LØRN Case #C0980
Finn din egen flytsone i fremtidens arbeidsliv
I denne episoden av #LØRN snakker Silvija Seres med forfatter, journalist og forbundsleder av landets eldste presseforbund (APF) i LO, Nina Hanssen. Vi snakker om hvordan digital transformasjon påvirker både privat og på jobb, kunnskap om bærekraft og drivkraften i å alltid kjempe for en bedre verden. Vi hører hvorfor Hanssen sammenligner seg selv med Pippi Langstrømpe, om å gripe sjanser og ta utfordringer, for å øke kompetansen.

Nina Hanssen

Forbundsleder og journalist

LO

"Omstilling blir ikke bærekraftig hvis den ikke er rettferdig. Det gjelder både teknologi og omstilling til et grønnere samfunn. Alle skal med, sier hun."

Varighet: 47 min

LYTTE

Tema: Moderne ledelse
Organisasjon: LO
Perspektiv: Politikk
Dato: 210514
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Digital transformasjonBærekraft
Bærekraftsmålene
Teknologi
LO

Del denne Casen

Utskrift av samtalen: Finn din egen flytsone i fremtidens arbeidsliv

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn podkast. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Nina Hanssen som er forfatter, journalist, forbundsleder av landets eldste presseforbund. Og det er APS og det er et fullverdig forbud i LO. Velkommen Nina.

 

Nina Hanssen: Tusen, tusen takk. Dette har jeg gledet meg til. 

 

Silvija: Ja, jeg har også gledet meg til denne praten. Vi to har vært digitale venninner ganske lenge. Så ses vi altfor sjeldent. Men jeg skal bare si noen ord om serien så folk vet hva de hører på også setter vi i gang. Denne samtalen er en del av serien som kaller for WLT som er da women learn tech. Målet er å få snakket med flinke damer som vil noe med fremtiden. Det finnes etter hvert en del medier og andre som utnevner de mest innflytelsesrike damer innenfor tech, business eller hva det nå er. Men det er alt for lite innhold om hva disse damene egentlig kan og vil. Så denne samtalen dreier seg om Nina sine syn og motiver og mål for den fremtiden som vi kastes inn i. Høres det greit ut?

 

Nina: Det høres fantastisk ut. Jeg håper jeg kan levere det litt sånn førstegang med podkast, men spennende. 

 

Silvija: Ja, det er jeg helt sikker på at du leverer fantastisk bra på. Nina du er en veldig produktiv skribent. Kan ikke du si litt om hvem du er, og hva du gjør. 

 

Nina: Ja, jeg føler jo selv at jeg har vært gjennom en digital transformasjon fordi jeg startet som journalist for 32 år siden med skrivemaskin og rettetast. Så det er jo klart at jeg har jo vært i journalistikken og er fortsatt i journalistikken enda. Jobber i dag for LO Media som er største fagbladprodusenten i fagpressen. Så er jeg da forbundsleder for journalister i APF som er da over hele landet. Lokalavisen. Og i tillegg så skriver jeg bøker. Jeg har skrevet syv bøker. 

 

Silvija: Fortell litt om de syv bøkene.

 

Nina: Ja, den første boken handler om flow og positiv psykologi som jeg tenker også er kunnskap som er nyttig for fremtidens arbeidsliv. Nettopp den flytsonen og at tiden står fullstendig stille og du er fullstendig oppslukt med det du holder på med. Jeg skrev den boken sammen med Frans Ørsted Andersen som er en dansk psykolog. Og han er også pappaen til Mø for de yngre som hører på her. Artisten Mø. Og vi har jobbet sammen siden 2001 og den første boka kom ut i 2012. Og nå i august-september så kommer vi ut med en ny bok om psykologi og hvordan dette kan brukes aktivt i arbeidslivet. Så det er min første bok, også har jeg skrevet bøker om politikk, pusteteknikker for at folk skal få stemmen tilbake og så har jeg skrevet en bok om løpeteknikk for jeg er på fritiden litt sånn Pippi Langstrømpe. Så jeg liker å ta utfordringer. Så jeg har løpt maraton og skrevet en bok om hvordan du finner slekten din. Forskjellige bøker. 

 

Silvija: Men du Nina, jeg har inntrykk av at du rett og slett bruker bokskriving og skriving for øvrig som en læringsteknikk. 

 

Nina: Absolutt. Jeg elsker både å skrive eller formidling er det som gjør meg glad. Og det kan også være å stå på scenen og holde foredrag. For med en gang jeg lærer noe som jeg synes er spennende så får jeg skikkelig trang til at dette må jeg dele enten gjennom en blogg eller en artikkel, og hvis det er ekstra spennende så skriver jeg en hel bok. Så jeg blir veldig engasjert i forskjellig. Også elsker jeg å formidle og hvis folk kommer til meg og sier boka har faktisk gjort en forskjell i livet så er jeg bare superglad og takknemlig.

 

Silvija: Ja, og du har et politisk drivkraft, motivasjon, et eller annet som jeg husker fra vår første samtale - hvor vi tok en kopp kaffe på et kjøpesenter rett og slett, og var motivert over at du hadde så veldig lyst å forstå enda bedre hva er det denne fremtiden bringer, men ikke sånn generelt med hvor vi skal tjene penger, men hva gjør det med oss mennesker og hva gjør det med samfunnet vårt. 

 

Nina: Helt riktig. Det var i 2017 vi hadde den kaffekoppen, og den kaffekoppen og møtet med deg endret faktisk mitt liv veldig. Jeg ble nesten en stalker. Jeg dro på alle foredragene dine og jeg måtte leie deg inn et par ganger i forbundet mitt. Jeg synes det var så spennende å lære om hva mulighetene er i teknologien. Også er jeg jo opptatt av at politikere og valgte folk må faktisk sette seg inn i dette så ikke teknologene skal få ta over styringen. Så derfor tok jeg jo det kurset til Arne Krokan på NTNU om bærekraft og transformasjon. Digital transformasjon i høst. Og nå har jeg også vært på Lørn Tech University og jeg bare lærer og lærer, jeg blir så glad. Jeg tror det er viktig at vi som sitter i posisjoner også forstår at teknologi er ikke noe som kommer og tar jobbene våre. Vi må på en måte tenke på hva dette kan gi av muligheter for samfunnet for nye jobber, for bærekraft ikke minst. Så jeg er fortsatt en student føler jeg, for jeg kan ikke så mye. Barna mine erter meg litt for jeg kan nesten ikke sette på TV-en hjemme. Men jeg har lært det da, også er jeg liksom så på hugget med å lære om kunstig intelligens, digitale plattformer og alt det som dere og også Arne Krokan underviser i. Så jeg synes det er så spennende at det er så tilgjengelig for oss alle digitalt. For da kan du sette deg en kveld og lære. Lytte på podkaster eller ser på videoer eller lese bøker i stedet for å sitte i sofaen og se på dårlig såpe opera når vi er veldig lei av det i koronaen.

 

Silvija: Jeg tenker at det er utrolig spennende at du gjør det Nina, og det er også utrolig spennende at du inspirerer andre til å gjøre det. Og du er en av våre superlørnere. Det som er veldig viktig er at jeg tenker det er to forskjellige modeller for livslang læring, og det vil jeg snakke litt med deg om. Jeg opplever at en tid hvor vi hadde enveis-forelesning som er ganske teori-heavy og som er fokusert ganske smalt på et fag som gir deg noen studiepoeng er over. Vi har ikke tid til det. Så vi trenger læring som vi kan snackse på og som også kan gjøres på en kveld hjemme eller på tur med bikkja, eller ett maraton. Man kan løpe ett maraton og lærere seg noe om et nytt fag. Men da må innholdet være tilrettelagt både i mat og i stil til at du kan lære mens du gjør andre ting. 

 

Nina: Ja, grunnen til at jeg er veldig opptatt av flow er en fokusering og konsentrasjon. For å komme i flytsonen må du faktisk konsentrere deg. Jeg har vært litt bekymret for sosiale medier og sånt som har gjort at veldig mange mister konsentrasjonen. Vi har hvert fall sett på en del ungdommer i København blant annet. Altså man har ti minutter konsentrasjon, og så må man sjekke Facebook. Og den merker jeg at også mer i vår generasjon. Vi evner ikke til å sette oss ned og gjøre en ting. Som du sier, vi må liksom vaske gulvet mens vi hører på en podkast eller noe. Så jeg mener at å ta med deg den læringsformen ut i skogen der det ikke skjer noe annet, ingen forstyrrelser er den beste måten å lære på. For jeg tror også som du sier at den gammeldagse måten å undervise på der en lærer bare pusher på deg informasjon, det funker ikke lengre. Jeg har jo tre barn selv. De er veldig kritiske til kilder og sånne ting i forhold til hvor har du lest det og hvor kommer det fra. Det virker som den generasjonen etter oss er mye mer aktive lærere og mer kritisk. Og det er jeg veldig glad for. Men samtidig så er det veldig mange som mister konsentrasjon og det er det jeg prøver å få tilbake gjennom de bøkene om flow og flyt. 

 

Silvija: Jeg vil snakke litt mer med deg om positiv psykologi, for det tenker jeg er noe som verden trenger veldig mye mer. Jeg har oppdaget noe med meg selv da jeg jobbet med doktorgraden min. Nå er det snart 30 år siden, men jeg husker - det er en kjempeterskel at du må over for å bestemme at dette er godt nok. Og på et tidspunkt så tenkte jeg at jeg kan deale med dette i 6 år til, eller jeg kan si at nå etter to og et halvt år har jeg gjort den forskningen jeg skal og nå skriver jeg det ned. Og oppgaven var egentlig å finne ut hvor effektivt jeg kan jobbe de neste seks månedene for å få skrevet ned det jeg skal skrive ned. Og jeg mener jeg har en ganske robust motor både for læring og for leveranse, men jeg var overrasket at jeg landet på at over tid kan jeg være i flow-sone maks 3 timer om dagen. Jeg kan jobbe døgnet rundt i 3-4 dager, men etter det så trenger jeg en ganske grundig pause. Og jeg tror det er viktig at vi husker at vi deler jobbene våre i arbeidstidene også, i sånne områder som krever alt av deg. Så er det mye annet som krever mye mindre av deg. Du må balansere de to. Og derfor så tenker jeg at hvis vi bruker mye av den flowtiden vår på å levere på oppgaver som bare vi kan levere på. Og vi har 3 skikkelig konstruktive og kreative timer på jobben hver dag. Så kan vi fylle de andre 5 timer av arbeidstiden, eller kanskje noen timer av privattiden med ting som kan gjøres litt i parallelt. Det som bekymrer meg, er at hvis jeg skal ta skikkelig krevende kurs på kveldstid ved siden av fire unger som allerede ikke ser meg fordi jeg jobber 12 timer om dagen. Så er det ikke så veldig mange muligheter til å drive med livslang læring. Så jeg er litt opptatt av at «okey, kanskje man har en hund eller kanskje man har fått lov til å løpe maraton, så har man den tiden for seg selv». Men dette skal skje i forskjellige formater og derfor tror jeg veldig på historiefortelling. Det å høre på historier er noe vi mennesker både liker og kan gjøre med relativt lite kaloriforbruk. Mens det å høre på veldig teori-heavy foredrag krever noe helt annet fra oss motivasjonsmessig.

 

Nina: Ja, og det har jo fulgt meg hele livet for i og med at jeg er journalist så er storytelling det vi driver på med. Og vår bransje endrer seg og det kommer roboter som dekker fotballkamper, men jeg tenker det er vi mennesker som er best på storytelling. Og jeg er utrolig stolt over mitt fag. Journalistikken og den viktige rollen vi både har i samfunnet som samfunnskritisk i forhold til myndigheter og andre, men også det at vi faktisk er troverdig og gjør en veldig god jobb. Det er klart at vårt fag har jo endret seg som jeg sier. Vi har vært gjennom en transformasjon. Jeg ville jo egentlig ikke ha digital verken kamera eller andre ting, men vi måtte. Jeg tror alle mennesker har godt av å lære. All kunnskap er viktig å fylle på hele tiden. Så finner du den måten du lærer best på. Og det tror jeg mange nå under pandemien har - kanskje benyttet anledningen til å lære seg å spille den gitaren de har hatt lyst til eller lære noe nytt. Så vi har fått muligheten til å bli mer digital. Og da tror jeg alle må finne sin egen måte å fokusere og finne sine egne rom til å studere.

 

Silvija: Og det tror jeg også med å finne den motivasjonen i seg selv og disiplinen. Dette blir veldig self-directed learning. Du lærer ikke noe fordi en professor eller en leder sier dette må du lære, men at du etter hvert bestemmer deg for at dette vil jeg fordi jeg vil være med i fremtiden. Men der kommer vi tilbake til politikken. LO er landets største arbeidstaker-fagforening. Jeg vet ikke en gang om jeg bruker begrepene riktig. Jeg vil høre deg litt Nina, rundt dette med fremtiden for oss alle. Jeg er litt redd for at en del av disse menneskene som går på Singularity University eller som har det privilegiet at de kan gå på de kjempedyre masterkurs, doktorgradskurs, Solstrand også videre. De oppfører seg i større og større grad som om de eier fremtiden og fremtiden er litt sånn fest for spesielt inviterte. Jeg tror at både LO og Lørn er veldig opptatt av at fremtiden ikke skal bli en fest for spesielt inviterte. Hva tenker du om dette behovet for å få med alle i den fremtiden som blir veldig teknologi-heavy, men hvor menneskene fortatt har en unik rolle.

 

Nina: Nå skal jeg ikke snakke på vegne av hele LO, for jeg er en av forbundslederne i LO og vi har 970 000 medlemmer i LO, så det er jo en stor organisasjon. Det jeg synes er det største dilemmaet akkurat nå er at 800 000 mennesker ifølge SSB ikke er digital. 450 000 av dem er pensjonister. En del er barn. Også er det kanskje en del andre grupper, kanskje også blant innvandrerfamilier og andre som kanskje ikke tør å kaste seg ut i det digitale. Og jeg er veldig bekymret for at vi får det klasseskillet mellom de fine guttene og jentene som har råd til de eksklusive utdanningene som ikke andre har råd til rett og slett. Også faller de tilbake og jeg kjenner jo veldig mange eldre som sliter med å gå inn å betale regningene sine og gjøre helt vanlige ting. Snakke med det offentlige. For alt har blitt veldig digitalt. Moren min var jo 93 og hun er dessverre borte nå. Hun var sånn som gikk på postkontoret for å ta ut penger. Og når postkontorene sluttet med det så synes hun det var veldig vanskelig. Hun klarte aldri å forstå det digitale og jeg tror hun aldri har sendt en mail eller vært på sosiale medier. Så jeg er bekymret over at vi ikke får med oss alle. Og det er derfor jeg synes sånne insentiver som Lørn Tech Univerisity og det vi har satt i gang også gjennom AOF som er en sånn studieorganisasjon i bevegelsen vår. Og andre som tilbyr undervisning som da ikke er så dyr. Jeg mener det er viktig at alle er med på den digitale transformasjonen, for det påvirker jo livene våre, samfunnet vårt, landet vårt og næringslivet. Så alle bør være med mener jeg. Og vi har jo det unike treparts-samarbeidet i Norge og jeg er så stolt over å få være med på en av de partene. Mellom LO, NHO og da som regel den sittende regjeringen. Jeg synes dette er noe vi må ta et krafttak på sammen, i samarbeid. Nettopp for å ikke få noen som ramler av. 

 

Silvija: Men da skal jeg utfordre tilbake. For jeg er helt enig med deg. Vi går inn i en fremtid som er potensielt ekstremt klasseskilt. Forskjellene mellom en veldig liten minoritet som har full kontroll over kunnskap, makt og kapital, gjennom sin evne til å utvikle de teknologiene som styrer vårt samfunn og liv og resten av samfunnet blir uholdbart store. Jeg tror at måten å løse det på er å løfte hele bottom up, hele samfunnet. Ikke bare den topp 5% eller hva det er. Og dette er en utfordring for livslang læring også. Spør du meg så ser jeg mange bedrifter bare her og nå. For det er så dypt per person. Vi er nødt til å gjøre noe som er tilgjengelig for alle. Teknologene må utfordres. Det er ikke det at vi skal la være å bruke digitale tjenester. Jeg kan si at som innvandrer så synes jeg faktisk at en del ting er mer overkommelig når jeg kan gjøre dem digitalt enn hvis jeg må møte et menneske i et kontor hvor det er utrolig skummelt å gå med en litt utenlandsk aksent. Så det slår veldig begge veier. For det første tror jeg vi undervurderer våre barns digitale deltagelsesevner. Jeg tror at mange av dem er mye mer digital, det er bare definisjons formatet som er kanskje litt feil. Og når det gjelder eldre pensjonister så tror jeg vi må lage teknologi som er helt usynlig. Jeg snakket akkurat i forrige podkast om et gründerselskap som heter No Isolation som er Karen Dolva som har laget disse AV-1-roboter for kronisk syke barn. Men hun har også laget tilsvarende telepresensløsning. Det er rett og slett en telefon, men i AV-1 tilfellet så har telefonen fått et søtt lite ansikt og kan bevege seg litt og barn kan identifisere seg med dem. Og i Komp som har fått format som en skikkelig gammeldags TV eller radio. Det er en stor skjerm og en knapp. Og poenget her er at eldre klarer ikke å fikle. Og de glemmer kanskje hva de skal trykke på. Og fingrene fungerer ikke så veldig bra med smart skjerm. 

 

Nina: Pølsefingre?

 

Silvija: Ja, men også kalde fingre. Smarte skjermer er avhengig av at det er litt fuktighet for at det skal kunne være elektrisitetsledende. Og det de har gjort er å lage en teknologi som alle eldre kan så godt som mulig overhodet bruke. Og det inkluderer demente folk. Hvis det dukker opp et ansikt på den skjermen så skal du få en forklaring på hvorfor det er en fremmed person i stuen din nå selv om det er kanskje barnet ditt. Og det å lage teknologien som er skreddersydd rundt mennesker istedenfor at vi skal forvente at mennesker skal skreddersy seg rundt teknologi tror jeg er et kjempeviktig krav til all teknologi utrulling i landet.

 

Nina: Jeg synes det er så spennende å høre deg si det. Jeg har vært et par ganger i Japan den gangen vi kunne reise. Og den gangen hadde de roboter som stod i hotellresepsjonen og kan guide deg til nærmeste - det er jo som en slags Google restaurant-app. Men det står på en måte en stor robot som snakker til deg og de har utviklet en del velferdsteknologi nettopp for å hjelpe den eldrebølgen de har der. Jeg er helt enig med deg at vi er kanskje litt sånn at vi utfordrer teknologene til å lage det, for vi vet egentlig ikke hva vi skal spørre om. Vi overlater til teknologene å komme med et produkt. Vi er ikke så flinke på det med å bestille. Så jeg tror at jo flere som lærer seg mer om teknologi jo bedre kan vi også bestille det vi trenger for å fylle inn gapet.

 

Silvija: Jeg må gi deg et eksempel på noe som jeg ble så fascinert av, så skal jeg bygge det til et litt større eksempel. Vi har laget en serie innenfor helseteknologi med sykepleiere, Norsk Sykepleierforbund. Så har vi laget en serie om velferdsteknologi med en fagskole som heter Medlearn for hjelpepleiere og helsefagarbeidere. Og i den serien så har vi intervjuet en del helsefagarbeidere som jeg forventer skal være litt sånn opptatt av varme hender og litt teknologiskeptiske. Så oppdager jeg at de er ikke det i det hele tatt. Et eksempel der fra er at det er en av disse helsefagarbeiderne som sier at du vi bruker den Paro-selen, og Paro-selen er en av disse sosiale robotene fra Japan som er egentlig en liten klappemaskin, men veldig beroligende. Særlig for folk som begynner å få svekkende kognitive evner. Så spurte vi hvor dere bruker det? Så sier hun at en av våre pasienter blir veldig stresset når det er vaktskifte. Og det vi har lært er at hvis han sitter med en Paro-selen på fanget og klapper den mens vi driver og formidler hva som har vært og hva som skal skje så går det utrolig mye bedre og mindre konflikt enn før. Så sier samme person at hun har bedt om å få et kurs på 900 kroner om velferdsteknologi fra kommunen sin. Også har hun fått beskjed om at det er det ikke noe budsjett for. Og det er systemet ikke helt fungerer. Si noe om disse sykepleierne. Jeg har blitt en kjempefan det siste halvåret av to grunner. Det ene er at min mann var hjerteoperert og han og jeg er begge teknologer og vi er veldig sånn opptatt av kunstig intelligens og fancy diagnostikk og genetikk og alt mulig. Og han sier de som har tatt seg aller, aller best av meg, de som har vært så utrolig flinke, så utrolig snille og så utrolig tålmodige var sykepleiere. Han sier at den jobben og den kunnskapen, han bøyer seg i støvet rett og slett. Også er det de jeg har snakket med i denne serien og Nina jeg har lært fire ting. Jeg er kjempeimponert. Det første er at de er teknologioptimister, men de har ikke noe sted å gå for å lære seg fort nok det som skjer i år. Endringer skjer så fort at vi må fylle på hvert år og ved siden av jobben. De sier også at de trenger litt tid til å gjøre dette og jeg sier kan ikke dere spørre arbeidsgiverne om en time i uka? Og nei sier de. Vi har nesten ikke tid til å gå på do. Hvor skal vi få den timen? Det må lages tid for å lære. Nummer to så sier de at vi vil være med å innovere. Vi vil ikke at noen skal forske på sykepleiere og teknologi, vi vil bidra som input på hvordan vi vil at teknologien skal funke for oss så vår jobb skal være effektiv og meningsfull fremover. Nummer 3, kommunene lærer ikke nok av hverandre. Hver kommune finner ut av dette på egen hånd i stedet for å dele på kunnskapen mer effektivt. Nummer 4, det skjer en defacto rolleglidning hvor etter hvert sykepleiere gjør oppgaver som før bare var forbehold til leger. Dette er kjempebra fordi vi har ikke nok verken leger eller sykepleiere, men det må tilrettelegges for. Det må støttes opp av riktige investeringer. Og jeg tenker at de har gitt meg en ny fasit på hvordan jeg tror vi skal rulle ut digitalisering i offentlig sektor. Og det er ikke det at offentlig sektor ikke er klar til å ta imot, men vi må lage strukturer som gjør at dette flyter til dem. Hva tenker du?

 

Nina: Jeg tenker det er kjempeviktig og kjempebra at sykepleierne tar tilbake og sier vi kan bidra. Så synes jeg det er trist å høre at ikke arbeidsgivere ser at det er viktig at de faktisk fyller på. De har jo allerede engasjementet. Og de forstår hvor viktig det er for pasientene. Jeg er også kjempeimponert over sykepleiere og hvordan dem tenker fremover. For kanskje skal vi lære da av sykepleierne og gjøre lignende ting i offentlig sektor i andre bransjer også. For som sagt er det som er unikt med Norge at vi klarer å samarbeide, men kanskje har vi tatt det grepet at vi forstår ikke nok om hvordan teknologien faktisk kan gjøre vårt oppdrag mye bedre og at vi alle skal ha like muligheter, gode velferdstjenester. Vi som sitter i posisjon,  vi må sette oss inne tror jeg. Og være åpen. Jeg tror det er veldig mange som ikke behandler og tenker at dette er ikke noe for oss for dette overlater vi som sagt til teknologene. Så jeg synes det var veldig fint å høre det eksempelet. Jeg har jo selv blitt operert i hjerte for to år siden, så jeg opplevde også det samme om stort kunnskapsnivå og det er jo mennesker vi trenger. Hvis du tenker på hva slags kompetanse vi trenger i fremtiden, så er det jo kontakt med andre mennesker. Det er fint at vi alle er på zoom og alt det der, men det er jo mennesker vi trenger. Og det er den kompetansen som jeg mener vi må utvikle mer sånn at de får mer tid til å være sammen med pasientene. For du har jo sett tidligere at folk i velferdsområdene løper etter stoppeklokker fordi det er fokus på tiden du bruker og effektivisering. Også glemmer man rett og slett den menneskelige kontakten. Det å ha blikkontakt med andre mennesker og vite at vi er her sammen som betyr noe for oss alle. Det er jo det viktigste.

 

Silvija: Jeg tenker at det å være tydelig på hva menneskelig rolle blir i denne digitale transformasjonen er kjempeviktig. Jeg vil spørre deg Nina om positiv psykologi og flyt relatert til transformasjon. For vi mennesker er todelt nå. Noen sier at det som kommer er kjempespennende og det er en del andre som sier med full rett at det går for fort. At jeg klarer ikke å forholde meg til dette tempoet. Og hvordan kan vi hjelpe folk å bygge et slags positivt syn på det som kommer? 

 

Nina: Ja, positiv psykologi høres jo litt sånn rart ut fordi det er ikke noe som heter negativ psykologi. Så det er jo et eget forskningsfelt innenfor psykologien på akademia. Og det er bare 20 år siden man begynte. Vanlige psykologer ser jo gjerne på hva det feiler en person. Vi må reparere. Mens positive psykologer ser på hva andre egenskaper har denne personen. Og vi skal jo ikke lukke øynene for problemer, men man skal se på ressursene man har, verdiene. Kanskje er man flink på noe som ikke vanlige psykologer ser. Så skal du blomstre i det du kan selv. For ofte har alle mennesker mer ressurser enn det vi bruker. Så jeg er veldig fascinert og har jo jobbet tett på psykologer som jobber. Og jeg ser jo at det er dette som virker. Ikke å pushe arbeidstakerne til å løpe og jobbe raskere. Men rett og slett la dem få blomstre. Finne ut hva de gjør når de har det best. Og da leverer dem. I flytsonen leverer du gjerne enda mer fordi du er så glad for å gjøre det. Gevinsten er at du får veldig fornøyde medarbeidere. Du får kanskje bedre økonomi, du får et bedre arbeidsmiljø. Så jeg tenker positiv psykologi har ekstremt stor verdi i det nye fremtidssamfunnet vi er på vei inn i. Og jeg tenker også i forhold til bærekraft og bærekrafts-målene. Vi kan jo endre ved å bruke verktøy i positiv psykologi. Og her skulle kanskje vi snakket mer med teknologer for å lage produkter som kan hjelpe folk og kanskje får en bedre hverdag og oppfordre folk. Kanskje hvordan har du det i dag også kan du ha en app også kan du foreslå at vi skal kanskje gå en liten tur i skogen for jeg tenker at hvis ikke noe annet hjelper hvis du er litt deppa, så gå en tur i skogen i et kvarter også kommer det et nytt menneske tilbake. Så det er jo ikke så vanskelig heller. Men vi tenker ikke så mye på det. De vanlige tingene. 

 

Silvija: Men endringsvilje da? Positiv psykologi og endringsvilje. For jeg vet vi liker å snakke om at dette er så stort og spennende og det er uunngåelig. Jeg er en opportunist tenker jeg. Jeg kan ikke la hver å være med. Jeg kan hjemme meg i en skog og droppe mobiltelefonen hjemme, men det kan jeg gjøre en dag eller en uke, eller til og med en måned. Men jeg kan ikke gjøre det resten av livet mitt. Og da er spørsmålet hvordan kan jeg angripe dette på en måte som blir bra? Jeg tror vi er redde for endring i utgangspunktet, så hvordan kan vi overkomme den frykten for endring?

 

Nina: Ja, frykt hjelper jo ingenting. Det er jo bare dårlig for oss egentlig. Så jeg pleier alltid å spørre om hva det er som gjør deg glad? Hva liker du å gjøre? Når jeg var ung så red jeg mye på hest sier kanskje den personen. Men har du ridd hest nå da? Så sier de nei, det har jeg ikke gjort på 50 år. Så kanskje du skal prøve det? Og aldri ridd på hest siden jeg var barn, men i helgen så tok jeg meg en ridetur for første gang siden jeg var tenåring. Og det gjorde meg veldig glad fordi både det å prøve å finne ut av hva det er som gjør oss glad så må vi utfordre oss selv litt. Og det er jo mange sånne stress mestringskurs som handler om å si nei. Men mine kurs handler alltid om hvordan kan jeg si ja. Spesielt er jeg opptatt av at kvinner sier mye mer ja. For med en gang du lærer noe nytt så åpner det en ny dør, og en ny dør. Og i stedet for å sitte der i kjedsomhetsonen eller kontrollsonen der du gjør jobben din også går du hjem og setter deg i sofaen så er du i komforsonen. Og da utvikler du deg verken som menneske og du er ikke så veldig kreativ. For det er det beste med flow som jeg skriver en del bøker om. Du kan være i flow uten å være kreativ, men du kan aldri være kreativ uten å være i den flytsonen. Så jeg skulle jo ønske at hvert fall arbeidsgiverne la mer til rette for at medarbeiderne skulle finne sin flytsone på jobben. Og kanskje spiller den personen gitar og kan bidra med det på julebordet. Vi har så uendelig mange ressurser så jeg tenker å begynne å sette seg ned og skrive opp hva er det jeg kan.

 

Silvija: Nå skal jeg prøve å retolke det du sa Nina. Sånn som jeg har det nå i hodet. Vi er vant til å operere i kontrollsone og særlig vi damer som er oppdratt til å være flinke piker har også veldig behov for å vite at dette fikser jeg og jeg fikser det 99.99% korrekt. Også er alternativet en type kjedsomhet eller komfortsone. Men vi burde kanskje presse oss selv inn i en konstruktiv kampsone. Det skal være en risiko med det vi gjør. Men det skal også være lov å feile. Det er kanskje det å gi seg selv lov å feile og få lov til å feile av de som du jobber med, men lære av det som er det som er vanskelig her. 

 

Nina: Ja, for du skal på en måte komme litt lenger opp over kontrollsonen. Du skal kunne det du gjør, men du skal også kunne klare å slippe deg fri. Sånn som hvis man sitter her med manus eller skal holde et foredrag. Det er ikke sikkert det foredraget blir så bra hvis du bare skal lese fra manus. Du må tørre å kanskje legge fra deg manus, så blir det bedre. Så det er nettopp derfor jeg synes positiv psykologi og den flyt sonen er så utrolig spennende for den kan brukes både i arbeidslivet, i idretten. Jeg løpte jo maraton når jeg begynte å nærme meg 50. Da tenkte jeg at det har jeg ikke gjort før, så det er jeg sikkert god på. Apropos Pippi Langstrømpe. Så da tenkte jeg det at hva kan jeg. Jo, jeg kan mental forberedelse. Jeg kan pusteteknikker. Jeg har ikke kondisjon, så her må jeg faktisk øke kompetansen på å trene litt. Og da fylte jeg på den kompetansen jeg manglet for å rett og slett klare den å ta den store utfordringen som det var å løpe 42 kilometer.

 

Silvija: Hvordan gikk det? Var det den første?

 

Nina: Det gikk veldig bra. Nei, den første var i Roma. Også gjorde jeg Berlin-maraton. Det er jo flatt og gikk ganske bra. Så løpte jeg sammen med en blind mann i New York som jeg var med som følge. Så jeg synes det er så meningsfullt fordi bare det å gå og løpe gjør også noe med oss fordi vi sitter alt for mye stille foran pc og sånn. Være litt i aktivitet hver dag er jo superviktig for oss mennesker for å bli litt mer glad. Så gå en tur hver dag. 

 

Silvija: Men mental forberedelse er også helt sentralt. Jeg sitter og tenker på at nylig hørte jeg på en bok om et eller annet ledelsestema, men det var snakk om verdien av visualisering og mental forberedelse og da var det en historie om en mann som da var maratonløper og som ble påkjørt og ble sengeliggende på sykehus i 2-3 uker. Og dette skjedde 3 uker før han skulle løpe maraton og hadde en uke tilbake på bena. Alt fungerte, men han har jo mistet ganske mye mens han lå der i to uker. Men han klarte å gjennomføre maraton og de spurte han hvordan han har gjort det uten trening, og da sier han at han har trent hele tiden. Jeg har løpt i hodet mitt. Og det virker som om bare det at vi forestiller oss at vi løper i hodet vårt styrker på et hvis til og med musklene så må man selvfølgelig ha veldig godt grunnlag og fylle på med kompetanse som du sier.

 

Nina: Helt klart, og maraton er jo på en måte mye psykologi og sånn. Du trenger ikke å løpe fort, alle tror at hvis du skal løpe maraton så må du løpe super fort og få et bra resultat. Jeg har aldri løpt for tiden, jeg løper fordi jeg synes det er veldig hyggelig også møter du mange folk underveis, prater og synger og har det bra. Når man starter å løpe når man er 50 år så regner man jo med at man ikke skal gjøre det så fryktelig bra, men for meg har det betydd at jeg mener kroppen min som vi som er over 50 er de mest omstillingsdyktige menneskene i verden. For vi har levd gjennom flere revolusjoner eller teknologiske utviklinger. Jeg tror vi har så mye i oss som vi ikke bruker. Så jeg ante ikke at jeg skulle begynne å løpe maraton når jeg va 50 år, men jeg er åpen for utfordringer og jeg anbefaler hvert fall damer til å sette seg inn i nye ting fordi alltid så åpner det dører til både kanskje jobber eller tillitsverv eller andre ting i livet som gjør deg glad. Så det er alltid bra å ta utfordringene, også øker du kompetansen på det du mangler. Så kartlegge, gjøre litt oppsummering på hvor man står nå, hvor er jeg og hva ville Pippi Langstrømpe sagt? Så det brenner jeg veldig for altså. Jeg reiser jo vanligvis mye rundt og holder kurs for kvinner i Afrika og utviklingsland. Jeg var i Sør-Afrika, Angola, flere land nå før de stengte. Trente kvinner både fysisk og mentalt. For jeg tror på det at hvis du lærer kvinner ting og hvis du utdanner kvinner, så blir verden mye bedre. Det er liksom min rettesnor. 

 

Silvija: Og jeg tror at kvinnene trenger en liten dytt rett og slett kulturelt. Der er det viktig at man inspirerer og bringer opp. Du Nina, mot slutten av samtalen vår kommer mine avsluttende spørsmål. Det første er hva er den mest positive overraskelsen fra korona. Og siste spørsmål er vel egentlig din positive psykologi som du anvender på deg selv. Hva pleier du å si til deg selv i krevende tider for å komme deg videre?

 

Nina: Ja, jeg har jo lært mye nyttig under koronaen fordi jeg ante ikke at det var så fint der jeg bor. Jeg bor jo midt i skogen. Så jeg har utforsket mitt eget sted.

 

Silvija: Hvor bor du?

 

Nina: Jeg bor i Lørenskog. Midt i skogen. Så jeg har jo Østmarka rett utenfor vinduet, så for meg så har jeg opplevd verden der jeg bor. Så det har vært veldig greit, og jeg bor jo sammen med to sønner. Så vi kommer veldig tett innpå hverandre. Og vi fikk jo covid, så jeg var jo nede med 5-6 uker med covid. Og det var veldig lærerikt for da kunne jeg ikke gjøre så mye, men det blir jo en erfaring som man tar med seg videre i livet og kan sette seg inn i hvordan folk har det. Så har jeg prøvd å tenke hva det er jeg har lyst til. Jo, jeg vil ri på hest og gjøre ulike ting. Så jeg prøvde å utforske ting, også har jeg prøvd å bruke mye av tiden til å lære nye ting sånn som å være på Lørn Tech og høre på podkaster. Som forbundsleder i LO har det også vært veldig krevende at vi har hatt behandlet og hatt høring på pakker og prøvd å påvirke sånn at også vanlige folk skulle få kompensert lønnstap og rettigheter. Jeg har vært veldig bekymret for kunstnere og andre type musikere. Så vi jobbet en del med å prøve å endre pakkene til regjeringen. Så det har vært krevende, men jeg liker jo når det er litt krevende og du får utfordringer. Så jeg synes jo at jeg er så heldig som bor i Norge har et velferdssystem som tar vare på oss. Ikke betaler du penger heller hvis du blir syk. Så jeg sitter og tenker og har litt vondt i magen og har snakket med venner i Sør-Afrika eller India. Det er så grusomt så jeg prøver å tenke at etter dette så må vi på en måte vise solidaritet med langt flere enn våre egne her. Jeg håper at vi klarer å få en mer rettferdig verden som jeg alltid har kjempet for og kommer alltid til å kjempe for. Så jeg håper vi kan bruke litt av den dugnaden og samarbeidsånden til å jobbe mye med bærekrafsmålene fremover. Så er jeg veldig glad i Nelson Mandela og har vært mye i Sør-Afrika, og jeg tenkte når jeg var der og besøkte en grotte hvor de fangene spiste lunsjen sin og det var også toalett. Inni der så sa Nelson Mandela «Utdanning er det kraftigste våpenet som du kan bruke til å endre verden». Og her sitter det folk som er advokater, og nå skal vi lære hverandre inni den grotten. Så han startet et folkeuniversitet blant de innsatte på innsatte fanger på Roben Island. Og det er kanskje det som jeg har med meg som motto i mitt eget liv altså. Mer utdanning, kompetanse. Det er alltid viktig. Og spesielt synes jeg at damer skal øke kompetansen sin fordi vi kan så mye. Vi har så mye leder erfaring vi som har mange barn og har håndtert livet. Og vi må bidra og jeg tror som sagt at trener vi damer, utfordrer damer sånn som du har gjort med denne serien her og alt du har gjort med å formidle teknologi på en forståelig måte. Det er så viktig at vi som da er forbilder eller sånn som du er forbilde, at vi går foran og oppfordrer alle damer til å ikke bare være redd. Ikke vær redd. Bare lær litt hver dag. Sett av et kvarter for en podkast eller les en bok. Det er så nyttig. Så blir livet så mye bedre.

 

Silvija: Ja, Nina, jeg sitter og tenker også på at du gjør denne formidlingen og denne inspirasjonen, men med et veldig stort hjerte og en stor varme og medmenneskelighet. Så jeg tenker at det også er noe som vi ofte mangler. Vi snakker så mye om kamp om fremtiden. Men det å snakke like mye om samarbeid om fremtiden med stort hjerte for hverandre tror jeg vi trenger mye mer på. Og der er det utrolig fint at du minner oss på det. Tusen takk for en god samtale. 

 

Nina: Tusen takk for at jeg fikk lov til å være med. Du gjør en kjempejobb. 

 

 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University