Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn. Jeg er Silvija Seres. Gjesten min i dag er Merete Løland, fagleder ved SpareBank 1 SR-Bank. Velkommen, Merete.

Merete Løland: Tusen takk.

Silvija: Merete, jeg skal si noen ord om selve samtalen, posisjonere den i en serie så folk vet hva de lytter til, og så kjører vi på. Dette er en samtale i vår serie women.lørn.tech, og det dreier seg om flinke damer som vil noe med teknologi og kan noe om teknologi. Ideen er at hver 8. mars finnes det mange fine lister av ledende stemmer, men det er veldig lite informasjon om hvorfor de er viktige stemmer og hva de egentlig kan. Det er det vi prøver å gå litt i dybden på her. Høres det greit ut?

Merete: Det høres ut som en veldig god idé og en god plan, tenker jeg. Jeg gleder meg!

Silvija: Veldig spennende. Vi skal også nerde litt om livslang læring underveis, for du har vært en av de store corporate «livslang» educators i Norge. Veldig spennende å høre hva det viktigste dere har lært derfra er.

Merete: Det gleder jeg meg til.

Silvija: Veldig bra. Vi starter der vi alltid starter, og det er et litt uforskammet åpent spørsmål om hvem er du og hvorfor ble du sånn?

Merete: Nydelig spørsmål. Hvem er jeg? Ja, det er et stort spørsmål. Men jeg kan jo si at jeg brenner for læring og teknologi, og er veldig interessert i både yoga og kunst. Også har jeg en liten mission som er å gjøre læring lett, så det er egentlig det jeg har jobbet med hele livet. Jeg synes det er så utrolig spennende med læring og utvikling, den aha-opplevelsen når du lærer noe nytt er fantastisk. Litt mer meg privat; jeg har tre barn, tre kjæledyr og en mann som jeg bor sammen med. De også inspirerer meg til å ta vare på fantasi, lek, nysgjerrighet, kreativitet og hele veien lære noe nytt.

Silvija: Jeg er veldig fascinert av utdanningen din, for du har en cand.polit. som du må forklare oss, også har du hovedfag i pedagogikk. Og denne ledelses-, psykologi- og pedagogikk-gryta di har du rørt i siden.

Merete: Absolutt, og jeg må være ærlig og innrømme at jeg gikk tilbake nå når jeg skulle ta denne samtalen og så på oppgaven som jeg skrev da jeg tok cand.polit.-graden og hovedfag i pedagogikk. Det viste seg at jeg snakket om læring og teknologistøtte av læring allerede da og studerte hvordan inngåtte voksne lærer. Jeg snakket om læringsteorier som selvregulert læring og self-efficacy, den mestringstroen vi har når det gjelder læring, og hvor viktig det er for bruken av teknologi. Jeg ble nesten litt imponert da jeg gikk tilbake nå, og tenkte wow, dette er nesten 20 år siden. Men ikke si det til noen da. Jeg har nerdet på dette med hjernekraft siden, og har vel egentlig aldri vært interessert i barn og den biten av psykologien og pedagogikken, jeg har alltid hatt fokus på voksne fordi jeg synes det er så fascinerende hvordan hjernen fungerer og hvordan vi lærer nye ting hele veien. Jeg har lyst til å lære noe nytt hver dag, jeg kjenner denne driven for læring. Det er denne mestringen som gjør at det gir en verdi tenker jeg, så du får denne wow-faktoren som gjør det så utrolig gøy. Så jeg har holdt meg til det temaet siden, både det med ledelse, men læring og utvikling har vært mitt hjertebarn uansett hvor jeg har vært i livet og arbeidslivet.

Silvija: Jeg har fire oppfølgingsspørsmål her, men jeg tror jeg skal spare dem litt for jeg vil gjerne høre om din reise. Jeg vet at du har vært i Equinor i deres Academy, men veien dit, fortell litt.

Merete: Ja, nå er jeg i SpareBank 1 SR-Bank, men før det var jeg i Equinor. Det er ganske magisk å ha en sånn endringsreise midt i en pandemi. Da jeg var i Equinor jobbet jeg med digital kompetanse, endring og transformasjon, så det var en utrolig spennende tid. Jeg har hatt mange hatter og vært i mange bransjer, for jeg er jo en pedagog, så jeg kan ikke så mye om tall, olje eller energi, men jeg kan noe om læring og kan egentlig jobbe hvor som helst. Reisen min fra Equinor og bakover, da var jeg i helikopterbransjen innenfor training der og jobbet med human factor, altså den psykologiske faktoren som er veldig viktig når det gjelder flybransjen. Før det drev jeg med innovasjon på Universitet i Stavanger. Så jeg har hoppet i ulike bransjer, og det tror jeg gir en unik kompetanse, å se med nytt blikk når jeg kommer inn på hva som fungerer, og ta med meg den bagasjen av hva som fungerer og ikke fungerer. Og før det var jeg i Oslo, så det er en lang reise, jeg tør nesten ikke si hvor mange hopp jeg har hatt. Jeg ble plutselig steingammel.

Silvija: Det er to ting å si om det, Merete. Jeg ble 50 i juni i fjor og måtte ta en runde med meg selv på at nå er jeg senior. Jeg føler meg egentlig veldig ung. Sliten, men ung. Jeg er overbevist om at subjektiv alder har noe med hvor mye har du foran deg versus hvor mye har du bak deg. Jeg trenger ikke klatre Himalaya, men det er så mye mer jeg har lyst til å gjøre og det er så mye mer jeg har lyst til å lære.

Merete: Det er jeg helt enig i. Jeg er ung til sinns tenker jeg, alder er bare et tall. Hvis du kan ta den parallellen til pandemien, så er det mange som spør hvordan det går i dag. Men jeg er så nysgjerrig på hva som skjer med oss etterpå. Hvor går reisen videre? Det er utrolig spennende fremover.

Silvija: Jeg er i styret til Ruter, og der er Bernt Reitan Jenssen. Vi hadde styremøte forrige uke og jeg synes han er så inspirerende på ledelse. Han hadde en fantastisk parallell hvor han sa at de neste seks månedene foran oss antagelig er de mest spennende seks månedene vi har hatt noensinne. Og det har noe med at nå har vi holdt ut, vi har holdt det gående, men man må ikke brekke staven i innspurten. Nå har vi gått en lang, seig oppoverbakke og er egentlig utslitte alle sammen, men det er de som klarer å komme elegant over toppen som vinner eller drar oss videre. Hvis du ser rundt deg i verden, jeg tror at alle land er så på felgen. Har vi det i oss til å gjøre en ordentlig spurt nå igjennom vaksinering og komme ut av det fortsatt i bevegelse? Det ville vært helt fantastisk.

Merete: Det tror jeg. Det jeg har sett gjennom denne perioden er en stor endringskapasitet. Vi har klart ganske mye uforutsette ting; smittetall som går opp og ned, og kontorer som stenges og åpnes. Folk har vært veldig fleksible og der er det noe med den endringskapasiteten som vi sitter på, at vi faktisk klarer å operere i det ukjente landskapet. Vi tenkte når pandemien slo inn at den skulle vare i noen måneder, og som du sier så ble den lenger og lenger, og så gjør det noe mentalt med oss, men jeg tror vi blir styrket. Også er det noe med «never waste a good crisis», her må vi se det mulighetsrommet vi har. Tilbake da dette startet var jeg i Equinor og så hvilken drivkraft det ga når vi virkelig måtte sende alle hjem på hjemmekontor, og vi måtte ha utstyr og plattformer som gjorde at alle kunne gjøre jobben sin. Responsen og det vi hørte ute i selskapet var; wow, det virker jo. Alt det vi har vært på kontoret for å gjøre kan vi faktisk gjøre hjemme, nesten.

Silvija: Jeg skammer meg nesten for å si det, men jeg husker de første, ikke minst digitale podkast-opptakene, men Teams-møtene; ah, kan vi la være å bruke Teams, det er alltid så mye kål, kameraet fungerer ikke, skjermen vil ikke deles, og så videre. Verktøyene ble sikkert også forbedret gjennom pandemien, men jeg tror vi ble mye mer sånn; dette må vi bare fikse, slutt å klage og begynn å bruke.

Merete: Ja, jeg fikk takkebrev jeg, fordi vi var så heldige at Equinor hadde satset på digital kompetanse i forkant av dette. Vi hadde hatt masse i forhold til dette med å ha digitale møter og bruke digitale verktøy på nye måter, så vi hadde bygget en basis for hele selskapet. De som sto bakerst i køen, det er alltid noen av dem, de var veldige glade for å ha vært med på den reisen i forhold til hvordan skal de gjøre digitale møter på en god måte, hvordan skal de kunne dele filer. De enkleste ting, men da skjønte de plutselig at det var bare fantastisk at vi hadde gjort dette og satset på å bygge den digitale kompetansen for fremtiden. Og fremtiden er jo her og nå, så det var bare å skru på en bryter og så virket alt superfint. Det var utrolig gøy å være med på.

Silvija: Enig. Det er to sider av pedagogikk som du berører. Jeg er nysgjerrig på om det er 50/50 prosent oppmerksomhet. Det ene er digitalisering som tema; hvordan kjører man digitale møter, hvordan virker digitale geologiverktøy, hvordan kommuniserer man bedre, og så videre. Teknologi som tema som vi alle må lære noe om. Det er halvparten av det Lørn gjør også, vi er nødt til å lære oss å bruke disse nye verktøyene og det gjør vi igjennom forskjellige måter å lære om dem på. Jeg tror ikke vil alle trenger mastergrader, jeg tror det er mange små biter som skal utgjøre en god buffé for oss fremover. Men så er det den andre, pedagogikken. Det er digital pedagogikk og det er teknologi som muliggjør nye måter å lære på, ikke minst for voksne. Og det er der vi møtes så veldig, beslektede sjeler. Jeg prøvde å undersøke hvem som kan noe om digital pedagogikk for voksne i Norge, men jeg møter ikke så mange som har noe forskning på temaet. Det er noen som har jobbet litt med digital pedagogikk på barn, men det er veldig fokusert på hvordan iPad fungerer i skolen, digitale møtetavler, og så videre. Så savner jeg fortsatt litt mer på dette med omvendt klasserom, den nye dynamikken mellom barna som muliggjøres mellom barna og mellom barna og læreren. Også blir det enda tynnere når du går på voksne.

Merete: Jeg tror hvis vi kan parkere teknologien bittelitt, fordi teknologien kommer ofte i veien for læring. Læring er ganske analogt i hjernen vår og jeg tror mye av pedagogikken er den samme, men så har vi fått teknologien som støtte på en annen måte som vi ikke hadde mulighet til før. Men prinsippene for læring er jo de samme, det er hvordan du får inn informasjon, koder informasjon, bruker informasjon og gjerne endrer vaner. Jeg tror ofte at vi stopper opp i den teknologidiskusjonen; skal vi lage en video eller skal vi lage en podkast, skal vi ha et kurs, skal vi gjøre det digitalt eller i et klasserom. Da hopper vi gjerne over det som er det viktige, det er målet. Hva er læringsmålet, hva ønsker vi å lære? Og igjen, ta den lille pedagogiske analysen i forhold til hvem er målgruppen, hvem er det som skal lære noe her. Er det to stykker, skal vi lære noe ut av den samtalen vi har, det er jo én læringsarena, eller skal vi lære noe til alle ansatte i et selskap, til alle ledere eller utvalgte faggrupper. Også er det noe med å bruke litt tid på å forstå den målgruppen enda mer. Da kan en begynne å snakke om midler og hvilken metode skal vi velge. Skal det være flipped classroom som du sier, skal det være blended learning – det er mange fine ord, men det handler om å bygge læring tilpasset det læringsmålet og de rammene vi har, men også de som skal lære noe, og det er ofte der vi hopper over. Det ser jeg som jobber med interne kunder. De ønsker seg et seminar, en workshop eller et kurs, men så må vi ta et skritt tilbake og spørre; hva er det egentlig som skal læres? Noen ganger er det påfyll av kunnskap og det kan vi gjøre på mange måter. Vi kan høre på en podkast, lese en bok eller se en video, men ofte så ser jeg at vi tar den enkle veien, «du har laget en veldig fin podkast, da vil jeg også lage en fin podkast». Men da har vi kanskje ikke gått den runden med læringsmålene og hva det er vi ønsker å oppnå, og for hvem. Når vi gjør det så tror jeg vi får en litt annen samtale eller mulighet for hvordan gjøre læring på en god måte. Vi ser mange som failer når de lager en podkast som ingen hører på eller lager en video eller gjør noe sånt. 

Silvija: Det får vi som svar av og til. Det vi virkelig vil i Lørn er å drive en kulturell endring i organisasjoner som bygger læringsvaner hvor du lærer fra hverandre. Vi har laget ti bud for livslang læring i bedrifter. Jeg skal prøve å teste noen av ideene på deg nå. En av dem går på at læringen må være fleksibel. Og det har noe med som du sier; hva vil du? Jo, jeg vil at folk skal begynne å lære noe hver dag. Jeg synes vi er veldig flinke til å snakke til barn om hvor viktig det er at de utnytter skole og utdanningsmuligheter, men så er det akkurat som at vi gir oss selv opp i en alder av 30. Det å bygge disse nye, sunne vanene tenker jeg kanskje går an å få til i Norge bedre enn mange andre steder, både fordi det ser ut som at folk utvikler seg bra i arbeidslivet generelt og vi kommer ikke best utdannet ut fra skoler, men vi kommer lengst virker det som gjennom trepartssamarbeidet. Jeg kom til Norge da jeg var 18 år og var så forundret over at alle bruker bilbelte, det gjør de ikke hjemme hos meg. Folk røyket ikke, det skjedde heller ikke hjemme hos meg. Man har klart å bygge en del vaner som er gode for deg raskere enn mange andre steder i verden. Så jeg tenker at denne psykologiske nøtten må vi knekke, og der tror jeg teknologien kan komme godt til. Spillteknologi er jeg veldig glad i. De er verdensmestere i å bygge vaner hos deg, hvorfor stjeler vi ikke mer fra dem? Når du ser på hvordan universiteter og skoler har digitalisert seg gjennom korona, så har de bare satt strøm på sine videoer av forelesninger.

Merete: Men det er det som er den læringsreisen hvor kanskje flere av oss står i startgropen. Fordi da igjen tar vi ikke mulighetene i de ulike mediene. Sånn som du sier, hvis jeg har en bok, så kan jeg sette strøm på boken min. Da har du ikke digitalisert så mye mer enn at du har satt strøm på det og fått den digital. Forelesningen, det er klart hvis du fortsetter på samme måte, og der har jeg et nydelig eksempel. Jeg har en datter som studerer til veterinær i Ungarn. Ikke for å henge ut professorene der, men de måtte gjøre undervisningen digital og da sto de i klasserommet sånn som de pleide og snudde seg bort fra kameraet og pekte på tavlen. Det var ikke veldig god digital forelesning, men etter hvert lærte de å bruke Teams, de lærte seg å lage video ut fra en PowerPoint, for de hadde ikke den digitale kompetansen. Men du må jo endre formatet litt når du går over fra et medium som er et fysisk rom til en videoforelesning. Da må du gjøre andre regigrep for at det skal kunne fungere. Det er fantastisk å se hvor mye de har lært gjennom pandemien når de må drive undervisning digitalt, så lager de videoforelesning på en helt annen måte i dag enn de gjorde for noen måneder siden. Det er den reisen jeg tror vi ikke helt har skjønt med å endre tankesettet vårt og måten vi jobber og lærer på. Så vi kan ikke bare gjøre det samme i et kursrom og ta det over digitalt og tenke at vi kan gjøre akkurat det samme i en eller annen form eller format digitalt. Du må faktisk gjøre noe med regien og oppbyggingen av det en ønsker å få til. Jeg tror det er et kjempepotensial der, fordi vi klarer ikke helt å se den kombinasjonen enda, men jeg tror det kommer mer det fysiske og digitale, «fygitale», sammen – at en faktisk kombinerer det beste fra to verdener. Den vanen som du snakker om, jeg tror det handler om å ha teknologistøtte og verktøy rundt jobben min hvis jeg bruker ulike programmer og systemer, så får jeg litt teknologistøtte og læringsstøtte i selve verktøyet. Da har jeg det «just in time», da trenger jeg ikke å lære så mye, da kan jeg søke opp ting. Og igjen er den digitale kompetansen jeg bruker, søkerkompetansen, for å finne det jeg trenger, just in time. Også tror jeg veldig på disse ambassadørene eller endringsagentene, for hvis du skal få til endring på organisasjonsnivå så handler det ikke bare om den enkeltes læring, det handler om at man skal lære noe alle sammen. Og noen ganger er det sånn at vi skal bygge den samme kompetansen. Sånn som jeg gjorde tilbake i Equinor; vi skulle bygge digital kompetanse for 20 000 ansatte og 20 000 konsulenter, da måtte du nytenke hvordan skal du gjøre det, hvordan skal du få til en så stor endring i en kjempeorganisasjon. Vi prøvde oss på podkast, video, webinarer, vi hadde en rekke ulike tilbud og vi hadde også selvfølgelig oppgaver og samarbeid med universiteter der ute, så folk kunne velge hva de ville bruke tiden på og hvordan de skulle lære. Også hadde vi også det som jeg tror var suksessen tilbake da, det var at vi hadde disse endringsagentene eller de herlige digitale ninjaene som jeg kaller det, som har det rette tankesettet i forhold til at vi må faktisk endre litt av måten vi gjør ting på. Det nytter ikke bare å fortsette å gjøre det samme. Hvis du kommer hver dag på jobb og åpner opp e-posten din og sitter fast i den resten av dagen, i stedet for å gå til en mer chat-basert måte å jobbe på som Teams. Det er ikke bare disse møtene, det er et hav av verktøy rundt det som gjør at du jobber smartere og mer effektivt hver dag på jobben. Folk vil ikke tro meg engang når jeg sier at jeg har mer tid til læring fordi jeg bruker verktøyene smartere, og jeg tror der er det potensial for alle, å vite litt om de ulike digitale verktøyene og teknologiene som gjør at vi kan jobbe litt smartere. Jeg skal ikke gå inn i alt vi har av data- og analyseverktøy hvor en ikke trenger å sitte og gjøre det selv, alt blir automatisert – det er et så enormt potensial her.

Silvija: Jeg synes det er så utrolig spennende det du snakker om. Det er psykologiske forskjeller oss imellom, og da vil det også være litt forskjellige typer verktøy som passer oss. Jeg har i alle år tenkt at digitale bøker, audiobøker, ikke er noe for meg. Jeg tenkte at det er for de som ikke klarer å lese selv. Litt tilfeldig kom jeg borti en audiobok som var en av disse bøkene jeg måtte lese likevel; ok, la meg nå prøve Audible. Det er kanskje fem år siden, og jeg husker ikke lenger, men jeg vet at jeg har mer enn fem hundre bøker i biblioteket mitt i Audible nå. Amazon treffer meg som verdens beste bibliotekar. Det er ingen som hadde klart å komme til meg med så gode anbefalinger på akkurat det jeg er interessert i, på ganske mange sære områder, som det de gjør. Og det fyller et tomrom hos meg, særlig tidligere når jeg var mye på reise. Det hjelper meg å utnytte tid og det passer fint for meg psykologisk. Med vanlig bok er jeg en av dem som alltid blar litt for fort frem, jeg blir utålmodig, men audiobok må jeg bruke i det tempoet som det er. Også har jeg begynt å spille noen enkle dataspill for å tvinge meg selv til ikke å gå ut av boken min tankemessig. Jeg ser at noen har laget sine egne rutiner med podkast på trening eller great courses på tur med hunden. Også liker jeg veldig godt konkrete historier. Våre podkaster er konkrete historier, det er ikke teoriforedrag. For det passer igjen, tror jeg, med det lytterformatet, også kan kanskje webinarer passe mye bedre til et foredrag.

Merete: Stemmer det. Webinar er gjerne live, og vi har snakket om den ulikheten i leveransen. Hvis du gjør det i dag klokken ni, så vil alle møte klokken ni, og da blir det en sånn dragning inn mot; da må jeg faktisk være til stede og sette av den tiden. Så det kan være en motivasjon i seg selv, jeg ønsker ikke å gå glipp av noe, jeg har lyst til å bli med der alle andre er med akkurat på det webinaret i dag klokken ni. Mens podkast fyller et annet rom, for det er jo på tape. Da tar du opptak og bruker det når du ønsker. For min egen del var jeg tidlig ute med podkast og det var noe jeg gjorde når jeg reiste på ferie eller på flyturer, og så videre. Men så så jeg plutselig at jeg begynte å konsumere enda mer podkast da de skrudde av radioen. Jeg husker ikke hvilket år det var, men jeg kjørte bil og de skrudde av radioen, og når de ikke hadde de vanlige radiostasjonene så begynte jeg å bruke det tomrommet til å høre på podkast. Og det er så utrolig fascinerende, for det handler om å knekke den koden i forhold til hvordan du endrer vanen. Da la jeg det inn hver dag og da hører du plutselig, var det det vi fant ut; 18 minutter er den optimale podkasten med tanke på reisetid, men da fikk jeg gjerne en episode hver dag, og plutselig får du konsumert ganske mye. Jeg tror det er det læring handler om, å bygge en kultur for læring er å få til noen sånne vaner. Og hvis du klarer å knytte de vanene til noe du gjør hver dag, om det er å gå tur i lunsjen som noen gjør når de sitter på hjemmekontor og hører på en podkast, så er det fantastisk. Det er det å finne de kodene for hvordan vi skal kunne bygge gode vaner for læring. For mange år tilbake var det noen som spurte meg i forhold til on the job learning. Det var ganske stort i hvert fall i corporate learning, det var en kanskje enklere måte å gjøre læring på, du kan gjøre det når du er på jobb, men det er ingen som har tid til det. Men da var mitt beste råd at du setter av en time i kalenderen med deg selv for å ha tid til egenlæring hver uke. Hvis en har ledere som går foran og sier at det kan vi godt gjøre, så blir det en god måte å gjøre læring til en vane, i hvert fall hver uke, hvis en har tid til det. Det er noe med den kompetansen for hvordan skal vi gjøre det, hva passer meg, og så må jeg ta et aktivt valg. Også kjenner jeg på at jeg er veldig nysgjerrig, jeg har lyst til å lære hele veien, og jeg tenker at det er en driver for min motivasjon når det gjelder læring. Hva kan jeg gjøre for å lære noe nytt i dag? Jeg lærte noe nytt i går. Det er en fantastisk følelse hver gang jeg lærer noe nytt og bygger videre på kompetansen min. Jeg tror også et stort skifte når det gjelder læring er å gå fra som du sier forelesningen eller opplæringen, å bare dosere ut, det er så mye mer gøy hvis en kan snu det rundt og få de som skal lære i det rommet, om det er digitalt eller fysisk, til å ta rollen som produsent eller gjøre noe aktivt for å tilegne seg noe. Jeg gjorde det selv tilbake i tid i 2018. Podkast, hvordan lære det? Jo, da laget jeg min egen podkast. Det er noe med learning by making, da lærer du på en helt annen måte, for da må du aktivt ta i bruk, undersøke og finne ut av hvordan du skal bruke ting for å lage noe selv.

Silvija: Dette her er som våre ti bud. Learning by making eller learning by sharing, jeg tror vi går inn i en tid hvor vi skal lære fra hverandre. En ting er å sette opp en time med seg selv, jeg har satt opp en times pause midt på dagen hver dag, men jeg fyller den alltid opp med et eller annet som jeg bare må gjøre ferdig. Hvis jeg hadde satt opp den timen sammen med en kollega, hvis vi hadde hatt kollokviegrupper, så ville det vært både sosialt og lærerikt, og en type pause. For poenget er å ta hodet ut av virvelvinden som du står i og skape rom for å tenke noe litt annet.

Merete: Det bruker jeg som et element i de programmene jeg har vært med å designe nå, om det er lederutvikling eller andre ting, det å sette opp læringsgrupper som en del av et program eller læringsreise. For jeg har troen på at samtalen, diskusjonen eller undringen sammen med andre gjør at jeg tar en aktiv del i min egen læring, men også bringer det til andre. Jeg ser på meg, min viktigste læringsarena er ikke å gå på kurs, ta e-læring eller høre på en podkast. Ja, jeg gjør alle de tingene og fyller på, men min viktigste læringsarena er mitt læringsnettverk. Det har jeg blant tidligere kollegaer der jeg jobbet før, venner, det er folk som bringer noe til meg, som er en type filterfunksjon eller kurator for meg. Og mye av det er digitalt. Så jeg følger de personene hvor jeg er interessert i samme tema, om det er teknologi eller læring, da får jeg så mye gratis ved å bygge de elementene i mitt læringsnettverk. Da klarer jeg å holde meg oppdatert på ganske mange fronter uten at jeg trenger å bruke så mye tid selv på å finne frem til den interessante artikkelen eller den spennende podkasten – for da får jeg det servert fra nettverket. Så helt enig, jeg tror jeg har hatt avtaler hver uke med noen som er litt lenger ut i nettverket mitt, for å fylle på egen læring, og også pleie nettverket og bidra. Sharing is caring.

Silvija: Blir bedre lunsjsamtaler av det også.

Merete: Det gjør det, ja. Absolutt, det er så mange spennende temaer.

Silvija: Vi har gått fra en tid hvor alle så de samme filmseriene, samme avis og Dagsnytt, til at det er færre og færre kanaler som samler oss. Og da tenker jeg det er utrolig viktig nettopp å ha noen sånne felles prosjekter som både gir oss bedre teamfølelse, men også at samtalene kan være om noe annet enn Birkebeineren.

Merete: Sant, det er så mye annet spennende. Jeg tror også det knytter oss sammen når vi deler disse læringsopplevelsene eller gode diskusjonene, det er noe med å få undre seg og reflektere sammen. Og jeg tror det er litt av kjernen i læring, den refleksjonen og ha tid til det, både for seg selv, men også å dele den med andre. Jeg tror også at Netflix og den typen ting har noe for seg, og det å tenke litt den typen strategi når vi bygger læring. Tidligere laget jeg en webinarserie hvor det var seks episoder i hver sesong, og det ble en slags cliffhanger som gjorde at folk ble nysgjerrige og ville være med på neste episode. Det er noe med å bruke de filmatiske eller gaming-begrepene og -elementene inn i læringen som gjør at det blir lett å bli med og at det blir engasjerende. Jeg tror læring alltid skal være engasjerende, for da driver vi oss selv. Det har jeg virkelig troen på.

Silvija: Jeg synes ideen med cliffhanger ville vært kjempespennende, jeg vet bare ikke hvordan jeg kunne bakt det inn i Lørn-podkaster.

Merete: Det må du gjøre!

Silvija: Og hva Merete egentlig gjør nå, det finner du ut i neste episode!

Merete: Ja, ja, det funker. I Equinor kjørte vi webinarer nesten over to år, og da var det alltid hemmelig hva neste sesong skulle handle om. Så laget vi temaer og pakket det inn på en måte som gjorde at folk ble utrolig engasjerte og hadde lyst til å vite. De kom og spurte meg «hva skal det handle om?», så sa jeg «det er topp hemmelig, du får vente til neste tirsdag». Men det er noe med å pakke inn læring, så det var Netflix-ideen i forhold til å gjøre det på den måten.

Silvija: Der har vi lært noe av Netflix også i dag. Jeg beundrer Netflix og hvis jeg har en stor drøm for Lørn, så er det å bli Netflix for livslang læring. De har innovert både format, de har re-definert film og TV, også har de denne plattformen, og de har en enorm produksjonsevne.

Merete: Det er nøkkelen tenker jeg. Det handler om at det blir en snakkis blant de du omgås med. Jeg kjenner jo på meg selv at jeg liker å få anbefalinger basert på mine preferanser, selv om du er inne i en filterboble. Men det er noe med hvordan Netflix er bygget opp, så får jeg vite hva som er topp ti i Norge og jeg får vite hva som er basert på det jeg har sett tidligere, og det er det som er nøkkelen for læring. Mange har gjort det ut fra ulike plattformer allerede, om det er LMS eller LXP, så har de bygget inn en sånn type funksjonalitet som gjør at jeg kan ha en preferanse med tanke på hvilket tema jeg er interessert i og hva slags type læring jeg ønsker. Jeg tror det var IBM som viste at jeg kan krysse av at jeg helst vil ha video hvis det er tilgjengelig, eller jeg kan velge format selv. Da blir det mer tilpasset den enkelte, og da treffer det oss voksne lærerne, for da får vi den tilpassede læringen til det jeg har preferanser på og tilpasset til de temaene jeg er interessert i. For vi har jo ikke tid. Vi er så gjerrige på tiden vår, så vi vil forenkle læringlivet også, ikke bare næringslivet, og få akkurat det jeg er interessert i.

Silvija: Jeg tror vi er både gjerrige på tid, også vet vi at læring er bra for oss, men vi tenker på læring som jobb, tiltak eller en plikt. Du må bry deg litt om personen du hører på og du må synes at det er litt morsomt, det skal ikke bare være slit og jobb. Vi kan gjøre forelesninger eller samtaler som er litt morsomme. Drømmen er å treffe et midtpunkt mellom Teknisk Ukeblad og Vi Menn. Ingen leser Vi Menn fordi de føler seg pliktet til det.

Merete: Nei, sant, det må være interesse.

Silvija: Men du, jeg leser en bok. Jeg vet at vi er ute på tid, men jeg må bare spinne en idé til på deg. Den heter «Consciousness», altså bevisstheten vår. Det er litt for mye nevrale eksperimenter for meg, men veldig interessant for meg som er kunstig intelligens-ekspert, prøve å forstå litt den kjemien og hvordan det operative systemet i hodene våre fungerer. Det er masse spennende her. De koalisjoner av nevroner som blir sterkest er den ideen vi til slutt får inn i bevisstheten vår, og det er samarbeid og kultur. Men der er det sånn at hjernen revisiterer ideer mens ideene formes, sånn at den drar deg ut av sitt eget ekkokammer ved at den prøver å kaste på litt dytt. Så fantastisk, tenker jeg. Amazon, for å binde det til læring, klarer å dra meg i nye retninger med bøker, for med jevne mellomrom sender de meg ting fra de fire-fem kategoriene jeg kjøper masse fra, også kommer det bare noen merkelige greier og det er ikke sjelden at jeg går i den retningen; ok, det høres interessant ut. Så hvordan kan vi få den tverrfagligheten som folk ikke vet at de vil ha, inn i disse læringssystemene?

Merete: Da tror jeg vi må strekke oss og gi deg noe som du ikke vet at du trenger eller har behov for. Du snakker om de raske hestene. Hvis du spør kunden, så vil de alltid ha en raskere hest. Men hvis de skal ha noe helt annet, så spør du ikke om det. Så det å faktisk gi de noe annet enn det de spør om og utfordre, igjen utenfor den boksen vår. Det var en pedagog-kollega av meg som snakket om at vi er så gode på å være inni boksen. Hvis vi er inni den kan-boksen og bare opererer innenfor det vi kan, så er det ikke noe læring og utvikling. Vi må ut av den boksen. Og det er der jeg tror akkurat den hjernen som du snakker om og hvordan den er bygget opp. At hvis vi blir dratt ut bittelitt, også kan vi gå tilbake til kan-boksen vår og holde oss innenfor de rammene som føles trygt og godt, så klarer vi å bli dratt ut litt av og til. Jeg tror også at teknologien har muligheter som vi ikke vet eksisterer. Jeg har laget et lederutviklingsprogram basert på en sosiale medier kanal internt i et selskap, det er ingen som spurte om det, det var ikke det de ønsket seg heller. Men det å gi de noe som de ikke vet enda at de trenger, det å lære sammen, om det er kollegaer eller kunder der ute, og faktisk utvikle seg og lære sammen og gi de noe som de ikke vet enda at de har behov for. Også må en være innovativ i forhold til læring også, å tenke litt utenfor akkurat det scopen har, for å kunne inspirere og gjøre det litt annerledes. Så får en kanskje også engasjert utrolig mange folk. Det har i hvert fall jeg erfaring med. Gjør læring lett.

Silvija: Gjør læring lett, og litt sexy. Der tror jeg det er masse å gå på. Mot slutten spør jeg alltid de samme to spørsmålene. Vi har kanskje allerede svart på det første, som er hva er din mest positive overraskelse fra korona. Det andre er hva pleier du å si til deg selv når det er lange motbakker?

Merete: Om vi begynner med beste overraskelse, så kan jeg nevne tre ting. Jeg har gjort et jobbskifte i en pandemi. Noen tenker det er helt umulig, men det var egentlig veldig lett. En bratt læringskurve, men jeg har blitt en del av laget på et nytt sted. Og det som jeg var inne på tidligere med endringskapasitet. Jeg har sett at jeg må bli dratt ut av boksen og andre også, og blir ganske imponert over endringskapasiteten som ligger både i enkelte personer, men også i organisasjoner. En tredje ting er det digitale læringsnettverket, det har blomstret gjennom pandemien. Det er sikkert fordi jeg trenger påfyll, men de andre gjør også det, som gjør at vi har connectet digitalt rundt hele verden og bruker det som en god læringskilde. Til slutt, favorittuttrykk eller hva jeg sier til meg selv; «det er jo selvfølgelig lett». Være litt Pippi og tenke at ting er lett. Og det er tilbake til der jeg startet med denne fantastiske hovedfagsoppgaven min som handlet om mestringstro. Hvis du har troen på at du mestrer det, så sier forskning at da gjør du det bedre. Så hvis vi bare sier til oss selv at dette er lett eller at dette får vi til, så får vi til så utrolig mye mer.

Silvija: Det handler om mestringstro, tror jeg må bli den nye tagline’n til Lørn også. Det er fantastisk gøy å snakke med deg, Merete. Tusen takk for at du var med oss i Lørn.

Merete: I like måte. Veldig hyggelig, tusen takk, Silvija.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University.