Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn podkast. Jeg er Sivlija Seres og gjesten min i dage er Dea Storaas. Velkommen Dea.

Dea Storaas: Tusen takk.

Silvija: Du Dea, vi har snakket sammen før i en sånn strategisk innovasjonsfaglig podkast. Men denne blir veldig personlig. Jeg skal bare fortelle litt om selve serien også setter vi i gang. Og dette er en samtale i serien Lørn bokklubb som dreier seg om et slags digitalt eller virtuelt bokbad med folk som har skrevet bøker som jeg har blitt veldig sjarmert og påvirket av. Vi har snakket med diverse professorer og andre som har skrevet sakprosa om genetikk og om digitalisering og AI og juss og sånt. Men det vi skal snakke om er en bok om en av dine barn. En veldig personlig serie med historier og den boken tror jeg er den mest sjarmerende boken jeg har lest de siste 12 måneder. Utrolig sjelden opplevelse egentlig. Vi har snakket om den boka så vidt da vi ble kjent, så fikk jeg den til jul av deg. Også satt den under juletreet en liten stund også satt jeg meg med en kopp te en kveld og fortapte meg i det universet ditt. Og det er en sånn bok som jeg tenker at jeg og egentlig alle de andre mødre med litt respekt for seg selv og den jobben de gjør burde skrive. Og jeg vil lære hvordan. 

Dea: Ja, hvordan skal man. Egentlig så kunne jeg tenke meg å skrive mye mer og jeg har skrevet om min mormor og jeg har skrevet familiehistorier også videre, men denne boken var ment å komme ut i 30-års jubileet av hotellet vårt. Og det var i fjor. Og da var det også 30 år siden det yngste barnet ble født. Så boken skulle handle om både oppstarten og dette å være storesøster eller gå gravid og gjøre alt det andre som vi gjorde samtidig. Og dette er altså det fjerde barnet. Den fjerde datteren denne boken handler om. Og det er den eldste som da er 9 år som forteller. 

Silvija: Det er Liv Heidi 9 år og jordmor heter boken. 

Dea: Her er den.

Silvija: Der er den. Og du må vise noen av tegningene i den. For ikke bare har du skrevet det mens du passet det yngste barnet til da Henriette kanskje? Fortell litt om barna dine.

Dea: Ja, her har du for eksempel tegning, da. Og det er altså barna til Liv Heidi, de tre guttene som har tegnet til kapitelene. Og det er også dem som jeg har testet kapitelene på. Så når de var interessert og moren var interessert i å lese den høyt - for det er jo hun det handler om, så tenkte jeg at det var kvalitetsstempel nok. Men etter hvert så har jeg jo skjønt at det er mange ting jeg kunne lære om å skrive bøker og gi ut bok og selge bok. Som jeg kanskje kan gjøre hvis jeg skriver en bok til. 

Silvija: Ja, vi kommer tilbake til selve skriveprosessen. Men du Dea, du er en gründer. Du er en sånn hjørnestensperson i lokalt næringsliv der du er, men du er også en sånn familiemotor har jeg inntrykk av. Jeg har hørt litt også om hvordan dette flotte hotellet deres, søstrene Storaas både ble til og litt det fokuset du har med at det er døtrene dine sitt prosjekt like mye som deres prosjekt. Jeg vil at du skal fortelle litt om familiehistorien deres. Kanskje fra da boka starter til der hvor dere er i dag. 

Dea: Ja, du kan si at der boka starter har vi flyttet til en gård som vi overtok etter foreldrene mine. En veldig liten bondegård som har vært fraflyttet i mange år. Og der tenker vi at skal invitere folk inn. Og vi har all verdens husdyr og vi dyrker. Jeg har landbruks høyskole bakgrunn. Og vi kommer jo fra 70-tallet, både mannen min og jeg hvor vi var flyttet ut på landet med katt og kanin og alt mulig. Så det var en del av det, men det var også dette med å få barn oppi alt. Jeg var vokst opp som en kvinne som tenkte at jeg skulle bli leder for et eller annet. Også oppdager du at når du får barn og særlig får barn ute på landet - det var altså barnehage tre dager i uken fra 10-14. Det var det som var. Så parallelt med at du er gründer så må du også utvikle barnehagen, og du må være med å drive alt som barna er med på. Alt fra fotball og teater og alt mulig. Og sånn blir man jo kjent også. Så når du sier at kobling til lokalt næringsliv, ja. Vi startet næringsforening og jeg startet kvinnenettverk.

Silvija: Du var også medlem i disse unge entreprenørskap blant annet. 

Dea: Ja, og det er de siste årene jeg har jobbet med ungt entreprenørskap, og da har jeg vært lærer i grunnskolen og bidratt til at barn blir opptatt av å starte elev bedrifter. Og i boken så skriver jeg om hvordan Liv Heidi allerede da var opptatt av å drive sine egne foretak og tjene penger. 

Silvija: Og du har da 3 eller 4?

Dea: Jeg har da 4 jenter. Og boken handler om når Liv Heidi venter at hun skal bli storesøster til nummer 4. Og selv om dette er noen år siden så var det ikke vanlig å få 4 barn. Og hun er opptatt av både at hun må greie seg selv, at hun skal ta seg av sine småsøsken. Og hun er opptatt av det som skjer rundt henne. For eksempel er det krig på Balkan, så på skolen så lager de et eventyrhefte og selger til inntekt for barn som har det vondt under den krigen. 

Silvija: En av de tingene som fascinerte meg veldig - jeg vokste da opp Balkan, men Ungarsk etnisk, men har vokst opp i Serbia og hadde egentlig en flott barndom. Kjempemye fint å si om både den byen jeg vokste opp i og foreldrenes utdanning og jobb og de mulighetene de åpnet for oss som barn og kvinner og sånt. Jeg hadde besteforeldre som bodde ute på landet. Og særlig min farmor bodde i et sånt hus laget av tjukke jordveger og ikke noe innlagt vann og det var en brønn utenfor og det var dyr og natur. Noen av de beste minnene jeg har fra barndommen min har egentlig med opphold hos henne å gjøre. Og når jeg leste boken din og de opplevelsene som da Liv Heidi og Henriette og...

Dea: Solveig.

Silvija: Solvei, ja. Og denne babyen som til slutt kommer ut og alle tenker det blir en gutt, men det ble ikke en gutt det heller. Jeg husker de naturopplevelsene hvor dere går på tur og skal overnatte, noen skjærer seg, noen syr. Den lammefødselen var også helt uforglemmelig. Og den nærheten som barna hadde til livet. Jeg satt og tenkte på hvordan gjør jeg dette mulig for mine unger.

Dea: Ja, ikke sant. Nei det er ikke sikkert du kan det lengre. Da koronaen kom - den familien til hun som heter Solveig med tre små barn, de hadde vi boende fordi de var både i karantene og de holdt på å bygge hus. Og da tenkte jeg at jeg kan lage og snekre med disse guttene. Lage kaninbur, men da må de få kaniner også. Nå har de flyttet til byen og de måtte jo ta med kaninene. De har greid å holde dem i livet, men et effektivt liv passer jo ikke sammen med å ha mange dyr og å dyrke og å ta det som det kommer. Et effektiv liv er planlagt på alt mulig. Så jeg tror ikke det er så enkelt i dag. Så er det en ting til og det er at mødrene i dag har jo hele internettet og gode råd rundt seg. Mens vi måtte jo gjøre så godt vi kunne uten bestemødre på gåren. Og kanskje passet vi ikke godt nok på barna våre, men jeg pleier å si at den beste oppveksten du kan ha er på en gård hvis du overlever. Det er jo farlige situasjoner. De er ute med dyr alene, de går på ski og faller ned, men så greier de seg. Og dette er noe av det jeg vil fortelle om i boka. Hvor mye skal barn passes på? Og hvor mye lærer de ikke av det som skjer. Og det ansvaret de tar for seg selv og andre. Og den mestringsfølelsen. Nå som jeg jobber som lærer, du kan ikke få den samme mestringsfølelsen av at du legger sammen riktig. Du må faktisk være noe som er litt vanskelig som du greier. Og det er det mange barn som ikke gidder i dag. De gidder ikke å greie det, de bare setter seg ned og venter på at noen skal gjøre det for dem. Og det kunne ikke mine jenter. De måtte gjøre mange ting som de ikke likte også. 

Silvija: Men, jeg synes det var så mye sånn tillit fra din side til at barna fikser det. Jeg husker en del situasjoner fra boken hvor du ikke løser problemer for dem, men du hjelper dem å tenke på problemet så de kan ta det neste steget selv. 

Dea: Ja, og det tror jeg på for alle. Barn og voksne, det å gripe inn og gjøre det for dem er ikke alltid en god løsning altså. Den beste løsningen er kanskje å bidra. Du løfter deg som barn. Kanskje slår du deg litt, men kanskje må du sy fordi du prøvde å rense en fisk.

Silvija: Og du satt alene med den store kniven et øyeblikk.

Dea: Ikke sant. Det er jo farlig, men likevel er det kanskje det du lærer av. 

Silvija: Jeg vil spørre deg litt om skriveprosessen her. Jeg har skrevet 2-3 bøker. Det første er egentlig doktorgradsavhandlingen min, og den er basert på masse forskning og masse referanser og sånt kjempetungt språk. Den er egentlig ganske trygg å skrive fordi du følger en oppskrift. Så har jeg prøvd meg på en helt ny skriveprosess med digitalt dugnad som ble til staten og dataen, som dreier seg egentlig om en oppsummering av mine foredrag. Jeg hadde så lyst til å skrive en bok, men så visste jeg at jeg ikke hadde gjort nok forskning. Men okey, jeg bare skriver det jeg sier, og så vil det være godt nok for noen og relevant nok for noen. Så går jeg egentlig med en bok i magen. For lenges siden så leste jeg en bok som heter Ville svaner av en Kinesisk forfatterinne som snakker om tre generasjoner kvinner i Kina hvor første bestemor vokser opp i keiserkina. Mor er truffet fullstendig fra sin ungdom til sitt voksen liv av kommunistisk revolusjon. Så er det barnet, denne jenta som skriver boken som emigrerer til USA som en fiolinist eller noe sånt noe. Men det du ser er egentlig landet gjennom livene til disse kvinnene. Og jeg hadde så lyst til å skrive en sånn bok om Nord-Balkan, dette området som jeg er vokst opp i. Så tenker jeg alltid at jeg må gjøre research, jeg må forberede meg og jeg må ta et år av livet mitt. Så leste jeg denne boken din også tenker jeg at jeg kanskje tenker helt feil. Kanskje jeg heller skal skrive om noe jeg har levd, men som kan være like interessant og like personlig. Jeg liker så godt de personlighetene som dukker opp i boken din Dea. Si litt om å bruke seg selv.

Dea: Ja, noe av det viktigste var faktisk å komme i gang og komme inn i min egen eldste datter som 8-9 åring. Når jeg først hadde greid å komme inn i henne, da var det ikke så vanskelig. Jeg hadde ca. 1 time hver dag hvor dette barnet sov. Og resten av dagen så jobbet underbevisstheten med hva er det som blir dagens kapittel. Jeg hadde også en sånn brainstorming for meg selv og lagde en liste over hva jeg kunne ha med, men det var denne muligheten til å komme inn i skikkelsen som er hovedpersonen som var spesiell. Og jeg begynte å skulle skrive om den neste datteren min. Men hun har jeg ikke kommet inn i på samme måte enda. Så da kan jeg ikke skrive så lett. Det du sier om å skrive, enten bruke mye research eller skrive ut ifra seg selv - altså jeg har en venninne som har skrevet en bok om den gården hun kommer fra. Og det er masse, masse fakta. Noen historier fra henne og historiebøkene, men hun også berører meg når jeg leser den. Hun sa den boken er ikke for noen andre. Så sier jeg at jeg vil ha den. Og du kan få min. Vi kan bytte. Så måtte hun gi den til meg. Så sier jeg at når jeg leser den boken, så leser jeg samtidig om mine forfedre på en annen gård i Norge og den tiden. Jeg tror vi kan skrive på så mange måter, og det som er skummelt er i min periode hvor jeg skrev, så møtte jeg min venninne som var veldig opptatt av fakta. Og jeg tenkte at min bok blir ingenting for den blir ikke sånn som hennes. Og når vi er ferdig så er vi fornøyde begge to, og vi har fortalt historier som berører andre mennesker, verdenshistorien, lokal historie., Jeg tror det er viktig at vi uttrykker oss og kommuniserer ut i fra den vi er. 

Silvija: Hvis jeg husker noe riktig, jeg har ikke boka her rett ved siden av meg. Men det er en serie av ca. 10 historier hvor hver av dem har en definerende øyeblikk i seg. Og man blir veldig glad både i moren og faren gjennom deres måter å håndtere både Liv Heidi og de andre to jentene. Liv Heidi opplevde jeg veldig i den boken. Hun er veldig sånn nå fikser vi dette. Veldig pragmatisk, veldig løsningsorientert og modig jente. 

Dea: Ja, og egentlig så er de jo det alle sammen. Og jeg ser at barnebarna mine blir sånn også. I hvert fall de som etter hvert får lov til å bevege seg ute og planlegge selv og finne på ting. Så har de med seg noen verdier. Og vi har snakket om dette med å starte eget. Være gründer, starte virksomhet som starter på en bondegård som er et hotell, som dreier seg om mennesker. Vi har sett at dette har krevd mot. Det har krevd fleksibilitet. Det har krevd at de tar ansvar. Men det har også gitt så enormt mye at de kan hjelpe hverandre. Og nå er det Liv Heidi som er den eneste som ikke jobber i hotellet og i familiebedriften, men hun er medeier og hun er en spennende mellomleder i DNB på nordisk plan. Og hun motiverer mange mennesker i Norden. Hun motiverer sine søstre. Men når hun har en vanskelig dag så ringer hun også sine søstre og får hjelp fra dem. Så dette fellesskapet som disse fire som er så forskjellig har fått er også veldig spennende. 

Silvija: Du har nesten vært litt lur eller manipulerende når du lagde søstrene Storaas Hotell?

Dea: Det var de som lagde det. Altså Jarle og jeg, mannen min, vi startet og det var Jarle som ville ha hotell og vi snakket mye om at barna måtte få gjøre akkurat som de ville. De reiste til Sør-Amerika og Australia og England og ja. Og utdannet seg til helt andre ting. Men så kom de hjem for å jobbe litt mellom. Så bestemte hun som egentlig var skuespiller og hun som hadde utdannet seg som kokk at nå går vi til mamma og pappa og spør om vi kan overta hotellet. Så gjorde de det. Så kom hun tredje, hun som hadde begynt å etablere seg i Australia, hun kom også hjem. Så var det de tre som døpte om hotellet til søstrene Storaas. 

Silvija: Fantastisk. Noe riktig må dere har gjort. Jeg tenker også at det må ha vært utrolig givende å vite at de er ikke blitt der fordi de følte seg pliktet av odel eller noe sånt, men de har faktisk vært på andre siden av kloden og funnet ut at der de vokste opp er det stedet de har mest lyst til å være.

Dea: Ja, men de bor altså i byen. De har ikke ønsket å bo på hotellet eller gården. Så de bor 2 mil unna. Så dette er kvinner som ser alt det vakre og alt det flotte, men de vil heller være en del av verden enn bare det lille lokalsamfunnet. Så nå er de på en måte begge deler. Også i dette året som har gått med korona og hvor hoteller har vært stengt ned og hvor de planlegger, de lager kjøkken, flisfyring, planlegger bryllup, så blir alt avlyst. Det har vært så tøft at foreløpig så er det ingen av dem som har sagt opp og vi har jo ikke lagt ned. Men den testen dette året har vært har jammen vært tøff. De er fremdeles venner. 

Silvija: Du, jeg synes det er veldig spennende og veldig utviklende å ha sånne fellesprosjekter, men jeg tenker litt på fellesprosjekter de hadde helt fra barndommen av. Og da fikk jeg noen historier og som du sier kanskje de ikke er 100% sanne alle sammen, men de er hvert fall en kjerne som de bygge rundt som har hendt. Og det kapitelet som jeg husker best er dette lammet fødselen og hvor Liv Heide må være jordmor for dette lammet. Der er det også et sitat som du sier at jeg er ikke sikker på at jeg vil dette, men jeg ser at jeg må fra henne. Du må fortelle om denne historien. 

Dea: Ja, den også fordi vi starter jo egentlig boken med å fortelle at Liv Heidi er ikke glad i dyr. Hun synes ikke det er noe morsomt at hun har som jobb når hun kommer fra skolen å gi mat til hestene. Så hun forhandler seg bort fra dette. Så hun tar hele familiens klesvask i stedet og slipper dette med dyr. Det er det Solveig som driver med. Så er det altså et lam som fødes som ligger feil vei inni moren. Og Liv Heidi er både stor nok til å forstå og hun har en liten hånd. Hun kan da stikke armen inn i sauemoren og dytte lammet sånn at vi får tak i forbena og får dratt det ut. Og er det på liv og død så er det sånn for alle at vi kan ikke bare sitte å si at nei det har vi ikke lyst til, men barn får med seg dette ganske tidlig at noe er det de har lyst til og noe er det de må gjøre. Og da er vi tilbake med det med mestringen igjen, for jeg tror at når du da greide det så har du mestret noe. 

Silvija: Lammet ble født, og så overlevde lammet, men ikke moren?

Dea: Ja, det stemmer. Og sånt skjer. Jeg fikk et lam til som lå riktig, men så kom jo hele livmoren. Dette er sånn som barn ikke opplever i det hele tatt. Hvis de skal rense fisk så får de jo brekningsfornemmelser. Hvis dette er en del av det de må og de greier det så er det veldig mye annet i livet de greier også. 

Silvija: Enig. Pluss at jeg tror at det å forstå at livet er en gave, du har ikke kontroll over alt. Det å ha respekt for liv og for innsats. Det tror jeg er kjempeflotte opplevelser.

Dea: Ja, og dette var jo det en samtale rundt som også er nevnt i boka, hvor Liv Heidi kommer fra skolen og lurer på - de har snakket på skolen om hvor mye det koster å få barn. At hvert barn koster en million og det var sagt på den tiden. Kanskje var det sant, jeg vet ikke. Og hun kommer hjem og spør om det er sånn at vi er veldig rike som kan ta imot barn nummer fire når ingen andre i klassen er mer enn tre. Og da forklarer jeg at det koster med hvert nytt menneske, men det er også en så stor gave og vi greier det nok fordi vi har så mye etter de andre barna. Vi snakker også om barn som blir syke. Hvor foreldrene da kanskje må sette av resten av livet til å ta seg av det barnet. Det er jo mange ting rundt respekt og dilemmaer rundt menneskeliv som faktisk barn kan forstå fra de er ganske små. 

Silvija: Og en ting er mestringsfølelse, en annen ting er samarbeidsevne og oppfinnsomhet. Jeg vil at du skal kommentere litt rundt det også. Jeg har snakket med Henriette på telefonen om et prosjekt, men jeg har ikke møtt noen av døtrene dine, men jeg har sett dem isbade på video. 

Dea: Ja.

Silvija: Så de er tydeligvis fortsatt veldig både mestringsglade og samarbeidsvillige for de isbader sammen. 

Dea: Jada, og de utfordrer hverandre. Men dette med bading, jeg sitter nå i et båthus ved sjøen. For jeg har noen fjerne slektninger som drev med et firma med sjøen som shippet ut is til Europa. Så der har vi tilgang. Så jeg har badet i dag. Det er det første jeg gjør om morgen. Og det har jeg gjort siden påsken jeg har vært på besøk her. Så de har et visst press når det gleder den badingen. 

Silvija: Hvis jeg ikke husker helt feil så var det gjort tidlig på våren i fjor og da måtte de knuse is for å kunne bade. Så helt i tråd med mammas spill. Noen eksempler på oppfinnsomhet fra boken. Har du noen favoritteksempel der?

Dea: Ja, de skulle jo drive å tjene penger hele tiden. Så Liv Heidi og en venninne skulle altså starte en slags beautysalong på stabburet. Og der skulle det være aromaterapi. Og pengene skulle jo da gå til barn som trengte det. Men de brukte jo opp alle lommepengene sine til å kjøpe salver og fin musikk. Og da de skulle ha reklame for dette så måtte jo jeg og den andre moren si til dem at dere må bare invitere noen dere kjenner. Dere kan ikke ha alle som kommer hit, og så er dere to små jenter som skal massere dem på stabburet. Så de fikk altså bare to kunder og det var meg og den andre moren. Så de gikk ikke så veldig i overskudd på det prosjektet der. 

Silvija: Jeg må innrømme at det høres veldig entreprenørskaps ut det også. Det er ikke meg det lukter fjøs av? 

Dea: Ja, det er jo Liv Heidi igjen. Hun ønsket altså ikke dette med å bo på landet på den måten. Så når jeg var i begynnelsen og vi bodde der så var jeg stortsett alene med alle disse barna og alle dyrene vi hadde for min mann var ofte av gårde og jobbet som journalist. Så hadde jeg vært i fjøset, da var det bare Solveig. En av dem hadde jeg i bæremeis på ryggen når jeg gikk i fjøset. Og Liv Heidi satt inne og så på TV. For hun ville ikke være med. Så var det slutt med TV-en, så klemte hun fingeren i døra sånn at den ble klemt tvers av. Og jeg måtte bare putte alle barna i bilen og kjøre til sykehuset. Og Liv Heidi var veldig stille. Hun satt der med lillefingeren i et håndkle. Så kommer vi inn på sykehuset og hun vil helst gå inn alene. Så sier jeg at neida vi må være med. Så sier hun til sykepleieren at det vil jeg bare ha sagt; det er ikke meg det lukter fjøs av. Så da var hun nok litt skamfull ovenfor familien sin. 

Silvija: Den lillefingeren fungerer i dag?

Dea: Ja, det ble bare som en liten klo. Men den ble nestet sammen, den fungerer, men den er liksom ikke vakker. Men det gjør ingenting. 

Silvija: Det er kanskje et minne og sånn som man gjør med tatoveringer ellers med definerende øyeblikk. Også dette med at vi bare prøvde litt?

Dea: Ja, Solveig og Henriette - tre og fem år, så hadde de jo god greie på alt som hadde med forplanting og parring og alt å gjøre. Vi hadde kaniner og vi hadde sagt til dem at nå skal vi ikke ha kaninunger. Hankaninene skal være der og hunkaninene skal være der. Så er det altså at hunkaninen den ene får plutselig mange unger. Og da er det mannen min som tar dem for seg. Også spør han om har dere hatt hun kaninene og han kaninen sammen. Og da er et Solveig som svarer at vi bare prøvde litt. Men når det gjelder kaniner så holder det.

Silvija: Det holder. Det er kanskje nyttig læring for livet det og. 

Dea: Ja, jeg tror det. Hun var veldig opptatt av alt det som har med parring å gjøre. Så det var en på skolen som bodde sammen med bare moren sin. Og da var hun veldig opptatt av at der kunne det ikke bli noen småsøsken, for moren hadde ikke noen å parre seg med. 

Silvija: Men du, jeg sitter og tenker på disse døtrene dine. Det er Liv Heidi, Henriette, Solveig og den minste som ble født var?

Dea: Else. Og hun er 30 år nå.

Silvija: Else. Jeg husker jeg leste et intervju av han Kristoffer Robin i Winnie-the-Pooh i Ole brom og han var veldig fornøyd med pappa som fortelle alle disse fantastiske eventyrene hans i barndommen., Det er spennene å høre hva dine døtre tenker og tenker de på denne boka som bare internt bruk eller ikke? Jeg sitter og tenker på at med mine egne foreldre. Min farmor fortalte meg masse historier fra barndommen til pappaen min. Og jeg savner det sånn for moren min. Jeg kan ikke disse historiene for meg og min søster. Det forsvinner et eller annet sted i underbevisstheten i vår egen hjerne. Jeg tror at det å skrive noe sånt er en stor gave. Hva synes de? 

Dea: For det første så tror jeg de synes akkurat som det du sier, men vi er også som familie opptatt av historie fortelling. Og de bruker det på hotellet. Og hun som er utdannet skuespiller er Else. Hun forteller jo sine egne historier og familie historier og andre historier til de som kommer på hoteller. Og på en måte så er det å fortelle historier når det treffer den som hører. Det er jo noe av det største vi kan oppleve synes jeg. Så du kan trene på å fortelle på en sånn måte at du treffer en annen. Så kommer det en ny historie tilbake. Hvis vi to hadde sittet her nå uten denne boken så hadde jo jeg kommet til å spørre deg om å fortelle mer om denne farmoren. Så hadde du fortalt mer om hun.

Silvija: Den tradisjonen rundt historier forteller som var så sterk mens vi hadde muntlig form har gått litt tapt og jeg synes det er utrolig fint at du tar vare på disse perlene mens man kan. 

Dea: Ja. Og jeg skulle så gjerne ønsket - nå har jo dere lagd Lørn Bookclub. At det var en slags måte å møtes å inspirere hverandre. For jeg kan jo egentlig bare litt. Og jeg vil lære mye mer og høre hvordan andre tenker og hvordan de når frem. 

Silvija: Jeg har gjort noe litt sånn out of the ordinary i begynnelsen av mars. Så var jeg på en ukes skrivekurs i Stavern hos Niels Christian Geelmuyden. Jeg har fire barn og jeg jobber for mye og det var korona og vi måtte holde avstand og i det hele tatt. Det var en million grunner til å avlyse. Og jeg gjorde det ikke. Og det var det beste for meg selv jeg har gjort på kjempe lenge. Man kan ikke lære å skrive på en uke, men man kan snakke med andre om det man vil fortelle og det er den prosessen som har vært utrolig inspirerende. Jeg tror det du sier at man fant en virtuell møteplass på to nivåer. Det ene er at det hadde vært veldig spennende å få andre som har lest denne boka å få lov til å prate litt om det. At det ikke bare er vi to, men at alle som vil kommer inn og sier hva de synes. Så den type også synes jeg det hadde vært utrolig spennende å ha en forbedrende skrivemøte hvor man snakket om sine egne ideer og utviklet dem sammen. 

Dea: Ja, det må vi få til. 

Silvija: Så kan vi kanskje ha noe fysisk på søstrene Storaas til sommeren også.

Dea: Det satser vi på Silvija. 

Silvija: Ja. To gründer damer må ikke være alt for lenge sammen. 

Dea: Nei, det er nettopp det. 

Silvija: Før det blir et land av det. 

Dea: Eller en bok. Eller en bok.

Silvija: Eller en bok. Vi kan prøve å la hver å snakke om det, men så popper det opp nye ideer og det er litt av det som er gleden også. Jeg vil spørre deg om tre forbilder som du nevner for meg før vi går mot landing. Det er Astrid Lindgren, Anne Katt Vestli og Berit Brenne. Astrid Lindgren har jeg lest en del av. Anne Katt Vestli har jeg til min store skam lest alt for lite av. Og Berit Brenne har jeg ikke hørt om en gang. Jeg vil du skal fortelle meg om disse tre damene og hvorfor du liker dem. 

Dea: De var jo barneteamet fortellerne da jeg var liten. Jeg har oppdaget bøkene deres igjen og jeg har funnet dem på antikvariater eller i min egen bokhylle og begynt å lese for de eldste barnebarna og ser at det å lese om barn som vokser opp enten det er oppe i - nå gikk lyset her. 

Silvija: Det går fint. Du får kjempefin belysning. 

Dea: Enten det er oppi en dal eller det er i Oslo eller det er et eventyrlandskap som Astrid Lindgren ofte lager. Barn blir fasinert av barn som tar utfordringer. Og det er ikke det at jeg skriver på noen måte i den klassen, men jeg har nok tenkt at jeg skal fortelle barna. Gi dem en slags rollemodell. Noen tanker som ikke bare er Harry Potter. Hvor ting løses med magi da. Jeg vil at de skal forstå at barn kan løse ting ut ifra seg selv og det det som er utfordringen der hvor de er. Og jeg synes også at det er veldig spennende med disse kvinnelige forfatterne som har løfte frem barn og barneliv på en sånn måte at det egentlig er like spennende å lese det som voksen.

Silvija: Jeg leste Ronja Røverdatter her i fjorsommer. Og er egentlig fascinert over det motet som hun lille jenta tar med å stå imot den allmektige faren sin for noe hun tror på og egentlig oppdrar faren sin litt i prosessen. 

Dea: Ja, og jeg har altså barn som er Ronja Røverdatter barn. Og nå samarbeider de med sin far. Når jeg trakk meg ut av hotellet så var det delvis fordi jeg mener at mødre ikke skal jobbe sammen med sine døtre. Hadde jeg hatt en sønn så kunne det hende det var annerledes, men jeg har en følelse av at mødre står i nok i hodet på døtre. De behøver ikke å være ved siden av å fortelle dem hva som er riktig og galt. Og det som også er morsomt er at nå har de faren sin ved siden av seg. Og denne faren fremgår også i boken. Jarle er ganske tydelig mann. Og nå når han samarbeider med sine Ronja Røverdøtre så blir han satt på plass som i den boken. Og han tåler det. Han tåler det. 

Silvija: Han elsker det kanskje til og med.

Dea: Kanskje til og med det.

Silvija: Det må være stolthet i det. Så man tåler det kanskje bedre fra de man elsker og de man har vært med på å skape sterke enn noen andre her i verden. Men du, siste spørsmål. Ditt neste bokprosjekt?

Dea: Ja, jeg har snakket mye i denne podkasten om dette. Å bidra til å fortelle historier om jenter, kvinner som mestrer vanskelige ting. Som mestrer ikke bare det de har lyst til, men også det de må. Og akkurat om deg Silvija, så kunne jeg nok tenkt meg å skrive noe fra mitt eget liv eller på en sånn måte at jeg får vist hva vi har måttet. Du og jeg. Og hvem som helst som strekker seg. Vi må gjøre en hel del ting som vi i ettertid er ganske stolte av. Og jeg vil gjerne fortelle noen historier. Jeg har formødre som har fortalt meg sine historier som har inspirert meg. Og jeg kunne tenke meg å skriv en sånn bok. Men jeg som deg vet ikke helt når jeg kommer i gang. 

Silvija: Jeg antar at på et tidspunkt så må man presse seg selv inn i et hjørne.

Dea: Ja, det er nettopp det.

Silvija: Så kanskje vi kan se om det går å lage en liten sånn skriving - i stedet for yoga-retreat, så skrive-retreat hvor man binder seg til masta i påsyn av andre. 

Dea: Det er noe med det.

Silvija: Du Dea, kjempehyggelig å snakke med deg. Veldig inspirerende hver gang. Om det er om ledelse og innovasjon eller om det er om livet, barneoppdragelse og bok skriving. Tusen takk for at du var med oss i Lørn. 

Dea: Tusen takk for at jeg fikk lov til å være med. Ha det godt. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University