Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til podkasten Lørn og Kystverket. Jeg er Silvija Seres. Gjestene mine i dag er Heidi Beate Vang og Anna Karlqvist, begge to fra BarentsWatch. Velkommen.

Heidi Beate Vang og Anna Karlqvist: Takk!

Silvija: Heidi, vi har snakket sammen før, i en podkastserie som Lørn gjorde med Sopra Steria. Der var BarentsWatch og du dratt inn som eksempel på en veldig god partner, som verden må lære om. Både om partneren, men også om måten å samarbeide på. Nå igjen er dere dratt inn som en veldig god partner, i dette tilfellet av Kystverket. Vi kommer til å gå tilbake nettopp til denne partnerskapsmodellen som BarentsWatch er et kanskje unikt godt eksempel på. Jeg skal si noen få ord om podkasten, serien og denne samtalen før vi kjører i gang. Denne episoden er én av fem Lørn gjør sammen med Kystverket for å snakke om innovasjon innenfor maritim digitalisering. Det vi skal fokusere på spesielt i denne samtalen er prosjektet BarentsWatch. Det er et ganske unikt prosjekt. En unik måte å organisere seg på internasjonalt, for det er 26 offentlige institusjoner som bidrar både med data, ressurser og behov for å lage kanskje verdens beste digitaliserte marineplattform. Det første jeg vil at folk skal tenke på når de hører på episoden er: hva er BarentsWatch, og hvorfor funker det? For det andre vil jeg at du skal få med deg noen konkrete eksempler på gode prosjekter som BarentsWatch driver med, både innholdsmessig og organisasjonsmessig. Det tredje går på offentlig som en plattform for innovasjon. Mandatet til BarentsWatch var utviklet på en like klok måte som jeg tror at mandatet til oljefondet var utviklet. Det er et par ting vi har fått til utrolig spennende i dette landet, som dytter oss fremover i den digitale tidsalderen, i stedet for å begrense vår vekstevne. Jeg har lyst til å snakke om det mandatet og politikken som gjør dette mulig, som et tredje spørsmål. Høres det greit ut?

Heidi og Anna: Ja.

Silvija: Veldig bra. Da starter vi! Første spørsmål er alltid: hvem er du, og hvorfor synes du at du har verdens mest spennende jobb? Dere får kanskje slåss om hvem som tar den først.

Heidi: Anna, du skal få begynne.

Anna: Skal jeg få begynne? Okei! Jeg heter Anna Karlqvist og jeg jobber med et fag som heter felles ressursregister. Jeg har verdens mest spennende jobb fordi jeg får lov til å være med å motivere både brukere og utviklere til å tenke nytt, prøve nytt – men fremfor alt til å sette i gang her og nå. For det er det smidig utvikling handler om; å ta det første steget og utvikle seg etter det.

Silvija: Anna, før vi slipper til Heidi, jeg pleier alltid å spørre folk om de har en eller annen sær hobby. Jeg ser på CV-en din at du har studert teknisk fysikk, du har sivilingeniør fra KTH i Sverige. Videre ser jeg at du har kompass, orientering og skog, og kart ikke minst, også som hobby. To hobbyer der den ene er svenske i Norge og den andre er kart og natur. Hva er særest?

Anna: Hva som er særest? Det går jo hånd i hånd! Det er et veldig fint orienteringsmiljø her i Nord-Norge. Jeg liker å komme ut i ukjent mark og finne veier og løse problemer. Smidig utvikling og orientering har til felles at du må vite hvor du er og ha et mål om hvor du skal. Du har et stort kart, men du behøver bare å forholde deg til det terrenget du er i akkurat nå, og velge en retning å gå. Velger du riktig retning, bommer du ikke altfor mye på målet. Men det gjelder å tilpasse seg langs veien, med ny input og nye innspill som kommer.

Silvija: Dere bor begge to i Tromsø?

Heidi og Anna: Ja.

Silvija: Siste kommentar fra meg i forbindelse med hobbyen din. Jeg pleier å spørre folk om det, for det er ganske fascinerende hvordan folk forteller mye om sin livsfilosofi ved å kommentere hobbyen sin. Jeg synes beskrivelsen om å finne frem i ukjent terreng fort og på en meningsfylt måte er en kjempefin beskrivelse. Takk for inspirasjonen. Så var det Heidi.

Heidi: Ja! Jeg er fortsatt hun jenta fra Nord-Norge som hater kulde. Heldigvis kan man si at det ikke har vært så kaldt hittil i år. Ikke så veldig mye snø. Jeg driver med trening og friluftsliv, men det har vært litt kjipt under korona. Det har ikke blitt helt det samme.

Silvija: Vi er enige om at nå er det nok. Nå kan vaksinen komme. Det var veldig gøy en periode med luking i hagen samtidig som man jobbet, men nå holder det.

Heidi: Enig.

Silvija: Heidi og Anna, la oss lære mer om BarentsWatch. Kan dere fortelle oss litt om hva det er? Hvorfor trenger verden BarentsWatch?

Heidi: BarentsWatch er et unikt program i Norge, og kanskje også i verden, som ble opprettet i 2012. Vi skal bygge opp under noen viktige samfunnsverdier, hvor digitalisering ikke nødvendigvis var det første man tenkte på tilbake da. Det var snakk om å bygge opp under norsk utenrikspolitikk og satsingen i Nordområdene, der digitalisering er et verktøy for å få ut et fakta- og kunnskapsgrunnlag. Og der man også klarer å utvikle tjenester som gjør at vi som bor i nord, og i Indre Oslofjord i denne sammenheng, får redskaper og verktøy som gjør at man får forbedret noen arbeidsprosesser. Man får også mer informasjon ut fra det offentlige, som gjør at man kan bygge og treffe riktige beslutninger i sitt virke. Om du er fisker eller om du jobber i forvaltningen, så har vi klart å samle og utvikle data som setter data i en kontekst og gjør den gjenbrukbar for andre gjennom ulike tjenester.

Silvija: Grunnen til at jeg er så fascinert av BarentsWatch er at dette startet kanskje som et prosjekt motivert av utenrikspolitikk og delelinjer, men så ble det ressurspolitikk, datapolitikk og infrastrukturpolitikk. For dere bruker de dataene dere har og de prosessene rundt data, og ikke minst forståelsen av effektivitet i datadeling, til å drive med ressursforvaltning, kanskje også transportforvaltning, og utvikling av hav.

Heidi: Ja, for det som er viktig å tenke på er at BarentsWatch i seg selv har ingen egeninteresse i disse dataene. Vi jobber for brukerne våre. Det er brukerne som kommer til oss med sine behov, og så har vi en rekke tjenester innenfor ulike områder som vi enten utvikler videre på eller bygger opp til å dekke de ulike behovene, enten i offentlig sektor eller i næringslivet.

Silvija: Fortell litt om selve organiseringen. Dere er en dataaktør? Også er det 26, hvis jeg husker tallet riktig, offentlige instanser som er involvert på et vis?

Heidi: Ja. Det er vel 10 departementer som er med i BarentsWatch-samarbeidet, og faktisk 29 offentlige etater og institusjoner. Vi samarbeider med disse på ulike måter, hvor vi har forskjellige grupper der vi møtes jevnlig for å diskutere fremgang, prioriteringer og satsinger. Også har vi forskjellige undergrupper som kommer med mer konkrete brukerbehov for den enkelte tjenesten. Vi samarbeider da veldig ulikt fra tjeneste til tjeneste fordi det er ulike typer brukere. Anna kan kanskje si litt mer om hvordan hun jobber med sine brukergrupper i felles ressursregister?

Silvija: Kanskje du kan fortelle om prosjektet ditt først, Anna?

Anna: Felles ressursregister er en samling av ressurser som skal bidra til å redde liv, helse og miljø. Det oppsto som et behov fordi Norges kyst er lang og folk bor veldig spredt, og det er et stort behov for å ha oversikt over ressurser. Norge er nytt på den måten at i en søk- og redningsaksjon er det mange frivillige som er med i aksjonen, og man kan trekke på både offentlige, frivillige og private ressurser i en aksjon. En del av sjøsikkerhetsarbeidet er at vi har nødetater som kan rykke ut, men at vi også har en oversikt over beredskapen langs kysten.  Nå er det sånn at en sjøhendelse går fort ut på land. Det så vi for eksempel med «Viking Sky» der man var nødt til å ha et stort mottaksapparat på strand for de som evakuerte. Da er vi fortsatt inne på landressurser. Et register viet for bare sjø er lite nyttig. Det blir et register for alle slags ressurser som kan brukes i alle slags redningsaksjoner. Eksempler på ressurser som vi drar inn er Norske Redningshunder, Redningsselskapet og private fartøy som kan bistå med lenser og kompetanse ved akutt forurensning som oljeutslipp.

Silvija: Hvis jeg skal oversette dette for min egen forståelse, så tenker jeg på dere som en slags redningsdugnadsorganisator, gjennom data. At dere sørger for at folk i frivillig sektor, men også i offentlig sektor, både kan finne hverandre og være så effektive som mulig.

Anna: Vi legger opp til å kunne dele data både effektivt og hensiktsmessig. Men det betyr ikke at det er vi som står for dugnaden, det er ressurseierne selv som tar ansvar for informasjonen. De velger selv å legge inn informasjonen i registeret slik at Redningssentralen, politiet, Kystverket og Sysselmannen kan finne dem. Og de tar selv ansvar for å vedlikeholde informasjonen slik at den alltid er aktuell. Fellesregisteret legger opp til at verktøyene skal finnes der, til både brukere og ressurseiere. Hvordan de organiserer selve aksjonen og arbeidet er ikke noe vi blander oss i.

Silvija: Jeg tror at denne dataplattformen, med arkitekturen som dere legger opp til og den standardiseringen som må være en del av det for at man skal kunne samle alt, virker synkroniserende på alle som bidrar og deltar. Det er to ting jeg har veldig lyst til å få dere til å kommentere på. Det ene er hele plattform-tankegangen; det at man har samlet alle disse aktørene som er villige til å samarbeide på denne dataplattformen. Jeg tror at dataplattformer er måten vi kommer til å digitalisere Norge offentlig og privat fremover. Med de standardene for å putte data inn, men også med standardene for å få data ut. Som du sa, hensiktsmessig og effektiv datadeling med rollebaserte tilganger, en god forståelse av hvem som skal ha hvilken data og når, og så videre. Dette er et kjempearkitekturprosjekt, så jeg lurer på om dere kan dele noen erfaringer. Hvordan begynner man, hvordan får man folk til å være med, og hvordan får man folk til aktivt å utvikle sine ting for å kunne bidra med data?

Anna: Jeg kan begynne jeg, Heidi. Fra ressursregisterets perspektiv handler det om at vi har noen som har bruk for data. Vi begynner med brukerne av dataen. Og det begynte med Hovedredningssentralen først og fremst. De hadde data i et eget register, men uten at det var oppdatert og uten at ressurseieren visste hva slags data som lå der. Når man skjønner at «oi, min informasjon er interessant, da vil jeg gjerne dele den med deg» - da er det den som skal konsumere dataen som bestemmer hvilken type aksjon du kan stille opp med, utstyr, og så videre. Så det var noen føringer som lå til grunn fra HRS sitt standpunkt. Det handlet så om en større aktør; det offentlige brann-Norge. For at de skal være motivert til også å legge inn informasjon i et slikt register, må de ha nytte av det selv. De kom med utstyr som Hovedredningssentralen overhodet ikke var interessert i, men via en fleksibel informasjonsplattform kan vi legge opp til at ressurseierne også får være med å definere hva som er interessante data for dem. Og strukturere det på den måten slik at de også kan få en oversikt over egne ressurser, eget utstyr og egne kapasiteter.

Heidi: Tilgang til data er ikke en enkel sak. Av og til tenker jeg på at vi får det til å høres litt enklere ut enn hva det er. Det er tidkrevende arbeid, det er det ene. Den andre problemstillingen går på tilstrekkelig datakvalitet. Begrepet digitalisering er ikke det samme over alt, og det er litt utfordrende. Helt fra opprettelsen av BarentsWatch har Kystverket vært de som har vært best av alle til å hjelpe oss med å få tilgang til data. Kystverket sitter på mye interessante data. Det har vært litt av fundamentet, og så har vi bygd på med data fra andre offentlige etater. Det er en helt annen holdning til det å dele data og ikke minst bygge digitale tjenester på andre plattformer enn sine egne, fordi man ser at man har en gevinst her og man ønsker å unngå duplisering av digitale tjenester eller verktøy. Jeg tror at litt av det geniale som BarentsWatch gjorde under opprettelsen, var at vi begynte med brukerne og gjorde en bottom-up-tilnærming. Da var vi ikke veldig populære på mellomleder- og kanskje ledernivå hos de ulike etatene, men vi har kommet dit at vi har fått bevist at dette kan vi, dette får vi til, og vi skaper gevinster på tvers i offentlig sektor og også nå for privat næringsliv.

Silvija: Heidi, her må jeg oversette litt. Når du sier bottom-up, så mener du at dere jobbet med faktiske prosjekteiere i forskjellige etater i forbindelse med konkrete behov og konkrete verdier som dere skapte for dem?

Heidi: Ja. Vi har for eksempel en tjeneste der vi begynte med en behovsanalyse jevnt over. Vi startet med å snakke med brukerne i de ulike etatene, som sitter i en prosjektgruppe om vi kan kalle det for det, og hvor man har jevnlig kontakt. Det var viktig å få brukerne til å ta i bruk tjenestene og gi tilbakemeldinger kontinuerlig til oss for at vi skulle kunne videreutvikle og tilpasse på en god og kjapp måte.

Silvija: Jeg synes dette er utrolig viktig læring å gi bort i forbindelse med å skape de store nye dataplattformene. Vi vet at vi i dette landet har noen av de beste offentlige datasiloene i verden med tanke på seriens lengde og kvaliteten på dataene. Men det er noe med å koble sammen disse siloene som vanligvis blir den store bøygen, og vi ser at dette er kjempekrevende i helse. Jeg tror vi glemmer at vi har Altinn og at vi har Diskos for oljesektoren, og så har vi BarentsWatch for et annet sett med data. Det er det med å sørge for at folk forstår de to tingene som også Anna var med på å nevne, om hvordan man jobber godt med data. Det ene er å starte med: hva vil vi med dataene? Heidi snakket om brukerbehov. Være konkret både på behov og de verdier det vil kunne skape, slik at folk ikke tenker på det kun som en kostnad, men også som en investering. Det andre som jeg tenker er viktig, er at ingen starter med perfekte data. Jeg tror det er en del folk som skal samle all data og som ikke tør å sette på startknappen før dataene er perfekte, for «tenk om det er noe feil i dataene». Dette med å modnes rundt databruk, datadeling og datainnsamling tror jeg dere er et veldig godt eksempel på. I ti år har dere drevet og bygget ut denne felles dataplattformen deres.

Anna: Jeg tror det er veldig viktig for å få kvalitet på dataene at dataene også må brukes. Hvis de ikke blir lest eller brukt operativt kan de ligge der og ha dårlig kvalitet. Jeg tror også at det er viktig å huske på at BarentsWatch som en del av Kystverket er en veldig operativ avdeling, altså at vi jobber med de operative brukerne. En annen ting med datadelingsplattformer er at man helst skal forholde seg til åpne standarder. Det finnes mange åpne standarder for deling av informasjon, og den skal man prøve å forholde seg til mest mulig. Så BarentsWatch jobber mye med åpne kartstandarder. Også ressursene i felles ressursregister blir vist på kart med en VHF-standard.

Silvija: Jeg har notert meg noen gode råd for når man skal lage store offentlige dataplattformer, og jeg lurer på om dere kan hjelpe meg å komplettere den litt. Det første er: start med hva du vil med dataene. Definer behov og definer verdiskapingspotensialet. Det andre poenget, som er ganske likt dette med bottom-up, er å jobbe med mennesker som skal bruke dataene i praksis, og ikke bare i teorien. Ikke bare prate strategisk, men snakke operativt om data. Det tredje er at ingen starter med perfekte data, start med de dataene du har. Jobb så kontinuerlig med å forbedre både datakvaliteten, men også evnen til å krysskoble data. Jeg har også notert meg dette med å jobbe med standarder, både på kart og åpne standarder, og definere de nødvendige standardene hvis de ikke finnes. Det å være litt standard-drivende. Jeg tror det felles språket vil være kjempeviktig for folk å kunne bruke. Hva mer burde vi legge til? Hvis dere tenker på noen gode triks som gjør at folk er med på BarentsWatch.

Heidi: De som legger tid og ressurser inn i BarentsWatch ser at det faktisk går an å gjøre dette på en, ikke enkel måte, men at det ikke trenger å ta så lang tid for å få tatt løsning i bruk. Det er også det med at alt ikke må være perfekt, men at det er en kontinuerlig utvikling. Jeg tror også det handler om at brukerne opplever at de blir hørt, og at deres behov faktisk blir prioritert. Jeg tror det er en del av det. Og det med at man ser resultatene ved samarbeid. For én ting er de digitale løsningene som vi har utviklet i samarbeid med alle etatene, det er det ene som det er en gevinst av. Men det er det samarbeidet som skjer utenfor vår verden som øker. Man ser at offentlige etater samarbeider mer seg imellom basert på de tjenestene BarentsWatch har utviklet. Man har samhandlingsmuligheter innenfor vår verden som gjør det enklere, og man får et felles situasjonsbilde. Slik at når man snakker med andre aktører, så ser man det samme bildet, og man ser den samme dataen. Jeg tror det er en viktig del av det.

Silvija: Heidi, jeg har notert meg flere ting. Det ene er partnerskapsledelse, involverende ledelse. Jeg har lyst til å høre mer om hvordan dere jobber jevnlig med alle deres partnere, inkludert Kystverket. Før vi går dit har jeg notert meg et par gode råd til. Jeg tror vi snart må lage en slags «ti bud» for felles plattformutvikling. Det ene er å være villig til å prioritere. Jeg tror vi veldig ofte starter disse store prosjektene med en overveldende liste med krav og behov, i stedet for å fokusere først på det som blir felles arkitektur og et par veldig gode eksempler på hvordan dette faktisk fungerer. Og så prioriterer man etter hvert det brukerne trenger mest. Det med prioritering er vi kanskje ikke så gode på. Dere sier at dere må vise resultater, altså det å feire fremgang digitalt eller på andre måter. Det gjør vi for lite. Vi er så flinke til å fokusere på det som gjenstår av problemer.

Heidi: Jeg er helt enig i at vi er for lite flinke til å feire resultatene våre. I BarentsWatch er det sånn at produkteierne og produktutviklerne har et veldig sterkt eierskap til sine tjenester. Jeg tror det er viktig at de har det handlingsrommet de behøver for å få utvikle tjenestene sine videre. Det er litt av det som er essensen, og det ligger også inne i vårt mandat at det skal være et handlingsrom der. Det blir litt utfordrende med måten vi i BarentsWatch har jobbet på og jobber på nå. Det blir en liten konflikt mellom den smidige utviklingsmetodikken og den smidige ledelsen vi har i BarentsWatch, opp mot den tradisjonelle måten å styre forvaltningen på. Det er to verdener som kolliderer tidvis, som er litt hemmende.

Silvija: Da har vi snakket om BarentsWatch som både partnerskapsledelse og innovasjonsplattform, og datadeling som kultur. Kjempespennende eksempel. Vi har også vært innom Anna sitt felles ressursregister som er en dataplattform som brukes til å koordinere redningstjenestene våre. Jeg har veldig lyst til å be dere snakke om litt flere prosjekter. Kan dere kommentere prosjektet rundt fiskehelse?

Heidi: Fiskehelse er et godt eksempel på smidig utvikling. Fiskehelse var en tjeneste og et prosjekt som ble utviklet i tett samarbeid med Mattilsynet, og blir fortsatt utviklet i tett samarbeid med Mattilsynet. Tjenesten viser sykdomstilstanden i havbruksnæringen over hele landet, basert på kartdata, sanntidsdata og lokasjonsdata. Den viser for eksempel hvor mye lus det er på en lokasjon, og man kan se hva slags trafikk som er i nærheten av lokasjonen. Man henter ut utrolig mye informasjon fra tjenesten, og den brukes som Mattilsynets viktigste daglige arbeidsverktøy. Også brukes den tjenesten av næringsaktørene selv, de som driver oppdrettsnæringene. Det ene er å spionere litt på naboene, men også å ha oversikt over lokalitetene i et gitt område. Tjenesten ble utviklet egentlig kun for offentlig forvaltning, og så valgte man i 2016 å åpne den opp for allmenheten slik at den ble gjort tilgjengelig for alle på nett. Man ser først og fremst at næringsaktørene selv har tatt tjenesten veldig i bruk og bruker den daglig. Det andre er at man også får de internasjonale brukerne. Fiskekjøpere fra Asia er inne på tjenesten og ser hvordan helsetilstanden til norsk oppdrettslaks er, som er med på å danne et beslutningsgrunnlag for dem. Tjenesten brukes også av finans, for eksempel. Det viser litt av de synergiene man oppnår ved samarbeid og smidig utvikling, ved å teste, prøve og feile.

Silvija: Smidig utvikling, men også noe Anna snakket om; at mulighetene blir til mens man går. Det at disse dataene finnes skaper kanskje rom for å innovere og finne på nye tjenester, slik som dere ga et eksempel på nå. Anna, du hadde også noen eksempler på hvordan man gjennom en sånn tjeneste kan engasjere frivilligheten bedre.

Anna: Ja, det handler om å engasjere brukerne. Det kan finnes noen som har bruk for data og som sitter der og ønsker og ønsker, men så må man skape de dialogene som Heidi var inne på, utenfor den digitale plattformen. Vi sørger derfor for å arrangere brukerforum. Og det med å feire fremganger. Når vi har laget en ny funksjonalitet som vi kan vise frem på kart, sørger vi for å ha en demo der vi inviterer i vidt og bredt sånn at alle får ta del i det nye som kanskje har kommet inn i tjenestene. Og som andre får inspirasjon av, og tenker «det kan jeg bruke i min operative hverdag».

Silvija: Brukerinspirasjon noterer jeg meg også som et av våre ti bud. Må oppsummere disse ti budene under podkasten. Burde vi nevne et tredje prosjekt, noe som er spesielt relevant for Kystverket?

Heidi: Da tenker jeg bølgevarsel er en av de tjenestene som vi merker veldig god effekt på. Mange brukere. Bølgevarsel er en tjeneste som går under en paraply som heter e-navigasjon hos oss, som er ulike navigasjonstjenester som skal være med å bedre sjøsikkerheten. Det er ikke bare de større fartøyene, men også fritidsflåten som skal ferdes trygt til havs. Vi i nord er vandt til polare lavtrykk, altså fra Trøndelag og nordover. Det er ekstremt nyttig å få beskjed om at det kommer et polart lavtrykk, for da er man nødt til å planlegge. Enten du er fisker eller skal gå med passasjertrafikk er du er nødt til å planlegge ruten din etter et lavtrykk, for det kan komme fort og være veldig kraftig. Det brukes av Hurtigruten og passasjertrafikk for at de skal kunne tenke og planlegge: Hvordan skal jeg gå fra A til B, og gjøre det mest behagelig for mine passasjerer? Det er også en karttjeneste som viser hvordan for eksempel bølgevarsel blir i fremtiden. Du kan også legge inn eller tegne din egen rute på kartet. Det er en tjeneste som er i kontinuerlig utvikling basert på brukerinnspill. Så det er utrolig stor bredde i det vi holder på med i BarentsWatch.

Silvija: Hvis jeg spør hver av dere, hva er det du er mest spent på fremover? Hva er det viktigste prosjektet videre for BarentsWatch?

Heidi: Jeg er mest spent på hva slags ramme vi får i Nasjonal transportplan. Det er litt med på å styre den fremtidige utviklingen av BarentsWatch. Senter for hav og Arktisk i Tromsø hadde en rapport for et par uker siden hvor de pekte på det arbeidet som vi har påbegynt innenfor digitalisering av havnæringen, og pekte på oss som en fremtidig løsning for å utvikle denne digitale plattformen for deling av data. Vi må ha et handlingsrom for at vi skal komme dit, og da blir det store: hva slags ramme har vi og hva slags handlingsrom får vi i fremtiden? For meg er det ekstremt viktig, for det sier noe om hvilket tempo vi kan ha i fremtiden.

Silvija: Og du, Anna?

Anna: Det er digitaliseringen i redningstjenesten som er veldig spennende og som er godt i gang, men som har enormt mye potensial med forskjellige prosjekter. Jeg er av den oppfatning at det ikke er ett system som skal løse alle oppgaver, men samspillet mellom forskjellige digitale tjenester og hvordan det kan gi en sømløs brukeropplevelse. Det er det som er veldig spennende; å se hvordan felles ressursregister kan være én brikke i et mye større digitalt økosystem av tjenester. Det er også det med digitaliseringen i samfunnet nå, som kommer med ansvar, transparens, sikkerhet og robusthet. Når du legger data i en tjeneste må du kunne forvente at tjenesten er oppe 24 timer syv dager i uken.

Silvija: Jeg går mot landing, og jeg pleier å stille fire personlige spørsmål mot slutten. Jeg spør dere begge to, også tar vi de i rask utveksling. Første spørsmål er om du har lest eller sett noe den siste tiden som har inspirert deg, som du kan gi bort som en liten inspirasjonsgave videre. Vi starter med Anna.

Anna: Homo deus av Yuval Noah Harari synes jeg er veldig inspirerende. Det er laget en film som kanskje også tar opp det temaet, spesielt innenfor digitalisering. Jeg tenker på Ihuman. Det tankesettet som vi er nødt til å ha med oss inn i fremtiden. Vi må tenke igjennom noen ting og ta noen investeringer som gjør at det her blir godt for alle.

Silvija: Og Heidi?

Heidi: Sist sa jeg at jeg leste mye faglitteratur. Nå har jeg gått litt bort ifra det, og til filosofiens verden. Jeg leser en bok som heter Stoisk ro av Jens Oscar Jenssen, som er en slags enkel innføring i Stoisismen og som har passet veldig godt nå under koronatiden. Å få et annet perspektiv på verden og det å leve rett og slett.

Silvija: Den boken skal jeg også lese! Jeg er veldig fan av Homo deus. Den siste har jeg ikke lest, men jeg har lest et par bøker om Stoisisme i løpet av det siste året, og har vel egentlig funnet noe som passer meg også livsfilosofi-messig. Litt overraskende, for jeg trodde at Stoisisme dreide seg om «stiff upper lip».

Heidi: Ikke sant, det er en lett feiltakelse.

Silvija: Heidi, hvem er din personlige rollemodell? Noen du tenker på når du må minne deg selv på retningen.

Heidi: Rocky! Nei, jeg synes det med rollemodell er veldig vanskelig. Det har kanskje litt med Stoisismen å gjøre; det å skape en retning for seg selv synes jeg er ekstremt viktig. Men så blir jeg alltid fascinert når noen mennesker yter mer enn hva man egentlig forventer. Man ser at de gjør en innsats på et område som man kanskje ikke skulle ha gjort. Jeg er veldig fascinert av Bill Gates faktisk i den siste perioden, selv om jeg alltid har ansett han som en skikkelig tørrpinne. Av det jeg har sett og lest i det siste gjør han noe godt for de milliardene han har tjent.

Silvija: Kult. Hva med deg, Anna?

Anna: Det er et veldig vanskelig spørsmål det med rollemodell. Jeg ser mye inspirerende i mange mennesker. Men jeg så en serie om Miles Davis nylig. Han skapte musikk med et band der han kom med noen forslag til hvilken retning musikken skulle ta, og så sto han der og improviserte med lydopptakeren på. Den måten å jobbe på synes jeg er veldig inspirerende. At man bruker kreativiteten i hele teamet, og ser hva som blir av i prosessen.

Silvija: Hvor finner vi den? Den har jeg lyst til å se.

Anna: Det var nok Netflix.

Silvija: Så bra, da har vi noe å gjøre i kveld. Jeg tror vi tar siste spørsmål, som er hva er den mest positive overraskelsen fra korona? Vil du begynne, Anna?

Anna: Jeg synes at vårt utviklingsteam i felles ressursregister snudde seg utrolig fort på hjemmekontor, med den tankegangen om at nå sitter vi alene hjemme og må ha noen sosiale møteplasser. Vi fikk til noen sosiale møteplasser som har fungert utrolig godt. Det er så viktig at man har de sosiale møteplattformene der man ikke bare prater fag, jobb og noe konkret som man har i de fleste digitale møter, men at man har plass for lek, kreativitet og moro. Det har vi funnet; en liten stund om ettermiddagen der vi spiller online-spill og alle er med.

Silvija: Og Heidi.

Heidi: For min egen del er det mest positive som har kommet ut av korona mer ro. Det har blitt færre stressfaktorer i dagliglivet som gjør at man får mer tid til å fordype seg. Det blir også en annen ro på familiesiden, du har det ikke så hektisk. Du reiser ikke så mye, og det er ganske behagelig til tider, selv om det begynner å rykke i begge reiseføttene nå. Så nå er det på tide.

Silvija: La oss håpe at vi finner en ny balanse etter at verden er tilbake i vater, og kanskje husker noe av det gode fra korona. Anna og Heidi, tusen takk for en kjempespennende og lærerik samtale både om BarentsWatch, men også digitalisering gjennom felles plattformer.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University.