Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn i podcast med NSF, Norsk Sykepleierforbund. Mitt navn er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Siw Andrea Todal som er akuttsykepleier og fagutviklingssykepleier ved akuttmottaket i Kristiansund. Velkommen Siw.

Siw Andrea Todal: Takk, takk.

Silvija: Siw, jeg skal si noen få ord om selve serie, også skal vi fokusere på samtalen etter det. Dette her er da en samtale i serien som LØRN gjør sammen med NSF, Norsk Sykepleierforbund om hva har vi lært fra korona. Og samtalen oss to imellom kommer til fokusere på korona og akuttmottak eller akuttpleie. Og jeg håper folk kan ha som tre bakgrunns-spørsmål mens de hører på vår samtale er følgende ting. Det ene er hvordan jobber akuttsykepleiere? Det andre det er hvordan er akuttsykepleierens jobb annerledes og komplisert under korona. Det tredje er kanskje hva skal vi gjøre annerledes i forhold til å forberede oss i neste pandemi i forhold til akuttmedisin. Høres det greit ut?

Siw: Ja.

Silvija: Veldig bra, men da begynner vi med det som alltid er det vanlige første spørsmål, og det er hvem er Siw og hvorfor elsker hun jobben sin?

Siw: Jeg er nok en veldig energisk person. Glad i fart og spenning og at det skjer mye rundt meg. Derfor så er jeg veldig glad for at jeg har valgt en jobb som gjør at jeg kan jobbe i akuttmottak. Jeg har gått videreutdanning i akuttsykepleie på 90 studiepoeng for å spesialere meg akkurat for den jobben jeg har nå da. På akuttmottak er det ingen dager som er helt like. Når du kommer på jobb så har du en fast morgensjekk på rommene, men bortsett fra det så vet man ikke hva resten av dagen kommer til å inneholde, fordi vi får alt mye forskjellig hver dag. Og det er derfor trives så godt med å jobbe i akuttmottak. At det blir aldri kjedelig. Vi stor i mye utfordringer generelt også utenom pandemien. Vi må kunne tenke raskt, start behandling for å gi pasientene best mulig behandling der og da, men også for å forhindre at tiden etter for eksempel skade da blir lengre enn den trenger. Så vi må være på alerten hele tiden, så det trives jeg med. Så jeg tror man må være litt bygget for fart og spenning og kjappe vendinger om man skal jobbe i det hele med den akuttmedisinske kjeden da. Både MK, legevakt og legevaktssentraler, prehospitaltjeneste 

Silvija: Ja. Du, jeg har lyst å spørre deg egentlig. Ikke bare hva kan teknologi gjøre for nettopp dere, men også hva kan vi andre lære om ledelse fra dere. For jeg mistenker det er ganske mye vi kan lære i tider hvor hele verden kommer til å endres brutalt og raskt, så er det veldig. Jeg tror det er hvor dere lærer å lede og organisere og line opp logistikk kun med utilstrekkelig informasjon, men med masse erfaring, det tror jeg er noe som vi alle må lære mer om. Før vi snakker mer om jobben din Siw, så har jeg lyst å spørre deg litte grann privat. Jeg ser at du har jobbet som gruppetreningsinstruktør i veldig mange år. Du liker å lede rett og slett?

Siw: Ja da. Jeg gjør også det, og det er en veldig fin hobby eller sånn annen jobb. Andrejobb. Når du jobber i et felt som det vi gjør som krever ganske mye av deg hver dag på jobb, der du kan stå i mange situasjoner der du må ta ledelsen og der utfallet av uansett hvor mye du gjør av behandling og riktig behandling, så er det ikke sikkert at det går bra. Sånn at akkurat den treningsbiten er en veldig fin måte iallfall for meg å slappe av på. Så jeg slapper av når jeg trener. Får ut tanker og får mer energi.

Silvija: Ja. Og så har du en jobb som krever veldig mye, men du har også klart å finne tid til videreutdanning. Kan du ikke si to ord om det? Var det vanskelig å finne tiden og kanskje energien også eller?

Siw: For meg så bestemte jeg meg veldig tidlig å begynne på videreutdanningen akkurat 2 år etter jeg var ferdig med bachelorutdanningen, så da hadde jeg ikke noe familie eller. Da var jeg student og bodde for meg selv, så da gikk det veldig greit. Da var motivasjonen såpas stor for å få økt kunnskap, for jeg merket når jeg begynte i akuttmottaket så kjente jeg at herregud, det er så mye jeg ikke kan. Jeg er nødt til å lære meg mere for å kunne jobbe her, så det var veldig motivasjon for å komme i gang så tidlig som jeg gjorde da.

Silvija: Og hvis vi snakker om videreutdanning herfra. Jeg tror vi skal lære hele livet, og ting endrer seg både teknologisk, men også medisinskunnskaps-messig. Hva slags tanker har du om hvordan kunne man tilrettelegge en så årlig refresh-kurs for din type sykepleier på en måte som ville vært attraktiv for dere?

Siw: Det er ikke så vanskelig egentlig, for innenfor akuttmedisin så er det veldig mange seminarer hvert år som blir arrangert av forskjellige arrangører, så vi har jo mange store aktører innen akuttmedisin i Norge, så vi er ganske heldige. Og ikke bare i Norge, men da internasjonalt. At det er masse kurs og seminarer som vi kan bruke til faglig oppdatering. Også har vi egen konferanse, Akuttdagene, som vi arrangerer hvert år Som dessverre i år ble avlyst, men vi er positive og satser på at til høsten neste år så er det mulig å gjennomføre Akuttdagene 2021.

Silvija: Ellers så får vi jobbe sammen om å lage digitale akuttdager

Siw: Ja, vi må det.

Silvija: Men du, Siw. Fortell litte grann mer om hva gjør akuttsykepleiere?

Siw: Akuttsykepleiere er utdannet for å kunne jobbe i hele den akuttmedisinske kjede, pluss at noen jobber offshore og noen i forsvaret. Så uavhengig hvor du jobber, så jobber du med den akuttsyke og skadde pasienten. Og alle som enten kommer på legevakt eller ringer på AMK, legevaktsentralen eller kommer til akuttmottak har jo behov for akutthjelp. Det vil si ikke alltid at de kommer fastlegen. Noen kommer via fastlege og poliklinikker med innleggelse, mens andre kommer jo direkte med ambulanse inn til oss i akuttmottaket. Og det samme på legevakt og AMK. Sykepleierne som jobber på AMK-sentralene er de som har den første kontakten med de som ringer inn som skal avgjøre om det er akutt og om det må sendes ut rødtur med ambulanse, eller om de kan snakke med oss på legevaktsentralen eller om de kan gå til fastlegen. De har jo en veldig viktig rolle i det å gi riktig førstebehandling da, og prioritert hvor de skal.

Silvija: Så det er sorteringsjobben også, men hva er AMK forresten?

Siw: AMK? Det er Akuttmedisinsk kontrollsentral.

Silvija: Som er telefonsentralen?

Siw: Ja, så hvis du ringer 113 nå så kommer du til dem i AMK. Det er det samme som politiet har 112 og brann har 110. Vi bruker et triage-system. Både på legevakten og på akuttmottak, så alle som kommer inn til oss får da en triage-kode hvis du har kommet inn ut ifra tilstanden din. Og da avgjør vi om de ter en kritisk eller ikke-kritisk pasient, også får du en farge ut ifra blodtrykk, temp og ut ifra den skaden eller sykdommen du kommer med da. Så enten blitt rød, så haster det veldig. Oransje så er det rett under, gult så kan du vente og grønn så kan du vente enda litt lengre.

Silvija: Og dette her er. Man må rett og slett være ganske god på å både hente inn informasjon, men kanskje også litt sånn erfaringsbasert førstediagnose, for det ligget ganske stort ansvar i å tilskrive riktig kode da.

Siw: Det gjør det sånn at jeg mener iallfall at de som er triage-sykepleiere. Noen har egne triage-sykepleiere, de større sykehusene. Det skal være erfarne sykepleiere som har sett, for det kliniske blikket har fortsatt en del å si, selv om vi har ganske. Vi har et veldig godt triage-system som skal fange tilstanden til pasienten selv om du er ny eller erfarne, men jeg tenker at det alltid lønner seg å ha en erfaren sykepleier for å ta den første vurderingen da. 

Silvija: Jeg likte det utrykket klinisk blikk, og det er også noe som mennesker gjør annerledes enn maskiner. Jeg er sikker på at kunstig intelligens kommer til å samle inn alt triage-informasjon veldig bra, og kanskje også mer automatisert fremover, men at noen må tolke det med en forståelse av på en måte «hvor er dette mennesket nå egentlig?».

Siw: Jeg tenker at det kliniske blikket er noe av det viktigste vi har når vi jobber som sykepleiere fordi at vi kan ha all den teknologien som er mulig, men det er ikke alltid at den fanger opp alt, og derfor så er det viktig med erfaring og kompetanse, ikke minst, og det å kunne se og vite at en pasient er dårlig ut ifra å se på han. Og det kommer ganske raskt når du har jobbet en periode.

Silvija: Men Siw. Det er også et viktig pedagogisk element i dette her. Jeg mistenker at det er veldig stor forskjell på de som ringer 113. Noen som er på døden og noen som trenger en prat nesten eller beroligelse ikke minst. I tillegg til triage. De som jobber i ambulanse, er det også akuttsykepleiere? 

Siw: Det er noen sykepleiere som jobber i ambulanse. Det er litt forskjellig utdannelse for de som jobber i ambulanse i dag da. Så noen er sykepleiere og noen har gått ambulansefag, og nå er det også kommet en egen, nå husker jeg ikke hva det heter, men en egen paramedic-utdanning og master.

Silvija: Paramedisinere

Siw: Paramedisinere. Hva den heter er jeg litt usikker på akkurat nå, men de har iallfall en egen utdanning. Så der er det en blanding både sykepleiere og ambulansearbeidere og paramedisinere. De har også fått en masterutdanning, så det er veldig bra

Silvija: Ja. Vi har hatt et par veldig spennende podkaster med leger som driver nå med enten master eller doktorgrad i tematikken om hvordan man kan overføre, altså det er en rolle-forflytting innenfor faget deres også, ikke sant, hvor man ser at paramedics eller akuttsykepleiere kan gjøre mere av de n jobben som før var forbeholdt leger gjennom da bedre tilrettelagt kommunikasjon og så videre bildeanalyser av stedet. Veldig spennende hvordan dette utvikler seg. 

Siw: Det er det. Jeg tenker at det er på tide med litt mere oppgavebevilgning både for sykepleiere og leger også, for eksempel ved et akuttmottak. Vi har noen gode eksempler fra akuttmottaket i Drammen. De har sykepleiere som har gått avansert klinisk sykepleie master med akuttrettet fokus, som for eksempel driver en egen ortopedisk poliklinikk på kveld og natt i samarbeid med legene. I tillegg så har de også kommet i gang med å gi en spesiell bedøvelse for de som har hoftebrudd som tidligere kun har vært gjort av anestesi personell. Vi tenker at det kommer kanskje litt mer og mer inn det med oppgavebevilgning mellom yrkesgruppene. Det tror jeg kan være bra for pasienten.

Silvija: Og bra for motivasjon også, og kanskje bra for innovasjon

Siw: Absolutt.

Silvija: Men Siw, fortell også om korona. Hva er det som er annerledes for dere de siste 10 månedene?

Siw: Når lockdown kom i mars, så var det veldig mange akuttmottak og legevakter som måtte bygge om infrastrukturen rett og slett, for mange mottak var ikke bygget for smitte-rom med sløser, så jeg er helt imponert over den jobben som er gjort rundt omkring i hele Norge med å på en måte bygge egne avdelinger for de som var mistenkt eller påvist korona. Det ble gjort ganske fort mange plasser, så det er all skyt til alle sykehus som klarte å hive seg rundt og sette i gang alt dette. Og for mange legevakter så har de vært involvert i mye testing, sånn at de har jobbet. Noen plasser i og med at vi ikke har 100% fasttillinger alle sammen, så var det mange som da ble tilbudt større stillingsandel i starten av koronaen for å ha nok folk tilgjengelig. For oss i akuttmottakene og på legevaktsentralen og legevakt, så må vi behandle alle med symptom som potensielt smittet. Det vil si at vi i store deler av dagen går rundt i smittevernsutstyr. I bare lille Kristiansund, vi driver nå med opptelling på antall smittemottak vi har hatt, og bare fra lockdown kom i mars og til midten av juli så var vi opptil 300 smittemottak, så det vil si at det har vært en påkjenning for mange. Den enorme bruken av smittevernsutstyr og frykten for at man skal gå under radaren. At vi kan miste på en pasient, for i tillegg til å ta imot alle som har symptom som potensielt smitte, så har vi også ansvar, iallfall i oss sitt mottak, å skrive ned alle som kommer inn akuttmottakinngangen. Det vil si at det begynner å bli en ganske lang liste med spørsmål på grunn av at koronaen har så mange symptom som du skal spørre hver enkelt som du skal slippe inn om. Så jeg tror kanskje det som jeg synes har vært noe av det verste det er jo den frykten for at du skal misse på en pasient, for det får så store følger videre inn i sykehuset. Så jeg tror kanskje det har vært den største påkjenningen, i tillegg til at det blir litt beredskapsslitasje. At folk har stått i det så lenge nå at det begynner å slitte generelt på motivasjonen. Men vi prøver å ta det mye med humor. Det er veldig viktig i den jobben vi har og litt galgenhumor må man faktisk ha for å overleve tror jeg.

Silvija: Jeg har tenkt på det der med galgenhumor, og det er interessant at du er en av de første som har nevnt det. Jeg tror at, og jeg kommer da fra et land sør i Europa hvor det har gått forferdelig galt lenge, og eneste måten folk overlever på er å kunne le av det. Og dette her er den første tiden i Norge på mine 30 år i Norge hvor det virkelig er skikkelig ille ganske lenge, og jeg savner galgenhumoren nettopp for at vi som samfunn skal finne det i oss å gå noen måneder, for vi må gå noen måneder til med disse kjettingene på armer og beina og slikt. Vi bør gjøre mer av det du snakker om nå.

Siw: Jeg tror det er kjempeviktig, og folk som jobber i hele den akuttmedisinske kjeden tror jeg er vant til å bruke mye humor og galgenhumor på jobb, og har iallfall det jeg vet om veldig gode arbeidsmiljø. I tillegg til å bruke humor, så er vi flinke til å backe opp hverandre og heie på hverandre, for det tror jeg også er viktig. Også er det viktig å være raus ovenfor hverandre også, for det gjelds jo både utenfor jobb og på jobb, for folk takler den koronaen forskjellig. Noen er mye mere redd enn andre, så det er på en måte tiden nå for å faktisk være litt raus. Ikke bli irritert og sint, men prøve å forstå at det som oppleves som helt greit for meg ikke er helt greit for kollegaen min. Det tror jeg er en viktig del for å komme oss igjennom, forhåpentligvis innen neste halvår, så kanskje vi har fått på plass en vaksine.

Silvija: Det er veldig kult. Jeg tenker at folk er kanskje litt redde for å bruke galgenhumor en del steder, for vi er vant til å ta alt så innmari seriøst, og da blir det plutselig politisk ukorrekt, eller det blir farlig å begynne å spøke med ting som noen andre kanskje kan tar seg nær av, men jeg tenker at hvis man bruker den rausheten som du snakker om. Altså vi står på alle sammen så godt vi bare kan for at dette her skal gå igjennom. Jeg har lyst å spørre deg om det var noen pasientgrupper som du synes var spesielt truffet av korona som dere ser kanskje litt mer enn vi andre?

Siw: Ja. Jeg tenker mye på de som er eldre. De har jo økende grad av eldre pasienter som blir innlagt på sykehus, og de tenker du spesielt mye på fordi noen av de har ingen pårørende i nærheten. Det vil si at de blir sittende igjen alene, og mange sykehjem har vært stengt for besøkende over lang tid, så det er pasientgruppen som jeg virkelig føler med under korona. Det går mot jul, og de som ikke har mulighet til å få besøk engang på sykehjemmene. Det synes jeg er trist da.

Silvija: Noe du har nevnt for meg som jeg også har lyst å gå innom. En ting er eldre som er en spesielt utsatt gruppe nå i korona, men en annen gruppe er de som vanligvis havner litt oftere på akuttmottak, men kanskje er det litt mere stengt for dem nå da. Altså folk som opplever vold i relasjoner, rusmisbrukere eller folk som av andre grunner på en måte er i risikogruppen.

Siw: Det er ikke mere stengt for de på en måte, men..

Silvija: De er kanskje litt mere redde for å.

Siw: Ja, også tror jeg når lockdownen kom, så var det jo vanskeligere å fange opp de som var rammet av vold i nære relasjoner i og med at skolene var stengt, barnehagene var stengt, mange hadde hjemmekontor. Så i starten når lockdownen kom og en liten periode fremover, så var det ikke bare det med vold i nære relasjoner vi så mindre til, men det var hjerteinfarkt, hjerneslag, alt det det ble mindre av en liten periode, iallfall hos oss. Da begynte vi å lure på hvor er de på en måte. Tørr de ikke å ringe fordi de er redd for å komme på sykehuset og eventuelt bli smittet. Kommunen, iallfall Kristiansund Kommune og flere gikk ut med at dere må fortsette å ringe for alvorlige ting på en måte. Vi er åpne. Vi har plass og vi har kapasitet. Dere er ikke utsatt for smitte hvis dere kommer, så det var litt spesielt akkurat den biten der.

Silvija: Jeg tror det du sier er kjempeviktig. Jeg brakk armen min i begynnelsen av april, slutten av mars en gang og husker at vi måtte på legevakten etter hvert, men jeg hadde egentlig først nektet og tenkt at for det første så er det ikke mulig å gå der, og for det andre så kan man bli smittet. Og da var det egentlig bare meg hele den natten og en mann med noe alvorlige hjertegreier ikke sant. Folk var usikker om de burde og kunne gå, så det er veldig fint at dere informerer om at selvfølgelig at de som trenger det skal komme. Også lurer jeg litte grann på dette med rusmisbrukere. For de vanlige mottakene hvor de kan varme seg og for å spise. Det jobber litt sånn på halv kapasitet. Hvordan håndterer man deres behov?

Siw: Det jeg er litt redd for da når det går mot. Nå er vinteren kommet pluss at julen kommer, og de tilbudene som de har brukt å ha er ikke tilgjengelig i samme grad. De som kommer til oss, da er de jo så dårlig at de trenger observasjon og innleggelse. Da har de på en måte ikke fått noe hjelp i forkant av de slik at de havner hos oss, men jeg er bekymret for mange av de i rusmiljøet i den tiden vi går inn i nå. Så det er veldig bra at det er noen organisasjoner som prøver å bidra til at de får det bedre sånn som Kirkens Bymisjon som for eksempel med den kampanjen «Gled en som gruer seg til jul». Vi får se om vi merker en oppgang i antall innleggelser i julen. Alle høytider er litt sånn ekstra spesiell for de som ikke har det bra til vanlig, så man merker jo en oppblomstring av telefoner på legevaktssentralen og sikkert AMK også og innleggelser til oss.

Silvija: Siw, kan jeg spørre om det psykologiske. Tar dere imot på noe vis folk som ikke bare har fysiske symptomer, men som ringer på grunn av mentale problemer?

Siw: Det gjør vi. Vi har en del telefoner på legevaktsentralen og noen av de ønsker bare å prate, og noen av de ønsker å prate med lege og eventuelt få hjelp videre. Vi kan være en av de første personene de faktisk ringer til, og der har vi ansvar for at personen får noe videre hjelp hvis ikke de bare ønsker å snakke over telefon. Og det kjenner man ofte på, og man lurer ofte på hvordan det går med de i ettertid. For vi får jo sjeldent tilbakemeldinger om hvordan det går etter de har vært hos oss, både på legevaktsentralen og legevakt, pre-hospitalt og akuttmottak AMK, så det er veldig deilig når vi får tilbakemeldinger en gang iblant om at det faktisk har gått bra med noen. Det kan både være psykiatri og andre skader og sykdommer da. For det er noe av det å lese andre litt og vite hvordan det faktisk går med de du har behandlet og snakket med. Noen ganger sitter du igjen med en klump i magen fordi du ikke vet om du har klart faktisk å nå frem til den personen, om du har klart å hjelpe han, også vet du at det er julaften og de sitter alene. Da er det godt å ha kollegaer, vi er flinke til å prate med hverandre. Det har jeg iallfall inntrykk av i hele det akuttmedisinske miljøet og lufte ting for hverandre, for vi kan ikke ta med oss jobben hjem og snakke med de hjemme, så vi må på en måte få blåst ut til dem vi har rundt oss på jobb, så da er man veldig avhengig av å ha gode kollegaer. Det er viktig

Silvija: Jeg synes også det er en sånn god ide for kanskje prosessinnovasjon i forhold til at det burde være lov og kanskje det er noe vi kan klare å få til når vi får disse helhetlige pasientjournalene hvor medisinsk personell som også er medmennesker, og det kanskje det som gjør dere så gode. Burde få lov til som du sier også kvitere det medmenneskelige da.

Siw: Jeg tror det blir en kjempefordel når vi får felles journalsystem, for nå jobber vi veldig tungvint, så det skal bli en drøm hvis det blir slik som vi har forespeilet. I Helse Midt så skal vi iallfall få noe som heter Helseplattformen som gjør da at både fastleger, legevakt og sykehuset kan samarbeide og se tidligere historikk og lignende, uten at sånn som nå når vi sitter på legevaktsentralen her for eksempel, så har jeg ikke lov til å gå inn på sykehuset sin journal hvis det er noe info som jeg trenger for å kunne gi best mulig behandling. Da må det gå igjennom legen på sykehuset, sånn at forhåpentligvis blir ting lettere når man får på plass et felles journalsystem.

Silvija: Du fikk meg til å tenke på noe. Jeg synes ikke vi skal tenke på en Facebook for helsevesenet vårt og pasienter nødvendigvis hvor vi skal bli venner med alle vi kommer i berøring med, men vi lever i et så komplekst helsevesen at det er veldig sjeldent at man kommer tilbake til samme person. Samtidig så blir jeg som pasient berørt av dere som yrkesgruppe på den mest fundamentale måten. Jeg har fått fire barn og de jordmødrene som har vært der og hjulpet med det, eller de gode sykepleierne som har tatt oss imot på akutten når ungene skrek og jeg var redd for livet rett og slett for dem, ikke sant. Noen har gjort bare så eksepsjonelt god og viktig jobb med våre liv da, at det hadde vært så hyggelig iallfall huske navnet da på den personen. Jeg glemmer aldri ansiktet, men jeg antar at akkurat sånn som jeg husker dem, så husker noen av dem også oss. Så det hadde vært så fint å legge inn litt av det der mellommenneskelige i denne her administrasjonen vår som har blitt så innmari effektivt da.

Siw: Jeg er helt enig med deg, og nå har det blitt så effektivt at til tider at man nesten ikke rekker å få et skikkelig godt møte med hver enkelt pasient, for det tenker jeg må være målet vårt at vi klarer å gi hver enkelt pasient best mulig behandling, men også at vi skal se hver enkelt pasient. Noen ganger er det såpass høyt tempo i det akuttmedisinske kjeden at du på en måte kanskje ikke rekker den medmenneskelige biten like godt som du kanskje ønsker selv da. Dessverre.

Silvija: Og det er den biten som teknologien aldri vil kunne erstatte.

Siw: Nei, det kan den ikke.  Det er det som er litt med det du spurte i starten om det med hva som er bra med å jobbe i akuttmedisinske kjeden i akuttmottak, og det er at jeg kan gå på jobb hver dag og utgjøre en forskjell for en eller flere pasienter, og til oss så er det også slik at du kan gå på jobb og redde et liv i løpet av en dag.

Silvija: Er ikke vanskelig å definere eller på en måte finne meningen med livet og det som gir value skjønner jeg godt. Det er mange måter å få belønning i livet, og man skal ikke underspille viktigheten av en god og rettferdig lønn, men i tillegg til det så tror jeg dette her med å gjøre en jobb som virkelig er meningsfull er en kjempeviktig del av arbeidsglede da. Siw, det var urolig å snakke med deg. Jeg tenker sånn i forhold til tiden så går vi inn mot landing. Jeg har et siste hovedspørsmål, så har jeg fire korte personlig spørsmål. Hovedspørsmålet går på bruk av teknologi i jobben din. Er det noen områder hvor u ser virkelig store og viktige muligheter?

Siw: Ja, det her jo som vi snakket om i sted, det er jo den helseplattformen som skal komme, iallfall i Helse Midt-Norge som vil gjøre det mye lettere i forhold til journalføring, der vi kan skrive rett inn alle målinger istedenfor at vi må skrive det først på papir, og så må vi føre det over i elektronisk etterpå, så det er unødvendig bruk av tid. Så det vil hjelpe oss mye med å effektivisere hverdagen. Så er jo akuttmottakene blant annet har jo gått fra å være som før i tiden, i gamle dager, så var mottaket et plass du kom og ble dusjet før du ble sendt videre inn, men nå heter det også veldig godt opptatt at de skal bruke akuttmottak, fordi at man starter veldig mye av den avanserte behandlingen som før ble starte på spesialavdelingen i akuttmottakene eller i ambulansen, eller i luftambulansen, sånn at vi må henge med på den teknologiske utviklingen i den akuttmedisinske kjeden. Man har jo ambulanser eller forskningsprosjekter man prøver å kjøre setene rundt i ambulansen for eksempel som har pågått. Så det er mye vi kan jobbe med for å få avdekt alvorlige tilstander enda tidligere.

Silvija: Kanskje til og med det blir sånn at man trenger ikke å ta med alle pasienter inn på sykehuset, at man kan behandle folk i enda større grad etter hvert der de er med all den utviklingen på behandlingsutstyr da?

Siw: Det tror jeg, og det er man allerede i gang med hjemsykehuset for de der er mulighet å gjøre det på, så det er en fantastisk måte for pasienten å slippe å måtte komme inn. Vi har jo også legevakter i dag som gjør mye av de hjemme-konsultasjonene da, at de drar ofte sammen med en ambulansearbeider eller en sykepleier og gjør konsultasjonene hjemme, og det er jo veldig bra for de som slipper da å komme helt inn på sykehuset. Få det tilbudet.

Silvija: Veldig interessant. To store ting vi da har identifisert. Det ene er helseplattformen som gir en helhetlig datainnsyn, mye mer effektiv behandling og litt mindre bortkastet tid, og det andre er dette med hjemmesykehus, kanskje hjemmelabratorium, hjemmekonsultasjoner etter hvert, hvor sykepleiere kan kanskje heller går til der pasienten er istedenfor at pasienten må komme inn, for en del symptomer iallfall. Siw, siste fire spørsmål. Korte og personlige. Det første er om du enten har sett noe på tv, Netflix, eller om du har lest et eller annet den siste tiden som har gjort inntrykk på deg, som du kunne gi bort som en liten inspirasjonsgave.

Siw: Jeg blir jo fort sånn berørt da. Det er mye som jeg synes er fint.

Silvija: Det er mye som har berørt deg?

Siw: Ja, men det er jo kanskje hvis jeg skal anbefale noe å lese, så er det en poet eller kanskje en dikter som heter Trygve Skaug som skriver utrolig mye fine tekster til ettertanke. For jeg tenker det er viktig i den tiden vi er nå, at vi tenker at de fleste av oss har iallfall familie, vi har mat, jobb, tak over hodet, lys, rent vann. At det er mange andre som på en måte ikke har det like bra som oss, at vi må være takknemlige for det vi faktisk er så heldige å ha når vi bor i Norge da. Tanker til ettertanke.

Silvija: Nydelig. Også lurer jeg på om du har en personlig rollemodell. Er det noen du liker å tenke på når du må finne retning?

Siw: Jeg tror ikke jeg har noen slike. Det må være personer som har inspirert meg opp igjennom livet da, så da ville jeg kanskje trukket frem hun som var læreren min på videreutdanningen min på akuttsykepleie. Hun heter Ulrika Eriksson. Veldig dyktig dame som har vært litt sånn foregangsperson for akuttsykepleie i Norge.

Silvija: Flott. Da sender vi en liten hilsen til Ulrika. Også lurer jeg på hva var de mest positive overraskelsene fra korona?

Siw: Positive overraskelser? Det må være samholdet. Samholdet og raushet til tross for at det er tøft tenker jeg.

Silvija: Også lurer jeg på, det har du kanskje svart på tidligere i samtalen, men hva slags teknikk for å komme deg videre når det er litt vanskelig, når du må løse et problem som virker litt uoverkommelig. Hva slags triks har du for å løse problemer?

Siw: Jeg opplever at jeg er stort sett veldig positiv da, og at jeg velger å se det som er bra istedenfor å se det som ikke er fullt så bra, men heller jobbe for at det skal bli bedre med positivt blikk da. Så tror jeg er ganske endringskapabel, så jeg kan snu meg rundt og tenke at okay, hvordan kan vi se på dette her for at det skal bli bra. Finne en løsning istedenfor å bare bli i det.

Silvija: Nydelig. Siw Andrea Todal, som da er akuttsykepleier og fagutviklingssykepleier ved akuttmottaket i Kristiansund. Tusen takk for en inspirerende og lærerik samtale.

Siw: I like måte.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online-universitet lorn.university