Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn. Jeg er Silvija Seres. Gjesten min i dag er Martin Fuhr Bolstad, direktør for prosjekter i Redningsselskapet. Velkommen, Martin.

Martin Fuhr Bolstad: Tusen takk.

Silvija Seres: Veldig hyggelig å ha deg her. Vi har nylig snakket med generalsekretæren, eller kapteinen som hun kalte seg selv, Rikke Lind, om ledelse mot det digitale. Hovedpoenget med vår samtale blir en fortsettelse av det, men kanskje litt mer teknisk. Litt mer sensorer og duppedingser, og hvordan de henger sammen med data og innsamling av data. Høres det greit ut?

Martin Fuhr Bolstad: Det høres spennende ut. Jeg gleder meg!

Silvija Seres: Jeg hørte fra Rikke at dere har noe som heter prøveskudd hvor dere har en del eksperimentelle prosjekter. Du er på en måte prøveskuddsjefen?

Martin Fuhr Bolstad: Ja, jeg har siden jeg begynte i Redningsselskapet gjort veldig mange ting. Jeg har prøvd meg som markedssjef, og til og med som generalsekretær i et halvt år mens Rikke var på skole. En av de tingene jeg har holdt i hele tiden har vært denne innovasjonsagendaen og prøveskuddordningen som vi satt i drift for fire år siden. Meningen har vært at det skal være et lavterskeltilbud for folk med gode ideer, hvor man kan kjøre prosjekter og prøve ut ting med lav risiko. Og når noe viser seg vellykket, at vi faktisk kan ta det inn i driften vår. Et eksempel er flyver hovercraft som vi startet med ved å leie en, med noen instruktører og så videre, for tre år siden. I år skaffet vi en til etter stor suksess med å hente den ned fra sitt operasjonsområde på Mjøsa og ut på isen i Bærum for å trygge folk som vandret rundt på isen eller gikk på skøyter, og som falt gjennom rett som det var. Det er ett eksempel på noe som begynte som et prøveskudd, men som har endt som noe annet.

Silvija Seres: Så gøy. Jeg visste ikke at dere hadde det. Når ikke båtene kan komme gjennom, så kan man finne en annen måte å komme seg frem til folk på i vannet.

Martin Fuhr Bolstad: Ja. Is er vanskelig. Den kan være der, og den kan ikke være der, ikke sant. Når det er isete forhold, så må båtene holde seg unna. Da kan en luftputebåt gjøre jobben.

Silvija Seres: Jeg må stille deg et litt dummy-spørsmål, jeg er rett og slett personlig interessert. Vi bor rett ved vannet på Fornebu, innerst i Holtekilen, og vi har vært mye på isen. Det var helt fantastisk. Jeg har bodd i Norge i omtrent 30 år, og jeg kan ikke huske så mange vintre hvor det var så rent og flott på isen. Mannen min sier at han ikke husker så mange heller, og vi er begge over 50, og han er norsk. Men det jeg oppdaget er at på vei ut fra oss er det hardfrossent, men så er det boblehavner på hver side av bukta, og imellom dem var en råke. Og den var utrolig vanskelig å oppdage. Er det noe med våre nye måter å rigge til havnene på som øker faren for at folk faller gjennom isen? Jeg bare tenker; at det var en råke mellom to boblehavner har kanskje noe å gjøre med at det ligger et rør nede som åpner isen.

Martin Fuhr Bolstad: Disse boblehavnene skaper jo strømmer hvor de virvler og blåser varmt vann opp, og det varme vannet; hvis det blander seg med strøm som beveger seg ut, så vil den medføre svakere eller ingen is. Så absolutt, det kan skje. Jeg bor rett ved Leangbukta selv, hvor vi har boblehavn, og da ser man jo at den åpne råken sprer seg også litt utenfor der disse boblene kommer opp. Ellers er det elver og strømmer som gjør isen svak på enkelte steder, som man skal holde seg unna.

Silvija Seres: Det var litt is-oppklaring, og det hører med. Dere holder på med sjøen og havet vårt både sommer og vinter. Du har allerede sagt litt om at du har en lang historie i Redningsselskapet, men hvor kommer du fra, hva slags utdanning førte deg til Redningsselskapet?

Martin Fuhr Bolstad: Den er ikke så veldig lang, jeg har vært i Redningsselskapet i seks år. Før det jobbet jeg 25 år i Accenture hvor jeg avsluttet karrieren med å lede bank- og finansvirksomheten i Norge. Så det er ganske forskjellig. Etter 25 år med kommersiell virksomhet og fullt fokus på å generere penger til eierne, så fikk man lyst til å gjøre noe annet. Det var litt tilfeldig at jeg havnet i Redningsselskapet, for det var en gammel kollega i Deloitte som hadde fått en telefon fra Rikke hvor de trengte en person til å komme inn og hjelpe de med å strukturere opp IT-virksomheten. Jeg gikk inn der på et tremåneders engasjement. Da jeg hadde vært der i to lurte Rikke på om jeg ikke ville bli der, og da tenkte jeg at det er jo kjempegøy, og en organisasjon med mye trykk og vilje som passer godt med mitt lynne. Så da tenkte jeg ja, hvorfor ikke. Nå har jeg gjort ferdig min kommersielle karriere tenkte jeg, nå skal jeg bruke tid og kompetanse på en organisasjon som er meningsfull. Det synes jeg har vært gøy.

Silvija Seres: Og hvor bedre enn i et selskap som jeg vil si at absolutt alle i Norge har et forhold til? Som jobber med noe Norge virkelig er best i verden på.

Martin Fuhr Bolstad: Ikke sant. Også er det en fremoverlent kultur. Man er åpne for nye ideer og det er lov å prøve seg med ting som er utradisjonelt. Det synes jeg har vært kjempegøy gjennom disse årene.

Silvija Seres: Så vidt jeg forsto på Rikke, så er det også en ganske sammensatt organisasjon. For det første er det 130 år med arv. Den arven kommer med en slags formueskatt i form av organisasjonsevne til å endre seg dramatisk. Og dere er i dramatiske endringer. Store, men positive og nødvendige. Det å begynne å snakke om en digital redningsskøyte kan ikke ha vært helt enkelt. Også tenker jeg på at dere har ansatte, frivillige, medlemmer og alle de andre i Norge som plutselig trenger Redningsselskapet. Hvordan tenker man IT på tvers av alle disse forskjellige nivåene?

Martin Fuhr Bolstad: Det har vært en rivende utvikling i Redningsselskapet når det gjelder å ta i bruk IT-systemer fra da jeg kom som IT-sjef for seks år siden og frem til i dag. IT var regnskapssystem og litt registre for å holde styr på medlemmer, altså det administrative som man er vant til. Og til i dag, hvor vi lanserer stadig nye publikumstjenester og satser på digitalisering på tvers av hele virksomheten, og ikke minst ut. Den digitale redningsskøyta, som vi skal snakke om, handler om hvordan vi setter all den digitale teknologien som er på sjøen i arbeid, for økt trygghet og økt sikkerhet. Det er egentlig det det handler om. Det å jobbe med sikkerhetsteknologi er en utfordring, folk er ikke så opptatt av det. Bare se på meg selv, i min egen seilbåt. Jeg tok meg selv i fjor i å tenke hvor har jeg nå stuet vekk overlevelsesdrakter, tåkelur, nødbluss og alt annet som du trenger å få hurtig tak i hvis det går galt. Det hadde jeg stuet så langt vekk som overhodet mulig til fordel for alle mulige ting du trenger hele tiden.

Silvija Seres: Som vinglass?

Martin Fuhr Bolstad: Som vinglass. Nja, de ligger ikke i stuerommet, men i hvert fall sånn som kollis og andre ting som man bruker hele tiden. Når vi begynner å lage digital teknologi, så må vi tenke: hvordan gjør vi dette på en sånn måte at det integrerer seg naturlig? De tingene som folk har lyst til å bruke når de er på sjøen. Og at de naturlig bruker det når de er på sjøen, slik at sikkerheten bygges inn i den teknologien som man faktisk hele tiden bruker. Hvis ikke er det vanskelig å lykkes.

Silvija Seres: Jeg har lyst til å komme inn med en modell som jeg liker å bruke når jeg snakker om digitalisering. Jeg pleier å si at man skal tenke på digitalisering som tre bøtter. I bøttene lager vi våre egne cocktailer av disse 12 Gutenberg-øyeblikkene som endrer livene våre nå. Det er mange forskjellige teknologier, om det er 12 eller 20 er egentlig helt irrelevant. Poenget er at vi har både kunstig intelligens, sensordata, nettverk og sammenkobling, mobilteknologi, sikkerhetsteknologi, energiteknologi, og så videre. Alt dette er legoklosser som vi blander til en cocktail i en bøtte, der én dreier seg om effektivitet. Der sier du at dere har vært en stund. Det er bedre administrasjon av medlemmer, bedre kommunikasjon med og mellom frivillige, samkjøring av sentrene deres langs kysten, og så videre. Bøtte nummer to dreier seg om nye tjenester. Det er vanskelig, for det utfordrer identiteten, og det utfordrer forretningsmodellen. Man tilbyr folk noe de ikke engang vet at de trenger, og bygger nye markeder. Det er der digitaliseringen har en av sine største effekter. Den tredje bøtten går på bærekraft. Jeg tror at vi har snakket om bærekraft altfor lenge som noe som bare dreier seg om natur, klima og det grønne. Bærekraft dreier seg også om det røde, sosial bærekraft, som går på sikkerhet, lik behandling og mye rundt det nye samfunnet. Også er det innovasjon og økonomi, og den typen ting. For meg høres det ut som dere er i alle tre bøttene. Dere har effektivisert deres drift, dere jobber med nye tjenester, og dere jobber med sikkerhet, klima og hav.

Martin Fuhr Bolstad: Ja, vi er jo det. Jeg tenker at Redningsselskapet er bygget på bærekraft, som handlet om tilbake på slutten av 1800-tallet å skape trygghet for de som hadde sjøen som arbeidsplass. Sjøen var en farlig arbeidsplass. Alle hadde mistet familiemedlemmer på arbeidsplassen sin på sjøen. Vi kan si at vi har kommet veldig langt i å gjøre sjøen til en tryggere arbeidsplass. Det skjer fortsatt ulykker med sjarker og fiskebåter, men ikke så mange. Det er flere med fritidsbåter. Av de som drukner på sjøen hvert år er 30 prosent fra en fritidsbåt. Sjøen er et fantastisk område for rekreasjon. Vi kjenner vel alle familier hvor man kjøper familiebåt, og så er det noen i familien som ikke trives på sjøen. Og hvorfor gjør de ikke det? Det er fordi de ikke føler seg trygge. Så det å kunne være med å bygge et rammeverk rundt de som ferdes på sjøen i fritidsbåt, slik at alle føler seg trygge, er glade og trives på sjøen, er også bærekraft. Jeg har alltid likt å tenke økosystem, disse bøttene som du snakker om, hvor vi bruker alle disse formene for teknologi til å bygge et økosystem som setter teknologien i arbeid for de som er på sjøen. Jeg tegner en pyramide, hvor i den spisse enden så handler det om at en ulykke har skjedd og vi skal redde de som har kommet utfor en ulykke så fort som mulig. Da handler det om å ha tilgang på best mulig informasjon der ute, i selve aksjonen. Før det skjer, som Rikke også var innom, så handler det om best mulig varsling, altså det å hurtigst mulig kunne få beskjed om en ulykke som har skjedd, og vite mest mulig om hvor personen er, hvor mange det er, og hva slags situasjon de er i. Den svenske sjøredningen, nå skal jeg ikke sitere de på det, men de har sagt at de har reddet 100 prosent av de som selv har vært i stand til å varsle om ulykken. Det vi ser med ulykker fra fritidsbåt er veldig ofte at det skjer et eller annet, og så får man ikke beskjed om det før noen er savnet. Da er det ofte for sent. Så det å kunne oppdage en ulykke så snart som mulig etter at den faktisk har skjedd, og få presis informasjon, er kanskje den viktigste forskjellen mellom en fatal og en ikke-fatal ulykke. Men så beveger man seg litt nedover i denne trekanten, og neste nivå er hvordan kan vi hjelpe de som er på sjøen til å kommunisere bedre, til kanskje å hjelpe hverandre? Jeg seiler selv og er nervøs to ganger i døgnet hver gang jeg er på seiltur. Det er når jeg legger ut om morgenen og når jeg skal legge til om kvelden. Ikke sant, er det plass, hvordan er den plassen, er det trangt der, hvordan finner jeg den, kan jeg risikere å kjøre på noen? Hvis jeg kunne sende en liten melding inn til havnen og spørre: hvordan er det med plass der inne, er det noen som kan komme ut på bryggen og hjelpe meg å legge til? Det er en funksjon som ville gjøre meg mye lykkeligere på sjøen hver dag, og som er en del av vårt sjømennskonsept. Også kommer vi ned til bunnpanna i alt som heter turglede på sjøen, og det er kompetanse og ferdigheter. Det må vi aldri glemme, at ingen teknologi som hjelper deg å varsle kan erstatte det å ha god kompetanse og gode ferdigheter til å ferdes på sjøen. Og da å bruke denne digitaliseringen til å lage nye måter å lære på. Det er nå lansert et nytt digitalt båtførerkurs hvor vi tenker: hvordan skal vi inspirere ungdommene til å synes det er gøy å lære teori rundt det å kjøre båt? Da har vi brukt spillteknologi som gjør at du fysisk kan sette deg ved en konsoll og kjøre en båt rundt, og navigere rundt lateralmerker og kardinalmerker, slå av lyset, kjøre på fyr. Rett og slett øve og trene med en PC, i stedet for ute med en båt. Og sjekke, hva er forskjellen på å kjøre 5 knop og 20 knop når det er stup mørkt ute? Den er ganske stor. Det å kunne bruke de digitale mediene til å produsere nytt type kompetansebyggende innhold, og ikke minst da lære mer om de som er på sjøen og forsyne dem med denne typen kompetansebyggende tiltak, det er kanskje drømmen vår er at alle som er på sjøen skal ha fokus på kompetanse og være opptatt av å lære seg nye ting.

Silvija Seres: Jeg har mange oppfølgingsspørsmål, men jeg må bare skyte inn litt apropos selvkjørende båter. Vi har et par eksempler med ribber, som Forsvaret og FFI har lekt med. Jeg tenker at det kommer akkurat som selvkjørende biler kommer, men det kommer aldri til å være sånn at mennesker kan tas helt ut av likningen. Det som det mennesket kan overkjøre, det er der holdningene og kunnskapen kommer til å være nødvendig. Og den respekten for hverandre, vi kommer aldri unna det uansett hvor smarte disse båtene blir.

Martin Fuhr Bolstad: Jeg er helt enig.

Silvija Seres: Bare så jeg forstår tallene riktig. Du sa at 30 prosent av alle drukningsulykker i Norge er fra fritidsmarkedet?

Martin Fuhr Bolstad: Ja, 20-30 prosent, det varierer litt fra år til år.

Silvija Seres: Det er mye sammenliknet med at arbeidsbåtene er både mye mer ute og ofte i vanskeligere forhold.

Martin Fuhr Bolstad: De fleste drukningsulykkene skjer fra land, ved bading og ved fall fra land og brygge. Men det er også en god del fra fritidsbåt.

Silvija Seres: Rikke nevnte null drukninger som en drøm eller et ideal. Det er et ideal vi nærmer oss med bedre og bedre teknologi. Men vi bruker også sjøen mer. Det har blitt en veldig populær lekeplass, ikke minst det siste året gjennom korona. Jeg har sett salgstallene, og vi har prøvd å ta den lille jolla vår ut i Middagsbukta, og jeg har aldri sett det sånn som det var i fjor sommer. Det betyr at dere får mer å gjøre, og derfor er det veldig viktig å bygge kapasiteten.

Martin Fuhr Bolstad: Absolutt. Veldig mye av det vi gjør er ikke nødvendigvis av livreddende type aktivitet, men assistanse til folk på sjøen som har fått problem ved at motoren har stanset, de har fått et tau i propellen, eller kjørt båten fast i en sandbanke eller et skjær. I en del tilfeller hjelper vi de ved å snakke med dem på telefonen til å finne ut av løsninger selv. Den beste redningsaksjonen er der vi slipper å sende ut en redningsskøyte, hvor man hjelper folk til å hjelpe seg selv eller hverandre, uten at man behøver å sende en stor diesel-forbrukende redningsskøyte for å løse det.

Silvija Seres: Ikke sant. Dette drar meg inn i en del bilder. I helsevesenet er et av de virkelig store målene fremover å kunne la folk bo lengre hjemme og hjelpe seg selv. Eller at ambulansebilene skal kunne fikse mye når de kommer til stedet, fremfor alltid å dra folk inn i diverse akuttavdelinger. Gjennom god video og kommunikasjon, og gjennom litt god sensorikk og diagnostikk, så kan man ofte få til utrolig mye remotely og digitalt. Og den problemstillingen du nevnte med at vi ikke vet at ulykken har skjedd før det er for sent; i velferdsteknologi har man brukt veldig mye energi på å drive med falldetektorer. En av de største kildene til fatale ulykker hos la oss si eldre som trenger velferdstjenester i hjemmet, er at man faller særlig om natten. Da finnes det etter hvert mekanismer som hjelper de som passer på, å oppdage dette. Kunne man tenkt seg noe sånt med båter? Hvordan kunne man oppdaget at noen har falt ut?

Martin Fuhr Bolstad: Ja, det prioriterer vi akkurat nå. Som jeg sa, vi forsøker å sette den teknologien som er der i sikkerhetens tegn. Vi jobber med et gründerselskap, Fell Technology, som har laget en digital dødmannsknapp, som stanser motoren din og har mulighet for å gi beskjed hvis du faller over bord. Disse dataene går på land og inn i en sky, og da kan man bruke algoritmer og teknologi til å sjekke ut i løpet av en viss tid: kommer motoren i gang igjen, er denne båten ute i sjø, hva slags værforhold er det der ute? – Og lage en form for eskalerende varsling som til syvende og sist kan havne hos redningstjenesten. I denne digitale redningsskøyta vår er det to komponenter som er viktige. Det ene er det vi kaller en varslingshub, som er en åpen infrastruktur hvor vi kan ta imot varslinger fra ulike teknologier og standardiserte protokoller. Også jobber vi med det vi kaller en risikomotor, hvor vi tenker at alle varslingene tar vi inn i en sånn type motor. Hovedredningssentralen er veldig redd for falske alarmer fra ulike former for varslingsutstyr, for det koster mye penger å sende ut båter og helikoptre på falske alarmer. Så vi ser for oss at vi skal kunne luke ut hvis noen ved et uhell setter en alarm i sving mens de bader fra båten sin, eller den ligger ved brygga, eller de har et varslingsapparat som de setter i gang midt oppe på land. Så kan vi ta det ut og filtrere ut de tingene som man ser på som risikofylt og plassere det foran øynene på trente operatører som kan undersøke og se. Det som er spennende med å gjøre det på denne måten er at vi registrerer utstyr, vi vet hvem det er, vi har kontaktinformasjon, så man har data nok til å gjøre en eller annen form for undersøkelse før man eventuelt setter i verk en redningsaksjon. Til forskjell fra et vanlig nødbluss. Hvis du ser Twitter-meldingene fra Hovedredningssentralen, så står det «nødbluss observert over der og der, redningsaksjon satt i gang». 95 prosent av disse er falske alarmer, og det koster mange hundre tusen kroner hver gang.

Silvija Seres: På telefonene våre har vi en type SOS i forskjellige utgaver, og det kommer ofte med en angremulighet, for veldig mange av dem er som du sier lommeringing eller falsk ved bading.

Martin Fuhr Bolstad: Ja. Og en ting er når man har ett type apparat som en mobiltelefon som du på en måte betjener. Men når vi snakker om mer automatisk alarmering som for eksempel fall over bord, så er det klart at kommer du opp i båten igjen så kan du avbryte alarmen hvis du oppdager at du har satt den av, men det er ikke alltid at man faktisk gjør. Men ved å kombinere disse tingene og tenke en sånn type risikovurdering av alarmer, så har vi tro på at vi skal kunne stadig ta flere teknologier inn til og få lov til å alarmere inn til vår varsling-server.

Silvija Seres: Men du, Martin, her kommer Silvija forretningsutvikleren. Jeg bare tenker, om dere kunne laget en standard fritidspakke som kjører på en iPad som dere kunne montert til et trygt sted på båten, som man lett kunne utvidet med alt dere har og et par sensorer som man legger på forutbestemte steder. Muligens kunne man gjort dette uten å snakke med alle disse båtleverandørene? Jeg tror det ville gjort båten til en mer profesjonell greie, for en relativt enkel kostnad.

Martin Fuhr Bolstad: Vi har gjort en liten test i Leangbukta, i vinter. Vi har utstyrt båthavnen med et sett med antenner og plassert trådløse sensorer fra Disruptive Technologies ut i førti forskjellige båter, og så monitorerer vi vanninntrengning eller temperaturfukt, for luker blir åpnet når de ikke skulle bli, og så videre, for å se hvordan dette kan brukes. Vi skal være litt forsiktige i Redningsselskapet med å gå for dypt inn i teknologien. Vi ønsker å være med å fasilitere ved hjelp av vår kunnskap og at det skal være aktører i markedet som lager og skaper disse produktene, også skal vi koble de til oss av trygghets- og sikkerhetshensyn. Det er en del produkter i markedet per i dag, som vokser med flere gründerselskaper som kommer med denne typen ting. Men jeg er helt enig, ting som enkelt kan plasseres i eksisterende båter uten at det skal være masse kabler og at du trenger ekspertise, at du skal kunne gjøre det selv og tilpasse båten din for å få mer kunnskap om hvordan den har det. Veldig mange av de assistansene vi har der ute er fordi folk ikke vedlikeholder og passer på båtene sine godt nok. Filteret blir ikke byttet, det er vann steder det ikke skulle være vann, og så videre. Her kan moderne sensorer absolutt hjelpe oss.

Silvija Seres: Hvis motoren stopper, det er få ting som er mer skummelt for oss som ikke er så båtvante. Også tror jeg dere aldri skal undervurdere de som blir besatt av båt, sånn som våre gode Jon i Lørn, og hvor mye drahjelp man kunne fått fra alle båtentusiastene til en type sandkasse for innsamling av data og testing. Også tror jeg dette er et område Norge fort kan bli en av de beste i verden. Delvis fordi vi, eller dere, er så båtvante og delvis fordi vi har så krevende klima og geografi. Det er gode grunner til å bli veldig gode på det.

Martin Fuhr Bolstad: Ja. Igjen, i en økosystem-tankegang tenker vi at vår rolle kan være å samle data fra flere aktører, fra flere som lager denne typen produkter, og bygge sikkerhet. Vi er i gang med å eksperimentere, vi har satt opp en Microsoft-datadelingsplattform i vårt Asher system. Vi begynner med å plukke ned værdata, data vi har selv om ulykker, og vi har pratet litt med Kystverket hvor vi har delt hele kysten i små rektangler som de har malt grønne, gule eller røde avhengig av ulykkeshistorikk. Så å begynne å samle data hvor vi kan begynne å predikere og se: hva er det som kan skje? Og hvor vi kan begynne å sende ut automatiserte meldinger i gitte områder under gitte forhold, for å være med å skape økt oppmerksomhet på hva som kan skje. Vår visjon er å dele disse dataene og få andre til å være med å legge data inn hos oss, slik at vi kan skape en klynge av aktører som er opptatt av teknologi rundt sjøsikkerhet i Norge. Og som kan samarbeide om å bygge tjenester på egne data og på hverandres data. Men du må gi for å få. Så det er det med å overvinne den frykten om at andre lager det du har tenkt til å lage og at man får konkurranse, jeg tror nå bare det er sunt. Vi har en ambisjon om å være den som er i midten og kan være med å fasilitere bygging av disse tjenestene. Vi skal ikke bygge alle selv, men vi skal sette de i virksomhet for trygghet og sikkerhet på sjøen.

Silvija Seres: Dere kan være en slags dugnadsgeneral. Jeg tror dette er et område hvor nordmenn fort gjerne blir med på dugnaden.

Martin Fuhr Bolstad: Ja, og vi inviterer. Vi har ikke så mye penger i Redningsselskapet til å gjøre disse tingene, vi kan ikke investere alt som skal til for å bygge noe sånt. Men vi får med oss aktører, som Microsoft som har jobbet for oss uten å ta seg betalt, og vi har en liten aktør oppe i Ålesund som heter Avento som hjelper oss litt, delvis på dugnad. Dere lærer, vi lærer og vi setter dette i virksomhet for trygghet på sjøen – det må jo være en fantastisk betaling å kunne få. Her er vi interessert også i andre som er villige til å være med på den dugnaden, og gjerne for å skape produkter for seg selv.

Silvija Seres: Nettopp. Jeg tror ikke du skal se helt bort ifra at de store internasjonale datagigantene kan se en ganske stor verdi, både brand-messig med å spille på noe som folk er så glad i og som er bærepositivt, og også kunne samle data som ellers er vanskelig å få tak i.

Martin Fuhr Bolstad: Det er jeg med på.

Silvija Seres: Det er en veldig fin strategi, tenker jeg. Jeg har lyst til å spørre deg om du kan si litt mer om Noatun, også har jeg lyst til å be deg kommentere disse bøkene som du anbefaler, «Kristopher og Einar leser Nietzsche» ikke minst.

Martin Fuhr Bolstad: Ja, Noatun. Jeg har en ganske splittet personlighet ved at på den ene siden har jeg ansvar for å bygge det digitale RS, men på den andre siden har jeg ansvar for å bygge det fysiske RS som er vårt nye senter Noatun på Langgrunn. Det har vi gjort for å samle på Redningsselskapets landbaserte virksomhet kanskje. Den sentrale virksomheten har et sted hvor vi møtes, og hvor sjøfolkene, de landansatte, medlemmene våre og partnerne våre møtes. På et sted hvor vår kompetanse og sjøsikkerhet, og øving, trening og læring står i sentrum. Det akademiet nå gjør, som jeg ledet i et par år, men som nå Matt Skuse leder, som også ser på nye læringsarenaer; hvordan bruker vi Noatun som et senter for å bygge nye måter å lære på? Det er nye fysiske trenings- og øvingsformer på Noatun. Det handler om mobile treningsteam og lettbeinte simulatorer, som noen av våre frivillige har laget, både for taktisk øving og for øving med hurtigbåt. Og det handler om det rent digitale; e-læring, webinarer, og så videre. Utrolig spennende reise fra et tradisjonelt sjøsikkerhetssenter som leverte ferdigkurs om norsk olje og gass og Sjøfartsdirektoratet som nærmest sier hva slidene skal inneholde – til å bli et diversifisert sjøsikkerhetssenter som leverer til alle som har interesse av og behov for dette med trening av sikkerhet ved sjøen. Det er en kjempespennende reise, hvor både det fysiske og det digitale spiller inn.

Silvija Seres: Og Nietzsche, da?

Martin Fuhr Bolstad: Min kone har et lite prosjekt i å høre på disse podkastene. Einar som er en filosofiprofessor fra Universitetet i Agder, og Kristopher som er en kjent TV-personlighet og musiker. De leser seg gjennom alle de 14 bøkene til Nietzsche og lager en pod per bok. Også kommer dette fra noe litt dypere kanskje; hva skal man bruke tid på å lese og høre? Jeg har tro på at filosofi, historie og klassiske verk forteller oss ofte vel så mye som ledelsesbøker, som ikke alltid er like gode. Jeg nevnte også Jon Fosses «Septologien» som er en fantastisk bok hvor du har syv bøker uten punktum, i en lang tankerekke, som på mange måter er stillestående, men som likevel trekker deg inn i det å tenke og reflektere. Jeg synes det er spennende og givende. Redningsselskapet har innført noe som heter «fritimen» nå i koronatiden, og det handler om at vi har doblet lunsjen til en time, men med oppfordring om å gå ut. Da har jeg Nietzsche på øret en time hver dag. Det å trykke på pause og da gå og tenke på; hva er det de egentlig sier, hva betyr det for hvordan man jobber, og hva betyr det for hvem du er i en arbeidssammenheng og hvordan du faktisk opptrer både privat og i arbeid? Det synes jeg er spennende og givende, og en litt annen måte å utvikle seg selv på, som leder og medarbeider, enn å lese ledelseslitteratur.

Silvija Seres: To veldig gode ideer her. Begge anbefalingene, både Jon Fosse og Einar og Kristopher, men også den tanken med å måtte nesten tvinge folk til en pause midt på dagen. Jeg merker at jeg selv desperat trenger det, for det har noe med selvledelse å gjøre, og det å tømme hodet sånn at man er klar for mer.

Martin Fuhr Bolstad: Særlig nå som vi sitter foran en skjerm hele dagen, så er det på mange måter tvingende nødvendig for å holde motivasjon og helse på plass.

Silvija Seres: Enig. Mot slutten; nest siste spørsmål er om korona og endringskompetanse. Hva tenker du?

Martin Fuhr Bolstad: Det er spennende å se hvordan virksomheter forholder seg til dette med korona, og hvordan noen på en måte omfavner det og andre bruker det som en unnskyldning. Jeg hørte for en stund siden en reportasje fra domstolene. Nå skal jeg ikke fortelle hvem det gjelder, men det var to forskjellige domstoler i Norge. Nyheten var at en av disse domstolene lå lang bakt. De fikk ikke behandlet dommer og saker i det hele tatt på grunn av covid-19, og de kunne ikke avholde domsmøter, og så videre. Den andre domstolen behandlet saker fortere enn noensinne, og gjorde det digitalt. Det var helt hundre prosent like virksomheter, og viser hvordan det å se nye muligheter, ta dem, endre seg og tilpasse seg en ny virkelighet, både kan skape innovasjon og utvikling på en måte man ikke engang har tenkt på. Jeg tror jo det er veldig mange virksomheter i Norge og andre steder som gjør akkurat det siste, også håper jeg det ikke er så mange som har tatt eksempel av de første.

Silvija Seres: Martin, siste spørsmålet mitt er alltid om du har et slags livsmotto. Hva sier du til deg selv når det er litt trått og du må dra deg selv opp etter nakkeskinnet?

Martin Fuhr Bolstad: Det handler om at alt er mulig, og hvis man bare ikke gir opp så får man det til, til slutt.

Silvija Seres: Du har skrevet en annen setning som jeg synes er så fin, og jeg har lyst til å si noe om den. «Skal jeg straffes, så er det for noe jeg har gjort, ikke noe jeg ikke har gjort.»

Martin Fuhr Bolstad: Det var en annen norsk næringslivsleder, Jens Haviken, som i sin tid sa det er én ting jeg har lært av Martin, også nevnte han den setningen der. Jeg husket ikke at jeg hadde sagt den, men jeg tok den med meg og tenkte at det har jeg nok sagt, og det mener jeg absolutt.

Silvija Seres: Det er i hvert fall viktig ikke å sitte og angre på alt det man kunne og burde ha gjort, og ikke har gjort. Vi får heller gjøre det vi tror er riktig, også lære og ta konsekvenser av det.

Martin Fuhr Bolstad: Ja, som vi var inne på tidligere; det er lov å gjøre feil, men det er ikke lov å la vær å lære av de feilene man gjør.

Silvija Seres: Martin, tusen takk for at du var med oss i Lørn og inspirerte oss både til å tenke på havet som verdens sikreste lekeplass og arbeidsplass, og at du inspirerte oss til å tenke på litt store linjer i liv og ledelse.

Martin Fuhr Bolstad: Takk skal du ha! Veldig inspirerende.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University.