Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner.

Mette Vågnes Eriksen: Velkommen til polypod i samsending med Lørn. Vi skal snakke om hvordan man går fra ide til børs på rekordtid og den spennende skaleringen av teknologibedrifter. Til det så har vi to suksesser med oss. Vi har Tom Erik Lia som er medgründer og kommersiell direktør i Pexip som også er partner av Polyteknisk Forening. Vi har Silvija Seres som foruten å være president her er investor, gründer og CEO i Lørn. Jeg er Mette Vågnes Eriksen og jeg er generalsekretær her. Første gang jeg møtte dere var det i et kott på Lysaker.

Tom Eirik: Stemmer det.

Mette: Jeg angrer litt bittert på at jeg ikke ble lengre i det kottet. Dere gikk på børs nå. 6 milliarder kroner. Dere er i 190 land og har 300 ansatte i 18 land.

Tom Eirik: Ja, det er gårsdagens nyheter. Nå er vi rundt 350 faktisk. Også har vi nesten 25 ulike nasjonaliteter på kontoret vårt i Oslo. Så det har vært en utrolig spennende reise og det startet jo med et lite startup med et stort navn som het Tandberg og som klarte å bygge en ufattelig god teknologi. Og å bygge en kultur og mennesker og klarte å gå fra 0 til å eie 41 prosent av markedsandel av all videokommunikasjon i verden. Og det er jo ofte det som skjer med norske suksess-selskaper - de blir kjøpt opp av utlendinger. Så Tandberg ble kjøpt opp av Cisco. Men da satt man jo med en enorm mengde kunnskap. Utrolig flinke mennesker og et nytt kapittel var på vei. Og det førte jo til at det ble en litt ny giv i startup community, så det har vel vært en 10-15 selskaper som startet parallelt etter det oppkjøpet. Hvor da veien mellom Oslo og Lysaker er kalt “video-valley”, nettopp av den grunn. Så det var på en måte starten på neste stegs eventyr for mange selskaper, inkludert Pexip.

Mette: Det høres jo ut som et eventyr nå, men hvordan startet dere egentlig med å legge til rette for denne enorme suksessen på så kort tid?

Tom Eirik: Vi trodde jo at vi skulle endre verden på så kort tid. Og at videokommunikasjon blant bedrifter, blant mennesker og blant tjenester dere ute. Det skulle forandre verden, og det var det vi trodde på. Men vi trodde at det måtte gjøres enklere. Så vi satt i gang og startet to selskaper. Et selskap som het Videxio som skulle ta høykvalitets videoløsninger til å kunne kjøpes som en tjeneste. Også var det et selskap som het Pexip som startet med å kunne forenkle den videoinfrastrukturen som var nødvendig den gangen med å lage en software som man enkelt kunne skalere ut til bedrifter på en helt ny måte. Bruke skyløsninger, bruke standard virtuelle løsninger også videre. Så jeg var jo med å starte Videxio og Pexip da året etter. Også bygde vi på en måte hver vår hest. Vi kommer fra samme familie for å si det sånn. Vi bygde sten for sten. Sørget for at vi fant den businessmodellen som fungerte og skalerte ut i verden med begge selskapene. Så kommer vi til et sted hvor vi skjønner at skal vi virkelig ut i verden så må vi bli større. Vi må ha mer krefter. Og det var jo ganske morsomt fordi Videxio var en av Pexips første kunder og Pexip kunde av Videxio. Vi hadde lik kultur, like mennesker og komplementerende teknologier. Så vi bestemte oss for å slå oss sammen i 2018 for å kunne ta neste steget og bygge videre der ute. Så det gjorde vi i slutten av 2018. Da var vi 130 mennesker til sammen. Også handlet det om å få to selskapene sammen og å få den synergien som kanskje ikke alltid er så enkelt å få til når man slår sammen selskaper. Men vi hadde jo på en måte så lik kultur og hadde komplementerende løsninger. Så det fungerte ganske bra. Så i løpet av et kvartal eller to så tror jeg ingen kunne se at dette hadde vært to forskjellige selskaper som på en måte var slått sammen. Og da var det jo liksom å sette neste mål. Nå er vi sammen, vi har klart å få dette opp å gå. Hva gjør vi nå? Nå ønsker vi å skalere enda mer og vi har en businessmodell som fungerer bra. Vi har kjempeflotte kunder. Vi har gode partnere. Og det var da vi så på at hvis vi virkelig skal hente penger kan vi enten hente fra institusjonelle investorer i utlandet og i Norge. Eller vi kan gjøre det som en del av en børsnotering. Så vi bestemte oss det som en del av en børsnotering i midten av 2019. Og målet var da å gå på børs i mai 2020. Så det var målet vårt hele tiden og vi jobbet mot det ut årete. Hadde akkurat begynt med et par sånne investormøter og å fly litt her og der også kommer Corona. Og alt var jo bare en fullstendig lockdown. Hva gjør vi nå. Her skal vi på børs og å hente kapital. Vi visste jo ikke om det var kapitalt å hente. Alle var jo opptatt av hvordan vi kunne redde våre egne selskaper. Det var en lockdown. Og vi ble fortalt av tilretteleggerne at hvis vi ikke kan reise og møte investorene så kommer ikke dette til å fungere. Og det tror jeg mange har følt på. At nå hadde jo man ikke noe valg, så vi satte jo i gang hele børs prosessen på video hvor vi møtte investorene på video i stedet for å kjøre det som vi hadde planlagt. Med roadshow og alt det der. Og det var vel da i februar/mars.

Mette: God timing da.

Tom Eirik: Ja, bra timing. For dette var jo da mennesker som vi ikke ville kunne møte på video. Men alle måtte jo. Det var jo lockdown så for å få til dette her så måtte vi. Så vi prøvde jo og responsen var jo fantastisk. Vi hadde vel 90% av alle investormøter på video. Og alle de vi hadde møter med signet og totalt ble jo vi 20 ganger overtegnet på børs når vi gikk på børs. Men det som var enda morsommere er jo at tilretteleggerne som nå fortsatte prosessen sier at vi kommer aldri til å gå tilbake til normalen. Vi fløy til Stockholm for en times investormøte. Dette her kommer vi til å kjøre på video. Så de har jo endret helt måten de ser på dette her på. Også var det sånn at vi var en 4-5 stykker som hadde planlagt å reise rundt. Og vi sparte over 1700 timer av å bare sitte på fly og taxi. Som da også sparte mer enn 80 tonn med Co2 utslipp hvis du tar det på den måten. Men bare den tiden vi sparte på dette her har vist at det er mulig. Men det var i mai og resten er jo historie.

Mette: Herlig. Gikk du inn eller Silvija?

Silvija: Nei, altså, hva skal jeg si. Tom Erik og jeg går tilbake ti år kanskje? Vi var partner in-crime i et styre. I et multivariant analyseselskap som heter Camo. Og der husker jeg at jeg tenkte at han der liker jeg. Han er ikke bare kjekk og snill og smart. Men du merker folk. Jeg tror jeg har utviklet nese for flinke folk. Flinke gründere. Og det har noe med å kunne mye, se muligheter og å ha evne til å følge dem opp og holde ut det der råkjøret. For du forteller en solskinnshistorie og du forteller det egentlig så positivt at jeg sitter og lager meg en egen konspirasjonsteori. Det er egentlig Pexip og Hudly som satte opp corona. Timingen var bare altfor, altfor perfekt. Det er noe med at det å være gründer - du har holdt på da i 10 år? Du satte opp selskapet når vi diskuterte dette her. Og det folk ikke hører i den historien er hvor grusomt det er i perioder. Altså tungt, vanskelig. Det var ikke investorer i første runde med en gang. Og samtidig visste jeg nok om Tandberg gjengen at disse Tandberg-babyer kommer til å være et eventyr. Akkurat som jeg visste at disse Geir Førre-babyer blir et eventyr. Akkurat som jeg vet at Cognite som er da Larvik-baby blir et eventyr. Det er noe med å se folk som klarer å lukte seg frem til en kjempeviktig mulighet i fremtiden. Noe som verden kommer til å trene. Å bygge en infrastruktur, bygge et team. Dere har vært veldig flinke til å hente inn flinke folk. Og positive nok til at man klarer å holde ut i 10 år. Til det eventyret sluttet med “så levde de lykkelig i alle sine dager etterpå”. For det er en spennende og inspirerende ørkenvandring. Og vi snakket om både Videxio og Pexip. Jeg husker at jeg hadde veldig lyst til å være med på et eller annet vis. Men så er det noe med at det er ikke så mange av oss i Norge som hadde penger for 10 år siden til å gå inn i noe stort. Og det å finne noen som både har penger og vett nok til å investere i teknologi er ikke så lett å finne i Norge. Lettere nå enn for 10 år siden, men det er alt for mange mennesker her som er vant til å tjene store penger på investeringer som du kan vinne på ved å være rett og slett hjernedød. Bare du har et sett med millioner og investerer i enten eiendom eller før i tiden noe som hadde med olje å gjøre. Og sånn er det ikke lengre. Og det er utrolig spennende. Så nå ville jeg gjerne gått inn. Men det spørs om prisene er litt for høy for små investorer nå da.

Tom Eirik: Men det er som du sier at det som vi opplevde når vi gikk på investorjakt var at vi trodde at vi så etter penger. Og at investorene så etter en bitch. Men det endte jo opp med de investorene som vi fikk veldig tidlig, de så etter mennesker og de riktige menneskene. Og vi endte opp med å se etter kompetanse også hos investorene som kunne hjelpe oss til å eskalere. Hadde vært med å bygge opp noen bedrifter før og som kunne hjelpe oss med de valgene som du må ta hele tiden når du skal bygge bedriften. For oss var det jo upløyd mark, vi hadde jo ikke gjort det før og vi hadde jo ikke pratet med noen investorer før, ikke sant.

Silvija: Jeg må spørre deg fordi jeg har et ordtak som jeg tror på veldig. Og jeg lurer på om du er enig. Og det sier at “If you want money, ask for advice. If you want advice ask for money”.

Tom Eirik: Ja, riktig. Du må ha riktig motivasjon også tror jeg. Det var jo det vi oppdaget. Vi var jo utrolig heldige med de investorene som endte opp med å gå inn sammen med oss. For de har jo vært med på å bygge den bedriften de også. Hjelpe oss med å ta de riktige valgene og kanskje hindre oss i å ta en del dårlig valg underveis også. Også var jo det det med bekymringer og solskinnshistorier. Det går jo fantastisk, men vi gikk jo 6 måneder uten lønn med familie, hus og fire unger.

Silvija: Kone som ikke fikk lov til å kjøpe kaffelatte.

Tom Eirik: Ikke sant. Det var sånn at på en måte så glemmer du det litt, men jeg skjønner godt at ikke alle ønsker å bli gründer. Det er den risikoen du føler. Jeg tror ikke jeg sov på tre måneder jeg. Fordi ingen ville investere og ingen ville på en måte ønske å bli med. Så det var jo en røff start, absolutt. Det jeg kan si til alle gründere der ute er at summen av bekymringer er den samme. Det bare skifter litt karakter. Så vi var veldig bekymret i starten for kapital, men nå er det helt andre ting som bekymrer oss. Så det går ikke bort, men det er klart at den risikofølelsen med å finne den riktige businessmodellen for at kunden ønsker å kjøpe produktet ditt og du klarer å bygge opp noe som du kan skalere videre. Den risikoen er hvert fall borte. Men summen av bekymringer er lik altså.

Silvija: For nå har du kommet til et sted med 6 milliarder i børsverdi hvert fall. Og det høres ut som en fantastisk exit mulighet. Du har holdt på i 10 år uten å sove. Og jeg har holdt på i 2,5 år uten å sove. Og jeg må innrømme at jeg er veldig sliten.

Mette: Jeg må si at dere ser veldig bra ut da. Det er ikke radiotryner dette her.

Silvija: Men hvordan holder du ut kjøret? Den maratonen som gründerskapet er?

Tom Eirik: Mitt tips er å ikke gjøre det alene. Det å samle gode mennesker rundt deg som du får energi av å jobbe sammen med er så givende. Jeg var jo veldig heldig fordi når vi startet Videxo så gjorde jeg det sammen med en ex-kollega som heter Michelle. Så vi var to stykker som delte bekymringer og vi delte oppturene. Og etter hvert som vi ansatte mennesker så var det litt sånn at vi ville ansette mennesker som vi ville gå ut å ta en øl med. Som du får energi av å jobbe sammen med. For du har nedsider også kommer du på jobb også blir du bare super motivert av alle de flinke menneskene rundt deg. Så jeg tror det å ikke gjøre ting alene, men å samle flinke mennesker rundt deg. Også føler vi at det er så mye som er ugjort. I hvert fall innenfor vår industri. Og med video så ser jo vi nå hva som er mulig på grunn av corona og andre ting. Hvor folk er faktisk villig til å lære seg ny teknologi. De er villig til å se om de kan gjøre ting på en litt ny måte. Og de måtte gjøre det på en uke på en måte. Og nå har jeg vært i videoindustrien i 25 år, og det skjedde mer i mars enn det det gjorde på de første 25 årene på å ta i bruk teknologi. Og det er jo kjempemoro. Så for oss er det så mye ugjort, og vi får litt energi av det og.

Mette: Hvor går det videre da? Som du sier at ting er ugjort. Hva er det?

Tom Eirik: Vi skal bygge en fantastisk bedrift og få enda flere til å bruke video. Vi i Pexip har litt forskjellige ben å stå på. Vi hjelper bedrifter med et møte løsning. Altså kommunikasjonsløsning som sånn webkonferanse. Men så kan du også kjøpe den plattformen her og bygge vertikale løsninger. Og det er jo superspennende for det er soleklart for oss i bedrifter at vi må bruke video for å kommunisere sammen og knytte teamene sammen. Nå sitter jo alle på hjemmekontor. Men jeg tror en av de tingene som er veldig ugjort er hvordan kan vi gå til neste steg for å på en måte tilby tjenester og der video blir en integrert del av det. Og vi har sett da spesielt på grunn av corona. Helse er jo superaktuelt. Vi har jobbet sammen med helseforetak, blant annet Kaiser Permanente. Og de har utviklet en videoløsning på toppen av Pexip for å tilby video konsultasjoner med leger. Og de er vel en av USAs største eller nest største sykehusleverandører. Og før corona så fortalte de at de hadde rundt 2000 konsultasjoner med pasienter hvor du kunne enten ha førstegangskonsultasjon eller oppfølging av forskjellige arter.

Mette: I uka eller?

Tom Eirik: Pr. dag. Og jeg var i møte med de for et par uker siden og da forteller de at nå etter. Eller nå er det vel i full fart oppover igjen i USA, men nå ligger de i snitt i 50.000 video konsultasjoner per dag. Og det er fantastisk å se hvordan de har klar å bruke teknologi og å få det til å fungere. Og gru tenke seg hvis de ikke hadde hatt video nå hvor alle de måtte på en måte inn til sykehus, reise kollektivt. Smittevernregler og alt sammen. Så det er så mye ugjort fortsatt. Så det er jo noe av det vi skal gjøre noe med da.

Mette: Du hopper litt i stolen Silvija fordi det er litt ugjort på.

Silvija: Livslang læring?

Mette: Ikke sant.

Silvija: Jeg synes jeg har vært forbilledlig stille jeg. Jeg beundrer egentlig tålmodigheten, jeg pleier å bable hele tiden her jeg. Men jeg sitter og smiler fordi det snurrer i hodet mitt et sånt sitat fra David Bowie “The future belongs to those who can hear it coming”. Og jeg er veldig opptatt av det sitatet, og det er morsomt å høre på deg Tom Erik fordi sånn var du for 10 år siden og sånn er du nå. Og det er det som er hovedgjødsel og hovedbrennstoff for gode vellykkede gründere. Og før jeg går i vei om Lørn, så har jeg lyst til å stille deg et spørsmål. Og det er, på hvilket tidspunkt skjønte du at dette går veien? Hva skjedde? Hva var brekkstangen før corona?

Tom Eirik: Vet du hva, det tror jeg var helt i starten hvor vi hadde kjørt tre fine måneder hvor vi på en måte hadde lagd en løsning der ute og brukt like lang tid på å selge løsningen som å utvikle løsningen. Så etter fire måneder, så signet up vår første kunde. Vår første kunde var villig til å betale for det vi hadde laget. Og den følelsen av at du har laget noe av verdi som noen har lyst til å betale for. Det var helt fantastisk. Og da visste vi at her er det bare å trøkke på. Nå gjør vi dette her. Så har det vært å bygge sten på sten, og det gjør at du hver dag gjør litt mer og litt mer og litt mer. Og da får du ikke det store skiftet. Ser jeg tilbake så er det helt enormt hva som har skjedd. Men den første kunden som kom ombord i august 2011 var bare helt fantastisk. Det som er enda morsomme er at de er kunde av oss i dag. Og det er Telenor. Så Telenor bruker jo deler av løsningen vår, og det er bare helt fantastisk. Så det var da jeg skjønte at her har vi virkelig noe vi kan tilby. Og vi fant den business modellen vi trengte for å få det til å fungere.

Silvija: Men jeg kjenner litt igjen av fast historien da. For jeg ble med i Fast source and transfer da det var 100 ansatte. 2004 tidlig. Så gikk jeg ut rundt litt etter Microsoft-kjøpet. Og da var vi 800 personer. Og det var helt sånn svimlende vekst og et kjempefint produkt og alt mulig. Men det er rett før jeg kom inn at de klarte å selge det til en stor plattformløsning til IBM og til Dell. Og der tror jeg du sa noe som er veldig viktig for gründere i hele landet å få med seg. Og det er at du kan lage strategier herfra til månen, du kan bruke mange år på å perfeksjonere produktet. Men det å få kunder som er villig til å betale for de jordbærene du har, det finnes ikke noe bedre bedriftsutviklingsverktøy.

Tom Eirik: Og det er det som er vanskelig. Det er veldig enkelt å sitte på kontoret og utvikle et produkt. Men det å tvinge seg selv til å gå ut av kontordøra. Ringe på og å bruke kontaktene dine for å selge løsningen din.

Silvija: Som ikke er perfekt.

Tom Eirik: Som ikke er perfekt og ikke er ferdig. Men utrolig lærerikt. Jeg er jo softwareingeniør, så jeg er jo ikke selger i det hele tatt. Men bare det å gå ut å banke på dører var en fantastisk læring. Både med tanke på tilbakemelding, men også tatt med videre med hvordan du kan være en rådgiver. Nå er jeg jo kommersiell direktør, så det var veldig gøy å prøve å selge litt selv også. Så jeg gjør jo det veldig mye, samtidig som jeg har god teknologiforståelse da. Så det er en god kombo egentlig.

Mette: Men er det noe dere ser etter i oppskriften fordi det blir mange Pexiper på andre teknologier. Er det noe, du sier Telenor, dere har og offentlige kunder nå. Er det noe i marked, myndighet samspiller i Norge som gjør at det går an å skalere? Fordi du har ikke bare skalert dette hjemme. Det er jo en oval satsning.

Tom Eirik: Ja, jeg tror den oppveksten vi fikk en del av oss i der vi kom fra. Og spesielt i Tandberg. Think Global. Personlig så hadde jeg bedre kontakter i Australia og USA enn jeg hadde i Norge. Og når vi satte i gang så var vår første partner i England. Vår andre partner var i Australia og vår tredje partner var i Nederland. Vår fjerde partner var Norsk. Vi selger via partnere. Så vi hadde en global tankegang med en gang. Og det bare var naturlig. Og det å bruke tid på salg og utvikling er viktig, men enda mer er det å få på plass de riktige menneskene. Og det er på en måte med de riktige menneskene og flinke mennesker og med fokus på kulturen, så kan man flytte fjell. Rett og slett. Ingenting er umulig. Man kan flytte fjell.

Mette: Ser du noen i krystallkula som du kan røpe Silvija?

Silvija: Tenker du Lørn? Jeg ser meg selv i krystallkula jeg. Men en av de tingene som jeg er veldig opptatt av er livslang læring. Og det har vi snakket mye om før, særlig fordi de som lytter til oss via Lørn vil kjenne igjen tematikken. Jeg tenker at det er to, tre ting i denne fremtiden inn i krystallkula som er veldig tydelig at ikke går opp. Ligninger rundt demografien vår. Vi kommer til å leve veldig lenge. Vi kommer til å forvente like mye velferd fremover. Og vi må effektivisere både helse og andre offentlige tjenester til å ha tilnærmet lik kvalitet på tjenester som vi er vokst opp med og forventer med. En annen ligning som ikke går opp, er kunnskapsgapet. I fremtiden så kommer mange dagens jobber ikke til å forsvinne, men til å mutere til jobber som er mer teknologiserte. Om det er roboter, om det er kunstigintelligens, om det er bioteknologi, VR, droner, nettverk. 5G, video, kommunikasjon. Det kommer til å være antagelig lignende oppgave som i dag. Lignende problem du løser. Men da med et annet sett med verktøy. Og vi må ha folk som kan bruke disse verktøyene for å være effektive og relevante og konkurransedyktige i de jobbene. Og jeg er ordentlig bekymret fordi den ligningen som ikke går opp der er at dagens utdanningssystem er alt for konservativ og konserverende. Alt for isolert. Alt for basert på en sånn engangsbruk i livet. Og vi har et helt samfunn som går ut på dato det øyeblikket de går ut av universitetet eller fagskolen sin. Og det å lære hele livet tror jeg blir en kulturell reise. Det er kanskje den andre viktigste dugnaden dette landet skal være med på. Også er det greier rundt klima som jeg tror også er en liten corna vinner. Og det er veldig gøy å se på partiprogrammer som kommer til dette valget i Norge hvor alle tar klima veldig på alvor. Bortsett fra kanskje et parti da. Det er nesten som jeg er bekymret for MDG. Om de har nok differensiering nå lengre. Men jeg tenker livslang læring er mitt mission. Og det jeg prøver å gjøre er å vise eksempler på hvordan det kan gjøres. Jeg tror veldig på at vi har 10 bud om databruk. Men vi har også 10 bud om livslang læring. Og den skal være type fersk, den skal være lokal, den skal være praktisk, den skal være casebasert. Det er historier folk husker. Og vi har samlet 1000 historier fra Norge. Noen forskere, noen gründere, noen ledere og noe offentlig. Noen politikere. Og det skal ikke være en krystallkule i fellesskap, men et slags puslespill som kan vise Norge om 10 år. Og målet da er å få folk til å begynne å lære når de er på vei til jobb eller på joggetur eller på fly etter hvert. Og å bruke det tomrommet mellom jobb og privatliv. For jeg tror ikke vi har noen flere timer verken på jobb eller i privatlivet til å faktisk utvikle seg. Også er vi i lille Lørn noen år bak dere i Pexip. Vi har holdt på i 2,5 år og jeg tror vi har klart å vise at vi har innhold, men det vi ikke har er på en måte en enkel finansiering nå. Og tingen er at utdanning finansieres ved offentlige veier. Arbeidstakerorganisasjoner sier at dette må arbeidsgivere finansiere. Arbeidsgivere sier at nei, dette må staten finansiere. Staten venter på et utvalg, og et utvalg venter på sånne som meg, da. Og vi venter på hverandre. Og i mellomtiden går årene. Og fremtiden formes av de som kan høre den komme og du kan ikke høre den komme hvis du ikke har den nødvendige kunnskapen. Så det er det vi jobber med i Lørn og i Polyteknisk. Prøver å inspirere hele Norge til å være med på denne fremtiden. Det er et annet sitat jeg digger som er den “fremtiden er allerede her, den er bare veldig ujevnt fordelt”. Og jeg tror at det er et mer kjent sitat enn det folk innser. Når folk har vært på Singularity University. Mette har hørt meg rante om det før. Fantastisk opplegg i USA som går folk til å skjønne det eksepsjonelle i Silicon Valley. Men du kommer hjem litt sånn som fra et Scientology-møte hvor det er litt sånn “vi skjønner det, men de andre skjønner det ikke”. Og da mener de at de som skjønner akkurat dette skal inn i fremtiden, men jeg har ikke hørt hvordan de skal fortelle om hvordan de skal få med seg resten. Og jeg har heller ikke hørt Silicon Valley forklare om hvordan de skal få med alle. Og det å sørge for at vi får mange Pexiper i dette landet, for vi har kjempemange gode ingeniører. Vi har utrolig kule samfunnsfolk som vil hele samfunnet vel. Vi har et samfunn som kan kombinere det kinesiske fellesskapsharmoniet med individuell frihet fra USA. Vi har så mye som er unikt, og jeg tror at Norge kan ta et nytt oljeeventyr på flere nivåer og på flere industrier. Men vi må kunne mer og vi må være villig til å lære. Så det er min først call-to-arms.

Mette: Altså, det er noe med det vi fikk til i ikke bare på en måte avansert teknologiutvikling og vanlig salg, men det var jo beinhard konkurranse fra globale teknologi aktører. Og det er liksom noen av verdens sterkeste brands som florere rundt dere i kunders oppmerksomhet. Og investorenes oppmerksomhet. I kombi med det Silvija sier om hva vi skal leve av og hvordan vi skal utvikle ny næring i Norge, er det noen oppskrift?

Tom Eirik: Om det er noen felles oppskrift vet jeg ikke, men det er helt soleklart at vi har utrolig mye kompetanse i Norge. Vi skulle gjerne hatt mer og hatt flere utdannet ingeniører og flere utdannede fagpersoner. Men vi har en usedvanlig sterk teknologi og flinke mennesker. Også har vi en kultur som fordrer innovasjon og læring til en viss grad og den type ting. Så måten vi har gjort det på er jo å samle veldig flinke mennesker og du har et fokus på hva du ønsker å oppnå og å gjøre. Og du klarer da i Norge å løpe fort så lenge du er fokusert, og du har flinke mennesker og du prøver å løse et komplekst problem. Så tror jeg det er all mulighet til å lykkes her. Og det har jo vi vist gang på gang. Dessverre blir jo mange kjøpt opp av utenlandske selskaper. Men vi håper vi virkelig kan fortsette å vokse å ekspandere enda mer. Vi ser jo at vi klarer og lykkes i dag.

Mette: Vi hadde finansministeren her i går. Og vi får statsministeren her. Så hva vil du si hvis du var statsminister?

Silvija: Hvis jeg var statsminister. Jeg har først lyst til å legge til noe til Tom Erik og svare på ditt spørsmål Mette. Jeg tror at vi har noe kulturelt i dette landet som vi ikke feirer nok. Når du spør nordmenn hvorfor vi ble verdens rikeste per capital og verdens mest demokratiske ifølge economy intelligence unit og verdens lykkeligste ifølge legatum prosperity index, så sier de olje ikke sant. Vi fant den. Hvor vanskelig kan det være. Og det er noe annet der, for det gjorde også Nigeria og Venezuela sant. Vi klarte å utnytte den muligheten rundt oljen veldig bra regulatorisk og oljefondet og skatt og sånt. Det var også noe arv der rundt hjemfalls rettigheter som vi hadde fra vannkraft som vi anvendte på olje management. Men vi klarte også å løse problemet med å få ut oljen fra de der håpløse dybdene og store bølgene på en teknologisk helt unik måte. Også eksporterte vi kunnskap og teknologi. Og jeg tror at landet vårt har rigget oss til å tenke ekstremt godt. Det er vanskelig geografi og det er vanskelig klima. Vi kan kommunikasjonsteknologi. Disse Tandberg-babyene og hele Tandberg hadde en arv der som går fra SINTEF, FFI, NTNU på verdens beste nettverk. Verdens beste overføring på video. Verdens beste radio standardisering. Protokoller, sensorer og dette kan vi. Dette kan vi så ekstremt godt. Og vi snakker ikke nok om de ekstreme evnene vi har. Som vi da kanskje er kulturelt forberedt på å måtte kunne. Også snakker vi ikke nok om den der staheten, individualismen som jeg tror ligger bak den innovasjonskraften som du snakker om. Det er noe med den norske personligheten. Den sta bonden eller fiskeren som vet at han må ut i stormen å fikse dette her. Jeg tror at vi har like stae ingeniører som klarer å rigge til noe som er helt unik. Jeg gikk glipp av Pexip, rett og slett fordi jeg var dum og brukte penger på hus i stedet for Pexip. Men jeg gikk inn i et annet selskap på en liten sum, og det er Hudly. Og det er også dine folk ikke sant. Veldig smarte kameraer. Og det er noe med at du ser at disse gutta stopper ikke når det er godt nok. De lager det så Google får stjerner i øynene. Og det tror jeg vi burde feire mer. Også tror jeg vi burde gå litt sånn bort fra 17-mai taler om at nå skal vi ha med nettverk og nå skal vi være venner og dele data, og nå skal vi ha mer IKT-utdanning og sånt. Til å få alle til å kunne bruke de nye verktøyene. Så er jeg veldig opptatt av de nye førerkortene for hele landet. Alle skal med. Også skal vi ha en del sånne som Tom Erik. Som kombinerer ekstrem teknologisk mot med ekstrem kommersiell mot. Og det er litt den der nye tverrfagligheten som jeg syns vi snakker mye om, men ikke har implementert nok. Også synes jeg vi skal gjøre det lettere for folk å ta en Pexip og å feile. Så det er ikke bare opsjoner og den praten, men hadde det vært litt enklere for meg å putte 100.000 kroner i Pexip for 10 år siden, og å vite at går dette helt skeis, så får jeg en eller annen skattelette på dette her. Så ville vi kunne bygget 10 sånne. For det ville vært mange sånne som meg som er villig til å risikere halvparten av dette her, men jeg kan ikke risikere hele pakka. Og det å støtte arbeidskapital. Også vet jeg at dette er veldig vanskelig å skru til, men jeg ville gjort noe rundt det. Og siste greie er at jeg tror virkelig på statens evne til å definere missions. Og hvilken missions vi skal ha er for få av oss. Om det er verdens beste kommunikasjonsteknologi, verdens beste hav teknologi, verdens beste grønn teknologi eller om det er verdens beste velferdsteknologi. Pick your fight, but pick it. Velg 2-3, også får vi samle oss litt så det monner. Ellers så blir alle Pexiper solgt til utlandet også bestemmer kinesere og amerikanere hvordan video fremtiden kommer til å være.

Mette: Det skal jo vi ikke ha noe av.

Tom Eirik: Nei det skal vi ikke ha noe av. Men jeg er helt enig, og jeg tenker spesielt i tidlig fase hvor cash og kontanter og kontantstrøm var veldig viktig. Som et lite selskap kan du jo ikke konkurrere på lønn for eksempel. Så hva gjør man da. Jo man prøver å tilby opsjoner eller man prøver å gi eierskap til selskapene og den type ting. Men det er jo alt for vanskelig, sånn at hvis jeg var statsminister så ville jeg gjort noe med avgiftene. Gjøre det lettere for oss å gi opsjoner, gi deltakelse fordi det er nesten umulig når folk har gode lønner, høye lønninger, også å være med på sånn risiko. Det er helt greit å skattes når du lykkes. Det er jo ikke noe problem. Problemet er jo hvis du skattes mye før du vet om du lykkes. Hvor du sitter med skatteregningen også går det kanskje som du sier, det går kanskje ikke så bra likevel. Så der så jeg helt konkret hva som ville hjulpet oss og sikkert mange andre gründerselskaper som er i samme situasjon.

Mette: Jeg har notert meg flere gode råd her. Jeg skal ta det opp med statsministeren og finansministeriet. Jeg må komme gjennom radioen her med at jeg bøyer meg i støvet for både en gründerevne og motivasjon som det står i respekt av og som jeg tror motiverer neste generasjons gründere. Det kommer jo heldigvis nye ferske talenter inn i dette og takk til dere for å ha banet veien og å være helter for de som kommer etter. Final words, Silvija?

Silvija: Ja, jeg hopper inn her. I familien min da, så har jeg mast på barnet med et sånt lite motto. Care, dare, deliver. Og jeg tenker det gjelder både individer, selskaper og nasjonen. “Care” - vi må virkelig bry oss om innovasjon og slutte å tenke på det som en 17 mai tale, det er jo selvfølgelig fint med innovasjon, men å tenke at det er nødvendig og det som bringer oss inn i en god fremtid. Også er det dette med “Dare”, at dere har turt og dere har vært modige i å tenke noe kjempestort. Du skal gå for å bli best i verden. Og hva er nedsiden - jo du blir nest best i verden. Også er det “Deliver” - det er tøft og vi må være ærlige om at det er vanskelig, men det er jo derfor det er gøy. Så kanskje vi skal tenke litt sånn nasjonalt også.

Mette: Let’s do. Tusen takk Silvija Seres CEO i Lørn og president i Polyteknisk forening. Tusen takk Tom Erik Lia medgründer og kommersiell direktør i Pexip.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte ttil denne podcasten på vårt online univeristet Lørn.University