LØRN Case #C0881
Historien om Mats
I denne episoden av #LØRN bokbad snakker, Silvija Seres, med forfatter av boken, Om natten lyser stjernene, Robert Steen. Boken er historien om sønnen Mats, og det livet han gjenskapte i sin helt egen spillverden. Etter Mats sin bortgang har Robert ønsket å formidle hans historie og gi et innblikk i et gaming-univers som hans egen generasjon kanskje ikke helt forstår.

Robert Steen

Forfatter

Aschehoug

"Jeg ønsker å åpne for at «gaming» er et generasjonsfenomen som ikke er forstått av min generasjon"

Varighet: 36 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hva er det viktigste du ønsker å formidle med boken?

Jeg ønsker å åpne for at «gaming» er et generasjonsfenomen som ikke er forstått av min generasjon.

Hvorfor måtte du skrive denne boken, nå?

Gaming er et høyaktuelt tema å forstå for min generasjon og tiden siden Mats sin bortgang (november 2014) har gjort at jeg har orket å dele hans historie.

Hva er det sentrale dilemmaet her for deg?

Det sentrale dilemma i min fortelling er hvor nær jeg var og trodde jeg var min sønn – og erkjennelsen i etterkant av hans død, hvor lite jeg forstod av en av de viktigste elementene i hans liv.

Hva har du ombestemt deg om?

Jeg har fått ny innsikt i hva det vil si å leve et godt liv, hvordan vennskap, samhold og kjærlighet kan utvikles og oppleves uavhengig av fysiske begrensninger i en verden som ikke er fysisk.

Gi oss dine 3 favoritteksempler fra boka?

  1. Fra bisettelsen: «Men noen i kapellet hadde aldri sett ham bundet til rullestolen og pustemaskiner. Når de lukket øynene, så de en ung mann som løp gjennom grønne skoger med flagrende helsehale, som satt ved bålet under stjernehimmelen, som flørtet og lo, som var omgitt av venner. Av alt denne dagen, var det dem vi var minst forberedt på. De fem menneskene vi ikke kjente. Mennesker vi ikke visste eksisterte. Mennesker vi aldri hadde sett. Mennesker Mats aldri hadde sett.» …. (møtet med de ukjente)…. «Der stod han, en fremmed, og snakket om min sønn, vår Mats. Og gjennom ordene begynte han å gi oss innblikk i en verden vi ikke visste eksisterte.»
  2. Fra «level 13» og Mats sin blogg: «Det er så mange ting som jeg har lyst å gjøre, men lenkene holder meg tilbake. Heldigvis har jeg funnet en utvei. Gaming. Jeg fyrer opp maskina, og så forlater jeg denne verden. Det er ikke en skjerm, men en port til hvor enn ditt hjerte måtte ønske.» (Mats re-skaper sin fysiske verden som er sterkt begrenset).
  3. Fra «level 22 – Møtet»: Møte med Anne (62) som var en av min sønns nærmeste venner til tross for en aldersforskjell på nesten 40 år. Hennes forklaring om at i rollespillverden så «ser» man ikke alder, kjønn, hudfarge, handikap, etnisk bakgrunn, klær, sminke, rikdom, fattigdom – kun dine verdier og dine tanker. Hun reflekterte sterkt rundt hvordan den digitale arena på mange måter kan være «renere» enn den fysiske.

Hva vil du at vi skal snakke huske, om det er en ting?

«Seek first to understand, for then to be understood». Nyskjerrighet og åpenhet – særlig mot områder vi ikke forstår og som er viktige for våre barn.

Velg et kort favorittsitat fra boken.

2 stk; «Det du må igjennom her i livet, må du igjennom – du kommer ikke utenom.» (mormor). Og: «Man bør ikke stenge dører for snart; man vet aldri hvem som kan komme inn.».

Ditt neste bokprosjekt?

Jeg kunne tenke meg å skrive «Den Nordiske digitaliseringsmodellen» – en bok som viser hvordan vi kan ivareta fundamentene for de nordiske samfunnsmodellene (frihet, like muligheter til å leve forskjellige liv, stor grad av tillitt, likestilling, likeverd, en stor, sterk velfungerende velferdsstat, osv.) i en langt mer digital framtid.

Hva er det viktigste du ønsker å formidle med boken?

Jeg ønsker å åpne for at «gaming» er et generasjonsfenomen som ikke er forstått av min generasjon.

Hvorfor måtte du skrive denne boken, nå?

Gaming er et høyaktuelt tema å forstå for min generasjon og tiden siden Mats sin bortgang (november 2014) har gjort at jeg har orket å dele hans historie.

Hva er det sentrale dilemmaet her for deg?

Det sentrale dilemma i min fortelling er hvor nær jeg var og trodde jeg var min sønn – og erkjennelsen i etterkant av hans død, hvor lite jeg forstod av en av de viktigste elementene i hans liv.

Hva har du ombestemt deg om?

Jeg har fått ny innsikt i hva det vil si å leve et godt liv, hvordan vennskap, samhold og kjærlighet kan utvikles og oppleves uavhengig av fysiske begrensninger i en verden som ikke er fysisk.

Gi oss dine 3 favoritteksempler fra boka?

  1. Fra bisettelsen: «Men noen i kapellet hadde aldri sett ham bundet til rullestolen og pustemaskiner. Når de lukket øynene, så de en ung mann som løp gjennom grønne skoger med flagrende helsehale, som satt ved bålet under stjernehimmelen, som flørtet og lo, som var omgitt av venner. Av alt denne dagen, var det dem vi var minst forberedt på. De fem menneskene vi ikke kjente. Mennesker vi ikke visste eksisterte. Mennesker vi aldri hadde sett. Mennesker Mats aldri hadde sett.» …. (møtet med de ukjente)…. «Der stod han, en fremmed, og snakket om min sønn, vår Mats. Og gjennom ordene begynte han å gi oss innblikk i en verden vi ikke visste eksisterte.»
  2. Fra «level 13» og Mats sin blogg: «Det er så mange ting som jeg har lyst å gjøre, men lenkene holder meg tilbake. Heldigvis har jeg funnet en utvei. Gaming. Jeg fyrer opp maskina, og så forlater jeg denne verden. Det er ikke en skjerm, men en port til hvor enn ditt hjerte måtte ønske.» (Mats re-skaper sin fysiske verden som er sterkt begrenset).
  3. Fra «level 22 – Møtet»: Møte med Anne (62) som var en av min sønns nærmeste venner til tross for en aldersforskjell på nesten 40 år. Hennes forklaring om at i rollespillverden så «ser» man ikke alder, kjønn, hudfarge, handikap, etnisk bakgrunn, klær, sminke, rikdom, fattigdom – kun dine verdier og dine tanker. Hun reflekterte sterkt rundt hvordan den digitale arena på mange måter kan være «renere» enn den fysiske.

Hva vil du at vi skal snakke huske, om det er en ting?

«Seek first to understand, for then to be understood». Nyskjerrighet og åpenhet – særlig mot områder vi ikke forstår og som er viktige for våre barn.

Velg et kort favorittsitat fra boken.

2 stk; «Det du må igjennom her i livet, må du igjennom – du kommer ikke utenom.» (mormor). Og: «Man bør ikke stenge dører for snart; man vet aldri hvem som kan komme inn.».

Ditt neste bokprosjekt?

Jeg kunne tenke meg å skrive «Den Nordiske digitaliseringsmodellen» – en bok som viser hvordan vi kan ivareta fundamentene for de nordiske samfunnsmodellene (frihet, like muligheter til å leve forskjellige liv, stor grad av tillitt, likestilling, likeverd, en stor, sterk velfungerende velferdsstat, osv.) i en langt mer digital framtid.

Vis mer
Tema: Bøker og nye utdanningsmodeller
Organisasjon: Aschehoug
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 201127
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


LitteraturGaming
Generasjonsfenomen

Mer læring:

Om natten lyser stjernene

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0135
Bøker og nye utdanningsmodeller

Karin Berentsen

Gründer

Arct

#C0134
Bøker og nye utdanningsmodeller

Ole Goethe

Professor 

Høyskolen Kristiania

#C0133
Bøker og nye utdanningsmodeller

Sigurd Ringstad

Head of Events i Kahoot!

Kahoot

Utskrift av samtalen: Historien om Mats

Velkommen til Lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn Bokbad. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min er Robert Steen som har skrevet boken «Om natten lyser stjernene». Velkommen, Robert!

 

Robert Steen: Takk skal du ha, Silvija! 

 

Silvija: Vi starter alle podcaster her i Lørn med å be gjesten om å si noen ord om seg selv, så jeg tror vi begynner med det her også, før vi går til boka. 

 

Robert: Ja, man kan jo beskrive seg selv på mange ulike måter. Yrkesmessig så er jeg kommet i den delen av livet hvor jeg har blitt politiker, jeg er helsebyråd i Oslo, og lærer, og jobber veldig mye med corona om dagen. Det er det min hverdag har bestått av de siste 9 månedene. Det er én måte å presentere seg selv på, men i forhold til den boken vi skal snakke om, så er jeg er en mann, en gutt som ble far da jeg var 27 år gammel i 1989, og det er kanskje det som er det mest spennende. Det betyr at jeg selv var født på begynnelsen av 60-tallet, og tilhører da en generasjon som kanskje fikk med oss Lord of the Rings-filmene, men ble aldri gamere. Og det er også én måte å presentere seg selv på, Silvija!

 

Silvija: Boken dreier seg om din sønn, og er en av de sterkeste historiene jeg har lest. Kan ikke du fortelle litt om første historien, og så om prosessen med boken?

 

Robert: Ja, «Om natten lyser stjernene» er en historie om min sønn, om Mats, som ble født i 1989, som han skrever selv i sin egen blogg det året hvor Berlinmuren falt. Og han likte alltid å tenke at en mur måtte falle for at han skulle bli født; det var hans livsfilosofi, eller en måte å si noe om hans mindset på. Det var sommer, det var 3.juli, når jeg tenker tilbake på det så var det kanskje også en solrik og varm sommer. Vi hadde kjøpt stasjonsvogn, Trude og jeg, som jeg er gift med, litt før. Vi hadde en hund, en skotsk fårehund. Vi bodde i et rekkehus i en drabantby i Oslo, og hadde vel så nær definisjon på en A4-liv som man kan få på det tidspunktet. Mats var født inn i et nabolag med mange mødre som fikk barn samtidig, så han var født inn i store venneflokker. Han var født i et land hvor du kan utdanne deg til å bli hva du vil, så han hadde alle forutsetninger for å kunne bli det han ønsket; fra store sosiale nettverk, han hadde en relativt ressurssterk familie som han var født inn i, en stor familie - som hadde alle forutsetningene for å kunne leve et godt liv, et rikt liv, et innholdsrikt liv. Men så tar hans liv, og våre liv, en ganske dramatisk annen vei da han blir 4 år gammel, i 1993. Jeg husker fortsatt tidspunktet, det var klokken var 13:00 den 18. mai, og stedet var et kontor på Ullevaal sykehus, hvor vi var kalt inn til en konsultasjon med en lege og en psykolog, for Mats hadde gjennom noen måneder gått gjennom en del tester og prøver, fordi vi synes at han utviklet seg litt sent motorisk. Og da fikk vi beskjed der på det legekontoret klokka 1 den 18.mai 1993, at Mats hadde en medfødt muskelsykdom som heter duchennes, og som gradvis skulle ta fra ham alle hans muskelkrefter. Som 8-åring så skulle han ikke lenger kunne gå, og livet hans ville sannsynligvis ikke dreie seg om noe særlig mer enn 20 år i lengde. Da tok livet en veldig annen form for dette unge ekteparet i den rekkehusleiligheten, med den stasjonsvogna og den bikkja. Og det er denne boken egentlig handler om; vårt liv med en gutt som da ikke skulle få lov til å leve et så normalt liv som vi andre har levd, og som vi ønsker oss når vi blir foreldre, ei heller få et så langt liv som det som vi trodde at våre barn skulle få, og som vi forventer når vi får barn. Så det er litt av settingen og litt av rammen for boka, og inngangen på boka hvert fall, Silvija. 

 

Silvija: Det som er fascinerende, både med boka og en artikkel som jeg tror gikk på NRK etter Mats sin død, er hvordan du klarer å ta en stor personlig tragedie til å bli en viktig lekse - en viktig læring om vår samtid. Du forteller historien om Mats på en positiv og inspirerende måte. Altså, hans digitale, sosiale liv, rollen av teknologi og spill i hans liv, som jeg tror ble en sånn lession learned for veldig mange av oss andre foreldre til barn som gamer for mye, som lever i en verden vi kan for lite om. 

 

Robert: NRK skrev om denne historien i en nettartikkel i januar 2019, og da opplevde vi at i løpet av 5 dager, så ble artikkelen lest av 1 million nordmenn. Så det var noe med denne historien, som du også sier, Silvija, som jeg tror særlig for min og vår generasjon var en øyeåpner. Fordi nå sa jeg litt om begynnelsen av livet til Mats i 1989. Jeg kunne også startet med slutten på livet hans, som også denne NRK-artikkelen gjorde, bisettelsen hans, som var i disse dager, i morgen faktisk, 28.november i 2014; han levde ikke til han ble 20, han levde til han ble 25, så han fikk et noe lengre liv enn det som var foresperret oss da han fikk diagnosen. Men til denne bisettelsen, så dukker det opp mennesker, mennesker vi ikke visste eksisterte, mennesker vi ikke hadde møtt noensinne, og som sitter der sammen med oss i kapellet, og sørger like sterkt som oss over tapet av en venn. Og dette var mennesker som Mats hadde truffet i gamingverdenen, veldig mye i rollespillverdenen World of Warcraft, og som han hadde tilbrakt mellom 15 - 20 000 timer med de siste 10 årene av sitt liv. De hadde en relasjon til Mats som var, i ettertid, når jeg har opplevd det, like sterk og like nær som det vi hadde i den fysiske verden som vi tilbrakte sammen. Og dette var nok starten på en øyeåpner, også for meg, som har gitt meg en innsikt i et fenomen som vår neste generasjon, altså våre barn og unge, opplever som ekstremt sterkt. Mats kunne ikke røre seg noe særlig, han var ikke ute av leiligheten sin noe særlig de siste 10 årene, men han hadde en skjerm, og han hadde en inngang til et sosialt samvær og til en nærhet til andre mennesker, som opplevdes like sterkt som det søsteren hans, som var 15 måneder yngre, opplevde i sin fysiske verden. Og i det så ligger det en del, tror jeg, eksistensielle spørsmål som jeg stiller i denne boken som handler om; hva er egentlig et vennskap? Hva er kjærlighet? Hva betyr det å sette avtrykk etter seg i andre menneskers liv? Er det mulig å gjøre det uten at man treffer andre mennesker? Kan man oppleve virkelig forelskelse og kjærlighet til et annet menneske uten at man fysisk noen gang har vært i nærheten? Jeg opplever gjennom historien med Mats at svaret på det er definitivt ja, det trodde jeg ikke før jeg møtte denne verdenen og disse menneskene som han tilbragte livet sammen med de siste 10 årene. Det guildet som han spilte i, og som han var den del av i denne rollespillverdenen, het Starlight, derav også navnet på boken «Om natten lyser stjernene». For det var om natten de gamet, og det var det som gjorde kanskje oss som foreldre mest frustrerte; de snur døgnet, de opptrer ikke normalt, vi prøver å gå inn og begrense deres spilling, vi trekker ut kontakten, vi sier at «to timer får holde hver dag», og så har vi egentlig ikke brukt veldig mye tid på å sette oss inn i og forstå hvilken verdi, og hva som egentlig skjer i forhold til relasjoner, sosiale nettverk, vennskap, altså da kjærlighet, på disse digitale plattformene. 

 

Silvija: Du sier at dere skjønte det ikke før dere satt i kapellet. Snakket dere om gamingen hans? Grunnen til at jeg spør er liksom sånn personlig interesse; jeg har da fire barn, to gutter og to jenter, og alle fire tilbringer veldig mye tid på skjerm. Jeg tror at det bare er å akseptere at sånn har verden blitt. Men jeg bruker altfor lite tid selv til å prøve å forstå denne verden som de lever i. Kom dere inn i den verden på et eller annet tidligere tidspunkt?

 

Robert: Vi har to barn; Mats som da gikk bort i 2014, og Mia som nå har blitt 30 år, og som var da 15 måneder yngre enn Mats. Vi behandlet de veldig forskjellig. Vi lot Mats få lov til å game, og vi hadde veldig strenge regler for Mia. Hun fikk ikke lov til å game mer enn maks 2 timer, hun skulle alltid komme til middag når vi ropte, hun skulle ikke la det forstyrre skolearbeid, hun skulle avslutte i god tid før klokka 9 om kvelden. Vi hadde alle disse reglene som jeg tror ikke var så uvanlig for en 10 års tid siden, fordi vi må nå gå 10 år tilbake i tid for å se hvilken kontekst vi her snakker om. Og sånn ville vi nok ha oppført oss i forhold til Mats også, hvis det ikke hadde vært for muskelsykdommen hans som gjorde at han hadde ingen venner, sånn som vi så det, han hadde ingen å bruke tid sammen med, han hadde, etter at han var ferdig på videregående skole, ikke noen grunn til å stå opp hverken for å gå på jobb eller for å gå på videre universitetsstudier, fordi det hadde han ikke kraft til å gjøre. Så derfor opplevde vel vi at i den litt tragiske settingen, så var det eneste vi kunne gi ham var gamingtid. Men vi var bekymret, vi var veldig tradisjonelle foreldre som synes at gamingen tok litt overhånd. Vi så ikke noe verdi i det, vi håpet i beste fall at det var litt underholdning og litt tidtrøyte, som vi sier, men noe særlig mer verdi enn det så vi ikke i det. Og da er vi tilbake i 2010, 2011, 2012. Det er et uttrykk som jeg har lest, som sier at; Du bør søke først å forstå, for så å bli forstått. Og min opplevelse var at i forhold til gamingen til ungene mine, så brukte jeg ikke veldig lang tid på å forstå, men jeg prøvde veldig fort å gjøre meg veldig klart forstått om at to timer, det er maksimumtiden som du bør game, uten at jeg hadde noen som helst grunnlag for å si om to timer var riktig, eller om det var fire eller om det var et kvarter - jeg ante jo ingenting av hva som skjedde i den viktige delen av våre ungers liv! Og det har i ettertid undret meg, fordi jeg har jo alltid trodd at jeg tilhørte den generasjonen som var veldig nære ungene mine; jeg var på alle håndballtreningene, jeg var på alle klassekontakttimene, jeg snakket med alle lærerne, vi hadde god kontakt med foreldrene til alle vennene, både i gata og i andre sosiale sammenhenger. Så vi er jo så til stede, men i forhold til akkurat gamingen som et generasjonsfenomen, så virker det nesten som at vi har abdisert. 

 

Silvija: Vi har abdisert, og jeg må innrømme at jeg abdiserer litt. Her sitter jeg og har snakket så mye om hvor bra digitalisering er for skolen og så videre, men med mine egne barn, som er det kjæreste, det viktigste jeg har i livet, så er det nesten et slags sjalusi fra meg mot de skjermene. Jeg måtte smile når du snakket om å rope middag, klokka 9, skolearbeid, diverse maksimum to timer; altså akkurat samme mønsteret, fordi man tror at man må servere den virkelige verden også, også ønsker jeg å ha dem mer i min verden. Og det er en vanskelig kamp, og så er det kanskje noe med at vi må forstå at det å være forelder i dag er noe annet enn det vi trengte da vi var barn. Det er mulig at de bare trenger å vite at vi er i huset, Det er liksom den der sjalusien som jeg er fascinert av hos meg selv, og jeg sier at «nei, dere trenger natur. Dere trenger andre mennesker.» Men som du sier ... jeg vet for lite om hva de egentlig lærer i den verden sin. Jeg har blitt sjokkert over min 7-åring som snakker helt perfekt engelsk, plutselig, og du tror jeg også har skrevet om hvordan Mats egentlig viste seg å være en veldig sterk leder i dette guildet sitt. Så de utvikler seg i retninger vi undervurderer, og kanskje ikke har grunnlag for å forstå heller?

 

Robert: Og det er vel kanskje i denne kombinasjonen av den rammen som Mats fysisk var født inn i, og som er ganske utfordrende og faktisk, for å si det som det er, veldig trist. Han fikk et liv som fysisk var veldig begrenset og som ble veldig utfordrende uansett hvilken posisjon man måtte se det fra. Og så opplever jeg, gjennom hans 25 år, at han er nesten aldri lei seg, han er aldri trist, han er aldri deprimert, han er positiv, han er glad, han er nysgjerrig, han er søkende, han har alle de kvaliteten som et veldig godt levende liv representerer. Og det undret jeg meg alltid over; hvordan han, som enkelte dager, ikke kunne gå ut av senga fordi han var så dårlig, han lå i ukesvis, han lå i respirator, han måtte mates gjennom en sonde i magen. Hvordan kunne han bevare sin positivitet, sitt humør, sin nysgjerrighet i forhold til hva som skjedde der ute? Når vi hadde vært på ferie uten han, så var vi alltid litt engstelige for at han skulle være sjalu for at vi ikke hatt med han, men han var alltid bare nysgjerrig; han ville se filmer, han ville se bilder, han ville forstå hvordan det var hvor vi hadde vært, og han var genuint interessert. Og det undret meg alltid, hvordan Mats, som hadde den rammen for sitt liv, kunne være så positiv. Og i ettertid, så har det slått meg at jeg tror at han opplevde, både å få tilfredsstilt den sosiale dimensjonen, ha ekte venner, selv om han aldri så de fysisk, han opplevde kjærlighet, kjærlighetsbrudd, kjærlighetssorg. Avataren hans var gift 3 ganger, han opplevde å være verdifull for andre mennesker, han var en leder, han var en psykolog, han var en rådgiver. En av de tingene som jeg har hørt i ettertid var at det var en arbeidstager i Newcastle i England, som var på i slutten av 30-årene, og som opplevde at når han kom hjem med toget hver ettermiddag, så stod det en gjeng med arbeidsledige på togstasjonen som hadde utsett han som sitt mobbeoffer. Og det gikk så langt at han turte ikke lenger å dra til jobben sin, dette delte han med Mats, Mats fortalte han litt hvordan han tenkte rundt situasjonen og fikk han tilbake i arbeid igjen. Det er sånne historier som jeg får ifra disse menneskene, som jeg aldri opplevd som genuine mennesker; jeg kalte dem for spillvenner, som om det skulle være en annen form for vennskap enn det fysiske ekte vennskapet som søsteren Mia opplevde. Noen ganger snakket jeg litt med Mats om det, og da ser han på meg med litt sånn oppgitte øyne, og så sier han at; «men du skjønner det pappa at på den andre siden, bak de andre skjermene, så sitter det like ekte mennesker som du og jeg er. Det er bare at vi kommuniserer gjennom skjermene istedenfor gjennom telefonen som du snakker med Sveinung, din gode kamerat, gjennom.» Så han hadde jo noen sånne refleksjoner som traff treffer meg veldig sterkt, men så selv om jeg fikk de mens han holdt på og game på sitt høyeste på slutten av livet, så klarte jeg allikevel ikke å forstå det som lå rett foran nesa mi, og det er vel kanskje det som er det sterke i denne historien; at det er så sterkt, det er så synlig, og allikevel så har vår generasjon ikke sett det. 

 

Silvija: Du, Robert, jeg lurer på om det er noen sånn kulturelt/generasjonelt her. For jeg sier også til mine sønner at «ja, men de folka, du kan bare spille med folk du kjenner», og han ene gjør det, men han andre spiller andre spill, rett og slett, og det er folk fra Japan til USA. Også ligger det en liten bekymring i meg, at; ja, men jeg vet ikke om det er noen her som prøver å utnytte han. Akkurat som at det er veldig mye lettere å bli utnyttet i digital sfære enn i en fysisk sfære; vi stoler så mye mer på de folkene enn de barna vi har sett, og hvor vi kan spørre «hva gjør mamma og pappa, og hvor bor dere?»

 

Robert: Og det er jo fordi det er ukjent, og igjen er vi tilbake igjen på dette ordtaket, om at; Søk først for å forstå, for så å bli forstått. Jeg leste et eller annet sted at på sitt mest intense, så var det 100 millioner World of Warcraft-spillere i verden, 100 millioner mennesker som du da egentlig har tilgang til. Hvor venner, fysiske venner, de kommer som en konsekvens av det området hvor vi enten er vokst opp, eller der hvor vi går på skole, eller der hvor vi jobber. Det er begrenset av fysiske arenaer, og det betyr også at vennekretsen som vi kan bygge, den er også veldig begrenset. Den fysiske dimensjonen tas bort på de digitale arenaene, det betyr at vennskap kan bygges med andre mennesker, på andre premisser, enn det som vi er vant til i den fysiske verden. Det at jeg har de tre gutta og de to jentene som mine nærmeste venner, var jo veldig tilfeldig; det var fordi vi møtte hverandre på barneskolen, og så har vi fulgt hverandre gjennom livet. Det var jo ikke noe annet som lå til grunn for de evige vennskapene, enn noe så tilfeldig. En av de som kom i bisettelsen til Mats, den 28.november 2014, var Ann fra England. Hun var fra Salesbury, sydvest for London. På det tidspunktet var Ann 62 år gammel. Det betyr at hun var nesten 40 år eldre enn det Mats var, og jeg hun anså seg selv som en av Mats’ desidert nærmeste venner, og jeg vet at Mats også anså henne til å være en av sine nærmeste venner. Jeg ante ikke at «Scit», som var hennes avatar, og hennes avatars navn, var 62 år, nesten 40 år eldre enn det Mats var. Men som Ann forteller meg; i spillverdenen så ser du ikke alder, du ser ikke handikap, du ser ikke hudfarge, du ser ikke etnisk bakgrunn, du ser ikke klær, du ser ikke sminke, du ser ikke rikdom, du ser ikke fattigdom. Det eneste du ser over lang tid, det er de verdiene som du er bærer av, og de tankene som du ønsker å være en del av. Så Ann, som ellers jobbet som organisasjonspsykolog i EU-systemet, når hun da ikke gamet, hun anså at den digitale verden var en renere verden, enn det den fysiske verden var. Og hun brukte uttrykk som «når jeg er begynner å bli drittlei av det teaterspillet jeg opplever når jeg driver med rekruttering til ledere til EU-systemet. For da vet man akkurat hvordan man skal kle seg, man leser seg opp på hva man skal si, man har egentlig en veldig sterk skuespillerrolle, men jeg er drittlei av den verden hvor man skal forestille seg, og jeg vil inn i den virkelig verden, da går jeg inn i gamingverdenen.» Det er å snu mine fordommer veldig på hodet, det er å utfordre måten jeg tenker på ganske radikalt, men hun, 62 åringen den gangen, nå har hun jo blitt 6 år eldre, så hun er blitt 68, hun gjør sånne ting med meg. Hun sier også at hun introduserte sine barn til å game, og hun sier at «det var først da jeg opplevde at de hadde humoristisk sans. Fordi når vi var hjemme, så var jeg mor og de var barn. Jeg var forbanna på dem fordi de ikke rydda opp og satte inn i oppvaskmaskinen, de var forbanna på meg fordi det ikke var mer melk igjen i kjøleskapet. Så vi hadde de tradisjonelle mor-sønn-rollene, og sånn levde vi livet vårt til vi møtte hverandre i gamingverdenen, og da opplevde jeg at min sønn hadde fantastisk en humoristisk sans.» Dette sier noe om de mulighetene som egentlig skapes når vi forandrer arenaen som vi bygger våre sosiale relasjoner og nettverk i forhold til, og dette tror jeg vi bare har begynt å skrape i, og her tror jeg det er vår oppgave egentlig, Silvija, å prøve og bruke tid på å forstå, for så å bli forstått. Fordi våre barn, de er født inn i den generasjonen, og så lenge ikke vi tilpasser oss og forstår, så kommer vi til å få disse konfliktene hvor vi forlanger at de skal skru av maskinen, og de kjefter tilbake fordi de opplever at vi forstår ikke og vi har ikke brukt så lang tid engang på å forstå hvorfor dette er så viktig for dem. Det er jo ingen som tar med seg guttungen hjem ifra fotballkampen midt i annen omgang fordi det er middag! Vi venter jo til fotballkampen er over, og så utsetter vi middagen til den er ferdig. Men vi spør aldri «når er gamingen ferdig? Så skal jeg vente med middagen til du er ferdig med å game fordi du er et driv hvor det er viktig at alle 15 er til stede for å drepe den dragen, eller for å redde den prinsessen de er ute og redde.» Så dette her disse dimensjonene jeg skriver litt om i boka mi, da. 

 

Silvija: Ja, vi er tilbake til det eksistensielle, fordi jeg sitter og tenker på at; selv om vi liker å tro at vi prøver og se litt bak klar og titler når vi vurderer folk, så går ikke det ofte så veldig dypere enn det. Vi tar forferdelig mye for gitt ved første blikk på det fysiske, og det må være veldig oppdagende egentlig for disse folka også, å måtte forhold seg til kjernen og personligheten. Som du sier, de mønstrene, de verdiene som dukker opp etter gjennom interaksjon. Spørsmålet mitt er vel egentlig; hvordan bygger vi broer mellom disse to verdener? For tross alt kommer vi til å måtte jobbe i den fysiske verden, de fleste av oss, og tross alt så kommer vi til å måtte gifte oss med noen, og få barn med noen, og sørge for at det er melk i kjøleskapet. Og selv om jeg forstår veldig godt at mine gutter sier «mamma, nå kan jeg ikke slutte å spille», så er problemet at det der raidet er jo aldri over. Det er så innmari fristende å gå over til neste raid, og da har middagen blitt kald. Det er den der overgangen som jeg lurer på; hvordan kan vi få det beste ut av begge verdener? Jeg vet ikke om du har tenkt noe rundt det?

 

Robert: Jo, mye. Og jeg har jo vært i en del diskusjoner fordi, både i historien og boka har jo blitt ganske godt spredt og kjent, og disse spørsmålene kommer jo opp. Nå tror jeg det første som er veldig viktig, Silvija, det er at verden er aldri svart eller hvit. Det er ikke sånn at enten så gamer du hele tiden, eller så gjør du det ikke. Det er jo like rart å tenke seg at det er en sånn verden, som at enten så spiller du sjakk hele tiden, eller så spiller du ikke sjakk, eller fotball, eller håndball, eller hva det er som liksom er alternativet. Hobbyer, eller aktiviteter som barn og unge holder på med. Jeg møtte en dame på rådhuset her rett etter at historien var blitt publisert av NRK, og hun sa at «jeg kjente meg så godt igjen, fordi døtrene mine vil bare game, og jeg vil bare at de skal spille håndball og klatre i trær. For å klatre i trær er viktig i Norge, som har så mye trær. Så med mindre våre barn ikke klatrer i trær så blir de ikke moralsk gode voksne. Det er jo liksom egentlig en måte å tenke på som virker veldig snål når det settes litt på spissen sånn som jeg gjør. Så broen tror jeg ligger i, igjen, i forståelsen og i kommunikasjonen og dialog, og hvis vi som foreldre ikke har forståelse, så er det vanskelig å komme i dialog med våre unge fordi de anser ikke at vi respekterer de. Fordi våre unge mener at det de holder på med i gamingverdenen, det de opplever sammen med de vennene de er der, viktigheten av et raid som kanskje varer i halvannen time, det å bli revet ut av det 20 minutter før det er slutt er å svikte sine venner. De vet det, men de er så unge ennå at de ikke klarer å sette ordene på det på en god måte, og dermed oppstår konfliktene når far eller mor kommer og trekker deg ut av det raidet som har igjen 20 minutter på de 90 minuttene det tar å drepe den dragen eller hva det måtte være. Vi forstår ikke at det er et svik mot de vennene som er så viktige i våre barns liv, fordi vi ser det ikke, og vi har ikke satt oss inn i og forstått det. Og derfor så er egentlig mitt svar på spørsmålet ditt, Silvija, det er at vi må faktisk investere i å bygge kompetanse og kunnskap. Først da kan vi bli igjen foreldre som kan sette rammer og grenser, og ha en god dialog med våre barn om når er det vi skal spise, når er det vi skal gjøre lekser, når er det vi skal gå og legge oss og alt sånne ting, og jeg skjønner viktigheten av gamingen din, og forstår at det raidet som dere skal gjøre i uke 42 er viktig, og jeg skjønner at det er de tre timene fra klokka 18 til klokka 21, så da behøver ikke du å komme og spise middag den kvelden fordi den torsdagen der skjønner jeg er viktig, og det er den ukens store høydepunkt i gamingverdenen. Akkurat som det ville vært med en kvartfinale i en cupkamp i en håndballhall i Fredrikstad eller hva det er som vi er opptatt av i en annen sammenheng. Så det er der hvor jeg tror egentlig nøkkelen til den broen mellom generasjonene ligger. Alternativet er jo at vi ikke bygger broer, også lar vi egentlig våre barn, når de blir 40 år og regissører, og forfattere, fortelle oss om hva det var som egentlig skjedde. Det er jo det som er de vanlige med generasjonsfenomenene. For min generasjon, så handlet det jo veldig mye om langt hår. Jeg kom aldri hjem før etter at frisøren hadde stengt, fordi mor alltid skulle ta meg til frisøren. Så for at jeg skulle bevare mitt lange hår, så måtte jeg bare holde meg ute til etter klokka 17:00. Dette var jo før denne form for industri ble regulert. Så dette er jo ikke noe nytt fenomen at generasjonene skaper sine greier, og for den neste generasjonen så handler det mye om gaming - for meg var det langt hår og punkmusikk, så vi har våre greier. 

 

Silvija: Men, du, Robert, kan jeg spørre deg bare et sånn praktisk spørsmål? Jeg liker å gå ut fra disse samtaler blant annet med en sånn lesson learned, en ny taktikk. Hvordan skal jeg lære mer om spillingen til barna mine? Ville du anbefalt at jeg faktisk skaffer meg konto, og prøver å bli med på guildet? Eller at jeg setter meg ned, og prater med dem og ber dem forklare meg dynamikken og hva det er som er viktigst for dem, eller hva funker?

 

Robert: Jeg er jo litt sånn Ole Brumm, som du har lært meg å kjenne, Silvija, så jeg ville jo sagt ja takk begge deler! Jeg mener jo faktisk at hvis jeg hadde fått lov til å leve livet om igjen, det går ikke, det har jeg ikke noe tro på, men hvis jeg hadde fått lov til å leve noen år sammen med Mats igjen før han gikk bort, så ville jeg han bedt han i dag om å opprette, hjelpe meg å opprette en avatar og en konto, og at jeg fikk lov til å være med han inn i denne fantastiske verdenen som han levde i, og som het Azeroth i denne World of Warcraft-spillverdenen. Jeg har en venn som driver og lager en dokumentarfilm om disse spillverdenene, og han har gjort akkurat det. Og han har kommet, og der inn kommer du i kontakt med vennene til barna dine, og det denne vennen min sier er at «når jeg snakker med vennene til Mats i Azeroth, så forteller de meg blant annet at når Mats logget seg, og det var hver dag, så løp han i 30 - 45 minutter. Og han hadde en avatar som var stor, han var muskuløs, han hadde langt hår bundet opp i en hestehale, og han løp fordi han ønsket å føle vinden suse i håret sitt.» Mats sitter da altså i en rullestol som han hadde sittet i 10 år, nede i en kjellerleilighet i et hus som han omtrent ikke kom ut på, men hver dag så løp han mellom 30 og 45 minutter når han kom inn i denne vidunderlige verden. Det kunne jeg godt tenkt meg å ha vært med på, for da hadde jeg erfart det, jeg hadde møtt vennene hans, jeg hadde fått lov til å være med og kjenne de, jeg hadde hørt litt om hva de hadde snakket om, hva de var interessert i. Kanskje jeg til og med hadde fått lov til å få den hemmelige oppskriften som avataren til Mats hadde på skilpaddesuppe!

 

Silvija: Du, har du lyst til å lese et kort sitat for oss fra boka?

 

Robert: Jeg kan jo godt gjøre det, jeg har jo boka liggende her!

 

Silvija: Du kan enten åpne tilfeldig eller hvis du vet at det er noe du har lyst til å si akkurat nå.

 

Robert: Jeg kan lese litte grann fra bisettelsen. Mats har akkurat gått bort, han døde som sagt som 25 åring, og han skulle bisettes i et kapell her i Oslo. Også hadde det kommet mennesker ifra hele Europa, og rundt omkring i hele Europa ble det også tent lys på frisørsalonger, på kommunale kontorer, i skoler, i klasserom og så videre. Så går jeg inn i boka, og så leser jeg: 

 

«Selv om vi hele tiden hadde visst, var vi ikke forberedt. Sannsynligvis er det ikke mulig å forberede seg på å skulle bisette en sønn, en bror, et barnebarn og en 25 år gammel venn. Vi forsøkte bare så godt vi kunne. Alles øyne ble dratt mot den hvitmalte kisten dekket av snøhvite roser og med et blått ridderklede, og gjennom hodene rullet minnene. Flimrede minner fra Mats sitt liv. Mats som lo, Mats som badet, som vitset, det var bilder av Mats i rullestolen, den tynne kroppen i den store sengen, og pustemaskinen og blikket hans i bakspeilet. Vi hadde alle våre bilder av Mats, men noen i kapellet hadde aldri sett han bundet til rullestolen og til pustemaskinene. Når de lukket øynene, så de en ung mann som løp gjennom grønne skoger med flagrende hestehale, som satt ved bålet under stjernehimmelen, som flørtet, og lo, som var omgitt av venner. Av alt denne dagen, var det dem vi var minst forberedt på. De fem menneskene vi ikke kjente, mennesker vi ikke visst eksisterte, mennesker vi aldri hadde sett, mennesker Mats aldri hadde sett.» Så hopper jeg litt: 

«Den innledende musikken toner ut. På høyre side av kapellet satt de fremmede. Jeg hadde hilst på dem kvelden før. Det var Ann ifra England, Lysette ifra Nederland, Jamina fra Finland, Rikke fra Danmark, den femte var Kai-Simon fra Oslo. Det var han som til slutt skulle reise seg, gå opp til talerstolen, kremte, kikke ned i arket, se utover kapellet, og si: jeg vet, at mens vi sitter her, så tennes et lys i et klasserom i Nederland, på et callsenter i Irland står det et lys på en pult, i et bibliotek i Sverige tennes det akkurat nå et lys. Han minnes i en liten frisørsalong i Finland, på et kommunalt kontor i Danmark, og mange andre steder så minnes han av mange flere enn oss som kunne være til stede her i dag. Mats hadde lang rekkevidde, og jeg møtte Mats i en verden hvor det ikke er noen begrensninger på hvem du er, eller hvilken kropp du har, eller hvordan du ser ut. Hvor det ikke har noen betydning hvilke utfordringer du har i din hverdag, men hvem du velger å være, hvordan du ønsker å presentere seg selv. Det er det som betyr noe. Det som betyr noe, er hva du har her oppe. Han tok seg til hodet, og hva som finnes her, han la hånda over brystet. Der stod han, en fremmed og snakket om min sønn, om vår Mats, og gjennom ordene begynte han å gi oss innblikk i en verden vi ikke eksisterte, visste.» Så det var noen ord, Silvija!

 

Silvija: Kan jeg spørre deg, var du mer stolt av Mats? Den der læringen om Mats, hva gjorde den med deg?

 

Robert: Nei, først og fremst så ga den meg stor glede. Sikkert også mye stolthet, men først og fremst glede fordi jeg levde gjennom hele hans liv med en stor sorg; en stor sorg om at han aldri kunne spille fotball. Fotball var mitt spill, og vi vil veldig ofte at våre barn skal bli en forbedret versjon av oss selv. Derfor så blir rørleggersønner ofte rørleggere, advokatdøtre blir advokater, og fotballspillende foreldre får ofte fotballspillende barn. Så min drøm var jo at han skulle spille fotball, at han skulle få mange kjærester, at han skulle få en familie, at han skulle få en høy utdannelse, at han skulle få ansvarsfulle, berikende jobber. Ikke noe av dette gikk jo i oppfyllelse, og det skjønte jeg allerede da vi fikk diagnosen, da han var 4, at disse tingene skulle ikke Mats få oppleve. Så det var jo den store sorgen som jeg bar med meg gjennom hans 25 år. Og så opplever jeg dette som jeg leste litt fram nå, og de siste seks årene så har mange av disse vennene fra denne digitale Starlight-verdenen, blitt mine nære venner. Og da har jeg opplevd at Mats opplevde jo mye av dette som jeg trodde han aldri fikk oppleve; dette med å være viktig for andre mennesker, bety noe, oppleve kjærlighet, forelskelse, sterke sosiale vennskaper, relasjoner, til interessante, spennende mennesker, langt mer spennende og interessante enn de man traff i det fysiske, nære miljøet som man vokste opp i. Og det er der jeg sier at i denne verdenen med 100 millioner spillere i et og samme spill, så kan du jo kutte og velge nesten hvem du ønsker å være nær, basert på verdier og tanker, istedenfor at man rett og slett er vokst opp i den fysiske nærheten av hverandre. Så først og fremst er jo dette en historie som jeg er lært å kjenne gjennom spillverdenen, om min sønn etter at han gikk bort, og som har gjort meg ekstremt glad og fornøyd, og kanskje også mer kunnskapsrik i forhold til hvorfor Mats var så positiv og glad, gjennom hele sitt liv. Han gjenskapte et liv som var verdifullt, til tross for sine fysiske forutsetninger. 

 

Silvija: Robert Steen, takk for en fantastisk, inspirerende og tankevekkende historie. Det var veldig hyggelig å snakke med deg, igjen!

 

Robert: Takk skal du ha, Silvija, det er alltid hyggelig å snakke med deg!

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podcasten på vårt online-universitet Lørn.University.

Quiz for Case #C0881

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: