Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn, med Silvija Seres og venner

Silvija Seres: Hei og velkommen til en Lørn-samtale. Mitt navn er Silvija Seres og gjesten min i dag er Isabella Alveberg som er CEO i Snøhetta. Velkommen, Isabella. 

Isabella Alveberg: Takk skal du ha Silvija. 

Silvija: Vi har snakket med hverandre en del før, og før var du i konsulent, eller IT/konsulent-bransje. 

Isabella: Ja, jeg startet jo egentlig min IT-karriere i Microsoft i Norge. Det er ganske mange år siden. Det er vel 25 år siden. Og da var jeg ansatt nummer 30, og nå har de vel gått over 500 ansatte sikkert i Norge. Spennende bransje å komme i på slutten av 90-tallet, absolutt. Og deretter jeg var 15 år i Microsoft, så det er mange forskjellige spennende stillinger. Det er virkelig et selskap man kan gjøre karriere i hvis man ønsker. Man blir sett og hørt, og man blir heiet frem. Så det var en veldig fin erfaring. Og så før jobben i Snøhetta, så jobbet jo også innen IT/sikkerhet, så jeg spesialiserte meg litt mer. Jeg var innom det norske selskapet Norman, hvor vi også kjente hverandre. Som da ble kjøpt opp av AVG og til slutt Avast. Og da befant jeg meg i Praha, jobbende der i tre år og pendlet litt mye. Da tenkte jeg at nå er det på tide å finne en jobb hvor jeg kan bruke både hodet og hjertet. Og da fant Snøhetta og jeg til hverandre. 

Silvija: Det tenker jeg er en god kombinasjon og en rask kjærlighetshistorie i hvert fall med Snøhetta. Vi kommer tilbake til dette med hjertedrevet design også. Men la meg bare si to ord om serien, så folk vet hva de hører på. Dette er altså en LØRN-samtale. Vi kaller det ikke intervju, vi kaller det ikke debatt, vi kaller det ikke forelesning, det er en samtale toveis mellom to interesserte og interessante personer. Og i dette tilfellet er min gjest en av Women Lørn Tech-damer, og det er en serie som feirer kvinner som vil noe med teknologi. Vi er som vi diskuterte i innledningen til podkasten, oppvarmingen, begge to litt sånn slitne av disse lister som dukker opp hver 8.mars hvor det står veldig lite om hvorfor kvinner gjør det de gjør. Det står bare at her er det noen veldig flotte og veldig flinke damer. Og det jeg er veldig nysgjerrig på er egentlig drivkraften din, og hvor tar den deg og hva tenker du om fremtiden. Og gjennom denne historien så inspirerer vi forhåpentligvis litt flere til å tenke litt i de samme banene. Høres det greit ut?

Isabella: Det høres bra ut.

Silvija: Ja, veldig bra. Men du, før vi gjør noe annet må jeg spørre deg mitt første spørsmål. Du har fortalt oss litt om din profesjonelle reise, men jeg er veldig nysgjerrig på Isabella som menneske. Jeg kjenner deg via et par jobber, men aldri spurt deg om hvorfor du ble slik? Har du noen eksentriske hobbyer som definerer deg, hvem er du privat?

Isabella: Ja, la oss gå tilbake, såskal jeg fortelle om en av mine andre kjepphester, bortsett fra disse 8.mars-listene. Jeg er jo født i Norge, men vi flyttet til USA før jeg var ett år gammel. Min mor er tysk og min far var norsk og de hadde lyst på et stort eventyr i USA på 60-tallet. Og da ble vi boende og flyttet rundt til mange forskjellige stater. Byttet skole nesten hvert år, fikk ny vennekrets, tok opp nye hobbyer. Og i det hele tatt var vi en veldig tett liten familie. Vi var tre jenter på cirka samme alder. Og vi søsken ble hverandres beste venner på grunn av all den flyttingen. Når jeg var femten så bestemte foreldrene våre for at vi skulle få oppleve gymnasiumet i Norge, og flyttet hele familien hjem. Vi hadde aldri snakket norsk hjemme. Vi kjente ingen i Norge, så vi tenkte raskt at da flytter vi til Kristiansand, der hvor han vokste opp. Og derav den nydelige sørlandsdialekten jeg har fått, fordi det var der jeg lærte norsk. Der ble jeg ganske kort, jeg tok gymnasiumet og kanskje et år til, før jeg flyttet tilbake til USA og tok min universitetsutdannelse der. Så kom jeg tilbake til Oslo og har egentlig vært her siden. Så jeg tror det som har preget meg i min oppvekst, er den utrolige nysgjerrigheten og litt rastløshet og det at man aldri slo seg ned noe sted. Det var alltid på søken etter noe annet. Og jeg tror det er det som har drevet meg gjennom min karriere også. Når jeg har hatt en jobb i to-tre år, så føler jeg på den rastløsheten. Nå må jeg lære meg noe nytt, nå må jeg lære meg noe mer, og nå må jeg komme meg videre. Også har jeg alltid vært nysgjerrig på mennesker. Alltid likt å snakke med mange mennesker, prøve å forstå deres synspunkter. Veldig tidlig så fortalte en leder meg at du har to ører og én munn av en grunn. At du skal snakke halvparten av den tiden som du lytter. Og det tenker jeg også har preget meg i min oppvekst, at for å føle at man tilhørte et sted så måtte man lære seg de lokale reglene og skikkene, og da var det om å gjøre å lytte litt. Som leder så er jeg jo også av den oppfatningen at jeg har ikke de sterkeste meningene, men jeg er veldig glad i å lytte til mitt team og mine ansatte for å få råd om hva vi skal gjøre videre. Det er ikke slik at jeg har noe spisskompetanse. Det var vel en av de første feilene jeg gjorde som leder, at jeg trodde jeg skulle kunne alt. Og skjønte fort at det var helt umulig. Så glad i å lytte, glad i å diskutere, og glad i å komme frem da til en avgjørelse selv om man ikke har all informasjon, så er jeg egentlig ganske komfortabel med å ta avgjørelser når jeg har snakket med veldig mange og føler at nå har vi kommet frem til en god beslutning, og dette var jo spesielt viktig under koronatiden når vi ikke visste hvordan neste uke eller neste måned kom til å se ut. At man da måtte ta avgjørelser ganske raskt, basert på relativt ufullstendig informasjon. Så det å bruke teamene rundt seg, høre på mennesker, være nysgjerrig, og alltid være på søken etter noe nytt. Og så tilbake til min kjepphest: jeg har ikke tid til noe hobby. Jobben er min hobby. Jeg har mann og to barn som nå er på vei ut av huset. Og jeg føler at all den tiden jeg ikke bruker på å jobbe, den vil jeg gjerne bruke sammen med dem. Om det er å være på ski, eller på båtturer eller på reise, eller bare være med de i hverdagen også så synes jeg det er det som gir meg energi.

Silvija: Å være sammen i hverdagen er en kunst jeg prøver å utvikle nå. Og liksom rive oss litt ut av våre skjermer. Vi er veldig mye hjemme sammen, men i hver vår skjerm og det er mitt prosjekt for i sommer, at selv om det blir en hjemme-sommer, så må det bli en fellessommer.

Isabella: Ja, det er veldig fort å falle tilbake til litt uvaner på kveldene, og sette seg ned på hver sin skjerm i stedet for å dra frem kortstokken eller gå ut og spille badminton eller bare dra å bade. Men det er jo det man vil huske når barna har flyttet ut, så er det jo de dagene man husker, ikke de dagene man alle satt foran en skjerm og den gode filmen man så. 

Silvija: Litt tilbake nå til Snøhetta. Så du er i utgangspunktet ikke en arkitekt, men du har Liberal Arts i bakgrunnen din. Jeg er veldig fascinert av den type utdanning. Jeg synes vi gjør for lite av det. Og det er litt sånn i Norge, det kommer litt sånn rart kanskje fra en teknolog, men det er det å forstå verden som kommer kanskje før det å forstå teknologien. 

Isabella: Ja, og jeg kan ikke si at jeg var så fremoverlent at jeg tenkte at nå skal jeg prøve å forstå verden og ta en Liberal Arts-utdannelse, det var mer det at jeg ikke helt visste hva jeg ville studere. Jeg var veldig interessert i psykologi, jeg var veldig interessert i å forstå mennesker, men var samtidig litt på søken etter meningen med livet. Så det at det var de første årene var liksom preget av psykologi, filosofi, religion og deretter de siste årene var mer spesialisert på økonomi. Men jeg tenker at det har preget min karriere, ved at jeg er jo en generalist på mange måter, jeg kan litt om veldig mye. Og dermed kan se noen fellestrekk. Og det tenker jeg at er noe av det den utdannelsen ga meg. Man skal lære å tenke på litt nye måter, samtidig som det er fundamentert i noe vitenskap også. Om det er tech eller om det er religion og filosofi, så er det liksom noen grunnleggende elementer i det. Så ja, en generalist på mange måter, men jeg føler jeg står støtt i mennesker.

Silvija: Jeg skal fortelle deg litt om min egen bakgrunn. Fordi jeg vokste opp i gamle Jugoslavia, og skolen der var veldig preget av en disiplinær og veldig puggende skole, men ekstremt mye fokus på naturfag. Det var veldig verdifullt, og det er jeg veldig takknemlig for den dag i dag. Og samfunnsfagene var preget av den politikken som var i landet, så det husker jeg rett og slett ikke så mye av. Men det var veldig mye fokus på litteratur. Og jeg husker vi måtte lese disse svære russere og egentlig tilsvarende mye amerikanere og så videre. Den gang hatet jeg det, det var uendelige bøker om Tihi Don og Krig og Fred og Anna Karenina. Men det ga meg så mye bagasje som på en måte pakkes opp gjennom livet og jeg tror at vi leser ikke nok i våre skoler i dag. Jeg er helt forskrekket over at folk synes det er en på en måte en god politikk at norske barn for eksempel ikke skal lese Hamsun og Ibsen, når jeg som Jugoslavisk barn har lest dem og forelska meg i dette. Så hvis våre lyttere ikke vet så mye om Liberal Arts, beskriv det med to-tre setninger, og si hva det har med kreativitet og tverrfaglighet å gjøre.

Isabella: Jeg tror med tverrfaglighet så forbinder jeg det mye med det som er dagsaktuelt nå med mangfold. Det at man skal ha et bredt spekter av mennesker med ulike bakgrunn, erfaringer, livssyn, for å kunne løse morgendagens problemer. Dersom man bare velger å ansette folk som ligner seg selv, så snakker man bare i et ekkokammer. Og da løser man kanskje et problem for seg selv, men ikke for alle andre i verden. Så tverrfaglighet er utrolig viktig når vi snakker om mangfold, og så kan vi snakke om inkludering også, for det er jo noe helt annet. Det er som å føle at man har tilhørighet. Men jeg tror at det som Liberal Arts gir deg er det fundamentet at du skjønner litt som i litteratur, at du har noen referansepunkter i livet ditt. At du skjønner et litt bredere spekter av religion. At du skjønner litt de klassiske, filosofiske verkene. At du har litt innsikt i mennesker gjennom psykologi. At du ikke hopper rett på fag og bruker din ene hjernehalvdelen, men at du bruker begge hjernehalvdeler, nettopp for å skape et helt menneske. I USA så er jo Liberal Arts colleges veldig vanlig. Og jeg vil nesten sammenligne det med litt sånn steinerskole-filosofi, hvor min yngste sønn akkurat har blitt ferdig med gymnas. Og det er et eller annet med at du skaper og du ser et helt menneske. Det er ikke en som bare skal pugge og repetere det en lærer, men du skal faktisk ta det innover deg, du skal faktisk forstå det. Du skal høre det fra en lærer, du skal se det på en tavle, du skal skrive det med hendene dine. Så kan du kanskje skrive det inn på PC. Men det er noe med den forståelsen fra hjerne, fra øyne og ørene også ut i en hånd som er utrolig viktig i steiner-opplæringen. Og selvfølgelig bevegelse med rytme og alt dette som hører med. Men jeg tenker det at vi lærer å bli hele mennesker, ikke bare å gå gjennom livet og gå gjennom en studietid og bare bruker halvparten av oss selv. Det tror jeg er viktig.

Silvija: Du Isabella, fortell litte grann om Snøhetta. Og dette er for så vidt kvinner og teknologi-serien, så hvor kommer teknologien inn? Nå har vi snakket mye om det kreative og kanskje også det samfunnsrelaterte. Hva gjør Snøhetta?

Isabella: Snøhetta er både ett arkitekt og design-selskap. Vi startet for litt over 30 år siden, hvor vi vant det første prosjektet vårt og det var å tegne biblioteket i Alexandria i Egypt. Det var jo et helt ukjent arkitektkontor den gangen, og det var en gjeng unge arkitekter som hadde en idé om at arkitektur var ikke bare bygningen, men det var også det omkringliggende. Altså hvordan den lå i naturen, konteksten og konseptet rundt en bygning. Slik at de startet allerede med landskapsarkitektur og arkitektur og kunst som deres tverrfaglige spesialitet. Vi gjorde jo operaen som kanskje de fleste kjenner her fra Norge. Og da utviklet vi videre til å også tilby interiørdesign. Vi tilbyr digital design, grafisk design og produktdesign også. Så det er et ganske bredt spekter av prosjekter og tjenester som vi kan tilby. Der hvor teknologi kommer inn er interessant. Spesielt hvis man har fulgt med den siste tiden, blant annet den nye norske stjernen Space Makers som akkurat har blitt kjøpt opp av Autodesk, eller for et år siden da, hvor liksom alt skal digitaliseres og automatiseres. Og Snøhetta har alltid vært langt fremme når det gjelder å bruke teknologi, eller bruke digitale hjelpemidler. Men vi har også et veldig sterkt ønske om å ha en balanse mellom det analoge og det digitale. Så det betyr at vi har relativt store verksteder i alle våre studioer, og vi befinner jo oss fra Adelaide, Hong Kong, Paris, Innsbruck, New York, San Fransisco, og Oslo, og alle studioene har et stort verksted. Et snekkerverksted hvor du kan faktisk lage prototyper, se hvordan dette produktet ser ut og hvordan ser dette rommet ut. Vi har store 3D-laserprintere, vi har AR/VR-briller. Selvfølgelig alt lages jo på PC i dag, men veldig viktig det der med at før man begynner å tegne noe, før man kommer fram til et godt konsept, før man putter penn til papir, tegner litt skisser, går inn i PC-en, lager det digitalt, tar det ut i en 3D-printer, "hvordan ser dette ut i det virkelige livet", opp ned, inn i bygningen, tilbake på PC-en. Slik at det er den symbiosen mellom det digitale og det analoge som er veldig viktig for oss. 

Silvija: Jeg fikk så lyst til å jobbe med dere, og designe et nytt folkeuniversitet. Jeg har en sånn drøm om at, altså skolene er blant de bygningene jeg synes har gjennomgått kanskje litt for lite innovasjon i forhold til både ny pedagogikk og kanskje også nye læringsverktøy. Og det hadde vært så spennende å se hva vi kunne ha gjort, særlig med tanke på voksne, møtesteder. Et av mine favorittstedet i verden, jeg bodde i Oxford i England i syv år, og da pleide vi å reise til London en del søndager og besøke MONA. Og der er det rett og slett fantastisk lunsj, mens det er god musikk og litt sånn avslappet kunstopplevelse. Slike samlesteder. I England så bygger de om en del kirker også til slike typer steder. Først tenkte jeg det ikke var ærverdig nok for en kirke å bli brukt sånn, etterpå så tenker jeg det er helt fantastisk.

Isabella: Jeg tenker transformasjon er jo viktig i disse dager hvor vi snakker om bærekraft. Ikke sant, vi kan jo ikke bare rive ned eller stenge ned eller si at dette er bygd som en kirke, og skal alltid brukes som en kirke. Der hvor vi har kontor i Oslo er jo nede på Vippetangen i et av disse gamle skurene. Og det er jo klart at det var aldri bygd som et kontorsted. Så luft og ventilasjon er kanskje ikke det beste, men det er et fantastisk sted rett ved vannet. Vi forsøker oss stadig frem på hvordan kan vi sitte, hvordan kan vi jobbe sammen i team, hvordan kan vi være mest kreative sammen, hvordan kan vi ha stillesoner, hvordan kan vi ha soner for de introverte, hvordan kan vi ha soner for de ekstroverte. Du skal liksom dekke mange behov i et stort selskap. Vi er vel 120 stykker nede på skuret. Og det er klart når vi kommer til høsten og nå har folk fått lov til å være hjemme, eller fått lov, de har blitt bedt om å ha hjemmekontor det siste halvannet året. Nå vil vi gjerne ha de tilbake på skuret, og hvordan skal du kombinere den friheten man har følt hjemme hvor man kan sitte og konsentrere seg, at man kan ha Teams-møte når man vil, at man kan stikke ned og lage litt middag i forkant, hvordan skal man kombinere det med et liv tilbake på kontoret? Da tenker jeg det er den følelsen av tilhørighet, at du føler ikke at du skal på kontoret, men du føler at du skal til din andre familie. At de har behov for deg på kontoret. At det er der du kan gjøre godt arbeid sammen med andre mennesker. Det er der det er kunnskapsdeling. Det er der du får nye inntrykk og impulser. Det er der du henter motivasjonen din. Så jeg tenker at det er en ny måte å se på hva fremtidens kontortilværelse blir? Og da er det ikke nok å bare ha en pult og en PC. Man må liksom ha en annen dragning, det må være der du får påfyll. 

Silvija: Man kunne snakket om teknologi i det dere jobber med som okay la oss se på materialteknologi og veldig sånn klimavennlige bygg, eller spennende 3D-printingsmuligheter. Men noe av det som fascinerer meg er hvor mye større dere tenker i Snøhetta. Og det er dette her med å forstå samfunnet på nytt og transformere eller bygge for å tilpasse seg. For å ikke bare betjene de nye behovene, men kanskje å videreutvikle dem. Også være med på denne utviklingsreisen. Og for meg er dette både mye psykologi og mye samfunnsvitenskap. Hvordan kombinerer dere dette med arkitektur og ingeniørkunst?

Isabella: Jeg tror det var mange spørsmål i ett, men hvis du tenker litt tilbake til når operaen skulle flyttes ut av operapassasjen og det var liksom avgjort at man skulle bygge noe nedi Bjørvika og hvor mye ramaskrik det var, at man skulle bruke så mange millioner kroner på et prosjekt som bare de bemidlede i Oslo skulle bruke, og at subsidierte for de rike og så videre. Også tenker man over hva slags bygg man faktisk har fått. Det er den største turistattraksjonen i Oslo i dag. Det er vel flere mennesker som bruker taket på operaen enn som kanskje er i Operaen, men de føler en veldig tilknytning og eierskap til operaen. Og det var jo, når vi begynte å, det var jo 20 år siden vi tegnet dette, så var jo et av konseptene at dette skulle være en gave til alle i Oslo. Dette skulle ikke bare være for de få som skulle høre operaen, men bytte skulle være et bygg som alle innbyggere i Oslo skulle eie. Og dermed ble det satt en ny standard ved at vi bygget et tak som man kunne gå på, og det er jo pussig at vi nå får henvendelser om operaer så er den en typologi i at de gjerne vil ha en opera med et tak som man kan gå på. Så vi har liksom satt en helt ny standard der. Men dette går jo tilbake til våre prosesser om konseptutvikling. At man både ser på det man skal bygge i den konteksten og komme frem til det beste konseptet. Ikke bare hva som passer inn i byen der, om det skal være firkanta der, om det skal være bærekraftig der, men at man faktisk bruker innmari mye tid i forkant før man putter penn til papir og faktisk kommer frem til hva er det dette bygget skal være. Hvem er det som skal eie dette bygget? Hvem er det som skal bruke dette bygget? Og så er jo Snøhetta tuftet på de tre grunnleggende elementene av bærekraft som kom fra Brundtlandkommisjonens «Vår felles framtid», som er liksom økonomisk bærekraft, miljø bærekraft, og sosial bærekraft. Og vi snakker veldig mye om miljø bærekraft i dag. Eller når vi snakker om bærekraft så tenker vi på miljøbærekraft. Men like viktig for Snøhetta er den sosiale bærekraften. Og det kommer jo frem allerede under biblioteket i Alexandria. Vi var veldig opptatt av arbeidernes rettigheter, at det var sikkerhet på arbeidsplassen, at alle hadde hatt, at alle hadde vernesko, at alle hadde tilgang til friskt vann, og vår eneste lovnad til de som arbeidet der var at det var ingen som skulle dø på byggeplassen. Og det var det ikke, men det var jo ganske uhørt på den tiden for 30 år siden at det ikke var noen som døde på byggeplassen, nettopp fordi at dette med sikkerhet ikke var noe stort tema. Så sosial bærekraft både på byggeplassen, men også i den måten vi åpner opp til sosial interaksjon. Jeg vet ikke om du har vært i New York i det siste og sett Times Square og den store forvandlingen vi gjorde der, hvor vi egentlig flyttet alle bilene ut av gaten og liksom ga den tilbake til publikum. Det samme med operaen, vi ga tilbake et operatak, slik at folk kunne eie operaen. Og det er kanskje noe av det som gjenkjennes i våre bygg. Det er veldig vanskelig egentlig å gjenkjenne et Snøhetta-bygg, men dette med at det gir tilbake noe til området og til de menneskene som er i det miljøet, det tror jeg er et godt kjennetegn for Snøhetta.

Silvija: Jeg synes det er flere ting ved det operataket da som, forresten jeg snakker om bærekraft veldig som grønn, rød og blå, og det er fullstendig paralleller til Brundtlandkommisjonen som jeg nå har lært om, så tusen takk for det. Men det jeg tenker at sosial bærekraft eller den røde bærekraften, det dreier seg om ja lovnader til de som jobber på byggeplassen, lovnader sikkert til de som skal bruke det, men også lovnader til samfunnet for øvrig. Det er der du snakker om det å gi tilbake, og kanskje også videreutvikle. Nå er det som fascinerte meg ved operaen, det er en narrativ som jeg hørte, jeg vet ikke om det var opprinnelig tanke eller ikke, men en ting er at det er veldig inkluderende ikke sant, og det er litt sånn høykunst snudd inn-ut og det er taket som er greia, ikke nødvendigvis hovedsalen eller scenen, men det er også dette med norsk likhetsprinsipp at det er at vanlige folk kan gå på toppen av høykunst. Det er et eller annet veldig equalizing. 

Isabella: Ja, og jeg tror det er veldig enkelt å tenke tilbake på hva var egentlig grunnlaget i konseptet, men jeg tror noe av det som var hovedhensikten med Operaen var dette med motsetninger ikke sant. At man ikke skulle komme inn som i andre operahus under sånne kjempedører så man føler seg veldig liten i det man skal inn i høykunstens borg, men heller det at man kommer på en kjempesvær og hvit åpen plass også går man inn i en ganske lav dør. Også kommer man inn i en foaje med masse varmt treverk, men hardt gulv. Man går inn i de innerste gangene, litt sånn mørkere og mørkere, også gjør man seg litt sånn mentalt klar til å ha en opplevelse i det man kommer inn der hvor scenen er. Den der motsetningen med det varme mot det kalde, det høye og det lave, det lyse og det mørke, som gjør et eller annet med sinnsstemningen. At alle blir like fordi alle har den samme opplevelsen. Og samtidig at man gjør seg klar til å bli underholdt og beveget og klar for å ta imot den kunsten man skal se på. Også har du selvfølgelig taket, og det tror jeg er viktig at ja man kan kanskje føle at man går på toppen av kunstens høyborg, men jeg tenker det at det er kjempefint at man kan tenke på kunst som så mye mer enn bare det som skjer inn i operaen. Det har jo vært militærmarsjer der, vi har hatt en 17.mai oppvisning der sist 17.mai med garden. Så jeg tenker det at man får brukt den arenaen til å utvikle annen kunst, det er jo også helt fantastisk. Det ble et kunstnerisk hus i seg selv. Og veldig åpent, og jeg skal ikke trekke noen paralleller, men hvis man ser på noen av de andre kulturbyggene i nærheten, så er de veldig lukket. Operaen er åpen. Det gir tilbake, den ønsker deg velkommen.

Silvija: Og ikke bare det, men effekten den har hatt på byutvikling og bybildet har vært vanskelig å forutse, selv for de mest optimistiske. 

Isabella: Ja, absolutt. Igjen, så var det jo mye klaging, ikke bare på at man skulle bygge opera nede ved vannet, men at en da skulle ødelegge liksom den fjordarmen som kommer inn i Oslo også. Og der har vi faktisk gjort noen poststudier om livet under vannet etter at operaen hadde vært der i ti år, hvor det faktisk viste seg at det er enda mer fiskeliv der, og enda mer liv i sjøen etter operaen kom på plass. Dette er på grunn av tiltakene man gjorde i havnebassenget der. Så jeg tror man skal gå varsomt frem som arkitekter, man skal alltid ha den genuine interessen av å gi tilbake til byen og samfunnet. Jeg tror det er veldig viktig. Jeg tror det er flere eiendomsutviklere og arkitekter som har skjønt at det er god butikk i å levere mer enn bare et høyhus med masse leiligheter eller bare et kontorbygg, men at det er multifunksjonelt, at man har noe som skjer 24 timer i døgnet. At man ikke får døde bydeler, men at man faktisk inviterer mennesker i alle aldre og alle livsfaser inn for å utvikle bydeler.

Silvija: Sånn mot slutten: vanligvis bruker vi denne serien til å skryte egentlig ganske sånn kompromissløst av flinke damer. Men jeg har lyst til å invitere deg til å skryte av en mann. Og det er en du nevner som en inspirasjonskilde, og det er Kjetil Trædal Thorsen. Og det jeg liker så godt i din beskrivelse av han, en ting er at han er fremtidsrettet, men at han er fryktløs. Jeg digger det fryktløse. Kan ikke du fortelle litt om det. Hvorfor er det viktig?

Isabella: Jeg tenker det er viktig. Jeg har jo en sønn som er litt over snittet kunstinteressert. Og jeg husker jeg sa til han for noen år siden, at jeg synes at din hjerne fungerer på den måten at du tenker utenfor boksen. Også ser han på meg også sier han: "ja, men mamma, jeg ser jo ingen boks". Og det tenker jeg er noe av det Kjetil også gjør. Han ser liksom ingen hindringer, alt er mulig og alt skal utforskes og alt skal pushes og hvis du sier én ting så skal han gange det med ti. Bare for å se hvor langt man kan strekke den strikken. Også er han veldig grunnet i sine egne verdier. Det har aldri vegret på de siste 30 årene. Samtidig som hans risikovilje har bare økt og økt, som også er jo litt spesielt. For noen blir eldre og eldre så blir man gjerne litt mer risikoavers. Men han pusher grensene hele tiden også er han utrolig flink til å vite når tid han ikke er den beste til å løse oppgaver. Så når Snøhetta liksom vokste over alle hauger og vi trengte å få en litt bedre konsernstruktur, så trengte jeg at nå trengte vi en daglig leder, en konsernsjef på plass som kan gjøre dette. Eller nå trenger vi flere partnere som kan ta av seg videreutvikling av alle disiplinene våre. Så han er utrolig inkluderende, samtidig som han er en bauta i arkitekturverdenen. Man blir kanskje aldri helt i sitt eget hjemland, men i alle andre land som vi kommer i så vet alle innenfor arkitekturbransjen hvem Kjetil er. 

Silvija: Jeg tror at det å tørre å krysse noen grenser, det å tørre å stå på sitt når det koster ganske mye, det er nødvendig skal man virkelig etablere nye konsepter og nye nesten filosofier da, sånn som dere har gjort mener jeg. Det er noe med samfunnsarkitektur som jeg tror har vært litt fryktløs og irreverent nesten. Men det er der endringen skjer.

Isabella: Det tror jeg også. Vi sier at endringer skjer ofte i friksjonsfeltet, ikke sant det skjer når vi ser på de ulike delene av bærekraft så er det ikke alltid et prosjekt vi kan gjøre alle tre. Det kan være vi skal bygge sosialboliger, men at vi har veldig lite fokus på miljøet. Det kan være at vi gjør et kjempeflott bærekraftig prosjekt som ikke har noe sosial påvirkning på samfunnet. Men det er i den friksjonen der at jeg tror Snøhetta er utrolig gode til å finne de beste og mest kreative løsningene. Og det at vi aldri gjentar oss selv. Du kan aldri egentlig se at det her er et Snøhetta-bygg eller at den ligner på den eller. Det er liksom alltid den nyheten. Det har noe med Kjetil sin filosofi, at vi har ikke én designguru i Snøhetta, det er designkollektivet. Så du kan komme inn som en intern og delta på et svært prosjekt fra dag én fordi alle stemmer er like viktig. Det er der vi går litt tilbake og avrunder kanskje litt rundt mangfold som jeg er utrolig lidenskapelig opptatt av om dagen. At vi kan tiltrekke oss så mange unike og ulike mennesker med ulike erfaringer og bakgrunner, og måter å tenke på og leve på og verdenssyn. Og at vi kan inkludere de i våre prosjekter. Og at alle stemmer er like verdifulle. Det tror jeg er styrken til Snøhetta og det er derfor våre prosjekter er litte granne ulike, men har den samme grunnleggende filosofien.

Silvija: Du jeg synes det er kjempeinspirerende, jeg fikk lyst til å søke jobb der selv. Så Isabella, tusen takk for at du var med oss i denne WLT-serien og inspirerte om så mange forskjellige måter å både tenke liv, karriere, men også samfunnsbidrag på.

Isabella: Takk skal du ha, veldig hyggelig.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læringssertifikat for å ha lyttet til denne podcasten, på vårt onlineuniversitet lørn.university