Velkommen til Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei, og velkommen til Lørn. Jeg er Silvija Seres. Gjesten min i dag er Anette Wærsten, gründer og styreleder i Waken AS. Velkommen.

Anette Wærsten: Tusen takk, Silvija.

Silvija: Jeg vet ikke om jeg uttalte det riktig. Skal det være mer norsk?

Anette: Nei, Waken er helt riktig! Veldig bra sagt.

Silvija: Veldig bra. Jeg skal si noen ord om serien så folk vet hva de lytter til, og så går vi inn i samtalen. Denne serien som vi så vakkert kaller WLT står for Women Lørn Tech, og ideen er at vi får lov til å snakke med flinke damer som kan tech og vil noe med tech. Målet er å gi folk litt større rom til å utdype sitt syn på muligheter, og også en slags aktivisme med tanke på fremtiden blant damer som må ta større plass. I dag skal vi snakke med deg. Da begynner jeg med det som er mitt vanlige spørsmål; hvem er du og hvorfor ble du sånn?

Anette: Det er alltid litt vanskelig å svare på, i hvert fall å fatte seg i korthet. Først og fremst er jeg nok en veldig engasjert, nysgjerrig og målrettet dame. Jeg er født og oppvokst på Røa i Oslo og bor nå Eiksmarka. Jeg er gift og har to veldig aktive barn, og selv også tidligere fotballspiller. Det er den korte versjonen.

Silvija: Spennende. Tidligere fotballspiller, altså mye fotball?

Anette: Jeg spilte i Røa Dynamite som det nå heter. Jeg var med å bygge opp damefotballen i Røaland, så det var en fantastisk reise å være med på.

Silvija: Så gøy. Du gikk da fra å være fotballspiller og økonom til å være en tekno-gründer?

Anette: Ja, og det tror jeg henger litt sammen med at jeg alltid har vært en person som har søkt etter å gjøre nye ting. Hvis man blir på et sted for lenge, kan man kjede seg litt. Og jeg er jo «competitive», så det å strekke seg etter noe og jobbe hardt for å få til noe. Da jeg fikk den muligheten, så tenkte jeg at det kan jeg ikke si nei til. Så jeg har egentlig vært en sånn som har tatt de mulighetene som har kommet. I et naturlig veiskille hvor det selskapet jeg jobbet i ble solgt, da hadde vi bygget opp et CRM-miljø i et større konsulentselskap, og jeg fikk da muligheten med en jeg møtte tilfeldig egentlig som spurte «har du lyst til å være med å finne på noe spennende?», der jeg tenkte «ja, det kan jeg vel», og så ballet det på seg. Kanskje litt naivt å hoppe inn i det, men det tror jeg ofte er det man må, ikke tenke på alle «if’s and but’s» og konsekvenser. Det verste som skjer, er at man kan få det til. Det er kanskje meg i et nøtteskall. Også ble det Waken, da.

Silvija: Enten at man får det til eller at man lærer noe underveis.

Anette: Begge deler!

Silvija: Det er bra uansett. Men man må være litt robust kanskje?

Anette: Ja, og det henger kanskje litt sammen med hvorfor velge fotball den gangen, da jeg var mindre. Men det tror jeg nok, at man er litt tøff og ikke lar seg pille på nesen, og tør å gå for det man tror på. Det tror jeg er ganske viktig. Det å ha litt bein i nesa er nok viktig i denne relativt mannsdominerte bransjen enn så lenge.

Silvija: Jeg synes det høres ut som at du har laget et veldig spennende selskap. Fortell oss litt om Waken, og husk å forklare folk hva CRM er og hvorfor det er et strategisk verktøy.

Anette: Takk for det spørsmålet, først og fremst. I Waken jobber vi med kundereisen, med å få kundeinnsikt, engasjere de ansatte og involvere de i forhold til deres arbeidsprosesser; hvor er det skoen hos dem trykker. For så å se på teknologi og hvilken teknologi er det vi trenger for å hjelpe de ansatte med å jobbe effektivt og optimalisere arbeidshverdagen, slik at de kan serve kundene på en formålstjenlig måte. Det er vel egentlig det det handler om. Kort oppsummert, CRM står for Customer Relationship Management, og det handler om å serve og forvalte kundene på en god måte sånn at de ønsker å bli i det selskapet eller kjøpe de tjenestene av det selskapet som de er i dialog med, og forbli. Bli en lojal kunde.

Silvija: Det finnes både ferdigløsninger og det finnes løsninger man bygger selv. Jeg tror det er veldig mange som ikke er teknologer som blir litt skremt av dette. Jeg har et bilde i hodet, en butikk for eksempel. Hvordan kommer man i gang med å være datasmart mot kunder? 

Anette: Det jeg tror er aller, aller viktigst, og det er kanskje der man fusker mest, er å hente innsikt fra kundene. Det å rett og slett spørre kundene; hva er det dere er opptatt av? Hvis dere skal kjøpe hos oss, hvordan skal vi presentere produktene, hva slags type produkter skal vi ha? Det å bruke litt tid i det forarbeidet, før man organiserer seg i forhold til hvordan man skal jobbe i butikken. Deretter hvordan man skal legge til rette for god systemstøtte, for det er kundenes faktiske behov og ikke hva man antar at de trenger, som også gjør at man kan få tilrettelagt for et godt system og at man får lønnsom business.

Silvija: Veldig bra. Du sier også at du liker å forenkle og bruke andre folks kompetanse rundt deg. Jeg tror det er en viktig del av all teknologiledelse i dag. Kan ikke du fortelle litt mer om hvordan man gjør det.

Anette: Jo. Nå har vi jobbet med dette i 15 år og er lidenskapelig opptatt av CRM. Jeg tror det handler om at man ofte så at man mislyktes med den type initiativer, fordi man kompliserte ting. Og fordi man dyttet så mye inn i disse systemene, som gjorde at både de ansatte ble forvirret og kanskje kunden også ikke fikk de svarene og informasjonen de trengte. Jeg liker å presentere ting på en enkel måte. Det første vi gjorde var å prøve å tilnærme oss dette markedet på en enklere måte. Det å være tydeligere på hva skal faktisk denne løsningen tilby både den ansatte og kundene der ute. Jeg liker å lære av andre, og jeg vet at jeg ikke alltid vet best, og det er egentlig ganske deilig. Det er så mange kompetente mennesker rundt meg i mitt nettverk og i selskapet vi har. Jeg tenker at skal vi bli gode, så må jeg alltid søke etter de som er bedre enn meg selv og som kan ting jeg ikke kan. Så jeg er veldig glad i å lære av andre og blir veldig inspirert av andres kompetanse, og synes det er spennende å se; hvordan kan jeg bruke den videre ut i mine relasjoner og ut i markedet?

Silvija: Et sted tidligere spurte jeg deg hvem som inspirerer deg, og du svarte folk som går egne veier og folk som er ekte, gjerne med tydelig faglig kompetanse, men som kanskje også tør å bruke ikke bare sin ektehet, men annerledeshet. Dette med verdien av mangfold har jeg lyst til å høre deg mer på. Du sa også at du likte veldig godt å høre på Caroline Farberget

Anette: Det jeg tenker først og fremst. Jeg er naturlig nok veldig opptatt av relasjoner. Skal man bygge gode relasjoner, om det er nære relasjoner, businessrelasjoner, forretningsforbindelser eller om det er andre typer relasjoner, digitale – så må man være ekte. Få frem personligheten i hvem man faktisk er slik at man lettere kan forstå, det tror jeg nok er den ekteheten. Det er lettere å hjelpe noen hvis man er ærlig og åpen på hvor skoen trykker. Skal man få til det, så må man også være personlig, åpen og ærlig i tilnærmingen sin, også må man ha respekt for at man er forskjellige. Og jeg elsker forskjellighet, det å være annerledes er en kjempestyrke, også er spørsmålet hva er annerledes? Jeg tenker at man må by på det man har, også må man søke de personene som kanskje kan komplettere det og som ser verden fra et annet ståsted. Disse perspektivene er kjempeviktige, og kanskje spesielt for oss som jobber i et marked hvor vi skal hjelpe kundene våre med å nå sine kunder, og de kundene er jo forskjellige. De har forskjellige perspektiver, og da må vi ha med det inn når vi også hjelper våre kunder. Være åpen og ærlig på hva man kan, og hva man ikke kan. Jeg har latt meg positivt overraske over hvilke muligheter man faktisk får når man forteller at «vet du hva, det her er jeg ikke så god på, men jeg kan gjerne prøve» - «ja, det er supert, vi stoler på deg». Istedenfor at man sier at man er kjempegod på dette, også failer man. Jeg tror det gir noen flere muligheter.

Silvija: Jeg er brennende opptatt av mangfold, også er jeg litt redd for å snakke om det, for det blir en så damegreie. Men jeg tror det er viktig med rikdom i perspektiver, og kanskje også en positiv friksjon når man får litt nye perspektiver, som gjør det virkelig spennende. Det hjelper ikke å ha masse nye perspektiver hvis man ikke tør å lufte dem og bruke dem. Samtidig vet man at det vil skape frustrasjon, for det bremser prosessen litt, men det gjør at sluttresultatet blir veldig mye bedre. Det å ha det motet til å bruke det har jeg kjent en del på.

Anette: Ja, også tenker jeg at vi kommer oss ikke videre hvis ikke vi åpner for det. Da blir det «same, same but different color» som jeg liker å si. Hvis man ikke tør å utfordre og tør å grave litt og undre seg over, undre seg liker jeg veldig godt. Det er ofte sånt barn gjør, de undrer seg hele tiden, stiller masse spørsmål; «men hvorfor det?», de søker å forstå. Jeg tror det å undre seg over disse ulike perspektivene og bruke verdien i det, er en vinneroppskrift. Jeg tror det er viktig.

Silvija: Anette, jeg spurte deg om hvordan du mener at vi skal modernisere. Du foreslår en slags tretrinnsrakett. Kan ikke du snakke litt om det?

Anette: Jeg tenker at det aller viktigste er å ikke se til de som er lik seg selv. I hvert fall så opplever vi at når vi er i en form for forespørselsprosess i forbindelse med et prosjekt, så spør man ofte om referanser som egentlig er helt lik seg selv, i den samme bransjen man jobber i. Helt likt selskap egentlig, samme produkter og tjenester. Men det jeg tenker er viktig, er at man faktisk ser på hvilken forretningsprosess man skal jobbe med, om det er salg, marked, kundeservice eller andre forretningsprosesser. Å se til selskaper som er ulik en selv, hvor man kan finne de små gullkornene. Der kan man faktisk finne konkurransefortrinn, de gjør kanskje salg på en litt annen måte, som du kan dra med inn i en helt annen bransje og kanskje få fantastiske fordeler. Jeg tror også det er ekstremt viktig at man fokuserer på det praktiske. Vi vært litt innom det, det å tørre å forenkle. Det er veldig lett å si veldig mye om ting og lage veldig store ting, for det er når man må avgrense at det kan begynne å bli litt vanskelig. Jeg tror oppskriften til suksess og til modernisering og implementering av digitale løsninger ligger i å tørre å forenkle. Og som vi var inne på, at flere av oss må være nysgjerrige, vi må også stille flere spørsmål. Hvis vi skal finne ut av hvordan vi skal gjøre ting på en annen måte i morgen enn det vi gjør i dag, så må vi stille spørsmål, og det er da jeg tenker at de gode ideene kommer og man kan begynne med innovasjon og utvikling. Så jeg tror på det med å se på forretningsprosessen, det med å ha en mer praktisk tilnærming og forenkle det, og det med å stille spørsmål og utfordre. Det tror jeg på.

Silvija: Jeg sitter og tenker på at det å forenkle veldig ofte er et uttrykk for at man har forstått problemet litt bedre, og kan si mer presist hva det egentlig dreier seg om. For meg er det ofte folk som kan forklare vanskelige teoretiske konsepter gjennom bilder eller gjennom relativt enkle tankesett, som er både de beste lærerne, men også de som forstå det aller best. Jeg sitter og tenker på telefonen min, en iPhone. Jeg husker på den historien på hvor mange forsøk eller hvor lang tid det tok før designerne i Apple, og de er skikkelig flinke folk, klarte å komme opp med noe som bare hadde én knapp. Steve Jobs ville ikke ha mer enn én knapp, men alle sa det er umulig – «nei, da får dere jobbe videre med saken». Det å være litt kompromissløs på at det skal være så enkelt at det ikke går an å forenkle det noe ytterligere.

Anette: Også tror jeg det handler om å tenke at 80 % er godt nok. For det tror jeg er en felle man kan gå i, at man skal fylle alt mulig rart inn i systemene og man glemmer seg litt. At man ikke har fokus på det faktiske behovet. Det tror jeg også gjør at man ofte kompliserer det mer enn det trengs. Også har man kanskje ikke alltid spurt de som sitter med utfordringene og kjenner på det hver dag.

Silvija: Det er en utrolig fin spanskfødt dame som jeg har glemt navnet på nå, men gift med en i shipping og har jobbet med ledelse hele sitt liv. Hun snakker så spennende om dette med at «done is better than better». Av og til kommer du veldig mye lenger hvis du avslutter oppgaven og beveger deg til neste fase. Summen av slike «bare bli ferdig, bare bli ferdig», blir over tid ekstremt mye større enn hvis du skal fikse det første du gjør til det er 105 %. Da tror jeg vi er tilbake på dette 20/80-prinsippet, hvor jeg tror at man av og til ikke trenger å gå opp til 80 % engang, av og til får man utrolig mye ut av de første 20 og se; er vi på riktig spor? Og så kan vi gjøre versjon 2 veldig mye mer riktig, i samme og justert retning.

Anette: Også tror jeg det handler mye om forarbeidet. Ofte er man så utålmodig fordi man har bestemt seg for at nå skal vi digitalisere oss, nå er vi i en transformasjonsprosess og vi skal ha nye systemer på plass. Også glemmer man å gjøre et godt nok forarbeid som gjør at man kanskje kan få nye strafferunder i etterkant. Og at man ikke sånn sett tenker enkelt nok. Så jeg tror også det med forarbeider er ekstremt viktig.

Silvija: Jeg har lyst til å høre deg litt også på det å være gründer. Fortell oss først, hvor lenge er det siden dere stiftet selskapet, og hva er det viktigste eller vanskeligste du jobber med nå?

Anette: Det har vært en spennende reise, vi startet i 2015. Da var vi to, meg på salg og min gode partner in crime, Kristine Kjenes, på teknisk. Fantastisk løsningsarkitekt. Så vi var to, hadde ingenting, ikke en kunde. Vi var oss som på en måte løp rundt. Jeg tror styrken i vår relasjon har vært avgjørende for hva vi har fått til, at vi er såpass forskjellige, hvor jeg hadde ansvar for det kommersielle mens hun kunne være med å levere på det tekniske. Det er med det utgangspunktet vi har bygget selskapet videre. Jeg tror nok at noe av vår suksess har ligget i at vi for det første har jobbet hardt hele tiden. Det gjør jo alle gründere naturlig nok, dag og natt for noe man brenner for og har lyst til å få til. Men jeg tror nok også at vi har vært veldig flinke til å bruke folk rundt oss. Vi har flinke til å bygge gode partnerskap, som også gjør at vi har kommet dit vi er i dag. Også har vi nok tatt med oss den annerledes tilnærmingen i starten, det å tørre å tenke litt enkelt og utfordre på det.

Silvija: Jeg skal skrive en bok om alle feilene jeg har gjort som gründer når selskapet er trygt i havn om noen år. En av de tingene jeg skal skrive om er å ikke være så innmari redd for å hente investorpenger med en gang. Jeg har vært veldig forsiktig, jeg har vært investor selv og sett utallige gründerselskaper gå tomme for penger altfor tidlig. Så jeg har vært ekstremt nøye med å holde igjen på kostnader, men det hindrer jo vekst. Hva tenker du rundt den floken?

Anette: Den kan jeg kjenne meg litt igjen i. Vi har vært opptatt av å bygge sten på sten, det er nesten sånn en krone inn, en krone ut. Jeg kan også dele det du sier i forhold til at vi kunne investert det vi har spart tidligere. Det skulle jeg ønske at vi kanskje hadde gjort, at vi hadde turt å ta litt større risiko på det. Men det er litt det vi gjør nå. Dette prosjektet som har vært aller viktigst for oss nå, først og fremst for min del og, fordi jeg tror at skal et selskap gå fra å være et barn til en ungdom og voksen, så trengs nye perspektiver. Vi vil alltid være gründere, jeg er gründer i hjertet, så det å få inn noen som kan dra det videre og profesjonalisere både driften, og det vi også har jobbet mye med er å profesjonalisere styret; få inn ressurspersoner som kan hjelpe oss med å ta det neste steget. Det tror jeg har vært en viktig og riktig prosess. Jeg tror også som gründer at man heller ikke må være så redd for å slippe andre inn. Det å dele tror jeg er en utrolig styrke, og ikke være så redd for at det man kan og har blir tatt av andre. Ofte er IP’en i dag kanskje borte i morgen, så man må bruke det når man har moment, også må man finne gode samarbeids- og sparringspartnere.

Silvija: Jeg synes det er så spennende overgangsøyeblikk når man går fra å slippe selskapet fra å være barn til å bli ungdom, hvor man kanskje må komme seg litt ut av veien som gründer?

Anette: Ja. Det er jo sunt å slippe taket, og det tenker jeg er til det beste for alle. Det er til det beste for selskapet, det er til det beste for de ansatte, og det er kanskje også til det beste for gründerne. Man vil jo ikke være noe mindre til stede der vi er nå. Nå får jeg også gå tilbake å jobbe med virkelig det jeg brenner for og det jeg er god på; ut i markedet, møte kunder og visjonere – få frem den lidenskapen rundt det vi lar oss begeistre for. Så jeg tror det er veldig sunt og veldig riktig, jeg tror ikke man må legge noe ære i akkurat det. Også er vi forskjellige, så det skjer på forskjellig tid for ulike gründere, men det var veldig riktig for oss å få inn ny daglig leder, som vi er ekstremt stolte av å ha fått på laget.

Silvija: Jeg har lyst til å spørre deg litt også om bruken av økonomifag i det du gjør nå. Du har måttet lære deg masse tverrfaglig om teknologi, men verdien av å være en økonom i bunn har jeg lyst til å høre mer om.

Anette: Det er interessant akkurat det, for at jeg ble siviløkonom var litt tilfeldig. Egentlig hadde jeg mest lyst til å bli politi fordi jeg er så opptatt av rettferdighet. Og kunne også musikk, og sivilarkitekt og siviløkonom, idrettshøyskolen – det var mange alternativer. Men jeg tror nok den økonomiutdannelsen har gitt meg et fundament i bunn med tanke på å forstå hvordan man skal bygge en lønnsom bedrift, hvilke elementer må være på plass. Det er ikke bare å ansette masse, masse mennesker hvis man ikke har prosjekter som de skal ut i og tjene penger inn til selskapet. Jeg tror forståelsen av hvordan ting henger sammen har vært viktig, og den kommersielle delen, salgsdimensjonen, tror jeg også at jeg har dratt mye nytte av.

Silvija: Veldig bra. Anette, vi nærmer oss slutten, og jeg har lyst til å spørre deg om internasjonale versus nasjonale perspektiver. Har du noen grunner til å tenke at vi er unikt godt posisjonert? Enten i forbindelse med gründerselskap eller digitalisering av samfunnet. Jeg tror det alltid er nyttig å «count your blessings», hva er det du teller da?

Anette: På ODA Inspirasjonsdagen, som jeg er så heldig å få være med å lede, så hadde vi temaet digital divide. Jeg tenker at vi i Norge er veldig heldige som stort sett har tilgang til teknologi og at vi i de fleste selskaper har ganske lite byråkrati. Det er jo mange steder veldig flatt, som gjør det lettere kanskje å gå fra en idé til faktisk å få den realisert. Jeg tror at Norge har en fordel sånn sett; mindre selskaper, mindre byråkrati.

Silvija: Og ganske god digital infrastruktur, som jeg tenker at vi ser veldig stor verdi av i korona. Jeg tror ikke vi har skjønt hvor mye bedre Norge kom ut av det enn de fleste andre land.

Anette: Nei, og det er ganske fascinerende å se. Den første uken, 12. mars, ble jeg ganske kokt i toppen; for hvordan skal vi klare å videreføre og bygge kultur og samhold, hvordan skal vi få møtt kundene våre på samme måte, hvordan skal vi ha den digitale identiteten; hvordan er jeg da i forhold til hvordan jeg fysisk til stede er? Men det har vært en positiv overraskelse hvor nesten enda nærere man har blitt ved bare bruk av Teams og også andre samhandlingsverktøy, selv om man har sittet så spredt. Faktisk også i hvor stor grad man har kunnet drive business som normalt. Da takket være at de fleste selskaper har hatt infrastruktur til å kunne jobbe på den samme måten som oss, eller relatere seg til oss digitalt, men også at vi har kunnet være sosiale, det tror jeg har vært kjempeviktig.

Silvija: Ja, bare det å ha sånne møter som nå. Det fungerer greit nok og åpner kanskje opp noen nye muligheter, er det jeg har lært. Jeg sitter også og tenker på noe av det du snakket om angående verdifulle perspektiver man tar med seg fra konkurranse og fra sport inn i business og liv. Jeg tenker på konkurranse på kort sikt og konkurranse på lang sikt, livet er en seriemaraton. Jeg tror at noe av det som definerer oss er hvordan vi holdet ut, både de lange oppoverbakkene, koronavintrene, og så videre. Jeg liker å spørre folk; hva slags robusthets-strategi har du, hva pleier du å si til deg selv når du har lange, tøffe perioder som du bare må gjennom?

Anette: Det jeg pleier å si er at enten så blir det bedre, eller så går det over. Jeg tror litt på det. Og det er sånn med koronaen nå, at det enten blir bedre hvor vi på et eller annet nivå skal leve med denne nye hverdagen, eller så går det over. Det vil jo gå over i kraft av at vi finner måter å håndtere det på. Jeg tror at litt motgang gjør oss bare sterkere, også kommer det alltid noe positivt ut av det. Det hadde vært kjedelig hvis alt var en lek, for da hadde man ikke hatt noe å bryne seg på. Jeg tror det er mye læring i å feile, og jeg tror det også er mye læring i å lære av andre som feiler. Det tenker jeg er viktig å ta med seg.

Silvija: Enig, også er det noe med å ha motet til å se fremover, selv om man egentlig ikke orker. Med korona; en periode var det gøy å snakke om hvor flinke vi er digitalt, så ble folk litt feil, så tenkte vi at det går vel snart over, og nå har det holdt på veldig lenge. Jeg var sikker på at vi denne sommeren i hvert fall skulle kunne i mitt tilfelle reise til Montenegro. Jeg tror at trikset nå er å slutte å være utålmodig og akseptere. Også kan det hende at dette er litt sunt. Vi to er av en generasjon som aldri har opplevd, i Norge i hvert fall, en krig. Det er kanskje greit å oppleve dette?

Anette: Ja, det er noen perspektiver som jeg er glad for at jeg har fått. Kanskje spesielt dette med å holde ut og stå sammen. Du spurte om dette med å prestere og konkurranse; det har jeg nok dratt med meg mye fra fotballen, at man taper noen kamper og man vinner noen kamper, men man jo opp å trene og man må opp på hesten igjen og prestere. Den prestasjonskulturen som man tar med seg der, sammen med den garderobekulturen, er jeg så glad for at jeg har vokst opp med. Det har gitt meg så mye som jeg har kunnet dra inn i arbeidslivet, det å bygge fotballaget mitt på arbeidsplassen min og prestere sammen med dem. Jeg tror samholdet og kulturen er avgjørende for det aller meste. Også tror jeg covid har gjort at folk tenker kanskje mer på hva kundene tenker, fordi de er opptatt av å beholde dem og ikke miste dem. Det også tenker jeg er positivt.

Silvija: Jeg likte den formuleringen din, fra kundefokus til kundens fokus. Det er ikke vi som ser på dem, vi må prøve å putte oss inn i hodene deres.

Anette: Ja, det går tilbake til dette med å undre seg og være nysgjerrig; «ok, vi solgte ikke så bra det produktet, men hvorfor det?» - nei, fordi man antok at de ville ha den eller den fasongen, eller den og den fargen, men det ville de faktisk ikke. Og det er fordi man ikke har spurt. Det gjelder det samme for oss og de ansatte, sette seg inn i hva er det de ansatte kjenner på nå, hva er det de opplever, hvordan skal vi sikre at de har en god opplevelse på arbeidsplassen, slik at de presterer best mulig ut til de kundene vi faktisk lever av? Det å tillate seg å spørre og grave og sette seg inn i de ulike ståstedene, tror jeg veldig på. Det kan høres enkelt ut, men det er ikke alltid like enkelt.

Silvija: Jeg tenker på et nydelig sitat som sier at suksess kommer når de andre har gitt seg. Dette kombinert med det du forteller om garderobekultur, jeg lurer på om det er garderobekulturen vi kanskje mangler mest nå i koronatider. Det er ikke det samme å late som det er en digital garderobe, du er nødt til å ha den menneskelige nærheten for å kunne se hele mennesket.

Anette: Definitivt. Det støtter jeg deg veldig i.

Silvija: Det får vi jobbe med og bygge inn i arbeidslivet vårt når vi kommer ut på andre enden av denne tunnelen.

Anette: Det er jo mye man kan gjøre digitalt og, for å skape kultur og samhold. Vi har hatt mye day stretch som vi har holdt på med tre ganger i uken sammen med hus PT-en i kontorlokalene hvor vi sitter. Vi har hatt åpent kvarter, digital morgenkaffe, digitalt kick-off hvor vi har laget mat sammen, vinsmaking, kaffe og kunnskap i forhold til å dele kompetanse. Så det er utrolig mye man faktisk kan gjøre for å sikre at man ikke mister den garderobekulturen. Men aller helst vil vi møtes fysisk, det er noe eget med det.

Silvija: Anette Wærsten, tusen takk for at du var med oss og inspirerte oss om å tenke både prestasjonskultur og garderobekultur her i Lørn.

Anette: Tusen takk, Silvija. Det var veldig hyggelig å være med.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech – en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.University.