LØRN Case #C0920
Vi er stjernestøv
I denne episoden av #LØRN bokbad snakker, Silvija Seres, med fysiker og forfatter bak boken, Vi er stjernestøv, Sunniva Rose. I boken ønsker hun å formidle en forståelse for radioaktivitet og stråling, og hun forteller at i kjernefysikk og kjernekraft er det mange myter og misforståelser, med opphav i redsel og mye antipropaganda på slutten av forrige århundre. Målet har vært å ufarliggjøre, skape nysgjerrighet og interesse for fakta i fagfeltet.

Sunniva Rose

Akuttsykepleier

Vi er stjernestøv

"En del av klimadebatten i dag er ofte ikke så basert på fakta, men mye spill på følelser og redsel. Det er viktig at så store samfunnsavgjørelser er basert på fakta. FNs klimapanel er tydelige på at kjernekraft er en del av løsningen, men dette blir i liten grad diskutert i Norge"

Varighet: 35 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Hva er det viktigste du ønsker å formidle med boken?

Forståelse for radioaktivitet og stråling – i kjernefysikk og kjernekraft er det mange myter og misforståelser (med opphav i redsel og mye antipropaganda på slutten av forrige århundre), så målet har vært å ufarliggjøre, skape nysgjerrighet og interesse for fakta i et veldig spennende og viktig fagfelt.

 

Hvorfor måtte du skrive denne boken, nå?

En del av klimadebatten i dag er ofte ikke så basert på fakta, men mye spill på følelser og redsel. Det er viktig at så store samfunnsavgjørelser er basert på fakta. FNs klimapanel er tydelige på at kjernekraft er en del av løsningen, men dette blir i liten grad diskutert i Norge.

 

Hva er det sentrale dilemmaet her for deg?

Forklare skikkelig og gå i dybden, uten at det blir for mye – «cut the crap», på sett og vis. Opptil flere ganger har jeg skrevet side opp og side ned om noe som har endt opp som ett, kort avsnitt. Å være kort og konsis – gi nok detaljer, men ikke for mye, tror jeg er noe forskere/akademikere må øve seg på (jeg og!)

 

Gi oss dine 3 favoritteksempler fra boka?

– Atomer er små, og det er vanskelig å fatte hvor VANVITTIG små de faktisk er: et hårstrå er 200 000 atomer bredt, men atomkjernen er ekstremt mye mindre enn atomet igjen – hvis atomkjernen er som et sandkorn er hele atomet på størrelse med et cruiseskip

– Vi er faktisk stjernestøv: alle de stoffene/atomene vi (og ALT på jordkloden) består av har blitt laget i stoe stjerner ute i verdensrommet, som til slutt har dødd og eksplodert

– Alt som lever er radioaktivt, og dermed får vi en ekstra stråledose når vi feks sover sammen med et annet menneske

 

Hva vil du at vi skal snakke huske, om det er en ting?

Stråling er noe vi er utsatt for HELE tiden (alltid!), og det er for det aller meste ufarlig.

 

Velg et kort favorittsitat fra boken.

Nei, du trenger ikke være «smart».

 

Ditt neste bokprosjekt?

Sitter med mange ufortalte historier som kan bli til en oppfølger, men tror jeg først kommer til å skrive en bok om kjernekraft – som forklarer teknologien og setter den i kontekst med alle andre måter å skaffe energi til vedens befolkning på.

Hva er det viktigste du ønsker å formidle med boken?

Forståelse for radioaktivitet og stråling – i kjernefysikk og kjernekraft er det mange myter og misforståelser (med opphav i redsel og mye antipropaganda på slutten av forrige århundre), så målet har vært å ufarliggjøre, skape nysgjerrighet og interesse for fakta i et veldig spennende og viktig fagfelt.

 

Hvorfor måtte du skrive denne boken, nå?

En del av klimadebatten i dag er ofte ikke så basert på fakta, men mye spill på følelser og redsel. Det er viktig at så store samfunnsavgjørelser er basert på fakta. FNs klimapanel er tydelige på at kjernekraft er en del av løsningen, men dette blir i liten grad diskutert i Norge.

 

Hva er det sentrale dilemmaet her for deg?

Forklare skikkelig og gå i dybden, uten at det blir for mye – «cut the crap», på sett og vis. Opptil flere ganger har jeg skrevet side opp og side ned om noe som har endt opp som ett, kort avsnitt. Å være kort og konsis – gi nok detaljer, men ikke for mye, tror jeg er noe forskere/akademikere må øve seg på (jeg og!)

 

Gi oss dine 3 favoritteksempler fra boka?

– Atomer er små, og det er vanskelig å fatte hvor VANVITTIG små de faktisk er: et hårstrå er 200 000 atomer bredt, men atomkjernen er ekstremt mye mindre enn atomet igjen – hvis atomkjernen er som et sandkorn er hele atomet på størrelse med et cruiseskip

– Vi er faktisk stjernestøv: alle de stoffene/atomene vi (og ALT på jordkloden) består av har blitt laget i stoe stjerner ute i verdensrommet, som til slutt har dødd og eksplodert

– Alt som lever er radioaktivt, og dermed får vi en ekstra stråledose når vi feks sover sammen med et annet menneske

 

Hva vil du at vi skal snakke huske, om det er en ting?

Stråling er noe vi er utsatt for HELE tiden (alltid!), og det er for det aller meste ufarlig.

 

Velg et kort favorittsitat fra boken.

Nei, du trenger ikke være «smart».

 

Ditt neste bokprosjekt?

Sitter med mange ufortalte historier som kan bli til en oppfølger, men tror jeg først kommer til å skrive en bok om kjernekraft – som forklarer teknologien og setter den i kontekst med alle andre måter å skaffe energi til vedens befolkning på.

Vis mer
Tema: Bøker og nye utdanningsmodeller
Organisasjon: Vi er stjernestøv
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 201211
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


KjernefysikkTeknologi
Klima
Radioaktivitet

Mer læring:

Anja Røyne, «Menneskets grunnstoffer»

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0131
Bøker og nye utdanningsmodeller

Henrik Weltz

Customer Success Manager

Attensi

#C0130
Bøker og nye utdanningsmodeller

Jørgen Tharaldsen

CEO

Megapop

#C0129
Bøker og nye utdanningsmodeller

Thomas Fløien Angeltveit

BIM Manager Bane

Norconsult

Utskrift av samtalen: Vi er stjernestøv

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn Bokbad. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Sunniva Rose som har skrevet boken 'Vi er stjernestøv'. 

 

Sunniva Rose: Tusen takk! 

 

Silvija: Sunniva, kanskje vi skal nevne at du er en av de første vertene vi har hatt i Lørn, du kommer på en måte tilbake hjem. Vi har startet hele sjappen sammen og du har vært med på å intervjue halvparten av de første femti/hundre samtalene. 

 

Sunniva: Ja, jeg tror det må ha vært de første hundre. Det gikk unna det.

 

Silvija: Det gikk unna, og det gjør det fremdeles. Det er kjempegøy og det er utrolig koselig å ha deg tilbake for å høre om denne nye babyen, det er faktisk to babyer som har kommet i det siste. 

 

Sunniva: Det er det, en vanlig baby som man tenker på som en baby og en bok-baby. De kom nesten samtidig, begge to i 2020. 

 

Silvija: En jente om jeg husker riktig? 

 

Sunniva: Jeg har en jente fra før og så var det en gutt som kom nå. Jeg har en jente på 11 år og en gutt på 11 måneder og så er det boken som heter «Vi er stjernestøv - Kjernefysikk for folk flest». 

 

Silvija: Boken, den er rosa?

 

Sunniva: Ja den er rosa!  Det er en populærvitenskapelig bok. Det har vært viktig for meg gjennom alt jeg har holdt på med, som i formidling av fag de siste ti årene at jeg bruker mye av meg selv i det jeg gjør og jeg deler mye på den personlige siden. Når jeg har blogget, holdt foredrag og selv også når jeg forsvarte doktoravhandlingen min så var det rosa inni det. Jeg mener at det er ingen motsetning mellom det å være opptatt av mote, sminke, interiør, like rosa og det å være interessert, flink i realfag og teknologi. 

 

Silvija: Noe av det vi snakket om da vi møttes aller første gang var dette med å tillate seg selv å være litt rosa og kvinnelig. Formidling av disse fagene er en veldig viktig drivkraft for å få jenter flest interessert i- og kanskje modige nokk til å bestemme seg for å lære, studere og jobbe med teknologi. 

 

Sunniva: Jeg mener ikke at man skal gjøre ting rosa eller feminint, man skal ikke late som at disse fagene er noe annet enn det de er, men jeg tror det er veldig viktig å vise frem forskjellige typer mennesker/forbilder sånn at folk man kan se hvem er. Hvis alle de er litt klisjefylte, grå typer så blir det klart vanskeligere hvis du er en veldig feminin kvinne, å se for deg at dette kan være noe for meg. Vi skal ikke gjøre om realfag og teknologiske fag, men det er definitivt viktig at vi har forskjellige typer i disse fagene og at de forskjellige typene får lov til å bli oppmuntret til å være seg selv, fult og helt. Det tror jeg er viktig for å rekruttere. 

Jeg får stadig vekk meldinger fra spesielt jenter rundt omkring som synes det er deilig å se at det faktisk går an fordi de har selv tenkt at de ikke passer inn fagene eller studiene, og så ser de at det er feil. Man kan godt ønske at sånn var det ikke og at innpakning ikke betyr noen ting, men det tror jeg det gjør og at vi er sånn som mennesker. Vi liker å se om vi kan kjenne oss igjen i noen innen fag og diverse. 

 

Silvija: Jeg tror det er veldig viktig at man skiller innpakning fra innhold, det skal være lov å både være nerdete og å være opptatt av andre ting. 

 

Sunniva: Nettopp, akkurat det!

 

Silvija: Om man da skal være veldig moderlig, rosa, ekstremt følelsesmenneske eller omtenksom og fortsatt være en super kjernefysiker, matematiker eller ingeniør. Dette er absolutt forenelig og der trenger vi bilder. 

 

Sunniva: Det er akkurat det det er. Boken min er rosa, utenpå og mye inni, men faget er kjernefysikk, kjernefysikk for folk flest. 

 

Silvija: En annen ting jeg synes du er god på å formidle Sunniva, er dette med at akkurat som folk flest skal kunne lære seg teknologi så må folk også forstå at både de som er ekstreme teknologioptimister og ekstreme teknologipessimister misbruker mediene og formidling for å enten skremme folk eller skape seg business. Teknologien er både positiv og negativ, det avhenger bare av hvordan vi bruker den, men å bruke den det må vi. 

 

Sunniva: Jeg pleier å si at teknologi, gjerne da i en setting der jeg snakker om kjernekraft og teknologien rundt det men det gjelder generelt at teknologi skal verken demoniseres eller glorifiseres. Teknologien, den bare er, kunnskapen bare er. Det gjelder hva vi som mennesker og samfunn velger å bruke teknologien til, som avgjør om det skal være godt eller vondt. 

Et eksempel på det i mitt fagfelt er at det er det samme fysiske grunnprinsippet som får en atombombe til å eksplodere og som er den samme energien man får ut i et kjernekraftverk. Den ene er et masseødeleggelsesvåpen som ble brukt i andre verdenskrig og drepte hundretusenvis av mennesker, mens det andre er det største kilden vi har til utslippsfri energi. Det synes jeg er et eksempel på at det kommer an på hva vi som mennesker velger å bruke teknologien og kunnskapen til. Det er så klart noen ting som skiller det, et kjernekraftverk kan ikke eksplodere som en atombombe osv, men likevel så er den energien man får ut er det den samme, det er kjernekraft man får ut i både eksplosjonen og i det fredelige kjernekraftverket. 

 

Silvija: Også i røntgen?

 

Sunniva: Ja! Det er sånne ting også, det er samme kunnskap om atomet og atomkjernen. Røntgen er det første kapitelet mitt i boken, det handler først om hvordan Wilhelm Condrad Røntgen oppdaget røntgenstråling, hvordan det gikk for seg og hva er røntgenstråling. Det er noe som alle har et personlig forhold til, alle har vært hos tannlegen og tatt et røntgenbilde, alle har vært ute og reist, fått bagasjen sin gjennomlyst røntgenstråling. Det er også den samme kunnskapen som definitivt da er en god utnyttelse av den kunnskapen. Det er også røntgen de bruker til stråleterapi faktisk. De som har fått stråleterapi i Norge mot kreft, det er også røntgenstråling, men en da veldig mye mer kraftig røntgenstråling enn hva vi får hos tannlegen, som er viktig å presisere. 

 

Silvija: Sunniva, en siste ting jeg har lyst til å framheve rundt innfallsvinkelen din. Det er at du faktisk har en doktorgrad i dette, jeg synes det er en del folk som har gjort det til sin business modell til å glorifisere teknologi og å bygge optimisme rundt teknologi. Det er veldig populært å høre på, men det er noe helt annet når en person som faktisk har svettet litt rundt teknologien kan snakke om muligheter og utfordringer enn noen andre som mest bare har lært seg markedsføringen. 

 

Sunniva: Takk, jeg er vel veldig enig med deg der og det stemmer at dette er fagfeltet mitt. Det kan hende at jeg kommer til å skrive andre ting også, men det var veldig viktig for meg fordi dette var min første bok, at det var noe som var virkelig til kjernen av fagfeltet mitt. Dette er ting jeg har studert og forsket på i årevis, definitiv svettet og brukt mange nattetimer på. Så ja, jeg tror det er en fordel sånn at man kan se at dette er fordelene, men selvfølgelig er det utfordringer og ulemper også. 

 

Silvija: Jeg har lyst til å si en ting til. Grunnen til at vi to fant hverandre for noen år siden var også et slags ønske om å formidle fra akademia, men ganske populariserende. Jeg har lyst til å spørre deg om hvorfor det ikke holder å holde foredrag for studenter og for skrivevitenskapelige artikler i spisse tidsskrifter, hvorfor ønsker du å formilde teknologi? 

 

Sunniva: Man pleier å si at universitetene egentlig har tre ansvarsområder, det er forskning, undervisning og det er formidling. Forskning er selvfølgelig på en måte det å produsere ny kunnskap og den formidler også ved at man skriver veldig spissede artikler som du påpeker. Disse blir ikke lest av veldig mange fordi de er så spissede som de kan få blitt og de er ikke skrevet for at folk flest skal forstå dem, men at kanskje de andre tretti ekspertene i verden skal forstå, fordi det er sånn forskningen går fremover.

Så er det undervisningen som er bredere enn den rene forskningen, den er for studentene, men igjen for da et begrenset utvalg av befolkningen på et vis. Mens formidlingen, den mer populærvitenskapelige og bredere formidlingen, den er for hele samfunnet som sådan.

Jeg mener at alle de tre tingene er kjempeviktige, jeg kan ikke si at den ene er viktigere enn den andre fordi de har forskjellige formål. Den brede formidlingen for folket, det er noe som har appellert sterkere og sterkere for meg. Det begynte i 2011 med Fukushima-ulykken som skjedde i Japan, da ble jeg kastet ut i ekspertrollen ved at da var det plutselig veldig stor interesse fra journalister og folk flest rundt kjernekraftverk, hvordan dette fungerer, hva slags ulykke var dette, hva er farlig og er alt farlig osv. Da så jeg hvor utrolig redde veldig mange var og de var redde for ting de ikke trengte å være redde for, både her i Norge og også ting mange i Japan kanskje ikke trengte å være redde. Jeg mener at det er en veldig nedlatende, ovenfra og ned holdning hvis da en ekspert bare skal si at «dette trenger ikke du å bekymre deg for», det er ikke et godt svar. 

Folk vil forstå, veldig mange vil hvert fall forstå. Da så jeg at det var både behov for kunnskapen og folk ville gjerne lære veldig mye av det jeg synes var spennende. Jeg tenker at hvis du er en type fag-nerd som vi er, så er det ingenting som er bedre enn å få lov til å faktisk sitte å prate om faget som man brenner for, forklare ting du kan, og også lytte til de spørsmål, innvendinger og bekymringer som folk måtte ha. Da dukker det også opp ting som man kanskje ikke har tenkt over og om det finnes noe godt svar på det. Jeg tror også det kan ta forskningen lengre fremover å bruke mer tid på den brede formidlingen. 

 

Silvija: Akkurat det du sa om de gode spørsmålene opplever vi kanskje begge to som foredragsholdere at både den jobben du gjør med å tenke gjennom hvordan du skal formidle deg til akkurat den type publikum, og også reaksjonene til publikum gjør at man får en veldig god følelse til hva som er de mest relevante nye spørsmålene, innenfor tematikken.

 

Sunniva: Når det gjelder foredrag så dukker det gjerne opp spørsmål som er mer rettet, det publikummet tenker kanskje ofte mer på hvordan de kan bruke denne kunnskapen. For eksempel til å skaffe ny industri og den type ting, som også er kjempeviktig. Det er ikke der universitetene som regel har størst fokus. Igjen, det er ikke sånn at på universitetene så skal de bare bry seg om å lage ny industri, men begge deler er viktig. Vi trenger å ha forskere som bare kan få fordype seg meget dypt ned i ting, som vi kanskje kan tenke at ikke har noen relevans og da trenger vi de som tenker at dette må vi kunne bruke. Helt i slutten i boken så skriver jeg også et eksempel på hvorfor det er veldig viktig for oss som samfunn med nettopp det at forskerne kan drive med forskning som kan sees på som verdiløs her og nå, fordi vi ikke vet hvilke ting vi finner ut av i dag som bare er helt rent teoretiske, men som plutselig vil ha store konsekvenser for teknologien vår i fremtiden. Et eksempel på det er når Einstein fant ut dette med generell relativitetsteori som var helt teoretisk til å begynne med, men vi hadde ikke GPS som fungerer i dag uten generell relativitetsteori. Eller da man fant ut rent matematisk i teoretisk fysikk, at det antagelig vis finnes antipartikler, i dag vet vi at det gjør det. Det var bare en teoretisk ting som falt ut av at annengradslikninger har to løsninger, man kom fram til at da bør det være en partikkel og en antipartikkel. Flere tiår senere fant man den første antipartikkelen og i dag er det noe vi vet helt sikkert at alle partikler har en antipartikkel. Det bruker vi også i sykehussammenheng, det som heter PET-skanning som gjør at man kan få enormt gode 3D bilder av for eksempel en kreftsvulst. Man må være forsiktige med å mene, en del politikere kan mene at vi ikke skal drive med forskning som ikke har et mål og en mening. Vi kan veldig ofte ikke vite hva vi finner ut av i dag, som faller ut av teoretisk- eller matematisk fysikk som plutselig om femti år gjør at verden vår ser helt annerledes ut.

 

Silvija: Jeg tror det som er utrolig viktig i det du sier Sunniva, er blant annet at jeg tror ikke vi skal prøve å styre forskningen for mye, annet enn å sørge for at vi har de flinkeste folkene som driver med det. De må få lov til å definere de spørsmålene som de mener er helt vesentlige. Fordi om Einstein så at dette var relevante problemstillinger, så var det ikke så veldig mange andre i verden som skjønte det da, heldigvis så klarte han å finne noen som ville finansiere hans liv samtidig som han gikk og tenkte ut dette. Vi må også ha folk som finner, kanskje først veldig sære måter å anvende dette på som resten av samfunnet blir inspirert av, og finner nye skalerbare anvendelser om det er i helse osv. Det å skrive disse forskningssøknadene hvor man må begynne med en forretningsmodell og et tidsskjema som viser at om tre år så er vi akkurat kommet dit med de resultatene, det blir litt som å late som. 

 

Sunniva: Jeg skjønner hva du mener og jeg tror at det er utrolig viktig at forskningen, den må være fri. Det nevner jeg til slutt i boken, vi kommer inn på dette med at jeg synes det er ganske skummelt når politikere som fiskeriministeren, som mente at havforskningsinstituttet skal tilpasse sine forskningsresultatet til å passe med det som er bra for vår industri. Det er ikke forskning, kunnskapen er, og forskningen må være fri. Det er kjempeviktig. 

 

Silvija: Til boken, hvorfor heter den «Vi er stjernestøv»?

 

Sunniva: Det er ikke bare fordi jeg synes det er en vakker tittel, det er noe veldig poetisk med det, men det er også helt sant, vi er stjernestøv. Vi er laget og bygget opp av støv fra stjerner, alle grunnstoffene våre som vil si at alt vi er bygd opp av, alt rundt oss og hele jordkloden er bygd opp av forskjellige grunnstoffer, atomer. Disse er blitt laget i store, dødende stjerner rundt omkring i universet som til slutt har eksplodert, så har alle disse stoffene blitt kastet rundt i universet. Da har de grunnstoffene som vi har her på jordkloden samlet seg her. Alle atomene er støv fra stjerner, det er der de kommer fra, de har ikke blitt laget her på jordkloden. Det synes jeg også er litt gøy, fordi det er i stjerner som for eksempel i vår egen sol så produseres det hele tiden nye atomer, nye stoffer. Det skjer ikke her på jordkloden, her er de konstante og de samme atomene hele tiden. Vi er hundre prosent resirkulert med alle atomene i luften, alt vi puster inn besår av hundre prosent resirkulerte atomer og alt vi er. Vi er stjernestøv, rett og slett. 

 

Silvija: Det er nesten nok til å bli religiøs av, på et eller annet mirakuløst vis samlet klumpen vår seg med akkurat det som skulle til for å skape liv og den riktige kjemien, så ble vi til av alt dette. Utrolig fantastisk usannsynlig flaks. 

 

Sunniva: Morsomt at du sier, på den ene siden kan man tenke at oi, det er til å bli religiøs av. Eller så kan man tenke at ja, sånn er det, sånn er statistikk og tilfeldigheter når man har store nok tall. Når man prøver å blande sammen forskjellige stoffer igjen og igjen i hele universet, så vil det oppstå ting som plutselig er noe man kan bygge på noe annet. 

 

Silvija: Noe som kan forplante seg. 

 

Sunniva: Ikke sant. Det viser hva som kan skje av tilfeldigheter når man bare prøver på ting nokk ganger. Det er lett å tenke at det er en slags mål og mening med at de stoffene vi har her på jordkloden ble blandet sammen her og så oppsto vi, da tenker jeg at da kan man fort tenke at her må det være noe religion for å forstå det. Men, vi vet at universet er enormt stort og det er mange steder hvor man har mulighet, mange tenker også at det ganske sannsynlig finnes liv som ligner på vårt, andre steder i universet. Tenker man stort så blir det mange muligheter. 

 

Silvija: Jeg tenker at det av og til er lurt å tenke på hvor utrolig flaks vi har hatt som klode, rase og individer at vi i det hele tatt ble til. 

 

Sunniva: Uten tvil, helt enig. Jeg blir svimmel av å tenke på disse tingene her. Nettopp derfor har jeg har hatt veldig lyst til å dele disse historiene fordi det er så utrolig mye spennende og vakkert, mye som går langt over i det filosofiske i fysikken. Så tror jeg kanskje at folk som ikke har holdt på med disse fagene tenker at fysikk og matematikk, realfag generelt er tørt og kjedelig, at vi som driver med sånt ikke har evnen til å undre oss eller den type ting. Jeg vil vel heller si at det er stikk motsatt, det å kunne sette ord på alle disse fantastiske tingene som finnes, det poetiske at vi er stjernestøv. Det handler til syvende og sist om, hvem er vi, hvor kommer vi fra og hvordan kan vi i det hele tatt eksistere. Det er gøy, å ha fått muligheten til å skrive om dette og dele de fantastiske historiene. 

 

Silvija: En av de tingene du ønsker å formidle i boken er en bedre forståelse av radioaktivitet og stråling, der kommer det stadig nyheter om forskjellige land som setter i gang og stopper osv. Det er et av de områdene hvor det er lett å være skeptisk fordi man ikke forstår, så har man kanskje hørt noen ord som virker veldig skumle. Det er litt som genetikk tenker jeg. Hva ønsker du å formidle om det. 

 

Sunniva: Det er selvfølgelig flere ting ved boken, det ene er at jeg elsker faget mitt og veldig gjerne vil fortelle om alle de tingene som er så fantastisk, som vi er faktisk stjernestøv, hva er egentlig atomer og disse tingene. Det henger sammen med å forklare om hva er radioaktivitet, hvorfor er noen atomer radioaktive, hva er egentlig stråling. Det virker veldig mystisk og mytisk, men er egentlig noe helt konkret. Jeg synes selvfølgelig det er interessant som fag, men så er det også veldig viktig. Når vi snakker om kjernekraft som er den største kilden vi har i dag til å produsere energi med null CO2-utslipp, som er viktig i det spekteret med den klimakrisen vi er midt opp i. FN´s klimapanel sier at kjernekraft er endel av løsningen, ikke løsningen, men en del av det, og da kommer folks frykt, folks misforståelser og selvfølgelig noe som er reelt, dette har jeg et veldig stort ønske om å gi større forståelse for - hva er hva.

Jeg skriver også om Tsjernobyl-ulykken, om de som døde i Tsjernobyl, om russeren Aleksandr Litvinkenko som ble forgiftet med radioaktivitet, det er de tingene som virkelig er farlig, men så er det at alt handler om dose. Som alkohol, vi vet at om jeg drikker et glass rødvin hver kveld så er ikke det spesielt farlig, men om jeg samler sammen all den rødvinen som jeg hadde fordelt utover er år og drukket det på en kveld så ville jeg jo dødd av det. Sånn er det også med stråling, det handler om dose. Det å få veldig mye på en gang er dødelig eller kunne gitt langtidseffekter som for eksempel kreft, men det å få litt er ikke noe som er farlig. 

Det er sånne eksempel som at alle mennesker og alt som lever er radioaktivt, vi er radioaktive både du og jeg. Det er ikke fordi vi har blitt utsatt for noe, men fordi vi er det fra naturens side. 

 

Silvija: Hvorfor er vi radioaktive?

 

Sunniva: Et eksempel som kanskje er mest kjent er karbon 14, jeg tror alle har hørt om karbon 14 metoden for å finne ut hvor gamle ting er, vi snakker ofte om dette med vikingtiden osv. Alt som lever, om det er planter eller dyr består av veldig mye karbon. Karbonet som er i kroppen vår og som er i alt som lever, er for det meste det som kalles for stabilt ikke radioaktivt karbon 12 og en bitteliten del av det er radioaktivt karbon 14. Det er sånn at dyr, planter og kroppene våre, vi skiller ikke mellom at et karbon er radioaktivt eller ikke fordi det oppfører seg kjemisk helt likt. Et radioaktivt karbon dannes oppe i atmosfæren, så vil dette da inngå inn i fotosyntese med dyr og planter, og til slutt vil det da gå over i oss. Dermed har vi det karbonet vi består av, som igjen da maten vår vil bygge opp kroppen vår igjen, da vil det da være en liten andel som er radioaktivt karbon 14. Det vil være er samme andel i absolutt alt mens det lever, men når vi dør da slutter vi og det vil ikke skje noe nytt. Da er vi bare de atomene vi er, siden vi ikke spiser noe nytt og det vil ikke være noen utskiftning av stoffene i kroppen vår. Da vil det som er karbon 14 i kroppen vår gradvis sende ut sin lille radioaktive stråling til det til slutt er borte og det bare er karbon 12 igjen. Derfor kan man se på om man finner noe gammelt, hva andelen av karbon 14 i den gjenstanden er og så kan man regne seg frem til hvor lenge det er siden dette ble til 

 

Silvija: Et annet tema som du har i boken er hvor bittesmå atomene egentlig er og hvorfor det er spennende, kan du ikke si litt om det?

 

Sunniva: De er ufattelig små, og jeg har prøvd å fortelle noe om størrelsen på det. I tykkelsen til et hårstrå så er det plass til to hundre tusen atomer i bredden, ganske smått. Selve atomet er kjempedigert sammenlignet med atomkjernen som det her handler om, bildet på det er at hvis atomkjernen er på størrelse med et sandkorn så er hele atomet på størrelsen med et cruiseskip. Så er det sånne ting som at mellom elektronene som svirrer rundt å gjør at hele atomet blir såpas stort og atomkjerner som ligger i midten så er det tomrom. Det aller meste vi består av, og alt rundt er tomrom. Hvis vi hadde klart å presse vekk alt det tomrommet i alle atomene som er i alle mennesker i hele verden, så ville vi fått plass til alle mennesker i noe som er på størrelsen med et eple. Det er ganske mindblowing for de fleste tror jeg. 

 

Silvija: Det interessante er at det som gjør oss til hvem vi er, hvordan vi ser ut og hvilke farger vi har er egentlig dette tomrommet og dynamikken i tomrommet. Vi tenker på oss som solid materiale, men det vi egentlig er, er den energien som holder det sammen. Filosofisk utrolig vakkert. 

 

Sunniva: Det er så mye spennende. Det blir veldig mye filosofi og det synes jeg er kult også fordi det er viktig, det å stille spørsmål, som «kan det virkelig være sånn, er det sånn det er?». Det er det som er spennende og også etter hvert er forskning, ny kunnskap. 

 

Silvija: Det er de som lurer på det som driver verden videre. Sunniva, inn mot landing. Mine siste fire spørsmål har blitt korte og personlige saker. Har du lest etter sett noe i det siste som du kan anbefale videre, som en liten inspirasjonsgave?

 

Sunniva: Jeg har to anbefalinger! Den ene er en dokumentar som heter Pandora´s promise, det er en dokumentar om kjernekraft så den går veldig mye inn mot mitt fagfelt. 

Så er det en bokanbefaling, den er skrevet av Anja Røyne som også er fysiker. Den heter «Menneskets grunnstoffer – byggeklossene vi og verden er laget av». Den handler ikke om atomkjerner, men om atomer rett og slett, som jeg var inne på med karbon, jern og alle disse stoffene som vi trenger nettopp for industrien vår og teknologien. Min bok som er om atomkjernen og Anja Røyne sin bok om atomene er en bra pakke, sammen. Det vil jeg påstå. 

 

Silvija: Veldig gøy, da skal vi lese den også! Har du en personlig rollemodell? Profesjonelt og personlig.

 

Sunniva: Jeg er ikke en som går rundt og tenker at jeg har en fast rollemodell, men jeg vil si at en som Anita Krohn Traaseth har vært en som jeg synes har vært en flink og stødig dame. Som også er den personlige som tør å dele av seg selv, er tydelig på at hun har familie og barn, og at det ikke er noen motsetning mellom det å ha en familie man brenner for og at man også kan brenne for jobb og karriere. 

 

Silvija: Hva var din mest positive overraskelse i korona? Vi var ganske enige om at vi er lei av korona begge to, men hvis det var noe positivt.

 

Sunniva: Det positive er at min sønn, han var akkurat to måneder gammel da det ble stengt ned. Dermed fikk mannen min hjemmekontor og det gjorde at han faktisk fikk veldig mye mer tid sammen med den da lille babyen i starten, det var veldig positivt fordi han er av den type som klarer å stå å bysse og bære på baby samtidig som han går og har telefonmøte. Det gjorde også at jeg da klarte å skrive denne boken, fordi to tredjedeler av boken er skrevet i den såkalte lockdown-perioden mellom mars og mai. Det hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få til da, med liten baby og hadde ikke han hatt hjemmekontor, så tror jeg kanskje heller ikke det hadde gått. Det var veldig positivt, og vi i familien ble en veldig sammensveiset gjeng. Det er viktig å tenke på det positive også! 

 

Silvija: Helt enig! Siste spørsmål. Hva bruker du som en teknikk for å komme deg videre fra kjedelige trøtte perioder, antifragility resilience?

 

Sunniva: Jeg synes det er ganske tungt nå, egentlig. Det må jeg være ærlig på, men jeg har et sånt bilde av at noen ganger så er ting kjipt og vanskelig, da må man noen ganger bare gå på med krum rygg. Man vet kanskje ikke hvilken retning, det eneste målet er å komme seg vekk fra der man er, så det er noe jeg har gjort når det har vært tungt i løpet av studier og med kjærlighetssorg og sånt. Jeg har sett for meg at om du er ute i en snøstorm og du vet at du har to valg, den ene er å bli her – men da dør du vertfall, det er ikke sikkert det går bra om du går heller, men det er det eneste du kan gjøre. Det høres dramatisk ut, men det er et slags bilde som for meg funker. Okei, når ting er skikkelig kjipt så er det kanskje ikke noe valg å bli der du er, så du må bare prøve å gå på med krum rygg. 

 

Silvija: Jeg tenker også det av og til, det er et sånt uformelt amerikansk ordtak tror jeg. When you´re knee deep in shit´s creek, just keep going. 

 

Sunniva: Ja, det er egentlig akkurat det. 

 

Silvija: Gjennom den bevegelsen så skapes det alltid handlingsrom. Sunniva, så utrolig hyggelig å snakke med deg igjen, vi skal lese boken din og følge opp anbefalingene dine. Tusen takk for en god samtale. 

 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt online universitet Lørn.University

Quiz for Case #C0920

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: