Velkommen til Lørn.tech. En lærings dugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til en podcast serie med Lørn og Civac på åtte episoder. Serien dreier seg om å skape nye sirkulære økonomiske verdikjeder som gir økt verdiskaping og konkurransekraft basert på resirkulerte ressurser og ny teknologi. Tema i dag er hvordan synliggjøre mulighetene for å redusere miljøbelastning i avfallsbransjen. Og gjesten vår er Solveig Gilleberg, som er miljørådgiver, LCA for Rambøll. Velkommen, Solveig!

Solveig Gilleberg: Hei, takk.

Silvija: Du skal hjelpe oss å forstå hva LCA er masse senere, men kan du kanskje kort si hva det betyr?

Solveig: Det kan jeg. Det står for livsløp analyse og det som er litt spennende med LCA er at da tar man for seg hele miljøbelastningen av for eksempel et produkt eller et bygg. Og så ser man på hvor de største bidragene av det tiltaket kommer fra, på hvilken påvirkning på miljøet da. Og så kan man gjøre tiltak for å forbedre det da.

Silvija: Livsløpet til råvarer eller til materialene er...

Solveig: Både råvarer og produksjon og hvilken energi eller hvordan du bruke det, hvor mange ganger du reparere det. Og så ikke minst hvordan du avfallshåndtering det da, og synliggjøre gevinsten man kan ha ved å ombruk eller å gjenvinne et produkt da. Så derfor er jeg blitt interessert, eller... Ja,syns det er veldig spennende da, fordi det liksom er et nyttig verktøy for å synliggjøre hvor det er potensiale og handlingsrom for endring. Ja.

Silvija: Veldig gøy. Vi kommer tilbake til et tema sirkularitet og bærekraftig produksjon, egentlig gjennom hele vår samtale. Men før vi gjør det skal si to ord til. Asså, denne samtalen er som sagt en av åtte, og du er vårt ung alibi hvis jeg kan sette det veldig på spissen, og det er utrolig spennende egentlig å høre på din utålmodighet, Solveig. Og det vi skal prøve å forstå da er på en måte hva burde vi alle andre kanskje ville enda mer i forhold til ordentlig bærekraftig måte å bygge eller produsere. Du har en mastergrad i fornybar energi fra NMBU, og har alltid ønsket å jobbe med noe som bidrar til miljø. Så jeg gleder meg egentlig til å lære mer. Kanskje vi starter egentlig der. Fortell oss litt om hvem Solveig er, og litt personlig også, hvorfor bryr du deg om avfall?

Solveig: Ja, det var et godt spørsmål som kanskje ikke var første tanken min når jeg tenkte at jeg skal begynne å studere. Men som du nevnte så har jeg alltid hatt et ønske for å jobbe med noe som bidrar til å forbedre situasjonen for miljøet da, og har et engasjement rundt det. Jeg er jo veldig glad i å benytte naturen privat på fritiden med å gå på tur med venna i alle mulig slags vær. Og er jeg opptatt av å skape den gode løsningene. Selvfølgelig må man jo gjøre ting og ta i bruk naturen og området til fordel for hva vi ønsket å bygge og utvikling, men at man kan gjøre det på best mulig måte for miljø da. Så jeg begynte jo først på en mer generell miljø studiet på bacheloren, og så være så heldig at jeg fikk muligheten til å ta et fag som heter ressurser i kretsløp da, som egentlig et fag om sirkulær økonomi. Hvor jeg bare virkelig fikk sansen for tema og skjønte at avfall er bransjen jeg vil inn i. Den byr på mange utfordringer, men også mange rom for løsninger da. Og jeg føler at bransjen er virkelig på hugget. Det er både politiske og bransjen selv, har motsatt målsetting. Så er satt da, som gjør at man har liksom et handlingsrom for endring. Og som ung da så er liksom bransjen veldig på hugget etter å få inn nye forslag til løsninger. Og det trenger man jo hvis man skal skape mer sirkularitet da og gå bort fra mer lineær produksjon og over i løsninger hvor man kan gjenvinne mer.

Silvija: Ja, jeg tenker bare dette bildet med på en måte lineær produksjon, altså noe fødes og noe dør og bli borte. Liksom litt sånn som hos gamle vikinger over verdens ende. Det er liksom det sorte hullet egentlig i vår forståelse av å være litt mer bærekraftig. Og vi forstår veldig lite av hva avfall er, hvor det kommer fra, hvor det går. Det å finne mekanismer da som hjelper oss å koble sirkelen sammen. Og kanskje man kan lære litt fra naturen også, fordi naturen er jo by design sirkulær.

Solveig: Ja, og det som jeg sier at man trenger kanskje å møtes rundt det sirkulære bordet, for man trenger å forstå hverandre sine synsvinkler, hva er vi god på? Hva har vi utfordringa på? Avfallsbransjen er jo god på mange ting, men har også utfordringer som dem kanskje ikke kan løse selv da, men som man løser i et tidligere stadie i produksjonen av produkter og at design fasen må på banen da sånn at man skape design for sirkulære løsninger som igjen kan ombrukes, repareres eller demonteres og brukes på nytt igjen, kanskje. Og ikke minst at når det ikke kan tas i bruk på den måten det er tilegnet at det kan materialgjenvinnes da, i størst mulig grad.

Silvija: Jeg har lyst å spørre deg littegrann om jenter og teknologi, for jeg synes du har en utrolig interessant, ikke historie, men asså et eksempel. Jeg har en hypotese Solveig om at. Nå er det veldig mange damer som kaster seg bort i de vanskeligste problemene vi løser med teknologi, men det er for det vi er klart å kalle ting noe annet enn bare ren teknologi. Så du jobber da med grønne energiløsninger, sirkulære produksjonssystemer, og det er produksjonsteknologi fortsatt. Men fordi man har klart å sette det i kontekst, så tror jeg at dette her er veldig mye mer attraktivt for flere kvinner å studere og jobbe med. Tilsvarende med software utvikling, når man begynner å snakke om design thinking og kunden i sentrum og lage helhetlige løsninger. Så er plutselig damene... Kjempemange som vil jobbe med det. Opplever du noe lignende?

Solveig: Jeg for min del personlig da, så var det jo akkurat det med at det både bransjene er så håndfast i form av at det er en fysisk du kan ta tak i og se. Og ikke minst interessen for at når du først får kommet deg innafor, så er det veldig komplekst, og det på en måte utfordrende og det analytisk, og arbeid for å finne den gode løsningen da. Så absolutt. Ja.

Silvija: Og jeg har lyst å spørre deg da også om hva gjør en miljørådgiver for livssyklus i Rambøll. Og så hva... Hjelp oss å forstå jobben littegrann. Hvis vi flere har lyst å jobbe med det samme.

Solveig: Kan jo trekke frem et eksempel for en... Og det jo hvis vi har en kunde da som ser på... Har et bygg hvor man ønsker å utbedre tomten, lage et nytt tiltak, kanskje bygge på. Kanskje skal bygge ha en annen funksjon hvor vi da kan komme inn og gjøre en livsløpsanalyse. Si kunden ønske å gjenbruke fasaden. Hvilken effekt vil det ha på miljøet? Da kan jeg benytte meg av vel verktøy, og så kan jeg synliggjøre effektene hvor det i dag er jo stor interesse for effekten på klima og klimagassutslipp som er mye brukt. Men jeg mener jo også at LCA kan synliggjøre andre effekter. Man er jo veldig opptatt av effekten på tomten der tiltaket skal stå, men LCA kan også synliggjøre effekten av produksjonen av råvarene du skal ha på det huset du skal bygge da eller det å bygge. Ikke sant, at du får med bidraget hvor mye vann produksjonen er gått med i anlegget på industri når du har utvunnet råvaren. Hvor mye strøm har du brukt når du har produsert det gjennom maskinen? Transporten frem til tomten. Energien du bruker når du har anleggsfase. Energien du bruker når du bruker bygge i levetida å bygge har, og ikke minst at når du bygger, kanskje ikke oppfyller funksjonen man ønsker lengre. Hvordan skal man håndtere det da da? Og hvilken effekt har det liksom på miljø da?

Silvija: Utrolig interessant. Jeg har hørt folk i byggebransjen klage at det er ofte litt regulerings utfordring med å gjenbruke veldig gode materialer fra bygg som rives i nye bygg. Så det er liksom masse mulighet for utvikling også av systemer som tar dette her bedre i bruk.

Solveig: Ja, det tror jeg absolutt. Jeg tror nok man må flette bedre samarbeid mellom dem som er miljørådgiver og dem som sitter på den tekniske kompetansen er i bygg. Byggingeniør som sitter å beregne kravene til hvilken standard må man oppnå. Og så er det jo ikke minst nå har vi jo mye bygningsmasse som kanskje man ikke har all dokumentasjonen på lengre da i forhold til hva er standarden av det som er bygd, men at man videre da når man bygge nytt, at man tar vare på den kunnskapen og teknisk informasjon om bygget. Sånn at når man står der på linjen og skal liksom demontere bygget, så vet man hva bygge inneholde da. Og da kom vi jo inn på noe annet igjen som jeg jobber med og det er jo ung-bruktkartlegging. Ikke sant, du har et bygg hvor vi går inn, og så ser vi på hva kan vi demontere og gjenbruke. Og hvis man da hadde tenkt på det når man oppførte bygget, så kanskje man kunne til... Ja, eller gjort mer tilgjengelig da, og det som er i bygget for ombruk i etterkant.

Solveig: Og det synes jeg er veldig spennende da. Og så er det også veldig artig å se hvor mye man kan ombruke av et bygg da, og det jo også diskutert litt, eller som jeg har hørt snakk om at folk snakker på at kanskje byggherre skal eie ting videre igjen, at man, hvordan ser man på materialet? Hvordan ser man på den ressursen som man binder opp i et hus? Er det sånn at når 60 år, som man ofte snakker om da i bygg sammenheng, har det da ingen verdi etterpå? Det synes jeg veldig rart. Er man liksom bare ferdig med det og så bygge man nytt da? Så jeg synes jo... Jeg vet ikke... Jeg syns et godt eksempel fra Asker kommune som hadde ombruks kartlegging av kontorrekvisita i forbindelse med en omorganisering der da. Og da viste det seg jo at uten dem...  Dem kartla liksom hvor mye kontorene og stolene og sånn dem hadde tenkt å kaste. Og det viste seg at det va en verdi av 10 millioner.

Silvija: Og at kanskje man kunne gått rundt og reparert over halvparten til en veldig okay pris da.

Solveig: Ja, eller i hvert fall kartlagt muligheten for ombruk, om ikke internt så eksternt da, kanskje andre aktører eller kunder ønsker å kjøpe dem kontormøbler som en selv ikke har behov for lengre da. Og det jo en bransje som er på hugge nå i dag da, med ombruk. Ja, og der kommer det forhåpentligvis mange gode løsninger framover.

Silvija: Veldig interessant. Du, Solveig, du er med i noe som heter Uig.

Solveig: Det stemmer. Jeg sitter...

Silvija: Unge i gjenvinning, eller?

Solveig: Ja, nettverket for unge i gjenvinningsbransjen har vi valgt å kalle oss da. Og det er jo en gjeng med ivrige folk, må jeg si, som i 2020 gikk sammen, hvor jeg var så heldig å få lov å være med i styret. Og vi jobber jo rett og slett for å samle alle de unge da som jobber i bransjen, fordi avfallsbransjen er jo veldig nyansert. Det er mange forskjellige bedrifter rundt omkring som egentlig er spredt i hele landet, og det å liksom, og mange sitt kanskje på hver sin tue som ung da, det er mange interkommunale selskaper hvor man har et par stykk som kanskje er ung da. Hvor vi har definert ung som mellom 18 til 36, men det har vi jo fått litt diskusjoner på fra bransjen. Men hvertfall at man kan skape en plattform da, for diskusjon. Og ambisjonen vår sier jo at det skal være ganske lavterskel, at vi skal lage et forum hvor alle som har spørsmål eller ting de lurer på kan komme og så stille dem spørsmålene da fordi, sammen så har vi jo en hel fantastisk kompetanse, og det er det som er så gøy.

 Silvija: Kan jeg... Jeg synes det er utrolig spennende med disse arenaer som brukes til aktiv diskusjon, ikke bare til å liksom komme og høre på et foredrag i uka eller i måneden. Og jeg tror verden trenger dere også trenger verden den utålmodigheten deres. Og så er det veldig viktig at alle slipper til for å kunne lære, ikke sant? Og det som jeg er litt nysgjerrig på er...  Det tror... Og deres bransje, og da snakker jeg om både byggebransje, men spesielt kanskje om avfallsbransjen da.

Silvija: Tror jeg sitter på noen av de mest strategiske posisjoner i dette bærekraft tiåret som vi er i nå. Det er dette vi kommer til å fokusere på. De sitter med muligheter, de beste mulighetene til å løse dette her til å skape effektiv sirkularitet. Men det er ikke sikkert at alle disse er så utålmodige som det du er, så det er liksom... Jeg føler at det er kanskje der dere skaper en sånn vilje til endring.

Solveig: Og det jo, ja. Nei. Og det å ville til endring da. Og ikke minst hvordan skal man la seg bli hørt. Som jeg synes er litt artig å jobbe med, og det som har vært gøy med Uig at vi har jo blitt møtt med en veldig god respons fra bransjen, og jeg tror at som ung da alene, så kan det være litt vanskelig å bli hørt eller si meningen sin opp på høyt og fram, mens sammen så kan vi stå sterkere og ikke minst få en kanal talerør inn til bransjene. Og hvor vi kan fremme våre meninger om hva vi ønsker for framtiden. Også vil jeg jo også si at bransjen sitter på mye data, ikke sant? Dem har god oversikt over hva er det som ikke funker. Hva er det vi i dag ikke kan materiell gjenvinne da, og det å benytte den kunnskapen inn i andre sektoren, at man synliggjør behovet for omstilling da, eller endring, sånn at man kan sammen skape mer sirkulære løsninger. Der tror jeg bransjen har en viktig rolle da i veien videre.

Silvija: Hvorfor har dere større utålmodighet enn bransjen forøvrig? Har det noe med ferske forskningsdata å gjøre? Har det noe med rett og slett generasjons forskjell? Hva tenker du?

Solveig: Ja, jeg tenker jo at vi har jo vært utrolig heldig da, som kommer fra utdanning innen avfalls teknologi og sirkulære økonomi. Og jeg kan jo snakke for min egen del så føler jeg at dem fagene jeg har tatt, vært så heldige å få ta, har gitt meg et veldig godt sånt oversiktsbilde over både utfordringer, men også rom for løsninger da. Og jeg tror vi unge er veldig glad i å benytte oss av ny forskning og er veldig glad i å lese forskning og ta det i bruk da. Nå datt jeg litt ut av hva det var du spurte om igjen.

Silvija: Jeg spurte om det er aldersbestemt kompetanse, det jeg det av dere er så utålmodig på endring her. Jeg skal fortelle deg en liten sånn personlig historie, og det er at jeg er veldig imponert av en grunder som heter Andreas Thorsheim. Han har bygget Otovo blant annet. Og vi har jobbet sammen i Opera Software for hundre år siden. Og jeg har intervjuet ham om og Otovo for et par år siden. Og da var han så veldig sånn nyfrelst på miljø, og jeg ertet ham litt og sett er ikke du litt gammel for å være så veldig, liksom, Greta Thunberg, og så sa han bare; Silvija,les dette. Og det var en bok som het The uninhabitable earth. Og det er en scenario tenkning, et sett med scenarier eller ett scenario, men da sett fra forskjellige perspektiver politisk vann, miljø, naturmangfold, helse, mental helse og så videre. Hvis jorda går opp til tre og en halv graders oppvarming scenario i stedet for to og en halv, som er det beste scenariet vi ser på nå, ikke sant? Og det å forstå hvor mye, hvor, hvordan alt vil endres og hvor fort gjorde vel at jeg fikk kanskje litt nytt blikk da? På hvorfor det haster så veldig med klimaarbeid og bærekrafts-arbeid for øvrig også. Og så virker det som om det har skjedd en lignende reise hos politikere, hos veldig mange bedrifter og selskaper bare det siste året, ikke sant? At man skjønner at bærekraft er ikke lenger bare noe du skriver på en årsrapport for å være grei. Det er noe du faktisk må ta veldig på alvor. Som en grunnleggende vekst driver da. Og der synes jeg det er litt fascinerende at dere ligger noen år foran oss med læring, med konkrete prosjekter, ting som funker og der er det veldig, veldig spennende for oss alle sammen og lære fra dere da.

Solveig: Ja, også tror jeg jo, vi har jo og eller vi jo så heldig av at vi kjenner til dagens systemer. Det som er gøy og kan gå inn, se en ren problematikk og så bare tenke helt fritt og åpent. Og det syns jeg jo er veldig... Det har vært veldig gøy. I nettverket da, det å diskutere liksom problematikk da, fordi du får liksom bryte det ned så utrolig bra og man kommer fra så forskjellige vinkler med forskjellig kompetanse og at man er utålmodig på å skape den gode løsningen. For det er jo som du sier det må handling til, og det må handling til nå. Vi har liksom ikke det, og veien av tiden skulle jeg til å si. Det er ikke noe mer tid igjen for prat da. Men man må komme dit at man implementere løsninger, allerede helst i morgen. Ja.

Silvija: Og dette er en serie som er først og fremst for Civac sine ansatte for å lære om muligheter. Men så er det også, eller medlems publikum, men så er det veldig mange andre som har stor glede av å høre på det samme innholdet, ikke sant? Der har jeg lyst til å spørre deg om hvilke unike muligheter ser du da, både fra Rambøll perspektiv, fra Civac perspektiv og fra Norges perspektiv? Og ser du noen som er spesielt flinke?

Solveig: På samarbeid?

Silvija: På å jobbe sirkulært, og utnytte de mulighetene som skapes nå av ny teknologi.

Solveig: Ja, ser jo mange gode eksempler på det. Jeg synes jo det er veldig gøy å se gründer virksomheter som starter opp og tar i bruk avfall som tidligere ikke har vært brukt da, og skape produkta av noe som andre ser på som avfall. Blant annet Norwegian Trash, som er en gründervirksomhet i Oslo. Dem har jo tatt plastikk, hvor dem kverner opp og lager produkter. Og har blant annet laget kjøkkenfronter av resirkulert plastikk som jeg bare synes er fantastisk eksempel på sirkulær økonomi i praksis, for å nevne noe. Og det å mange sånne gøye initiativ som kommer på plast fronten som er utrolig bra at man liksom tar i bruk ting der da. Og det å veldig mye fokus på plast, har vært lenge. Men så er det jo også mange andre avfallsfraksjoner eller type avfall som man må jobbe videre med for å se på hvordan man kan skape sirkulære løsninger der da. Og så har jeg jo egentlig også veldig lyst å trekke frem liksom fokuset på avfallspyramiden. Jeg vet ikke om det er kjent for alle, men jeg kan jo nevne kort. Det er jo da en opp-ned trekant hvor man først og fremst ønsker å ha fokus på redusert forbruk og så at man bruker det man har lengst mulig. Og når man ikke kan bruke det at man ombruker det, og deretter materialgjenvinne det.

Solveig: Og så er det jo energiforbruk eller energigjenvinning da. Som med dagens forbrenning av avfall som man gjør i en viss grad i Norge, også er det jo i siste utfall at det havner på deponi da. Og poenget mitt med det her er at jeg synes vi snakke mye om å skape løsninger for avfall, materialgjenvinning og ombruk. Men hvem skal ta ansvaret for å snakke om forbruket vårt? Fordi vi kan ikke bare fortsette i hamsterhjulet og øke hamsterhjulet som mange kanskje kan ønske. Det må adresseres, liksom fokuset på hvor mye vi faktisk forbruker da. Og jeg opplever jo at den rollen er det kanskje ingen som tar aktivt nok i dag da. Du ser jo eksempler på fra for eksempel tekstil da, som jeg har bitt meg merke i at det er bærekraftig genser. Hvor poenget mitt er at kanskje hvis du kjøpe en, men ikke hvis du kjøpe ti. Og den tanken på det da, er jo noe jeg liksom har bitt meg merke i at, hva er egentlig bærekraft? Det jo å skape og ta vare på ressurser sånn at den kommer fremtidige generasjoner til gode. Men det å også å se på liksom mengden av forbruket sitt da, ikke sant? Vi har en klode. Vi er veldig mange folk, og det noe med å dele på ressursene. 

Silvija: Jeg lurer på om vi må også tenke litt annerledes på bare en avfalls begrepet. Du har nevnt Trond Norum sitt sitat om at vi må finne gullet i restavfallet. Og meg tidligere, og jeg tror mange av oss tenker på at noe som er brukt da, det bør vi helst... Vi liker liksom å tenke at dette her er helt nytt. Istedenfor å gå tilbake til en tankegang hvor vi bruker ting så lenge de kan brukes, og at vi er stolte av de reparasjonene vi gjør. Jeg er veldig fan av disse sisters in business, som ikke bare syr nye gardiner på Ikea, men hjelper deg å reparere klærne du går med eller repairable som gjør det samme med klærne og med sko og så videre. Eller... Barna mine har nå begynt å be meg om å gå og hente too good to go. Mat for dem, ikke sant? Og jeg merker at det skal en omstilling i hodet mitt da, før jeg synes at det er egentlig både enklere og litt deiligere å gå å kjøpe nytt enn å måtte tenke sirkulært. Men det er dit vi må.

Solveig: Det dit vi må. Så er det jo... Og hvis man eller sånn som jeg tenker, hvis du går to generasjoner tilbake da, hvor opptatt var dem ikke da av levetiden til det den kjøpte, kvaliteten på det, reparerte det. Det er jo noe med hvordan man ser på det man eier også da fremfor å kjøpe nytt, at man tar vare på ting da. Setter pris på det så lenge det kan oppfylle den funksjonen man ønske at det skal ha. Og så litt tilbake igjen til det sitatet som jeg hadde nevnt før vi begynte på den podcasten her, det er jo noe jeg har trodd Norum sa når vi hadde et sommerprosjekt da gjennom Redur i avfall-Norge, for jeg hadde internship der tidligere, og da hadde vi en gjeng med sommer-studenter fra forskjellige bransjer hvor dem da skulle hjelpe til å se på hvilken eller hvor detaljert skulle man liksom lage en sånn plukk analyse da for avfall? Og da sa han Trond; ja, vi skal finne gullet i restavfallet. Altså det som... Og da var studentene liksom... Hva er det han mener for noe? For da har vi jo en stats valter, og vi har forskjellige liksom bakgrunner da som ikke har det dypdykke inn i avfallsbransjen. Så jeg måtte jo ta en prat med dem etterpå forklare at det jo å finne det som andre ser på som avfall, ikke sant? Og det er jo der bransjen er god, både på liksom finne gullet. Men jeg tenker også vi må synliggjøre hvor det er rom for å skape gull. Hva er det som ikke funke da? Og hvor må design på banen sånn at det kan bli gull i fremtiden? 

Silvija: Men du, Solveig, noe annet jeg har veldig lyst å spørre deg om. Civac har en klynge av bedrifter som jobber i bransjen. Jeg tror at det er rom for veldig mye system-innovasjon. Du nevnte selv at dette ganske komplekse systemer, og den sirkulariteten den gjenvinningsevnen den skaper man egentlig først når disse forskjellige bedrifter kanskje kobles sammen på noe vis. Finnes det noen muligheter for det? Ser du noe praksis?

Solveig: Ja, jeg ser jo sånn som Civac da at det er et fantastisk tiltak ,og at dem har gått sammen for å finne dem løsningene. Jeg tror jo at man i en mye større grad nødt til å gå sammen for å finne dem gode løsningene. Og ikke minst når du først har funnet en at man dele den med andre. For det er ikke alene vi klarer å løse problemene. Vi er nødt til å gjøre det i samarbeid da, og vi er nødt å gjøre det i stor skala.

Silvija: Og så tenker jeg litt sånn la oss si Rambøll, ikke sant? Dere bygger ting, er det riktig forstått? Ja. Og så har dere sikkert masse leverandører. Og så er det noe med å liksom samkjøre sine spesifikasjoner med de gjenvinnings kriteriene eller bærekraftskriteriene med både de, men også kanskje med de som kan være gjenbrukere da senere. Jeg har hørt om et spennende prosjekt. Jeg husker ikke om det var Statsbygg eller Entra, eller hvem det var som nevnte det. Men noen av disse bygningene som konstrueres nå, disse nye regjeringsbyggene og så videre. De her opp til tjue bygg, ikke sant? Så det er bygg som rives, som da går inn med materialer hvor ganske stor prosent egentlig av materialiteten kommer fra, bygg med tidligere liv, da.

Solveig: Ikke sant. Ja, og det jo fantastisk. Vi er jo med i flere prosjekter, hvor det liksom er ett av fokuset, eller at man synliggjør hva man kan ta i bruk fra gamle ting da. Og det jo akkurat det at man vise hva man har da, kanskje avfallsbransjen er med å synliggjøre hva er det egentlig som havne som avfall som egentlig kunne blitt tatt i bruk, men også at byggenæringen tar det i bruk da, og at man jobbe med å lage den gode løsningen for å anvende ting til ombruk da. Og der ser vi jo at det kommer mange nye tiltak nå som skape ombruks-portaler mellom avfallsbransjen og byggebransjen, eller fra byggebransjen til byggebransjen. Man har jo store selskap som med god planlegging kan ta i bruk det dem rive og bruke det igjen når den bygger nytt da. Så det jo... Jeg tror noe av det som er viktig med vår rolle å synliggjøre muligheten for det. Og da er det veldig viktig at vi er med tidlig i prosessene. At man tidlig tenke tanken ombruk. Tidlig tenker hva kan vi gjøre her for miljøet da, og at det liksom er med som en rød tråd gjennom hele prosjektet da, i mye større grad.

Silvija: Hvis jeg spør deg nå, hvor tror du Norge bør være, om la oss si ti år fra nå av? Hvis dere ha jobbet effektivt aktivt? Hva slags forventninger har du?

Solveig: Jeg har jo forventninger både til at vi ikke kanskje ser på ting i like stor grad som avfall, men at vi som bransje sier kalle det ressurser og forhåpentligvis at vi klarer å redusere mengden. At vi klare å redusere hvor mye det er som oppstår da. Og at vi jobbe spesifikt med design da. Og det er jo litt utfordrende for veldig mye av produksjonen kommer jo ikke eller det ikke produsert i Norge, som byr på en utfordring for å liksom få tatt tak i det ledet, men kanskje måler noe mer i internasjonalt samarbeid på design-fasen. Hvordan skal vi liksom designe for sirkularitet da. Fordi jeg tenker liksom det største rommet for handling det ligger allerede i designfasen. Hvis du ikke designe for ombruk da, eller gjenvinning eller tenke på det i tidlig fase, så mister du mye potensiale videre i prosessen da. Det er vanskelig å lage en løsning på slutten. Det mye lettere å gjøre det tidlig, så å rette fokus mot det da. Og jeg håper jo at avfallsbransjen og kanskje vi unge kan være med inn i samarbeid med mange flere, og synliggjøre liksom hva som skal til da, for at man når man kommer i enden av løpet som vi nå ønsker skal gå inn i en spiral. Hva skal til for at det skal skje da? Hvordan skal vi klare å liksom koble av linjen og havne inn i loopen videre?

Silvija: Du bruker dette begrepet design for ombruk og gjenvinning. Litt sånn bærekraftig by deisgn. Hva betyr det?

Solveig: Ja, man mener med det jo, for eksempel at når du skal lage et produkt, da er at man tenke på hva som skjer når det produktet ikke brukes lengre. At man er bevisst på hvilke materialer man tar i bruk. Kanskje sammensetningen av materialene, hvordan er det mulig å demontere dem, blant annet. Ja, og hvordan liksom lage et produkt for at det kan deles opp igjen og gå tilbake inn i rene strømmer da?

Silvija: Jeg skal igjen kommentere litt sånn personlig fra min vinkel. Jeg syns vi snakker så ofte så strengt om byggebransjen, ikke sant, at det går litt sent med endringer og så videre. Men egentlig, når jeg ser hva dere i byggebransjen gjør for sirkularitet, så mener jeg at hardware bransjen, asså mobiltelefoner, pc'er og så videre, burde lære veldig mye fra dere. For vi lager disse nye mobiltelefoner hvor alle kjøper en ny en hvert tredje år. Og det er noe sånt som over 70, ikke resirkulerbare mineraler og sjeldne ressurser da i hver av dem og ting også, som er ekstremt krevende å sette i resirkulering, og at man på en måte tenkte littegrann mer på design der, i forhold til at dette er en ressurs som vi forbruker i rekordfart uten å tenke på konsekvenser av det avfallet heller.

Solveig: Ja, og uten å tenke på konsekvensene av avfallet, men også konsekvensene av hvilke ressurser vi bruker. Designer vi sånn at vi kan ta igjen ressursene når vi ikke bruke telefonen lenger, og skaper den bærekraftige løsningen eller er det bruk og kast?

Silvija: Det er verre. Det er bruk og grav ned et eller annet sted i Afrika, ikke sant?

Solveig: Nei, så det er det som er poenget mitt med å designe for gjenvinning da. At man adresserer viktigheten av at når du skal lage et produkt så tenke du litt på at du kan putte, eller at du kan hente ut ressursene igjen etterpå da. Og der har vi nok fortsatt en vei å gå, mener nok jeg.

Silvija: Veldig bra. Jeg tenker også på batterier her og nå. Jeg tenker at hvis det er noe vi bruker alt for mye av nå i denne elektrifiserte verden, så er det disse engangs-batterier. Og jeg håper det finnes noen gode mekanismer for gjenvinning av dem også etter hvert.

Solveig: Da kan jeg jo si at det finnes jo en del for mye små batterier, så er jo bransjene veldig på hugget der da. Og jeg ble overrasket over hvor stor grad av batterier som bli faktisk gjenvunnet da. Så det. Nå husker ikke tallet i hodet akkurat på hvor mye, men det ganske mye av batteriene som leveres inn, som blir gjenvunnet. Og det viktige der er jo kanskje å trekke frem at det viktig at man kildesorterer batteriene sånn at det går til gjenvinning.

Silvija: Det er akkurat det jeg skal jeg si at jeg... Her ser vi også et veldig godt eksempel på et system som funker, og i kontrast så pleier jeg å dra til Montenegro hver sommer utenom Korona. Og husker denne utvekslingen med en tante som jeg spurte en gang for mye hvor jeg skal kaste disse batteriene og hun sa; vi har ikke noe sted, bare kast dem. Til slutt... Saken er at nå skal jeg si deg hvor du skal stikke den hvis du spør meg en gang til. Og det er liksom  det... Når ikke dette systemet for resirkulering er bygget opp og en kultur for det også, så er det veldig vanskelig å få til sirkularitet. Og her har Norge kanskje en kulturell fordel også at vi har investert masse i gjenbruk.

Solveig: Ja, og jeg tror nok det er et godt poeng det du har der. Det at vi er veldig heldig med at vi allerede har en praksis på at vi kildesortere. Men så opplever man jo fortsatt litt at det e jo nyansert kildesortering i form av at man har ulike løsninger i forskjellige regioner i Norge som gjør at kanskje mange er litt usikker på hva dem skal kaste hvor da. Så her er jeg og veldig lyst å trekke fram den nye nasjonale merkeordningen som kom for avfallet, og at man tar i bruk den videre. Og det og et av ønskene mine framover. At det både dem som skal lage løsninger for kildesortering, men også dem som designer og lager produkter, merker produktene sine, sånn at den har samme symbol på produktet som den har på avfallsbeholderne. Og der har jo hvert fall emballasje på mye av matproduksjonen kommet, så man kan se at den matcher hverandre på merket da. Men at man må få rullet ut denne løsningen mer. Og ikke minst kanskje at du har lik praksis da både hjemme, som på jobb og på skolen. Det jo, det er dessverre, eller... Ja, det jo... Kanskje ikke, dessverre da. Men det er liksom... Det er jo litt todelt mellom næringsavfall og husholdningsavfall. Og så må det jo selvfølgelig være forskjellige løsninger, men kanskje de burde samarbeide litt bedre eller samarbeide hvert fall at man har litt fokus på at man kommuniserer likt da. For jeg tror for å hente ut potensialet som vi ønsker fra avfallet, så er jo også det første leddet at folk kaster riktig og det og veldig mye som forsvinn i det leddet der hvis man er usikker på hva man skal gjøre da.

Silivja: Jeg lurer her også på om dere unge er flinkere enn oss voksne. Jeg har disse barna mine som kommer hjem fra turene sine med blikkbokser og flasker, og dette skal vi pante. Og liksom de samler det som jeg ville bare dyttet inn i nærmeste søppelkasse. Hvis jeg finner noen som har kastet opp så videre. Og jeg synes det er veldig spennende å se at de smitter deg over på oss voksne også, ikke sant? Så litt sånn avslutningsvis, Solveig, jeg håper at du klarer å smitte både de 16 tusen medarbeiderne som dere, som dere i Rambøll har med den utålmodigheten og optimismen egentlig på en mer bærekraftig fremtid, og at samme effekten skjer i Civac mellom disse gode bedriftene som samarbeider om saken.

Solveig: Det er jeg veldig enig i. Håper jeg at vi får til.

Silvija: Takk for en interessant og lærerik samtale.

Solveig: Takk for meg. Takk for samtalen.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.tech. En lærings dugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å lytte til denne podcasten, på vårt online universitet, Lørn.university.