Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn og NSF podcast serie om hva vi har lært av corona. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Benedicte Nyborg som er leder for responssenteret i Kristiansund og som er prosjektleder for nasjonalt velferdsteknologiprogram i Nordmøre. Velkommen Benedicte.

Benedicte Nyborg: Takk for invitasjon og takk for muligheten til å reflektere litt i en hektisk hverdag. Det gjør man når man blir invitert til en podcast. Da setter man seg ned og tar seg tid til det. 

Silvija: Så bra å høre. Du Benedicte, jeg skal si noen raske ord om podcasten og plassere den i en serie, så prater vi. Det er en uformell prat mellom to engasjerte personer. Jeg tenker at nå har vi snakket med ca. en tredjedel av de tyve samtalene vi har avtalt å gjøre sammen med Norsk Sykepleierforening om læringer fra corona. Det dreier seg ikke bare om corona, men også innovasjon innenfor helse og velferd på en norsk måte. Om hva Norge kan gjøre unikt i en tid som krever veldig stor omstilling. Du har da posisjon både fra responssenteret , men også de store innovasjonsprogrammene mellom helse og velferd. Jeg tenker begge to blir spennende perspektiver på corona og hva som skjer bak teppet. Så de tre spørsmålene som vi har lyst til å be folk ha i bakhodet mens de hører på vår samtale, og grunnen til at jeg alltid ber folk om å tenke på spørsmål er fordi samtaler er best når de er litt flytende og ustrukturerte og perlende kommer kanskje litt overaskende i noe helt annet enn det som var de opprinnelige spørsmålene som vi avtalte mens vi mailet. Men at de tenker og prøver å lære noe nytt om mulighetene som ligger i digitalisering innenfor helse og velferd, og som vi kanskje kan lære spesielt om regionen Møre og Romsdal, og Nordmøre i dette tilfellet hos deg. For dere har vært utrolig flinke og fremover lente i det offentlige. Det andre spørsmålet er hva vi kan lære om de nye behovene og de nye utfordringene som dere fikk da corona slo til, og kanskje spesielt under de verste bølgene. Og det siste er vel egentlig hvis vi skulle prøve å verdiskape litt sammen mot slutten av samtalen. Hvis man skulle rigge til noe institusjonelt, noen ressurser på plass for neste krise sånn at vi har beredskapen på plass med den læringen vi har nå. Hvordan kunne vi tenkt? Med full forståelse for at det ikke finnes et svar med to streker under. Da setter vi i gang. Det første spørsmålet er alltid; hvem er Benedicte og hvorfor synes hun at det hun gjør er veldig spennende. 

Benedicte: Ja. 44 år gammel med to barn. Samboer og bor på en øy på Nordmøre som heter Tustna. Aldeles nydelig så jeg har naturen som hobby. Enten det er på vannet, i skogen eller på fjellet. Jeg har alt av kort enten det er vattkort, brattkort eller langt kort. Jeg er veldig glad i musikk og spesiell glad nå om dagen når det er håndball-VM. Det er litt sånn privat. 

Silvija: Jeg må spørre deg litt om øyen din Tustna. Er det den jeg ser i bakgrunnen ut av vinduet?

Benedicte: Ja det er litt fjell du ser, og hvis du så på TV Norge i går var sendingen derfra i forbindelse med 71 grader nord. 

Silvija: Hvor ligger det?

Benedicte: I Aure kommune i Møre og Romsdal. 

Silvija: Hvordan flyr jeg dit?

Benedicte: Da flyr du til Kristiansund og tar fergen over til Tustna.

Silvija: Det gjør jeg så fort som mulig. Kanskje til sommeren. 

Benedicte: Velkommen. 

Silvija: En av barna mine er besatt av havørn, så kanskje vi kan se etter fugl. 

Benedicte: Her er det fullt av havørn og har egne turer for havørn-safari, så du trenger ikke dra langt herfra. 

Silvija: Men du fortell litt profesjonelt. Hva har du utdannet deg til, og når fant du ut at det var kallet? 

Benedicte: Når jeg fant ut av det er veldig vanskelig. Jeg har alltid vært til stede her og nå, så har tilfeldighetene villet det slik at jeg har fått lov til å holde på med det jeg synes er artig. Jeg er en engasjert kommunal kaospilot. Kjempesterk motivasjon. Akkurat nå for å endre helsetjenesten på den digitale arenaen. Hvordan jeg kom hit tenkte jeg ikke da jeg startet på sykepleierstudiet i 96. Reiste litt rundt i verden og studerte litt i Hawaii og kom hjem. Begynte på Kristiansund sykehus. Vært litt innom ambulanse, så gikk jeg over til ledelsesperspektivet i 2007 og hatt ansvaret for sykehjem, hjemmetjenester, helse- og familietjenester og i 2017 ble det helse og innovasjonssenteret og leder for regionalt responssenter i Kristiansund. Og også prosjektleder for nasjonalt velferdsteknologiprogram. Så det tok aldri en tydelig retning fra tidlig av. Jeg begynte, tok en fot foran den andre og nå plutselig er jeg her. 

Silvija: Utrolig kult. Og du er et godt eksempel på, du kaller deg en positiv kaospilot. Jeg tror vi trenger flere litt modige, litt overoptimistiske sjeler hvis vi skal få til den kjempestore omstillingen både offentlig og privat. Vi er nødt til å ta nye risikoer når vi prøver noe nytt. Troen på at dette går bra og at innsparingene det skaper på lang sikt er så enorme at vi ikke kan la vær å bruke de kronene i år. Det er et fremtidsbilde som er vesentlig for å komme noen vei. 

Benedicte: Ja, og da krever det at man har en ledelse som tør å satse på de som tør å feile. Det krever også mot. Man kan ønske å ansette noen som er kjent og minner om seg selv, men det er viktig at lederne våre står frem og tør å romme alle, selv om det kanskje blir litt støy. 

Silvija: Litt slitsomt, men det blir så bra. Fortell litt om det nasjonale velferdsteknologiprogrammet. Hvis jeg forstår det riktig har du ansvaret for Nordmøre?

Benedicte: Det stemmer. Nå er vi åtte kommuner etter to kommuner gikk over til Trøndelag. Vi har fortsatt et godt forhold til de, men tallet er redusert. Vi startet i 2017 og det her er et nasjonalt prosjekt i regi av KS og helsedirektoratet og direktoratet for e-helse. Hvor man mottar prosessveiledning og bistår kommuner til å implementere velferdsteknologi. Vi på Nordmøre er opptatt av responssenter. Vi har digitalisert trygghetsalarmer og implementert masse ulike teknologier med både hell og stor dyktighet, og noen ganger har vi gått på trynet og lært av det. 

Silvija: Du dette responssenteret må vi også snakke om. Hvis jeg leser det riktig er det et slags beredskapssenter, et sted med noen skjermer og telefoner og det piper rødt når det er alarmer. Så klarer folk som har digitalisert noen av tjenestene hjemme, for eksempel fall-alarm eller smart matter for å sjekke om folk går ut eller hva det måtte være. Eller at man kan ringe inn og sende inn helsedetaljer også, kanskje noen målinger. Men det viktige er å vite at dataene går noe sted hvor det er kunnskapsrike og pålitelige personer som leser og ser og reagerer på en korrekt måte. Er det korrekt?

Benedicte: Ja det var jo en veldig lang beskrivelse, men jeg synes du har fått med mange perspektiver. Der sitter helsepersonell 24 timer i døgnet som svarer på tekniske og helsefaglige-alarmer. Mange av sensorene vi har satt ut sender beskjeder, og når man har skarpe alarmer trenger den å gå et sted. Det er ikke alltid den går rett til hjemmetjenesten. Den kan stå i stell, den kan være i bilen, de kan være opptatt eller alarmen kan være falsk. Da går alarmen inn til responssenteret som vurderer det helsefaglig. Dokumenterer og aksjonerer. Enten det er i form av å sende ut ambulanse, kontakte politi, helsetjeneste osv. Så vi har et stort spekter man kan benytte på den alarmen. 

Silvija: Grunnen til at jeg har lyst til å prate litt mer er om å spørre deg om å være litt mer konkret på teknisk og helsefaglig alarm. Jeg vil at folk skal ha et bilde i hodet sitt hvor dette kan gå hvis vi gjør det riktig. Alle vi har snakket med tidligere, både fra kommunalt- og pårørendeperspektiv ønsker at vi skal bo hjemme lenger. Det er en stor besparing for kommuner, og livskvalitet for de som bor hjemme, så lenge det er trygt og fritt. Da er det litt sånn at det er en del folk som lurer på hva som skjer hvis man for eksempel installerer nattkameraer, hva skjer med personvern? GPS i sokken, fallalarm, medisinalarm osv. Hvordan skal man gjøre dette på en riktig måte?

Benedicte: Jeg kan fortelle hvordan vi har gjort det så kan vi håpe på at det er riktig. Du har rett i at et digitalt tilsyn kan ytes som form for helsehjelp. Det kan være et kamera som slås på tre ganger om natten for å se om vedkommende er i sengen sin. Vi kombinerer det med en døralarm så ser vi at pasienten er hjemme eller ikke, dersom det for eksempel er kognitiv svikt. Når vedkommende beveger seg ut må alarmen gå et sted, og det er et responssenter. Hvis det en skarp, altså ikke falsk eller teknisk, kaller vi ut ressurser som kan bistå den personen, så vedkommende får hjelp akkurat når han trenger det istedenfor for 7-8 tilsyn hver natt når det ikke er grunn til det. Den tekniske alarmen du spør om er like viktig, for når vi begynner å erstatte helsetjenester med teknologi har vi krav som helsepersonell. Det betyr at vi må vite at alarmen virker. Derfor er også et responssenter viktig. Vi tar imot de tekniske signalene og ser om det for eksempel er utfall av strøm, da må noen inn og putte i kontakten. Er det et GSM-nettverk som er nede, funker ikke sensoren og da må vi inn med andre tiltak. Teknologi er kjempeflott og et viktig virkemiddel som kan gi bedre kvalitet og ressurser, men vi må være sikre på at det virker. 

Silvija: Nå drar jeg det litt forbi hjemmetjenesten. Ofte tenker vi på at velferdsteknologi er noe som utøves mot de svakeste eller de som trenger det mest. Om det er funksjonshemmede eller eldre som begynner å bli ut av stand til å klare seg helt selv. Men jeg tror vi går mot en fremtid hvor veldig mye av medisinen kommer til å utøves i hjemmet. Også for helt friske og unge folk, eller folk i alle aldre. Det dere lærer nå i responssenteret tror jeg blir en viktig plattform mot en utbedring av generelle hjemmetjenester hvor man etter hvert kan avlevere flere prøver oftere. Om det er blodtrykk eller blodprøve eller urinprøve. Og dette her inngår i et mer helhetlig hjemmetjeneste, for vi kunne igjen spart samfunnet for veldig mye ressurser, men også fått en enda bedre helsetjeneste. For man hadde hatt mer data, og derfor mer synlighet i vår helse. Men dette forutsetter også dataplattformen som er en del av utviklingen. 

Benedicte: Vi har jo gjort også det under covid pandemien nå. Vi har en utrolig flink rådmann og kommunalsjef som er digitalt fremoverlent og de var veldig tydelig på at vi tidlig i mars skulle kjøpe inn oksygenmålere og starte med digital hjemme oppfølging på personer med covid på responssenteret. Det gjorde vi. Alle pasienter i Kristiansund som ble positive fikk tilbud om digital hjemme oppfølging i form av selvfølgelig samtale hver dag, men også oksygenmåling av blodet og puls og temperatur. Så har vi utrolig fremoverlent innovasjon og utviklingsavdeling under IKT som bygget en nettportal for det her. Så nå har vi hatt gjennom ganske mange pasienter, overvåket dem digitalt, intervjuet noen i etterkant som sier det er trygt og godt å vite at noen passer på. Vi er veldig glad for det og i tillegg har vi avdekket en del forverringer som vi ikke vet hvordan har kommet eller godt på et tidlig tidspunkt, og spart familier og samfunn for lidelser. Det er noe vi har lyst til å bygge videre på.

Silvija: Veldig interessant. Du snakker om veldig fremoverlente rådmenn og mange kollegaer. Hva er det som gjør at dere på en måte har klart å få den positive utålmodige kulturen rundt digitalisering og helse? 

Benedicte: Først må ledelsen forstå og se og ha det perspektivet inne, det er det ikke alle som har, men vi er heldige som har det. Men det hjelper ikke bare med toppforankring, vi er nødt til å ha utøvende ansatte som gjennomfører planverk og kommer med egne ideer. Så det er et godt spørsmål. Jeg tror vi holder på å få en liten felles digital forståelse for utfordringene fremover. Vi er slettes ikke i mål, det er viktig og si. Vi har enda en lang vei og gå for å komme ut til alle ansatte, men vi jobber på. 

Silvija: Hvis jeg spør deg litt om de største overraskelsene fra corona og digitalisering? 

Benedicte: Jeg vet ikke om overraskelser er det rette ordet. 

Silvija: Hva er det viktigste du har lært da?

Benedicte: Som prosjektleder har jeg hatt en kjempefin observasjon. Det handler mye om de små kommunene som har ligget litt lenger bak i løpet som ikke har hatt ressurser til å digitalisere og gjennomføre konsekvensene digitaliseringen har medført. Vi har sett under pandemien at ansatte og toppledelse ut mot brukeren har hatt samme målbilde, har man hoppet flere år frem i tid. Det er utrolig kraft når man har forankring fra topp til bunn. Tenk om vi kunne hatt den kraften her på flere områder. For det skjer virkelig magiske ting ute i det ytterste øret til oss på kort tid. Så det har jeg virkelig tatt med meg fra pandemien. Jeg har blitt inspirert av andre sektorer. Jeg nevnte at vi hadde en IKT-avdeling i Kristiansund som bygget denne nettportalen om heter C19 hvor vi booket prøvetakning og fulgte opp de hjemme. De har jo drevet et innsiktsarbeid som vi i helse som profesjon sett fra mitt ståsted ikke har vært i nærheten av. Den nysgjerrigheten og viljen til å endre og positiviteten, og ikke fange noen med sitt språk og terminologi, men heller løfte noen har jeg ikke sett før. Det har inspirert meg. Vi har fått være med å samskape. 

Silvija: Jeg liker måten du uttrykker det at du har aldri følt deg dum i tåken av IKT-termer og annen ukjent mark. Det er viktig at folk som utvikler teknologi slutter å snakke sitt stammespråk og forstår at teknologi er et verktøy for alle. 

Benedicte: Ja, og skal man klare å samskape kan man ikke ekskludere noen med terminologi fra egen bransje, da må man inkludere og løfte. Det er ikke alltid mulig, fordi noen vil vise seg og hvor flinke de er. Men det er gode forhold for innovasjon hvis man er interessert i å jobbe sammen. 

Silvija: Jeg tror at av og til gjemmer folk seg bak terminologi når de ikke er helt sikre på den vesentlige meningen av ting. Da er det veldig lett å bli veldig formell. Hvis man virkelig forstår hva man snakker om kan man forenkle det for hvem som helst. Vi snakker mye om brukeren i sentrum og det har blitt et moteord. Nesten like mye som bærekraft. Men folk glemmer at det å ha brukeren i sentrum betyr at du skal lage tjenester som brukeren kan ha glede av. Man skal sammen finne ut av hva det er, ikke hva utvikler tror at brukeren vil ha. 

Benedicte: Ja, og da tror jeg det er utrolig viktig når vi digitaliserer i det tempoet vi har gjort, både de siste årene, men også under corona, så er det viktig å ville for mye på pasientens vegne. Jeg kjenner meg godt igjen. Det å ville så mye og tro så mye på en løsning. Vi ser at når vi har med brukerrepresentanter inn, lærer vi mye om sluttproduktet enten det er form, farge eller funksjon. Så vi må ikke glemme det og det tror jeg er en av de største utfordringene våre når alt skal skje så fort. Vi er litt opptatt av å være flink og glemmer å sette pasienten i sentrum. Også når det gjelder digitalisering og fortsatt spørre: hva er viktig for deg? Klarer vi det har vi større sjanse for å lykkes. 

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg litt til. Noe jeg fascineres av er både det tverrfaglige samarbeidet som dere har i deres egen kommune mellom teknologer og helsefaglige for eksempel. Og sikkert politikere også, for dette må på et eller annet vis finansieres og noen må forstå nødvendigheten av det. Men også det interkommunale samarbeidet. For skal vi komme noen vei kan vi ikke være sånn at alle kommuner skal være flinkest og finne ut alt selv, men at man deler. Der gjør KS en kjempejobb, men man er avhengig av at kommunene er aktivt med. Jeg har lyst til å spørre litt om suksesskriterier eller faktorer der. 

Benedicte: Fra mitt perspektiv har vi på Nordmøre hatt et samarbeid over lang tid. Den kulturen med å dele og inkludere er heller ikke ny, så vi bygger på noe eksisterende som kommer til å fortsette etter pandemien. Det er jo en suksessfaktor. Også har jeg lyst til å løfte frem fylkesmannen i Møre og Romsdal. Vi har representanter som sørger for å samle oss på feltet flere ganger i året, koordinere samhandlinger, legge opp til erfaringsdeling og å støtte økonomisk i prosjekter. Det skjedde både på etableringen av C19 og det skjer med det nasjonale velferdsteknologiprogrammet. Så kommunalsjef og rådmann til nettverk lokalt og litt mer regionale fokus som fylkesmannen har. Så vi har god forankring. Det er forankring i mange ledd og man bygger på en kultur som har vært der og man bygger på nøkkelperspektiver her inne for å få oss til og lykkes og at det skal vare etter pandemien og. 

Silvija: Så sa du noe annet som jeg vil høre mer om. Det er dette med at det ikke hjelper med verdens beste responssenter eller organisering hvis ikke de som faktisk er brukere er med på det. Så involvering av hjemmesykepleiere, borgere og lignende. Hvordan gjør dere det?

Benedicte: Nå er vi litt heldige med at mange har tatt utdanning for disse områdene. Og vi har også helseinnovasjonssenteret i samme hus hvor vi har tjenestedesignere som bistår med hvert enkelt prosjekt. Så vi har lært nå at det å ta med sluttbrukere enten i form av hjemmetjeneste, en operatør på responssenteret eller brukeren ut, gjennomfører vi intervjuer og tar med inn. Da kommer vi på hvorfor jeg holder på med det her når vi får med gulløyeblikk fra brukeren og skjønner hvordan det skal være. 

Silvija: Veldig gøy. Så C19; en av de store lærdommene fra covidkrisen var en rask evne til å samordne seg og komme opp med kreative løsninger, som oksygenmåleren. Var det noe i forhold til organisering av sykehjem, sykehus, noe der som vi skal ta med oss videre?

Benedicte: Helt sikkert. Nå har jo jeg vært litt i mitt snevre felt og ikke fokusert så mye på verken sykehjem eller sykehus, men det ligger store muligheter der. Du nevner C19 og digital hjemmeoppfølging og det er klart at hvis vi får til et samspill med likeverdige parter fra spesialist- og kommunehelsetjenesten når vi skal tilrettelegge for digital hjemmeoppfølging for andre grupper enn covid-positive som kan være kols, hjertesvikt osv. Da kan man for eksempel få partnerskap med en poliklinikk, fastlege og det kommunale. Da er det mulig å tenke at med disse aktørene kan vi gi pasienten innsikt, kontroll og mer oversikt over egen sykdom. Da blir pasienten en større ressurs enn tidligere. Så det å bygge på C19 og utvide til andre grupper, det er absolutt en mulighet etter pandemien. Og med tanke på evnen til å organisere oss skal vi bruke det momentet og den positive energien til å smi mens jernet er varmt. 

Silvija: For du sier også at en av de positive mulighetene som du ser at de kommunene som har hengt litt etter har fått fart på seg og pandemien har vært digitaliseringens mor. Hva er viktig for at vi ikke sklir tilbake til normalen vi hadde før pandemien? 

Benedicte: Klarer vi det er det en fantastisk prestasjon. For vi har nå driftet og innovert samtidig. Det er en krevende oppgave som setter ansatte på prøve, og det klarer man over perioder. Men både drift og innovasjon som hovedregel under press tror jeg man skal være litt forsiktig med. Men den erfaringen med å jobbe prosjektbasert og få med topp og bunn samtidig kan være viktig fremover. 

Silvija: Både innenfor digitalisering, men også smidig nettverksarbeid. Det er et eller annet som har skjedd der og med den dugnaden og ikke bare at vi holdt oss til oss, men puttet hodene sammen digitalt. Hva tenker du om teknologi fremover innen helse og velferd i litt store trekk? 

Benedicte: Det er et stort spørsmål. Mener du utfordringer eller muligheter?

Silvija: Hva er det viktig at vi lykkes med, fra et norsk/Nordmøre-perspektiv? Jeg tror det er noe med at vi har et felles offentlig helsesektor som er finansiert ganske godt i motsetning til de andre landene som har tilsvarende fellestjenester og er så kunnskapsrike. Hvilke unike muligheter er spørsmålet.

Benedicte: Skal vi se. Vi har en unik mulighet nå som vi har evne og samhandler godt. Det er en utfordring jeg vil dra med, og det er den digitale kompetansen de ansatte i helsesektoren har eller ikke har. I mange tilfeller er det en mangel. Jeg tenker at en liten møteplass, en utdanning for helsepersonell som ikke skal være lang og lavterskel som alle kan gjennomføre slik at man får en bedre forståelse innenfor IKT. Den har jeg savnet. Det har vært mange nye ord og begrep som jeg overhodet ikke har hatt noe forhold til da jeg tok min sykepleieutdanning, men som man må forholde seg til og lære litt om. Jeg tror et lite hakk opp på kompetansenivå når det gjelder helseansatte innenfor IKT vil gi oss et stort løft. Da vil forståelsen være bedre og det her blir ikke like skummelt, og alle kan delta. 

Silvija: Jeg har et forslag. At Lørn går sammen med en del av de som leverer sykepleierutdanning og at vi lager et kurs og etterutdanningstilbud. Problemet er at når disse store utdanningssteder skal lage nye kurs, tar det så lang tid. Så drar man med seg så mye legacy. Og når det gjelder IKT og generell IKT bruk i helse blir det for mye. Vi kan heller samle de ti beste historiene fra i fjor, se på journaler, sensorikk i hjemmet eller fastlegen. Jeg tror vi trenger laboratorier som er litt Flying Circus. Som kommer til deg og responssentralen deres osv. Og at man lager et lite kurs hvor man snackser på kunnskap. Det skal ikke oppleves som hardt, men morsomt, men som er oppvarming til et ordentlig kurs. Man tar for eksempel 5 studiepoeng, så 15 senere og lærer det ordentlig. 

Benedicte: Det var en veldig god ide. De lavterskel-møteplassene som ikke er skumle. Det blir som å ta en som ikke liker matte og gi de et vanskelig regnestykke. Sånn blir det med IKT og helseansatte. Den må vi få vekk. Den må vi sørge for at vi får en annen innstilling til. Hvis det kan være gøy er vi langt på vei. I min utdanning hadde vi blålysfeste med politi og helsepersonell, det var alltid gøy. Kanskje vi kunne fått til noe spennende mellom IKT og helse som gjør dette morsommere. 

Silvija: Jeg liker hvordan du tenker. Hvis det er litt fest blir det en god møteplass. Men jeg tror det å snakke om konkrete caser, og jeg ser en del kurs man kan plukke opp rundt omkring om kunstig intelligens. Men det blir så mye teori og statistikk og programmering. Og jeg selv er en programmerer, men jeg mener virkelig at det ikke er nødvendig at sykepleiere lærer seg programmering for å forstå kunstig intelligens. De må forstå verktøyet de blir og hvordan det brukes. På det nivået kommer det til å fungere. Det som er viktig er å formidle mulighetsrommet og effektiv bruk. 

Benedicte: Og gevinstene selvfølgelig. En litt dypere forståelse enn kun overflaten, men det holder. Det er derfor vi har annet personell med annen kompetanse. Alle kan ikke kunne alt, men alle skal kunne litt om alt. 

Silvija: Da har vi enda et prosjekt. Men litt sånn mot slutten. Jeg har lyst til å spørre om det var noen interessante dilemmaer. Noe som ikke var så opplagt at det er sånn og sånn det skal gjøres. 

Benedicte: Det er litt om takten på digitaliseringen som vi har snakket om. Det å miste sluttbruker eller pasienten eller innbyggere av synet, fordi vi ønsker for mye og skal gjøre alt for fort. Fort er bra ofte, men ikke hvis det får konsekvenser for sluttbruker eller pasient. Det må vi ikke miste. Det er noe med tempoet og at det går så fort at jeg redd for at vi glemmer noen perspektiver. Jeg har hvert fall tenkt på det. Så har jeg også eldre slektninger og jeg ser det at det går så fort digitalt, og det hadde vært skummelt før for mange voksne og. Selv om man er flink er det mange som faller av det toget. Det er også et dilemma om man kan gå så fort at ikke alle henger med. Jeg tror det er viktige refleksjoner og ha med seg videre og vi må ikke bli vår egen største fiende. 

Silvija: Men da har jeg egentlig lyst til å stille mine avsluttende spørsmål som er korte og personlige. Det første er om du kunne gitt en liten inspirasjonsgave tidligere. Om det er noe du har sett eller lest den siste tiden? Trenger ikke være faglig. 

Benedicte: For min del er det viktig å bruke begge deler av hjernen og stimulere ikke bare det faglige. Når man finner en liten gave som Lars Mytting har skrevet som heter «Søsterklokkene» som handler om kvinneskikkelser, litt fakta og litt fiksjon fra Gudbrandsdalen fra langt tilbake. Så er det en liten hvilegave og man får hvilke inn i et annet univers. Den anbefaler jeg, så har det kommet en oppfølgingsbok og. 

Silvija: Vi skal plukke opp et par av de diktene og legge dem inn som tekst med podcasten sånn at folk kan lese dem der. Neste spørsmål er om du har en nær personlig rollemodell. Hvem i livet ditt inspirerer deg mest?

Benedicte: Det er mange. Noen på faglige plan, noen på personlige plan. Når hverdagen blir veldig høytsvevende og kravende blir stor har jeg to barn som både inspirerer og krever at jeg holder meg myk og føyelig. Så jeg må si det er barna mine som inspirerer meg mest, både innenfor det digitale og de spør ofte ”er ikke dette jobben din?”. 

Silvija: Så lurer jeg på hva var din mest positive overraskelse fra corona?

Benedicte: Kraften i kommunen som vi evnet å ha, og snu oss så fort når det var denne forankringen på tvers. Både topp og bunn. Vipps så var det her gjort, så kom det neste. Det er utrolig fascinerende og se. Vi har kommuner med 2.500 innbyggere til over 20.000, men som virkelig bare snudde seg på femøringen og bare gjorde det. Og gjorde det kjempebra. Den er ikke så lett å glemme. 

Silvija: Jeg tenker at dette er noe vi burde snakke mer om offentlig. For altså disse nasjonale forskjellene og hvordan Norge klarte seg. Så kan vi sikkert diskutere økonomien i det og politikken i det, men det er så mange steder der det gikk dårlig i det offentlige eller bare ble krangling. Jeg har inntrykk av at Norge kanskje har fornyet sitt selvbilde når det gjelder omstillingsevne og det er nydelig. 

Benedicte: Det må vi ikke glemme og løfte opp, men vi må også huske hvor krevende det har vært og fortsatt er. 

Silvija: Siste spørsmål; hva pleier du å bruke som livsmotto eller psykologisk triks når du skal videre ut av vanskelige perioder?

Benedicte: Selv om det er vanskelig, så er det fullt mulig. Vi landet på månen. 

Silvija: Veldig bra. Benedicte Nyborg, takk for at du var med oss i Lørn på en inspirerende og lærerik samtale. 

Benedicte: Takk skal du ha.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University