Velkommen til lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn Teknologipolitikk. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Anne Husebekk som er rektor og professor ved Universitetet i Tromsø, som er Norges arktiske universitet. Velkommen, Anne.

Anne Husebekk: Takk skal du ha, Silvija.

Silvija: Vi har snakket før og jeg har lenge vært veldig fascinert, egentlig, av deg som leder, fordi du er så veldig ambisiøs, synes jeg, på en sånn smilende måte på vegne av dette universitetet ditt, både nå og tidligere og på andre universiteter, hvor du finner en slik unik styrke som dere har og bygger veldig konsistent på toppen av det. 

Anne: Ja, jeg kom jo til nord som ung student og er blitt og blitt her og er veldig stolt av universitet. Jeg er stolt av at vi har klart å vokse fra omtrent ingenting og fra at ingen trodde på UiT på begynnelsen av 70-tallet til at vi nå er et stort universitet, et bredt universitet med 17000 studenter og 3000 kandidater hvor de aller fleste tar seg jobb i Nord-Norge hvert år. Så dette har vært en endring i nord som er helt uten sidestykke. Uten universitet ville nord sett veldig annerledes ut. 

Silvija: Veldig spennende studentby har jeg også lært etter hvert. Det er noe med å komme seg dit og være en utvalgt, litt annerledes gjeng. Du sa selv også at dere var verdens nordligste universitet?

Anne: Ja, det er vi og nå er vi egentlig til stede på 10 steder i Nord-Norge og på Svalbard. Det er fire hovedcampus i Tromsø, Alta, Harstad, Narvik, for det har jo vært slik at regjeringen har ønsket at man skulle slå sammen universitetene med høyskoler, og vi har vært gjennom fire fusjoner siste årene. Så nå har vi studenter overalt og litt forskjellig fokus på hvert studiested. Men hovedcampus i Tromsø, absolutt. 

Silvija: Veldig bra. Og så lurer jeg på, du sa du kom som ung student til nord, men kanskje vi kunne få litt mer kjøtt på beina der. Du er også en professor i medisin, immunologi, fortell oss litt om reisen din fra sør til nord, privat og profesjonelt. 

Anne: Jeg hadde veldig lyst å studere i Nord-Norge, jeg hadde lyst å komme meg ut av hovedstaden og kom til et helt nytt universitet, det røde universitetet, som var, politisk, helt på venstresiden, veldig mye energi, veldig mange som ville universitet vel. Så jeg var student, jeg dro sørover i turnustjeneste, kom nordover igjen, så snart jeg var ferdig med turnustjenesten jobbet jeg vekselsvis og samtidig på universitetssykehuset i Nord-Norge og på universitetet. Jeg jobbet med basal immunologisk forskning og var så heldig at vi i faggruppen vår gjorde en oppdagelse som har blitt kommersialisert, som nå er i kliniske studier, og det er en vaksine for å forhindre en svangerskaps-komplikasjon. Jeg er blant de heldige forskerne som opplever hele løpet, fra det veldig basale og til noe som kanskje har klinisk betydning for ufødte barn, så det er jo en veldig tilfredsstillende ting. Så ble jeg valgt til rektor her for åtte år siden snart, det var utrolig overraskende og ikke en del av min karriereplan i det hele tatt, å bli rektor på universitetet. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, for det er en stor oppgave og jeg var selvfølgelig usikker på om jeg kunne klare det. Det er jo andre som må si om jeg har klart det, men jeg har hvert fall hatt verdens mest spennende jobb i de åtte årene når jeg har vært rektor. Eller syv og et halvt år er det nå, så det går mot slutten og det er nesten litt rart å tenke på, neste år er jeg ikke rektor mer. Jeg tenker at jeg har hatt en veldig, veldig spennende reise i Nord-Norge og selv om jeg har vært i utlandet i fire år, så har det alltid vært Tromsø jeg har kommet tilbake til og følt meg glad for. 

Silvija: Det er en helt spesiell både stemning og lys, og jeg tror man blir litt avhengig, egentlig, av det der landskapet som dere har rundt der. 

Anne: Det er mange som snakker om et sånt polar-virus, at når man først har fått det så blir man aldri kvitt det. Kanskje er det slik med meg, men jeg setter også veldig stor pris på, både det gode, profesjonelle miljøet som er her, samtidig som det er mye kultur i byen, det er fjell, det er hav, man kan padle og gå på topptur eller skitur når som helst. Jeg tror jeg er den eneste rektoren i verden som kan gå på ski til jobb, det kan jeg og det gjør jeg. 

Silvija: Jeg ser at friluftsliv er en av dine hobbyer. Du har ikke noen sære hobbyer? Du har ikke blitt kjempegod på å sløye fisk eller noe slikt? 

Anne: Jeg er ganske god på å sløye fisk, men nei jeg kan ikke si at jeg har noen sære hobbyer. Jeg har egentlig hatt et ganske aktivt profesjonelt liv og tre barn, så jeg har ikke kunnet gjøre veldig mye utenom, det har jeg ikke, men det har vært bra som det har vært og alle ungene har også blitt veldig flotte friluftsfolk.

Silvija: Jeg mistenker at i ditt tilfelle så overlapper hobby ganske mye med jobb, og det er kanskje den beste hobbyen man kan ha. 

Anne: Ja, det tror jeg.

Silvija: Men du, vi har snakket så vidt om universitet ditt, men la oss snakke litte gran mer. Drivkraft i nord ønsket du deg som en overskrift, fortell litt om hvor stort det er universitetet, hva er universitetet spesielt fokusert på, hva er deres viktigste styrker og hvordan kan dette bidra til Norges fremtid?

Anne: Dette ble jo etablert som et klassisk universitet med alle de fagene som Universitet i Oslo har eller i Bergen på det tidspunktet. Det var jo veldig bra, fordi jeg tror at selv om miljøene her var små til å begynne med, så var det styrke i å ha en bredde. I 2013 ble universitet Norges arktiske universitet, det betyr at vi fokuserer spesielt på det arktiske. Det syntes jeg var en veldig spennende oppgave å starte med fordi det er veldig naturlig og det er veldig mange av forskerne her bruker naturen og de forutsetningene som ligger akkurat her og fordi i andre deler av arktisk er forholdene helt annerledes enn i Norge, det er ikke infrastruktur, det er mye mer arktisk klima, så jeg har tenkt hele tiden at vi skal være et slags utstillingsvindu for hva man kan få til i arktisk. Med Svalbard rett ved siden av er man virkelig langt inne i det som ellers er øde, det er is, det er snø og ikke noe annet, men her har vi muligheten til å utvikle teknologi, vi kan studere havene veldig nært og stort, vi kan se på menneskene i nord, inkludert det samiske som har vært veldig viktig for vårt universitet, språk, og da russisk fordi vi er nabo med Russland, så det har vært veldig naturlig, men også kultur stort i nord hele tiden. Så er det slik at det helsevitenskapelige fakultetet vårt er det største fakultetet, men det er også veldig bredt med psykologi, farmasi, ernæring og idrett i tillegg til medisin og de klassiske fagene. Jeg synes vi har fått til et universitet som har gått litt foran med litt spesielle løsninger, så har vi samtidig spisset oss på noen områder og spesielt innenfor naturvitenskap og teknologi har vi mange av de virkelig verdensledende miljøene, også inn mot hav, det er vi veldig stolt av. 

Silvija: Vi snakket litt før opptaket om noen av de kjempeflinke folkene og kjempespennende prosjekter som jeg har hørt om hos dere. Du snakket om at dere er ekstremt interesserte i forskning rundt det du kalte cold tech, altså teknologi i byggrelaterte bransjer, men da spesielt fokusert mot det kalde, det som kommer opp. Så har dere veldig mye geovitenskap, mye om remote sending og satellitter i nord, veldig mye spennende på hav, fornybar energi. Si litt om hva som skjer der.

Anne: Ja. Hvis vi begynner med havet så er det slik at vi har et kjempestort prosjekt i Norge som er et samarbeid mellom ti institusjoner som ledes her i fra, som heter «Arven etter Nansen». Der går man inn i det nordlige Barentshavet, der isen trekker seg tilbake og ser hva som finnes der, hvordan vil menneskelig påvirkning kunne påvirke økosystemene. Det er veldig viktig og vi vet at når havet varmes opp skjer det ting på grunn av at det varmes opp, men også menneskelig påvirkning i de arktiske strøkene kan ha en betydning for økosystemene som danner grunnlaget for alt liv i havet. Det er et utrolig spennende prosjekt hvor vi bruker det nye forskningsfartøyet Kronprins Haakon og en masse undervanns-autonome fartøyer, droner og satellitt-data, for å se på hele søylen fra havbunnen og helt opp til så langt vi kommer med satellittene våre. Det er et kjempespennende prosjekt og det er også koblet sammen med et senter vi har for forskningsdrevet innovasjon hvor satellitt-teknologi (remote sensing) er fokus, og der er miljøovervåkning i arktiske strøk det viktigste området de jobber med. De ser på is, iskvalitet, på snø, forurensning på havoverflaten, eventuelt på is-overflaten, og så videre. Veldig, veldig viktig informasjon. Hvorfor er det viktig i nord å jobbe med satellitter og teknologi, jo fordi jo nærmere Nordpolen man ligger, desto flere nedlastninger fra de satellittene som går rundt hele jordkloden kan man ha. Kongsberg Satellite har jo en svær nedlastningsstasjon i Tromsø og en på Svalbard. Vi samarbeider tett med KSAT for å videreutvikle teknologien, både på nedlastningen, men også på analyse av data, slik at vi blir stadig bedre på å analysere ny data som kan lastes ned. Når det gjelder det som går på cold tech, bygging i kaldt klima, så står det ovenfor både det å kunne bygge året rundt, at man ikke bare bygger en kort sommersesong, men bygger året rundt og da må man bruke spesiell teknologi og også det der at når tundraen smelter, så må man komme inn med ny teknologi hvis man skal bygge, for eksempel, på Svalbard, for de pilarene som nå er dunket ned i tundraen, de løsner når tundraen smelter. Så her må man være tett på hele tiden og finne nye metoder som gjør at man kan både bygge solid og for fremtiden også i arktiske strøk. Det gjelder ikke bare i nord, dette er et sirkulært problem eller mulighet. 

Silvija: Du, Anne. Kan ikke du bare lære meg litte gran, disse pilarene som er dunket ned i tundraen som da støtter noen av byene våre, antar jeg, er dette tilfellet, for eksempel, i Tromsø? For jeg har en idé om at Tromsø er bygget på noen slike skjær, skikkelig stein rett opp fra havet.

Anne: Jada, i Tromsø er det ikke aktuelt, men på Svalbard er det høyst aktuelt fordi der er alle husene bygget på pilarer, for der har tundraen vært veldig stabil i mange år og de pilarene går 11 meter ned i tundraen, så vidt jeg vet, men hvis de begynner å smelte den øverste halvmeteren eller lenger ned, så vil man få en ustabilitet som ikke er forenelig med gode byggverk, så der må man finne på andre ting. Det er utrolig spennende og med det kommer også geovitenskapen, fordi geovitenskap kan si noe om stabilitet i masser, og det må man vite om, både når man bygger vei og bygger hus. I Tromsø var geovitenskap veldig knyttet til olje- og gassindustrien og det som skjedde på sokkelen og funn av olje og slike ting, mens nå er det litt mindre aktuelt og man går over på å se på hva som skjer når klimaet endrer seg og man får mye større tendens til jordskred, leirskred, steinskred og isskred. Så det er andre hensyn man må ta når klimaet endrer seg.

Silvija: Kan jeg spørre deg et annet litt nysgjerrig spørsmål der? Jeg bare tenker at alle disse skredene du snakker om, de gjelder kanskje spesielt i våre kalde områder i nord. Men med motsatt fortegn kan samme vitenskap brukes også i alle disse varme områder, som har sine former for geologiske ustabiliteter som kommer nå på grunn av klima. 

Anne: Ja, det er helt klart at slikt ekstremt vær, som vil en konsekvens av klimaendringene, så har man også over hele verden den samme utfordringen. Vi har jo sett at i Brasil og i mange andre land, så har jordskred forårsaket stor skade og tatt mange menneskeliv. Med ekstremvær har man mye større sjanse for å få denne type naturfenomener. Vi husker alle Mannen i Romsdalen, hvor det ble overvåkt og overvåkt, og til slutt så ramlet den ned, og vi har flere ustabile masser, både i fjell i nord, men også i sør i Geiranger, for eksempel. Slik at, dette er kanskje mer ekstremt i nord, men veldig aktuelt globalt. Jeg tenker, det som passer å utvikles i Arktis har veldig ofte en global anvendelse. Så det er ikke bare slik at man jobber i det polare, men man jobber egentlig med globale løsninger, tenker jeg. Når det gjelder energi så har vi på universitetet også et slikt arktisk senter for fornybar energi, det er fire fakultet som jobber sammen og filosofene våre er veldig opptatt av etiske problemstillinger rundt det med fornybar energi, det at man ikke har fornybar energi og hvorfor det er så mange som reagerer på vindmøller når det er en viktig kilde til fornybar energi, for eksempel, men også teknologer og biologer. Der har vi noe kjempespennende, der har vi også fatt et senter vi har hatt i mange år som har jobbet med metanutslipp. Metan i tundra og i is, så på havbunnen når det smelter og i trykket fra iskappen, altså is som har ligget over havene i arktiske strøk, når isen forsvinner så blir trykket på havbunnen mindre og så har vi store ansamlinger av metan som blir frigjort. Vanligvis med små utslipp så buffres det i havet, men hvis det kommer store utslipp så vil man få metan i atmosfæren og det er en mye, mye mer potent klimagass enn CO2, så det er direkte påvirkning av atmosfæren. Det kom en film i fjor med Leonardo DiCaprio som heter Ice on Fire, hvor de boret vann i slike pilkehull i is i arktisk og setter fyr på dem, og det brenner altså. Det er store mengder metan, man kan bare tenke seg hva som ligger under iskappen i Antarktisk, for eksempel, som kan påvirke klimaet veldig negativt hvis det blir frigjort. Men vi jobber også med veldig spennende biologi, alger fra Nordishavet som blir dyrket i Røyken fra et ferrosilisiumsverk. Alger trenger CO2 for å leve og dele seg, og når de deler seg så blir det en biomasse som, for eksempel, kan brukes som biodrivstoff, det er kanskje det minst verdifulle, men vi omdanner disse algene til laksefôr sammen med Finnfjord, som er et ferrosilisiumsverk. i nord. Det er liksom biofuel, som er spennende.

Silvija: Dette er et utrolig kult prosjekt. Det er klart at vi skal gjøre alt vi kan for å beskytte trærne og skogen som verdens lunger, men alt det man kan gjøre også med alger. Det må selvfølgelig kontrolleres og gjøres klokt så det ikke skaper noen nye problemer. At vi ikke fokuserer litt mer på slike muligheter og slutter å krangle om oljeproduksjonen i nord. Det finnes så mange andre gode prosjekter i nord.

Anne: Og dette ferrosilisiumsverket, de produserer også elektrisitet ved hjelp av varmen og dampen fra de store smelteovnene, så det er et slikt stort elektrisitetsverk inne på ferrosilisiumsverket, og de produserer alger og nå skal de også produsere e-metanol, så de har en hel sirkulær-økonomi som jeg synes er utrolig spennende. 

Silvija: Hva er e-metanol?

Anne: Det er også en energikilde som man kan bruke som energikilde. Jeg tenker at hvis dette store prosjektet lykkes, så kan det selvfølgelig omsettes til muligheter for andre også slike punktutslipp i Norge som er veldig forurensende med CO2. For det er CO2 som er grunnlaget for både e-metanol og for alge-produksjonen vår. Men det siste store som er veldig spennende, Silvija, det er fusjonsenergi. Vi har jo tatt avstand fra fisjonsenergi og radioaktivitet, men fusjonsenergi, det er når man på en måte tvinger elektroner sammen. Jeg kan ikke helt teorien, men cluet der er at det hele må foregå på veldig, veldig høye temperaturer, 3 millioner grader, altså kjempehøye temperaturer, og vi har jo ikke hatt materialer som har tålt det til nå, men nå har vi det. Det er en gruppe som jobber med hvor man får en ren energiproduksjon i motsetning til atomkraft som vi ikke ønsker oss. Jeg tror at fremtiden gir veldig mange spennende energiformer som gjør at kanskje olje og gass blir faset ut og inn kommer det potent energi i former. Jeg tror Norge skal være et energiproduserende land, vi har bygget vår industri på energi, fra Hydro energi, og jeg tror i fremtiden også at det er veldig fristende for Norge å kunne bygge en stor industriproduksjon på fornybar energi. 

Silvija: Utrolig spennende eksempler, Anne, og noe som slår meg når du prater om denne fusjonsenergisatsningen deres, er at den er tverrfaglig. Det må være noe materialteknologi involvert her og det er noe energiteknologi og det er sikkert noe styringssystemer og automatisering, og så videre, ingeniørkunst. Dere har fokuserte anvendelsesområder, men dere angriper dem ikke via fagsiloer. Men det virker som om dere blander sammen de fagene som er nødvendige for å løse de nye problemene.

Anne: Det er helt riktig og det har vært en veldig sterk driver for meg og i den strategien som jeg har jobbet etter disse syv og et halvt årene, så har det vært det vakre med å se tingene i sammenheng. Vi har også forsøkt å ha færre fakulteter og større ansvarsområder innenfor hvert fakultet for å kunne ta i bruk kunnskap på tvers, og det tror jeg det er absolutt slik man må se fremtiden. Det er komplekse problemstillinger som skal løses og det klarer man ikke med å bruke fagfolk fra ett felt, men man må se ting i sammenheng. Det er der også samfunnsvitenskapen og humaniora kommer inn, fordi uansett hvor teknologiske vi blir, så har det konsekvenser for mennesker som bor i et område eller mennesker som skal forholde seg til ny teknologi eller bruke ny teknologi. Jeg tenker ofte også på at det har en konsekvens for de som ikke forstår teknologi eller som ikke så lett kan ta teknologien i bruk. Så jeg tror det er veldig viktig, samtidig som man har et teknologisk siktemål og tenke humane konsekvenser for det man gjør, og da må man inn med forskjellige fagmiljøer. 

Silvija: Det å blande dette her også, som du sier, samfunnseffekter, humane effekter av det man gjør, er noe som vi ikke har kommet så langt som, ingen i verden har kommet så veldig langt. Man er enten ekstremt god og kanskje optimistisk på teknologi eller så er man ekstremt realistisk på samfunnet, men det er veldig sjeldent man klarer å blande disse miljøene slik at man kan lage teknologi som er bra for samfunnet. 

Anne: Ja, det tror jeg er et veldig viktig aspekt. Jeg har hatt en forelesning i forskjellig sammenheng som har vært veldig populær, og det er at jeg har sett på en del av de yrkene som tradisjonelt har vært ikke-digitale og som nå blir digitale, det jeg står igjen med er at de ulike yrkesgruppene må kunne det digitale, men de må også kunne forholde seg til andre mennesker, for det er nesten ingen sammenhenger hvor man ikke må ha en relasjon. Så jeg tenker at det er veldig viktig for oss som et universitet å også lære studentene å forholde seg til mennesker. Du kan si i den digitale tiden vi er i nå, vi sitter foran skjermen nesten hele dagen, så er det humane, bortsett fra å relatere seg på skjerm,  nesten helt borte. Jeg tenker at enten om man er lege eller jurist eller hva man er, så må man forholde seg til en veldig sterk, digital fremtid, men samtidig så må man kunne trøste og skjønne hva mennesket på andre siden av bordet tenker og føler og har behov for. 

Silvija: Veldig bra. Jeg har tenkt å spørre deg også litt om disse standardspørsmålene som vi har om teknologipolitikk. Tema er vel egentlig overordnet i hele serien. Hvilke viktigste muligheter må ikke Norge gå glipp av i denne digitale disrupsjonen som står foran oss? Når jeg sier digital disrupsjon så tenker jeg omtrent like tverrfaglig som det du beskrev dine prosjekter, det er alle vitenskap, alle fag, alle industrier i en omveltning der grunnlaget blir veldig mye mer drevet av data, men du må fortsatt kunne de teoriene som skal utnytte de dataene på nye måter, da med spesielt utgangspunkt i dette flotte universitet som du representerer. Du sa forresten til meg, jeg skal bare lese opp et par av svarene. Jeg spurte, hva leverer, du sier 3000 kandidater per år fra hele bredden og forskningsresultater som betyr noen nye muligheter for forståelser og fremskritt. 3000 kandidater per år inkludert bachelor, master og Ph.d. Det bringer oss til cirka 17000 studenter totalt. Dette betyr også arbeidsskapning.

Anne: Absolutt. Nå må jeg si at UiT, Universitet i Tromsø, Norges arktiske universitet, har vært veldig god på å utdanne til offentlig sektor, men det har begynt å endre seg etter hvert. Nå er næringslivet et veldig stort fokus for oss, så vi ønsker at 50% av våre studenter skal ut i næringslivet og nå er det cirka 35-40%, så det blir bedre. Jeg tenker enten man skal ut i offentlig sektor eller næringsliv, så må man ha digital kunnskap når man kommer ut av universitetet. Det er ikke mulig i dag å fungere i et næringsliv eller i offentlig sektor uten å være digitalt utdannet, og det betyr mer enn å kunne skrive en e-post eller et skriveprogram. Man må skjønne både muligheter og begrensninger i det som man jobber med. Vi har jobbet i mange år med å prøve å få inn programmering, enkel programmering i alle studieprogram, det har vi ikke lykkes med over hele linjen til nå, men det er stadig flere fag som inkluderer ganske mye digitalisering. Så det siste vi godkjente i universitetsstyret forrige uke, det var samfunnsøkonomi med digitalisering. Det vi ser er at de tradisjonelle samfunnsviterne begynner å relatere seg til store folkeregister-data, store datasamlinger som man ikke kan tilnærme seg uten å kunne mye om digitalisering og også anvendelse av store mengder informasjon inn i matematiske statistikk-programmer, og så videre. Så innenfor språkfag og lingvistikk, så brukes teknologien til å utvikle kunnskapen om språkfagene. Innenfor det samiske er det laget retteprogram som ikke finnes i Word på samisk eller urfolk-språk, slik at i alle fagene våre som tradisjonelt har vært veldig knyttet til bøker og litteratur er nå over på teknologi-plattformer. Studentene våre får et forhold til det digitale som er helt annerledes enn tidligere, men kanskje ikke godt nok innenfor alle områder. Her må vi bare jobbe og jobbe for å få en erkjennelse. Lærerne, de på min alder, for eksempel, professorene, de er oppvokst i en annen tid, så for at de skal tilnærme seg en digital flate så koster det nok mer enn for de aller yngste som har vokst opp i en tid med mye større fokus på digitalisering. 

Silvija: Veldig bra. Jeg sitter og tenker nå på at det er så mange land i verden som har lyst å skape det nye Silicon Valley, det jeg tror de ofte glemmer er at for å kunne ha en Silicon Valley, så må du ha en Stanford University of Buckley, så må du ha en måte å leve på, både når det gjelder klima, natur, og så videre, og som er ekstremt attraktivt for folk. Jeg lurer på om ikke dere klarer å lage en polar-Silicon Valley, faktisk, på grunn av to ting. Det ene er at det virker som om det er såpass selvbevissthet på universitetet deres, og det universitetet bør vi også kanskje si er spredd langt utenfor Tromsø, ikke sant, som gjør at dere kan tilby noe som er unikt i forsknings-øyemed og utdannings-øyemed. Og så er det, når man snakker med folk som har valgt bevisst å bo i nord, veldig tydelige argumenter på at dette er en livsstil, også. Jeg tror at den verdiskapningen for hele det nordlige samfunnet, den infrastrukturutviklingen som dere i grunn gjør, for dere utvikler talenter som skaper nye jobber som skaper muligheter for flere til å kunne komme og jobbe og bygge og skape verdier, det er helt uvurderlig. 

Anne: Ja, jeg tenker også at det har betydd ekstremt mye å ha universitet her, det blir ikke noen Silicon Valley uten noen sterke universitet og akkurat nå er vi i samarbeid, det er ikke formalisert enda, med Harvard Kennedy School med EPFL universitetet i Sveits i Lausanne for å lage det vi har kalt en Artctic Resilience Accelerator, og det er et sted hvor vi skal ta våre forskningsresultater et steg videre ut mot markedet. Vi tror også her at det som nytter i Arktis, også kan være globalt, og der har vi food security, renewable energy og health and welfare som de tre områdene vi skal jobbe spesielt med. Der er det både forskning, men også funding og det er et Resilience house som skal være en slags kommunikasjonssentral for de resultatene vi får til. Hvis dette blir en realitet, vi har ansatt folk og det jobbes med det, så tror jeg dette kommer til å være noe som betyr en stor fordel for vårt universitet, men også i samarbeid med store universitet utenfor Tromsø. Det at store, viktige universitet ønsker å samarbeide med oss ser jeg på som utrolig positivt, det betyr at vi er samarbeidspartnere som det er verdt å satse på og det tror jeg også er utrolig inspirerende for våre ansatte og studenter. 

Silvija: Jeg har også lyst å spørre deg dette her om å attrahere, hvordan attraherer dere forskningstalent og professorer? 

Anne: Du kan si at i mange år, må jeg innrømme, så var det nok innavl i alt, jeg selv er jo et eksempel på det, som har gått veldig mange grader på dette universitetet, men etter hvert nå har vi fått muligheten til å velge mellom gode søkere til mange stillinger og vi har også en del program som gjør at vi kan hente inn talenter fra utlandet som dukker opp i grupper her som er veldig gode. Vi har fått penger fra Trond Mohn, vi har Tromsø Forskningsstiftelse, som gjør at vi kan tilby starting grants, som er ganske store penger, til talenter som konkurrerer om å få komme hit. Det har betydd mye, så nå er det ikke innavl lenger som gjelder, men viktig at vi har søkere. Det skal noe til å bli i nord, ikke sant, nå er det mørketid og ikke er det snø ute og alt det der, så noen kan finne det hardt å bo her, men de aller fleste finner at det er veldig godt å bo i nord, akkurat som jeg gjorde. 

Silvija: Jeg ser i det lille vinduet bak deg med stjerner på at det begynner å demre, og klokken er kvart på ti, men så er det kanskje nordlys, da. 

Anne: Det setter vi utrolig pris på, nordlys er magisk og er spennende og det ser man i veldig mange områder i polarstrøk. 

Silvija: Anne, har du lest noe, eller hva er det som inspirerer deg de siste 12 måneder? En eller annen bok som kunne hjulpet oss å forstå your mental state, akkurat nå. 

Anne: Jeg er veldig opptatt av polarhelter, det har jeg vært hele mitt liv, og nå er det skrevet to bind av en biografi om Fritjof Nansen, som jeg bare synes er kjempegod, Harald Dag Jølle på Norsk Polarinstitutt har skrevet en bok for to, tre år siden, kanskje i 2016 eller noe slikt, og så kom bind nummer to nå i høst og det forteller om en person som både var vitenskapelig utrolig nysgjerrig, som så på polarstrøk som uoppdaget og ønsket å gjøre noe med det, som var modig og endte opp med å være en person som jobbet med humanitære, store spørsmål og problematikk. Så Fritjof Nansen hadde veldig mange egenskaper som jeg ser på som veldig gode, og så hadde han selvfølgelig noen dårlige egenskaper og det er jeg helt klar over, men han har alltid vært et stort ideal for meg, og det er kanskje derfor jeg havnet der jeg havnet, også. 

Silvija: Jeg har lyst å kommentere det siste du sa nå, på to, tre ting. Det ene er at jeg bor på Fornebu og det er en Nansen-statue cirka 300 meter fra huset mitt. Huset hans, jeg har vært oppe i det rommet hvor han satt og lagde disse voksrullene med opptak. Det er helt fantastisk, og han er en av de navnene jeg visste om og forbandt med Norge før jeg flyttet til Norge, en av de virkelig store internasjonale heltene man har. Egentlig han og Amundsen og Heyerdal, det er noe med at we are explorers, altså dere, jeg er adoptert nå, da. Jeg tror det er noe av personligheten til nasjonen som vi ikke må glemme. Så har jeg lyst å kommentere det du sa om at han har visst noen veldig gode og noen kanskje ikke fullt så gode sider, jeg tror det gjelder alle helter. Er man ekstremt opptatt av noe, så betyr det at det går på bekostning av noe, og jeg synes vi skal slutte å være så innmari dømmende på det. For hadde de ikke vært så ekstremt opptatt av det de var opptatt av og gode på, så hadde de aldri klart å gjøre de umenneskelig store bragdene sine. 

Anne: Det er jeg helt enig i. 

Silvija: Jeg trenger litt pedagogisk hjelp nå, for jeg må innrømme at jeg blander litt Nansen og Amundsen, og det burde jeg kanskje ikke ha innrømmet høyt på en podkast. Jeg tenker Nansen nord, Amundsen sør, og det er omtrent der det stopper. Men det er to veldig forskjellige type styrker og syn, kan ikke du hjelpe meg å sortere bittelitt i disse to store polarhelten våre? 

Anne: Det startet jo egentlig med Nansen og Nansen som var nysgjerrig på havstrømmene over Nordpolen og som frøs fram inn i isen og som gikk på ski tilbake og kom helt fantastisk ut av en veldig dramatisk tur hvor de overvintret, han og Hjalmar Johansen. Nansen ønsket å gjøre mer, men lånte bort sitt skip til Amundsen som sa han skulle i Nordvestpassasjen og snudde skipet mot sør og kom seg til Sør-Polen. Du har rett i at det er en nord og en sør, men Nansen hadde på forhånd gått over Grønland på ski og gjort ting som folk ikke hadde gjort før ham. Jeg oppfatter Nansen som en vitenskapsmann og nysgjerrig på flere ting i livet, men begge var nok kanskje sære på sine ting og Amundsen hakket verre enn Nansen, vil jeg tro. 

Silvija: Bra. Du, jeg har lyst å spørre deg veldig kort om et par av disse digitale dilemmaer før vi går inn mot avsluttende spørsmål som vi lander med. Kanskje vi skal egentlig snakke om Norges unike posisjoner og muligheter, der har vi for så vidt berørt ganske mye med noen av de forskningsprosjektene. De bærer ganske sterkt preg av at du tenker litt makt i geografi. Det er noe vi har vært utsatt for som har formet oss, og det burde vi satse på videre. Hva tenker du er Norges viktigste muligheter fremover? 

Anne: Jeg tenker den aller, aller største ressursen Norge har, det er at vi har en velutdannet befolkning hvor både kvinner og menn er i arbeidslivet. Jeg tror det er utrolig viktig og en styrke for oss og det er helt uvurderlig. Det at regjeringen satser mye på kunnskap og livslang læring som gjør at nordmenn kan holde seg oppdatert og flinke på mange områder hele livet ut, det tror jeg er en styrke som er uvurderlig. Hele velferdssamfunnet vårt legger til rette for at vi kan være produktive, både hjemme, men også da profesjonelt, det tror jeg er styrken vår. Når vi da er en befolkning med høy utdanning og kunnskap, så vil vi også finne frem til talentene som vil bringe oss enda et stykke videre. Vi er internasjonale i vår tilnærming, slik at vi også oppsøker gode miljøer i verden og lærer oss enda mer og opphenter samarbeidspersoner som gjør at vi kan ta hjem informasjon og kunnskap fra andre land, så på den måten klarer vi å bygge oss opp. Så er vi veldig velstående, veldig rikt land som kan ta mulighetene i bruk, kanskje tidligere enn i andre land. Så, både kapital, kunnskap, en slags politisk stabilitet gjør oss veldig sterke. 

Silvija: Veldig spennende. Jeg har vel egentlig også lyst til å spørre deg et annet spørsmål her og det er om livslang læring. Jeg spurte deg om man skal satse på tverrfaglighet og bredde eller på dybde og teori og verdensledende miljøer. Du svarte ja takk, begge deler, og jeg er 100% enig med deg, men jeg har lyst å høre deg si hvorfor du svarte ja takk, begge deler. 

Anne: Fordi at jeg tror at man må ha noe helt grunnleggende forskning som går veldig i dybden. Jeg tror at for å komme videre så må man ha en detaljert forståelse av mange ting, man må unne seg å gjøre den grunnforskningen som ikke alltid blir nyttig, det vet vi ikke når vi starter med den, men for min del, for eksempel, forstå en celle i den største detalj, er selvfølgelig helt nødvendig for oss å kunne lage medikamenter, behandlingsopplegg eller diagnostikk som er nødvendig for pasienten, og så videre, så det må vi holde oss med. Men når man er kommet på neste nivå så er det om å gjøre å se tingene i sammenheng, da kan det godt tenkes at teknologiske fremskritt må analyseres av både folk fra humaniora, samfunnsvitenskap og helsevitenskapene, så og si, for å forstå hele kompleksiteten i det. På en annen side, hvis man skal løse et samfunnsproblem som allerede er definert, så tenker jeg også at problemet i utgangspunktet kan være veldig komplekst og man må gå inn kanskje i bredden for å forstå det ordentlig, og så kan det være nødvendig å gå helt i dybden på noen områder for å løse et problem eller en utfordring. Jeg tenker at alt kan ikke være tverrfaglig, noe må være veldig sært og dypt og grundig for å komme videre. 

Silvija: Veldig bra. Anne, mine tre avslutningsspørsmål, eller fire, det ene har du svart på om anbefalt lesing. Jeg lurer også på om du har en eller annen personlig, intim rollemodell? Ikke nødvendigvis Nansen, men noen som du kjenner veldig godt og som du har tenkt at slik skal jeg bli når jeg blir stor.

Anne: Nå har jeg blitt ganske gammel, men jeg har alltid tenkt at Gro Harlem Bruntland er en person jeg har veldig stor sans for. Hun har på en måte gått gjennom et løp som har banet vei for kvinner generelt, men også innfor områder jeg synes er viktig, medisin, menneskerettigheter, bærekraft, som jeg setter veldig stor pris på, så hun er en av mine norske favoritter.

Silvija: Flott. Hva var din mest positive overraskelse fra koronakrisen? 

Anne: Det er på en måte en indirekte effekt, jeg har forstått hvor stor pris jeg setter på å treffe mennesker når jeg nå nesten ikke treffer mennesker, ikke reiser, ikke kommer i relasjon med mennesker, så savner jeg det enormt. Så på den ene siden er det digitale livet lettvint, man kan sette opp møter på tvers av landegrenser og fag og hva man vil, på en annen side er det der å være sammen med mennesker noe jeg skjønner at jeg setter mer pris på enn jeg visste på forhånd. 

Silvija: Siste spørsmål, hva pleier du å si til deg selv i krevende tider for å dytte deg selv videre når du kanskje ikke har lyst til det? 

Anne: På nord-norsk så heter det at “æ står han av”, men på min dialekt, så er det “hold ut, og du klarer det til slutt”. 

Silvija: Veldig bra. Av og til er det vanskelig å tenke at jeg må bare stå den av, men jo eldre jeg blir, jo mer blir jeg fascinert av hvor mye en slik type resilience, altså grit, som de sier på godt engelsk, er så viktig, egentlig, for å klare noe som helst, ikke nødvendigvis være supervellykket, men at man skal klare ting, så tror jeg det der du snakker om akkurat nå, det å holde ut. For alt som er verdt å gjøre er vanskelig. 

Anne: Det er helt sant. Ofte er det tålmodighet og stayer-evne, det snakker vi ofte om på norsk, jeg tror det er det som har vært viktig for meg i mange sammenhenger. 

Silvija: Anne, kjempespennende å snakke med deg, igjen. Tusen takk for at du var med oss i Lørn og snakket om både et utrolig spennende universitet med veldig mange jern i ilden og om Norges teknologiske fremtidspolitikk. 

Anne: Takk for at jeg fikk være med. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podkasten på vårt online universitet lørn.university.