LØRN Case #C0964
Den digitale redningsskøyta
I denne samtalen av #LØRN snakker Silvija med generalsekretær i Redningsselskapet, Rikke Lind. Lind forteller hva digitalisering betyr forRedningsselskapet og hvilke unike fordeler de har bygget på gjennom prosjektet den digitale redningsskøyten. Hun forteller oss om en kultur i Redningsselskapet hvor fremdrift og testing står sterkt. Denne kulturen har resultert i en bedrift hvor alle drar i samme retning og dette har vært avgjørende i den digitaliseringsprosessen de står i. – Når det er kommet en medarbeider som kommer og ønsker å teste noe nytt, så sier jeg nesten alltid ja. Vi må ikke dvele over det som ikke har gått bra, men heller lære av det og komme seg videre. Da får vi en kultur med fremdrift og energi, forteller hun I episoden.

Rikke Lind

Generalsekretær Redningsselskapet

Redningsselskapet

"“Den ble motarbeidet og ledd litt av for to år siden, men så hadde vi en digital dåp hvor den fikk et navn. De ansatte var med” rakk ikke skrive resten."

Varighet: 43 min

LYTTE

Tema: Maritim- og marin teknologi
Organisasjon: Redningsselskapet
Perspektiv: Mindre bedrift
Dato: 210413
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


RS digitalMedlemsbedrift
Prosjektet “Sjøvenn”
Ledelse av tradisjonsrike selskaper
Sjøens Tesla
Tvehendig ledelse

Del denne Casen

Utskrift av samtalen: Den digitale redningsskøyta

Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn. Jeg er Silvija Seres. Gjesten min i dag er Rikke Lind, generalsekretær i Redningsselskapet. Velkommen, Rikke.

 

Rikke Lind: Takk skal du ha.

 

Silvija: Utrolig hyggelig å ha deg her hos oss i Lørn, digitalt. Jeg vet ikke om jeg kan si at vi er gamle venner, men vi er gamle bekjente, og du er en av mine ledelseshelter i Norge. Jeg husker deg fra tiden som statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet den gang. Den utålmodigheten du hadde med å få fikset ting, og din gjennomføringsevne, er noe som har imponert meg veldig. Nå leder du Redningsselskapet, en nærmest kulturinstitusjon i dette landet. Jeg tror at frivilligheten i møte med havet er noe som definerer Norge, i hvert fall for meg. Det vi skal snakke om er hva dere vil og kan med digitalisering. Hvorfor skal Redningsselskapet digitalisere? Hvilke unike fordeler kan man bygge på når man digitaliserer, fra Redningsselskapets perspektiv? Hva betyr dette for Norge, friluft og hav over tid? Høres det greit ut?

 

Rikke: Det høres veldig greit. Fantastisk introduksjon, Silvija. Jeg gleder meg til denne halvtimen.

 

Silvija: Bra. Vi begynner alltid med å be gjesten si litt om seg selv. Ikke sånn som man ville introdusert seg i et jobbintervju, men på en fest. Hvem er du, hva liker du, og hvorfor?

 

Rikke: På en fest? Jeg som ikke er så veldig glad i å gå på fest. Jeg fremstår nok som en ekstrovert person fordi jeg er verbal og snakker mye, og leder. Jeg er ikke redd for mange mennesker. Men jeg er introvert og lader på fjellet, på skitur og på havet i ro og stillhet. Jeg trenger den balansen. Jeg liker ytterpunktene; både det å være sosial og omgi meg mange, og stillheten. Jeg har fem barn, to egne og tre bonusbarn, så vi er en ganske stor familie. Også er jeg utålmodig og liker å jobbe. Jeg er oppvokst i en familie som har drevet egen butikk og egen virksomhet, så det å jobbe mye har alltid vært et forbilde for meg. I begynnelsen var jeg litt flau over det, for man skulle liksom ikke jobbe så mye, men jeg er fortrolig med det. Jeg liker å jobbe mye.

 

Silvija: Jeg tror det skal ganske mye selvinnsikt til for å være komfortabel med det. Jeg er i ferd med å slutte å unnskylde meg for det samme. Men du bor også på Nesodden. Jeg husker fra den tiden du reiste til sentrum hver dag, at du brukte den som en lademulighet. Også har du noen fantastiske roser i hagen, det har jeg sett på bursdagsbildet ditt på Facebook.

 

Rikke: Ja, nå er det rådyr som spiser det meste, men så hyggelig. Jeg er glad i hage. Og Nesoddbåten; da jeg jobbet i regjeringskvartalet var båtturen på 20 minutter, så da kunne jeg meditere eller bruke den til andre ting. Nå tar jeg en hurtigbåt til Lysaker som bare tar syv minutter, så det blir ikke så mye tid til å lytte til musikk eller gjøre noe særlig annet enn å samle seg til å komme på jobb. Men det er fantastisk å være på havet. Akkurat nå sitter jeg og ser ut på redningsskøyta som driver og øver med Color Line rett utenfor stuevinduet mitt. Det med nærhet til det våte elementet har vært viktig for meg, og er det.

 

Silvija: Jeg husker at så lenge du jobbet politisk, så var det ofte shipping-relaterte saker. Shipping og energi er det jeg assosierte sterkest med deg, det og industri. Veien til Redningsselskapet etter politikken – jeg har lyst til å høre mer om det. Jeg ser det som et naturlig hjem, men jeg vil gjerne høre deg fortelle hvorfor.

 

Rikke: Det var helt overraskende for meg at det ble sånn. Jeg drev med shipping, handelsavtaler og innovasjon, og reiste rundt i verden. Jeg hadde ikke noe plan videre i karrieren annet enn at jeg hadde verdens beste jobb, som var å være statssekretær i Stoltenberg-regjeringen. Så kom 22. juli som gjorde veldig mye med oss alle sammen, også med meg. Jeg var på jobb den dagen, det var berørte og kjente som var på Utøya, og det hele preget meg veldig. Dette bildet av ressursene som ikke fant hverandre, kommunikasjon som ikke fungerte, båten som gikk ned, telefonskurring, feil beskjeder som ble gitt, gule lapper som ikke ble sett. Alt dette preget veldig oss som var i det politiske apparatet til regjeringen det året. Så da kom det en telefon veldig overraskende, helt ut av det blå egentlig, i februar 2012. Det var en headhunter som spurte om jeg ville komme til en samtale, hvor jeg tenkte at det kan jeg vel gjøre – jeg kan i hvert fall gå til en samtale. Jeg fikk så en beskrivelse av Redningsselskapet og fikk møte president og visepresident, og da var jeg helt solgt og tenkte at nå er det min tid til å gjøre noe annet. Det har jeg ikke angret på. Det har vært fantastisk å få lov til å jobbe i denne organisasjonen i åtte år og få lov til å være med å gjøre en forskjell og bygge en bedre beredskap.

 

Silvija: Si litt om organisasjonen din. Hvis jeg har forstått det riktig, over hundre år gammel, og veldig sammensatt av ansatte, frivillige og medlemmer. Hvem er dere, og hva vil dere?

 

Rikke: Vi er 130 år gamle, og formålet vårt er å redde liv, berge verdier og forebygge. Vi har en visjon om at ingen skal drukne. Vi har 52 redningsskøyter fra Vardø i øst, langs hele kysten nedover, og mot svenskegrensen på Hvaler. 50 stykker frivillige, litt mindre redningsskøyter, og store redningsskøyter med fast ansatte sjøfolk som er på vakt døgnet rundt. Disse ligger annethvert sted oppover kysten og komplementerer hverandre. Også har vi én redningsskøyte på Mjøsa og én på Femunden. Vi har 320 ansatte, og av dem er omtrent 200 sjøfolk. Resten jobber i støtteapparat på økonomi, HR, og så videre, og vi har en ganske stor avdeling for salg og marked, for vi er helt avhengige av inntekter for å finansiere driften vår og for å få donasjoner til nye redningsskøyter. Også har vi et småbåtregister og et kundesenter. Vi har også en nyetablering og det er vårt eget RS-akademi som er bygget opp i Horten. Det er et hjerte og et hjem for hele redningsfamilien hvor vi driver egen opplæring og utdanning av frivillige og ansatte. Det er jeg veldig stolt av, det etablerte vi i 2018. Det aller nyeste på organisasjonskartet er etablering av en ny enhet som heter RS digital, som tar disse digitale nye mulighetene videre og operasjonaliserer de ut til kundene våre. Omsetningen vår er på 611 millioner, og mye av inntektene er vi som sagt helt avhengige av fra medlemmer og fra givere. Det er i hovedtrekk det vi gjør. Vi har også forebyggende aktiviteter, de må jeg absolutt ikke glemme. Vi driver med kurs og kampanjer, og møter barn og unge langs kysten.

 

Silvija: Jeg har lyst til å gå til dette med RS digital, men før det må jeg spørre deg om akademiet. Er det åpent for alle medlemmer, eller hva slags kurs kan man gå på der?

 

Rikke: Der kan du ta mange forskjellige typer kurs. Akkurat nå er det dessverre nedstengt. Vi har hatt store utfordringer det siste året som følge av nedstenging og koronarestriksjoner, men vi håper at du om ikke så lenge kan melde deg på ulike typer kurs der. Du kan nå ta digitale kurs, vi har akkurat lansert båtførerprøven digitalt. Hvis du ønsker å ta mer avanserte kurs, så er det åpent for det. Vi har også et eget kurs som er rettet mot kvinner som heter «Ta roret, jenter». Og vi har sommerleir og kamp for ungdommer og sommerskoler for barn, så det er et ganske variert tilbud hvor både medlemmer og ikke-medlemmer kan komme. Også er det kurs for profesjonelle sjøfolk i andre rederier og i vår egen virksomhet.

 

Silvija: Utrolig spennende. Jeg tenker på det med å blande inn mer og mer økologisk bærekraft, hvor det er deres medlemmer og båtfolk som ser best hvordan det går med havet og vann diverse steder i landet. Så dette gleder jeg meg veldig til å utforske mer, Rikke. Bare helt på privaten; vi bor rett ved vannet på Fornebu og har en liten daycruiser på 20-21 meter. Det er bare mannen min som får styre den, men du har kanskje gitt meg litt mot til å ta roret.

 

Rikke: Ja, det må du gjøre! Til sommeren skal vi møtes, jeg har en daycruiser jeg og, Silvija. Så da møtes vi på midten her.

 

Silvija: Så bra! Men du, hva betyr digitalisering for Redningsselskapet? Man tenker i utgangspunktet at det er båt, hav, storm og kanskje noe meteorologi-greier. Men så begynte jeg å tenke at det er sjøkart, det er en helt ny type utstyr på båter, det er nytt utstyr i havner. Hva er et slags helhetlig utviklingsmulighetsrom?

 

Rikke: Vi laget en visjon for to år siden som heter den digitale redningsskøyta. Det var for å visualisere for oss selv hva digitalisering handler om. Det handler om å redde liv og gjøre det den fysiske redningsskøyta gjør; går ut og gjør oppdrag og er til stede for de som trenger det. Det er det som er kjernevirksomheten vår, og derfor laget vi konseptet den digitale redningsskøyta. Det viktigste elementet i den handler om at vi kan bruke teknologi til å få riktig posisjon. Vi har en redningstjeneste hvor det er mange ulike aktører som sitter på ulike brikker, og hvor du må ringe inn og muntlig gi beskjed om hvor du der. Og det er ikke alltid så lett hvis det er dårlig vær, mørkt, eller du ikke er helt sikker på hvor du er; hvis det er mannen din som er blitt syk eller det har skjedd noe, og du ikke er helt kjent med akkurat hvor du er eller kan lese kartene. Så vi bruker veldig mye tid i Redningstjenesten på feilsøk og det å ikke komme tidsnok til havarist eller den som er i nød. Det var noe av det første jeg tenkte. Også det bildet fra 22. juli, hvorfor klarer man ikke å gi hverandre korrekt informasjon? Så det har vi utviklet en digital tjeneste til, som du ved hjelp av mobilen din bare kan trykke på en knapp og så går koordinatene rett til redningsskøyta som skal hjelpe deg. Dermed søker vi mindre unødvendig. Det er også bærekraftig ved at vi bruker mindre fuel til unødvendig bruk, vi kommer direkte til der du er.

 

Silvija: Dette henger sammen med en mobiltelefon som da ringer inn en nødmelding, eller hvordan henger det sammen med den båten som har havarert?

 

Rikke: Den bruker mobiltelefon. Det vi ser er at nå kommer 70 prosent av alle oppdragene våre gjennom mobiltelefon, og ikke gjennom VHF som er et annet verktøy. Med den dekningen som er utviklet de siste årene, har antall oppdrag gått fra 10 prosent gjennom mobiltelefon til nå 70 prosent gjennom mobiltelefon. Så det gir teknologien oss mulighet for. Det andre er at det gir oss mulighet for å samle inn data. Gjennom 130 år har vi masse erfaring, men det er bare de ti siste årene vi har begynt å samle data, og de siste årene mer og mer digitalt. Ved å bruke maskinlæring kan vi sende deg melding: «Nå, Silvija, er du på vei ut i et område hvor det er varslet om storm. Du har en liten båt, vi ser at båten din har en historikk sånn og sånn, og dataene tilsier at her bør du legge til kai fortest mulig». Da kan vi sende deg en direkte melding og et varsel. Det er en annen måte å bruke digital teknologi og data på, for å ha effektiv og god beredskap og unngå hendelser.

 

Silvija: Kjempekult. For å posisjonere litt, hva er Kystverkets ansvar og hva er deres ansvar? De store kommersielle båtene er noen andre, mens dere er mer dette «fritids-spacet»?

 

Rikke: Det er helt riktig, vi har hovedansvar for fritidsbåtsegmentet. Vi jobber jo tett sammen med Kystverket, og veldig tett med Kystvakten som er slepeberedskapen i Norge for store fartøy. Også har vi også kapasiteter til å holde store fartøy til Kystvakten kommer til stedet, for eksempel. Hvis Kystvakten er langt ute kan de ta en fiskebåt og slepe den til oss. Det er veldig god samhandling mellom de ulike aktørene langs kysten, og det er veldig godt å se. Vi har også jobbet mye med samhandling de siste årene ved at ressursene skal hjelpe hverandre og finne hverandre der ute. Det er en veldig lang kyst, det er faktisk verdens nest lengste kyst. Så vi klarer aldri å få nok fartøy til å dekke hver fjord og krik og krok oppover kysten vår, så vi må samhandle.

 

Silvija: Vi har snakket med Kystverket i en serie hvor de blant annet snakket om en dataplattform som de har søkt et innovasjonspartnerskap for nå, hvor de inviterer folk til å bidra med data. 

Det antar jeg er mer på kommersiell og til og med forsvarsside. Men dette skal gjøre deres lostjeneste mye mer havnedyktig og effektiv i havner, og så videre. Jeg tenker at et datasamarbeid mellom dere gir veldig spennende muligheter.

 

Rikke: Absolutt, og det ønsker vi. Redningsselskapet tok denne posisjonen for to år siden. Vi er nok ganske fremoverlente og utålmodige i å få til den endringen vi ser er nødvendig. Vi har delt våre data med Havarikommisjonen, vi deler med Kystverket og de som ønsker, og vi setter veldig pris på digitaliseringsministerens initiativ til også å lage arenaer for å dele data ytterligere. Det tror vi er veien å gå. Men så kan sikkert ikke absolutt all data legges i den samme skyen, men vi vil veldig gjerne dele data med Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, politi og med andre som har oppdrag. Ikke minst med værtjenestene, som er utrolig viktig for nettopp å gi medlemmene våre god informasjon.

 

Silvija: Vi ser et mønster i Lørn. Nå snakker vi med en del klynger, om det er sjømatklynge eller industriell energiklynge. De er alle deltakende i forskjellige dataplattformprosjekter, og det er et kjempestort behov for å formidle særlig to ting. Det ene er hvordan få folk til å bidra med data på en lettvint måte. Det andre er en slags idédugnad på hva skal vi med disse dataene, og hvordan kan vi samarbeide rundt de nye tjenestene? Det også er en veldig fin måte å bygge videre sammen på. Kan vi som individuelle båtførere hjelpe med noe data?

 

Rikke: Ja, det kan dere. Først og fremst ved å laste ned denne appen, og det kommer nye apper som vi skal lansere nå raskt. Vi lanserer også en ny tjeneste denne våren hvor vi oppfordrer deg til å legge inn dine kapasiteter og om du er villig til å hjelpe andre som er i nød. Det vil bringe beredskapen et stykke videre, ved at vi får gode nettverk og bygger opp erfaring med delingsøkonomien og disse tingene som vi har lært mye om de siste årene. Og at du faktisk kan hjelpe en båt som er i nærheten av deg med enkle ting eller være der som støtte inntil en redningsskøyte kommer. Så det er noe vi lanserer nå, en tjeneste som heter «Sjøvenn». Det er også en tjeneste der du kan si: «nå skal jeg dit og hvis jeg ikke har kommet frem innen klokken åtte i kveld, så bør noen ringe etter meg». Da ringer vi deg. Så det er veldig mange muligheter. Det vil gjøre beredskapen for alle som er på sjøen bedre ved at det er flere som inngår i beredskapstjenesten, og det vil være bærekraftig ved at vi ikke går ut med store tunge fartøy, men kommer med riktig verktøy til riktig hendelse.

 

Silvija: Det høres kjempespennende ut. Jeg tror vi må lage en serie om alle disse RS-prøveskuddene. Det er litt samme dilemma som vi har i Lørn; hvordan få optimalisert en tjeneste som bygger noen gode nye vaner, som er nødvendige. Men det er en endring i oppførselen om hvordan folk lærer, eller hvordan folk bruker sjøen, for eksempel. Jeg tror at vi rett og slett er nødt til å teste oss frem til det som fungerer for våre folk, nordmenn. Jeg vet ikke om det er «Sjøvenn», «Ta roret», akademiet eller noen andre prøveskudd som kommer til å ende opp med å endre organisasjonen, men det blir noe blant det. Så den eksperimentelle måten å utvikle en 130 år gammel organisasjon på, har jeg lyst til å høre mer om.

 

Rikke: Det å være en del av en 130 år gammel tradisjon er litt på godt og vondt. Det gode er at det er mye stolthet, og mye erfaring og kompetanse som har gått fra generasjon til generasjon som ligger nedarvet i ryggmargen vår, og i kulturen vår. Noe er skrevet ned i historiebøkene, andre ligger etter hvert i PC-ene, i systemer, i filmer og det vi har. Det er det veldig mye positivt ved. Det utfordrende ved det er at det er mange tanker rundt hva det skal være og at sånn har det alltid vært. Det har alltid vært den røde og hvite redningsskøyta, og sånn skal den se ut. Så endringsviljen kan jo være litt utfordrende å få til i en slik gammel organisasjon. Vi har utfordret oss selv i det; hva er det vi som ledergruppe må gjøre for å få denne endringen til? Jeg tror veldig på tydelig ledelse, men også at det er en organisasjon som må være med i endringen. For det å lede og peke på endring er ikke så fryktelig vanskelig, men det å virkelig få til en transformasjon handler om å få hele organisasjonen med deg. Da er internkommunikasjon og lederkommunikasjon veldig viktige faktorer, men også det å bygge en kultur hvor det er lov å tenke nytt og lov å gjøre feil. Det er også utfordrende i en beredskapsorganisasjon, for det er ikke lov å gjøre feil når man er i skarpe hendelser og skal redde et liv. Da er det den helt motsatte kulturen. Men vi laget en prøveskuddmodell, en ordning som vi stjal fra en bok. Jeg er veldig glad i å lese bøker og vi leser faktisk i ledergruppen en del bøker sammen. Vi leste «Great by Choice» av Collin, og der fikk vi ideen om å lage en prøveskuddordning hvor man enkelt kunne søke om å gjøre nye prosjekter. Lavterskel, ikke store lange søknader, du kunne få raskt tilgang på ressurser, og det gjorde noe med organisasjonen vår som var veldig spennende. Det boostet litt denne kreativiteten og endringskulturen.

 

Silvija: Jeg synes det er utrolig spennende. Jeg ser også at du anbefaler en annen bok som heter «Leading Digital» av blant annet McAfee. Den husker jeg også som en bok full av gode konkrete eksempler, ikke minst blant etablerte organisasjoner som må utfordre seg selv på en måte akkurat som du snakker om.

 

Rikke: Så bra du også likte den. Jeg er utdannet lærer og kommer fra politikken, og kunne ikke dette digitaliseringsfaget, så jeg synes «Leading Digital» var veldig lettfattelig. Den ga en slags oppskrift til hvordan bli en digital master. Det er en veldig lettfattelig, enkel bok som jeg har blitt veldig glad i. Det er noen år siden den kom ut, men vi har brukt den systematisk. Dette med å ha en tydelig visjon, bruke ressurser på intern kommunikasjon, og få organisasjonen med deg. Og dette mantraet mitt om at jeg må ha en klar visjon, en vilje til å gjøre noe, men jeg må ha organisasjonen med meg – det er da endringen kommer. Det har vi vært veldig opptatt av, og lykkes ganske godt med tror jeg. Så er det hele tiden utfordringer i å få organisasjonen motivert for ny endring. Vi er ikke ferdig med det. Men fra at den digitale redningsskøyta ble lansert som en visjon som ingen hadde hørt om, hvor den ble motarbeidet og harselert litt med for to år siden, så hadde vi nå en dåp hvor vi døpte denne digitalt. Den fikk et navn og heter nå RS Une Amundsen. Ansatte og frivillige var med, og følte eierskap til det og en stolthet rundt det. Den reisen i de to årene er jeg veldig stolt over å ha fått til. Også når vi ble utfordret holdt vi fast ved visjonen. Den digitale redningsskøyta holdt vi fast ved, og så klarte vi å mobilisere endring og forståelse, og er der vi er i dag. Nå lanserer vi og ruller ut i tre ulike bølger innholdet i denne skøyta som nå heter RS Une Amundsen, oppkalt etter gründeren av en stor IT-bedrift der enken ga en donasjon til oss som gjorde at dette var mulig. En god historie.

 

Silvija: Så kult. Jeg har lyst til å spørre deg mer om beskrivelsen av RS Une Amundsen. Forresten, noen av de problemstillingene du snakker om; jeg er i et sånt high-level advisory board på Emerging Technologies i NATO. Og NATO skal da prøve også å innovere. De skal på den ene siden være de mest innovative i verden, med denne teknologiske fordelen som alltid har vært definerende. Samtidig så innoverer nå private selskaper og andre deler av verden altfor, altfor fort. Hvordan skaper du en ny sense of emergency i et selskap som alltid har vært verdensmester. Kjempeinteressante problemstillinger. Det virker som om dere har kommet langt med å bevege organisasjonen. Hva er innholdet i en sånn digital redningsskøyte? Jeg tenker på disse nye M35-flyene. Det er veldig fleksible plattformer hvor man kan bytte innholdet ettersom teknologien vokser frem, også er de veldig flinke til å komme seg frem dit de skal. Ligner dette her konseptet på det?

 

Rikke: Både ja og nei. Den digitale redningsskøyta RS Une Amundsen er heldigital, det er ingenting fysisk. Det er en varslingstjeneste som går til en servicetelefon 02016 som vi har bygget opp, senteret vårt i Horten, og som vi utvikler enda mer i år. Også er det digital opplæring og kurs som du nå kan ta hvor vi lager en slags opplæringsstige. Også er det sjømenn og det er en markedsplass. Så det er ikke et fysisk fly sånn som du snakker om, men vi har visjoner om nye redningsskøyter som er mye mer digitale og som er autonome og som utvikler seg, selv om de er fysiske og går fremover enten på batteri eller på diesel, og bruke digitale verktøy og muligheter i mye større grad. Så det vil nok ligne mer. Og der har vi en visjon om et nytt fartøy som vi har kalt RS Green Saver som foreløpig er en visjon på tegnebrettet, men som vi håper også skal bli realitet. Redningsselskapet har blitt ganske gode på å gjøre visjoner virkelige, og det er veldig gøy at organisasjonen ser det. Om to år så tenker jeg vi ser RS Green Saver putre rundt på Oslofjorden.

 

Silvija: Ikke putre, da. Spille på miljøvennlig!

 

Rikke: Den går på batteri, så den vil ikke gå så fort, vet du.

 

Silvija: Joda, de nye batteriene. Dette blir havets Tesla!

 

Rikke: Havets Tesla, nå fikk jeg en ny visjon! Foreløpig er den tegnet med batteri og tradisjonell fuel, men hvis batteriene utvikler seg i den farten vi har sett på bilene, så vil dette bli en batteridrevet redningsskøyte.

 

Silvija: Og sammenkoblet med andre redningsskøyter. Og så smart at gutta kommer til å måtte slutte og bekymre seg om både skjær og kart. Men du, dere har 2500 frivillige i denne fantastiske organisasjonen, også har dere totalt 110 000 medlemmer. Jeg våger meg nå ut på, og på dine vegne, å legge ut en liten invitasjon til de som hører dette. De som har gode ideer til hvordan Green Saver burde se ut, kan kanskje melde seg på et sted. Hvem tar dem imot?

 

Rikke: Det gjør kundesenteret vårt. Vi er veldig opptatt av å utvikle medlemskommunikasjonen vår, for vi vet at medlemmene vet best selv hva de trenger og hvilke behov de har. Og det er masse flinke båtfolk som har kreativitet i seg, og kunnskap om båt selvfølgelig, så det er bare å sende en mail til post@rs.no eller til vårt kundesenter, eller ringe kundesenteret. Send gjerne meg en mail, jeg elsker å ha direkte dialog og være tett på medlemmene. Vi er en veldig åpen organisasjon og det tror jeg er noe av det vi har klart å bygge som kultur. At det er lov å komme med ideer og mene ting, og det kan komme gode ideer fra en annen kant enn akkurat den avdelingen du er i. Det å åpne opp for det, og komme ut av silojobbingen, det har vært et prosjekt som vi har hatt på agendaen. De digitale verktøyene og covid har stimulert det at det er lettere å møtes på tvers av geografi og avdelinger, og ta sånne kjappe digitale kaffekopper eller digitale lunsjer. Det har hjulpet oss til å bryte ned de siloene.

 

Silvija: Det har det, det er godt og vondt med disse digitale møtene og korona. Det har tvunget oss til å endre noen vaner og sånn sett vært et veldig godt omstillingstreningsstudio. Rikke, det er to ting til jeg har lyst til å gå igjennom før vi går mot landing. Det ene er en dame som heter Rita McGrath. Hun har skrevet en bok jeg tror du vil digge, som heter «Seeing Around Corners». Hun er veldig flink til dette med å lede når vi ikke helt vet hvor målet er. Det er dere så flinke til i praksis. Også snakker hun om tvehendig ledelse. Ideen er at ledelsen, altså deg og dine folk, må eie både det nye og det gamle. For veldig ofte er det sånn at ledelsen er opptatt av å levere på dagens businessmodell, men så har man en digital sjef eller et konsulentselskap som hjelper dem med å finne ut av digitalisering. Hovedpoenget hennes er at det er den samme gruppen som må eie begge prosessene. Om du fordeler 90 prosent i den tradisjonelle businessen og 10 prosent i den nye, eller hva du gjør, det er helt opp til deg som bedrift. Jeg har lyst til å be deg kommentere, for dere er en hel gjeng, både ansatte og ledelse, som ikke nødvendigvis har vært verdens mest digitale gjeng, og det virker som om dere har klart å bli tvehendige alle sammen.

 

Rikke: Ja, jeg tror vi er godt på vei i hvert fall. Jeg vil ikke si vi er verdensmestere og ferdig utlært, men vi er godt på vei. Vi hadde en IT-sjef som for to år siden sa «no mail», som gikk opp på scenen på en personalsamling og sa at fra i morgen av er det ikke lov til å sende mail, nå skal dere på Teams. Da ble jeg også tvunget til å gå på Teams, og jeg sa til IT-sjefen at ok, vi gjør dette som et eksperiment. Det gjorde at vi virkelig boostet Teams-kommunikasjonen og var godt beredt før koronanedstengingen kom. Som leder har jeg ikke vært så redd for å si ja til den typen ting. Når det kommer en leder eller medarbeider som har lyst til å prøve noe nytt, så sier jeg 90 prosent av gangene ja. Jeg har aldri vært så redd for å gjøre feil, og jeg sier også til medarbeiderne at det er fort glemt så vær raus med deg selv, vær raus med andre, og vi glemmer det som er feil. Vi lærer av det og går videre. Jeg dveler ikke så mye ved det som ikke har gått bra, da går vi bare videre. Og med det så får vi en kultur med fremdrift og energi fremover, og det har vært veldig godt å se i den perioden vi har stått i nå. Men kombinert med den typen ledelse og kultur, må man ha gode modeller og strukturer rundt forretningsstyring, med mål, KPI’er og prognoser. Vi har utviklet en god struktur rundt det som tvinger oss til å ha fokus på visjon. Vi bryter ned mål til toårige målbilder, og jobber systematisk rundt strategiske prosjekter. Det å ha en business review hver tredje måned hvor vi i utgangspunktet setter av en hel dag for bare å gå inn i strategikartet vårt, har også hjulpet oss veldig til det strategiske fokuset. I styremøtene gjorde vi også en endring for en stund tilbake, som var at vi starter styremøtene med strategikart. Målbildene, som er de langsiktige brillene på hvor vi skal, og strategikartet som er det toårige målbildet. For i disse styremøtene så vi ofte på hva er det som har skjedd? Rapportering på hva vi faktisk har gjort. Også ble det liten tid til å se på strategien fremover. Så det også synes jeg har hjulpet oss til at styret gir mer kraft og tilbakemelding inn i ledergruppen til det strategiske arbeidet, og da jobber styret og ledergruppen med å komplementere hverandre. Vi har ulike typer kompetanse, men kanskje først og fremst; vi drar i samme retning. Det gir en trygghet for ledere i å pushe litt på og gjøre nye ting og ha fremdrift. Og ikke være så redd for å gjøre feil, fordi man har den tryggheten i at man har styret bak seg. Så det er mange brikker i dette maskineriet, og det er det jeg synes gjør det så utrolig gøy å være toppleder. Det å få avdelinger, styret, medarbeidere, fagforeninger, hovedtillitsvalgte, hovedverneombud, altså alle disse brikkene i maskineriet vårt til å jobbe sammen, og vi får til å flytte fjell og gjøre visjoner virkelige – da trives og blomstrer jeg, og har det fantastisk gøy. Det er det som gjør det å være leder så utrolig morsomt.

 

Silvija: Rikke, jeg tror det var hovedgreia med samtalen vår. Det med ledelse av tradisjonsrike organisasjoner mot vellykket digitalisering. Også er det et viktig poeng, som du sier, at man aldri blir ferdig. Men det er veldig viktig å begynne, og begynne med mot og utålmodighet på denne reisen. Du anbefaler forresten to veldig spennende bøker. Den ene er «Stillhetens råskap» av Anders Meland, og den andre er «Why Should Anyone Be Led by You» av Goffee og Jones. Jeg tror vi skal la folk finne ut av bøkene selv.

 

Rikke: Ja, det er to veldig forskjellige bøker, men mitt viktigste ledertips er at du aldri blir ferdig utlært, så les bøker, gå i teater, ta etterutdanning. Du kan ikke forvente av dine medarbeidere at de skal lære seg ting hvis ikke du selv som leder går foran. Og del tips og råd med andre.

 

Silvija: Nest siste spørsmål før landingsspørsmålet. Du sier at dere ikke dveler ved feil, og bare går fremover. Jeg tror det er en veldig viktig brikke her å lære av feil, sånn at man utvikler seg. Hvordan gjør dere det?

 

Rikke: Det er veldig forskjell på ting. Hvis det er en feil som blir begått i et stort prosjekt som er strategisk viktig for oss, så er det selvfølgelig viktig å dvele og lære av det, og implementere. For eksempel hvis det er en samhandling med andre beredskapsaktører hvor det er en hendelse som ikke er håndtert godt nok. Det må man lære av, gå inn i og dvele ved for å implementere videre. Hvis man har gjort en liten kampanje på Facebook som man fikk kritikk for, så dveler vi ikke mer ved det. Vi tar med oss den læringen og går videre. Det å balansere organisasjonen; hvis du dveler mye ved og går veldig i detaljert inn i hva det er som ble gjort feil, kan det fort bli en frykt for å gjøre feil. Som leder må man vite: når skal man gjøre hva, og hva er det som er forretningskritisk viktig? Hva er det som er helt greit at er 80 prosent? Det er ikke noe fasit på det. Jeg er helt enig med deg at man må lære av sine feil hele tiden, men ikke dvele ved dem og ikke være så redd for dem. Ikke straffe folk for at det er gjort feil.

 

Silvija: Forstått. Siste spørsmål er hvordan driver du deg selv? Hva pleier du å si til deg selv når det er litt grått eller trått?

 

Rikke: Det som driver meg er å oppnå mål og det å gjøre visjoner virkelige. Nå skal vi lansere disse digitale tingene som det er en fantastisk tilfredsstillelse å få lov til å gjøre. Og det i en organisasjon som betyr forskjell på liv og død, bokstavelig talt. Det er en ekstra dimensjon å få jobbe et sted hvor man betyr noe viktig for samfunnet og for enkeltindivider. Så jeg drar meg selv i håret opp om morgenen noen ganger når det er grått og tenker på at jeg skal utvikle mennesker, jeg skal utvikle organisasjonen, vi skal nå den drømmen. Og vi har fortsatt digitale drømmer, og vi har noen andre drømmer for vårt nye senter som skal utvikles på Noatun. Vi har bærekraftdrømmer. Så jeg har ingen problemer med å motivere meg fortsatt i denne fantastiske organisasjonen, Redningsselskapet, som er 130 år. Da tenker jeg at på min vakt, de årene jeg er kaptein på denne skøyta, så er det mitt ansvar å sørge for at jeg legger grunnlaget for nye 130 år.

 

Silvija: Kjempefin oppsummering. I forhold til det med å se konsekvensen av suksessen, så er slitet verdt det. Kaptein Rikke, tusen takk for at du var med oss i Lørn. Det var en glede å snakke med deg.

 

Rikke: Tusen takk for at jeg fikk være med.

 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University.