Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn og NSF podcast-serie om hva vi har lært om corona. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Espen Gade Rolland, som er leder for NSFs faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus. Velkommen Espen.

Espen Gade Rolland: Takk for det. 

Silvija: Jeg skal bare si tre ord om samtalen vår for å plassere det i en serie. Så skal vi ha en samtale om hva ditt fagfelt har lært før og under corona. Og vi lager som nevnt en serie i samarbeid med Norges Sykepleierforbund om tverrfaglig læring fra pandemien og i denne samtalen skal vi ha fokus på ditt fagfelt som er psykisk helse og rus behandlinger. Jeg vil stille tre spørsmål jeg vil at lytterne skal tenke på. Det første er hva er innovasjonsarbeid i ditt fagfelt, hvordan innoverer man og hvor skjer de mest spennende nyvinningene? Så vil vi gjerne at folk skal prøve å tenke på hva corona har gjort med deres type pasienter og hva nedstengingen betyr for de dere behandler og pandemien i pandemien som du kaller det. Det tredje punktet som hadde vært spennende å komme bort i er hva vi gjør i neste pandemi for å håndtere den pasientgruppen bedre. Høres det greit ut?

Espen: Ja flott. 

Silvija: Så bra. Første spørsmål er om deg. Hvem er du og hvorfor har du verdens mest interessante jobb? 

Espen: Jeg er sykepleier og har en master i sykepleievitenskap og ser på meg selv som litt nerdete innen fagfeltet mitt som er psykisk helse og rus. Har jobbet mange år innenfor tjenestene både med rett i klinikken innenfor fagutvikling og innenfor ledelse også. Per nå jobber jeg som leder ved sykepleierutdanningen ved Lovisenberg Diakonale Høgskole. Er også leder i Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for psykisk helse og rus. Det er også derfor jeg er invitert til denne podcasten. Dette tema er et fagfelt som er svært. Veldig spennende og det er veldig mange muligheter for sykepleiere for å bidra med sin kompetanse som vi er satt til å hjelpe som enten har utfordringer med sin psykiske helse eller sliter med rusproblematikk. 

Silvija: Du Espen, si litt om hvorfor du ble sykepleier og hvorfor du er attrahert til dette fagfeltet. 

Espen: Det er en litt artig historie fordi da jeg var i mine yngre dager var jeg i hjelpekorpset, Røde Kors hjelpekorps og startet der tidlig med et ønske om å hjelpe lokalt i bygda jeg kommer fra. Og ganske fort fikk jeg erfaring med at jeg trives med å jobbe med mennesker og hjelpe mennesker som trenger en form for bistand. Videre motivasjon var jo da at jeg etter hvert fant ut at sykepleieryrket kunne være riktig vei å gå for å kunne utvikle meg enda mer og være med å påvirke og hjelpe videre fra det. Men da var det på en måte primært sett innenfor akuttmedisinen og den biten og akutte prehospitale biten jeg var interessert i. Så begynte jeg på sykepleiestudiet med den motivasjonen. Etter hvert kom jeg til siste, man har jo 50-prosent praksis i sykepleierstudiet, i siste praksisperioden var jeg syv måneder på en psykiatrisk avdeling i Danmark hvor jeg tok utdanningen min. Der ble jeg virkelig fascinert av fagfeltet psykisk helse og rus, de henger veldig sammen. Etter denne perioden som var litt tilfeldig valgte jeg min vei og siden det har jeg jobbet innen psykisk helse og rus og har hatt det som interesse- og fagområde. 

Silvija: Hvorfor synes du det er fascinerende? Er det at vi alle egentlig trenger det litt, eller fordi det er så mye utvikling og ny forskning? 

Espen: Det er nok flere grunner til det. Jeg tror nok det er den fascinasjonen om at man ikke alltid har veldig tydelig svar på ting. Det er mye som ikke bare er opplest og vedtatt innen psykisk helse og rus. Innen somatikken så er det lettere å ha gyldige sannheter. Hos oss må man bruke seg selv mye mer fleksibelt og utforske. Det er det ene og det andre er det at det også er en gruppe med mennesker som jeg har et stort hjerte for. Og det er også en drivkraft. Tradisjonelt sett har man sett at mennesker som sliter med psykisk helse og rus ikke har blitt ordentlig tatt opp. Man har heller ikke funnet gode løsninger for de i samfunnet vårt. Det er også en drivkraft for å utvikle fagfeltet. 

Silvija: Si litt om hvordan man jobber. Klinisk eller i forskjellige institusjoner? Hvordan utøver dine sykepleiere sitt yrke? 

Espen: Det er veldig varierende fordi sykepleiere innenfor psykisk helse og rus er ansatt og jobber innenfor døgnavdelinger. Tradisjonelt sett mentalhelsetjenesten på sykehus som tidligere het psykiatrisk sykehus, altså psykisk helsevern hvor man har akutt hjelp og skal hjelpe mennesker i krise hvor man har lengre innlegginger og sikkerhetsavdelinger hvor det er ganske omfattende behov for omsorg og pleie. Til mer arbeid ut i poliklinikkene og i kommunehelsetjenesten ikke minst. Der jobber sykepleierne veldig fleksibelt og selvstendig og er mye hjemme hos de som skal hjelpe. Da trengs det og ta hensyn til de som skal hjelpes og de pårørende. Vi er sosiale dyr og det er sett i lys av pandemien hvor mange blir isolert og tatt fra sine vanlige møtesteder, ser man i større grad at vi er en sosial art som trenger i stor grad et nettverk. 

Silvija: Espen du driver denne faggruppen og er opptatt av innovasjon innen ditt fagfelt. Kan du lære oss noen konsepter/modeller? Hva er det man innoverer på?

Espen: Mange har antageligvis hørt om noe som heter Fact-team, som er en utvikling i forhold til hvordan man fleksibelt jobber med brukere med ganske sammensatte behov, mens de er hjemme. Disse teamene er satt sammen av tverrfaglige team hvor sykepleiere er en stor del av de ansatte. Det som er nytt og mest innovativt med dette er at de er satt sammen på tvers av tjenestelinjer. De er både ansatte som jobber i spesialisthelsetjenesten sammen med ansatte som jobber i kommunehelsetjenesten. Det er ganske nytt og innovativt at man samarbeider på den måten. Tradisjonelt sett har man hatt tydelige linjer på disse tjenesteskillene, men Fact-teamene er fleksible så de kan utviske noe av det og gjøre mer av innsatsen som er mer fokusert på behovene til den enkelte, istedenfor behovene til tjenesten. 

Silvija: Spennende. Så tverrfaglige team, er det mye innovasjon og arbeid innenfor teknologi? Er det farmakologisk? 

Espen: Innenfor farmakologien skjer det stadig vekk nye erobringer i forhold til hva man tenker kan hjelpe. Farmakologisk hjelp kan hjelpe noen, men ikke andre. Tidligere har det vært en overdreven tro på at det skal kunne hjelpe veldig mange og veldig bredt. Når det gjelder innovasjon innenfor teknologi, så er det andre utviklinger der. Det finnes en del prosjekter som har gått på dette, også før pandemien, dette med nettbasert veiledning og behandling som vil gjøre tjenesten mer tilgjengelig. Andre utradisjonelle kommunikasjonsflater hvor jeg som sykepleier for eksempel har kontakt med mine brukere oftere gjennom digitale muligheter der brukerne mine også kan skrive dagbok, komme med spørsmål. Dette gjør at man bryter ned barrieren mellom hjelper og bruker og at man har en større tilgjengelighet. I Nord-Norge har det veldig ofte blitt brukt skjermteknologi lenge før vi har tatt det innover oss i forbindelse med pandemien. 

Silvija: Men jeg sitter og leser en bok som heter «How to hack your brain» som er råd om hvordan man kan tenke annerledes for å slutte å prokrastinere, senke aldring av hjernen også videre. En av de tingene som jeg husker veldig godt derfra er disse farmakologiske tingene. Det var et kapittel om depresjon der de forklarer at det finnes farmakologiske hjelpemidler, men det er noe med hvordan hjernen venner seg til stimuli og søker en nøytral tilstand som gjør at det fungerer forskjellig for alle. Det virker som det er gode gamle helseråd som ser ut til å hjelpe for det meste. Det er sikkert veldig kompliserte behandlingsrutiner, men dette med å trene, ha noen å snakke med, spise riktig. Hvordan bygger man den type innovasjon inn i arbeidet? Eller er det kanskje det man allerede gjør? 

Espen: Absolutt og du snakker kanskje om noe av kjernen i sykepleien innenfor dette også. Vi har nylig forskning som også bekrefter at dette er noe av det brukerne og pasientene etterspør som de vet hjelper. Riktig ernæring og hjelp til det, riktig balanse mellom søvn og hvile. Hjelp til å ha på en måte meningsfulle aktiviteter, enten det er her og nå eller på sikt. Hjelp til å balansere det og noen man kan bygge opp en relasjon til over tid som man nettopp kan lufte og få veiledning på i forhold til det du startet med ved å se på tankemønsteret og om det er hensiktsmessig, og om det er noe man kan jobbe med for å motvirke det tankene. 

Silvija: Du Espen, hva skjer nå under pandemien og nedstemningen med denne sårbare gruppen?

Espen: Det er nok veldig forskjellig, men jeg har fått mange innspill spesielt tidlig i pandemien hvor de var bekymret for hjelpen disse menneske har blitt avstengt fra. Vi ser enda ikke konturen av dette før om noen år kanskje, men vi ser nå spesielt kanskje innen rusmiljøene at når det kommer smitte der, vil vi gjøre ganske mye med det. Det var vel noe her tidlig i våres hvor grensene var stengt ned og hvor mennesker som er helt avhengig av rusmidler slet voldsomt med å få det inn. Det kom selvfølgelig på en sånn vei inn. Som sykepleier innen rus så er det menneskemøtene som er behandlingen, det er jeg som er verktøyet. Vi har ikke noen andre store prosedyrer eller store hjelpemidler inni der. Når man da avstenger den muligheten vil det også kunne øke en problematikk. Det er noen av brukerne som har meldt inn en opplevd ensomhet som har blitt mye verre knyttet til pandemien. Poliklinikken er stengt ned, kommunen måtte stenge delvis ned og flytte seg over på andre steder. En del aktivitetssenteret og alle de tingene ble lagt til ro, og det er viktige tiltak for folk i den gruppen. 

Silvija: Så det kan hende at vi har lært noe om hva man skal prioritere opp under normale tilstander, når man ser hva man savnet mest. Jeg har lyst til å stille spørsmålet litt annerledes. Nå er vi i andre/tredje desember og har nettopp kommet gjennom tidenes mørkeste november. Jeg har hørt folk snakke om at de er bekymret for depresjon, selvmordsrater. En ting var å være en hel befolkning som er isolert i sommermåneder, men nå skal vi gjøre det samme i vintermåneder. Dere driver med psykisk helse for alle antar jeg, ikke bare de diagnostiserte. Så hva slags råd kan du ha til folk flest? Kan vi «piggybacke» litt på deres kunnskap for å komme gjennom de neste månedene så skånsomt som mulig? 

Espen: Ja klart, takk for at du spør om det. Det er veldig viktig. Jeg tenker at noen av de enkle tiltakene som ikke nødvendigvis er sykepleierspesifikt, men det å ha en struktur på dagen er utrolig viktig for mennesker. Nå som vi er inne i mørke måneder, er dagslys spesielt viktig. Spesielt hvis man kan få inn litt fysisk aktivitet. For eksempel en joggetur i lunsjen så man både får lys og frisk luft. I tillegg vil jeg oppfordre til å være rause mot hverandre, altså bygge et rausere samfunn. På sikt tror jeg vi har godt av å ha naboer som bryr seg om hverandre og som viser interesse for hverandre. At man spør og ikke er redd for det for å på sikt rett og slett bygge et rausere samfunn. Som jeg sa tidligere er mennesker sosiale vesener og det er viktig å ta innover seg at vi trenger å se hverandre, annerkjennelse. Si hei til hverandre. Det er litt rart å gå på butikken med munnbind fordi man mister mye av det mellommenneskelige. Det er veldig annerledes og kanskje litt skummelt for noen også vil jeg tro når man mister det viktige mimikken. 

Silvija: Hvordan kan man vise at man bryr seg når man ikke treffes? Der har dere jobbet litt med kommunikasjonsløsninger kanskje? 

Espen: Ja i SPOR er et av formålene å legge til rette for faglige møteplasser for sykepleiere som jobber innen psykisk helse og rus. Det har vært ganske krevende hele år. Tradisjonelt sett har man konferanser, lokale eller nasjonale, hvor man møtes og drøfter ulike saker. I tillegg til å høre på ny forskning, få tilfang av nye ideer og også det med nettverksbygging. Vi var ganske tidlig ute også før pandemien traff inn har vi i SPOR utviklet en egen Youtube-kanal som er åpen for alle, men det er i utgangspunktet for sykepleiere og andre fagfolk. Men der ligger det både intervjuer med sykepleiere som forteller om hverdagen sin, for eksempel hvordan de bruker kompetansen sin, men også foredrag og webinarer som vi har arrangert. Vi fikk til et i sommer hvor vi blant annet hadde to professorer som snakket om recovery, solidaritet og etikk. Vi har hatt et webinar nå i høst med Norsk Sykepleierforbund som vi hadde live, men vi har også lagt ut foredragene på kanalen i etterkant. Akkurat nå holder vi på å spille inn et videoseminar som vi skal legge ut på Youtube som omhandler minoritetsproblematikk innen psykisk helse og rus. Vi har utviklet i forkant av pandemien, men også virkelig fått bruk for Youtube-kanalen. Vi har en start-up og et styre jeg jobber i med gode forslag. 

Silvija: Det skal vi koble en link til fra denne podcasten. Men Espen kan ikke du snakke bitte litt mer om det siste du snakket om, med minoriteter og psykisk helse både før og under pandemien. For jeg er en utlending selv og merker at det ikke er så lett å bli fanget opp i forhold til at man har litt forskjellige reaksjonsmønstre som kanskje misforstås. Så har man kanskje annerledes vaner når det gjelder alt fra samvær til måten man formidler på. Hva kan man gjøre for at hjelpen er like godt fordelt?

Espen: Det er nettopp noe av det vi tar opp i seminaret vårt. Jeg er først og fremst opptatt av kulturkompetansen hos sykepleierne som jobber innenfor tjenesten vår og at de forstår at vi har andre uttrykk og ikke nødvendigvis skal forså alle i vår egen kontekst. Det er det ene med kompetanse og innenfor der. På et annet nivå er det viktig å ha det strukturelle slik at tjenestene er tilgjengelig for den gruppen og. Nå er den gruppen veldig forskjellig avhengig av hvilken minoritetsbakgrunn man har, så jeg skal være forsiktig med hva jeg sier, men det er viktig at vi som system forstår at ikke alle forholder seg til den norske modellen i forhold til helsesystem. Da må vi tenke kreativt. Det siste som vi også er opptatt av i seminaret er mennesker som har vært på flukt som kommer til Norge hvor de har vært gjennom flere traumer, også på veien til Norge. Så kommer de til Norge og jeg hadde en god samtale med en som hadde en opplevelse med dette som sier noe om at han ble tatt vare på og satt på et mottak. Der er det mange bra ting som skjer, så etter hvert blir man plassert i samfunnet og da er man seg selv. Det mangler en god oppfølging i forhold til integrering og hjelp med å forstå hvordan man kan forstå de opplevelsene man har hatt. 

Silvija: Hvis jeg skal være litt personlig så tenker jeg av og til at jeg er mer patriotisk enn nordmenn, men samtidig tror jeg at vi lider litt av en A4-sykdom. Der jeg kommer fra i Syd-Europa i Serbia er det lov å være litt mer annerledes. For eksempel litt blubbette eller pessimist, og alle trenger ikke gå birkebeineren, være superkjekke og smarte. Jeg tror at det presset på den perfeksjonen og konformiteten i det som er det gode bilde er utrolig psykisk tungt. Hvordan kan vi sørge for at det er rom for at ikke bare vi skal lære om hvordan andre tenker, men at vi lærer noe av de også og har litt flere farger?

Espen: Det er veldig riktig det du sier. Jeg har også skrevet noe om det til dere. Det er ikke sånn at ”one size fits all” for mennesker. Jeg skrev det om teknologi, men det gjelder også med det du sier. Vi må tåle at folk er annerledes og har andre uttrykk enn det som er vanlig. Kanskje de tjenestene som jeg også representerer der vi over år har prøvd å tvinge oss inn i et normalitetsbegrep. Hvorfor er det opp til meg å kunne definere hva som er innenfor og utenfor boksen? Jeg husker godt på landsbygda der jeg vokste opp hvor vi hadde de som gikk under betegnelsen ”bygdeorginlaer” som hadde et annet sett å leve livet sitt på enn Ola Nordmann. De fikk være de de var og utforme seg sånn som de var og leve uforstyrret. Etter hvert har samfunnet akseptert dårligere og dårligere ”unormaliteter”. Der tror jeg vi har beveget oss mye de siste 20-30 årene og det er som du beskriver. Hvorfor kan man ikke heller være raus og forstå at mennesker er forskjellig og man må leve forskjellige liv. Måten jeg lever på kan være annerledes for andre, og det er også viktig for meg å forstå. 

Silvija: Espen hva tenker du i forhold til at vi nå er i andre halvdel av denne pandemien. Vi håper på vaksine og vet den kommer, bare ikke helt når og hvordan den blir fordelt. Kan vi allerede nå notere oss noe bak øret på hva vi kan gjøre annerledes før neste pandemi? 

Espen: Jeg tror vi må være tydeligere på prioriteringene i forhold til hva som er viktig når ting skjer. Nå er det smittevern som gjelder og det som er nummer en, også i lovgivningen. Men det er også en bit her vi tenker er viktig og det er hvordan vi skal sikre hvordan vi fortsatt hjelper de som er satt til å få hjelp på en god måte. Da vi stengte fullstendig ned var det en brå øvelse for mange og kom veldig uforberedt. Nå er vi mer komfortable med å bruke digitale hjelpemidler enn før. Vi ble tvunget til å bruke det så nå er vi bedre forberedt infrastrukturmessig. Det man ikke har tenkt på er at det ikke er sikkert alle har internett hjemme eller en PC hjemme. Hvordan møter vi de og sikrer at de har tilgang til hjelp? Det vet vi ikke enda. Så er jeg nysgjerrig på hva vi ser når vi ser fasiten og kan se tilbake på 2020 innenfor psykisk helse og rus og den prioriteringen som har blitt gjort i helse. 

Silvija: Og da tenker du?

Espen: Da tenker jeg på når vi ser fasiten på hvordan det har påvirket den psykiske helsen til de som hadde en utfordring tidligere, men også befolkningen generelt.

Silvija: Altså isolasjonen?

Espen: Ja stemmer. Forrige uke i Aftenposten var det en artikkel om ledere som var bekymret for at sine ansatte drakk mer når de var på hjemmekontor fordi man senket terskelen i forhold til forbruk. For eksempel at man brukte alkohol som belønning for seg selv. Jeg vet ikke om det er riktig, men det var en tematikk som ble løftet. 

Silvija: Og i tillegg er avgiftene senket. 

Espen: Ja ikke sant. 

Silvija: Det blir en god jul, hehe. Nå tenker jeg at man ikke skal politisere det og det er et vanskelig tema uansett, men denne krisen treffer så skjevt. Og den treffer skjevt helsemessig. Det er de eldre og med nedsatt immunforsvar, så flere rusmisbrukere er vel også mer utsatt helsemessig, men den treffer også veldig skjevt økonomisk. Det er ungdommer som frarøves frihet og russetid og alt mulig for at de aller svakeste ikke skal til insentivavdelinger eller dø. Den gruppen du representerer som pasienter og den gruppen du representerer som fagfolk. Ble det verre for dine type pasienter og ble det mer å gjøre for dine type fagfolk?

Espen: Jeg tror ikke vi sett konturen av det helt enda. Jeg tror vi ser på det litt lengre sikt om du tenker på om det har blitt verre eller ikke. Det har vært noen mediesaker og forskning som viser at det har blitt verre, samtidig som statistikker viser at det ikke nødvendigvis er riktig. Så vi vet ikke helt endelig før vi har gått gjennom og kommer ut på andre siden. Om det ble mer for mine ansatte? Ja, det ble det. De måtte jobbe på en helt annen måte, og omstilling krever kapasitet. Så det ble mer å gjøre og noen sykepleiere rapporterer at de blir omprioritert til andre oppgaver, altså smittevern. Sykepleiere har generelt en god kompetanse innen smittevern, så det er naturlig at man blir brukt i forhold til det. Det er ingen helsetjenester i Norge som går med overskudd hvor man bare kan flytte på folk uten at det går ut over noen andre. Det er harde prioriteringer som gjøres og som man naturlig nok ikke får diskutert godt nok. 

Silvija: Espen, jeg spør om noe jeg ikke kan noe om, og det er rusmisbrukere som er hjemløse. Hvordan hjelper man de nå i denne perioden? 

Espen: Det er stort sett i de store byene som vi har mest hjemløshet. Der har vi gatenære team med sykepleiere. Gatehospitalet i Oslo er et sånt team hvor de er ute på gaten og gir helsehjelp til mennesker med rusproblematikk som lever sine liv der. Nå kjenner jeg ikke til hvor mange av de som står uten bolig, men det hvert fall gatenær hjelp. 

Silvija: På slutten av samtalen pleier jeg å stille fire korte personlige spørsmål. Det første dreier seg om du har noe inspirasjon å gi bort. Har du lest en bok eller sett noe på TV som har gjort inntrykk på deg?

Espen: Jeg har nettopp vært med på å skrive en ny lærebok om psykisk helse og rus som jeg må anbefale siden jeg har skrevet et kapittel. Det kan være inspirerende og som jeg sa tidligere er jeg opptatt av faget og det er en del å bidra med ny kunnskap til kommende generasjoner. 

Silvija: Hva heter boken?

Espen: Den heter «Psykiske lidelser». Det er en skikkelig god lærebok. Det er lenge siden det har kommet en veldig tydelig sykepleielærebok innenfor psykiske lidelser og psykisk helse så den kan jeg anbefale. 

Silvija: Din personlige rollemodell? Ikke store kjente navn, men noen fra dine nære sirkler som har gitt deg mye inspirasjon. 

Espen: Faglig sett er det tidligere leder av SPOR, Kurt Lyngve. 

Silvija: Flott

Espen: Han har jeg jevnlig kontakt med, og det setter jeg pris på. 

Silvija: Da sender vi en hilsen til Kurt. Så lurer jeg på din mest positive overraskelse fra corona? 

Espen: Da må jeg tenke meg litt om. Nei, det er jo mye positivt, men kanskje mobiliseringen ut av det. Det kom ganske kjapt, selv om det var vanskelig å unngå og påtvunget. Uansett fikk vi mobilisert samfunnet. Det er det internasjonale året for sykepleiere og jordmødre og det er klart WHO aldri hadde tenkt at sykepleierkompetansen skulle komme så tydelig frem det året. Som en kollega sa; hadde aldri drømt om det, eller kanskje heller hatt mareritt om det. 

Silvija: Og siste spørsmål, jeg vet ikke hva det norske ordet for ”grit” er, men hva pleier du å bruke som taktikk når du er i håpløse perioder, tunge perioder for å komme deg videre og ut? 

Espen: Da må jeg ut å løpe. Som jeg sa litt tidligere, ut å løpe på dagtid. Jeg har noen kompiser her oppe som jobber med helt andre ting og jeg har et ønske om og en tydelig ide om at vi har en løpegruppe. De jobber også hjemme og har stort sett gjort det siden 12. Mars. Da trenger man sosialt påfyll. Det er hva jeg trenger for å få overskudd. 

Silvija: Espen, tusen takk for at du har vært med oss og lært oss mye om psykisk helse og rus og innovasjon. 

Espen: Takk for at jeg fikk bidra. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University