Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn transportserie. Jeg er Silvija Seres og denne serien lager Lørn sammen med partnere Ruter, ITS Norway og StartupLab. Gjestene i dag er Olov Grøtting fra Kollektivtrafikkforeningen og Camilla Selch fra Skyss som er mobilitet og kollektivenheten i Vestlandsk fylkeskommune. Velkommen begge to.

Camilla Selch: Tusen takk.

Silvija: Jeg skal si noen få ord om hva dette er så lytterne vet hva de lytter til, også setter vi i gang samtalen. Og dette er altså en uformell samtale mellom tre damer som er veldig interessert i transport og hvor vi prøver å utforske fremtidens trafikk- og mobilitetsbehov og mønstre. Særlig post-covid. Og dette gjør Lørn i samarbeid med tre partnere som i fellesskap kan dekke veldig godt både gründermiljøer, forskningsmiljøer, offentlig innovasjon og industri. Og denne samtalen ligger under paraplyen til Ruter. Og da er det Olov som skal fortelle oss hvorfor denne samtalen med Camilla er spennende. 

Olov Grøtting: Ja, jeg vil begynne å snakke litt om Kollektivtrafikkforeningen. For vi er jo liksom litt kollektivtrafikkens Harald Hårfagre. Vi har samlet landet. Vi er en bransje- og en interesseorganisasjon for de store offentlige kollektivaktørene. Og det er jo A til B. Det er Skyss der Camilla jobber. Det er AKT i Agder og det er Ruter ikke minst. Også har vi med Jernbanedirektoratet og EnTur og alle de andre fylkeskommunene. Og faktisk da så har disse medlemmene våre ansvaret for over 700 millioner kollektivreiser i et normalår. Ikke i en pandemi selvsagt. Og det er virkelig et kjempeansvar. Kjempe stort samfunnsansvar vi har. Kollektivtrafikken er en samfunnskritisk funksjon som jo pandemien har vist oss. Det har vært veldig tydelig der. Våre medlemmer samarbeider veldig mye og deler kompetanse og erfaringer med hverandre. Så finner vi og løsninger på felles utfordringer. Målet vårt er jo at vi sammen evner å skape bærekraftige bevegelsesfrihet og forenkle folks liv. Det at vi samhandler så tett gir utnyttelse. Vi bærer utnyttelse tror vi av samfunnets ressurser. Det gir bare tjenester for den enkelte reisende og mer bærekraftige byer og lokalsamfunn. Og fremtidens mobilitet, kompetansebygging, samarbeid, inspirasjon og ivaretakelse av medlemmene sine interesser er kjernen i vårt arbeid. Og Camilla, du er jo leder for strategi og organisasjon i Skyss. Det er det nye storfylket Vestlandet. Skyss var jo kollektivselskapet til Hordaland og Bergen var største byen. Mens du er jo fra Danmark og har kommet inn med en del nøye perspektiver vil jeg si. Kanskje litt nye tanker? Og du jobber jo også faktisk fra Leikanger som ikke er Bergen. Og det er i det gamle fylket Sogn og Fjordane som du sitter og jobber i. Du skal sikkert fortelle mer om det, men du har jobbet i Difi i Norge og du har jobbet mye i Danmark på forskjellige områder. Du har mye allsidig erfaring og jeg vet du har et brennende engasjement for mobilitet. Og jeg tenker at det er veldig interessant for oss å høre fra deg hvilke tanker du har om fremtidens mobilitet ut fra de utfordringene og mulighetene som du ser Skyss har. Skyss har jo både storbyen Bergen der bybanen liksom er ryggraden. Og det har jo Leikanger og andre områder med helt sånne Rurale utfordringer. Så jeg tenker litt oppkoblet med dine erfaringer i Norge, det du vet vi har jobbet med i kollektivtrafikken og litt sånn inspirasjon fra Danmark, så gleder jeg meg til å høre om dine tanker om dette i dag. 

Camilla: Ja. Skyss er jo et sammen bragt barn kan man si. Det er jo som om Hordaland og Sogn og Fjordene som inngår ekteskap. Og det er jo omtrent som å gifte seg med Bergen kommune kan man si. Man skal også huske at Hordaland var et distrikt, så det er mange store strekninger. Hvis jeg skal sammenligne det noe med Danmark, så tror jeg Vestlandet bruker 86% av det Danske territoriet. Så geografien er jo flott. Men det er også utfordrende på mange måter. Så det jeg synes er superspennende her er at her har man har veldig mye fokus på å trafikksikre reiser. Og det har Norge gått i foran på i forhold til elektrifisering og teknologi. Det er superspennende fra det perspektivet. Når jeg snakker med folk jeg kjenner i Danmark om dette, så er de kun på starten av dette. For eksempel el-busser, vi har inngått 11-års kontrakter med el-busser i Bergen. I Danmark kjører man et forsøk med elbusser og det virker. Og nå skal vi gjøre det større. I Danmark så blir man ofte omtalt som innovasjonslandet Danmark. Det er det på noen områder, men i Norge er de så langt fremme i skolen. Det skal vi huske på når vi skal prøve å komme oss ut av denne situasjonen som pandemien har skapt for oss. 

Silvija: Før vi går til pandemien. Jeg synes det er utrolig spennende å høre deg Camilla på sammenligninger mellom Danmark og Norge. Jeg har inntrykk av at når det gjelder en del helserelaterte offentlig systemiske innovasjoner så har Danmark vært veldig fremoverlent her. Når det gjelder infrastruktur og industrielle ting så er Norge i verdenstoppen og det har kanskje noe med det ekstremt krevende geografiske og klimatiske utgangspunktet vi har også. En ting er at Vestlandet - hvis jeg forstod deg riktig, er omtrent like stort territorium som 86% av Danmark. Men det er også veldig mye mer krøllete og isete også. 

Camilla: Ja. Danmark er jo flat som en pannekake sammenlignet med Norge. Og særlig Vestlandet. Og det gjør det litt enklere å drive med kollektiv transport.

Silvija: Ja. Lettere å sykle og alt det der. Men før vi begynner å snakke om korona sine effekter. Den nye normalen innenfor transport og mobilitet, da. Så vil jeg stille dere et personlig spørsmål. Det er så mye morsommere å høre på folk hvis man føler man kjenner dem bittelitt. Har dere to damer noen eksentriskes hobbyer eller noe som gjør at vi kan huske hvem som er hvem?

Camilla: Jeg kan godt starte. Jeg har ikke har noen eksentrisk hobby de siste to årene. Men jeg har kjøpt et hus fra 50-tallet ved Sognefjorden som absolutt står helt originalt. Og noe jeg har lykkes mer er å nærmest ta fagbrev innenfor samtlige fag via Youtube på nettet. Så jeg er håndverksmester i det meste. 

Silvija: Og Olov?

Olov: Ja, jeg bor jo nesten på fjellet. Jeg bor inne i Innlandet, og bare som en liten fun-fact så er jo Innlandet større enn Danmark. Ikke så krøllete som Vestlandet, men større enn Danmark. Og jeg bor i Alvdal og pendler til Oslo. Hvert fall sånn ukependler før korona, og nå er jeg i ferd med å oppta den pendlingen på nytt. Og jeg veldig glad i fjellet så jeg ferdes mye over fjellet både sommer og vinter. Jeg har i flere år gått på reisejakt. Og det er en kjempestor opplevelse. Det er en fantastisk naturopplevelse hvor du glemmer både tid og sted og hvor du møter en sånn reinflokk i sitt rette element er det hee fantastisk. Nå har jeg ikke gjort det på et par år, men nå har jeg i stedet begynt å legge ned rakfisk selv. Vi fisker jo da med garn i disse fjellvannene og legger ned rakfisk. Så jeg har gjort det de siste par årene. 

Silvija: Det er flere ting her som jeg fikk veldig lyst til å lære. Men tilbake til de morsomme statistikkene deres. Så Vestlandet fylke er 86% av Danmark, og Innlandet fylke er større enn Danmark. Samtidig så har hele Norge bare halvparten av befolkningen til Danmark. Nei, jeg blander Sverige og Danmark. Vi er omtrent like, ikke sant? Men uansett er det mye tynnere befolket. I hvert fall i mange store deler av landet. Og der kommer vi tilbake til både unike geografiske utfordringer som skaper innovasjonsmuligheter, men også unike demografiske behov som vi har som land og som kanskje kan hjelpe oss å være ekstremt gode på transport. Hva tenker dere? Hva er de nye behovene? Hvor blir vi dyttet og dratt i forhold til korona? Hva trenger vi av mobilitetstjenester som er offentlige?

Olov: Vil du begynne Camilla?

Camilla: Det kan jeg godt si litt om. Hos oss så har vi både utfordringer med by og med land. I by så kjenner vi alle dette med trangselsproblematikk. Jeg ser det særlig i byene. Noen vil kalle det å invadere med el-sparkesykler, mens andre vil kalle det et helt fantastisk fremkomstmiddel. Og der kan man si at det har ivaretatt noen formål med mobilitet som kanskje noen kunder av oss virkelig har ønsket. Men på mange måter er det også en fin transportform fordi du kommer deg helt presis fra A til B. Det er en interessant byproblematikk tenker jeg. Og vi ønsker jo å fortsette å transportere mange sammen. Og jeg har nettopp vært i Danmark og jeg ser jo at Danmark har åpnet mye opp her etter pandemien. Vi snakker om enkle forhold igjen. Og gjør det greit her i Norge i forhold til hjemmearbeidet. Så kan det godt være at det får en effekt i dybden. Der tror jeg vi skal arbeide med autonome kjøretøyer. Vi har noen feeling problematikk her. Når det er litt køer i en buss så kjører vi ofte mye tomt. Og det tror jeg ofte har noe med regulariteten å gjøre. Vi må få regulariteten opp også må vi få bedre feeling mekanismer. Og når jeg sier feeling mekanismer så kan det være for eksempel autonome busser som man kan bestille som kan komme og hente deg og føre deg videre. Jeg har en fornemmelse om at autonome kjøretøy generelt kan være noe som er et byttefenomen enn det er et byfenomen. 

Olov: Hvis jeg kan fortelle litt på det Silvija spør om her, hva kollektivtrafikken i pandemien her. Så er det jo faktisk veldig bra for samfunnet at flere begynner å gå og sykle mer. Det tenker jeg sånn i by-kollektivtrafikk så er jo det noe vi egentlig bare skal applaudere. For det er bra for samfunnet selv om vi mister noen kunder. Så har vi sikkert mistet noen til disse el-sparkesyklene, men de kan også være et supplement til de store som bybanen og trikken i Oslo. Så tenker jeg noe av utfordringen i pandemien er at vi har mistet mange kunder til bilen. Og i byene så vil det nok helt sikkert regulere seg selv fordi folk orker ikke kø, kork og kaos. Mens på bygda kan det være vanskeligere å få tilbake kunder som har gått over til bilen. Så er jeg helt enig med Camilla at også på landet så har vi disse jernbanene, flyplasser, ekspressbusser, også skal man mate inn til disse. Og jeg tenker at de autonome kjøretøyene blir så spennende når de er på plass og vi kan koble på first and last mile med disse. 

Silvija: Jeg var i Bodø i sommer og besøkte luftfartsmuseum der som er et utrolig flott museum egentlig. Halvparten sivil og halvparten forsvarsrelatert. En av de tingene som overasket meg mest er dette kortbane-flyvenettet i Norge som jeg tror er tettere enn noen annet sted i verden. Så det å fly med disse Widerøe-flyene som kan reversere propeller og løfte seg omtrent vertikalt og omtrent lande sånn - det har vi en samfunnsinnovasjon på, og det tenker jeg Camilla fort kan være en veldig fin kombinasjon med diverse andre transportbehov i krevende geografi på lange avstander. 

Camilla: Det tror jeg du har rett i. Vi er også ansvarlig for kollektivselskaper og kollektivtilbud for skoleskyss. Og hvis vi står i en situasjon hvor veien har vært stengt og barna kan ikke komme seg til skolen. Så står man der og hva skal man gjøre. Skal vi sette inn en båt eller en alternativ omkjøringsvei. Det er en stor utfordring for oss. Men om vi for eksempel hadde droner og persontransport med det, så ville vi løst en del ting. Ikke bare det at det kan blir fremtiden, men når du har krevende geografi så kan det og være en type løsning. Kanskje skal vi ikke tenke så tradisjonelt rundt vei og kollektivtransport. For kollektiv går jo mye på at vi reiser sammen, men det handler også om at vi løser en samfunnsoppgave på en kollektiv måte.

Olov: Og jeg tenker at fremover når de autonome kjøretøyene rulles ut for fult - for nå er det jo forsøk bare med det. Men når de settes i ordentlig trafikk så blir det større mulighet til at de kan bli en del av kollektivtrafikken. For det som hindrer de små kjøretøyene i dag er at vi må ha en sjåfør. En person som kjører. Og den er jo like dyr enten man kjører et lite kjøretøy eller en stor buss. Så det tror jeg vil være et paradigmeskifte. 

Camilla: Det du sier er nok veldig viktig., For kollektivtransporten i Norge er i høy grad finansiert av offentlig sektor. Og det vil si at i virkeligheten er det deg og meg og alle sammen som er med på å finansiere festen. Og hvis man for eksempel på bygda skal ha mye mobilitet så må det også være regularitet. Og det koster. For å løse de problemstillingene så må vi være oppmerksomme på kostnad og nytte. Og det kan blant annet være autonome kjøretøy. Jeg skal ikke gjøre meg klok på prisen på en autonom buss nå, men den er sikkert høy i starten også på sikt så tenker jeg den faller. 

Silvija: Vi kan snakke litt om klima og gode og negative effekter som all den utviklingen kan ha fra et kollektivtransport-perspektiv. En annen side av bærekraft er også samfunnsbærekraft. En slags demokratisering av tilgang til mobilitet. Og det er litt sånn at en person som kjører en bil alene tar en veldig stor del av våre fellesressurser med både sin plass på veien og sin plass i parkeringene og forurensing også videre. Så det er mange grunner til at voksene skal gå over til kollektivtransport, men barn og gamle folk som ikke kan kjøre lengre har ikke noe valg en gang. De bare må kjøre offentlig transport. Så det jeg er ganske opptatt av er at vi utvikler tjenester som er attraktive for ikke bare de som tar buss og bil til jobb, men alle disse barna som ikke har noe annet valg enn å ta buss eller bli kjørt av mamma til aktivitetene sine eller til sosiallivet sitt. Løse bærekraftig bevegelsesfrihet på en demokratisk måte. Jeg vet ikke Camilla om jeg spilte alt for mange baller nå på en gang? Men hvis du snakker litt om bærekrafts perspektivet i det nye transportbildet. Hva tenker du på da?

Camilla: Når vi snakker om bærekraft så er det jo et veldig sammensatt begrep. Og det er veldig enkelt å tro man vet hva det handler om, men bærekraft handler jo om at man minsker ulikskap. Og det er nettopp det du snakker om med for eksempel barn, unge og eldre har mulighet til å delta i samfunnet. Og her tenker jeg at det er en viktig ting hvis det er en god teknologi til å muliggjøre andre type løsninger slik at foreldrene ikke henger i en klokke og det forhindrer at gutten kan gå på fotball og håndball, Men du har faktisk lyst til å kjøpe kunstmaling som er din nærmeste interesse.  Så skal det ikke være en hindring i deltakelse i ting. Det tror jeg er et veldig viktig perspektiv. Det er og en måte for oss å finne en rolle i samfunnet. Det er viktig i infrastruktur, men vi er også viktige samfunnsutviklere. 

Olov: Og når vi ser på FNs bærekrafts mål så er det jo mange av de målene som kollektivtrafikken bygger opp under. Ikke minst minske ulikhet som Camilla var inne på her. Det er jo den tradisjonelle klima- og miljøgevinsten også. For når vi ser dette med elektriske biler for eksempel - de forurenser ikke så mye. De brenner ikke fossilt brennstoff, men de tar like mye plass. Det blir kø, kork og kaos likevel. Det blir støvplager. Det er støv fra dekk også videre. Så det er viktig gå ha med seg den dimensjonen at kollektivtrafikken løser veldig mye av disse miljøutfordringene. 

Silvija: Hva ser dere er kundenes ønsker? Hvordan planlegger dere innovasjonene dere? 

Camilla: Vi tenker behov. Vi prøver å tenke behov. For det kan være mange forskjellige typer behov, men det å prøve å finne ut om det er noen særlige. Vi har for eksempel i Odda en bestemmingstransport-løsning. Det er et forsøk vi kjører. Men i stedet for at bussen kommer på et planlagt tidspunkt så bestiller man via en app at bussen skal komme og hente deg på et stoppested. I starten så tenkte vi at det var et godt tilbud for hele befolkningen i Odda, men etter å ha kjørt den i en tid så fant vi ut at det var noen som ikke var så glad for det. Selv om vi har snakket med mange i forkant og snakket med eldre så synes de det var ganske utfordrende dette med å bruke ny teknologi til å bestille transport med. Men det som har vist seg er at det er barn og unge som synes det er en genial løsning. Det betyr at hvis vi skulle løst dette på en bedre måte så skulle vi naturligvis utvidet åpningstiden. Så må vi også tenke litt på hvordan vi skal ta dette i fremtiden. For det er et forsøk som vi gjør nå. Og det prøver vi å lære av. Men det er sammensatt fordi det er både my om algoritmer og teknologi på den ene siden og kundenes behov på den andre. Men vi må ta utgangspunkt i kundene. Tenk litt over hvem vi skal ta vare på her. Man kan bli teknologifasinert her også glemmer man at vi skal gjøre noe for andre. Det kan for eksempel være at noen av de løsningene vi skal tilby andre er teknologi som noen av oss anser som å være av eldre dato. Det kan være om man skulle brukt knapptelefoner eller få en dum telefon til å fungere på en måte som gjør at eldre mennesker faktisk klarer å bestille transport. Det er ikke alltid det smarteste som er det riktige valget. Det skal være riktig og passe til behovene. 

Olov: Det tenker jeg er kjempeviktig. Og dette med kundenes behov er vi også veldig spent på nå videre etter pandemien. For vi har ikke snakket så mye om pandemien som slo over oss for et og et halvt år siden og gjorde det veldig vanskelig for oss alle sammen. Før ville vi fått masse nye folk om bord, også sa plutselig Nakstad og Erna Solberg at ingen kan kjøre kollektiv hvis dem ikke må. Og vi og måtte ut og si det. Det budskapet har vi nå sagt i et og et halvt år. Så nå når vi ser frem til gjenåpningen er vi veldig spente på hva er det folk har med seg fra pandemien. Og da vil jeg utfordre Camilla litt. Hva tror du folk vil ha med seg fra den et og et halvt år med pandemi nå når vi kommer med gjenåpning og det vi kaller den nye normalen, da?

Camilla: Jeg tror de gjerne vil ha deres hjemmekontor plass. Jeg tror det er kommet for å bli. Folk ønsker seg fleksibilitet. Tendensen er jo mye individualisering. Mer fleksibilitet. Og hvis det er noe man selv kan tilrettelegge, så er det også det med el-sparkesykkel. Mange er ikke så begeistret for det, men grunnen til at det er populært er fordi det er et individualisert fleksibelt tilbud. Og hvis vi finner gode løsninger for det så er det jo en god form for mikromobilitet. Men en av de tingene som jeg også ser er at vi må jobbe mye med er å gjøre kollektivt attraktivt, og vi kommer til å jobbe hardt for å få det til. Også tror jeg at kollektivene i Norge og politikerne må tenke seg godt om for å holde FNs klimarapport. Og vi må gjøre noe i landet. Vi bør begynne å regne på hva som egentlig skal til for å gjøre resten av kollektivtrafikken bærekraftig. Klimatilpasset. Det er et spørsmål vi må se på. Og jeg tror at en overgang kommer til å gjøre at vi må investere. Kanskje vi har kundenedgang i en periode i forhold til det vi hadde før pandemien. Så tror jeg vi blir nødt til å kaste noen offentlige kroner etter den offentlige kollektivtransporten for å gjøre omstilling raskt nok. Det er min største bekymring. Det går ikke raskt nok. Sense of urgency. Vi går fra en krise til en ny krise. 

Silvija: Jeg vil spørre dere begge to dette spørsmålet og deg Camilla ut ifra ditt perspektiv fra Vestlandsfylke og deg Olov ut ifra et koblingsperspektiv på tvers av alle fylker. Hadde det gått å tenke litt alternative kostander? Hvis vi ikke insiterer de kronene nå i mer kollektivtransport som hjelper oss å komme nærmere klimamålene. Hva koster det oss om 5-10 år om det er i form av helseutgifter, klimatrøbbel og forsikringspenger? Jeg tror vi måler oss så veldig med å se i nakkespeilet i stedet for å se fremover og se at dette er en god investering. Hva kan man gjøre for å få lov til å bygge en sense of urgency Camilla og Olov?

Camilla: Det er jo spennende. Jeg tror det kommer til å avgjøre litt - nå tar jeg litt danske briller på meg. Jeg opplever egentlig litt at vi har hatt det veldig godt i Norge veldig lenge og vi har kanskje ikke helt tatt innover oss hvor raskt den omstillingen faktisk kom. Igjen for å sammenligne med Danmark. Jeg opplever at det er øverst på agendaen hos den danske regjeringen, og vi har allerede mange gode ting i Norge rundt elektrifisering som er fornybarenergi. Men den kan vi ikke ta to ganger. Vi kan bare ta den en gang. Så det som kommer etter dette er et mye større behov. Så her må det investeres. Her er det mange muligheter til å gjøre investeringer i ny teknologi. Og når jeg snakker om behovet for ny teknologi så snakker jeg om fremdriftsteknologi, men også å bruke data til å formidle mye av det samme. Jeg synes det er veldig vanskelig å regne på. Hvis jeg bare kunne sagt en eller annen pris eller Vestland visste hva det ville koste, men jeg tror vi bare er nødt til å gjøre det. Jeg tror ikke vi har så mange valg. Men tilbake til at vi snakket om omstilling, så vil det være enklere for oss i fremtiden. Jeg kjøpte en el-bil for et halvt år siden. Det er nesten som å banne i kirken å snakke negativt om bilen her, men den el-bilen kan jo i prinsippet i fremtiden med den teknologien være delingsplattform for flere mennesker. Så her er løsninger som vi må prøve å utnytte. Men hva det koster tror jeg vi skal være åpne for helt nye ting som vi ikke har sett enda. Offentlig sektor passer litt dårlig til det. De har dårlig forvaltning og vi tenker veldig tradisjonelt rundt budsjettprosesser og demokratiske prosesser. Det tror jeg er den største utfordringen. 

Olov: Jeg er helt enig med Camilla i det du sier her, men jeg tenker et kollektivtrafikken er en del av løsningen for denne klimaløsningen. Og den må bare satses på i denne sammenhengen og ikke det motsatte. Jeg tenker det med å elektrifisere bussparken har visst nådd et skifte hvor det ikke er lønnsomt med fossile busser. Der det liksom er like rimelig å kjøpe el-busser. Men det med båter og ferger trenger vi fortsatt mye støtte. Og der hørte jeg at det faktisk var falt bort noen ting igjen fordi det ikke lenger var forsøk, men mer drift. Men der trenger vi støtte for å kunne få den elektrifisert. Det er helt sikkert. Så det er veldig mye å gjøre med å satse på kollektivtrafikk tenker jeg. For å bidra til å løse klimaproblemet. 

Camilla: Bare for å understreke det du sier at det vi skal jobbe utover er transport langs kysten, og vi ser at vi etterspør ting som ikke finnes i dag. Det er en situasjon. Og det krever å stå i, men er og superspennende.

Olov: Også tenker jeg at her er det noe hvis vi klarer å løse disse utfordringene så kan vi eksportere løsningene til utlandet. Så dette er næringsutvikling også. 

Camilla: Helt enig. Politikerne har sagt at det er eksportmuligheter her. Men før vi kan gjøre noe som helst eksport, så må vi finne gode løsninger. Kollektivtransport er så subsidiert som det er, så må det penger til. 

Silvija: Og det er god investering, også må politikerne se at det er gode valgsaker. For meg er det et paradoks at man liksom vinner flere stemmer på å bråke om bompenger enn å stå på barrikadene for den nye teknologien og løsningen som dere to snakker om. Så vi skal egentlig utdanne eller oppdra våre reisende på hvilke muligheter som er der ute.

Olov: Og det som jeg synes er litt utfordrende nå, det er «har folk blitt mindre trygge på kollektivtrafikken i løpet av pandemien?». Det tenker jeg er en utfordring. Hvordan får vi dem tilbake. Klarer vi å få tilbake kundene sånn at dem reiser bærekraftig også i fremtiden? Vil dem søke og unngå trengsel? Vil dem kanskje ordne dette selv. De bare buker hjemmekontor og reiser litt på andre tider så de slipper å reise i rushtiden. Har du tenkt noe på dette Camilla? Kan teknologien hjelpe oss til å gi kundene en ny og bedre bærekraftig hverdag? 

Camilla: Jeg tror mange løsninger handler om at vi skal se på hvordan vi innrammer samfunnet. For hvis man har faste arbeidstider mellom 8 og 15:45 så kan vi lage mange kapasitetsindikatorer for når folk skal reise. Hvis de må på jobb klokken 8, så det løser vi. Jeg tror noen av mulighetene der er at vi må ha en diskusjon hvordan vi innreder samfunnet. Hvordan skal arbeid og fritidsliv skrus sammen. Hvis vi får fleksibiliteten så tror jeg også at i andre samfunnsforhold kan vi endre på tingene. Jeg tror at mange i en stor by synes det er irriterende å sitte i en kø. Det er bortkastet tid. 

Silvija: Jeg bare lurer på om det hadde vært mulig å be folk flekse litt ut ifra sine muligheter? For de som har barn i skolealder er ganske bundet. De som har barn i barnehagealder er mer fleksibel på starten av dagen kanskje, men du må hente før halv fem. Så spørsmålet er om det ville vært en god investering av offentlige kroner å endre litt på dette tidsskjemaet. Men hele samfunnet kjører jo etter det tidsskjemaet. Så det er en ganske grunnleggende omstilling av samfunnet hvis vi begynner å rokke ved disse grunnprinsippene. 

Camilla: Ja, også er det en del mennesker som ikke har mulighet for fleksibilitet i jobben deres. Jeg tror kanskje mange av dem som vil ha den fleksibilitet er også mange av de som er våre kjernekunder. Det kan være de ikke har bil og må komme seg omkring, men det kan bli bedre på hvordan vi innreder oss på jobbetid. Som kan løse noen av våre transportproblematikker. Fortetning er jo kommet for å bli, så er det jo også en liten tendens til at det er noen som flytter ut fra sin toromsleilighet og flytter ut for større plass. Jeg er sikker på at det er en tendens. Jeg bor på bygda så jeg synes det er en spennende tendens.

Silvija: I hvert fall som bruk av hytte. Som en sånn reserve arbeidsplass. Jeg tror det blir noen varige trender der. Det er en utrolig flott løsning for de som kan ha den. Olov, hva skal til for at andre fylker kopier dette prosjektet med å bestille buss?  Camilla har nå nevnt tre-fire prosjekter som jeg har tenkt at er så gøye og det hadde vært fint å ha mulighet til. Kunnskapsoverføring mellom geografier? Hva kan man gjøre der?

Olov: Der gjør vi egentlig veldig mye. Vi har et distriksforum. Vi har storbyforum. Vi har kontrakts komiteen som ser på hvordan vi lyser ut kontrakter og gjør det mer strømlinje formet. Og det med bestillingstransport som det heter, on demand transport. Der lærer vi av hverandre. Og det er egentlig en veldig gammel oppfinnelse. Det var litt tungvint at man måtte ta av telefonen og ringe, og så måtte du bestille dagen i forveien. Så det som er nytt med den løsningen er at det er umiddelbart. Også er det de som ikke har smarttelefon selvfølgelig. Men det skjer mye på dette området, så det er noe av hele greien med å ha en Kollektivtrafikkforening der vi møtes medlemmer fra hele landet. Så har vi kollegaer fra hele landet. Og det er en delingskultur som er helt enestående egentlig. Vi konkurrerer ikke med hverandre, man ønsker bare å løfte hele bransjen egentlig. 

Camilla: For å bygge under det, så er konseptet vårt nytt for Vestlandet. Men det er for eksempel ikke nytt for Columbus, fordi vi tar konsepter fra dem fra Rogaland. Og det er ganske fantastisk. Jeg har jobbet med innovasjon i offentlig sektor. Og en av de tingene som skiller Norge og Danmark fra hverandre er nettopp at i Danmark lager man flere nye innovasjoner. Mens i Norge er man flinke til å kopiere hverandre, også lager man tvister som passer til lokale forhold. Det er helt særegent med Norge hvis man skal si noe på offentlig kommunikasjon. 

Silvija: Helt på slutten damer. Hva er det viktigste dere tar med dere fra samtalen? Starter med Olov, og så Camilla?

Olov: Camilla er visjonær og snakker om droner og vi må ikke tenke begrensinger. Vi må bare tenke fritt og luftig og vi må rett og slett bare gønne på og drive innovasjon i kollektivtrafikken i Norge og tenke helt nytt og stå på. 

Camilla: Ja, også tenker jeg at en av de tingene er at i Kollektivtrafikkforeningen, men også på tvers så er vår form for konkurranse samarbeid. Vi klarer ikke å løfte disse tingene alene. Vi må løfte Kollektivtrafikkforeningen, men også samarbeid i nye teknologimiljøer og folk som utvikler ny type transport. Vi er jo innkjøpere. Det er ikke vi som utvikler, men vi kjøper ny teknologi. Vi har behov for å investere offentlige kroner på en klok måte, så er vi med på verdiskapning. Så samarbeid er ordet. 

Silvija: Veldig flott å høre på dere og bli inspirert av dere Olov Grøtting og Camilla Selch. Tusen takk for at dere var med. 

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lytte til denne podkasten på vårt online univeristet Lørn.University.