silvija: Veldig bra. Si litt også om bydel Frogner og om det er noe spesielt med din demografi.

Vegard: Bydel Frogner er en av de største bydelene i Oslo. I bydelen Frogner bor det i overkant av 60 000 innbyggere. Det er veldig mange eldre som bor i bydel Frogner. Det er både ressurssterke og ressurssvake. Det er overraskende mange kanskje for noen, ressurssvake eldre som har mye utfordringer. Det er en stor andel fremmedspråklige også i bydel Frogner med annen kultur for å ta imot hjelp. Så det er en veldig variert arbeidshverdag for oss i helsesektoren som jobber med eldre og de med funksjonsnedsettelser i bydel Frogner. 

Silvija: Vegard? Jeg må bare spørre deg et kulturelt spørsmål for jeg har lyst til å forstå litt bedre det du sa om en annen kultur for å ta imot hjelp. Er det sånn at i noen kulturer forventer at det er familien som støtter opp og det er upassende at det er offentlige myndigheter som utfører alt for intime oppgaver?

Vegard: Ja, nå er det jo ikke så mye av det som jeg har vært kjent med, men det er ett aspekt ved det. En annen side er de som ikke har en kultur for å be om hjelp. Be tjenestene om hjelp. Og da er det vanskelig for oss å hjelpe til på riktig måte. Også har du på en helt motsatt side de som er vant til å få hjelp helst i går. Som er veldig kravstore. Så det gjør at det er utfordrende. 

Silvija: Veldig spennende. Og i dette komplekse bildet, da. Så er det to ting som er veldig tydelig fra dine svar. Jeg spurte deg hvilke muligheter du ser for velferdsteknologi. Da svarer du med ett ord, og det er uante muligheter. Dette kommer til å være måten vi gjør vårt liv hjemme mere fritt og mere kanskje effektivt i en tid hvor det er veldig mange av oss som kommer til å leve lenge. Både eldre og å miste funksjoner både tidlig og sent. Men så sier du ditt svar på hvordan du ser på velferdsteknologi på sitt ståsted, og da sier du at du ser på det som en nødvendighet. Så det er uante muligheter, og absolutt nødvendighet i utrulling. Og likevel så kan man si at vi kunne kanskje ha gjort mer. Vi går ikke så fort som nødvendig fremover, og det er der jeg har lyst til å spørre deg om hvilke utfordringer ser du? For god utrulling av velferdsteknologi, og velferdstjenester?

Vegard: Vi ser at det kanskje først og fremst er et enormt behov for kompetanseheving. På alle nivåer. Fra den enkelte ansatte opp til toppledere i offentlig sektor når det kommer til å ta i bruk teknologi. Digitalisering generelt. Det er en generell lav kompetanse på digitalisering innenfor helse. Heldigvis kan vi si inni denne covid-19 situasjonen som vi er i nå så kan vi se at digitalisering har fått ekspressfart. Og det har heldigvis gått veldig bra å ta i bruk for eksempel teams til digitale møter. Det som vi kanskje for et år siden var skeptiske til å ta i bruk har nå blitt tredd nedover hodene våre og vi har blitt nødt til å ta det i bruk. Og det har gått kjempefint selv for de som var mest skeptiske i utgangspunktet.

Silvija: Kan jeg bare kommentere der? For vi sitter nå og gjør en podcast digitalt. Og for et år siden sa jeg at hvis jeg absolutt må - for jeg snakker med noen fra andre siden av kloden, så gjør jeg det digitalt. Men jeg vil helst være i samme rom med det mennesket fordi samtalen blir så mye bedre. Også har jeg funnet ut at jeg synes samtalen blir faktisk bedre når vi sitter sånn som vi gjør nå digitalt. Også er det dårligere lydkvalitet enn om vi hadde våre gode profesjonelle mikrofoner i studio. Men folk bryr seg ikke om det, for hovedoppgaven er oppfylt. Og det er å utveksle gode ideer. Og det tror jeg kommer til å hjelpe veldig mange velferdsteknologier også. At kanskje de gjør jobben litt annerledes enn tradisjonelt. Men hvis hovedpoenget er oppfylt så er vi villige til å justere oss.

Vegard: Det også leder meg til en av de andre hovedutfordringene som vi står overfor med tanke på velferdsteknologi i dag da. Man er vant til å levere tjenester på en bestemt måte, slik vi alltid har gjort det. Det er mange som snakker om disse varme hendene. Hvor blir det av de varme hendene når vi tar i bruk velferdsteknologi. Men jeg tenker at vi går snart tom for varme hender hvis vi ikke tar i bruk mer teknologi. Fordi vi er nødt til å ta i bruk teknologi som et verktøy som kan hjelpe oss i å gjøre “kalde” oppgaver som for eksempel medisinutlevering. Sånn at de varme hendene kan brukes der det faktisk er behov.

Silvija: Også er det noe med budsjettering her også. For det som er sånn fastgrodde måter å gjøre ting på er det plass for både i årets og fjorårets og neste års budsjett. For det er sånn vi bygger budsjettene våre. Også skal vi prøve å teste masse nytt her. Så utgangspunktet er bare en utgift. Og det er bare en utgift i en avdeling. Innsparingen kommer et helt annet sted og vi vet ikke enda hva gevinstrealiseringen blir på pent byråkratisk. Men det skal ikke så veldig avansert matematikk for å forstå at hvis jeg nå tilfeldigvis begynner å nærme meg 100 år i stedet for å nærme meg 80, da. Når det var på tide å gi seg. Så blir det tomt for varme hender som du sa.

Vegard: Ja. Det blir det. Så det er en nødvendighet at vi tar i bruk teknologi. Og det er det å få dagens ledere til å forstå det og å tørre å ta de investeringene i dag selv om man ikke ser gevinstene kanskje før om mange år. Kanskje det ikke er vi som ser gevinstene. Det kan være andre deler av samfunnet som ser de eller får de gevinstene. Så er vi nødt til å ta de investeringene sammen i dag for at vi skal kunne levere gode nok helsetjenester om 10 år.

Silvija: Og dette her er da en kunst som forvaltningen må finne ut av.

Vegard: Rett og slett. Så det er heldigvis, kan jeg si, andre som må finne ut av dette og sette av penger til det. Også er det min oppgave som representant i bydel Frogner å sparke litt oppover og hele tiden kreve fra både mine ledere og andre etater i Oslo kommune. Å stille krav er ikke minst kjempeviktig. For det gjør at man hele tiden er foroverlent og hele tiden søker ny kunnskap og søker ny kunnskapsheving.

Silvija: Jeg liker det uttrykket å sparke oppover. Det gjør man jo alltid med respekt og kjærlighet, men det gjør man fordi man ønsker bedre situasjon for hele sin institusjon eller organisasjon. Og der har jeg et spørsmål til deg om våre gode studenter som er helsefagarbeidere. Kan de også se for seg en rolle i å sparke oppover?

Vegard: Ja, det synes jeg absolutt de burde. De burde stille krav til sine ledere når de er hjemme hos pasienter som de ser at trenger hjelp på en annen måte. Så synes jeg ikke at de skal være redd for å gå til en koordinator eller til arbeidslagslederen sin. Be om en endring og be om en revurdering fordi alle ansatte som går hjem til pasienter og innbyggere har øyne og ører som vi ser og får inntrykk meg. Og alle sånne vurderinger som blir gjort er gull verdt. Og en nødvendighet til å vurdere å gi riktig type tjenester med god kvalitet.

Silvija: Vegard, du skrev noe til meg som trigget meg skikkelig og det er at vi må slutte å kalle alle typer hjelpemidler for velferdsteknologi. Vi må rendyrke dette her. Ut ifra vår forståelse av både helsepolitikk og kultur i landet. Kan ikke du si litt om hva god velferdsteknologi er for deg og hvordan endrer den hverdagen til de som tilbyr tjenester?

Vegard: Ja. For å sammenligne litt hvordan I Norge, i Oslo så kaller vi velferdsteknologi/helseteknologi som snakker med et fjernpleiesystem. Det er altså teknologi som sender fra seg data, og et eksempel på det er en medisindispenser. En automatisk medisindispenser. Den fungerer sånn at den blir matet inn med multidose rull og hvis en medisin ikke blir tatt til et fast tidspunkt så sendes det automatisk et varsel til en tjeneste som ser at brukeren ikke har tatt medisinen sin. Og dette gjør at man kan raskt respondere og sørge for at medisineringen blir fulgt. Og kvaliteten på den medisinering tjenesten som denne brukeren da får, er da hevet drastisk sammenlignet med om brukeren bare skulle hatt en medisin rull hjemme hos seg og selv administrert disse. Og jeg vet at for eksempel i Danmark så kaller de alle fysiske hjelpemidler for eksempel en sykehusseng, det er også kalt for en velferdsteknologi der. Og da blir begrepet veldig stort. Og det er vanskelig å tenke hva det er vi må satse på av velferdsteknologi. Er det alt av hjelpemidler eller er det som de i Oslo av enkelte teknologier som vi skal fokusere på. Og det er klart at skal man fokusere på alt, så klarer man ikke å få med seg de viktigste aspektene. Men det å ha et par teknologier om ganger, for eksempel medisin dispenser. Trygghetsalarmer med GPS for de med kognitiv nedsatt funksjon og lokaliseringsproblematikk. Så klarer man også å sørge for god kvalitet på de enkelte teknologiene og også blir det lettere å se gevinsten av den enkelte teknologien.

Silvija: Jeg har lyst å spørre deg apropos dette med avstands pleie. Og kanskje sånn overvåkning også. For noe av det som kommer frem både gjennom disse samtaler og ting som jeg har hørt på før er at for eksempel natt kamera kan være et veldig godt hjelpemiddel fordi folk slipper å bli vekket av at noen kommer og sjekker om de har rullet ut av sengen eller om det er noe trøbbel. Så smarte senger, men også etter hvert ting som gjør at vi kan relativt enkelt ta noen sånne måleparametere. Helseindikatorer, ikke sant. Om det er blodtrykk eller om det er temperatur. Vekt for eksempel, at man har et lite sånn sett med innsamlings gadgets. Også har vi noen som overvåker dette her som gjerne kjenner oss godt. Og som kan reagere når det oppstår verdier og mønstre som ikke virker spesielt gode. Også er det noen som sier at ja det kan bli mye overvåking også er det noen som sier at jo det absolutt er god overvåking fordi dette er overvåking vi vil ha, den må vi ha og de som faktisk tilbyr oss helsetjenester. Hvordan skal vi tenke på dette Vegard?

Vegard: Jeg tenker at når brukerne har samtykke til å ta imot sånn type teknologi så tenker jeg at det er veldig greit. Og dagens eldre blir nok mer og mer åpne for å ta i bruk teknologi. De blir mindre skeptiske. Flere og flere tar i bruk smarttelefoner, nettbrett og den slags og kommuniserer med for eksempel barnebarna sine. Jeg har hørt om 100 åringer som sitter å administrere sin egen helse via en iPad. Men samtidig så er det viktig å ha et kritisk blikk på det å ta i bruk data, skytjenester og lignende i oppfølging av helseopplysninger fordi det gjør jo at leverandørene av disse produktene holder seg i skinnet og sørger for at kvaliteten er og innenfor GDPR og gjeldende rammer. Men det blir nok en lavere og lavere terskel blant innbyggere i dag. Spesielt i den covid-19 situasjonen vi er i dag, hvor vi har fått et litt sånt påtvunget å ta i bruk digitale plattformer. Sånn at jeg tror nok at den gjengse oppfatningen ute i samfunnet er nok mindre skepsis nå. Men samtidig så må det være noen sunn skepsis, det er bra. 

Silvija: Hva skal folk gjøre for å følge med på alle mulighetene? Hva gjør du? Du er i utgangspunktet ikke en teknolog, har lært deg masse teknologi. Hvordan kan andre gjøre sånt?

Vegard: Være sulte. Spørre. Følge med på de digitale flatene sånn som i vår bydel så tar vi i bruk noe som heter Workplace til å spre informasjon. Det å følge med på sosiale medier, jobbrelaterte sosiale medier. Og det å være et ja-menneske. Får man tilbud om å være med på noe så for all del vær sulten. Ta til dere ny informasjon. Test det ut, og samtidig spør sjefene deres hva det er vi har av velferdsteknologi. Hvordan kan vi bruke mer velferdsteknologi. Fordi det kommer mer og mer av det. Enten man vil eller ei. Så det er noe med det å komme seg opp av hesten og å være med fra dag en. Så det ikke blir vanskelig å komme i gang senere.

Silvija: Jeg har et lite dilemma der Vegard. Det dreier seg om at mer og mer teknologi blir tilgjengelig og det offentlige har egentlig ikke sjanse til å både kjøpe og teste alt. Hvis jeg begynner å insistere etter hvert sånn “mitt hjemme skal være sånn og sånn for dette er ting jeg vet fungerer veldig bra”. Hvordan skal det offentlige forholde seg til det? Kan man si at det dere må er å lage et opplegg hvor dere henter det inn i hvert fall? Alle mine data. Også får jeg bestemme selv om jeg vil ha noe annet system enn det dere tilbyr. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal koordinere det offentliges ansvar og de private mulighetene oppi dette her. 

Vegard: Nei, og det er et kjempegodt spørsmål. Fordi det finnes som du sier, det finnes så utrolig mye ute på både det private markedet i dag som hvem som helst kan kjøpe og teste ut. Men med en gang man kobler det opp mot en helsetjeneste som man har krav på fra det offentlige. Det er der i det veiskillet der at det begynner å oppstå naturlige barrierer fordi det offentlige klarer ikke å henge med på hva de private utvikler. Så derfor er det ekstremt viktig for oss at vi har en fremoverlent toppledelse i det offentlige. Som da bevilger nok midler til å ta i bruk og forvalter disse teknologiene, og henter inn behov fra innbyggerne sånn at de vet at de kan gi riktige type tjenester. Det satses mye i dag i Oslo Kommune, men det kan satses mye, mye mer mener jeg. Så det er mitt håp for fremtiden. At Oslo Kommune og lederne der får en mye større investeringsvilje og mer satsningsvilje innenfor innovasjon og helseteknologi. Det håper jeg virkelig.

Silvija: Kjempekult. Du Vegard, vi snakket litt om at det er ikke sånn at varme hender blir borte, det er bare at de skal brukes på de oppgavene hvor de virkelig kreves. Og det er ikke varme hender bare, det er snakk om minst like mye varmt hode. For det folk trenger er å bli sett og kanskje å bli forstått. Men folk er redde for at jobbene blir endret til det ugjenkjennelige. Hva tenker du om utviklingen i helsefagarbeiderenes hverdag? Tror du det blir mer spennende? Tror du det blir mindre spennende?

Vegard: Jeg tror det blir mye mer spennende. Men man må nok tilpasse seg og forvente at det å ta i bruk nye teknologier blir en ny side av arbeidshverdagen. Så man må være åpen for nye muligheter også må man også være klar over at den jobben du blir satt til i dag kommer ikke til å være slik om 1 år eller 2 år eller 5 år. Det skjer stadig utvikling og vi må være åpne for at måten vi utfører helsetjenester på i dag er stadig utvikling. Og det må forandring til rett og slett. Fordi det utdannes ikke nok helsepersonell, sånn som det gjøres i dag sammenlignet med antall eldre og behov for helsehjelp i fremtiden.

Silvija: Og dette er et sånt systemisk arbeid som jeg synes er utrolig fascinerende i det du gjør. Kan du ikke gi oss et eksempel under covidkrisen. Du sa det var ekspressdigitalisering. Hvor har du sett at det har blomstret opp da. Nødvendige nye tjenester på grunn av at vi måtte endre livsstilen?

Vegard: Ja, nå har vi tatt i bruk i hele Oslo nå faktisk, så har vi tatt i bruk noe som heter digital hjemmeoppfølging til pasienter som er smittet av covid-19. Og sånn som det var før så satt vi på smittesporingkontoret og ringte rundt hver dag til alle de som var smittet for å følge opp hva slags form de er i fra dag til dag frem til de ble friskmeldt. Men det å ta i bruk en digital hjemmeoppfølging som svarer samtlige, eller alle de som er smittet også mange nærkontakter på et spørreskjema hver eneste dag på hva slags eller på enkle målbare parametere som puls, pustefrekvens, feber eller temperatur. Pluss et par andre som gjør at vi enkelt kan følge med på om de blir sykere og eventuelt har behov for akutt legehjelp. Det har vært en drastisk økning i kvaliteten på oppfølgingen av smittede. Og vi så det at samme dag som vi starte topp med denne tjenesten så henviste vi to av våre pasienter til legekonsultasjon fordi de scoret en hvis score. Og dette hadde mest sannsynlig ikke blitt fanget opp gjennom en vanlig telefonsamtale som før. Så der så vi fra dag en at kvaliteten steg i været på hvordan vi fulgte opp pasienter. Og det er blitt innført nå i hele Oslo. Så det er et veldig godt system som Covid-19 har dyttet på oss.

Silvija: Veldig bra. Og hva var din mest positive overraskelse fra coronakrisen? 

Vegard: Det er det at vi har blitt mer digitale alle sammen. Ansatte og kollegaer som jeg tenker at ikke kommer til å klare å bruke digitale møter har tatt det her kjempelett. Jeg synes hele bydel Frogner som jeg jobber i har blitt digital i en ekspressfart. Noe som aldri hadde skjedd hvis ikke vi hadde vært i covid-19. Så det håper jeg og tror også at lederne våre klarer å ta med seg videre og at man ikke går i fellen og tenker at man skal tilbake å jobbe som før. Da mener jeg at man går på en liten blemme.

Silvija: Hvis du skal anbefale noe lesing eller seeing. Du har skrevet til meg om velferdsvideoene, så det må du si noe om. Men jeg har lyst til å spørre deg litt privat. Har du sett noe som har virkelig inspirert deg? Som du kunne inspirere oss videre med? 

Vegard: Nei, altså ikke sånn spesielt. Men det er jo som jeg skrev at helseetaten har en egen Youtube-kanal hvor det finnes mye. Jeg har også tatt en videreutdanning innenfor digitalisering og innovasjon i ledelse på universitetet på campus Drammen. Og der ble vi kjent med blant annet KS sin satsning på velferdsteknologi og veikart innenfor tjeneste og innovasjon. Velferdsteknologien sin ABC er det noe som heter som er veldig enkelt og lettspist veiledning for alle som jobber ute i tjenestene. Det er vel kanskje sånn enkelt og greit. Men jeg synes det å se korte filmsnutter er enkelt i det daglige. Det er noe man kan få til på morgenmøter før man skal ut å treffe brukerne sine. Så det å få hele tiden sånne små drypp, et par minutters Youtube-videoer er et hverdagstips som alle kan få til.

Silvija: Og spiste spørsmålet Vegard. Hva pleier du å si til deg selv når du er i krevende tider og må videre?

Vegard: Nå er jeg småbarnsfar og er vant til å høre barneskrik også videre. Så jeg tenker at all ting går over. Allting blir bedre. Det er bare midlertidig. 

Silvija: Jeg kjenner meg igjen. Veldig bra. Vegard Tangen, tusen takk for at du var med oss i Lørn og at du inspirerte oss til å tenke på å bruke både kritiske evner og kritisk blikk til de her nødvendig utviklingsmulighetene som velferdsteknologi gir oss.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet på lørn.university.