Velkommen til Lørn.tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn i samarbeid med Kystverket. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Odd Sveinung Hareide som er nautisk rådgiver for forskning og utvikling i Kystverket Lostjenesten. Velkommen, Odd Sveinung!

Odd Sveinung Hareide: Takk skal du ha, Silvija!

Silvija: Du, det var en veldig lang tittel som jeg tror du må kommer til å oversette litt for oss. Kan ikke vi begynne litt med det, hva betyr det?

Odd: Egentlig er jeg klassisk statlig seniorrådgiverstilling, mens i Lostjenesten er det operativ drift, så vi omtaler oss som nautiske rådgivere istedenfor, og jeg har fått ansvaret av losdirektøren på å holde oversikt over og kontroll med forskning og utvikling innenfor Lostjenesten sitt virke, og egentlig å holde på fokus på at det vi gjør innenfor forskning og utvikling, innovasjon, er til nytte for både dagens drift, men også morgendagens drift av Lostjenesten. 

Silvija: Veldig kult! Men altså, nautisk rådgiver høres ut som du også loser. Gjør du det også?

Odd: Nei, det er jeg nok dessverre ikke. Jeg har en bakgrunn fra sjøen og jeg er veldig glad i sjøen, men jeg kan ikke påberope meg å være statslos. Det har vi 282 andre som er veldig kompetente og gode til!

Silvija: Statslos, og det er disse som jobber i avdelingen din? 

Odd: Det stemmer! I Kystverket Lostjenesten har vi 200 eller per i dag har vi 282 loser som er fordelt i noe så fint som 7 losoldermannskap. Det er jo lang historie med lostjenesten. Vi feirer 300 år i år. Vi skulle feire med brask og bram, men det kom en liten pandemi som satt en stopper for det. Men vi er fordelt i 7 losoldermannskap; fra svenskegrensa i sør til russergrensa i nord, og innenfor de 7 losoldermannskap har vi 24 losstasjoner, der vi varierer med alt ifra noen få til flere og 20 loser, eller statsloser, per losstasjon. 

Silvija: Og dette navnet, oldermannskap, som høres helt fantastisk kult ut, bærer preg av at dette er folk som er ekstremt erfarne i å navigere bestemte områder?

Odd: Det er helt riktig, og det er jo det som er tyngden til lostjenesten. Og losen er den nautiske rådgiveren til kapteinen ombord på skipene som kommer. Han gir råd om navigasjon, han har jo en veldig farvannskunnskap, har veldig kontroll på det farvannet som de kommer til, altså inn til de norske havnene, og han gir også råd når det kommer til manøvrering av skipet. Og det er kanskje en underkommunisert del av jobben til statslosene, at de også ofte er veldig involvert i manøvrering av de mange forskjellige store fartøyene som kommer til de norske havnene. 

Silvija: Så de må kjenne skjærgårdene, men de må også kjenne skipene?

Odd: Det er helt riktig, og de må forstå hvilke krefter skipene også påvirker. Og den norske kysten er kategorisert som veldig krevende, med både krevende værforhold, det er krevende typografi, det er masse undervannsskjær og holmer og øyer, og det er jo vi kjent med vi som bor i dette vakre landet. Men det er ganske uvant når det kommer folk fra alle verdens hjørner til Norge, da kan det være ganske fryktinngytende når man får landkjenning med Norge, og selv når man skal langt innover i en fjord eller hva det måtte være, da er det trygt og godt å ha en statslos å lene seg på.

Silvija: Et av disse berømte lavtrykkene som treffer litt fort og plutselig. Men du, er dette vanlig? Er det sånn organisert i de fleste land, eller er dette et særnorsk fenomen? Hvis jeg forstod riktig, så plikter man å ha lostjeneste på alle skip over en viss størrelse? 

Odd: Det er riktig, og i Norge er det havne- og farvannsloven som legger de grensene, og sånn generelt kan vi at alle fartøyer over 70 meter, de skal ha los, også er det en god del underunntak og regler i forbindelse med det, men det er hovedregelen. Også har vi også noe som heter farledsbevisordning, så det betyr at de som er erfarne på den norske kysten får større skip, altså skip over 70 meter. De får farledsbevis, så at de ikke trenger å ha en los, eller å ta los, som vi kaller det. 

Silvija: Farlighetsbevis?

Odd: Farled, altså én farled, det er jo den leia som vi navigerer deg igjennom, det kaller vi en farled. 

Silvija: Farled. Loser som kjenner de tre S-ene; skip, skjær og storm, og kan farled. Nå har vi lært oss noen nye ord her! Men du, før vi går tilbake til los og innovasjon og digitalisering, så har jeg lyst til å spørre deg bittelitt om deg selv. Hvem er du, og hvorfor liker du det du gjør?

Odd: Ja, det er jo mye som skjer av tilfeldigheter, men vi kan begynne med det enkle spørsmålet om hvem jeg er. Jeg har jo etter hvert blitt 36 år, selv om man liker å se på seg som bare barn fortsatt, og fått en familie på 3, og etter hvert vendt tilbake igjen til røttene i Ålesund. Jeg vokste opp i naturlige omgivelser i Eidsdal like i nærheten av Geiranger, og har egentlig vært opptatt av havet. Hadde en far som, eller har en far som er sjømann, og han ga meg råd om å aldri bli det, så det må jeg jo selvfølgelig gå imot det rådet og bli det. Så jeg har egentlig alltid vært på sjøen, og er egentlig veldig fascinert over det. Så det er jo det som gjør at jeg brenner for det. Kanskje det var sunnmørsgenene som tok overhånd, men når Sjøforsvaret kom med tilbud om utdanning, så ble også det forlokkende. Derfor har jeg hatt 15 år i Sjøforsvaret, hvor jeg i hovedsak har vært ute på fartøy, men jeg har også jobbet på Sjøkrigsskolen i Bergen. Også kom jeg til Kystverket i Ålesund for 1 år siden, som egentlig bunnet ut i at jeg ønsket å komme tilbake igjen og nærmere familien. Så da var jeg heldig, og fikk jobb med Kystverket Lostjenesten, og få lov til å fortsette å jobbe med det man elsker, og det er sjøfart og konkret navigasjon for min del.

Silvija: Så gøy! Du hopper litt fort over temaer her, men jeg ser at du har en utrolig kul Ph.d.! Du har doktorgrad i bruk av eye tracking i hurtigbåtnavigasjon.

Odd: Ja!

Silvija: Fortell litt om det. 

Odd: Ja, eye tracking er egentlig at du setter på deg briller, også får du egentlig kvantitative data på hvor du ser, altså det er beregnet til hvor du ser til enhver tid, og du kan få presentert det på ulike måter, mange fine visualiseringer rundt det. Jeg var med på dette skiftet fra analogt til digitalt på sjøen. Som styrmann selv så begynte jeg med papirkart og gikk over til skjermer, elektronisk navigasjon, og så så jeg det at vi blir sugd inn i de skjermene. Før så brukte jeg, med et papirkart, så brukte du veldig mye av energien din, tankevirksomheten, på å finne ut hvor du er til enhver tid. Du er hele tiden leter etter å identifisere posisjonen din i kartet, mens når du nå gikk over til skjermer så ble du sittende og monitorere som er noe helt annet for menneskehjernen. Å oppleve den, egentlig at du ble pasifisert, vil jeg si, og ble veldig nysgjerrig på hva som er grunnene til det her. Så det ledet jo egentlig inn i en sidekarriere i det akademiske også, der jeg har prøvd å bygge en større forståelse for bruken av teknologi, og navigasjon, og hvordan det er i interaksjon med mennesket. Og sånn konkret så var jo den bekymringen med at vi slutter å se ut, og istedenfor ser kun på skjermene. Hvis man tenker seg i en bil, så har vi alle opplevd at vi taster inn at jeg starter opp i Ålesund, da taster jeg inn Oslo på satellittnavigasjonssystemet i bilen, navigasjonssystemet i bilen, også kommer jeg til krysset også står det et skilt, svært skilt foran meg med Oslo til høyre, også sier navigasjonssystemet at jeg skal ta til høyre, eller den andre veien til venstre. Og da kjenner jo, hvert fall jeg, på en veldig usikkerhet, og jeg tror ikke jeg er alene om å ha følt på den usikkerheten; skal du høre på den fantastiske stemmen inni datamaskinen, eller skal du forholde deg til det du ser ute, og gjøre det som kanskje er riktig? Og det er ganske interessant. 

Silvija: Jeg synes det er utrolig spennende tema! En venn av meg har fløyet veldig mye jagerfly, og han fortalte også at den opplevelsen av å være en god pilot har endret seg grunnleggende fra å være en med ekstreme reflekser, altså gode biologiske sensorer, til å bli en som kan lese input fra datamaskin supereffektivt. Og at det ligner kanskje i større grad på å spille spill enn det å kjøre en bil, og jeg lurer på om det er den veien det går også med biler og båter og ganske mye annet, og dette utfordrer kanskje grunnleggende også; hva er det vi mennesker må fortsette å være unikt gode på? Og dette kan også problematisere; men hva vil en fantastisk los være i fremtiden? Og sånt sett superspennende problemstillinger også for Kystverket. 

Odd: Ja, absolutt, og det er også det som jeg har sett på er jo hvis man sammenligner sjøfart og luftfart, så er det fristende i utgangspunktet, men det er noen ting man må ta hensyn til. Sånn som i luft så er det hovedsak to leverandører som leverer fly, så det er mye mer standardisert. Når det kommer til sjøfart er det kanskje like mange ulike typer fartøy som det er fartøy, det er nesten ingen som er bygd i serie, eller ingen som er like. Så der er det mange likhetstrekk og synergier man kan trekke inn mellom ulike domene, men det er også viktig å være bevisst forskjellen som er i ditt domene. Og det er en ting jeg har jobbet mye med gjennom den akademiske delen, og det sier jo også all teori; du må jo kontekstualisere det, og legge det til ditt domene, altså forstå det i ditt domene. Det er et krevende spørsmål, men vi blir stilt ovenfor nye krav, og det er klart at det å forstå teknologien, forstå det nye som kommer inn, men det som er utfordringen med det maritime er at vi må fortsatt ha med oss mye av den grunnleggende forståelsen, fordi systemet har ikke tatt over det enda. For eksempel det med manøvrering for losene sin del, for de aller fleste er ikke det automatisert.

Silvija: Jeg tror at du har rett på to plan her. Det ene er at vi må lære oss å bruke de nye verktøyene, rett og slett fordi de kan hindre både feil, menneskelige feil, men også hjelpe oss med å være mer effektiv på nye måter. Men jeg tror at vi må aldri slutte å bygge opp en sånn type industriell bransjekunnskap, sånn at når vi kommer til det veiskiltet, som du beskrev, hvor det står et skilt til høyre, og GPS-en sier til venstre, at det er den der intuisjonen om at «okay, her har de bygget om veien, så jeg vet at det skiltet er feil», eller «her er det et eller annet, GPS-en min er helt ute å kjøre på», som vil være viktig, og da er det som du sier at; hvilke parametere er vesentlige i sjøsituasjoner? Det er ikke tredimensjonalt, det er todimensjonalt, men det er også typografi, det er veldig væravhengig. Det å vite hva som er de viktigste variablene, og ha en sånn intuitiv forståelse av det, tror jeg aldri kommer til å bli tatt fra de gode losene. 

Odd: Nei, det tror jeg du har veldig rett i, og det er også styrken til det fundamentet som losene står på, og jeg tror det er veldig viktig. Jeg opplevde at jeg fikk en ny måte å diskutere med andre på når jeg begynte å omtale mennesket, navigatørene, losene, som en sensor i en sånn teknologisk kontekst. Fordi det er jo en kjempebra sensor, det er kanskje den beste sensoren når den er oppe og går, og er med, og ikke er trøtt, eller hva det skulle være. Så er jo det et veldig tilskudd til den situasjonsbevisstheten som til enhver tid skal være så god som mulig, så jeg tror det er viktig man tar med seg det beste fra begge leirene der, så blir det veldig bra. 

Silvija: Og huske at alt dette digitaliserings- og automatiseringspratet er egentlig bare snakk om nye verktøy, det er ingen fremtid hvor vi, tror jeg, kan erstattes. Men, Odd Sveinung, hvis vi snakker om muligheter i teknologi og innovasjon for lostjenester, kan ikke du fortelle oss litt om de prosjektene som dere har, hvor du ser noen spennende muligheter?

Odd: Det kan jeg gjøre. Vi kan jo ta de litt mer enkle prosjektene til de litt mer krevende, men et eksempel på digitalisering som fungerer godt er at vi har vært vant til å holde på med mye på papir, for eksempel et papirkart. Og det vil jo endre seg hele tiden, det er jo krevende arbeid og hele tiden gå inn og endre det manuelt, og det er noe som hver enkelte måtte stå for. Og for egentlig mange år tilbake, så ble dette her digitalisert, og det er nok ingen som ønsker seg tilbake igjen til den tiden hvor man måtte gjøre det arbeidet manuelt, og i dag så har vi sømløse tilkoblinger til Kartverket Sjødivisjon, eller primarer som det heter til karttjenestene, sånn at når de losene åpner iPaden sin kommer de nye oppdateringene inn umiddelbart. Så det er et eksempel på noe som er positivt med digitalisering.

Silvija: Jeg bare lurer på akkurat med det eksempelet. Kartene oppdateres hele tiden, men en liten digresjon fra min side. Vi har snakket med en del sykepleiere, og andre type helsepersonell om helseteknologi, og én av de tilbakemeldingene vi får er at teknologien utvikles litt for adskilt fra de som praktiserer med den teknologien. Så jobber dere også med å sørge for at, la oss si losene, godkjenner de kartendringene, eller kan legge inn kommentarer på dem. Jeg bare tenker at den inputen er også kanskje den mest verdifulle dataen man kunne hatt?

Odd: Ja, og det er jo et veldig gyldig poeng, som også er gyldig hos oss. For av og til kan man oppleve at teknologien galopperer og går uten at det er involvering av brukerne i det hele tatt, og som et eksempel med det med kartoppdateringer, så er det viktig at losen vet hvor det har skjedd endringer. Og det har vi også i samarbeid med Primar som leverer den karttjenesten til oss, så har vi mulighet til å gå inn i et grensesnitt sånn at det kan bli visualisert hvor de endringene er. Men det kom etterpå, så først kom den automatiske oppdateringen, så kom etterspørselen etter «ja, men hvor er det har skjedd hen? Jeg må jo vite hva som har skjedd her.» Og det jo er klart, så det er et godt eksempel på at av og til så gjelder det å skynde seg litt langsomt. 

Silvija:  Den der menneskelige kvalitetssjekkeren for maskinen, som vi undervurderer vesentligheten av, tror jeg. Okay, men det var oppdaterte, alltid oppdaterte og detaljerte sjøkart. Hvis jeg ikke tar helt feil, og vi skal snakke med Kartverket snart, så har Norge noen av de beste sjøkartene i verden?

Odd: Ja, det tror jeg Kartverket er de beste til å svare for. Deler av kysten har vi gode kart, men vær også klar over at 60% av den norske kysten er ikke moderne oppmålinger, med moderne oppmålinger så er jo det multitråle-ekkoloddet definerer det som. Men jeg er helt sikker på at Sjøkartverket, eller, jeg skal ikke begi meg ut på noe jeg i utgangspunktet ikke har veldig god kunnskap til.

Silvija: Okay, andre prosjekter da?

Odd: Ja, hvis vi skal holde oss i kartverdenen, så begynner vi å utnytte 3D-kart. Vi er vant til å se på kartet i to dimensjoner. Nå sammen med Kartverket, og der vi har kartgrunnlag til det, ser vi på mulig bruk av 3D, og det er for å kunne redusere risikoen i operasjoner med å gjøre bedre risikovurderinger. Og som et konkret eksempel. Losen i dag har med seg en iPad ut, og inne på den iPaden har han softwares der han får de 3D-kartene tilgjengelig og kan gjøre de vurderingene. Samtidig har vi også tyngre planleggingsverktøy, altså vanlig PC-er der vi kan gjøre litt tyngre programvare, sånn at de kan få visualisere for eksempel en stor rigg inn til Haugesund, som vi gjorde i mars, en rigg ifra Heerema som heter Sleipnir. Den ble tatt inn til Haugesund, og en av de tingene som bidra til å redusere risikoen i det oppdraget, var at vi hadde tilgang på høyoppløselige batymetri, altså dybdedata, sånn at vi kunne gjøre gode vurderinger på den operasjonen inn til Haugesund. Og da er det snakk om veldig små marginer. I det maritime så kan du jo si at marginer under 100 meter er små i det maritime. Sånn som den konkrete operasjonen med Sleipnir, den førte jo til at kontraktøren sparte et betydelig beløp, i og med at den lot seg gjennomføre. Og den hadde ikke latt seg gjennomføre uten at vi så mulighetene til det, og bidro til det i lostjenesten. Så det er viktig å fremheve. 

Silvija: Så dere gjorde en slags digital tvillingmodell av denne plattformen, og fant ut hva slags navigasjon, men også hva slags andre behov man kan ha rundt den?

Odd: Ja, akkurat det med digital tvilling har blitt et sånt hypeord for meg, men det her var jo digital tvilling i sin enkleste form, i form av en 3D-modell, og det ble også gjort simuleringer på. Heerema er jo et stort internasjonalt firma som har sitt eget simulatorsenter, så de gjorde også simuleringer i forkant av selve operasjonen. Og spesielt med tanke på vindbegrensninger, da fikk vi jo go or no-go-kriterier for å gjennomføre operasjonen, og vi finner også tidsvinduer basert på værmeldinger, god dialog med meteorologisk institutt for gode værmeldinger, sånn at vi kan finne de rette tidsvinduer.

Silvija: Men du, her må du hjelpe meg å oversette litt. Vindbegrensinger, altså hvordan loser man en sånn plattform? Så noe av det som jeg kanskje bør forstå er størrelsen på en sånn plattform, og hvorfor dette er kjempevanskelig? Og hvis jeg forstår deg riktig så ved god digital modellering, og planlegging, så fikk dere gjennomført noe som er en ekstremt vanskelig operasjon?

Odd: Ja, det er riktig. Og for å ta det første, altså i forhold til vind kan du egentlig tenke deg et seil; jo større seil du har, jo mer effektiv er det i vinden, og på samme måte virker et skip. Og når du tar et skip, sånn som vi det som nevner her som Sleipnir som er 220 meter langt, og jeg lurer på om det er 100 meter bredt, så er det et betydelig vindfang i det skipet. Altså vinden vil presse veldig, avhengig av retning, så vil vinden presse det i en retning. Og da er det viktig at man har vindbegrensninger, og vurderer om man kan gjennomføre operasjonen eller ikke. Og i det konkrete tilfellet her så var vindbegrensningen satt til 15 meter ...

Silvija: Odd Sveinung, jeg må bare få dette bildet. Ja, jeg må bare spørre deg for dette her. 15 meter er fortsatt mye, så det er det første du må hjelpe meg å forstå, jeg kan ikke noe om det her. Men det andre; dette her er et skip, hvor faren med vindeffekt er at man kjører på skjærene, eller kanter, eller man kan ikke kante med et sånt skip, eller man kan ikke velte skipet liksom?

Odd: Nei, det er ikke det. Faren er at vinden presser så mye på siden av skipet at det blir satt ut av kursen.

Silvija: Akkurat. 

Odd: Jeg driver og prøver å finne et godt eksempel ifra landjorda. Men du har kanskje sett at av og til når man lander med et fly, også kikker du ut, også ser du at rullebanen er borte på høyresiden, også går flyet med en annen kurs inn mot rullebanen. Og det er fordi vinden presser flyet i en annen retning, og på samme måte er det med skip. At vi igjen må ta høyde for avdrift, altså at vinden vil skubbe på skipet, og sette det ut av kurs. Og det må man jo beregne og kalkulere, og spesielt når det blir så små marginer som vi har innenskjærs i Norge, så blir det veldig viktig å ta høyde for. 

Silvija: Så kult, veldig bra!

Odd: Fikk du et bra bilde, Silvija?

Silvija: Da fikk jeg et bra bilde! Ja, da har jeg fått med meg Sleipnirtanken. 

Odd: Ja!

Silvija: Så da har vi snakket om kart som verktøy, hvilke andre viktige verktøy for loser driver dere og innoverer på?

Odd: Ja, vi er jo heldig i Kystverket, har vi jo flere virksomhetsområder. Det fjerde virksomhetsområdet, Lostjenesten, men vi har også andre virksomhetsområder som for eksempel ser på det her med AIS, eller automatisk identifikasjonssystem som går på ... nei, unnskyld, det heter automatic identification of shipping, som er et system som automatisk identifiserer hvert skip. Og i Norge er vi heldig at vi har egne AIS-satellitter, som heter AIS-SART, og det er et prosjekt som Kystverket har vært med på hele veien. Og det det gjør i praksis for oss er at vi har, i tillegg til at vi har en infrastruktur på land som Kystverket eier, så har vi en veldig god oversikt over alle fartøy langs Norges kyst, og farvannet rundt utenfor Norge, så har vi veldig god oversikt over dem. Og det er et veldig godt hjelpemiddel, både for losene, men også for losformidlingen. Vi har losformidlere som sitter og tildeler oppdrag, og beregner når losen skal gå ombord, og gjør vurderinger rundt hvem som skal ta hvilke oppdrag for å få mest mulig effektiv drift. Så den type datafangst, og formidling av det på en god måte inn i de systemene vi bruker, det har vært veldig nyttig. 

Silvija: Men du, Odd Sveinung, på et litt mer overordnet plan; hvilke viktigste muligheter ser du for Kystverket fremover, teknologisk? Hvorfor er denne digitale dispersjonen spennende, og hva skal man passe seg for?

Odd: Det som jeg synes jeg veldig spennende for Kystverket sin del, er at vi har muligheten til å ta en rolle og en posisjon som en seriøs statlig dataforvalter. Vi sitter på mye data, som mennesker har kvalitetssikret på en veldig god måte, så vi kan stå inne for de dataene, og det gjelder både infrastruktur, men det gjelder også, som vi var akkurat inne på dette her med AIS-data som også et godt eksempel. Og der kan vi som statlig aktør bidra til innovasjon, også hos andre, med å tilgjengeliggjøre denne dataen for andre, sånn at vi kan se nye produkter komme til. Og det har vi i stor grad også sett, og det som er fint med å være inne i Kystverket, i en bedriftsorganisasjon som Lostjenesten, er at de får tilgang til dem, og kan vise det på våre sine verktøy, bruke det som et utstillingsvindu for det maritime Norge, og hvis det er andre som synes dette her er en god idé, så har de mulighet til å ta tak i den ideen og implementere den i sine systemer, som jeg synes er veldig kjekt. Og det gjør oss også til en veldig attraktiv samarbeidspartner, en attraktiv aktør, og den rollen tror jeg vi skal være bevisst, og forvalte på en god måte. Men det krever også at vi etterrettelige, at vi har god kunnskap om det vi snakker om, og det er et bredt kunnskapsfelt i Kystverket, og det krever også at vi er framtidsrettet, og interessert i å være med og drive den utviklingen maritime som er i Norge. 

Silvija: Jeg har lyst til å dra dette i to retninger jeg, Odd Sveinung. Det ene er å bygge på disse to sporene som du har hatt i livet, med det akademiske og forskningsmessige versus det praktiske, og sjønære. Hva tenker du? Hva kan man gjøre for å få de to til å jobbe best mulig sammen?

Odd: Ja, for det første tror jeg vi har løst en del allerede med å ha en veldig nysgjerrig generasjon som kommer opp etter oss, tenker jeg, at da har nesten problemstillingen blitt litt omvendt; at de må få nok praksis til å tette det gapet mellom akademia og det praktiske, for det gapet føler jeg virkelig er til stede og har opplevd i mitt virke. Og jeg har egentlig alltid ...

Silvija: Bare så jeg tolker deg, unnskyld, for det du sier er at det er veldig viktig å forstå problemstillingene som du prøver å løse med forskningen din, og det gjør du ved å ha prøvekjørt problemstillingene selv?

Odd: Egentlig, og jeg har vært heldig. For meg har det vært omvendt; jeg har opplevd et problem selv, og så har jeg på en måte blitt akademisert. Det er det som er det fine med å sitte og føle på problemet, det er at du tror at det som regel er veldig raske svar og raske løsninger, så viser det seg ofte at det er ikke så enkelt. Det er litt mer krevende og komplekst, men det har vært en veldig fin reise for meg, og det å kunne sette ting ordentlig i system, og ikke minst for å få gjennomslag. For det er det jeg ofte opplever, kanskje dessverre litt i Norge i dag, er at den her formalkompetansen er for påkrevd for at du skal få bli hørt. Det er den ene siden, og den andre siden er at jeg opplever en enorm respekt for hverandre sitt virke. For eksempel når jeg setter en statslos på den ene siden av bordet, og en forsker ifra en akademisk institusjon på den andre av bordet, så er begge to livredde for å se dårlig ut. Den ene tror at den andre vet mye mer enn den andre hele tiden, så det å tolke mellom de to, det synes jeg er kjempespennende. 

Silvija: Også har jeg også lyst til å spørre deg litt med distrikt, ikke utvikling, men egentlig inneboende kunnskap, og visdom, versus en eller annen sånn type sentralisering av kunnskap. Du har jobbet på noen av de største universitetene, og andre utdanningsinstitusjoner i Norge. Men som du sier, mye av den praktiske kunnskapen og visdommen sitter i disse 24 losdistrikter som dere har, og det er den spredte geografien som er den største styrken som Kystverket har. Men det er også utfordrende å både lede og rette, og der er dere nå veldig på dette med fokus på funksjoner. Altså si litt om hvordan man kan gjøre det på en god måte, og sørge for at geografien spiller med oss i størst mulig grad?

Odd: Ja, det er jo en krevende øvelse, men jeg har veldig troen på at vi er nødt til å ha den eller det er vi helt avhengig av i Lostjenesten; vi er avhengig å ha den lokalkunnskapen på alle de geografiske lokasjonene som vi betjener. Og det som vi må sørge for å fasilitere, hvis man skal kalle det en stab, som jeg sitter i, som en sentralisert ordning, er jo læring på tvers av alle lokasjonene. For det skjer så vanvittig mye bra læring på hver lokasjon, men så stopper det litt der, og da må vi ta med oss det beste, og få det fordelt utover i hele Lostjenesten. Og det er krevende, og her er nok flere spørsmål enn jeg har svar, men det som jeg har troen på, og det ser vi i samfunnet generelt, og vi har nok fått hjelp av pandemien der også, men det er å kombinere ulike digitale verktøy for å få til den læringen. Her er jo for så vidt også Lørn.Tech et godt eksempel på det, og vi ser også at akademia begynner å komme etter med ulike fasonger. På det tradisjonelle er at vi må bli stappa i et klasserom med 190 andre for å få de der 7,5 studiepoengene dine, og få læring, men sånn er det ikke lenger i 2020, tenker jeg. 

Silvija: Vi kan kanskje få 7,5 livspoeng ved å dele intern kunnskap litt bedre. Det jeg hører deg oppfordrer til nå, også får du rette meg hvis jeg misforstår. Det første er å virkelig være stolte av den tverrfagligheten, men også av den tverrgeografiske profilen som dere har, og sørge for at dere får med dere det beste fra alle verdener. Og det andre er kanskje å være proaktiv i forhold til intern kunnskapsdeling; de som har noen kule innsikter får finne noen kanaler til å dele dem med resten av organisasjonen, som trenger ikke å finne opp hjulet på nytt. 

Odd: Helt klart, og det har vært ganske interessant med å komme inn i Kystverket. Jeg har bare vært der i ett år, men jeg opplever at i Kystverket skjer det innovasjoner hele tiden. Men det som er naturlig er at folk tenker ikke over engang, og det har de ikke noe behov for å fortelle om det, det er noe som blir gjort inne på kontoret hver eneste dag. Og det er ikke det jeg mener at man gå ut og skal rope høyeste og fortelle hvor flink man er hele tiden, men at vi må finne de riktige arenaene for deling. Og det ser vi allerede har begynt å skje, og vi hadde nettopp et FOU-seminar i Kystverket kun for en uke siden, og når du ser den bredden av prosjektinnovasjoner og forskning og utvikling som skjer i Kystverket, i en organisasjon med begrensede ressurser, så er hvert fall jeg veldig imponert og ikke minst stolt av å være en del av det!

Silvija: Veldig bra! Jeg synes det å innovere hele tiden, det er godt mulig at det er faktisk Norges kulturelle forte, særlig på hav og det å være litt stolt av den ekstreme. Altså det er det vi har bygget egentlig i vår første rikdom, og alle de andre rikdommene i etterkant også. Så det å tillate seg selv til å dele litt mer effektivt, hvis det er en kulturell ting jeg ikke skjønner helt i Norge, det er det som de i Danmark kaller Janteloven, og det som nordmenn kaller heller kanskje quiet confidence eller; man trenger ikke å vise alle de andre hvor flink man er, men da klarer ikke de andre å lære. 

Odd: Nei, det tror jeg gjerne er den vinklingen man må ta på det. At man må dele for at andre skal kunne ta den kunnskapen for å komme seg et steg videre, og det er der jeg ofte har følt meg litt pinlig berørt det året her; at jeg ser at andre har kommet lenger med problemstillinger som vi sitter og grunner på, og da har det vært veldig kjekt å kunne snakke med de internt i vår organisasjon om det for å kunne løfte oss enda videre, og det er vi på god vei til, så det er veldig kjekt!

Silvija: Skal jeg si deg hva jeg tror ville hjulpet der? Jeg tror at nordmenn er utrolig stolte, og veldig redde for å skjemmes eller si noe feil. Og hvis de er redde for at 1% av det de kan si, selv om 99% er helt fantastisk, hvis 1% kunne vært feil, så er det bedre å ikke si noe. Og det tror jeg er en veldig sløsing med både visdom og ressurser, fordi de 99% må vi få med oss. Så det er ikke at det skal være så innmari farlig om man ikke skjønner alt, for det er derfor man skal ha utveksling av informasjon; for å finne ut av det i fellesskap videre!

Odd: Enig!

Silvija: Du! Vi går mot landing nå, og de siste fire spørsmålene er alltid korte og personlige. Første spørsmål, Odd Sveinung, er; har du lest eller sett noe i det siste som har inspirert deg, som du kan dele som en liten inspirasjonsgave?

Odd: Det er nok ikke så veldig kort det som jeg skal dele, men det er Jon Michelet og «Sjøens Helter»; det er jo en lektyre som enhver nordmann med respekt for seg selv må ha vært gjennom. Det er jo inspirerende lesing, og der er det både gode historier, og teknologiutvikling og moral inni der, så det kan anbefales på det sterkeste! 

Silvija: Dette er en serie, ikke sant?

Odd: Det er helt riktig!

Silvija: Og er dette her Helgelandskysten, eller ..

Odd: Nei, dette her er ...

Silvija: ... eller blander jeg med en annen serie?

Odd: Krigsseilerne, nå blander du med en annen ja, det er Krigsseilerne.

Silvija: Ja, veldig kult! Jeg skal lese! Neste spørsmål; har du en personlig rollemodell? Noen som du liker å tenke på når du ikke helt vet hvor du skal?

Odd: Jeg har nok mange rollemodeller, og det er ingen store eller kjente navn, men det er folk som jeg har vært nær eller jobbet med opp igjennom som har vist at ting er mulig, selv om man ikke tror det. Jeg har ingen sånne konkrete store navn der, men jeg har mange nært som jeg setter veldig høyt i forhold til det. 

Silvija: Okay! Neste spørsmål; hva er din mest positive overraskelse fra corona?

Odd: Den mest positive overraskelsen fra corona er jo at Norge er et fantastisk land, og at det nære og enkle er ofte det beste!

Silvija: Og siste; hva bruker du som en slags anti fragile-strategi, hva gjør du når du må videre, og det er tungt?

Odd: Da tar jeg meg en joggetur, gjerne på en fjelltopp!

Silvija: Gjerne i litt vind, tenker jeg!

Odd: Ja!

Silvija: Du, Odd Sveinung Hareide, tusen takk for en inspirerende og lærerik samtale!

Odd: Tusen takk til deg også!

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podcasten på vårt online-universitet Lørn.University.