Velkommen til Lørn.Tech. En læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn bokbad. Jeg har Silvija Seres og gjesten min i dag er Simen Spurkland som er lærer ved Hennummarka barneskole og som også har skrevet boken ‘Notatet - Fra flau til profesjonell lærer’ ved Fagbokforlaget i 2020. Velkommen. 

Simen Spurkland: Takk for invitasjonen fra dere. 

Silvija Seres: Det er veldig hyggelig å ha deg her, Simen. Det er en lærebok for lærere som også har et usedvanlig kult format.

Simen: Ja. 

Silvija Seres: Så en veldig vakker bok og det vi skal egentlig snakke om er din reise. For det første dette er en bok som kan leses av lærere, men også av oss alle andre som lurer på veien norsk og egentlig alle skoler går. I en ny pedagogisk tidsalder, hvor det er nye relasjoner mellom studenter og eller elever og lærere og foreldre og skole, og i det hele tatt den nye læreren hvis jeg tolker det riktig. 

Simen: Ja altså, det er klart nå , det er store ord du bruker, men jeg håper at reisen gjennom liksom fra å være en frivillig og velvillig ung lærer for da en og tyve år siden og gjennom det å finne profesjonaliteten, og så være med på det jeg har fått være med de siste åra, spesielt med digitale, kan gi noen lyspunkter og kanskje noen veistykker nå drevet teer som har folk kan ta seg gjennom det som jeg opplever som en tåke, må av litt skumle digitale ting for eksempel, og det å klare å å takle en nokså kompleks lærerhverdag da som er ment som en kompleks, men veldig flott lærer hverdag. Så jeg håper det at den derfor er for både lærere og men også folk som er nysgjerrig på kanskje god ledelse til og med og god relasjonsbygging. 

Silvija Seres: Du sa til meg at dette ikke er en bok om digitalisering i skolen, men jeg opplever boka nesten som en sånn veldig reflektert og personlig skildring av din egen reise, akkurat som du sa, ikke sant? Også norsk skole har også gjennomgått en ganske stor endring i løpet av de 20 årene, og så har det blitt endring på steroider det siste året. 

Simen: Ja definitivt. Det er klart at det er en personlig historie om om reisen fra jeg begynte, og jeg begynte å se ut som allerede var relativt progressivt sånn at jeg kan jo sies at at skolen jeg begynte på var et sted som som lå i forkant, og så har jo da utvikling og planverket som tatt igjen de som ligger i forkant, og så er det nyeste, altså stadig flere som kanskje prøver ligger for. I det så ligger jo det å være med på god skoleutvikling. Som alltid på en måte er en litt sånn en balanse mellom det og å ville prøve for mye og for hardt og det å prøve for lite som en sånn, altså balanse mellom det å være cutting edge om man akkurat klarer det og bleeding edge og det går for fort og det å ikke være på edge i det hele tatt, altså en slags sånn healing edge hvor ting går for sakte og det digitale med det siste året spesielt, altså det handler jo ikke boka om, men det er klart at det å å skulle være rustet for også som ekstrem situasjoner blir jo en del av tematikken absolutt, selv om det ikke er det eksplisitt jeg har skrevet. 

Silvija Seres: Enig og utrolig raust, det er egentlig, når vi begynte samtalen og så snakker, spurte jeg dem en gang om du hadde hørt på noen av de andre samtalene som også relaterer til lærere. Blant annet med Gaute Brochmann. Og så sa du noe som jeg synes var så vakkert, og det er egentlig at det jeg hadde lyst til å fortelle er en historie om hvordan det var, hvordan det oppleves når du får det til. Altså denne digitale endringen og egentlig hele lærerreisen, så sa du noe om at du opplevde at du var på rett sted til rett tid i Bærum skole. Og egentlig så synes jeg også den der Public Leadership som Bærum kommune gjorde rundt digitalisering av skolen er for meg en god historie i modige politisk ledelse da, og administrativ ledelse. Ikke minst så jeg tenkte vi kunne snakke litte grann om. 

Simen: Absolutt. 

Silvija Seres: Det blir ganske mye tilrettelegging til for at infrastrukturen skal være på plass, og at både barna og lærere og kanskje foreldre også skal kunne forholde seg til en iPad. Og alt begynte å funke, og så kom korona og så så vi verdien av at man er satset. 

Simen: Ja absolutt. I 2013 da Bærum startet med sitt FOU-prosjekt hvor de skulle finne ut hvordan de skulle gjøre denne satsingen, så hadde jeg noen modige sjeler tur til å ta noen valg og et sted må man starte, ikke sant? Selv den lengste reisen starter med første skritt og  første skrittet for Bærum var blant annet å prøve iPader, og da var jeg rett sted til rett tid. Heldig. Fikk lov til å være på den ene ungdomsskolen som hadde søkt om dette og få lov til å være med og hadde plutselig 120 i10.klasse, som fikk hver sin iPad. Og i tillegg til at de fikk hver sitt arbeid, som jo er helt konkret hardware, så fikk vi en ekstrem tillitserklæring fra alle rundt oss og fra øverste politiske ledelse og styring ledelse som sa at her har dere et verktøy vi tror på, kan dere se om dere klarer å gjøre noe lurt med det? Og så gjorde vi det gjennom det første året og ble veiledet og hadde møter og sånn altså både med eksterne og mye internt og også opplevde jeg at det Bærum-kommune gjorde da sånn som slik min opplevelse som vernesaker var at de gjorde alle de riktige tingene når man skal drive med skoleutvikling. Og det er noe av grunnen til at det kapittelet som da heter skoleutvikling i boka, det beskriver jo den reisen vi gjorde fra 2008 og fram til nå med de 6 punktene som har blitt mine skoleutviklingspunkter som ikke jeg har funnet på, men som jeg liker å bruke når jeg snakker om det. Det da liksom å å være i en utviklingsprosess hvor hvor endring kan skje langsomt, men samtidig som man man ta noen sånn litt på face at vi må prøve dette og se om det funker. Og så etter hvert oppleve at skeptikere, blant kolleger, fant sin vei gjennom å bruke det, som plutselig så var det en kollega som gikk fra å være liksom, ikke negativ, men litt sånn skeptisk og undrende til og da på en måte si at du skal få lov til å bruke meg som en av suksesshistoriene på at det funker, og at det effektiviserer, og det sikrer at vi vil være i stand til å gi elevene en stemme som vi ikke gi dem før, og så som du sier BROOM så kommer korona og skolen stenger 13 mars, så da satt jo jeg da som lærer i en niende klasse og hadde elever med iPad som jeg visste at funka visste at de hadde noen tålelig god koll på kommunikasjonslinjer og bruk av de ulike verktøyene, at kunne faktisk gå inn i en prosess der vi heller fant nye, spennende ting jeg kunne gjøre i stedet for å reprodusere det klasserommet som da var umulig å å få til fordi man sitter sånn som vi sitter nå, man sitter på hver sin skjerm, men jeg kunne liksom vite at hvis jeg finner litt sånn nye veier inn, så kanskje jeg kan få utnyttet potensialet her. Så det var jo så. Jeg gikk jo inn i det med veldig lave skuldre på det digitale og og mer sånn der, heldigvis da at jeg kunne se finne nye veier til å oppdage læring hos elevene. 

Silvija Seres: Du, vi kommer tilbake til dette med digital pedagogikk, for det jeg opplevde når jeg så mine fire unger bruker iPad nå i korona-lockdown er en slags selvtillit og en selvfølge, hvor de hadde sånn en til en relasjon til læreren som overgikk mine forventninger, egentlig i forhold til, altså jeg vet fra foreldresamtaler at læreren ser hver unge, og at de bryr seg virkelig om hva den ungen kan og vil eller ikke vil. Men da de klarte å videreføre det digitalt, synes jeg var imponerende, og så så fascineres jeg av at vi voksne. Nå er det massevis av foredrag om det nye arbeidslivet og hvordan alt blir annerledes etter korona og så videre. Men så hadde vi et slags, en sandkasse, ikke sant? Noe som også skolen har kommet veldig mye lenger på digital kommunikasjon enn jobbene våre for å være helt ærlig.

Simen: Ja. 

Silvija Seres: Men der ble det liksom det. Jeg hører folk snakke om nå er for eksempel analyse av, hva er dette digitale hybride arbeidslivet bedre på, da noen sånne funksjonelle møter som er veldig bra digitalt, ikke sant? Mens vi kreative, krevende, ustrukturerte møtene, de trenger du egentlig å være sammen på? Vi savner det sosiale, men det faglige og det analytiske det fikser vi veldig bra digitalt.

Simen: Ja, ikke sant.

Silvija Seres: Og det har vi, det har vi gjort en sånn veldig rask analyse på på voksne. Jeg lurer på om man hadde noe lignende med barna, ikke sant? At okey, men de lærer faktisk mer effektivt når man har dem i rolige omgivelser. Én mot den en lærer kan gå rundt hele klassen på en time digitalt også, men de savner friminuttet. 

Simen: Altså, det er egentlig en ganske god observasjon, og så vil jeg påstå da at det jeg opplevde og hadde funnet som vi da, når vi når vi snakker analytisk om det gikk sånn skoleutvikling sammenheng med med kolleger, at dette oppfatter vi som det digitale potensiale. Altså, hva er det vi mener at vi faktisk ser når vi tror vi lykkes med å designe noe som ikke bare er å settes frem på gammel praksis og strøm på gammel praksis er jo type hvis du, hvis du bare bruker den digitale enheten til å skrive, så har du ikke tilført noe nytt. Altså. Det er klart du skriver fortere og mer, og det er lettere og sånne ting, men fortsatt så er det bare skriving, men det å klare da å finne. Det som i det rammeverket som man kaller for samme modellen, hvor man klarer å redefinere hele måten å gi en oppgang på å gjøre ting som før man brukte enheten var helt utenkelig. Det handler da om å liksom utnytte potensialet, blant annet i det som man har presset inn i med det nye arbeidslivet og korona skolen. Og der er som jeg har, har en håndfull med suksesshistorier, men som kort fortalt liksom jeg har klart å gi en oppgave i musikk som musikklærer og som musikklærer så opplever jeg at jeg får gjort fire ganger mer med en digital enhet enn det jeg gjorde før.

Og jeg plutselig får en del produkter, har en elev som har spilt inn og synger finstemt med seg selv Jeg visste ikke at eleven kunne synge så bra engang, og i tillegg da klare å gjøre finstemt sang på den måten, altså det er til å gråte av, noe jeg også gjorde da jeg fikk dette produktet, og det var, jeg var jo helt uforberedt på det vanvittig nivået på det produktet, og det hadde jeg ikke vært i stand til å finne hvis jeg ikke hadde sluppet fri noe av det potensialet som ligger i et digitalt verktøy. Og det krever jo at jeg tør å slippe fri da.  Og erkjenner at jeg ikke nødvendigvis har den faglige, helt de faglige kontrollene og tøylene på alt som skjer i en prosess. Men det er vel en av disse tidlig IT-gründerne som sier at du skal ikke ansette gode folk for å fortelle hva du skal gjøre. Men du skal ansette gode folk, så de forteller deg hva du skal gjøre. Og litt det samme mot elevene at det å få de til å fortelle meg, hva er det du opplever at du har lært? Og hvordan kan du kommunisere det på en god måte? 

Silvija Seres: Men du, en av de tingene som jeg likte så godt der du snakker om er det den kloke læreren og du skiller mellom en som kan og en som forstår, kan ikke du hjelpe oss å forstå den?

Simen: Ja. Det er jo. Det er jo altså jeg skal ikke ta, jeg skal ikke ta kred fordi jorda, for det er det visjonen som som sier, men samtidig så er det altså fordommen mot læreryrket, alle har vært elever. Alle har opplevd lærere. Alle har veldig ofte historier om den læreren som ikke fungerte. Så mange har også historien om lærer som har fungert, og så har du liksom fordommer mot læreryrket er det store plan B yrke. Hvis du ikke lykkes med å bli noe, så blir du satt til å lære opp de som skal bli det du ikke lykkes med å bli. Og det er et paradoks som er litt sånn som jeg skjønner at man kan at man at man kan undres over og tidligere, så ble man på en måte lærer da fordi man var tålelig god i et fag, men ikke klart å bli profesjonell i det. Og så kommer lysshowet 1986 og så kommer han med inn mot formulering og sier liksom at det er ikke bare å være god i faget. Du må også kunne bryte den ned. Du må ha en slags tredimensjonalt faglig forståelse med både, altså til alle kanter og at hvis det er først når du virkelig skjønner det, at du er den som underviser, hvis du vil altså ikke ‘’he who knows thus, who understands teacher’’ så det er først når du klarer å ha som at du at du bryter det ned i forståelig brakker for de som sliter i faget på vegne av alle de bra 25 til 30 dager i klasserommet. Fordi du har så bred og dyp og omfattende forståelse. For det du skal lære bort at du virkelig er den som underviser og ikke bare gjentar fag og er en sånn formidle puggeskole, hvor på en måte det og bare hva som gir læreren tilbake det læreren selv kjenner igjen av sin egen stemme og dermed mestre. Men å komme med ting som er å sette det inn i en definisjon av en kompetanse hvor du bruker det til noen nytt. 

Silvija Seres: Men du. Du åpner også boka med en liten fortelling om et møte, et gjensyn med gamle venner som minnet deg på at du helt fra veldig tidlig alder hvis du skulle bli lærer. Hvorfor elsker du å være lærer? 

Simen: Jeg får lov til å være en viktig voksenperson i utviklingen til små mennesker som fortsatt er både mulig å påvirke, men også veldig rene i formen, altså det. Nå har jeg 10-åringer. Jeg er lærer i en 5.klasse, og du vet aldri helt hva som kommer, og du får veldig sånn ikke helt sånt barn og fulle folk situasjon, men det er ganske sånn, de er umiddelbar og direkte og det gir energi, det gir inspirasjon. Du ser på været og så er det jobben min da i lys av opplæringsloven og prøve å gjøre disse til best mulig utgaver av seg selv gjennom å gi de kunnskaper og ferdigheter og etter hvert også kompetanse til å kunne mestre det som måtte bli livet deres. Og det er veldig stort og mektig mandat som jeg får lov til å å være en del av, og som de er og de klarer å være takknemlig på disse 10-åringene, så det er det er rett og slett fantastisk flott jobb som det er krevende, men utrolig givende å stå i. 

Silvija Seres: Det står, altså når jeg leser dette notatet. Det har 17 punkter og her sånne ting so roller, foreldresamarbeid, vaner, karakterer, men også ting som å bli sliten. Jeg leser det nesten som en slags reisehåndbok inn i læreryrket. 

Simen: Ja, jeg håper jo at den kan spille den rollen, altså dette her er skrevet i august 2001. Da hadde jeg vært lærer ett år og hadde da skrevet ned disse først 17 punktene som jeg hadde på en utskrift, så følte jeg på ytterligere 6 punkter, så det var 23 punkter og det handler om alt jeg skulle ønske at jeg hadde visst mer om før jeg begynte. Sånn at det å bli sliten, altså jeg gikk på en ordentlig smell i mitt første år. Jeg hadde ikke gått på en sånn smell før jeg, så jeg trodde jo at jeg var syk. Jeg endte opp med å bli kjørt til legevakten sånne for å få testet for helt sikkert også vist at jeg var bare sliten, og så vil jeg litt, og så var jeg tilbake igjen da, og så gikk det veldig bra så det, og det kan jo være litt trygt for en nyutdannet å skjønne at det du kommer nok til å bli sliten, og det er helt innafor å greit å dele med noen eventuelt da som jeg også skriver litt om i boka. Men ja hvis det er. Jeg håper jo at det kan fungere som punkter som at hvis du er ny eller underveis, så kan vi gi deg noen retninger på trygghet da på på at du trenger ikke å ha alle svarene med en gang, men at du skal gå inn i det som er å være profesjonell med en ydmykhet overfor hva det vil si. 

Silvija Seres: Hva har du ombestemt deg om? Hva er det viktigste du har ombestemt deg om gjennom lærer livet ditt? Det er, det er 20 år nå. 

Simen: Ja nei, altså, det er klart at jeg har altså under tittelen på boka er fra flauhet til profesjonell og i mange år, nesten i 11 år, så svarte jeg «bare lærer» i sånn type selskapslivet hvis noen spurte meg hva jeg drev med fordi at det var litt sånn. Det var ikke noen spesiell anerkjennelse i lærerjobben. Jeg var veldig fornøyd også da som lærer, men litt sånn introvert fornøyd og så stoppet gjerne samtalen der og så var det med morsomt å snakke med kirurgen eller piloten, og så oppdaget jeg da gjennom de 11 årene og gode skoler at det at jeg hadde en elefantens yrkesstolthet da, så fra å være flau og si bare, så kuttet jeg ut «bare», altså svarte jeg på en måte å om jobben min kanskje med større engasjement da og og folk ble mer nysgjerrig og så ble samtalen kunne handle mer om lærerjobben enda hadde gjort de første årene, så jeg slutta. Jeg har ombestemt meg fra flaut til stolthet. 

Silvija Seres: Jeg lurer på om det har mye med måte hva du ser på som mandatet ditt eller oppdraget ditt? Og jeg tror altså jeg tror hele menneskehetens historie, den personen som har imponert meg aller mest er Sokrates, og det han i utgangspunktet var, er en god lærer. Det var masse, masse smarte folk med ekstreme talenter i alle mulige retninger, men det er noe med det der med at han gikk og endret menneskene ved å få dem til å tenke selv som jeg synes var så flott, og det det hvis vi er heldige nok til å møte noen som ligner i livene våre. Min far er en sånn en, så tenker jeg at vi er veldig heldige, så det er vel ikke så veldig mange jobber som er større endringspotensial på samfunnet, men det å være lærer og.

Simen: Absolutt. 

Silvija Seres: Og derfor så har jeg lyst til å spørre deg litt om dette med de perspektivene vi har på, hva skal jeg si? Lærerstatus? Jeg ser at i Finland så er det å være lærer det største du kan være ved siden av å være lege det. Hvorfor? Eller hva skal til da for at vi bygger opp den statusen i Norge? 

Simen: Oi, oi oi. Nei, det er et veldig stort og og vanskelig spørsmål, og hadde på en måte hatt quick fix på det, så skulle jeg på en måte ha solgt den. Det tror altså man kan svare litt sånn filosofisk, men altså vi må jo lære å like oss selv, altså agere profesjonen som vi er sånn så det i et viktig steg er jo å klare å på en måte finne profesjonsidentiteten som lærer sånn at når du snakker om jobben sin så i din, så unngår du på en måte gå i skyttergraven, så er klart man, den tryggheten som ligger der. Og så er det på en måte det er et ufravikelig sted ikke at vi har møtt altså det lønnsspørsmålene som det å bli anerkjent, men jeg deler av det som på en måte som selvfølgelig også kommer med at liksom man anerkjenner noe. Sånn som gjør at du sier at den der i det og hvordan man behandler profesjonen og profesjonens meninger om det som angår oss. Og da klart lønn er en del av det, men også da type noen av disse snåle og vanskelig tilgjengelige spesielle ordningen som er i lærer uke. Men jeg tror det begynner med at vi må snakke. Vi må på en måte agere den respekten vi selv har lyst til å bli møtt med, og det er ikke noe quick fix svar på rett og slett. Og så har du masteren som er i søkeprosessen hvor du på en måte der mener at pass i Salberg forteller om at du må faktisk. Du må skrive personlig søknadsbrev, sånn at det ikke bare er jo du kan ha veldig gode karakterer, men hvis ikke det i brevet viser at du er verdig så slipper du ikke inn. Ikke sant, så noe med om hvordan man har tilliten til selve lærerutdanningen. Kanskje lærerutdanningen må bli, må slå seg litt ned på brystet på som profesjon som markerer også, så det er mange elementer som hver i seg kan framstå som små, men som handler om hvordan at man klarer å være agere på den på den profesjonelle måten og med den respekten man ønsket. 

Silvija Seres: Jeg skal lese en en setning, som jeg synes er så veldig fin, og det er egentlig helt fra slutten av boken. Du kjemper for at dine kollegaer skal lærekolleger skal ha friheten til å velge metoder, ikke sant? Metodefriheten er du veldig opptatt av, og det er noe med at folk skal få lov til. Og hva skal jeg si? Både eksperimentere og utvikle seg at ikke det er altfor sånn sentralstyring. Dette kommer etter en nydelig Frode Thuen kommentar om at vi må spørre den norske læreren om noe om lærerprofesjonen, så sier du ‘’Sammen med metodefriheten følger metodeansvaret og det ansvaret er det enhver profesjonelle lærer må ta. Hva er metodeansvar?’’ 

Simen: Det handler vel om å ikke bare gjøre ting fordi du tror at det er det som forventes av dem, men gjør du fordi du mener at det er faglig, at det er det faglige beste valget. Jeg har jo eksempelvis kuttet det man kan kalle tvangslekser fordi jeg hadde nok erfaringer, til og med at jeg synes det hadde motsatt effekt av det man ønsket og var veldig tidskrevende, sånn at jeg da begynte med å prøve å ha mer sånn lekser som var altså undringslekser eller sånn hvor lekser hvor mine elever denne uka har fortelle om hva vi gjorde i dag. Det er en lekse mine elever har, og så hender det definitivt at jeg driver mengdetrening lekser fordi det kan fungere effektiviserende. Jeg er ikke noe glad i tentamen. Jeg har ikke hatt en tentamen, og det var selvfølgelig fordi at den skolen jeg begynte og hadde ikke tentamen for sine elever før i 10. klasse så syns jeg, vil at man skal tenke gjennom å kunne forsvare det ut fra et sånn didaktisk, pedagogisk faglig ståsted. Og hvis du kan gjøre det, og ikke bare fordi du tror altså at systemet rundt forventer deg, så har du tatt metodeansvar. Du kan veldig gjerne få lekser til å funke, men gjør det fordi at at du har tatt det bevisste valget, og ikke fordi at du tror tradisjonelt er det som man gjør. Vi skal ikke bare skalte og valte, vi skal kunne argumentere for de valgene vi gjør i klassen, slik at de som har stilt spørsmål, de nikker og takker for svar. 

Silvija Seres: Men helt på slutten. Hvis vi skulle gjort en endring i lærerutdanningen, hva ville du ønske det var? 

Simen: Jeg tror jeg tror det er veldig mye. Det er vanskelig å lære et håndverk som det å være en god pedagog didaktikk er her uten å stå i manesjen. Jeg hadde ønsket meg en endring i praksisen. Hvordan praksisen er organisert? Jeg har lyst til å på en måte tatt til orde for mye lengre praksisperiode og kanskje til belønnet sånn at man som læreren går inn og er en reell ressurs som også får et helt annet svar. Men blir mentorert av erfarne lærere, og så kan man altså så lenge som som et halvt år, 3 måneder, og så kan man bedrive tilbake og å ha reelle knagger som man kan henge resten av studiet på. Så lengre enn en hybrid mellom eksisterende praksis, politihøgskolen og legens turnustjeneste ønsker jeg meg i lærerutdanning.

Silvija Seres: Veldig bra. Du anbefaler også en bok, jeg spurte om det er noe lignende som du ville gjerne latt folk lese. 

Simen: Det er en film. 

Silvija Seres: Åja. 

Simen: ‘’Most likely to succeed’’. Om skoleutvikling. Som viser på en sånn hjertelig og nær måte hvor vanskelig det er å endre praksis hvor når og endring. Enten man vil eller ikke, så må vi være i en slags konstant endring, for vi kan ikke bare gjøre sånn som jeg har gjort og og hvordan hvor vondt det kan gjøre når man er i den endringen og hvor, hvor bra det kan gå, selv om det ikke var en nødvendigvis en suksess umiddelbart. Jeg satt og så på den med liksom både store øyne og med sånn med litt sånn knyttet neve. Så spennende, det er så vanskelig og komplekst. Og det gir et bilde som på en måte er litt sånn. Ja, sånn har jeg også lyst til å få til bilde, så den var inspirerende å se. 

Silvija Seres: Det skal vi prøve å finne da. Men da sier vi tusen takk og så anbefaler vi til alle som vurderer om de skal bli lærer eller er i ferd med å bli lærer eller som lurer på hvordan livet hadde blitt. Hadde de blitt en lærer eller ta den saks skyld, foreldre som meg som skal være uformelle lærere for både unger og folk rundt seg, så er det kjempefin bok om den nye pedagogikken og lærerlivet. 

Simen: Takk for anbefaling. 

Du har nå lytte til en podkast fra Lørn.Tech, en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å lytte til denne podcasten på vårt online universitet, Lørn.university.