Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn i samarbeid med NSF. Jeg er Silvija Seres, og gjesten min i dag er Renate Carita Nordh, som er for tiden PhD-stipendiat, ganske fersk, ved NTNU i Gjøvik ved fagenhet for helse, teknologi og samfunn. Og ellers jobber som enhetsleder for psykisk helse og rustjeneste i Østre Toten kommune, velkommen.

Renate Carita Nordh: Takk skal du ha.

Silvija: Utrolig kult å få snakket med deg. Vi skal snakke om hvordan korona berører dine arbeidsoppgaver, og det er da psykisk helse og rus, men også geriatri og omsorgstjenester. Så jeg skal bare si noen få ord om selve podcasten, og plassere den i en serie, også prøver vi å gå på tre spørsmål også starter vi samtalen. 

Renate: Ja.

Silvija: Denne podcasten er da i en serie om Lørn får lov til å gjøre sammen med Norsk Sykepleierforbund, hvor vi snakker med både sykepleiere, men også leger, forskere og ledere om de viktigste læringspunkter fra koronakrisen. Vi tenkte at vi fikk lov til å pakke ned den ekstreme læringen som dere har hatt mens den enda er varm, sånn at vi kan gjenbruke den ved neste runde. Og du, Renate, er en ekspert innenfor geriatri, som er det du har din videreutdanning i, spesialisering. Men du jobber da med psykisk helse og rus til daglig, og dette er et utrolig spennende utgangspunkt til samtalen vår, hvor jeg da håper at vi kan snakke kanskje først om det du har lyst til å jobbe med i doktorgraden, hva skal den dreie seg om, og hvor ser du en spennende mulighet og behov for videre forskning innenfor din spesialisering? Også skal vi snakke om hva betyr covid-19 for jobben din, hva er det viktigste du har lært der? Også skal vi snakke som tredje spørsmål om hvilke muligheter du ser drevet av teknologi, digitalisering og den kjempeendringen som samfunnet vårt er i nå, i forhold til de områdene som du jobber med. Er det greit?

Renate: Veldig greit. 

Silvija: Så bra. Da begynner vi med det vi alltid begynner med, og det er spørsmålet om hvem er Renate, og hvorfor elsker hun jobben sin?

Renate: Ja, det kan du si, det. Jeg er en dame som er fra Toten, det kan man godt høre på dialekten med en gang. 52 år, bor på Raufoss. Og elsker jobben min. Det er vel fordi det er et kjempeviktig fagområde, jeg liker å jobbe med folk, liker å være en del av noe som jeg håper gjør en forskjell, da. Ja.

Silvija: Og når visste du at du skulle bli sykepleier?

Renate: Åh, det er godt spørsmål! Jeg er litt sånn kjerringa mot strømmen og begynte i feil endre. Ble mamma veldig tidlig. Også var det slik at livet tok sine vendinger. Jeg hadde en baktanke om at jeg ville bli sykepleier ganske tidlig, men ut ifra unger og den tilværelsen, så ble jeg ikke ferdig før på 2000-tallet. Så det er noe med å realisere drømmene underveis, tenker jeg.

Silvija: Og du stopper ikke? Du ble først sykepleier, også spesialiserte du deg i geriatri, hvis jeg forstår ting riktig. Og nå tar du en doktorgrad. Fortell litt om spesialiseringen først, og så om doktorgraden.

Renate: Det kan jeg gjøre. Spesialiseringen, jeg begynte jo i kommunehelsetjenesten og jobbet innenfor eldreomsorgen, og syntes det var viktig å spesialisere meg innenfor det fagfeltet. Det å skjønne litt mer hva alderdom er og hva det gjør med deg, og hvordan jeg kan hjelpe de best mulig. Også gikk det noen år etterpå som jeg har jobbet veldig med forskjellige fagfelt egentlig, men har alltid hatt en baktanke om at dette med psykisk helse i hele aldersperspektivet. Så de siste årene har jeg jobbet med psykisk helse og rus. Også har jeg da fått en mulighet til å ta en doktorgrad, og det er egentlig litt sånn lagt løp, kan du si. Det er innenfor et felt som skal omhandle velferdsteknologi og sykepleiere, og ser på hva slags kompetanse har sykepleiere innenfor velferdsteknologi, for de brukt kompetansen sin, hvilken grad har de mulighet til å påvirke, og dette er da innenfor kommunehelsetjenesten. Ja.

Silvija: Da skal jeg egentlig gjøre noe jeg ikke pleier å gjøre vanligvis, men jeg skal drive med en liten reklame for en annen podcastserie som Lørn har fått lov til å lage. Vi har samarbeidet med fagskolen MedLearn som jobber med videreutdanning av helsefagpersonell, og om velferdsteknologi, og fått lov til å snakke både med noen helsefagarbeidere, noen leger, noen veldig få sykepleiere faktisk, noen pårørende. Og det er veldig interessant, for det som kommer opp, er egentlig en ganske stor optimisme på fremtiden, at teknologien er veldig nyttig, og at folk er ikke så redde for dette med at varme hender blir erstattet, de vet at de er uerstattelige. Men at teknologien kan hjelpe oss å skalere opp disse her nødvendige hendene og kloke hodene, så vi dekker det enorme trykket som kommer gjennom demografien fremover. Men det som også kommer tilbake som en stadig tilbakemelding, er at helsepersonell kunne ønske at teknologer var litt flinkere til å samarbeide på utvikling av velferdsteknologi. Og hvis dere kan finne noen prosesser gjennom den doktorgraden, og prosessene rundt det, på hvordan kan sånne folk som meg bli litt flinkere til å spørre før vi lager, for å finne ut hva er det som er de egentlige problemene, hva er det som er de mest kritiske oppgaver, hva er det som er erstattelig med teknologi, og hva er det som er uerstattelig. Og guide oss litt mer i det vi driver og lager ting, og guide også kanskje innkjøperne, kommunene, litt mer på hvilken rigg man egentlig trenger. Så ikke alle må finne opp sine egne stats, da, fra bunnen av. Så det du jobber med, er kanskje noe av det viktigste helsenorge, men også offentlige Norge, må løse i årene fremover hvis man ser på kostnadsutvikling og behovsutvikling. Kjempespennende doktorgrad.

Renate: Ja, jeg syns jeg er veldig heldig. 

Silvija: Veldig kult, gleder oss til å lære fra deg når du har kommet videre. 

Renate: Ja, det blir spennende.

Silvija: Ja. Men du. Hvis vi da går litt tilbake til geriatri. Hva er det for noe?

Renate: Geriatri er jo egentlig vanlig alderdom. Når du blir eldre, så vil du jo automatisk miste en del funksjoner, og kroppen endrer seg jo. Så det er jo egentlig da normal aldring som er geriatri. Kroppen i seg selv vil jo på en måte endre seg i forhold til det at alderdommen kommer, også vil det da påvirke livssituasjonen din. Jeg er egentlig veldig opptatt av dette med tapsopplevelser som mange eldre får. Vi ser jo det at det er mange som... Innenfor kommunehelsetjenesten så har vi en ambisjon om at vi ønsker at alle skal få bo lengst mulig i eget hjem, men så ser vi også at det blir veldig mye ensomhet også med at mange faller fra, du mister kanskje ektefellen din, unger som er aktive og jobber. Vi er ikke den store generasjonen lenger som bor sammen heller.

Silvija: Jeg tror at det du sier er utrolig viktig for samfunnsutviklingen vår fremover. Det kommer til å være veldig mange friske men ensomme eldre i den tiden vi går inn i nå. Og dette her er noe vi må tenke på både i måten vi organiserer byer på, måten vi bygger nye bygninger på. Vi må skape nye møteplasser når familiestrukturen og samfunnsstrukturen har endret seg fra det som var de forrige samlepunkter. Og der er det også veldig spennende å se hva mennesker må gjøre, og hva teknologi må gjøre.

Renate: Absolutt. Også kan du si at når du kommer fra Toten, da, så er du fra et litt urbant strøk, og det er klart at det er lange avstander og i det hele tatt som gjør at kanskje ensomheten blir større, og vi har ikke den umuligheten innenfor offentlig transport og den type ting. Så vi må tenke litt annerledes, vi må det. 

Silvija: Det er veldig interessant. Jeg har ikke tenkt på det, men du snakker om at det er en type ensomhet man skal håndtere i urbane strøk, og en annen type ensomhet, eller andre løsninger, for mer rurale strøk. 

Renate: Altså, ensomhet, det er vel sikkert like mye ensomhet for de aller fleste vil jeg tro, men muligheten til å kunne oppsøke et fellesskap, fortsette å ha kontakt med dine omgivelser. Det kan bli litt mer annerledes når du bor på bygda, og det er langt til nærmeste butikk blant annet, eller møtepunkt og den type ting. 

Silvija: Og fortell, ellers nå jobber du da med psykisk helse og rus. Eldre og yngre, alle. Hva er den viktigste oppgaven din der, hvorfor er det et spennende sted å jobbe?

Renate: Altså, alle har jo psykisk helse. Jeg tenker at hvis vi som både yter helsetjenester, men også samfunn generelt, blir mer opptatt av psykisk helse så tenker jeg at vi kan forebygge mye mer. Det er mye i samfunnet som er med på å kanskje rokke ved den psykiske helsen vår, og dette her med både samfunnet, overføringer via arv og miljø. Det er mange punkter. Jeg ser også dette her med... Nå har ikke vi så mange av de helt yngste, vi har stort sett fra 18 år og oppover. Men dette her perspektivet om at psykisk helse er blitt litt sånn at jeg tror kanskje vi sykeliggjøre mye som er normal psykisk helse. Vi responderer normalt på unormale hendelser. Og det å være lei seg er ikke det samme som å være deprimert. Det å være robust nok til å kunne stå i tapsopplevelser som alle vil ha i løpet av et liv, det er normalt at vi finner på ting. Vi lykkes ikke med alt. Det er ikke alt vi får til. Ja. Nå prater jeg meg litt bort.

Silvija: Det er.., alle har psykisk helse, og hos alle rokkes det kontinuerlig gjennom livet. Så det å kunne kanskje snakke litt mer om det også tror jeg er noe som ville gjort det lettere for alle. 

Renate: Ja, og at alt ikke blir sykeliggjort. Er du lei deg så er du ikke deprimert. Også er jeg veldig opptatt av pårørendeperspektivet i det med psykisk helse og rus. Er det en som blir sjuk så blir en hel familie påvirket. Og det er et også viktig mandat vi har, å ivareta og gi tilbud og støtte og styrke pårørende også.

Silvija: Veldig kult. Du, hvis vi går til korona. Hvordan har det påvirket jobben din?

Renate: Åh, ja det kan du si, alle har vel hatt et veldig spesielt år. Det var jo det å komme i gang med å legge gode planer. Vi var ikke forberedt. Det var vel ingen som var forberedt på det som kom i det omfanget og den skalaen. Vi har en veldig god ledergruppe som er veldig strukturerte og flinke, og det å være gode støttespillere i forhold til det å gå inn og se på hvilke strategier skal vi velge, hvilke planer trenger vi, hvordan skal vi rigge oss. Det var jo litt sånn panikk helt i starten for alle tror jeg, og vi tenkte at nå må vi bare ned på alle tjenester, vi kuttet på gruppetilbud og var helt nede med en gang. Men så så vi også ganske fort at dette kommer til å vare over tid, og skal vi greie å mobilisere og gi tjenester over tid og når vi eventuelt får sykefravær som blir kjempehøyt, så må vi også greie så langt det lar seg gjøre å opprettholde de tjenestene og mulighetene til å gi. Vi jobber med en veldig sårbar gruppe hvor mange er veldig mye alene og det er dette tilbudet de har, eller den sosiale omgangen de har. Så da ble det veldig viktig å opprettholde det vi hadde. Men samtidig da hold for smitteregimer, hvordan man skal rigge tjenesten, hva er plan A, hva er plan B, hva er plan C. Og samtidig som vi er en del av en stor kommune som da skal rigge seg på mange områder innenfor alle felt, egentlig, så man må være beredt på å være med på å ta og gi i forhold til den biten og, med ressurser. Vi kan ikke sitte i hver vår stue og tenke at dette er mitt. Jeg har måttet tenke annerledes og mer felles.

Silvija: Renate, på dette tidspunktet vi har denne samtalen, så er det omtrent en uke til jul. Og dette er da en spesielt tung tid for folk som ikke har gode og varme hjem og fungerende familier rundt seg. Og der har man pleid å ha veldig fine samlingsmuligheter før, men det er jo ikke lov nå på grunn av korona. Kan ikke du hjelpe oss å forstå hva kan vi gjøre, hva kan samfunnet gjøre, egentlig? Er det noe man kan gjøre, egentlig, for å hjelpe folk gjennom denne jula som jeg tror det er flere som gruer seg til enn vanlig?

Renate: Ja, det er et veldig godt spørsmål. Jeg har tenkt litt på det selv også, for det er mange sånne felles som egentlig ikke får feire jul sammen der mange kunne ha møtt. Det er de som sitter alene, kunne ha vært en del av et fellesskap, som ikke får vært nå. Vi har jo mange sånne digitale plattformer, jeg vet ikke hvordan det er å kunne spre litt varme og glede på de, men det er liksom det å kanskje bry seg litt mer. Vi har jo en del sånne her sosiale medier der vi liksom.., vi har mange venner og bekjente, og jeg tenker det å kanskje kunne sende en ekstra melding eller på en måte være litt mer på der. De aller fleste vet jo hvem som ikke har det helt greit. Så... Men, ja. Også er jeg litt opptatt av at jula kan være vanskelig og tøff for mange, og da er vi veldig opptatt av å være snille og gode, og vi skal liksom være den ekstra varme gleden da. Men jeg tenker at det er kanskje like viktig etter jul og. Det kommer en tid hvor alle andre dager i året også er viktige å være en omsorgsperson og være ålreit mot andre. 

Silvija: Du, jeg antar at når du jobber med folk med psykisk helse-problemer og rusproblemer, så er det en del av jobben din som går på ren faglig, hvilke medisiner, hvilke symptomer også videre. Men en viktig del av jobben tror jeg går på mer det psykologiske, det menneskelige. Det å kunne snakke med folk som kanskje ikke de fleste av oss vet hvordan man snakker med folk for at de skal få det bedre. Har du noen tips til oss der?

Renate: Nå er ikke jeg den som har jobbet mest ute, i og med at jeg jobber som leder. Men den erfaringen jeg har er det å være litt genuint interessert, og det å tørre å spørre. Tørre å blottlegge seg litt selv. Vi er kanskje redd for det svaret vi skal få, eller at vi ikke helt vet hva vi skal si. Og det er kanskje det som er det greieste å si, at jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men ja. Jeg tror kanskje at vi tenker at vi skal si de riktige tingene. Og mange har med seg mange vonde ting som uansett hva vi sier og hva vi gjør, så får vi ikke tatt det bort. Men vi kan være med på at tiden fremover blir bedre. Også er det jo mye opp til en selv. Jeg kan være en støtte.., jeg får ikke tatt bort det vonde for deg, men jeg kan være en støttespiller for deg for at ting kan bli bedre. Men jeg tror det å tørre å spørre, tørre å være, blottlegge seg selv litt.

Silvija: Bare vise at man er der, kanskje rett og slett det å tilby nærhet. Også lurer jeg på om de gruppene som du jobber med har noen sånne former for spesiell sårbarhet met tanke på korona? Er de blant de risikogruppene vi snakker om?

Renate: Vår erfaring er at det er mange som er i risikogruppe ut ifra følgesykdommer, blant annet. Men så tenker jeg også i forhold til det dagligdagse, at de er ekstra sårbare i forhold til at mange er ofte mye alene fra før, har kanskje ikke et stort nettverk, ønsker ikke... Får mer engstelse rundt det å være ute nå med tanke på smitte og at du ikke vet hvor du blir smittet. Så ja, det er mange som er ekstra sårbare i den gruppen. 

Silvija: Og får de like greit hjelp? Tilgang til sykehus også videre... Er det noe sted der hvor man burde organisere seg annerledes ved neste store pandemi?

Renate: Jeg tror... Det er et lærerpotensiale. Vi evaluerer hvordan vi jobber nå kontra hvis det kommer igjen en lignende situasjon. Så jeg tror at når vi kommer litt nedpå og får sett litt tilbake at vi får mye lærdom om hva vi kan gjøre annerledes og hva vi bør gjøre annerledes, da. Eller hva var det vi gjorde som og var bra. Jeg ser jo det at bare på dette året her har vi gjort mange evalueringer, hvert fall hos oss, hvor vi ser at dette kunne vi ha gjort annerledes, dette kunne vi ha gjort bedre. Og jeg tror det å ta hold for både det å opprettholde så langt det lar seg gjøre med de prioriteringene man kan gjøre tror jeg er viktig, sånn at ikke alt blir borte på en gang, at det blir litt sånn panikk og at vi stenger alt. Nå skal ikke jeg påberope meg så mye om spesialisttjenesten, men jeg har jo også sett at det har vært litt utfordringer med det å komme inn og få være.., når noen blir alvorlige syke og må inn på sykehuset, at de er døende og den biten, og det samme har det vært på en del med sykehjem også. At de stenger for pårørende, og da tenker jeg at det å ha... Noen ganger må vi gjøre det, men det er viktig at vi kommuniserer hvorfor vi må gjøre det. Og etablere den forståelsen. For det er også veldig vondt og vanskelig for mange, at du ikke får hatt kontakt med de du er vant med å se. Det er ektefeller som er skilt med avstand på grunn av at de ikke kan besøke hverandre, og den biten. Så det er, ja...

Silvija: Du, jeg har lyst til å spørre deg litt om dette med lokalt versus sentralt. Det har vært kommentarer fra flere om at ikke hele Norge ser ut som de største sykehusene og største byene. Og det har noe med tilgang til smittevernsutstyr eller kvalitet og nivå på det utstyret, men også prosedyrer, måten man er i stand til å følge dem opp når systemet er litt annerledes. Kan ikke du si hvordan vi kunne gjort dette annerledes neste gang, eller hva er mulighetene? Kanskje man burde investere i de lokale institusjonene på forhånd, eller?

Renate: Jeg tror det har vært en veldig stor lærdom på det området også, for det er klart at fra å ha medisin til leverandører som vi bare kunne sette opp på liste hva vi skulle ha etter hvert, så kom det, til at nå er alt tomt. Og det var jo også litt i kommunen vår også, så måtte vi prioritere hvem som skulle ha maske og smittevernutstyr og den type ting. Og sånn som tjenesten jeg er en del av, har ikke brukt så mye smittevernutstyr heller. Det er sjelden inni der folk er alvorlig syke, sånn som blant annet hjemmetjenesten. Så jeg tror nok det at alle rigger seg på en annen måte nå, både sentralt og lokalt, i forhold til å kunne ha en beredskap hvis det skulle komme opp en lignende situasjon. Vi har tatt så mye lærdom av det, i og med at dette var veldig spesielt i og med at det var over hele verden. Så jeg tenker det at det å ha en beredskap og gode rutiner på det, det tror jeg vi har allerede greid å etablere.

Silvija: Men en ting er å vite litt mer hvilke medisinske ressurser vi trenger, også hvilke maskiner og utstyr og vaksiner og ja, det som er relatert til den slags kan man kanskje både ha litt mer av og forberede seg på å skaffe og logistikken rundt det er grei. Men jeg tenker at det med menneskelige ressurser er noe som er umulig å skalere opp nok overalt, og burde vi tenke noe mer rundt både oppgaveforflytning, men også dette med flerfaglighet, også at man klarer å ha både sykepleiere og leger som kan jobbe med forskjellige ting i krisesituasjoner?

Renate: Jeg tror det å ha klare planer i forhold til lokaloverføringer, men også med hvordan vi kan forskyve og hvem gjør hva, da. Og hvordan vi må prioritere det. Østre Toten var jo veldig tidlig ute med et system der du på en måte tilknytter deg frivillighet blant annet, som også har kommet inn og gjort en del oppgaver som tjenester vanligvis gjør selv ellers. Og det ser man jo at det har vært god nytte av, for da får man også brukt ressursene på de tingene som kanskje er viktigst, også kan andre ta over det som da må gjøres. Men så har vi også, jeg tenker også den nærfargen noen har gjort seg i forhold til omdisponering blant annet. Vi har ulike fagkompetanser som vi har med oss. Vi kan jo jobbe på mange ulike felt flere av oss, så det er klart at det å... Alle har sine gode grunner for å beholde folk der de er, men jeg tenker det å være bevisste, tenker jeg, i forhold til hvor er det de sårbare gruppene er? Nå har jo sentrale myndigheter sagt mye om barn og ungdom og innenfor psykisk helse, og det tror jeg også er viktig å huske på at der kan også konsekvensene kanskje bli størst på sikt også. For en ting er jo på en måte hva vi prioriterer her og nå, for det brenner litt enda, men det å ha med seg et perspektiv for hva er det vi risikerer på sikt hvis vi tenker at for eksempel vi flytter veldig mye helse og sosialfaglige ressurser fra skole og barnehage inn i helsetjenester? Vi mister kanskje noe der som vi ikke helt ser konturen av nå, men som vi vil se på sikt, tenker jeg. Så, ja.

Silvija: Ja, nei, enig. Jeg har også lyst til å spørre deg litt om dette med fellesskapets behov for at... Du skrev til meg et veldig spennende, fint avsnitt om dette med Norges unike posisjon i forhold til et veldig velfungerende velferdssamfunn. Men for at det skal overleve er vi helt avhengige av at det er rettferdig og likt fordelt. Og da har vi kanskje litt forskjellige syn på hvordan dette her skal utvikles videre. Jeg kommer fra privatsektor. Jeg tenker at det finnes oppgaver du er veldig tydelig og sier at hvis noen lurer, så er jeg ikke noe fan av velferdsprofittører innenfor offentlig sektor, som er med på å bygge opp et økt klasseskille i samfunnet. Og jeg er forså vidt 110% enig med deg. Så hvis det er sånn at disse private tjenester blir bare for de rike og de blir veldig lønnsomme, så undergraver vi Norges unike verktøy for fremtidsutvikling, tenker jeg. Det at vi alle har tilgang til god helse, god utdanning, god sikkerhet, god velferd, det er kjempeviktig. Men da tenker jeg at det er ekstremt viktig at både frivilligheten bidrar, men at disse offentlige tjenester er konkurransedyktige. Og det som jeg tenker vi av og til undervurderer, er at hvis ikke det offentlige tilbyr la oss si verdens beste personaliserte helsetjenester, så kan fort en Amazon komme og gjøre det. Og da er spørsmålet; er det bedre at Amazon gjør det, eller at noen norske gjør det, eller at ingen gjør det? Og der tror jeg det er utrolig viktig at det offentlige samarbeider godt med det private, og at offentlige dikterer hva som skal utvikles, hvilke innovasjonsplattformer, og det kan gjøres via pasientjournaler, via stillingsmodeller også videre. Det er vel egentlig der jeg har lyst til å høre deg, hvilke utviklingsmuligheter, hvilke oppgaver må det offentlige, innenfor helse, være ekstremt gode på i fremtiden? Hvor er det vi skal fortsette de offentlige tjenestene, alle sammen?

Renate: Det er ikke lette spørsmål du stiller!

Silvija: Vi kan tenke sammen. For det jeg tenker, er at du snakket allerede om dette med at alle skal bo hjemme lenger. Og det er ingen som kan tilrettelegge like bra for det som for eksempel kommunenorge og de som allerede jobber med de tjenestene. 

Renate: Jeg tenker jo, jeg setter det nok litt på spissen når jeg svarer, for jeg tenker at det er ikke enten eller, da. Men jeg tenker at det er, det blir på en måte en litt sånn felles dugnad på mange måter, fordi det offentlige Norge kan heller ikke ivareta alt. Så jeg tenker at det er vel mer å kompensere hverandre. Men når jeg sier velferdsprofittører, så tenker jeg mer på de som kommer inn i et system der du er med på å etablere klasseskille, og i stedet for å fordele goder, så blir du utbetalt store utbytter av den type ting til noen få. Også mener ikke jeg at det er galt å gjøre det bra heller innenfor den biten, men det er mer det at... Jeg har en stor familie, da. Jeg er en av seks søsken. Og da sier det jo seg selv at da i løpet av et liv så er vi innom veldig mye i forhold til både sykdomsforløp og mange sånne type ting, og jeg tenker at hvis ikke vi hadde hatt det systemet, vi betaler skatt, vi har en del sånne typer ting, så ville vi ha vært rett og slett millioner i gjeld i forhold til hvis alle skulle vært behandlet på samme måten og man betaler selv. Og det er litt den biten jeg tenker, at det her med å klare å opprettholde at det er et offentlig ansvar med de avgiftene vi har, så er vi med på å bidra til fellesskapet.

Silvija: Jeg er helt enig. Men jeg tror at det som er problemet, jeg tror ikke folk vet... Du jobber i helse, så du er kanskje mer bevisst på alle de behandlingene vi får, altså hva helsa egentlig koster, hvor mye vi koster staten i form av helseutgifter. Også, som du sier, man ser det kanskje litt lettere i en større familie også, hvor flere av oss ser eldre, og det er der vi er mest kostbare. Men alle kommer dit, og det er ikke noe å diskutere. Så jeg tror det å sørge for at alle har tilgang til noe som er like respektabelt, noe som er like rettferdig fordeling av disse ekstremt dyre goder, som utdanning og helse og velferd er, det tror jeg er helt basis for stabilt samfunn fremover. 

Renate: Ja. 

Silvija: Da må vi utnytte det i fellesskap.

Renate: Det er jeg helt enig med deg i. Og det tror jeg også er veien å gå, og se at vi er en del av en helhet, tenker jeg. Og den utviklingen må være både innenfor offentlig og privat sektor, at man drar nytte av hverandres både kompetanse og fagfelt. Og at det... Noe må kompensere der det offentlige ikke strekker til. 

Silvija: Bra. Er det noe viktig vi ikke har snakket om, Renate? Noe som vi gjerne burde ha...

Renate: Det vet jeg ikke, egentlig. 

Silvija: Jeg skal lese noe som du også skrev. Jeg spurte deg om deg som personlighet, også hadde du så utrolig kul kommentar om at du er ikke redd for å være direkte, og det syns jeg er så flott. Både i direkte samtale og også i podcastform. Det du skrev er at "i den situasjonen landet er i, og vi som innbyggere er i, vil jeg. utfordre lytterne til å ta ansvar både for seg selv og andre". Og det syns jeg også er et veldig godt poeng. Hva mener du med det?

Renate: Nei, altså, det er vel dette her at vi både tar ansvar med hva vi... I forhold til dette med å være i isolasjon eller holde seg hjemme og ikke ha det sosiale omgangen som det vi er vant med å ha. Og det er selvfølgelig på godt og vondt det og, men jeg tenker at det er viktig at vi innretter oss så langt det lar seg gjøre, og følger de anbefalingene som er. Og det er jo ikke for at jeg er så sårbar, men hva er det jeg bringer med meg til andre som er sårbare. Og det er kanskje der vi i helse ser konsekvenser av det, da, og kanskje på en annen måte. Men jeg tenker at det er viktig både for seg selv, men også for det fellesskapet vi er en del av. 

Silvija: Jeg har lyst til å bare legge til der at jeg tror folk er veldig slitne. Og jeg tror at folk er lei. Og nå er det i tillegg så mørkt. Jeg husker at da korona kom, så sa vi heldigvis er det vår, og nå går vi mot lysere tider og uff, tenk om dette skjedde i november. Så er vi nå i november. Eller Desember, faktisk. Men kanskje det hjelper å tenke at dette er forhåpentlig vis den eneste julen som blir sånn. Så kanskje vi skal la det gå litt sport i det, at vi finner en eller annen positiv måte å håndtere denne unike julen, for neste jul blir forhåpentlig vis litt mer i vater allerede. 

Renate: Også er det mye du kan gjøre ute. Det tenker jeg også, at du kan gjøre ting ute på en annen måte enn om dere møtes inne. Så, ja. Og vi er et folk som er vant til å bruke både dugnadsånden og det å bruke friluft og marka og sånne ting, og det er jo kanskje tiden for å gjøre det nå.

Silvija: Da går jeg rett og slett inn for mine fire landingsspørsmål. Det første er om du har lest eller sett noe i det siste som har inspirert deg som du kan anbefale videre?

Renate: Ja, altså, jeg er jo en person som sjelden kan si en ting. Vil ofte ha et sånn kinderegg. Så i forhold til, for det var bøker du tenkte på da?

Silvija: Ja, hvis det er noen bøker?

Renate: Ja. Vi har noe som heter verdensdagen for psykisk helse som blir arrangert 10. oktober hvert år, og i år så var vi så heldige å ha en som heter Vilde Bratland på besøk som gjest, som har skrevet en bok som heter Pappas hemmelighet, som skriver om pappaen sin som var utsatt for overgrep, og hvordan det påvirker han som far, eller som gutt, men og som far og familieperson, og hvordan det påvirker livet deres. Også hadde vi, i og med at jeg er leder, så har jeg vært opptatt av ivaretakelse av medarbeidere og ikke minst de som da jobber med mange vanskelige ting. Så da har jeg lyst til å foreslå Per Isdal sin bok som heter Smittet av vold, som handler om å ivareta oss selv som hjelpere. Og til slutt, i og med at jeg er inne på det med velferdsteknologi og skal inn i den verdenen, så har jeg en bok som heter Velferdsteknologi som sier noe om ulike perspektiver om hva kan det være, hva er det, og forståelsen av det.

Silvija: Veldig fint! Det skal vi lese. Også lurer jeg på om du har en rollemodell, noen du ser opp til når det blir litt trått?

Renate: Ja, det har jeg helt sikkert. Det har jeg ikke tenkt så mye på sånn sett, men...

Silvija: Det er lov å si mamma, og det er lov å si barnebarna, og det er lov å si alt i mellom.

Renate: Ja, sant! Hvis jeg kan trekke fram noe, så tror jeg det blir ungene mine! Man skal ikke skryte av ungene sånn sett, men den generasjonen... Hvis jeg tenker at jeg er uredd på mange måter, så er hvert fall de uredde, tenker jeg. 

Silvija: Hjerte for fremtiden, rett og slett. Også siste spørsmål, har du noe livsmotto eller noe uttrykk som du pleier å bruke når du må pushe deg selv videre?

Renate: Ja, jeg skrev vel det til deg. Det er litt kleint, men jeg syns Pippi er en veldig fin figur, og hun har sagt at "dette har jeg aldri gjort før, så dette får jeg helt sikker til". Men det er en ting som jeg har tatt med meg dit jeg har gått. Så ja, så tenker jeg at det er vel ikke verre enn at hvis man ikke får det til, så lærer man noe av det og.

Silvija: Jeg liker det sitatet kjempegodt selv, og kjenner meg litt igjen i Pippi jeg og. Og jeg har faktisk for ikke så lenge siden lest biografien til Astrid Lindgren, og dama har hatt et utrolig tøft og annerledes liv, og du skjønner også disse personlighetene, både Ronja og Pippi og egentlig Emil. Og det er et vakkert liv og et vakkert sinn som har virkelig inspirert mange. 

Renate: Ja. Der er det å anbefale den... Det var vel også en serie som gikk på NRK tror jeg, som var fra livet hennes. Det var intervjuer og den biten, så den er verdt å se den og!

Silvija: Det skal jeg sjekke ut. Du, Renate Carita Nordh, tusen takk for at du var med oss og lærte oss både mye om psykisk helse, og behovene relatert til det i sammenheng med korona. Det var en inspirerende og lærerik samtale.

Renate: Takk for meg.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university.