Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

Silvija Seres: Hei! Velkommen til MedLearn med Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Aleksander Sether som er teamleder ved HAVA-instituttet, velkommen Aleksander.

Aleksander Sether: Takk skal du ha!

Silvija: Jeg skal si to ord om serien som denne samtalen inngår i, og litt om hvilke tre spørsmål vi gjerne vil at studenter skal lytte til, eller tenke på mens de lytter til vår samtale, også setter vi i gang samtalen vår, ok?

Aleksander: Supert.

Silvija: Så, samtalen mellom da deg og meg kommer til å bli brukt som en digital forelesning innenfor en utdanningsmodul på helsefagskolen MedLearn. Den er fokusert på velferdsteknologi og primærstudentgruppen er helsefagarbeidere. Vi har snakket med mange forskjellige folk, det skal være en liten antologi på cirka tjue sånne digitale foredrag fra folk som praktiserer moderne velferdsteknologi. Med moderne mener vi det som skjer i år, for så fort som verden endres, og så fort som teknologien utvikler seg så vil også en lærerbok skrevet i fjor fort bli utdatert, så dette er et forsøk på å følge med i sanntid på utviklingen både i samfunn, og i teknologi, og koble dem sammen. Og denne samtalen kommer til å være fokusert på en veldig spesiell brukergruppe, eller spesiell gruppe tjenestemottakere. HAVA-instituttet, som du skal få lov til å fortelle litt mer om, om et øyeblikk fokuserer da på folk med psykisk utviklingshemming, særlig de som da utagerer, og hvordan man kan hjelpe dem med å ha en så god hverdag, og mestring av denne som overhodet mulig. I lys av dette så ber jeg studentene for det første tenke på et konkret eksempel på et produkt eller en tjeneste som vi snakker om, og det er veldig fint eksempel på innovasjon, på både prosess og på tjeneste. En teknologisk relativt enkel sak, men en sak som kan gjøre kommunikasjon utrolig mye mer effektiv og tilpasningsdyktig. Det andre som jeg gjerne vil at de skal tenke på er rollen som teknologien har i utviklingen av våre velferdstjenester, og hvordan passer vi på at ikke den gjør oss til helt hjelpeløse brukere av teknologi, men at det fortsatt er vi som bestemmer hvordan teknologien skal brukes, og hvilken vei skal den utvikle våre brukere. Og det siste er om vi kan se flere muligheter for gode teknologiske løsninger som hjelper oss med god omsorg for psykisk utviklingshemmede brukere, høres det greit ut?

Aleksander: Høres fint ut.

Silvija: Bra! Da setter vi i gang, og første spørsmål er alltid å spørre Aleksander rett og slett, hvem er du? Og hvorfor liker du det du jobber med? 

Aleksander: Jeg kan jo begynne med å bare fortelle litt om meg selv. Jeg er 28 år gammel, kommer fra et sted som heter Bjørkelangen, og er en aktiv person som er glad i å trene og være ute og drive med friluftsliv, og har samboer og bikkje og nylig fått meg katt faktisk, så det er jo egentlig det dagene går i. Grunnen til at jeg på en måte havna i på en måte den jobbsituasjonen som jeg er nå var fordi at jeg tok på meg, eller fikk en ekstra jobb når jeg studerte i Oslo og valgte å avbryte studiene og heller begynne å studere vernepleie, så det driver jeg med nå, og har igjen, ja, så jeg er ferdig til sommeren da, så jeg har igjen nesten ett år.

Silvija: Det går videre til tross for korona, uten problemer? 

Aleksander: Ja, man har undervisning stort sett over nett og hjemmeeksamener nå da, og praksisperioden har jo blitt flyttet til arbeidsstedene så langt det lar seg gjøre.

Silvija: Du, hva studerer man på vernepleie?

Aleksander: Det er på en måte en god blanding av mye, det er en del etikk, jus og adferdsanalyse, så har vi jo litt medisin, så det er jo på en måte en sånn slags blanding av sosionom og sykepleier-utdanninga for å sette det litt på kanten for å forenkle det litt. 

Silvija: Veldig kult! Fortell litte grann om HAVA.

Aleksander: HAVA er et privat firma som første ble startet for å bidra til skadeavvergingsteknikker. Det står jo for håndtering av aggressiv og voldelig adferd, og etter hvert så ble det da opprettet forskjellige boliger da, jeg tror vi har til sammen åtte boliger nå, åtte boliger, og ni brukere eller noe sånt noe, og jobber stort sett medlever turnus da, så da jobber man på en bestemt bruker og har cirka ti prosent personer i teamet som jobber med den brukeren. Så er man to på jobb til enhver tid og er da på jobb i så, så mange døgn av gangen. 

Silvija: Men jobben er å håndtere dem, altså berolige dem når de er voldelige eller er det noe man gjør hele tiden? Eller hva består jobben av? Bare så jeg kan forestille meg.

Aleksander: Man kan jo se for seg en kommunal bolig rett og slett, hvor det bor personer med psykisk utviklingshemming og forskjellige tilleggsdiagnoser, det er på en måte basically det vi jobber med, bare at det er et privat firma som tilbyr disse tjenestene da. Og det høres kanskje litt ekstremt ut når navnet er håndtering av aggressiv og voldelig adferd, men det er jo på en måte, det kan forekomme, men det høres kanskje litt mer voldsomt ut enn det faktisk er da.

Silvija: Det høres helt ekstremt ut for jeg sitter her og tenker, som mor til fire unger som både har vært gjennom sånn tre års trassalder og pubertet nærmer seg og sånt, hvis du tenker deg ordentlig, liksom i fullvoksen utgave, og, altså det høres ut som at man må kunne ganske mye både psykologi og manipulasjon, rett og slett. Eller, altså det høres ut som ekstremt tøff jobb.

Aleksander: Det kan jo være absolutt tøft til tider, hvert fall hvis det på en måte skjer en del på natte-tid også, når man egentlig burde fått søvnen sin, så kan jo det være tøft i lengden, men vi er på maks tre døgn av gangen der hvor jeg jobber, så man har jo på en måte tid til å hente seg inn etter de skiftene man har hatt i tillegg da, men vi jobber jo egentlig mer med å på en måte tilrettelegge en positiv og attraktiv hverdag for den personen vi jobber med, og forsterker opp ønsket adferd for å på en måte øke sannsynligheten for at den ønskede adferden skal forekomme oftere da.  

Silvija: Du sier at du liker å tenke utenfor boksen når det gjelder motivasjonssystemer. Motivasjonssystemer høres ut som et veldig spennende begrep her, som jeg ikke helt klarer å tolke. 

Aleksander: Det går jo litt på det vi akkurat var innom, at man forsterker opp positiv adferd også setter man det inn i systemer da, så innenfor adferdsanalyse så har man noe som for eksempel heter tegnøkonomi, så sånn vi har valgt å løse det på jobben så har vi en magnettavle hvor det er et lykkehjul på, hvor personen jeg jobber med, når han står opp til riktig tid så får han lov til å snurre en gang på hjulet og da kan han vinne tre attraktive aktiviteter eller en magnet da. Så hvis spinneren havner på magnet så får han trekke en magnet også får han sette den på tavla, og når han har fullt brett så får han en pakke eller en overraskelse av noe han eventuelt ønsker seg da.

Silvija: Kult! Også forteller du da at, eller før vi gjør oss helt ferdig med deg, jeg pleier å spørre folk om de har en eller annen sær hobby, bare for å bli litte grann bedre kjent med dem, altså det er mulig at jobben er din sære hobby, men har du noe?

Aleksander: Jeg har litt sånn sesongbaserte interesser egentlig, nå har vi flyttet inn i nytt hus, så nå er jeg blitt veldig glad i å snekre og holder på ting i garasjen, så nå driver jeg og lager stuebord og har akkurat lagd et sofabord, så det er det det går i nå.

Silvija: Veldig bra.

Aleksander: Så blir det vel skigåing når vinteren kommer da.

Silvija: Ok, så til noe som heter e-Plan, kan ikke du fortelle oss hva det er og hvordan du kom borti det? 

Aleksander: Det er en digitalisert dagsplan egentlig, tidligere så var det jo vanlig med vanlig analoge bildeplaner, eller fil og faks som det også ble kalt, så det er egentlig en digitalisert utgave av det, som er laget av en som heter Morten Berger og Vidar Antonsen som jobber ved A&H på Ullevål sykehus.

Silvija: A&H står for?

Aleksander: Det star for nevrohabilitering, litt usikker på den a-en.

Silvija: Avdeling.

Aleksander: Avdeling ja, ja det er det jo så klart. Det er det. 

Silvija: Og de har laget en app? 

Aleksander: De har laget en app ja. Så vi var med i testprosjektet der, og nå ligger den ute på appstore, og er tilgjengelig for de som måtte ønske. Da må man sende en mail og være med på et introduksjons- og kvalifiseringskurs og etter det så får man da tildelt en lisens og kan begynne å bruke den e-Planen da. 

Silvija: Og e-Planen gjør hva? Du ser digitalisert fil og faks, eller dagsplan.

Aleksander: Ja.

Silvija: For hvem?

Aleksander: Egentlig for både, hva skal jeg si, de som er til dels selvstendig, men også de som er lite selvstendig da, som trenger mye bistand. Det er for å visualisere hvordan en dag, eller en uke skal se ut, i form av bilder, og da kan man jo gjerne ta og legge inn personlige bilder i tillegg da, så det blir enda mer gøy. Samtidig så kan man legge inn og lage valgfunksjoner som bidrar til brukermedvirkning for den som mottar tjenester, samtidig som man kan sette inn en del andre funksjonaliteter da, at for hver oppgave en person gjør, så kan en for eksempel tjene seg opp poeng da, hvis det er noe han synes er kjipt å gjøre så kan en for eksempel få litt mer poeng for den oppgaven og litt mindre poeng for de som er litt mer lettvinne eller lystbetont å gjennomføre da. 

Silvija: Dette er da spesielt viktig for folk som ikke har da språk eller evne til å strukturere dagen sin helt uavhengig, vi snakket nå med mamma til en jente som også brukte bilder da til å forstå hva hun skal gjøre når hun drar hjem for eksempel fra boligen sin eller når hun skal endre kanskje planene, og noe av det som var problemet da er at hvis hun plutselig ville ikke kjøre bil, men heller ta et bad, og man ikke hadde det bildet tilgjengelig så ble det litt krise, men det du sier at i en sånn elektronisk tavle så har man et veldig godt ordforråd da. 

Aleksander: Ikke nødvendigvis, han jeg jobber med har, han kan ganske mange ord, men han har veldig, hva skal jeg si, lav språkforståelse.

Silvija: Unnskyld Aleksander, jeg mente ikke nødvendigvis den som tar imot tjenesten, men at selve tavlen inneholder flere begreper da, enn det man eventuelt har tilgjengelig hjemme på noen papirark.

Aleksander: Ja, absolutt. Ja, man kan jo ta egne bilder og legge inn så mange bilder man vil fra Google for eksempel da. Så man vil jo få en mye mer større bildebase sånn sett, hvis jeg forstår riktig nå?

Silvija: Riktig, riktig. Også var du på at denne personen som da bruker dette her, trenger dette fordi språkforståelsen er ikke god nok til å lese for eksempel. 

Aleksander: Ja, også er det på en måte en fin måte å legge til rette for at det er planen som formidler hva som skal bli gjort, så det ikke på en måte er personale som gir instrukser gjennom en hel dag da, for det også kan jo på en måte påvirke humøret til enkelte, og da er det på en måte mindre forhandlingsrom da. Man får jo ikke så mye ut av å krangle med en iPad når iPad’en bestemmer, men hvis vi bestemmer så kan vi jo på en måte prøve å, hva skal jeg si, krangle med oss, litt feil begrep å bruke, men forhandle er vel kanskje et mer riktig begrep.

Silvija: Men du Aleksander, kan ikke du lære oss bitte lite grann om jobben du gjør, for jeg sitter og tenker på at mange av de helsefagarbeider-studenter som lytter til denne samtalen tenker at det er ikke en enkel gruppe å jobbe med og man må sikkert ha noen godt innøvde teknikker til å gjennomføre disse forhandlinger som du snakker om også. For meg høres det ut som kjempekrevende rett og slett.

Aleksander: Det er jo mye å sette seg inni når man begynner på et sånt sted, man må jo gjerne lese seg opp på historikken til brukeren det gjelder, og også lære seg hvordan man skal kommunisere med de da. Noen bruker jo tegn til tale, mens andre har enkeltord, og noen har nesten ikke ord i det hele tatt, mens noen kan jo sikkert prate ganske bra og gjøre seg forstått, men forstår kanskje ikke så mye når man blir snakket til da. Så det er en del informasjon som man må innhente før man på en måte blir trygg og god i miljøet rundt akkurat den ene brukeren man jobber på da, eller jobber med. 

Silvija: Og oppgaven, hovedoppgaven går ut på da, altså dette er folk som har en tilbørlighet til aggressivt eller voldelig reaksjonsmønster, er det sånn at man skal prøve å hindre at de episodene oppstår, eller er det at man skal være flink til å kjenne igjen når det kommer og håndtere det når det har kommet? Sånn at man, hva skal man si, returnerer personen til en trygg følelse, til en rolig følelse så fort som overhodet mulig.

Aleksander: Jeg har egentlig lyst til å si «ja» til begge deler. Vi jobber jo først og fremst med å forebygge til bruk av tvang og makt, når man jobber med psykisk utviklingshemming og har to-til-et bistandsbehov da, som det vil si at to stykker jobber med en bruker, fordi han kan være aggressiv. Så følger man jo lovverket etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, så det går jo mest på å forebygge til bruk av tvang og makt, men også hvis situasjonene forekommer så skal man jo på en måte gå inn så kjapt som mulig og begrense skadeomfanget, men også vil jo enkelte brukere bli mye roligere av det også da. Det høres jo kanskje voldsomt ut, men det gir dem også en trygghet ved å på en måte ikke få lov til å slå seg hardt mange ganger i ansiktet da. 

Silvija: Hvor er teknologien oppi dette her? Altså vi snakket om e-Plan, hvilke andre muligheter, behov kan man ha her uten å miste den gode medmenneskeligheten? 

Aleksander: Vi benytta oss av e-Plan også benytter vi oss av Jodacare, det er de to velferdsteknologiske løsningene vi har foreløpig da, og den Jodacare-appen bruker vi for å ta bilder som han ble brukt til, men hos oss så er det mer en sånn overlappingsprosedyre. At når de som ikke er på jobb kommer på jobb så kan dem gå inn og se hva brukeren har gjort dagene i forveien da, som man på en måte er klar til og har samtaletemaer om de aktivitetene innøvd på forhånd, også er det jo en fin mulighet for mammaen til han jeg jobber med å føle at hun er med på dagen hans da.

Silvija: Alt dette her med, om det er roboter eller om det er GPS, eller om det er, altså medisindoseringen er kanskje ikke relevant her fordi kanskje folk må ha hjelp uansett til å ta medisin, men jeg vet ikke, altså for eksempel senger som markerer om folk har det bra om natta eller om de har gått ut eller falt ut, eller, er det på en måte en nødvendighet som, som du ser det? Eller er det mer en gimmick?

Aleksander: Jeg vil jo absolutt tro at en slags løsning på det er ønskelig for enkelte pasienter da, eller brukergrupper, men det kommer jo helt an på da. I mitt tilfelle så vil jeg jo si at det hadde virka mer som overvåkning enn form for hjelp, men hvis personen jeg hadde jobbet med for eksempel hadde hatt epilepsi så ville jo på en måte en epilepsialarm i senga vært et varslingssystem og ikke et overvåkningssystem, så det er jo litt etisk rundt hvordan man velger å se på de forskjellige løsningene også da, opp mot diagnoser og brukergrupper og behov.

Silvija: Hvilke, på en måte hvor ser du de etiske dilemmaene i arbeidet ditt? Er det, altså du nevnte nå en og dette med hvordan vi bruker på en måte datainnsamling, men også videre bruk av data, ikke sant det er forskjell på overvåkning og på varsling, og kanskje også diagnostisering. Jeg tror at i en del andre type fysiske problemer så er det veldig nyttig å ha noe som passer på, la oss si vekta, og markerer, bruker det som kanskje markør for at det er et eller annet som brygger for eksempel, men hvilke andre etiske dilemmaer tenker du på? 

Aleksander: Det er et vanskelig spørsmål synes jeg, jeg synes det er lettere hvis man på en måte har en konkret situasjon da, eller hvis man på en måte har et mål om noe, så er det lettere å reflektere rundt hva det etiske rundt det kan være da. 

Silvija: Du har nevnt for meg dette her med at det går an å kjøre på med så mye velferdsteknologi at vi blir gjort hjelpesløse, og da tenker du kanskje på hjelpesløse både blant de som tar imot tjenesten, men også de som gir den.

Aleksander: Ja egentlig, sånn jeg ser det så er det jo på en måte utrolig mye teknologi da, så velger man på en måte bare å pøse inn med alt, så vil man jo på en måte bli gjort hjelpesløs da. Det er jo ganske mange som velger, når dem bygger nytt hus nå, å gå for smarthjems-løsninger som skal være veldig fancy og sånt, og da vil man jo til slutt bli ganske hjelpesløs på en del områder da. For eksempel i Rema 1000 reklamen for eksempel, det er jo ikke helt sett opp mot velferdsteknologi, men det er jo teknologi som kan bli brukt i de baner det også.

Silvija: Det jeg tenker rundt både Rema 1000 og liknende problemstillinger, og da referer vi da til disse reklamene med open-door og sånt, er at i 90% av tiden så vil teknologien være veldig hjelpsom, ikke sant, men det som er veldig viktig er å lage gode backup-løsninger. Ikke sant, plan B, for de tilfellene hvor teknologien svikter, det skal være lett å, altså jeg har et hus som har litt for mye Google Home og sånt i seg, og det som er veldig viktig er å ha en løsning for huset når strømmen går, for når strømmen har gått så er det utrolig lite som står igjen som funker, ikke sant. Så jeg tenker litt sånn også i hverdagen, det er mulig at en robot kan hjelpe med å la oss si rengjøre, at en robot kan hjelpe med å holde alt fra klima eller mat, eller altså riktig, men så må menneske til for å løse det som roboter aldri kommer til å kunne løse i de komplekse mellommenneskelige situasjonene da.  

Aleksander: Ja, det er jo mye det.

Silvija: Og dette med empati og omsorg, om du kanskje kunne si to-tre ord om hvordan, altså teknologien kan være nyttig med den e-Plan, klarer kanskje ikke å vise empati for at brukeren har en helt annen type dag enn det man kanskje tenkte når man lagde den planen.

Aleksander: Nei, det vil jo den ikke klare, og det er jo litt sånn hvis helsetjenester etter hvert skal bli robotstyrte også så er det jo på en måte den omsorgen og empatien datamaskinene mangler da. Dem har jo bare rett og galt på en måte som sine to svar, men i forhold til e-Plan så legger man jo den opp så det på en måte er positiv aktivitet og som da etter den positive aktiviteten så kommer det en som er mindre, eller ikke positiv, attraktiv mener jeg. Attraktiv, mindre attraktiv, attraktiv, så man på en måte får en fin flyt gjennom hele dagen da. Det er litt sånn man legger det opp, også kan man på en måte tidslåse aktiviteter, man kan lage handlelister, man kan lage handlingskjeder for å lære seg forskjellige oppgaver, også videre. Så det er en del tilleggsfunksjonalitet man får med en sånn type applikasjon, kontra å bare bruke vanlig bilder da. 

Silvija: Du hadde en veldig fin oppsummering her hvor jeg spurte deg om fordelene med velferdsteknologi for deg så sa du at først tenkte du vel egentlig at det er bare en digital sminke av eldre analoge systemer, men så har du vel egentlig innsett at også din hverdag trenger det og hadde ikke vært den samme uten, på grunn av tilgjengeligheten, visualiseringen, effektiviteten og portabiliteten. 

Aleksander: Ja.

Silvija: Og da peker du mot både e-Plan og Jodacare?

Aleksander: Ja, det gjør jeg.

Silvija: Hva tenker du er de viktigste hindrene til at vi ruller ut mer og riktig velferdsteknologi på tvers av helsesektoren?

Aleksander: Man må jo gjerne ha testa ut en del ting da, for å bli obs på eventuelle etiske dilemmaer, eller person, at det går utover personvernet da. Så jeg tenker at hvis man på en måte går ut for fort med for mange løsninger så vil det på en måte kanskje bli trekt tilbake en del ting da. Uten at jeg er noe særlig ekspert på området, så er det vel det jeg først og fremst tenker på da. 

Silvija: Mer kunnskap.

Aleksander: Rett og slett. Men for å få mer kunnskap så må man jo teste også da.

Silvija: Ja, ja. Jeg tror det vil være også veldig vanskelig etter hvert å finne ut av åssen det offentlige har masse krav på seg, om hvilke type tjenester og på hvilket nivå de skal tilby dem, dette bærer med seg kostnader. Det private kommer til å se veldig mye muligheter i å teste nye typer teknologier, til å tilby nye type tjenester og jeg tror vi kommer til å strekke det offentlige i begge ender, både når det gjelder kost og når det gjelder hvilke tjenester de skal tilby. Og jeg tenker at det kommer til å være kjempevanskelig å finne ut av hva det er vi egentlig har krav på når vi først har blitt såpass godt vant da, som vi har blitt i dette landet. Men jeg vet ikke om du, altså for veldig ofte når vi snakker med folk om velferdssteknologi så tar vi utgangspunkt i demografiutfordringen, hvor vi kommer til å leve alt for lenge alle sammen, men det er kanskje ikke det primære problemet som du løser med dine brukere.

Aleksander: Nei, det går jo mest for å skape en mest mulig attraktiv dag egentlig da, og bidra til å lette på de problemene man eventuelt skulle ha med å tydeliggjøre ting, visualisere ting godt nok så dem vet hva dem skal gjøre, et eksempel på det er jo, vi har et årshjul hvor vi henger opp attraktive aktiviteter på, og nå som koronaen kom så ble jo på en måte alle de attraktive aktivitetene som var planlagt frem i tid, de ble jo avlyst, så vi måtte jo finne en løsning på hvordan vi skulle formidle det uten at det ble helt krise. Og da tenkte vi bare at, ja, men da får vi bare prøve å visualisere at viruset kommer og spiser opp aktivitetene og lage en kul greie rundt det da, og det fungerte jo faktisk bra, men vi hadde ikke turt å tro at det kom til å fungere så bra da.

Silvija: Har du noen tips som kan på en måte brukes til å ytterligere forbedre, effektivisere det feltet som du jobber med? Hvor ser du mulighetene fremover? 

Aleksander: Jeg tror jo mye av mulighetene blir gjort ved at man kommer inn med et sett med nye øyne, og stiller spørsmål ved hvorfor man velger å gjøre ting på den måten kontra den måten, og være nysgjerrig og engasjert da. Jeg tror at det skjer mye bra bidrag rundt å være nysgjerrig, for da velger man jo å se på ting med nye øyne av de som har jobbet hos eventuelt den samme personen i lang tid da, tenke litt over hvorfor man gjør ting. 

Silvija: Du, jeg må spørre deg om et av prosjektene dine det siste året, jeg klarer nesten ikke å lese opp. Det var opptrening av patellaluksasjon hos tjenestemottakere. Hva betyr det? 

Aleksander: Han jeg jobber med fikk kneet ut av ledd, så han røk en del av, eller han røk vel hele leddbåndet sitt. Så det har liksom det siste halvåret gått med til da. 

Silvija: Kneopptrening.

Aleksander: Kneopptrening rett og slett.

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg også om du kunne anbefalt oss bok, film, et eller annet som kunne lært oss litt mer om det du holder på med, eller som rett og slett har inspirert deg, som ville inspirert oss også.

Aleksander: Den var vanskelig, tja, hva kan det være da. Jeg har jo, jeg vet ikke om jeg har lært så mye og blitt så veldig inspirert, men jeg er jo veldig fan av serien Dag da. Jeg synes jo mye god humor bidrar til mye bra tankegang om hvert fall hvordan man bør gjøre ting og ikke gjøre ting, og han er jo parterapeut og viser vel egentlig hvordan man ikke skal være parterapeut.

Silvija: Jeg hadde også lyst til å nevne «One Flew Over the Cuckoo’s Nest», det er liksom et eller annet som svirrer i hodet mitt med den filmen når jeg hører på deg snakke. Husker du filmen?

Aleksander: Nei.

Silvija: God gammel Jack Nicholson som da gjør revolusjon og oppstandelse i et galehus på gammeltspråk, men det er veldig oppløftende da, også surrealistisk.

Aleksander: Ja, ja den må jeg få sett.

Silvija: Det er sånn god høst-viewing. Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?

Aleksander: Egentlig hvor bra man har tatt det da på en måte. Det var jo veldig skummelt og ganske surrealistisk i starten, men etter hvert som man blir vant til ting så blir det jo på en måte en vane, og jeg tror jo at det har jo bidratt til å tenke litt nytt rundt enkelte ting i form av digitale møter som for eksempel nå da, at ting går mer over nett, så man slipper den jobbturen til Nord-Norge for å ta et møte på en time, da kan man heller ta det over nett.

Silvija: Og det er greit, det fungerer greit nok. Siste spørsmål, har du et livsmotto i krevende tider?

Aleksander: Jeg ble veldig fan av det han Leif sa, han treneren til Karsten Warholm. Han sa det at når Karsten ble skada så må man på en måte benytte seg av de verktøyene man har da, og det er, det synes jeg var veldig gode ord å bruke, for man er jo alltid nødt til å på en måte tenke på den måten.

Silvija: Bruk de hjelpemidlene du har til rådighet.

Aleksander: Ja.

Silvija: Ikke ønsk deg noe annet hele tiden.

Aleksander: Ja.

Silvija: Veldig spennende. Aleksander, du har skrevet noe som jeg også synes var så veldig fint. Du sier at velferdsteknologi er et ypperlig hjelpemiddel for å gjøre hverdagen bedre, både for de som yter helsetjenester, men også de som mottar. At begge sider kan ha glede av dette her, og ikke minst i denne her hverdagen som skal forbedres, det er hele poenget med disse velferdstjenester. Du har gitt oss to veldig gode eksempler gjennom e-Plan og Jodacare, og det var veldig spennende å høre deg snakke om denne spesielle brukergruppen, og egentlig hvor mye man kan, og man gjør for å gjøre deres hverdag bedre også. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podkasten på vårt online-universitet Lørn.Univeristy.