Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til Lørn. Jeg er Silvija Seres og gjesten min i dag er Marte Pedersen Hemma, som er daglig leder i Rjukan Digital Arena AS. Velkommen, Marte!

Marte Pedersen Hemma: Takk skal du ha! Takk, takk!

Silvija: Veldig hyggelig å ha deg her! Dette her er en samtale i vår serie som vi kaller for Women Learn Tech, hvor vi prøver å eksponere veldig spennende damer som vil noe. Med sin teknologi kunnskap og sin samfunnsforståelse. Og det vi skal snakke om er egentlig dine perspektiver på Rjukan Digital Arena og hva du vil med det, men kanskje også en del om veien dit for det kan være til inspirasjon for andre. Høres det greit ut?

Marte: Det høres veldig bra ut.

Silvija: Veldig bra. Jeg tror vi begynner rett og slett med å spørre deg litt om deg. Vi har lært at folk er veldig mye mer nysgjerrig på hva du har å si hvis vi kan se hele personen. Så hvem er Marte og hva driver henne?

Marte: Ja Marte, hun kommer fra en gård på Hedemarken og har alltid vært veldig engasjert i ulike ulike ting. Ble sivilingeniør på NMBU og kom meg inn i anleggsbransjen som er noe helt annet enn det jeg driver med nå. Så jeg har vært i anleggsbransjen en stund i NCC, jobbet der i noen år som forretningsutvikler, og jeg fikk se innblikk i en bransje som er klar for mye ny teknologi som kan dra nytte av det. Og jeg lærte veldig mye der. Men nå er jo jeg daglig leder i Rjuka Digital Arena. Bor på Miland ved Rjukan, midt i landet utpå bygda og ønsker å sette i gang med Rjukan Digital, eller har satt i gang bruk av Digital Arena her for å skape kompetanse plasser og arbeidsplasser også i ut i distriktene.

Silvija: Veldig bra. Hvorfor Rjukan?

Marte: Ja, for min del så er det fordi mannen min bor her. Det er jo litt sånn det blir. Det er mann og barn, og da ble jeg låst her. Samtidig så er Rjukan et fantastisk vakkert sted. Ja sola bli borte på vinteren.

Silvija: Dere har speil har jeg hørt?

Marte: Vi har speil helt riktig. Vi har speil, så vi får gå på torget og få litt sol. Det er masse spennende historie her. Det er en by som er hele byen er arkitekttegnet av en gjeng fra San Eide. Det er kort vei til masse spennende friluftsliv og foten av Hardangervidda og Gaustablikk og Gaustatoppen og masse fine opplevelser. Rjukan er flott!

Silvija: Høres ut som en fantastisk fin balanse mellom spennende fritid og friluft og familie. Spennende arbeid. Og dere er også i kjernen av Norges - én av i hvert fall Norges industrielle vugger?

Marte: Det stemmer, ja. Det var jo mye kraftproduksjon her da, så det har alltid vært mye sterk industri. Og så har jo det vært gradvis avtagende, men nå i det siste så driver det og skal etablere seg flere store industrier. Så det er opptakt igjen, og det er utrolig spennende.

Silvija: Så leser jeg også om deg at du bor ti minutter fra Rjukan med panoramautsikt over Gaustatoppen. Så det er ikke så veldig synd på deg når det gjelder utsikt og sol.

Marte: Nei, det er helt riktig. Solen blir bare borte i seks uker, så det går veldig bra. Og jeg ser rett på Gaustad. De bildene man ser på når man søker på Gaustatoppen er det jeg våkner til hver morgen.

Silvija: Fantastisk, men veldig gøy. Men du, du er også en sivilingeniør?

Marte: Det er er jeg.

Silvija: På bygg og anleggsbransjen?

Marte: Jeg gikk industriell økonomi med spesialisering i bygg. Så jeg er en sivilingeniør innenfor bygg som da gikk inn i anleggsbransjen. Men der var jeg nok ganske rastløs og engasjert og så mye muligheter i teknologi. Så det ble veldig fort forretningsutvikling som var min min vei i anleggsbransjen også. Så jeg fikk være med på å både være ute blant de menneskene som jobber og gjør den viktige jobben, men også fikk være med inn. Vi jobber strategi på konsernnivå, og det var også kjempespennende å se hele det spennet.

Silvija: Veldig bra. Jeg pleid å spørre folk også litt om hvordan klarte du deg nå gjennom Korona og sånn. Det ser ut som du klarte deg? 

Marte: Veldig fint. Fint å bo på bygda i korona. Jeg er veldig glad i baking. Baker brød hver uke. Surdeigskulturen var på plass før koronaen kom, så den trenden hadde jeg fra før. Men gjennom koronaen har gått kjempefint. Jeg gikk jo hjemme i permisjonen en stund også. Jeg gikk jo rett fra permisjon inn i den rollen. Det har vært nesten som vanlig på Rjukan. Vi har nesten ikke hatt smittede, og vi har masse plass. Så det jeg har ikke merket så mye til det som mange andre har.

Silvija: Veldig bra. Men du, Marte, hvis vi da snakker om Rjukan digital arena? Hva er det for noe?

Marte: Vi skal skape en digital arena som skal levere prosjekter og konsepter og tjenester for å løse de utfordringene fremtiden bringer. Og vi ser nå mest imot det offentlige som første eller hovedområdene og måten vi skal jobbe på er ved å bruke det nettverket vi har av gode ledende leverandører. Og det får vi tilgang til gjennom våre eiere og samarbeidspartnere. Så vi har allerede tilgang til veldig mye god kompetanse innenfor IT. Og skal være en ekspert i å lede og gjennomføre prosjekter hvor vi er veldig tett med kunden og forstår behovene. Jeg klarer å fortelle de hva egentlig behovene deres er kanskje, og også da trekke inn de gode hodene for å løse det.

Silvija: Hva er fokus på det dere skal jobbe med? Hvor begynner dere?

Marte: Vi begynner med helse. Vi begynte jo selvfølgelig med kommunen hvor vi hørte hva er det dere trenger? Hva er utfordringene deres? Og det er helsesektor som roper høyest. Så vi begynte, begynte der og gjorde litt kartlegging og så veldig fort at det det var et behov for noen som klarte å samle. Det er en veldig sånn velferdsteknologi da, helse og velferdsteknologi er veldig fraksjonert av veldig mange gode små, og litt større. Så er det noen som driver og samler det også, men vi ser at de trenger en aktør hvor det offentlige møter det private. Se våre kunder møter leverandør og hvor man kan få kunnskap om det fordi det er hvertfall når jeg begynte å skulle google, så er det ikke lett å finne ut av velferdsteknologi. Det finnes masse gode ting inne på KS og internet i kommunen også, men det er vanskelig å få den kunnskapen. Så det vi skal gjøre nå er å lage et nasjonalt kompetansesenter for helse og velferdsteknologi på Rjukan sykehus. Hvor vi skal ha visningsrom og vise av teknologien som kommer i fremtiden. Og i tillegg så har vi så tett samarbeid med både Sykehuset Telemark og Tinn kommune, så vi skal kunne gå inn i døren ved siden av og vise konseptene våre som brukes dag til dag. Og der skal det være en opplæring både i forkant og etterkant av gjennomførte prosjekter. Det gleder vi oss masse til.

Silvija: Vi må involvere Lørn her. Men jeg skal fortelle deg. Vi har laget en serie med sykepleiere om hva de har lært fra Korona. Og så har vi laget 20 samtaler og 20 innovasjons ideer og eksempler. Og så har vi laget en serie med hjelpepleiere, altså helsefagarbeidere om velferdsteknologi. Og det ble brukt i et studiepoenggivende program ved en digital fagskole som heter MedLearn. Og det mest spennende med begge de to seriene, begge på cirka 20 innovations historier, er at det er ferske historier. Det er relevante historier fordi de er brukt i norsk kontekst. Og dette her er noen av de mer fremoverlente personene innenfor hver sin gruppe, da, som som vil noe og som gjør det. Jeg har lært fire hovedting i gjennomføring av de seriene. Det første det er at sykepleiere og hjelpepleiere er ikke redde for teknologi. De har ikke noe problem. Jeg trodde det blir mye sånn varme hender diskusjon. Men egentlig så skjønner de veldig godt at det mangler 30.000 av dem innen 14 år bare på sykepleier siden og at du kan ikke utdanner nok folk til dette her. Du må bruke teknologi til å effektivisere de hendene du har. Så det er sterke hender med teknologi, men det er ikke noe sted å gå å lære. Det andre er at det i de vil ikke bli forsket på. De vil faktisk drive innovasjonen selv. Det er de som vet hvor skoen trykker, og det er veldig nedlatende av oss teknologer og fortelle dem at her er noe verktøy, og du får finne ut av om det er nyttig eller ikke. Men det tredje det er at kommuner og institusjoner lærer ikke av hverandre. De deler ikke kunnskap. De finner opp hjulet på nytt på veldig forskjellige måter alle sammen. Og det fjerde det er at det er en rolle glidning hvor en sykepleier i dag gjør noe helt annet enn det den er blitt utdannet til å gjøre for ti år siden. Men vi støtter ikke denne rolle glidningen som er nødvendig. Og jeg tror at det å finne på nye utdannings modeller som klarer å følge med tiden på en måte som passer oss i Norge, er så samfunns unødvendig at jeg kan ikke se for meg noe viktigere oppdrag enn det. Og samtidig så opplever jeg at alt for mange sykehus og altfor mange medlemsorganisasjoner i bransjen føler at de har mye viktigere ting å gjøre og bruke ressursene sine på. Og jeg vil gjerne provosere rundt en sånn type sense of urgency på å få med alle inn i fremtiden. For det å gi  5% av gruppen en mastergrad eller en doktorgrad hjelper ikke. Alle må med.

Marte: Helt enig. Det er så morsomt at du sier det, for det de samme tingene som vi har sett i den egentlig korte perioden vi har jobbet med å for å se behovet. Og det at de de som skal bruke teknologien skal være med og innovere er helt grunnleggende. Og jeg ser både i kommunen her er de kjempe ivrig til å ville være med, og de setter av ressurser til å være med oss. Nå skal vi ha workshop med sykehus i Telemark og kommunen i desember for å se hvordan de kan jobbe bedre sammen. Og det er et kjempestort fokus politisk nå også med helsefellesskapet hvor de skal jobbe med nettopp det samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, hvor det er enormt potensiale. Men vi har fokus på at nå må vi begynner med at næringen selv peker på hvor problemene er. Også skal vi hjelpe de med å se løsninger.

Silvija: Veldig gøy, veldig bra. Fortell litt mer. Jeg syns noe av det som høres veldig spennende ut er at det høres ut som dere har noen veldig engasjerte folk lokalt i offentlig sektor. Men som ser at dette har nasjonale effekter. Hvordan fungerer dere i et sånt privat offentlig konstellasjon og og hvilke styrker gir det?

Marte: Hvordan vi fungerer? Vi er jo et bindeledd. Og vi vil være spesielt i det nasjonale kompetansesenteret, så skal vi være en nøytral part som er den de offentlige kan komme og spørre. Og så kan vi fortelle de at hvis de er ute etter en pulsmåler så skal vi vise de de fire forskjellige som finnes i markedet. Så vi er den som skal legge til rette for å se kunnskapen og møteplassen, knutepunktet og hjelpe dem med å få den tilgangen. Se hele bildet. For det er det å få få et godt bilde av hva som finnes i helseteknologi og velferdsteknologi, og hva som kan skapes og innoveres. Det er ikke lett for en kommune og en digitalisert minister i kommunen å finne ut av. Det er en kjempejobb, og der ønsker vi å hjelpe til, og vi ønsker å gjøre det sammen.

Silvija: Jeg synes det er veldig viktig egentlig å lære litt av effektive privat offentlig samarbeid, for jeg tror at det offentlige kommer til å ha de viktigste oppdragene fremover. Men de kan ikke levere det uten godt samarbeid med det private. Og hvordan legger man til rette for dialog, innkjøp, innovative samarbeidsmodeller og så videre er kjempeviktig nå fremover. Du hadde lyst å snakke om menneske i sentrum?

Marte: Ja, det henger litt sammen.

Silvija: Hva tenker du rundt det?

Marte: Grunnen til at jeg tar det opp har litt med hva jeg har erfart fra anleggsbransjen. Hvor jeg kommer inn og som ung, så ser jeg om masse muligheter for teknologien til å løse mye, og var ivrig på å prøve å komme med masse forslag og da inn i en tungrodde stort konsern i anleggsbransjen, ikke minst. Du snur deg ikke til tiåringen der. Så der lærte jeg veldig my. Først så prøvde jeg en del og prøvde å få inn litt teknologi og ser at det detter rett gjennom. Og da var det en av lederne mine som sa: men Marte, du må løfte gulvet før du løfter taket. Og det har jeg tatt med meg siden som en kjempe lærdom, for jeg så jo det at effekten, den store effekten kom når du tok de helt enkle tingene, så et av de tingene jeg gjorde var egentlig ute på anleggsplass og lærte formennene hvordan de kunne bruke Onenote som dagbok istedenfor å skrive på papir. Noe som gjorde at denne dokumentasjonen ble både mer effektiv og mye mer oversiktlig. Og det var flere som gjorde det. Og du fikk bilder inn. Det var helt enkelt. Men det var det som skapte størst effekt. Så det å lytte og forstå mennesket først, det er jeg kjempet opptatt av ved alt som vi skal drive med. Og derfor skal vi jobbe i tett dialog og jobbe med brukerne og mennesker først for å se på de utfordringene og hjelpe de å se hva som kanskje er fremtidens utfordringer, men også da selvfølgelig gode løsninger. Og finne de sammen.

Silvija: Det er veldig spennende. Jeg hører deg si to ting. Det ene er å være inkluderende på alle nivåer i forhold til kunnskapsbygging. Og så er det også å tenke veldig inkluderende på behovene. Disse folkene på byggeplasser som kanskje nekter å ta i bruk om det er en Ipad eller hva det er. Men gjør det fordi det passer ikke måten de egentlig jobbe på. Da er det robotens feil ikke er bygge arbeiderens feil at ikke den teknologien blir tatt i bruk.

Marte: Helt riktig. Og det her er endringsledelse og hvordan du får solgte inn teknologien også, samtidig som det finnes jo en del eksempler på teknologi som er blitt utviklet og satt i gang, som ikke egentlig dekker behovet. Det er som å lage en kaffekopp med hanken på innsiden. Den involveringen er kjempeviktig for meg, så vet jeg at en sånn type arbeidsform kan være lite effektiv. Det er veldig stor risiko for at den er lite effektiv. Det vi jobber veldig med er både å tilknytte oss god kompetanse på sånn type prosess ledelse, både fra eksterne, men også internt, at de prosjektlederne jeg ansetter skal være veldig god på det.

Silvija: Ja, og dette tror jeg er egentlig en sånn grunnleggende tankesett for all design, om det er tjenestedesign eller produktdesign eller hva det er. Hvor vi teknologer kan fort være litt opptatte av at hadde ikke det vært kult om den hanken var på innsiden? Tenk så morsomt. Tenk på de nye tingene man kan gjøre med det. Men det er en grunn til at den er på utsiden.

Marte: Kan varme hendene sine nede i kaffekoppen.. Ja, det er kult det. Men er det helt riktig, så det også er en tanke inn i det kompetansesenteret. For det kunne vi nå fylt med masse spennende veldig fremtidsrettet teknologi, og HoloLens er en av de som faktisk brukes i dag. Men jeg tenker jo også at det er neste steg . Det er ikke der vi klarer å få med oss - vi kan ha det med som litt krydder, men vi må begynne med de enkle tingene som vi ser fungerer. Det blir kjempespennende.

Silvija: Og så tror jeg at det er fortsatt et veldig spennende dilemma her. For hvis vi bare forbedrer inkrementelt på det vi allerede gjør, ikke sant? Og hvis det er sånn at man spør folk, hvor trenger vi? Jo, det der burde gå litt fortere, og det der burde være litt sikrere og sånn. Så får vi til en del innovasjon, men vi får bare den inkrementelle, ikke den disruptive innovasjonen. Så hvordan skaper vi rom for et sett med disruptive innovasjoner? Hvis folk har en tendens til å si at ja, men sånn har vi alltid gjort det og sånn vil vi fortsette å gjøre det.

Marte: Ja, og kjempespennende spørsmål. Vi driver nå å jobber mye med verdigrunnlaget vårt og visjonen vår og sånn. Og det snakket vi nettopp om i går internt. Det er viktig for oss å ha med oss og hvordan vi gjør det. Det finnes nok ingen fasit på det tror det. Men sånn som jeg ser det så vil akkurat noe av det vi skal gjøre er å knytte flere forskjellige sammen, så man kan se det. Jeg tror at når det gjelder helse bransjen at det å klare å skape noen ildsjeler som vi jobber mye med, for at de også skal lære å forstå hva betyr den disruptive og hva skjer i fremtiden? Det er sammen at man klarer å gjøre det, men det må gjøres på en klok måte. Du kan ikke bare sette de sammen i et rom, da blir det mye kaffedrikking. Men hvis du gjør det på en klok måte, får de til å se, oppleve, gå tilbake, reflektere, testet litt, komme tilbake - at det er tett da. Og det er det som kommer til å være på Rjukan sykehusene nå. At vi kan ha den fremtidsrettede, spennende teknologien, som også kanskje viser mye av de  framtidige utfordringene vi ser kommer. Og på døren ved siden av så er det day to day business for helsebransjen hvor du har det som skjer daglig. Og hvis du klarer å begynne å gjøre den connection litt lettere når det er så nært. Det gleder jeg meg masse til. Og så er det mye mer som skal skje der også i alt det der da. Så der ligger da også en mulighet for å gjøre en god kvalitetskontroll av velferd, helse og velferdsteknologi som ikke gå på rent det tekniske, men som også går på det menneskelige. Og det håper jeg vi kan få noen gode partnere på som jeg er litt i dialog med nå.

Silvija: Veldig bra. Marte, en ting til som jeg lyst å bygge på herfra. Det vi skal gå litt inn på nå er oppdraget. Eller hva er jobben egentlig til folk som jobber i helse? Du sier omsorg og teknologi. Bruke de varme hendene på de rette tingene. Jeg tenker at det er et ekstremt viktig spørsmål i alle bransjer fremover. Hva skal teknologien gjøre? Hva skal menneskene gjøre? Og litt sånn i offentlig sektor kanskje enda viktigere, hva er det egentlige oppdraget man skal besvare. Når oppdragsbrevene våre har mer eller mindre det samme språk som de hadde for ti og 50 år siden. Så besvarer de de gamle problemene og løser dem. Men det kommer enormt mange nye problemer vår vei, og da er jeg veldig opptatt av at vi skal heve oss litt opp og tenke på hva er det viktigste vi egentlig løser? Hvis vi løser mest mulig helse på mest mulig rettferdig vis, fordelt til hele befolkningen vår. Hva betyr det i praksis for oss, og hvordan løser vi det oppdraget?

Marte: Det her engasjerer meg veldig, for jeg har sett i anleggsbransjen det her med hvordan man bestiller og hva man bestiller på. Du skal ha akkurat disse 1000 eller 2000 linjene med veldig detaljert hvordan de skal levere. Jeg har ikke noe tro på at det gir det beste resultatet. Fordi man må bruke de gode hodene til det de er god på. Og når du bestiller inn en tjeneste, så er det jo fordi at du kanskje ikke har kapasitet, men også at det er ikke hos deg selv ekspertisen ligger. Og hvis eksperten skal svare ut at noe du sier av dette er den beste måten å gjøre det på, da får du ikke det beste resultatet. Og det engasjerer meg veldig at vi skal løfte dem. Løft gjør om på hvordan vi jobber med anskaffelser, og at vi bestiller det man faktisk ønsker seg. At man i prosessen sørger for at prosessen er så god at man sørger for at begge parter forstår hva er det egentlig her og at man jobber mot det sammen. Fordi det er så fort å gjøre det med den hanken på innsiden av koppen igjen. Sånn har jeg troen på både når det gjelder hvordan man skal jobbe i en bedrift, men også hvordan man skal jobbe mot kunder.

Silvija: Ja, også dette med at vi er i utgangspunktet i denne varme hender diskusjon og varme hendene på de riktige tingene. Jeg skjønner godt at helsepersonell blir både indignert og kanskje fornærmet. Hvis vi begynner å snakke om at nå kommer robotene og alt blir så mye bedre, og så kommer kunstig intelligens i tillegg. Og så kan egentlig alle gå hjem også fikser robotene og kunstig intelligens alt.

Marte: Ikke minst de pårørende som tenker at nå får de ikke snakke med noen mennesker lenger. Nå kommer det bare en robot. Ikke minst de pårørende, altså. Det er ofte den reaksjonen jeg får når jeg begynner å snakke om det. Skal ikke min bestemor få snakke med noen lenger? Skal huns sitte alene hele tiden? 

Silvija: Jeg hadde en svigermor som var på sykehjem en periode, og folk hadde ikke tid til å snakke med henne fordi de brukte all sin tid på å vaske og rydde og pleie, ikke sant? Så la oss se hva vi kan få hjelp til, hva disse varme hender eller enda viktigere snille hoder og gode hjerter kan få hjelp til av teknologi, på det som er kjedelig eller farlig. 

Marte: Unødvendig.

Silvija: Så kan de ansatte bruke sin  medmenneskelighet og sin fagkunnskap til å være det som bare mennesker kan være, og det er en slags fortolker av det faglige og en venn i nød.

Marte: Jeg er helt enig, og jeg er veldig opptatt av hvordan man ser på ordet omsorg mot teknologi. Teknologien skal ikke gi direkte omsorg. De skal muliggjøre for helsefagarbeidere å gi omsorg. Grunnen til at de utdannet seg som en vernepleier, for eksempel. Det var nok ikke for å vaske gulvene eller lage mat eller sitte i datasystemer som de må inn og ut av mange ganger og forstår ikke helt. Og det er dobbeltarbeid. Det er ikke derfor de helsefagarbeidere. Og det er jo som vi var inne på i stad. Det er omsorgen som egentlig er målet. 

Silvija: Det er vel interessante eksempler. For eksempel demente folk som sitter med en sånn Paro sel og klapper den og synes seg dette er egentlig veldig beroligende for eksempel i vaktskifte tider. Og jeg tenker at det kan sikkert være veldig greit også å få en snakke robot, en sosial robot til å høre på en person som er dement og egentlig gjentar den samme historien om og om og om igjen. Men det er veldig viktig at det skal være et menneske der som ser det, og som forstår når det er et menneske som skal til. Om vi ikke lenger ser forskjellig, så er det kanskje ikke så farlig. Men så lenge man vet forskjell så er det egentlig det vi bryr oss om - hva folka rundt oss egentlig mener om oss og omverdenen. 

Marte: Ja, ikke sant. Veldig spennende og viktig. Det er litt som et vepsebolet å trå ned i kan det også være. Det er masse følelser i det, og det skal man ha veldig høy respekt for. Men men man må se på de faktiske behovene. Det gjelder jo både det med å bytte teknologi når man trenger omsorg, men for mange så er det jo sånn at de får få besøk av helsefagarbeidere eller andre som egentlig ikke har lyst til det enda. Det er litt for tidlig for de, og bare det og da kunne bruke teknologi for å egentlig verne om deres privatliv er også veldig viktig. Jeg har et eksempel på det også. Det var et menneske som bodde i en omsorgsbolig som klatrer ut av vinduet på natta. Hvis den personen gjør det blir det et vedtak fra det offentlige at det nå skal det sitte en person og passe på dette menneske gjennom hele natta. Det er ganske invaderende for ditt privatliv. Men hva hvis du hadde hatt en vindu sensor?

Silvija: Eller en sånn GPS greie?

Marte: Ja, eller en GPS. Absolutt. Og det er enkel teknologi, men veldig mye mellom med personvern og omsorg og menneskelig faktor og følelser som gjør at det det bli vanskelig å det. Man må jobbe med å finne ut hvordan man kan gjør den veien enklere.

Silvija: Jeg tenker at det er kjempevanskelig ting å snakke om. Men det er også veldig viktig å snakke om, fordi vi går inn i en tid hvor det at man har en person som sitter der hele natta, betyr at noen andre ikke kommer til å få en nødvendig helse, omsorg eller velferds oppfølging. Og vi går inn i en tid hvor vi må bestemme oss for noen felles regler hvis dette her skal være rettferdig. Eller så blir det noen få som får veldig mye omsorg og veldig mye helse. Og så vil det være veldig mange andre som vil få mye mindre enn det de trenger eller håper på. Vi kommer til å leve så mye lenger og det er ingen som har noe enkelt svar på hva betyr det. Skal vi si at etter 90 så får du bare roboter? Eller hva betyr det? Eller skal vi si at vi fordeler folka og roboter så godt vi kan. Og så sørger vi for at alle er demokratisk involvert i den prosessen som finner ut av hvordan. Men da kreves det også litt forståelse og kunnskap om teknologi og hvor samfunnet går. Og det å sparke i gang både læringen og diskusjonen om disse tingene - sånn som dere gjør i dette nasjonale senteret, tenker jeg er utrolig viktig for landet.

Marte: Ja, for de diskusjonene gleder jeg meg til. Når vi har fått etablert oss og så kan vi ha de diskusjonene i senteret. Det blir veldig, veldig bra. Da håper jeg de offentlig er tett med oss så de lytter vi.

Silvija: Ja, vi blir veldig gjerne med. Vi kan ta noe digitalt, og så kan dere ta noe fysisk, og så kan vi se hva det blir til.

Marte: Ikke sant? Jeg tror det hadde vært en kjempeidé.

Silvija: Kjempespennende Marte. Jeg tror vi går mot slutten. Har visst sagt det viktigste om hva de varme hendene skal gjøre fremover?

Marte: Ja det tror jeg. Omsorg. Jeg synes ikke det er mer vanskelig enn det. Det som gir opplevd omsorg for brukeren. Ikke det jeg føler er omsorg for min farmor, men det min farmor opplever som omsorg.

Silvija: Kjempe spennende. Veldig bra, og da er det menneske i sentrum. Da har vi closed loopen på det også. Mennesket i sentrum for all den innovasjonen og teknologien.

Marte: Nettopp.

Silvija: Vi gleder oss til å se mer på hva som kommer fra Rjukan digitale arena. Både på hardware, software og alt det andre, kanskje ikke minst governance rundt de nye mulighetene innenfor helse og omsorg først, og så alle de andre temaene som dere tar opp.

Marte: Ja takk, det gledet jeg meg og.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University