LØRN Case #C0868
Teknologi som øker velferd
I denne episoden av #LØRN snakker Silvija med CEO i No Isolation, Karen Dolva. Dolva og selskapet No Isolation jobber for å utvikle ny teknologi som øker livskvalitet til de mest sårbare gruppene i samfunnet vårt som er de over 80 år, og barn og unge. Mer og mer av kontakten mellom familie og venner foregår gjennom digitale kanaler, men ikke alle behersker dagens teknologi. Statistisk sett er ikke de over 80 på nett og dette kan være et problem som fører til at noen faller utenfor. No Isolation utvikler i 2017 produktet KOMP som er en skjerm med én knapp, det kreves ingen digitale forkunnskaper og gjennom en app kan digitale barn og barnebarn dele bilder, meldinger og gjennomføre videosamtaler med sine analoge besteforeldre.

Karen Dolva

CEO & gründer

NoIsolation

"Livet er mest hverdag, så pass på at du ikke bare gleder deg til eventyrene."

Varighet: 47 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

Velferdsteknologi for meg er teknologi som øker livskvalitet.

 

Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?

Jeg ønsket å bidra til at unge langtidssyke skulle få en mer sosial og litt morsommere hverdag. Det ene ledet til det andre og nå handler store deler av livet mitt om velferdsteknologi.

 

Hvordan har det endret din hverdag?

Det har gått fra å være et relativt ukjent tema for meg til å bli altomfattende

 

Hvilke muligheter ser du?

Velferdsteknologi sektoren er i sin spede begynnelse. Jeg tror vi kommer til å se enormt mange flere spesialtilpassede løsninger for grupper som tidligere har blitt tilbudt veldig lite. Jeg håper personlig at blir det mindre fokus på sensorer og monitorering og mest mulig fokus glede og psykisk helse.

 

Hvilke utfordringer ser du?

Velferdsteknologi sektoren er ikke ferdig utviklet, så bransjen (leverandørene) er fragmentert og innkjøperne er ikke eksperter enda. Samtidig vil små produksjonsserier av nisje-løsninger tvinge prisene noe opp, så dette er relativt dyre løsninger. Innkjøperne velger ofte billigere løsninger som ikke svarer til problemene godt nok, og ender opp med en større regning. Dette er oppstartsproblemer som jeg er sikker på at kommer til å gå over.

 

Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?

Flere tanker i punktene over :)

 

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre studentene våre med?

I velferdssektoren er det veldig viktig å se behovet til individet – selv ved sterkt pleiebehov har vi en personlighet som fortjener å bli ivaretatt. Teknologi er den absolutt enkleste måten å spesialtilpasse oppfølging.

Som et tips nummer to tror jeg det er lurt at dere, studentene, blir kjent med hverandre. Jo mer kompetanse som kan deles på tvers av kommunegrensene jo bedre. Om vi skal klare å tenke langsiktig kan ikke alle teste alt. Når du/dere finner ting som virkelig virker bør det læres bort og man bør legge planer for hvordan gevinstene kan relaliseres bredere og over tid.

 

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?

I Norge kjøpes ting inn lokalt og prosessene er lange. Selvom man sitter med svært godt testede produkter må man ofte kjøre piloter for hver enkelt kunde. Det finnes gode eksempler på kommunesamarbeid også i Norge, jeg skulle ønske det var enda mer utbredt.

 

Hva gjør vi unikt godt i Norge?

I Norge er vi veldig gode på å snakke sammen. Vi som selskap får anledning til å møte alle kundene våre og det er lite korrupsjon (venner som kun kjøper av venner)

 

Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?

Fokuset på mellommenneskelige relasjoner. Vi har endelig fått øynene opp for at alle trenger tid sammen med andre.

Hva kjennetegner velferdsteknologi for deg?

Velferdsteknologi for meg er teknologi som øker livskvalitet.

 

Hvordan kom du bort i velferdsteknologi?

Jeg ønsket å bidra til at unge langtidssyke skulle få en mer sosial og litt morsommere hverdag. Det ene ledet til det andre og nå handler store deler av livet mitt om velferdsteknologi.

 

Hvordan har det endret din hverdag?

Det har gått fra å være et relativt ukjent tema for meg til å bli altomfattende

 

Hvilke muligheter ser du?

Velferdsteknologi sektoren er i sin spede begynnelse. Jeg tror vi kommer til å se enormt mange flere spesialtilpassede løsninger for grupper som tidligere har blitt tilbudt veldig lite. Jeg håper personlig at blir det mindre fokus på sensorer og monitorering og mest mulig fokus glede og psykisk helse.

 

Hvilke utfordringer ser du?

Velferdsteknologi sektoren er ikke ferdig utviklet, så bransjen (leverandørene) er fragmentert og innkjøperne er ikke eksperter enda. Samtidig vil små produksjonsserier av nisje-løsninger tvinge prisene noe opp, så dette er relativt dyre løsninger. Innkjøperne velger ofte billigere løsninger som ikke svarer til problemene godt nok, og ender opp med en større regning. Dette er oppstartsproblemer som jeg er sikker på at kommer til å gå over.

 

Hva tenker du om velferdsteknologi fremover i pleie- og omsorgssektoren?

Flere tanker i punktene over :)

 

Noen tips, tanker eller annet som du vil utfordre studentene våre med?

I velferdssektoren er det veldig viktig å se behovet til individet – selv ved sterkt pleiebehov har vi en personlighet som fortjener å bli ivaretatt. Teknologi er den absolutt enkleste måten å spesialtilpasse oppfølging.

Som et tips nummer to tror jeg det er lurt at dere, studentene, blir kjent med hverandre. Jo mer kompetanse som kan deles på tvers av kommunegrensene jo bedre. Om vi skal klare å tenke langsiktig kan ikke alle teste alt. Når du/dere finner ting som virkelig virker bør det læres bort og man bør legge planer for hvordan gevinstene kan relaliseres bredere og over tid.

 

Hvilke nye dilemmaer oppstår for deg?

I Norge kjøpes ting inn lokalt og prosessene er lange. Selvom man sitter med svært godt testede produkter må man ofte kjøre piloter for hver enkelt kunde. Det finnes gode eksempler på kommunesamarbeid også i Norge, jeg skulle ønske det var enda mer utbredt.

 

Hva gjør vi unikt godt i Norge?

I Norge er vi veldig gode på å snakke sammen. Vi som selskap får anledning til å møte alle kundene våre og det er lite korrupsjon (venner som kun kjøper av venner)

 

Hva er din mest positive overraskelse fra Covid-krisen?

Fokuset på mellommenneskelige relasjoner. Vi har endelig fått øynene opp for at alle trenger tid sammen med andre.

Vis mer
Tema: Helse- og velferdsteknologi
Organisasjon: NoIsolation
Perspektiv: Gründerskap
Dato: 201105
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


VelferdsteknologiTeknologi for eldre
Teknologi som øker livskvalitet
Digital kommunikasjon

Mer læring:

Zero to one. Som pionerer i velferdssektoren burde dere (studentene) kunne tenke som gründere. Zero to one beskriver godt noen av utfordringene dere kommer til å møte når dere nå forsøker å gjøre noe nytt.

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0160
Helse- og velferdsteknologi

Jan Biti

CEO

Cofounder

#C0152
Helse- og velferdsteknologi

Berit Løkensgard Strand

Professor

NTNU

#C0221
Helse- og velferdsteknologi

Jonathan Romm

Prof

Arkitekthøyskolen Oslo

Utskrift av samtalen: Teknologi som øker velferd

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn podcast. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Karen Dolva. Jeg er vant til å si No Isolation, men jeg burde vel si Komp?

 

Karen Dolva: Ja, selskapet er No Isolation, men jeg tipper vi kommer til å prate en del om Komp i dag, som er ett av produktene våre.

 

Silvija: Veldig bra. Og det er et produkt på linje med AV1 eller AVI.

 

Karen: Riktig.

 

Silvija: Riktig. Jeg skal bare si noen få ord om selve podcasten før vi to begynner å prate. Denne podcasten er noe som Lørn gjør i samarbeid med helsefagskolen Medlearn, og det vi gjør er å produsere en serie med digitale foredrag. Forelesninger, i dette tilfelle levert av Karen Dolva og dyttet along av Silvija - om velferdsteknologi. Og vi har laget 20 samtaler og i flere av de har folk nevnt at et av de verktøyene som de synes har virkelig mye potensiale er deres Komp. Så vi måtte rett og slett ta en ny prat Karen. For vi har pratet før.

 

Karen: Ja, det har vi.

 

Silvija: Det har vi. Og jeg har vært en fan lenge egentlig. Egentlig omtrent fra starten. Og er egentlig fascinert Karen, av ikke bare gründerskapet til No Isolation som jeg synes du symboliserer gjennom din ledelse veldig bra. Men også dette med å forstå at selv om det er teknologi dere produserer så er det er et betydelig sosialoppdrag dere forsøker å løse. Og den kombinasjonen av det sosiale oppdraget med en veldig god teknologisk løsning tror jeg mange teknologigründere burde ta til seg i større grad. Så jeg har lyst til å snakke både om den tjenesten som dere utvikler. At vi definerer litt hva det er. Men også om både gründerreisen din og kanskje den personlige reisen gjennom alt dette.

 

Karen: Ja det var det. Gründerreisen er lettere å prate om egentlig.

 

Silvija: Ja det er alltid sånn. Men det henger sammen da. Fortell først litt om hva Komp er og hvorfor vi snakker om det når vi snakker om velferd.

 

Karen: Jeg tror at som vi pratet om sist og som er verdt å nevne er at vi er ekstremt brukerrettet. Så Komp ble til fordi vi sammen med Kreftforeningen startet å gjøre research. Vi satte i gang et lite forskningsprosjekt på hva som skjer med den eldste aldersgruppen. Hvorfor er de mer ensomme enn resten av befolkningen. Og hvorfor bruker de ikke teknologi. Og alle har en bestemor som “hun er flink på Facebook”, men statistisk sett så er ikke de over 80 aktiv på nett. Og det er kanskje et kjempeproblem. Og vi tror det har en sammenheng om hvor ensomme de er også. Og en del av det vi fant ut i det forskningsprosjektet er at plattformene de seniorene blir tilbudt er ofte tilpasninger, men veldig sjelden laget til demografien selv. Og kognitive utfordringer ble helt tydelig en av de store fallgruvene hvor det at eksempelet bildet av et hus betyr ikke en startskjermen hvis ikke du er veldig godt opplært i det. Og det er typiske ting som er det første du glemmer hvis du begynner å glemme ting. Flott design hvor knapp på en skjerm ikke har noe dybde i seg er også ting du glemmer. Da tror hjernen at du leser noe, ikke at du kan trykke og interaktive. Så det er et par designvalg som gjør det utrolig vanskelig hvis du har noen kognitive utfordringer eller bare ikke er interessert i teknologi.

 

Silvija: Jeg bare sitter og tenker at det er utrolig gode poeng fordi vi snakker om noe som heter “don’t make me think” når vi bygger bruker interface. Og desto viktigere for folk som ikke er digitale native som synes skjermen til Tik Tok er det kuleste som finnes. Så store nok knapper og opplagte knapper. Komp i hodet mitt er en stor flatskjerm med en knapp?

 

Karen: Ja en pc.

 

Silvija: Det er en pc, en slags iPad eller hva er det?

 

Karen: Jeg tror nesten det er lettere å sammenligne med en stasjonær pc. Også har vi fjernet tastatur og musepeker. Også er det bare av og på knapp. Men inni er det en hel pc. Og det er ikke en touch skjerm, så hver gang folk snakker om iPad eller tilsvarende nettbrett så er det ikke det samme. For seniorer har ingen andre valgmuligheter enn av og på. Og for superbrukere så funker den knappen til å justere lyd også. Men vi ser at langt ifra alle brukerne våre bruker den til. Så det grensesnitt som bruker har er ekstremt enkelt. Også fyller vi Kompen med innhold ved å gi familie og tjenesten og alle rundt - pårørende og de som er profesjonelle, muligheten til å sende innhold og på en måte holde denne maskinen i live da. Og det har funket ganske fantastisk så langt. Og jeg tror kanskje det viktigste er at mye av motivasjonen til at seniorer skal være digitalt ligger rundt senior. Det er ikke nødvendigvis 92 åringen som savner internett veldig mye. Og jeg tror det har vært en av de store feilene vi har gjort. Vi har dyttet på de iPader og mobiltelefoner og alt sånt og sagt at dette kan du bruke. Også sitter det en bruker der som tenker hvorfor jeg skal lære meg å skjønne dette her? Det er ikke et savn der nødvendigvis. Mens de rundt veldig gjerne skulle hatt seniorer på nett. For det ville gjort det veldig mye lettere å kommunisere. Så vi legger jo til rette for videosamtaler og bildedeling og et par av de tingene vi tar for gitt, men som ikke 92 åringene har fått være med på da. Så det er Komp, ja.

 

Silvija: En av de tingene jeg husker fra mine besteforeldre er at man begynner å bruke alder som en unnskyldning til å ikke lære seg noe nytt. Og det ligger sikkert noen kognitive utfordringer der også som en liten sånn greie du prøver å beskytte. Og som du sier å ufarliggjøre en kommunikasjonskanal. For det er det er. Det er et vindu i verden.

 

Karen: Vi lurte jo nesten på om vi skulle kalle det vinduet. Men så har verden sett noe som heter Windows, så det var litt forvirrende. Det handler om ufarliggjøring også tror jeg det slett ikke alltid er kognitive utfordringer. Bestefaren min er et veldig godt eksempel. Kjempeskarp mann, ingen kognitive utfordringer helt frem til dagen han gikk bort. Men jeg ga jo han en iPad og regnet med at dette går bra. Også sitter jeg ved siden av han og viser han. Men den skjermen reagerte ikke da han trykket, og det er bare litt dårlig blodsirkulasjon i fingertuppene. Veldig vanlig for de over 80. Og hvor dum han følte seg når han sitter der. Og han er jo ingeniør og skal kunne alt, også sitte der å ikke mestre dette som han har hørt i nyhetene 2 åringer bruker. Så det at han etterpå verner seg med å si at “teknologi er ikke for meg”, da er han plutselig ikke dum lengre, da har han på en måte klart å lage det skillet. Og jeg tror det er en forsvarsmekanismer som vi alle bruker. Jeg sier også at den appen ikke passer for meg hvis jeg ikke har skjønt hvordan jeg bruker den. Så vi gjør jo sånt for å verne oss for sånt.

 

Silvija: Nå sa du faktisk noe jeg lærte noe av. For jeg har vel samme sirkulasjonsproblem etter hvert, og merker at det er noen særlig eldre iPader som er mindre følsomme. Du trykker og du trykker og du irriterer deg over at greia ikke funker, mens egentlig er det en del sånne interface design valg som ikke er aktive her. Som ikke er blitt alderstilpasset da.

 

Karen: Jeg tror at i utviklingen av iPad, så tviler jeg veldig sterkt på at de har sittet der og tenkt kanskje vi skal brukerteste med seniorer. Kanskje vi skal brukerteste når folk ha kalde fingertupper? Kalde fingertupper gjør at blodårene trekker seg litt sammen. Det er ting som man tar for gitt at går bra. Og hvis man er 30 og ikke lider med det greiene her så er ikke det noe man kommer til å oppleve noen gang selv, så man må bruke en del god tid på å skjønne gruppa man utvikler for. Det er jo på en måte mantraet vårt da. Vi skal bruke ekstremt mye tid på å skjønne å lage noe som faktisk svarer til hva det er vi forsøker å oppnå her. Og for Komp så var det dette kommunikasjonsvinduet om at de må få en digital flate man kan nå dem på da.

 

Silvija: Så man skrur på denne knappen også kommer det opp en kommunikasjonskanal. Og hvordan når man de man vil nå?

 

Karen: Det er to forskjellige softwareløsninger til Kompen. Så for familien så er det en app på telefonen. Så til min bestefar så kunne jeg sende bilder og jeg kunne video ringe inn til han. Når jeg ringte han også så han et svært bilde av meg og en nedtelling fra 10 til 0. Og etter 10 sekunder så er vi på. Ikke noe åpne Skype eller gjøre noe som helst fra hans side. Han kan bare ta imot en samtale. Og for profesjonelle siden så har vi noe vi kaller Komp Pro hvor det er et softwaresystem hvor de kan sette opp kalender for eksempel og si at Per har ergoterapi time på onsdag klokka 3 hver uke. Så han får et varsel en halvtime før hver onsdag en halvtime før det skjer. Per du får besøk av disse i dag. Det er jeg som jobber, eller vi er forsinket eller legetimen din har blitt avlyst. Alle de små interaksjonspunktene som jeg tror vi tar for gitt, men som den eldste gruppen har vært veldig priset alle rundt. På et tidspunkt kommer det noen hjem til meg. Jeg vet ikke om de kommer da eller da, og hvis de er for sen så vet jeg ikke hvorfor og om de kanskje ikke kommer. Jeg vet ikke hvem som kommer til å banke på fordi jeg vet ikke hvem disse to eller, tre eller fire personene er i dag. Og jeg tror det å få litt kontroll over eget liv og litt innsyn i hva det er alle andre driver og prepper for meg nå er kjempeviktig. Også ser vi at veldig mange av de eldste setter stor pris på at det ikke er kanskje fire besøk om dagen, men kanskje tre. Og at den fjerde er en ringe inn da. Det er ganske.

 

Silvija: Pågående?

 

Karen: Jeg vet ikke, det er mye å få noen hjem til seg hele tiden. Og du skal bare se at jeg tar pillene mine eller høre hvordan det går, se at jeg er våken. De kan jo helt klart ta å video gjøre det. Kjempefordel for både tjeneste og den som mottar tjenesten. Da kan du kanskje ha en samtale i stedet for en superstresset person som løper inn ser deg og løper ut igjen. Det er ikke noe hyggelig for noen da.

 

Silvija: Kunne de ringe?

 

Karen: Ja. Som med bestefaren min så fantes det ikke noe Komp Pro, men i praksis så skulle de ha kunnet det. Sånn som verden er nå, da.

 

Silvija: Superkult. Men du Karen, dette er ikke det første superbruker sentrerte produktet dere lager. En av de tingene jeg er fascinert over her og er at alle gründere og alle selskaper snakker nå om brukersentrert sant. Men det betyr bare at man setter på litt mer farger i markedsføring. I stedet for at man utvikler så besatt av brukerens virkelig problem sånn som dere gjør. Og Komp er som du sier det andre store produktet fra No Isolation. Det første var et produkt rettet på en helt annen aldersgruppe. Kan ikke du fortelle litt om det også?

 

Karen: Ja, for da vi startet selskapet så tror jeg ordet besatt er ganske viktig. Vi er besatt av at her er det faktisk ikke vi som er brukerne, og vi må bruke veldig mye tid på å forstå. For AV1 er laget for langtidssyke barn. Og da vi startet selskapet så visste vi ikke hvilket produkt vi skulle lage. Vi visste at vi skulle jobbe med disse langtidssyke barna og vi skulle forsøke å gi dem litt bedre livskvalitet, men vi visste ikke hvordan. Så gjorde vi sikkert 100 intervjuer med lærere og sykepleiere og foreldre til langtidssyke barn og en god del langtidssyke barn selv. Så hvordan er hverdagen din, og hva skjer når du får en tøff diagnose og du er liten. Hvem er der for deg, hvordan funker systemet, hvordan mye hjemmeundervisning, alt sammen og hva er det du gjerne skulle sett at var annerledes. Og det som gikk igjen var denne tilknytningen til klasserommet. Både fordi man begynte å grue seg til den, som i skummelt å komme tilbake til klassen hvis du har vært borte veldig lenge og alle andre har vært der. Og fordi det er der alt skjer. Det er kjempevanskelig å ringe noen etter skolen hvis alle andre har vært på skolen og ikke du. Og jo lengre tid det går jo vanskeligere blir det å si “hei, vil du spille Minecraft med meg i kveld”. Selv om man kanskje har energi til det dataspillet så er det ikke så lett. Og det ble på en måte grunnlaget for AV1 som er en telepresent robot. Så roboten er i klasserommet og ut i verden, også fjernstyrer man den fra sykesengen. Så barnet bruker den som en forlengelse av seg selv. Så de kan logge på og være med i både undervisningen og i friminuttet og hjem etter skolen gjennom roboten.
Silvija: Jeg å innrømme at jeg har alltid vært utrolig fascinert over hvordan dere bygget selskapet og markedsførte. Men jeg må innrømme at det tok meg lang tid før jeg skjønte greia med produktet. Telepresent, altså putt en mobiltelefon i en eller annen god holder også har du det. Men det er noe helt annet, og det er noe med å gjøre de robust, men også hvilke følelser det fremkaller i den som bruker det. Bak den skjermen og klassen rundt for eksempel. Kan ikke du forklare litt mer rundt hvorfor det er så viktig? Veldig frekt sagt var det noen som sa en gang at det er omtrent en mobiltelefon i en kaffekopp.

 

Karen: Ja, ingeniørsiden av meg også har lyst til å si at det er veldig nærme en mobiltelefon i en kaffekopp. Men du ville aldri brukt en mobiltelefon i en kaffekopp. Og det er jo hele forskjellen. De var avhengig av at disse barna skulle logge på. Den som er syk hjemme må ha motivasjon til å logge på. Og en av de største feilene som vi fant med for eksempel Skype som du kunne satt opp i stedet for, er at du er på display. Du vises frem i et klasserom. Og de aller fleste brukerne våre ligger i senga og ofte under behandling. Så det å være med i en videosamtale som dette og å bli vist frem er ikke kjempelett. Så vi måtte fjerne den barrieren. Så vi bygget roboten uten skjerm. Men den første tegningen har skjerm fordi vi tror at det er voksnes forventing med at her kan det være en skjer, det spiller ingen rolle. Også trenger vi at barna i klasserommet ser den studenten som er borte og vil snakke med den, vil ta med den roboten rundt. Vil på en måte være med vennen sin, og da var det ekstremt viktig at den ikke var for stor. Den skal ikke være en så voldsom ting i klasserommet, men den skal heller ikke være så liten som det her. For å sitte å prate til denne er jo ikke et menneske i den andre enden av den. Det blir for ekstremt å teste for mange forskjellige størrelser. Hva er det det er rart å prate til og hvor er det at du føler du kan få en connection. Så jobbet vi veldig mye med å fjerne personlighet. Og der er Disney og Pixar på å legge personlighet i animerte ting, men for oss skulle dette passe for 5 år gamle gutter og 19 år gamle jenter og alt imellom. Så den kan ikke være for søt, den kan ikke være for tøff. Den kan ikke ha for mye i seg selv. Men likevel ønsket vi at den skulle være stolt, og at den skulle ha et par ting. Den er jo kritthvit som et blankt ark sånn at du kan ta klistremerker på den og kunne tegne på den. Dette er ditt ark å gjøre til ditt eget. Og jeg tror det er helt nøkkel. For hvis ikke vi hadde hatt alle disse elementene rundt så hadde den ikke blitt brukt og da hadde det ikke vært noe vits i å bruke den. Jeg tror at hvis du lager 2000 kaffekopper med en mobiltelefon i og sier at den koster 100 kroner så er det ingen som hadde kjøpt den fordi hvordan skal vi sette opp den og bruke den, men teknisk er det jo en mobiltelefon med litt motor og litt plast rundt. Men så er det lagt ganske mye tanke i hvordan den plasten ser ut og hvordan motoren beveger seg. Vi har jo ganske “smuude” bevegelser i nakken, så nakken snur seg før kroppen så du kan på en måte få litt følelsen av mennesket.

 

Silvija: Jeg synes det er helt fantastisk. Og jeg har lyst å spørre deg litt om brukeropplevelsen. En ting er at dere spurte masse på forhånd, også er det noe med at dette er så nytt for oss og særlig for de barna også. Så opplevde de etterhvert at dette ble en slags avatar de var glad i?

 

Karen: Helt klart, og brukerne vi har er nok klassen som er mest knyttet til selve roboten fordi den som er syk er jo ikke sammen med roboten. Den har jo en pad eller en telefon, også ser de klassen sin og får være med den. Men man får jo på en måte en forlengelse av seg selv og jeg tror alle som har spilt Sims eller World of Warcraft eller andre avatarlignende ting hvor vi opplever at vi er av denne karakteren vår som representerer oss selv i spillet. Å ta det, men bare høynet det til det ekte liv. Det er ekstremt viktig at det er en riktig presentasjon av meg, og vi kaller den jo AV1 fordi vi vil ha verdens kjedeligste navn så barna skulle gi den sitt eget navn. Og vi ser så mange koselige navn. Folk er veldig opptatt av at roboten sin skal være dem hver dag, da.

 

Silvija: Og du, vi skulle i utgangspunktet snakke mest om Komp, men jeg skjønner nå at vi snakker om velferdsteknologi og det er teknologi som skal gjøre livet mer fritt og mer utviklende for folk som har en eller annen hemning. Og der er AV1 en slik variant som Komp tenker jeg egentlig.

 

Karen: Jo, den er jo det, men rettet mot en gruppe som kanskje ikke er så vant til å få slik velferdsteknologi. Og vi har sloss ganske mye for å få AV1 kategorisert som et sosialt verktøy i stedet for et læringsverktøy. I dag er den av NAV i boksen læringsverktøy, og det er ikke noe som er støttet av NAV. Men det den burde vært er jo et sosialt verktøy. Vi har jo aldri lagd AV1 for at du skal bli litt bedre i matte. Vi har jo lagd den for at du skal få være med i klassen din og prate med folk på lik linje med en tekst til tale-maskin. Det synes jeg er mye nærmere. Dette gir deg muligheten til å prate med folk.

 

Silvija: Men hva heter sånne accessibility-verktøy som la oss si folk med synshemninger får? Dette er vel mer i den kategorien. Det er samme type bruk.

 

Karen: Ja, der mangler det en kategori i velferdsteknologi som handler om psykisk helse. Og den med livskvaliteten vår måles - vi snakker alt for ofte om den som du skal være fysisk tilrettelagt for, og ikke nødvendigvis psykisk. Jeg tror vi kommer til å se ganske voldsom oppblomstring av selskaper som kommer til å snakke om den psykiske helsen. Og jeg håper de får plass i denne velferdsteknologi boksen, fordi velferd, hvis jeg hører det ordet så er det ikke det første jeg tenker sensorer sånn at andre skal vite at jeg ikke har falt. Det er jo opplever jeg velferd. Har jeg det bra? Og det tror jeg er viktig at vi ikke låser oss til denne monitoreringen og det å være fysisk frisk.

 

Silvija: Jeg synes at det dere gjør er kjempeviktig også læringsmessig. Dere har opplevd social distancing og løsninger på det lenge før corona. Og jeg tror denne psykologien bak digitale samhandlingsverktøy, altså jeg mistenker at dere er verdensledende på dette. Helt seriøst Karen, gjennom at dere har hendene på saken. Og jeg har også hørt deg si at du er en ingeniør, du er ikke så veldig opptatt av datamaskiner, men er veldig glad i data. Og jeg tenker at de dataene om bruken om dette her. Dette er et problem som kommer til å bli en av de største samfunnsutfordringene. En av de tingene som tegner seg veldig gjennom disse velferdssamtaler er at ligningen går ikke opp. Vi kommer til å leve veldig lenge og vi kommer til å ønske å leve hjemme. Vi kommer til å være mye billigere hvis vi lever hjemme og det er den eneste måten å løse dette her på. Og den største utfordringen kommer ikke nødvendigvis nok til å være fysisk, fordi det kommer i stor grad til å være fiksbart. Både gjennom sensorer, men også å bytte deler og sånt. Mens det mentale vet vi ikke hva vi skal gjøre noe med, og der sitter dere på en databank og en erfaringsbank som jeg syns er helt fantastisk. Hva kan man lære?

 

Karen: Man kan lære så mye. Og jeg tror det er en holdning som jeg synes har vært veldig farlig og som vi har sett mer i Norge enn i Storbritannia. Vi selger jo egentlig mer i Storbritannia, både av AV1 og Kompen enn det vi gjør her. Men den holdningen i Norge om at disse varme hendene, at de aldri kan erstattes eller forlenges av teknologi tror jeg er kjempefarlige. Jeg tror vi skal være veldig strenge på at vi trenger mellommenneskelig kommunikasjon og dialog, men hendene er ikke lange nok. De kommer ikke til å nå frem hver gang.

 

Silvija: Og ikke sterke nok.

 

Karen: Nettopp, så vi må på en måte finne verktøy som de hendene kan holde og som hjelper dem litt da. Og jeg tror hele diskusjonen har endt opp et sted hvor det er teknologi versus mennesket, som bare er kjempetrist og farlig. Hvor det trenger å være hvilken teknologi er god nok. For jeg synes vi skal være kritiske og vi skal debattere dette masse. Men vi skal ikke debattere hvorvidt vi skal ha teknologi eller ikke. Det går ikke. Den kommer. Og hvis vi ikke har diskusjoner på hvor god en er så blir den dårligere enn hva den kunne vært. Så der ligger Norge i et sånn særstilling hvor vi har hatt råd til å ha varme hender til alle. Det har jo ikke Storbritannia for eksempel, de er jo mye mer pragmatiske. Sånn allerede nå, de har ikke sjanse. De er nødt allerede i dag. Mens i Norge så tror jeg vi går og håper at dette problemet egentlig kanskje ikke kommer. Og da kan vi si nei til teknologi. Men det er jo all statistikk i verden som viser at sånn blir det faktisk ikke.

 

Silvija: Men du, her er du og jeg. To teknologer som ikke snakker teknologien ned, vi sier at den er helt nødvendig. Men jeg synes du, og jeg har en litt annen inngang til denne teknologien enn veldig mange andre ingeniørgründere. Som starter fascinert av en eller annen teknisk KPI. “Se den farten!”, ikke sant. Mens vi snakker om den sosiale bruken av teknologi. Og jeg liker veldig godt din presisering på hva velferdsteknologi er for deg. Du begynte ikke å snakke om noen roboter eller sensorer, eller video eller tele ditt og datt. Du sa det er teknologi som øker velferd. Det er et verktøy.

 

Karen: Jeg har alltid sagt at en saks er et verktøy. En oppvaskmaskin er et verktøy.

 

Silvija: En datamaskin, og en telefon og en bil er et verktøy. Ikke sant. Og vi trenger å lære å bruke det verktøyet. Helst så enkelt som mulig, men likevel - vi må stole på det verktøyet. Men likevel Karen. Jeg har lyst å snakke 2 minutter om deg. Du er en ingeniør sa du selv. Hvorfor ble du så opptatt av oppdraget? Hvor ble du interessert i velferdsteknologi?

 

Karen: Jeg tror selve ordet velferdsteknologi kommer etter en serie mer eller mindre heldige hendelser. Men først studerte jeg informatikk på Blindern. Så hadde jeg en deltidsjobb i noe som heter Startup Lab, som er en techinkubator for oppstartsselskaper. Og der skulle jeg hjelpe de startupene med alt fra å hente kaffe til å rekruttere studenter. Og hadde det veldig gøy der. Og det jeg ble fanget av først, det er en eller annen lidenskap og et liv som leves blant de menneskene som har valgt å hoppe utfor stupet. Som jeg ble veldig sjarmert av og tenkte at dette er noe for meg. Og jeg endte jo opp med å først starte et selskap som het UX lab. Et konsulentselskap sammen med fire medstudenter. Og det var en veldig spennende læringsreise, men en av de tingene jeg lærte var at konsulent skal jeg ikke bli. Det er helt feil for meg å starte et prosjekt også skulle gi den fra meg. Det er forferdelig for meg å aldri kunne “obsessed” og tenke hvordan dette kan bli bedre. Og jeg synes vi hadde alt for lite makt over hvordan disse produktene ble utviklet. Så du kan på en måte gi råd om at du burde kjøre flere brukertester, og vi vet ikke hva uforutsette hendelser her kan gi. Hva om folk bruker det annerledes. Sånne ting får du på en måte spilt inn, men ikke gjort så mye med. Så den tanken om å dyrke noe selv oppsto vel rundt der. Så snakket jeg mye med de som ble medgründerene mine Marius og Mathias som også satt i Startup Lab. Så de var litt sånn bransjekollegaer. Og det vi kom tilbake til om og om igjen var at vi kunne ikke forstå hvorfor ikke teknologiverden hadde respekt for de eldste brukerne. Hvorfor utvikles det ikke noe som ikke ser ut som Fisher-Price-leketøy. Alt sammen ser ut som sånn svære røde knapper og hva er det her for noe. Dette er jo mennesker som fortjener all verdens respekt, og vi burde utviklet til den brukergruppen som på samme måte som det utvikles til oss selv. Det var egentlig der dialogen begynte. Også var det en venninne av meg at disse langtidssyke barna og jeg satt i gang å google dette sammen med Marius og Mathias, og det ble point of no return, nå må vi starte et selskap. For her kan vi gjøre en forskjell. Og vi vet ikke hvordan vi skal gjøre det enda, men noe må vi kunne lage. Og jeg bryr meg svært lite om hvilke teknologier vi ender opp med å velge, så lenge den løser problemstillingen på best mulig. Og det beste eksempelet på det er jo at hvis vi får 5G i morgen som funker perfekt, så burde AV1 gå gjennom et fullt redesign hvor vi kan vurdere enten virtuell reality, type oppsett, bilde hvor du kan virkelig være der, men med “lagging” som er på internett i dag så er jo det ikke sjanse. Vi burde vurdere 360-graders kamera og ting som overhodet ikke er interessant for meg nå, fordi de virker ikke godt nok. Det er ikke mulig å implementere på en god måte, men AV1 er den midlertidige perfekte løsningen. Også skal alt forbedres alltid, mens andre kan få være de som finner på den nye teknologien og se det skje, også kan vi finne på brukeropplevelsen.

 

Silvija: Personlig innspill fra meg, jeg har også kastet meg utfor stupet. Jeg har vært investor i en del av disse Startup-satsinger og andre. Digger gründerånden og den optimismen for fremtiden. Jeg har også sittet i noen styrer, også har jeg til slutt funnet ut at livslang læring er min greie. Klarte ikke å la hver. Det jeg har lyst til å få deg til å kommentere på er hvordan du ikke blir utbrent. For det er noe av det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. For det er noe helt annet å sitte der som en styredame. Styreleder om du vil, og å vite alt om strategi og å mene masse. Og noe helt annet å måtte få et team til å henge sammen, skaffe penger, finne kunder, si litt om den reisen. Hvordan holder du ut? Hvordan finner du energi?

 

Karen: Veldig gode spørsmål. Jeg tror en kjempefordel at jeg før No Isolation har gått på en ganske kraftig vegg. Jeg var sykemeldt i 7 måneder. Og de 3 første månedene gikk jeg ikke ut døra. Så jeg har smakt ganske godt på at du skal ta litt vare på deg selv. Så første steg vil jo være å være bevisst på at det kan også skje med deg. Det var kanskje det mest brutale og grunnen til at jeg ble så dårlig som jeg ble var at det var ikke mulig å innse at det kunne skje med meg. Og bare det i seg selv er jo vondt, sant. Men nå er jeg jo smertelig klar over det. Så i de 5 årene vi har drevet med No Isolation så er jeg blitt ganske god på å kjenne at nå er jeg sliten, nå må jeg har fri og nå må jeg trekke meg litt tilbake og prøver å være tydelig intern på hvilke ting jeg ikke vil gjøre. Jeg har ikke lyst til å være i dette fordi det er for tungt ting. Og jeg er veldig heldig med å ha forferdelig gode folk rundt meg, og er blitt ganske streng på å kvitte meg med de som stjeler energi. Jeg er dessverre litt sånn “pleaser” av natur, så folk som hele tiden vil ha - og det er jo noen som er sånn, som ønsker seg ting hele tiden. De går hardt utover meg. Jeg klarer ikke, de må bare bort. For jeg klarer ikke å si sånn tydelig nei til folk som ber om litt og litt og litt. Så det er sånne ting.

 

Silvija: Du angrer ikke?

 

Karen: Nei, ikke et sekund faktisk. Det er ganske ofte man sitter og tenker at “hvis det bare hadde gått konkurs nå så hadde jeg hatt fri”, så varer det i akkurat et sekund og så går det over. Så er man veldig glad deg ikke gikk sånn. For vi jobber jo døgnet rundt for at det ikke skal gå konkurs.

 

Silvija: Men du, jeg har lyst til å spørre deg litt om dere har hatt noen dilemmaer i forhold til bruken av disse tingene? Vi har snakket litt om at det med varme hender er ikke noe dilemma. Mennesker er mye bedre på visse ting enn teknologi, og teknologi er bedre enn mennesker også må vi bare huske at det er verktøy. Men i forhold til privat versus offentlig, synes jeg er litt spennende å diskutere her. For i Norge må dette finansieres til syvende og sist via det offentlige. Men der går det litt tregt, eller?

 

Karen: Jo, det gjør jo det. Men for Komp så synes jeg vi har funnet en ganske perfekt middelvei. Det har tatt oss lang tid så det har helt klart vært et dilemma. Men Komp sånn som den er i dag hvis du går på Elkjøp og kjøper den. Den kom faktisk i butikk igjen nå, den har vært utsolgt på Elkjøp siden mars. Men nå er den tilbake igjen om en uke. Så hvis du kjøper den fra siden vår som privat familie også får senere behov for helsetjenester så kan Kompen brukes av dem og. Da har du kjøpt en pc som kan brukes av alle. Så vi prøver å viske ut det skillet, Og vi ser ganske mange kommuner som er et godt eksempel på det, hvor det har blitt kjøpt inn familie Komper også kobler kommunen seg på, også ser de at her står verktøyet vi trenger for å være med. Og det håper jeg vi ser mye mer av fremover. Fordi hvis du vil gjør en videosamtale med en lege så forventer du jo ikke at legen skal komme med hardware til deg. Du har jo det hardware du trenger for å koble til deres software, også må du betale for å betale for å møte legen gjennom softwaresystemet. Men den måten å vinkle det på hvor familier kan være med å kjøpe inn utstyr som de vil ha og som de trenger og at de kan koble seg på den er kjempeviktig. Også selger jo vi hardware til kommuner også i de tilfeller hvor de skal. Si du har en institusjon med 20 beboere som har høyt pleiebehov og hvor ingen av de kan nåes digitalt på noe annet. Og kommune på en måte ønsker å implementere dette for alle med en gang. Men jeg synes ikke kommunen har vært så alt for verst på sånn tid. Jeg synes det de kanskje burde lære i Norge av både Sverige og Storbritannia er den implementeringsplanen etterpå. I Norge er vi veldig god på å kjøpe de første få enhetene og litt dårligere på å legge igjen en plan på hva gjør vi hvis de enhetene virkelig funker. Mens i Storbritannia kommer du rett inn i et løp hvor vi kjøper dette fordi vi vil se om det gjør A, B, C, D, og hvis det gjør det så skal vi ha mange. Og det gjør de om og om igjen. Og det har vært utrolig stilig med AV1-roboten, fordi der jobber man på en måte med det som er fylkeskommunene. Hvor de kjøper 3 og 5 og 10 roboter også går de til 30, 40, 50 i neste steg. Og nesten konsekvent. Og vi vet jo og sitter og er fullstendig sikre på at de kommer til å huke av de boksene de har satt opp. Det er jo det vi har utviklet den her for. Også gjør de det, også følger de faktisk opp. Og den systematikken ser vi ikke på lik linje i Norge.

 

Silvija: Jeg synes det er et kult eksempel på dette med at for det første så tror jeg kommunene sliter. Man er litt redd for teknologi risikoen. Tenk om vi nå beskriver er sett med verktøy som viser seg å ha vært feil valg, også er det alt for lett å gå mot det som er billigst. Og det er ting som er laget av de største gigantene og som ønsker å komme seg inn på den på den infrastrukturen. Så det at dere lager disse enhetene med en utrullingsplan, en oppskaleringplan, og som er norskproduserte, så man kan faktisk ha litt påvirkning også på produktets fremtid. Det synes jeg virker som en veldig fin sånn privat offentlig strategi, da.

 

Karen: Grunnen til at Komp Pro finnes i dag, altså for dette software for det offentlige er jo fordi Kongsvinger begynte å bruke Family-appen til Komp og kjøpte inn masse Komper og bare sa at vi trenger denne her. Men da må jo vi nesten lage et softwaresystem som fungerer for dere og i dag så. Jeg savner samhandling mellom kommunene og at de ser hvor flinke de er til sammen. Jeg tror den frykten er veldig godt begrunnet hvis du bare sitter og ser på hvor mye jeg og kan jeg ta ansvar for å bestille. Men hvis du prater med noen bransjekollegaer og andre kommuner så tror jeg man til sammen har ekstremt mye kunnskap der ute. De må bare snakke sammen og lære av hverandre. For klart alle i hele Norge skal jo ikke teste en Komp for å finne ut om de trenger 50.

 

Silvija: Og for å lære nøyaktig de samme leksene.

 

Karen: Nøyaktig de samme leksene og der synes jeg vi kunne blitt bedre.

 

Silvija: Det som kan være veldig spennende her er å finne en slags kunnskaps-delingsplattform for dem. Om for eksempel utrulling av velferdsteknologi hvor de ble utfordret i større grad på hvordan vi er unike. Og hvor kanskje for eksempel våre studenter som er helsefagarbeidere kunne kommet med litt mer lokale innspill som i “våre brukere på grunn av geografien vår, på grunn av det spesielle genetiske bilde” trenger mer av sånt og mindre av sånt.

 

Karen: Og det er jo store forskjeller i kommunene. Vi jobber med et par øykommuner nå og der er reiseveien helt ekstrem. Du snakker jo med folk som bor på en øy. Så leger må faktisk i båt. Så den er ganske ekstrem, også er det noen kommuner som tar inn noen typer pasienter. At de har behandling og bo tilbud for ulike diagnose grupper. Og det er klart at da blir demografien ganske endret. Så det er forskjeller der ute, men til det til sammenligning på hva som skal være sentralt er et annet kjempedilemma mens vi er inne på det for oss. Det har vært personvern og oversettelsen av at dette er det vi gjør på personvern over til kommunen. Vi opplever nå og spesielt med AV1 at vi gjør rosa analyser hvor hver eneste kommune. Hvor det er liksom sånn at hvis datatilsynet har gått ut og sagt at de er best i Norge på dette her og bruker oss som eksempler på alt. Så burde det huket en eller annen boks for noen. Men den boksen finnes ikke.

 

Silvija: Men hva er rosa analyse?

 

Karen: Risiko og sikkerhet er vel det det står for. Kommunen gjør en risikoevaluering ved lansering av nye produkter, da. Og vi har gjort så mange rosa analyser at jeg har ikke ord. Kunne vi ikke bare sendt deg den rosa analysen som ble gjort i forrige uke eller uka før der. Men det finnes på en måte ingen rutiner for det, også er de ikke kjempegode på dette i England heller, men der har de mer jurister i fylkeskommunene som prater på en måte med en veldig profesjonell motpart så det går fortere. Men i Tyskland, her burde vi lære. Der er de kjempestrenge. Mye strengere enn oss. De tar personvern veldig på alvor. Og vi setter jo kameraer i klasserom, så de må jo faktisk. Jeg har et veldig ønske om hva det er vi gjør. Sånn at når jeg en eller annen gang skal sende barna i skolen så vet jeg at folk har ikke bare kommet og satt inn det de vil der. Men i Tyskland så er det sentrale Privacy Intensities som sjekker deg om du er godkjent. Vi har gått gjennom alt. Og du er godkjent for bruk i denne staten her. Og det betyr at vi kan komme til en hvilken som helst kommune, skole innenfor dette og si at vi har papirer på at vi er god nok og hver gang vi har gjort noe så får vi en tommel opp.

 

Silvija: Velkommen!

 

Karen: Sant. Så må vi fortsette å gjøre salgsjobben vår, men jeg synes at det er fantastisk at i en kommune med 4000 innbyggere så forventes det at det skal sitte personvernseksperter som har mulighet til å evaluere selskaper på. Det går jo ikke. Kommer Samsung og sier at dette er godt nok - hvordan skal kommunen har mulighet til å stille de riktige kritiske spørsmålene. Det hadde jo vært vanskelig for både hvem som helst. Så her savner jeg at vi skjønner på en måte hvordan vi kan implementere den tekniske vanskelige biten av teknologiutrulling. Og det kommer til å bli vanskeligere og vanskeligere fordi du får sensorer som går rett på kroppen. Du kommer til å få så mye helsedata som ikke er umyndiggjort, så du kan ikke bare ta helsedata. Så det kommer et veldig bredt og komplekst spekter av spørsmål som jeg ikke tror kommune Norge er klar til å svare på og hvor Norge sentralt heller ikke har noen løsninger på plass for hvordan de skal fikse dette.

 

Silvija: Du Karen, jeg har brukt lengre tid enn det jeg hadde lovet deg. Men nå av rett og slett respekt for din så har jeg lyst å gå mot slutten og det gjør jeg med fire personlige spørsmål. Og den første går på om du har lest eller sett noe nylig som har inspirert deg og som du kunne gi videre som en liten inspirasjon?

 

Karen: Jeg har lest veldig lite fagbøker i det siste. Jeg har bare lest sånne kosebøker.

 

Silvija: Kosebøker er bra.

 

Karen: Kosebøker er bra, ja da leste jeg hele den serien som begynner med de usynlige. Roy Jacobsen. Hele den serien leste jeg, og de slukte jeg fra ende til annen. Men det er jo ikke sånn jobbinspirasjon da.

 

Silvija: Det har man nok av kanskje på jobb.

 

Karen: Hvis man vil slappe av og å leve seg inn i noen andres liv så synes jeg Roy Jacobsen er ganske god på å ta deg med inn i noen andres liv.

 

Silvija: Ja, den har jeg ikke lest så det skal jeg gjøre.

 

Karen: Ja, og det er fire bøker.

 

Silvija: Ja, så man lever seg inn i det. Veldig kult. Hva var det mest positive overraskelsen for deg ved coronakrisen?

 

Karen: Den er soleklar, vi heter No Isolation og frem til mars, så tullet folk med oss om at det var “åh, er det ikke isolert i veggen?”, men nå er det altså ingen som tuller med det mer. Så det er kjempedeilig. Og jeg tror den sympatien vi alle har fått med de som ikke kan gå ut, for det er jo egentlig de vi jobber med. De som ikke bare kan ta for gitt at man kan gå ut døra og gjøre det man vil er jo begge gruppene våre. Så den forståelsen der og hvor tøft det egentlig er. Det er jeg veldig glad for at verden har fått selv om det var litt kjipt for oss og alle. Det setter jeg pris på. Du kan ikke be en 9 åring om å slappe av og å fokusere på å bli frisk og la han eller hun ligge der i 9 måneder. Det er jo helt sinnsykt. Man skal fokusere på å prøve å kose seg, også må man bidra med litt verktøy for å klare det. Det er viktig.

 

Silvija: Ja, også lurer jeg på om du har noen som har vært inspirasjon for deg underveis? Om det kan være gründerskap eller om det kan være.

 

Karen: Ja, jeg har mange egentlig. Hvis jeg skal ta en gruppe så er det jo gründerne i Startup Lab som var en stor driver for meg. Bare det å se mange mennesker hver dag. Litt slå hodet i veggen og litt fly. Så en god blanding av fly og krasj hele tiden. Det har vært veldig inspirerende synes jeg. Jeg blir litt inspirert hver dag hvor jeg møter folk som tenker annerledes. Det er et privilegie. Det er veldig få jobber hvor du får lov til å løpe fra personlighet til personlighet av mennesker der ute. Få lære litt, livslang læring.

 

Silvija: Nettopp. Også er jeg veldig enig i dette med Startup Lab også. Det er en eller annen form for samvær der som ikke mange inkubatorer tilsvarende co-working spaces har klart å utvkle. Det er en utrolig lekende og positiv energi. Koblet opp med god kommersiell teft. De klarer å bygge selskaper som teller og det er kjempekult.

 

Karen: Ja, helt enig.

 

Silvija: Og siste spørsmålet er vel egentlig hva du pleier å si til deg selv i vanskelige tider? Hva er din teknikk for å løfte deg selv opp etter nakkeskinnet?

 

Karen: Jeg tror nok veldig ofte er det bare dessverre “skjerp deg”. Også har jeg blitt veldig god og har gått til psykolog om igjen om igjen. Men det å klare å tenke “dette fikser jeg”. Så sånn nå må du gjøre det her og dette fikser du etterpå. Det har latt meg gå hjem klokka fire og klokka fem og å si i morgen tidlig skriver jeg de e-postene og hvis jeg er veldig stresset og tenker at jeg må sitte til klokka 12 om natta og gå hjem klokka seks istedenfor, så sier jeg “vet du hvor god de e-postene blir hvis du skriver de mellom 8 og 9 i morgen tidlig i stedet for mellom 6 og 9 på kvelden. Himmel og hav mye bedre. Og du kommer til å bruke en time i stedet for tre. Og det må tenke at dette får jeg lov å være stresset over, men jeg gjør det i morgen og det er helt i orden å være stresset for det, men jeg gjør det i morgen. Eller om en time. Dette her må jeg gjøre først. Og det jeg må gjøre først kan godt være å lese en bok, eller nå skal du strikke i en halvtime eller nå skal du gå tur. Men det må du gjøre først. Og klare å gjøre det er like viktig i hodet sitt som det andre du skal gjøre.

 

Silvija: Det var gode råd Karen. Karen Dolva fra No Isolation. Tusen takk for at du var med oss i Lørn igjen.

 

Karen: Takk for at jeg fikk komme.

 

Silvija: Og for at du fortsetter å inspirere. Kjempekult å snakke med deg Karen.

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lytte til denne podcasten på vårt online universitet på Lørn.University.

Quiz for Case #C0868

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: