Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn bokbad. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Gard Paulsen som har skrevet boken «Alltid rabiat» om Jens Glad Balchen. Velkommen Gard.

Gard Paulsen: Tusen takk. Veldig hyggelig å komme.

Silvija: Veldig hyggelig å snakke med deg igjen. Vi to har snakket sammen tidligere i regi av Polyteknisk forening hvor jeg fikk lov til å ta å mitt første bokbad sammen med deg om akkurat denne boken, og det ga så veldig mersmak at vi har laget en hel serie i Lørn om da nye norske sakprosa bøker, historiebøker om teknologi og bøker som problematiserer på en særnorsmåte det som skjer i samfunnet og digitalisering. Vi skal snakke da om «Alltid rabiat» om et lite øyeblikk, men før vi gjør det pleier jeg å spørre folk om å si to ord om seg selv. Så hvem er Gard, og hvorfor liker han å skrive historiebøker?

Gard: Gard er teknologi og vitenskapshistoriker, forsker ved NTNU og en som har interessert seg for det som er de fem da. Teknologi og vitenskapshistorie, hele min karriere som historiker. Jeg har skrevet om teknologi og samfunnsendring på mange mulige måter tidligere også, men om det er en sånn dypere grunn til at jeg er interessert i det, det er ikke så enkelt å svare på.

Silvija: Men det er ikke så mange sånne som deg. Vi har veldig mange historikere som fokuserer på alt mulig annet, mens jeg tenker at denne her. Dette tiåret, dette århundre kommer til å definere samfunnet vårt med teknologi som viktigste maktfaktor, og det å forstå de styrkene vi har som land er jo utrolig viktig for å kunne styre oss riktig fremover. Hvorfor er ikke alle litt mere opplest på Norges teknologiske historie?

Gard: Nei, si det. Det er ikke sånn at jeg er alene. Det fins mange teknologi og vitenskapshistorikere i Norge, og mange av de som har vært interessert i teknologi og bidrag til norsk velstand, men det forblir jo alltid litt som i ytterkant av, hva skal jeg si, det historiske hovedbildet da. Det er fortsatt noe for de spesielt interesserte. Kanskje en grunn til det er at man tenker på teknologi som noe gitt. Noe som er et premiss for samfunnsutviklingen, mer enn noe som faktisk skapes av mennesker og samfunn. En annen grunn til at det kanskje forblir litt sånn ytterkant er at det dreier seg om ting historikere nødvendigvis er veldig trenet til å tenke på og jobbe med, nemlig maskiner, hodet, sære ting som ofte skrives i et vanskelig tilgjengelig språk. Det har kanskje noe med saken å gjøre. Også er det vanskelig å skrive om teknologi på en måte som når ut til en breiere offentlighet da, og mange historikere er opptatt av å kommuniserer med andre enn bare historikere, og da er det ofte kanskje enklere å skrive om andre ting enn bits and pieces.

Silvija: Bits and pieces. Jeg tenker at noen av de mest spennende biografiene jeg har lest da, har vært av disse her. Vi har nevnt det før i felles samtaler. Walter Isaacson og «Innovators», eller «Turing's Cathedral», eller. Altså folk som skriver på en måte helt ny historie, men også folk som ser på kjempene som har gjort mye av historien mulig. For å forstå hvor vi skal, så må vi forstå hvor vi kommer fra, og disse folka har tenkt på hvorfor lenge før noen av oss andre. Og noe av det som var den store overrakslensene for meg etter å ha lest din bok, er at noen av disse personene er norske, noen av de som faktisk definerer vår fremtid selv om de er døde. Og en av dem var denne her Balchen. Og du har valgt å kalle boken om han «Alltid rabiat», og bare det er grunn til at ikke-teknologer skal lese om Balchen. Men fortell littegrann om boken. Hvis den kan oppsummeres i tre-fire setninger først.

Gard: Boken heter «Alltid rabiat - Jens Glad Balchen og den kybernetiske tenkemåten» Den tittelen rommer jo egentlig det meste da. Det var Balchen selv som omtalte seg selv om alltid rabiat, og boken inneholder 400 sider om hva det egentlig innebar. Om han var gal eller om det var andre grunner til han oppfattet seg selv som rabiat. Så i tittelen så er det viktigste ordet forbindelsen. Altså «og» i - Jens Glad Balchen og den kybernetiske tenkemåten. For det er jo vekselvirkningene mellom personen og den rabiate væremåten og kybernetikken som også kan oppfattes som ganske rabiat og overstrømmende vitenskapsform da, så boka prøver å finne ut om det er noe særlig mellom forbindelsen mellom Balchen og kybernetikken, men også om det er noe særlig norsk ved kybernetikkens historie da. Og det er kanskje det viktigste boka prøver å formidle, at det finnes en særegen norsk kybernetikkhistorie som egentlig ikke ligner så veldig mye på slik den historien fremstilles andre steder.

Silvija: Så Gard. Det er to ord i dette her som du bruker som største selvfølge, men de er ikke selvfølge for resten av verden. Og det ene er kybernetikk, og hvorfor er det egentlig det mest sexy begreper som finnes i verden akkurat nå. Det er det ene spørsmålet, og det andre er dette her med... Jeg har lyst at vi skal gå litt i dybde etterpå på koblingen mellom personlighet og hva de evner å finne selv i helt tørre harde tekniske fag.

Gard: Det må vi gjerne gjøre. Kybernetikken er et rart ord. Det er et konstruert ord og på ingen måte en del av dagligtalen. Når jeg satt i gang med det arbeidet her hadde jeg egentlig ingen klar betydning over hva det kan ha betydd og hva det betyr i dag. Men jeg har prøvd å skrive en bok hvor utviklingen av begrepet er en sentral del. Altså hva er det man legger i begrepet kybernetikk. Jens Glad Balchen startet sin karriere på begynnelsen av 50-tallet, og på det tidspunktet var kybernetikk et begrep som var hypermoderne og kjempeviktig. Det var en hype i amerikansk forskning som anvendte begrepet kybernetikk for forskning på det man da kalte kommunikasjon og kontroll eller regulering i levende vesener og maskiner.

Silvija: Jeg vil bare spørre deg. Du sier kybernetikk er et oppkonstruert ord. Jeg vet faktisk ikke, men jeg mistenker at kyber har noe med tall å gjøre og noe greske greier?

Gard: Kyber betyr å styre på gresk. Så det er altså vitenskapen av å regulere. Kybernetisk betyr vel, eller viser til en styrmann eller en rormann i en båt. Fra slutten av 40-tallet så konstruerte en amerikansk matematiker som het Norbert Wiener en definisjon på det han drev med og kalte det kybernetikk. Han kunne kalt det mye annet rart også, og det var ikke noe som sprang ut av lang diskusjon. Det var rett og slett en dåp foretatt av han som oppfattes som kybernetikkens opphavsmann da. På tidlig 50-tall så var Bolchen. Fra 45 til 49 så studerte ingeniørvitenskap i Trondheim og ble interessert i Wieners kybernetikk på slutten av 40-tallet og omtalte også det han selv drev med som en slags ingeniørenes cybernetics allerede i 51, men det interessante er nok at han aldri kalte seg selv kybernetiker før i 1972 eller i begynnelsen av 70-tallet da instituttet han ledet ved det som da het NTH ble kalt institutt for kybernetikk. Men da var på en måte kybernikk begrepet helt utdatert i USA. Altså på 60-tallet så ble på en måte keiserens nye klær avslørt etter at folk som L. Ron Hubbard kalte seg kybernetikere og det ble på en måte vevd i en mer fantasifull virkelighet. Men på 70-tallet så fant Balchen det for godt å kalle det han holdt på med for kybernetikk, men fra til da hadde da tross alt kalt reguleringsteknikk, og det kunne det også godt fortsatt hett da, men der ligger kanskje noe av det særegne norske at kybernetikken på en måte ble gjenoppfunnet eller gjendøpt i Trondheim på 70-tallet og fikk en litt annen betydningen på 60-tallet. Særlig i USA.

Silvija: Men du, får å få litt mer dybde i det du sa nå. Norbert Wiener har skrevet om kunstig intelligens og kybernetikk da type 50 år før resten av verden våknet til relevansen av begrepet. Det var cyberfiction tror jeg var mye av forskningen man drev med, men hva var det han prøvde å gjøre og hva var det Balchen prøvde å gjøre? Siden du sa det var en slags omdøping.

Gard: Wiener på begynnelsen av 50-tallet anvendte vel begrepet kybernetikk som en slags catch all phrase. Altså, han mente han drev med vitenskap som prøvde å forstå både kommunikasjon og regulering i mennesker og maskiner, og at det fantes en slags analogi mellom det. At det fantes noe felles med hvordan egenskaper eller tilstander i maskiner og mennesker ble regulert. I det lå det en hel haug med vitenskapelige nybrottsarbeid, så må vi da snakke om kunstig intelligens. Så har du sterke forbindelser med hvordan såkalte nevrale nett ble forsøkt tematisert i kybernetikken allerede på 30-tallet. På mange måter var kybernetikken en slags forløper og også en ganske distinkt og annerledes enn begrepet computer science får en sterke betydning gjennom 50 og 60-tallet. Kybernetikken var veldig særegen i den forstand at den prøvde å forstå hva som skal til for å regulere ulike ting ved hjelp ved det som kalles tilbakekoblinger. Det var en slags feedback science, og computer science hadde liksom informasjon som sitt nøkkelbegrep, så var på mange måter kybernetikkens nøkkelbegrep feedback. 

Silvija: Hvis jeg skal oversette dette til litt sånn Vi Menn-språk. Fra Teknisk Ukeblad til Vi Menn, så tenker jeg at Wiener prøvde å tenke oss på noen form for kjemiske robotor hvis man bare hadde skjønt hvordan. Og kanskje også mentale med kunstig intelligens, og som du sier det var denne dynamikken, det var disse prosessene og koblingene som var sentrale for han, mens for de som drev med data science, computer science, så ble data det sentrale og håndtering av data.

Gard: Det vil jeg absolutt mene. Utgangspunktet for Wiener var jo matematikken. Han var jo en sentral og viktig bidragsyter i matematikk før andre verdenskrig, og i den perioden så samarbeidet han også mye med ingeniører som jobbet med reguleringsteknikk. Helt sånn hands on. I USA blir det ofte omtalt som control engineering, og i Norge kaller vi det for reguleringsteknikk. Og ut fra erfaringene han gjorde i control engineering, så sprang disse mer overordnede ideene om kybernetikkens anvendelighet og også mennesker, natur fenomener. Wiener er en komplisert fyr, og om han egentlig teoretiserte mennesket som robot eller om han teoretiserte roboter som menneskelige, det er litt sånn. Det er interessant filosofisk spørsmål som han jobbet masse med selv også. For når han sier at mennesker og maskiner styres av mange av de samme feedback-mekanismene, så sier også noe om at det er noen maskiner som skaper kaos. Noen som er ustyrlige som mennesker. Og litt i denne filosofiske tradisjonen, så var han nok noe av Wieners store suksess. Han klarte å skrive ekstremt teknisk, matematiske kompliserte ting, men som også kommuniserte utover Teknisk Ukeblad-menigheten da. Hans bok cybernetics som kom ut i 1949 var det vel, var en bestselger i flere år. Trykket opp i masse nye opplag. Den boken er så komplisert og teknisk. Den er full av matematikk at det er helt utenkelig i dag at den ville bli plukket opp av noen uten doktorgrad i matematikk, men altså på dette tidspunktet var det en som skapte interesse også i den litt sånn breie allmennheten. 

Silvija: Det blir litt som Marx sin «Kapital». Rett og slett en definerende bok som bare måtte ha og iallfall ha bladd igjennom.

Gard: Ja, absolutt, men det du kan si er at forskjellen mellom Balchen i Norge og Wiener ved MiT er der hvor Wiener ble inspirert av ingeniørvitenskap og flyttet det videre, så var utgangspunktet for Balchen og det Trondheimsmiljøet som jeg beskriver i boken min. Først og fremst ingeniørvitenskap. Hans cybernetics var tettere forbundet med controlengineering enn det Wieners ble utover 50 og 60-tallet.

Silvija: Så hvis jeg spør deg Gard. Wiener brukte matematikk og filosofi for å endre ingeniørfag, mens Balchen prøvde rett og slett å anvende dette her i ingeniørfag. Og du hadde noen fantastiske eksempler på hvor langt forut for sin tid han var. Kanskje litt sånn nesten på grensen til galskap i forhold til at han tenkte på alt som et system som kan reguleres fra fiskeoppdrett og til samfunn?

Gard: Ja, og der minner Balchen mer om Wiener enn det han tenkte selv tenker jeg. Altså, når boken min heter 

«Alltid Rabiat», så er det egentlig en beskrivelse av Balchen som person, men hva de prosjektene han holdt på med ser ut i dag da. Mange av de er egentlig ville, eller var helt ville for å være mer presist. Og de spente altså fra som du sa regulering av natur, samfunn og til veldig sånn veldig interiørmessig anvendelser av reguleringsteknikk som å styre smelteovner og kjemiske fabrikker. Det er jo det spennet som gjør det mulig for folk å kalle seg kybernetikker når han til slutt ender å gjøre det på 70-tallet og det er det spennet som gjør at det er forbindelse mellom Norbert Wieners tenkning på MIT og Balchen på NTH.

Silvija: Men jeg har lyst å spørre deg også litte grann om det Balchen har gjort ved NTH da. For hvis jeg har forstått deg riktig så ble det en hel bevegelse rundt han, og det ble en sånn liten. Jeg vet ikke om jeg skal kalle det klan eller menighet?

Gard: Ja. For oss utenforstående. Altså, jeg er historiker og aldri hatt noen forbindelse til kybernetikkmiljøet utover at jeg har jobbet med denne boken, så er det ikke å legge skjul på at kybernetikken av og til framstår som en kult. Det er noen identitetsmerker for den kulten som jo blant annet dreier seg om hvorfor en hel gjeng med folk kan kalle seg kybbere uten at det fremstår som noe vondt og merkelig for dem. Og noe av det dreide seg om en sånn ide om at kybernetikken kan brukes til alt, eller at reguleringsteknikken kan brukes til alt, men det dreier seg også om en sånn invitering i det å kunne anvende kybernetikken helt praktisk. Å kunne forstå matematikken i det og ingeniørenes. I Trondheim har det på en måte vært kontinuerlig tradisjon for å utdanne spesialister i reguleringsteknikk og etter hvert det man da kaller kybernetikk fra midten av 50-tallet og fram til i dag. Og i dag er kybernetikk og robotikk et stort fag ved NTNU med mange studenter, mange forskere og mange professorer, og hele miljøet springer ut av arbeidet til Balchen som var den første faglige ansatte i reguleringsteknikk fra begynnelsen av 50-tallet og etter hvert som professor. I dag er det vel sånn at ca. 3500 personer som i løpet av denne lange perioden har blitt utdannet som spesialister i reguleringsteknikk og kybernetikk som også kan kalle seg kybbere, og mange av de er nok også en del av en eller annen form for kult om man skulle kalle de det da. Men de jo også høyt utdannede tekniske eksperter mer enn menighetsmedlemmer.

Silvija: Men du hadde et ord for dem, eller kanskje de hadde et ord for seg selv. At man er balchemist eller noe sånt noe?

Gard: Ja, det er jo noen som omtaler seg på en måte at de er en del av Balchens verden som Balchemister eller noe sånt, men det er først og fremst identiteten som kybbere som er det påfallende og sentrale for disse her da.

Silvija: Du, jeg har lyst å gå tilbake 50 år i tid da. Balchen var forut for sin tid med synet på at dette her blir så viktig å vesentlig. Han manglet regnekraft. Den regnekraften har vi i dag, og det vi ser i dag er en kybernetisering av alt. Mye av den der fjerde industrielle revolusjonen med sine buzzword-begreper som digitale tvillinger, kunstig intelligens, maskinlæring, stordata analyse. Altså det er god statistikk og god kybernetikk og masse regnekraft tenker jeg. 50 år tilbake så hadde USA som du sa fjernet seg litt fra det begrepet selv om de fortsatte å jobbe med det, men så skjedde det noe i Norge og Russland i forhold til en sånn systemtenkning sammen med data. Kan du ikke fortelle litte grann om den tiden?

Gard: Da er vi tilbake til 60-tallet da, og kybernetikk begrepet forsvinner på en måte ut av det amerikanske vitenskapelige hitlistene, men hva skal man si. Innholdet i hva an tenker på kybernetikk blir jo ikke borte, men den ideen om at det er noen felles teknikker og metoder som kan deles mellom regulering av mennesker og maskiner og natur blir kanskje mere perifer enn en parentes i vest-europeisk forskning da. I sovjet hadde det lenge vært sånn at kybernetikk som begrep ble sett på som en borgerlig vitenskap og noe som egentlig var ansett som noe man ikke skulle drive med. Det fantes til og med uttalelser om at kybernetikken var nongrata i det sovjetiske vitenskapssystemet fra 50-tallet. Dette skrev jeg litt om i boken, gjennom 60-tallet så får på en måte kybertikken som begrep et slags comeback i sovjetisk og østeuropeisk forskning, men da mye nærmere knyttet til det ingeniørmessige enn det mer filosofiske og fabulerende som fantes i USA. Det er denne historien som Balchens omdøping av sitt kybernetiske institutt forbindes med. Ikke det at han hadde øynene spesielt sterkt rettet mot Sovjet. Det hadde han på ingen måte. Han var utdannet i USA og hadde klare faglige prioriteringer som gikk i retning av amerikansk forskning og masse forbindelser, men allikevel da så viser boken hvordan den sovjetiske kybernetiske lykkepillen på 60-tallet og den norske kybernetikken på 70-tallet hadde noen berøringspunkter. Altså Balchen var jo en del av et større internasjonalt fagmiljø hvor sovjetiske forskere hadde en sterk posisjon, kanskje særlig på 60 og 70-tallet. Det som ofte omtales som en gjennom mattematisering av reguleringsteknikken hadde klare sovjetiske forbilder. Selv om Balchen aldri var eksponert for en gjennommattematisert reguleringsteknikk, så var dette på en måte en virkelighet han tok del i da. I boken prøver jeg jo å vise hvordan dette sterke skillet mellom vesteuropeisk og østeuropeisk forskning og teknologi på 60-tallet og deler av 70-tallet var mer utvisket. Hvordan viktige folk som Balchen og mange andre åpenbart orienterte seg mot en del av den vitenskapelige utviklingen som foregikk bak jernteppet. Poenget var nettopp at det var et teppe og ikke en mur, man kunne trekke det litt til siden å både samarbeide og tenke på samme måte som det som foregikk i den sovjetiske vitenskapen.

Silvija: Du Gard, noe av det som var så fascinerende er som du sier. Han hadde disse høytsvevende ideer om tilbakekoblet styring av fisk og fiskekybernetikk, og samtidig så gjorde han ting som jeg tror Norges industrielle fremtid ble bygget på, og det er sånne ting som dynamisk posisjonering i oljeplattformer for eksempel. Kan du ikke fortelle litt om den dynamiske posisjoneringen. Hvorfor var det vanskelig og hvorfor var det spennende?

Gard: Dynamiske posisjoneringen er på en måte den fremste industrielle suksessen som har sprunget ut av det fagmiljøet jeg beskriver i boken min. Det er teknologi der norske bedrifter fikk en verdensledende posisjon og der de fikk en verdensledende posisjon med det som åpenbart måtte stått som svært teknologisk avansert. Dynamisk posisjonering helt enkelt dreier seg om hvordan man får et fartøy til å ligge stille på opprørt hav uten bruk av ankere. Altså ved bruk av motorkraft og propeller som motvirker havets dynamikk og bevegelser. Hvorfor var det viktig? Jo, det var viktig for å kunne blant annet drive boring i Nordsjøen. Det var også viktig for å få forsyningsskip til å ligge vedsiden av oljeplattformer, og det var en hel rekke andre grunner for eksempel for å drive seismiske undersøkelser. Så når Balchen begynte å tenke på anvendelser for det som kalles moderne reguleringsteknikk på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, så var dette før den norske oljeindustrien var etablert, men han så på mange måter noen muligheter for å kunne drive med svært avansert reguleringsteknikk om bord på skip som kanskje kunne få en anvendelse i fremtidig petroleumsbasert norsk industri, og produktet som sprang ut av ingeniørforskningen som foregikk i Trondheim i begynnelsen av 70-tallet ble en industriell suksess først gjennom Kongsberg Våpenfabrikk og senere Simrad, og nå en del Kongsberg, og ble i løpet av kort tid dominerende i verden. Men nå skal de sies at markedet for dynamisk posisjonering og teknologi for dynamisk posisjonering har aldri vært kjempestort, men har dreid seg om avansert og dyre installasjoner på ganske få fartøy. Så det å bli dominerende i dette markedet dreier seg om å posisjonere seg i et høyteknologisk marked, ikke et marked for forbukselektronikk for eksempel.

Silvija: Men hvis jeg da sprø deg om Balchen for fremtiden eller kybb for fremtiden, så har jeg egentlig lyst å utfordre det på to plan. Det ene er at vi ser nå på, la oss si offshore eller flytende vind som en viktig mulighet for Norge innen renawable / fornybar energi. Vi ser på flytende solfarmer og vi ser på virkelig offshore-fiske og andre ressurser som farmer i havet. Alle disse her kommer vel til å trenge noen form for stabilisator?

Gard: På alle måter. Altså kybernetikken, eller Balchens kybernetikk gjennom hele hans karriere dreier seg om forbindelsen gjennom fysiske systemer og av det vi i dag tenker på som digital teknologi, og det at. Det var helt fra starten computing in the wild, og det er klart at jo villere omgivelser, jo mere avansert må disse reguleringstekniske innretningene være. Det unike med den dynamiske posisjoneringshistorien som Balchen er en del av er jo på en måte forbindelsen mellom det å håndtere kompliserte omgivelser og komplisert natur med tilgjengelig datateknikk og regnekraft, og hvordan dette fordrer mot grunnleggende forskning. Ikke bare fysiske hacks.

Silvija: Så har jeg lyst til å spørre deg litt om dette her som man tenkte på var litt for rabiat tankegang eller litt for fremtids-science fiction i forhold til kontrollsystemer anvendt på. Om det er mennesker eller samfunn eller fiskeoppdrettsanlegg. Vi går nå inn i en tid hvor de største uløselige problemene i verden sånn som klima loves løst bort med teknologi, og da særlig med kunstig intelligens, og det er vel egentlig bare litt sånn innpakket og forglitret tankegang rundt kybernetikk som fikser naturen?

Gard: Ja, på mange måter. Når jeg omtalte dynamisk posisjonering som den største suksesshistorien som sprang ut av Balchens miljø, så må du vel understreke seg at de ideene han hadde om styring av natur eller først og fremst styring av fisk aldri kan omtales som noe spesielt suksessrike. Mye av teknologien som på en måte var en del av disse visjonene har riktignok fått anvendelser og er av betydning i dag, men den overordnede ideen, nemlig at ved hjelp av teknologi, så kunne både individuelle fisker og store fiskestimer styres helt konkret. Altså opp og ned i havet, høyre-venstre, inn og ut av bukter. Altså at de skulle lystre en slags teknologisk system. Balchen mistet aldri troen på en slik visjon, men det er klart det på mange måter kan vel det jeg skriver om den kybernetiske fiskeoppdretten i boken min lett forstås som en advarsel da mot. Hva skal man si, teknologisk hybris mer enn framtidsvisjon som kanskje har noe godt for seg. Det er ikke oppe og avgjort at Balchens ide om styring av fisk var rablende gale. Det kan absolutt ha noe for seg, og på mange måter forutså han de problemene som dominerer vår diskusjon om oppdrettsfisk i dag. Nemlig at det å drive oppdrett i merrer der fisken har begrenset albuerom om det er noe som heter det, fører til store problemer. Så hans ide var jo oppdrett av fisk som svømte i det fri, men som han hadde en slags teknologisk kontroll på som oppførte som Pavlos fisker som ble lært opp til å respondere på lyd og lys er på mange måter besværende samtidig som det kanskje er litt foruroligende.

Silvija: Han skulle prøvd det på et par katter først kanskje.

Gard: Ja, men han kom jo et stykke på vei da. Det forteller at sillen var vanskelig å lære bort til, mens seien var lærende og på mange måter kontrollerbar da. Et stykke på vei kom han, men det forble vel iallfall i det store en drøm mer enn en realitet, men ut av den drømmen kom det jo teknologiske innretninger som foringsmaskiner og slikt som er i bruk i dag.

Silvija: Det jeg tenker at det kom en del andre ting hvor vi kontrollerer omgivelsene, og på den måten styrer i en eller annen forstand fiskehelsen og fiskene generelt. Også dette med bruk av kunstig intelligens for å overvåke fiske og fiskehelse. Det er den der indirekte styringen som er litt sånn spennende, men det er jo sånn vi mennesker etter hvert blir styrt i våre sosiale medier. Det er mere som har blitt til enn det vi kanskje ser ved første øyekast. 

Gard: Boka er jo også full at spinn-offs, altså hvordan intensjonen ikke alltid er det som blir det endelige resultatet. 

Silvija: Og sånn er livet kanskje også?

Gard: Sånn er livet selv i det kybernetiske livet

Silvija: Ikke sant. Du, mot slutten så pleier jeg å spørre folk om fire korte personlige spørsmål, så det første er egentlig om du har sett eller lest noe som virkelig har inspirert deg.  Og det jeg har lyst å be deg kommentere på i tillegg til hva du eventuelt måtte ønske å si der, det er noe om denne boken om Norbert Wiener som du faktisk anbefaler.

Gard: Ja, det er ikke ferske saker. Jeg er jo historiker, så ting går litt sagte, så det er ikke noe jeg har lest i det siste, men når jeg begynte på boka om Balchen så leste jeg boken Dark Hero of The Information Age som altså er en biografi over Norber Wiener som både er inspirerende og lettlest. Som virkelig pakker ut kybernetikken som en slags grunnsten og definerende tenkemåte for dagens teknologiske virkelighet. Den er skrevet av Flo Conway og Jim Siegelman, men av mere ferske saker, så driver jeg først og fremst med havets teknologi og vitenskapshistorie, og det er jo et stort og bredt felt hvor det også finnes masse historieskrivning, men kanskje mest inspirerende for meg har vært John Durham Peters The Marvelous Clouds som vel kanskje mere er en mediefilosofi mer enn en teknologihistorie.

Silvija: Flott. Har du noen form for rollemodell?  Er det noen du ser på særlig profesjonelt til? 

Gard: Historikeres faglige forbilder? Nei, det bare noe som blir til. Det er mange jeg ser opp til, men det er ikke så mange jeg modellerer meg selv etter nei.

Silvija: Nei. Også hva var dine mest positive overraskelser fra korona?

Gard: Korona ja. Ja, da må jeg tenke meg om. Nei, at det er jo noe teknologi som faktisk funker da. I utgangspunktet er jeg en teknologiskeptiker. Også har jeg alltid gleden av teknologi som funker, og den som funker uten mye hype er kanskje det som er det mest gledelige, og mye teknologi har vist at det faktisk funker i en verden som overbruker teknologi. Min største glede er at jeg fortsatt har stabilt WI-FI når jeg bor i en blokk hvor alle bruker nett.

Silvija: Ja. Og siste spørsmål er hvilken teknikk bruker du sånn som anti-fragility, robusthet, kall det hva du vil. Altså, når det er litt kjedelig å trått. Hva gjør du for å pushe deg selv videre?

Gard: Den teknikken jeg bruker mest er å lese da. Jeg har vel bare lest mer under korona enn noen gang før, og det er en viktig teknikk det å kunne lese.

Silvija: Veldig fint. Vi har gått tom for tid. Jeg ville så gjerne lært mer om Balchen, og det kan jeg da gjøre ved å lese boka. Også gleder jeg meg veldig til havets teknologihistorie, så kan det hende vi kan finne på noe sammen også Gard rundt vikingteknologi og alle andre som kom etter dem.

Gard: Det håper jeg.

Silvija: Men du. Du skrev noe. Jeg spurte deg hva skal vi huske fra boken hvis det er en ting du skal huske. Og det du sier at på samme måte som det finnes en musikksjanger som heter True Norwegian Blackmetal, så finnes det en norsk kybernetikk. Kanskje True Norwegian Cybernetics. Altså i svartmetalls historie, så er det en historie om et miljø som forsøkte å gjøre helt nye ting. Det synes jeg er en nydelig oppsummering og veldig inspirerende også.

Gard: Takk for det. Takk for praten.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online-universitet lorn.university