Velkommen til Lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn og NSF-podcastserie om «hva har vi lært av corona?» Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Ellinor Bakke Aasen som er seksjonsleder for bo- og behandlingssenteret i Sandefjord kommune, og leder for utviklingssenter for sykehjem- og hjemmetjenester i Vestfold og Telemark. Velkommen Ellinor!

Ellinor Bakke Aasen: Tusen takk!

Silvija: Det var litt av en tittel, det var halve podcasten!

Ellinor: Ja, det er litt sånn når jeg kommer midt i presentasjon av meg selv, så tror jeg de fleste har falt av. Men så har jo det med utviklingssenter ved sykehjem og hjemmetjeneste i tillegg endret, i og med at vi var ett fylke, så var det plutselig Vestfold og Telemark også parentes Vestfold. Så jeg har jo den gamle Vestfold-delen som jeg har ansvar for i forhold til utviklingssenteret. Også er jeg da leder for alle bo- og behandlingssentre i Sandefjord kommune som da er sykehjemmene i Sandefjord i kommune, som er fire sykehjem og tre bofellesskap for mennesker med demenssykdom. 

Silvija: Ja. 

Ellinor: Totalt 324 pasienter som vi har plass til.

Silvija: Ja, vi kommer tilbake til begge de to temaene. Både i lys av corona og i lys av digitalisering. Jeg skal si tre ord om selve podcasten og serien for at folk klarer å plassere samtalen vår i en større helhet. Lørn sammen Norsk Sykepleierforbund lager da en kunnskapsserie, en kunnskapsinnsamslingsdugnad på ting som vi har lært fra corona. Men da som sagt det er også en veldig stor revolusjon bak corona-sløret som er på gang, og det er digitalisering av helsetjenester og kanskje offentlig også. Så vi kommer til å fokusere da på både på behandlingssentre, men også sykehjem og hjemmetjenester i denne samtalen, gitt at det er ditt ekspertiseområde. Og da med tre hovedspørsmål som vi håper at folk skal ha i bakhodet mens de hører på vår samtale. Det første er vel egentlig «hvilke muligheter ser du i digitalisering som skjer i disse områdene nå?» Det andre spørsmålet som vi vil at folk skal tenke på er «hva har corona lært oss, hva var de nye positive læringene vi har fått av dette her og hva er de nye negative læringene som vi må sørge for at vi gjør annerledes ved neste store krise?» Og da avslutter vi egentlig med en type diskusjon om vi kan se noen felles gode ideer, altså «hva ville du ønsket deg som viktigste satsinger innenfor det feltet som du jobber med?» Okay? Veldig bra. Da kjører vi, og vi starter alltid med det samme spørsmålet og det er «ja hvem er Ellinor, og hvorfor synes hun at hun har en veldig spennende jobb?»

Ellinor: Ja, altså, hvem jeg er kan være så mangt det, alt etter hvem som ser meg. Men hvis jeg tenker jobbsammenheng er jeg i alle fall en sykepleier, og jeg er, selv om jeg har vært leder i snart 30 år faktisk, så har jeg alltid vært sykepleier og faget har vært det viktigste for meg. Og så er jo ledelse også et fag, men selve sykepleierfaget har også hele tiden vært med meg som en viktig bit. Og jeg har jo tatt flere videreutdanninger, både i ledelse og dokumentasjon som også er et tema som opptar meg veldig; dokumentasjon av helsehjelp. Også har jeg tatt en master i helseinformatikk, fordi akkurat det med informatikk og digitalisering av helsetjenestene er noe som har interessert meg helt i fra første gangen jeg fikk en pc og et journalsystem på pc, og tenkte at; dette her må jo kunne gjøres bedre!

Silvija: Men du, Ellinor, det høres ut som at du har lært hele livet. 

Ellinor: Ja! 

Silvija: Har du noen gode tips å dele der? Altså folk sier ofte at de ikke har tid eller at «nå er jeg utlært med dette så nå får noen andre fikse det», altså den tverrfagligheten som du representerer tror jeg er egentlig en sånn rollemodell for fremtiden for oss alle sammen. Hvordan skapte du tid og motivasjon?

Ellinor: Jeg har nok en stor grad av indre motivasjon til akkurat det å være kunnskapssøkende og nysgjerrig og lete hele tiden etter muligheter å gjøre ting bedre på. Men jeg kjenner jo veldig til det du sier med at vi har lett for å si at vi ikke har tid, men jeg har jo en teori på at det du har lyst til har du jo tid til. Så det er vel kanskje lysten som har styrt vel så mye som behovet, og så kan man jo gjøre veldig mye, med å ta litt sånn over: jeg har hele tiden jobbet full stilling mens jeg har tatt alle utdanningene mine, og det går an å legge til rette underveis, men man må være veldig strukturert for å få det til. 

Silvija: Fortell litt mer om, altså, en annen ting jeg begynner å lære nå om sykepleiere er at de må være kanskje verdens mest motiverte yrke. «En gang sykepleier alltid sykepleier», og det må være noe med meningen i jobben, men hvordan bestemte du deg for å bli en sykepleier?

Ellinor: Ja, det var jo litt sånn for jeg bestemte meg egentlig ikke for å bli sykepleier jeg, jeg bestemte meg for å bli lege og komme inn på medisinstudiet i Oslo. Men så skjedde det noe i familien som gjorde at jeg ikke kunne begynne det året likevel, og da, sånn at jeg jobbet et år og jobbet i en bolig for mennesker med utviklingshemming, og da tenkte jeg liksom kanskje: «nei er det lege jeg egentlig skal bli?» Da tenkte jeg enten vernepleier, eller, jeg var egentlig inne på vernepleier da og så var det en sykepleier som jobbet der som sa «du må ikke finne på å bli vernepleier, da blir du låst resten av livet. Ta sykepleien du, for da har du alle muligheter». Så da hørte jeg på henne, også begynte jeg på sykepleien. Så sånn ble jeg sykepleier, og jeg var også inne på at jeg skulle bli kjemiingeniør, så det var ikke noe sånn at jeg følte meg kallet til å bli sykepleier fra jeg var barn. 

Silvija: Ja, men det er noe med alle de mulighetene. Altså det er flere som har påpekt at det er så utrolig store muligheter for videreutviklingen innenfor sykepleiefaget. 

Ellinor: Ja, og det tenker jo jeg at man egentlig kan gå nesten i alle retninger med en sykepleierutdanning. Kanskje man tar noen tilleggsutdanninger, og det er jo en generalistutdanning: som gjør at du kan ganske mye om mange ting, og for å bli spesialister så må du ta videreutdanninger innen de temaene. Det er virkelig en utdanning jeg kan anbefale alle unge som lurer på hva de skal bli nå. 

Silvija: Veldig spennende Ellinor, jeg vet ikke om du også skal fortelle oss litt mer om, altså «hva gjør man når man er seksjonsleder på bo- og behandlingssenter, og hva gjør dere på dette utviklingssenteret også?»

Ellinor: Ja, da skal jeg prøve å være litt kort. Som leder for bo- og behandlingssentre er jo jeg den overordnede lederen for alle sentrene, også har jo, når jeg sier bo- og behandlingssentre så er det sykehjem altså, men vi har liksom i vår kommune døpt de om til bo- og behandlingssentre. Men så har jo alle sentrene en egen enhetsleder som er leder for hvert senter, så mine medarbeidere er jo enhetsledere. Så min jobb er egentlig å holde tråden i at vi jobber mot felles mål, vi følger lover og retningslinjer, vi er oppdatert i forhold til kompetanse, vi jobber med rekruttering. Det blir liksom på et litt mer sånn overordnet nivå jeg har ansvaret. Samtidig liker jeg også å gå litt inn i detaljene der, og spesielt innenfor det som har med fagutvikling å gjøre, og spesielt i forhold til dokumentasjon. Så jeg har jo selv opplæring med medarbeidere der innen dokumentasjon og IPLOS for eksempel. 

Silvija: Hva går denne dokumentasjonen ut på?

Ellinor: Dokumentasjonen er jo det som helsmedearbeiderne dokumenterer jo all helsehjelp som blir gitt, altså i ett rapport- eller journalsystem. Og der er jo mange, eller vi har en journalforskrift vi skal følge. Så det er jo å følge opp den journalforskriften, at dokumentasjonen er god nok, at vi dokumenterer det som er riktig rundt pasienten som gjør at vi kan gi den beste helsehjelpen. Og at vi kan samhandle med for eksempel både sykehus og lege/sykehjemslege, at vi kan gjenbruke den dokumentasjon til å gi god hjelp til pasientene. Her er det jo sånn at helsepersonellet hele tiden må, det er kontinuerlig opplæring for at den skal være god nok og at de skal være trygge på måten de dokumenterer på. Også kommer det alltid nye verktøy i forhold til kartlegginger, i forhold til for eksempel det jeg snakket om som er IPLOS, som er et funksjonskartleggingsverktøy som vi er pålagt å bruke i kommunene, som man trenger opplæring. Da skjer det at jeg reiser rundt på institusjonene og tar sånn type opplæring selv, for å komme litt tettere på praksis og ikke minst for å bli kjent med hva som er problematikken ute; det er veldig lett å sitte på toppen og tenke seg hva som skjer, men så er det ikke alltid sånn at det stemmer med virkeligheten når du kommer ut og snakker med medarbeiderne ute. Hva som opptar dem, hva de synes er problematisk, hva de synes er moro, hva de liker å jobbe med - gir meg veldig mye og få være sammen med dem. 

Silvija: Da går vi vel egentlig over til det første spørsmålet; «hvor ser de de største mulighetene, og hva tror du er de viktigste tingene vi skal gjøre for å digitalisere ditt fagområde riktig?»

Ellinor: Hvis jeg tar i forhold til medarbeiderne først, så tror jeg de også automatiserer mange prosesser som de bruker mye tid på, og som medarbeiderne opplever at det er unødvendig tid, altså, veldig mye de skal dokumentere, veldig mye de skal krysse av, det er mye rapporteringer på veldig mange ting. Jeg tror at hvis vi kunne jobbet med å få veldig mye av det mer automatisert, så hadde det hadde det gjort ting lettere for - for noen år siden så innførte vi noe som heter E-meldinger, sånn elektronisk samhandling mellom leger og helsetjenestene i kommunen. Det var noe som lettet arbeidet for sykepleierne, spesielt da veldig mye at de slapp å sitte i telefonene og prøve å ringe og få tak i disse fastlegene. Nå kunne de sende e-melding i journalsystemet, og få svar når fastlegen kunne svare - det lettet både arbeidet for fastlegen og for sykepleieren. Enda flere sånne type prosesser tenker jeg hadde vært veldig bra å fått på plass, og for lederne - det å kunne automatisere veldig mye av disse jobbene de må gjøre rundt det med personal og alle personalmeldinger for eksempel. Alt som skal rapporteres, hvis det kunne vært mer automatisert så hadde det frigjort mye tid til å være med pasientene og ta seg mer av medarbeiderne for lederne.   

Silvija: For dette er en diskusjon vi har hatt med flere vi har snakket med i en annen serie, vi lagde en serie med noe som heter MEDLEARN; en helsefagskole som fokuserer da på helsefagarbeidere og velferdsteknologi. Og jeg tenkte i utgangspunktet at det kom til å være en del diskusjoner rundt «varme hender» og teknologi, men uten unntak var folk fulle av muligheter, eller de så masse muligheter, og optimisme egentlig til at teknologien er nyttig og nødvendig for å eskalere opp disse kloke hoder og varme hjerter til å dekke det enorme behovet vi kommer til å ha for diverse type behandlinger av både eldre og andre innenfor velferdssektoren. Hva tenker du?  

Ellinor: Jo, altså nå er ikke jeg så veldig glad i det uttrykket kloke hoder, eller kloke hoder er jeg veldig glad i men altså varme hjerter og varme hender, det er klart de skal ha det, men det viktigste er de kloke hodene tenker jeg, og at de har den kompetansen som de har behov for for å møte den pasientgruppen som er i kommune- og helsetjenesten. Da tenker jeg at teknologi kan også være med å bidra der til å, både forskjellige typer - både velferdsteknologi, overvåkningssystem, eller det er jo ikke overvåkning da.

Silvija: Det er overvåkning! Men det er til ditt eget beste!

Ellinor: Ja, jada. Men det blir litt feil når jeg sier overvåkning, det blir jo mer sporingsteknologi, eller jeg liker også å kalle det beskyttelsesteknologi, altså der man beskytte eller bruke i situasjoner som er vanskelige for dem. Eller som gjør at de blir liggende lenge på gulvet, hvis de da har en varslingsteknologi som varsler når de er gått ut av senga så vil jo det hjelpe dem. 

Silvija: Det var veldig interessant egentlig å høre at, altså jeg tenkte i utgangspunktet at teknologi kom til å være litt sånn GPS og roboter, ikke sant. Medisineringsskap som er litt smarte og kanskje et nattovervåkningskamera, og kanskje noe kommunikasjonsverktøy som gjør det lett da for folk å navigere når man begynner å få mentalt eller fysisk svekkede evner i motsetning til å måtte fikle med en sånn en. Men det viser seg at det finnes også muligheter innenfor type analyse, altså at når man først har dokumentert ting riktig og samlet de riktige dataene fra diverse sensorer, om det kan være et nattkamera eller en GPS eller at man kan yte enda bedre tjenester da, at man kan personalisere tjenestene mer, at man forstå pasienten enda bedre.

Ellinor: Ja, og jeg har jo veldig troen på akkurat den type måte å bruke teknologien på. En kan for eksempel bare nokså enkelt som et aktivitetsarmbånd som du har på for å se når tid på døgnet du er aktiv, analysere og se på hvilken tid er det viktig at vi er inne med personal her hos denne pasienten, at det blir mye mer individualisert på hvilken tid de forskjellige pasientene har behov for å ha mer oppfølging eller kontakt. 

Silvija: Så man slipper å vekke dem istedenfor å være der?

Ellinor: Ja, blant annet å gå inn tre ganger på natten og sjekke om de er i senga eller om de trenger hjelp til noe, så hvis du har en sånn teknologi som gjør at de kan bli varslet hvis de trenger hjelp eller må ut av senga eller ja, i forskjellige situasjoner. Men den kan også være på dagtid, altså, noen er mer rolig og sitter og slapper av om formiddagen og er mer aktive om ettermiddagen, og da er det kanskje lurt at de da har en personal som kan hjelpe dem i den situasjonen eller hvis de har lyst til å gå ut - eller hva det er de er aktive med. Å analysere mye mer enn det vi gjør, altså vi er ikke veldig flinke egentlig til å analysere. Vi er veldig rutinepreget, ut i hvert fall når jeg ser ute i mine avdelinger, så er vi opptatt av rutinen og de jobbene som skal gjøres og det er viktig det også. Men det blir ofte styrt etter personale som har satt opp rutinene sånn at det passer inn når man skal ha pause, når man skal ha lunsj, middag, altså, det er gjerne hovedtingene som styrer dagen. Så har man kanskje ikke vært så tydelig på å gå inn og se på hvilken tid pasienten eller brukeren har behov. 

Silvija: Du nevnte også for meg at dere hadde en del eksperimenter med for eksempel bruk av VR-briller, hva var det?

Ellinor: Ja, for en del er jo dette med pasientene og teknologi, men også i forhold til medarbeiderne; «hvordan skal vi i fremtiden klare å sikre at de har den kunnskapen de skal ha?» Vi vet jo at noe av det dyreste vi gjør nesten er å gi opplæring til personale, fordi vi må ta de ut av drift og de må kanskje reise bort og de må på kurs og litt forskjellig. Da har vi i utviklingssenteret jobbet mye med nå å tenke litt annerledes i forhold til opplæring; altså å bruke teknologi på en måte som gjør at det blir gjennomførbart på avdelinger, og da er akkurat det her med VR-briller og VR-teknologi en av de tingene vi nå tester ut og skal prøve. Det går mer ut på at vi skal simulere situasjoner, for eksempel i forhold til vold og trusler som kan være en del av både på institusjoner, i hjemmetjenestene, i rustjenestene og hos psykisk utviklingshemmede. Den spiller inn en del filmer som man da kan simulere, altså man kan se på disse filmene i VR-brillene og se på forskjellige scenarioer som man kan oppleve. Det vi jobber med nå er å lage et opplegg i etterkant når du har sett den filmen med egen refleksjon og refleksjon i gruppe. Vi tenker at dette her er én måte å legge opplæring på, blant mye annet. Vi er vel kommet til en tid der det å lese en bok kanskje ikke er den beste opplæringen vi kan gi våre medarbeidere. 

Silvija: Vi får hjelpe til med podcaster da!

Ellinor: Ja, ja podcaster er blant annet en ting som er veldig bra, tenker jeg. Vi må tenke at folk lærer på veldig forskjellige måter, og både podcaster, VR-briller og det med å bruke e-læringsprogram er bra for noen. Film er bra for noen, og vi jobber nå med et spill for å lære og bruke et kartleggingsverktøy innen ernæring. Vi må også være mye mer - tør å tenke litt annerledes når det gjelder opplæring. Det vil bli billigere å ha den opplæringen hvis du kan gjøre simulering på arbeidsplassen med VR-briller for eksempel. 

Silvija: Jeg lurer på om jeg har lyst til å spørre deg; «hva er det viktigste du har lært av covid 19-krisen?»

Ellinor: Ja, det aller viktigste, eller som overrasket meg litt, var hvor utrolig raskt vi klarte å omorganisere oss, og hvor raskt vi liksom godtok at «nå er situasjonen sånn». Da tenker jeg mest i forhold til medarbeiderne nå, og hvor fort de egentlig godtok alle nye retningslinjer som kom veldig fort. Det viser jo at vi som mennesker klarer å omstille oss veldig fort hvis vi må. Akkurat det synes jeg var veldig spennende at vi gjør, for jeg har jo vært med på veldig mange endringsprosesser som er utrolig slitsomme og som er vanskelig å få med medarbeiderne på. Det viser at når man må, går det veldig lett. Så har jeg lært det med kommunikasjon og informasjon, og hvor utrolig viktig det er å hele tiden være i forkant med informasjon og ikke legge skjul på noe - bare være veldig ærlig i informasjonen. Og det at du ikke vet helt sikkert enda, eller at vi må vente til mandag så får vi kanskje et svar, eller, og det er også ovenfor pårørende og pasienter og det med informasjon, at de er trygge på at de får den rette informasjon og at vi ikke prøver å skjule ting. At vi informerte hvis det var smitte på en institusjon så fikk de informasjon med en gang, og en plan på hvordan vi skulle gjennomføre. 

Silvija: To veldig gode egentlig sånne ledelsesleksjoner tenker jeg, som du snakker om her. Det ene er, og jeg tror vi burde se på der her litt også i internasjonalt perspektiv; jeg vet ikke om det er så mange andre land som tok til seg denne her dugnaden så velvillig som det vi gjorde i Norge, og hvor utrolig viktig effekt det har hatt egentlig på også, fordi samfunnet da selvregulerte denne distanseringen og var egentlig ganske disiplinerte på det, så unngikk vi kanskje noen av de aller aller verste utfallene som en del andre også europeiske land har måttet håndtere. 

Ellinor: Ja, nei, men jeg tror det har, også var det jo spennende med det at man plutselig måtte tenke mer digitalt, og ikke minst i kommunikasjonen mellom pårørende og pasient. For i de første månedene var jo institusjonene nesten helt stengt. Og på.. 

Silvija: Nei for der har jeg lyst til å spørre deg, altså det må føles litt som å være leder for spesialstyrker. Akkurat under corona så er det de som jobbet da i bo- og behandlingssenteret, de som kanskje hadde den aller, aller mest krevende jobben, og samtidig ble ikke den jobben enklere av at vi på en måte at vi tilrettela det kanskje ikke nok nasjonalt til at man slapp å jobbe på flere steder samtidig; at man kanskje kunne fått litt mer beskyttelse sånn at ansatte heller ikke ble syke. Var det annerledes for de du jobber med og de du leder, og for så vidt deres pasienter også?

Ellinor: Altså, det var jo veldig mye som var annerledes. Blant annet så var jo ikke de i den gruppa som kunne gå på hjemmekontor og suse rundt i joggebuksa, og ta frokost når du ville. De måtte på jobb akkurat som før. Samtidig kom de i en situasjon der de fikk veldig masse spørsmål hele tiden fra både pårørende og pasienter. For de var arbeidsdagen egentlig veldig mye mer krevende enn tidligere, og det å stå i disse situasjonene - og det har også vært veldig mange etiske dilemmaer også i forhold til hvis man måtte isolere pasienter som ikke har samtykke og ikke forstår hva som skjer; hvordan skal vi gjøre det? Det er også sagt at vi må gjøre behandlingsavklaring, hvem skal få behandling? Hvem skal på sykehus? Hvem skal ikke på sykehus? Alle sånne avklaringer. Nå var vi jo veldig heldig for vi hadde ingen smittede pasienter i den perioden, så vi var jo kjempeheldig sånn sett. Men det var jo sånn personalet måtte tenke igjennom og diskutere, både sykehjemslegene, sykepleierne og de andre helsepersonalet. Og den, ja, det med at de hele tiden stod i frontlinjen på samarbeidet med pårørende, for det var jo alle pårørende som synes det var veldig logisk å stenge dørene. Noen synes vi var veldig restriktive, men så var det andre pårørende, når vi åpna opp litt, som synes vi var altfor slepphendte. De som jobber der og som står i disse situasjonene må hele tiden ta støyten, kan du si. Også var den annen ting; vi har jo vant til åpne dører på institusjonene her, så var har ikke hatt noe behov for å møte de som skal komme på besøk. Det har vært en god del ekstra arbeid for de også, med for eksempel å måtte stille en del spørsmål til pårørende som man ikke er vandt til å stille; om de er friske, om de tilrettelegger i forhold til hygiene og sånne ting, så jeg synes at de som virkelig har stått på er jo de som har vært ute i krigslinja, som du sier. 

Silvija: Det virker som om hvert fall at det er en av de yrkesgruppene som har fått aller aller mest å gjøre i denne krisen, og som også var kanskje bevisst den risikoen de måtte håndtere på jobben hver dag. Hvis jeg forstår riktig, så treffer coronaen veldig skjevt aldersmessig men også generell helsemessig. Kommer et coronavirus først inn på et sykehjem, så kan det fort bli en drapsmaskin. 

Ellinor: Ja, og det er de fullt klar over. Jeg tror veldig mange er veldig redd for at det er de som skal dra smitte inn på sin institusjon, så det har jo endret livet kanskje veldig mye for de som er helsearbeidere - jeg tror de er ekstra redde og ekstra forsiktige i forhold til hvem de er sosialt sammen med på fritiden. 

Silvija: Du, jeg har lyst til å spørre deg litt om fysiske versus digitale møter. Vi snakket både om hvor bra hjemmekontor og hvor bra det er med VR for opplæring og digitale møter forøvrig, men hvilke områder tenker du fortsatt er veldig viktig vi ikke digitaliserer? 

Ellinor: Ja, vi har jo prøvd alt mulig nå da i forhold til møter, men det vi ser som er veldig vanskelig å ha digitale møter på er gode refleksjoner og etiske refleksjoner. Det er vanskelig å få til den for da bruker du også mye av resten av kroppen din i en sånn etisk refleksjon, og det blir litt kunstig hvis du skal vente på - der er det ofte sånn at du må kaste deg litt frampå. Akkurat det synes vi er vanskelig å gjennomføre, og der vi skal jobbe mye prosess og vanskeligere digitalt. Man kan gjøre mange små deler av prosessen digitalt, men akkurat den med prosessjobbing synes vi er litt vanskelig. 

Silvija: Ellinor, hvilke tanker har du for bruken av teknologi og digitalisering fremover? Hva er det viktigste vi bør jobbe for å få til? 

Ellinor: Ja, jeg tenker jo vi er jo bare helt i startgropen. Jeg tror ikke vi har helt sånn fantasi til å se for oss hva vi kan få digitalisert, men jeg er fortsatt opptatt av alle sånne prosesser som vi kan gjøre enklere med digitalisering. Det med å få, ja som jeg snakket om, det med å få automatisert så mange prosesser som mulig sånn at man ikke trenger å bruke den dyrebare tiden til helsepersonell på de tingene. Jeg tenker også sånn i forhold til hjemmeboende, så er det veldig mye mer man kan gjøre i forhold til å tenke det med beskyttelsesteknologi, sånn at de kan bo hjemme lengst mulig. Vi snakket så mye om at de skal lære seg å bruke teknologien, de eldre, men når det kommer til den tiden de trenger hjelp, og ofte er det en kognitiv funksjon som blir dårligere. Da er det uansett vanskelig for dem å bruke teknologi. Jeg tror vi må tenke enda mer teknologi der de ikke trenger å lære seg teknologi, men som likevel gjør at de kan bo hjemme så lenge som mulig. 

Silvija: Ellinor, helt på slutten så har jeg lyst til å spørre deg fire personlige korte spørsmål. Det første er om «har du sett eller hørt noe de siste månedene som virkelig har inspirert deg som du kan gi videre som inspirasjonsgave?»

Ellinor: Ja, den siste boken jeg leste var jo Roy Jacobsen som heter «Bare en mor». Den synes jeg var kjempegod, og sier veldig mye om kvinnens rolle, både i familien og i samfunnslivet. Den kan jeg virkelig anbefale, veldig god julelesing!

Silvija: Notert! Så lurer jeg på om du har en personlig nær rollemodell; «noen som du bevisst eller ubevisst bruker når du skal finne veien videre?»

Ellinor: Ja, jeg hadde en leder for veldig mange år siden, da jeg jobbet i Gloppen kommune. Eller jeg hadde to ledere der, som jeg egentlig har med meg fortsatt som rollemodeller.

Silvija: Hvorfor?

Ellinor: Skal jeg si hva de heter også?

Silvija: Hvis du vil!

Ellinor: Ja, det var ei som heter Anni Tjelde, som var helse- og sosialsjef der i Gloppen når jeg jobbet der. Også var det han som var leder før henne som helse- og sosialsjef, Per Haar. Og de to har jeg fortsatt med meg i ryggmargen. 

Silvija: Hvorfor?

Ellinor: Jeg synes egentlig de sto veldig for det å inkludere medarbeidere og se sine medarbeidere. Det var de veldig gode til! Så det har jeg alltid hatt lyst til å ha med meg videre også. 

Silvija: Så lurer jeg på om du har en sånn - «hva er din mest positive overraskelse fra corona?»  «Hva vant vi når vi tapte så mye?»

Ellinor: Nå hørte ikke jeg helt hva du sa - du sa..

Silvija: Hva vant vi? Vi tapte mye, det vet vi, men hva vant vi med corona? Hva er den mest positive greia du får ut av det?

Ellinor: Jeg tenker jo at vi vant mye på det at vi faktisk har et godt samhold selv om vi måtte være fra hverandre, og at vi kom veldig mye lenger i forhold til det med digitalisering veldig fort. Det vant vi, i alle fall! Så var det ikke så veldig mye annet også da!

Silvija: Ja, og siste spørsmålet er; «hva slags teknikk eller livsmotto pleier du å bruke når du er i vanskelige situasjoner og må bare tvinge deg selv videre?» 

Ellinor: Da bruker jeg egentlig å spørre meg selv om; er det noe vi kan dø av, hvis ikke, så prøver vi!

Silvija: Veldig bra! Ellinor, tusen takk for en veldig inspirerende og lærerik samtale!

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podcasten på vårt online-universitet Lørn.University.