Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

Silvija Seres: Hei og velkommen til en Lørn case i samarbeid med Civac. Vi lager åtte episoder i en serie som dreier seg om å skape nye sirkulær økonomiske verdikjeder, og dette her gir da økt verdiskapning og konkurransekraft basert på resirkulerte ressurser og ny teknologi. Tema i dag er "hvorfor god renovasjon og avfallshåndtering"? Og gjesten er Øystein Solevåg, som er daglig leder av Årim. Velkommen Øystein!

Øystein Solevag: Tusen takk.

Silvija: Vi pleier å starte med å spørre gjesten vår om å si to-tre ord om seg selv. Détte er litt sånn speed dating med faglig overtone. Og det er live, så settingen er at vi har akkurat møtt hverandre og vi har ca. to minutter på å lære hverandre. Så Øystein, hvem er du og hvorfor bryr du deg om miljø?

Øystein: Jeg er en 50 år gammel tenårings far som jobber i Ålesund med renovasjon. Og har gjort det i snart 12 år. Men jeg har jo brydd meg om miljøet mye lengre. Det begynte egentlig som et tenårings engasjement, og så har jeg egentlig gjort det til både jobb og mye hobby etterpå. Så jeg blir inspirerte av at det stadig dukker opp nye utfordringer, og at man ikke vet er hva som er de riktige løsningene. Og at de riktige løsningene i går kanskje ikke er de riktige løsningene i morgen.

Silvija: Du har også vært politisk engasjert rundt miljø?

Øystein: Ja, men ikke så mye partipolitisk, men jeg har vært tillitsvalgt i Natur og Ungdom den gangen jeg var i alder til det og i Naturvernforbundet. Men nå er jeg nestleder i Miljøagentene. Og da er det nok ikke det politiske engasjementet mitt som er verdifullt, for ungene har så mye mer det engasjementet. Nå er det nok mer å være en bidragsyter i forhold til hvordan driver vi en organisasjon. Hvordan arbeider vi for å få mest mulig ut av ressursene. Hvordan legger vi til rette for at barna kan bruke engasjementet sitt målrettet.

Silvija: Si to ord om miljøagentene, for det er fantastisk.

Øystein: Miljøagentene er Norges eneste miljøvernorganisasjon for barn og har nesten 10.000 medlemmer som stort sett er under 15 år, og mange av dem er mye yngre enn det. Det er foreldre som er med å driver gruppen, men det er i veldig stor grad barna sitt eget engasjement som skal frem i den organisasjonen. 

Silvija: Utrolig spennende effekter dere har skapt også, for jeg ser det på mine egne barn at det er sånn greie hvor miljøvern, bærekraft og så videre har gått fra å være noe som er litt sånn for spesielt interesserte veganere, til noe som alle barna bare lever etter. Vi klarer ikke å gå forbi søppel på veien, eller de begynner å  holde foreldrene ordentlig i nakkeskinnet på dette her med å gjøre det riktige. Og der har dere fått til en bevegelse.

Øystein: Og så tror jeg at er grunn til å være bekymret, men det er ingen grunn til å være apatisk. Det viktig å la det engasjementet få utløp i handling og aktivitet sånn at man prøver å gjøre noe. For den 80-talls innstillingen som var når jeg kom inn var at dette går uansett ikke bra. Men jeg tror ikke det er en bra til tilnærming. Jeg tror vi må se at det er engasjement som bringer verden videre.

Silvija: Livsmottoet mitt er nettopp dette her med at fremtiden trenger aktiv til engasjement fra oss alle sammen. Jeg liker så godt den formuleringen din med at ja, det er grunn til å være bekymret, men det er ingen grunn til å være apatisk. Kanskje tvert det motsatte. Det viser egentlig også et samfunnsansvar som både barna våre har og utrolig mange i Norge har. Og det er kanskje en av de virkelig styrkene dette samfunnet har. Kjempe imponerende for en innvandrer hit. Jeg vil spørre deg veldig kort også om Årim, hva er det?

Øystein: Det e et interkommunalt, altså vi er eid av syv kommuner rundt Ålesund, men Ålesund er den største. Og det er jo sånn i Norge at kommunene har ansvaret for og å samle inn og håndtere avfallet fra innbyggerne, så Årim er da opprettet for å samle inn og håndtere avfallet fra omtrent 105 000 innbyggere i denne region. Også finnes det tilsvarende selskap, ofte med litt kryptiske forkortelser i hele landet.

Silvija: Og hvis vi tar tak i det. Mitt inntrykk er at gjenvinningsbransjen har gått fra zero to hero nå de siste årene. Det er skjedd et eller annet i denne sirkulære revolusjonen hvor folk skjønner at det er egentlig der vi må få lukket sirkelen. Og det er kanskje der veldig mye av nøkkelen til bevissthet av vår ressursforvaltning også ligger. Ser du noe lignende?

Øystein: Ja, vi har gått fra å være veldig usynlige, selv om disse innovasjons bilene våre er kjempestore og tar plass i trafikken. Så er det en tjeneste som bare virker. Folk har ikke lagt merke til den. Men nå opplever vi at folk anerkjenner i mye større grad hvor viktig det er og at dette er viktig for å få utnyttet ressursene på en ny og bedre måte. Men når det er sagt, så måtte ikke vi som bransje lene oss tilbake og tenke at nå er det vi som er fremtiden. For jeg opplever i like stor grad at industrien ser på dette som at tidligere så var industrien veldig lineær. Råvarer kom derfra, avfall gikk dit, og i mellomtiden så produserte vi noe. Men nå er industrien i mye større grad innstilt på at det som har vært avfall for en annen bedrift, det kan vi bruke som en råvare. Og hvis ikke vi som avfall bransje snur oss fra å bare tenke at vi må samle inn avfall og bli kvitt det, til å begynne å tenke hvordan kan vi knytte bånd mellom forskjellige industribedrifter, så kan vi bli overflødige. For det finnes andre aktører som kan gjøre dette like bra som oss kanskje. Vi har jo et fortrinn, men det fortrinnet kan vi miste ikke vi fornyer oss og tenker at vi må lete etter den gode løsningen. 

Silvija: Jeg tror du sier flere ting her. Det ene er at man må kanskje tenke etter nye forretningsmodeller. Altså verdien og gullet i avfallet. Eller det finns ingen avfall lenger, hva betyr det? Det er nødvendig å kjempe for sin fremtidige relevans i alle jobber, inkludert deres. Det er på en måte ikke noen naturlov som sier at alle de jobbene vi har i dag skal forbli sånn som de er i dag om fem år. Så hva gjør vi om fem år, og hvordan kommer vi oss dit på en måte som passer oss bransjemessig? Og der vil jeg starte denne samtalen med at Norge har lovpålagt renovasjon. Det er det mange andre land som også har. Jeg kommer fra Sør-Europa. Vi har det vi og, men det er ikke nok penger og infrastruktur i systemet til at det skal være i nærheten like effektivt som i Norge. Så hvorfor har man det, og hvorfor funker det bra i Norge?

Øystein: Det begynte jo som et folkehelsetiltak. At vi måtte få avfallet vekk fra gatene for å få bort rottene, kort sagt. Og så har vi på en måte videreutviklet bruk og kast samfunnet, eller forbrukersamfunnet kom inn med økt spesialisering. Så material mengdene som det var behov for å fjerne. Og det vi ser nå som er veldig interessant er at nå tar plasten over som emballasje materiale, og det har skjedd de siste 25 årene i en mye større grad enn vi tenker over, fordi vi har levd i det hele tiden. Og samtidig så har det vært en veldig sterk velstandsvekst i veldig mange utviklingsland. Så det vi ser er mange av de vi kalte utviklingsland, men som egentlig har fått veldig store avfallsmengder og veldig stor avfallsmengder som dem ikke har bygget en infrastruktur for å fjerne.  Så hvorfor får vi det til? Vi har tatt det veldig sakte. Den velstandsutvikling som Indonesia har hatt på 25 år, har vi brukt mange, mange år på å nå. Sånn at vi fikk tiden til å bygge opp en infrastruktur. Det som skjer nå er at veldig mange land både endrer materialbruk og øker kjøpekraft så fort at det kanskje uansett - om dem hadde vært flinke, hadde hatt problemer med å holde følge. Og de mangler også lokaldemokratiet som har stilt krav om at dette skal på plass, så sånn at det er en tjeneste som ikke er lett å etablere på kort sikt. Og det er nok kanskje der, at vi har hatt mulighet til å bruke litt tid på det.

Silvija: Jeg husker fortsatt en kjøreturer gjennom både Afrika og andre tredje-verdens land hvor folk kaster jo søppel egentlig nedenfor en skråning rett under huset sitt, ikke sant? Og da er det ikke hos dem, men det er delvis også fordi det er ikke en effektiv infrastruktur til å samle det i en boks utenfor huset. Og et annet minne jeg har er at jeg jobbet i Saudi-Arabia et år for lenge siden, og var på en sånn piknik med noen lokale bekjente. Helt bibelsk landskap. Vanvittig vakker og rå natur, og vi spiste og det var noen flasker i plast og noen plastposer og sånn. Og alt dette her ble bare kastet der. Så sier jeg at nei, det må vi ta med oss. Men nei, nei, nei, regnet faller og da forsvinner det. Det er fem måneder til det regner, men de tror det blir borte. Bare gå. Og jeg tror at den følelsen av at det er så mye natur og dette forsvinner et eller annet sted i naturen som fortsatt noen har. Det er en kultur som må bygges opp i takt med forbruker evne som man kanskje har klart å bygge i Norge.

Øystein: For det er ikke mer enn 40 år siden, så gjorde vi det i Norge. Da kastet vi fra oss avfall. Vi plasserte bilvrak på isen og ventet på at isen skulle smelte, sånn at bilvraket sank til bunns i innsjøene våre. Så vi tenker at det er lenge siden, men vi har et samfunn som beveger seg ganske sakte sammenlignet med det mange andre har gjort. Og den materialbruken som vi hadde på plass i en infrastruktur når plasten virkelig tok over og det at vi har tatt i bruk plast i så mange nye bruksområder gjør jo at det er enda viktigere å samle det plasten. Det at vi har tatt i bruk plast i så mange nye bruksområde. Det gjør jo at det enda viktig er å samle det inn for naturen har ikke sjanse til å håndtere det og ta unna. Hadde det vært en eple skrått eller et appelsinskall som du kastet fra deg på tur, så er det uheldig fordi naturen bruker lang tid på det. Men når det er plast så bruker jo naturen mange hundre år og vi er ikke i nærheten av å holde tritt med det.

Silvija: Og hva er det som på en måte er suksessfaktorer for et selskap som Årim? Hva er det som gjør at man er god på å håndtere avfall og renovasjon? 

Øystein: På kort sikt mot 2030, så er det jo at vi greier å gjenvinne mer enn i dag. At vi klarer å samle inn omtrent alt. Det  er lite forsøpling i Norge, men å lage noe nytt av det - der er vi langt unna. Så 60% og mer av det vi samler inn klarer vi ikke å utnytte ordentlig. Så det er nok en viktig suksessfaktor,  at vi klarer å utnytte mer av dem materialene som avfall egentlig er, til å lage noe nytt av. Så må vi samtidig som alle andre klare å gjøre det uten å bruke så mye diesel, så mye energi som vi gjør i dag. Vi er nødt til å redusere vårt eget fotavtrykk når vi gjør det. Så vi skal bygge en ny industri for å gjenvinne mer uten at vi skal øke det totale utslippet fra transport og produksjon. Og så skal vi som tidligere har selvsagt klare å gjøre dette på en måte som gir en forsvarlig økonomi, og det er jo det vi kaller en sirkulær økonomi. Vi må få  et økonomisk system som gjør det mulig å forsvare at mer av materialer bli brukt flere ganger. For grunnen til at vi ikke det flere ganger i dag er jo i stor grad at det er billigere å kaste det og lage nytt.

Silvija: Det har jeg lyst til å spørre deg litt om. For noen av eksemplene jeg har lært fra nylig er for eksempel bruk av resirkulert papir i papirfabrikker hindres av at det er så dyrt med andre gangs papir. Det er veldig, veldig mye billigere å bruke jomfruelig fiber fra nye trær. Og ligger problemet i for eksempel at det er veldig store transportkostnader og sortering kostnader for å samle det papiret. Ligger problemet i at det er så mye sorts regjeringsarbeid? Hva er jobben som må gjøres for at vi øker gjenvinningsgraden og at det blir kosteffektivt versus nye råvarer?

Øystein: Jeg tror at når vi skal identifisere sånne barrierer, så tror jeg at jakten på the silver bullet, det punktet som hadde løst det er ikke sånn det foregår. Vi er nødt til å ta tak i alle deler av verdikjeden og finne løsninger. Vi må ha bedre kvalitet på det vi samler inn. Hver og en av oss må bli flinkere til å sortere. Vi må standardisere råvarer. Dette blir jo en råvarer som skal inn til industrien. Da må vi standardisere hva den råvaren kan inneholde av urenheter og hvor høy kvalitet den skal ha sånn blir en råvare som skal innta industrien. Da må vi standardisere hva råvaren kan inneholde av urenheter og hvor høy kvalitet den skal ha, sånn at det det blir mer entydig og mer stabil drift. Så må industrien omstille produksjonsanlegg fra jomfruelig fiber til returfiber. Akkurat papirindustrien er jo et veldig godt eksempel. I dag er det sånn at over 80 prosent av papirindustrien går jo på returfiber i Europa. For dem har omstilt seg. Og det tror jeg vi skal være veldig glad for, for jeg er usikker på hvor mye papirindustri vi hadde hatt i Europa hvis ikke dem hadde omstilt seg til returfiber. Og det vi ser nå med det grønne skiftet er jo at papirindustrien representerer kompetanse, prosesser, materialer, kjemikalier som vi trenger i veldig mange andre deler  Når vi skal produsere alternative drivstoff, når vi skal produsere alternative fibere. I staden for å bruke plast fiber i klærne våre, kan vi da produsere noe av cellulose? Da trenger vi en papirindustri. Og hvis vi ikke hadde hatt den papirindustrien i Europa, så hadde vi hatt et hadde konkurransefortrinn vårt mye dårligere i håndtere dem virkelig store globale utfordringene. Så det er nok noen gevinster av å omstille seg  nå, men det har en kostnad å gjøre det. Og papirindustrien har jo tatt en del av den kostnadene. Plastindustrien har ikke tatt dem. Så for plastindustrien, så baserer den seg fortsatt på at det er mye billigere å kjøpe gass enn å sortere og smelte om, eller å bryte ned å bygge nye plaststoffer. Og hvis dem ikke klarer den omstillingen så er jeg usikker på hvordan det vil gå med dem over tid, men jeg er og veldig usikker på hvordan det vil gå med oss. 

Silvija: Barna mine spurte meg om dette her for par dager siden, et eller annet om at mamma hater ikke du også plast? Så sier jeg at jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare. Det er jo et fantastisk materiale. Utrolig nyttig materiale på mange måter. Det er bare alt for billig, så vi kaster det i istedenfor å bruke den plastflasken i all evighet. En ting er hva hver og en av oss kan gjøre. Og så snakker du nå om forbedringer i en verdikjede, så er det også noe sånn regulatorisk simulering som ser ut til å være manglende vilje på, og som man kunne økt priser på det man ønsker jeg folk ikke skal kaste?

Øystein: Og du kan også stille et krav om - og det er et ønske om at du bør stille krav om at nye plastikk produkter bør inneholde en andel resirkulert plast, slik at du skaper en etterspørsel og en sirkulær verdikjede. Og du må lage reglene sånn at dem gjelder for alle. For det som skjer i dag er at vi har en del bedrifter som velger å gå foran, men dem risikerer at hvis deres produkt blir dyrere enn konkurrenten, så velger vi det billigste produktet. Så det å både se på avgiftssystemet og på konkrete innblandingskrav. Det er jo veldig krevende, du skal være veldig sikker på hvordan du utformer sånn regulatoriske krav sett fra myndighetens side, og det skal være mulig å oppfylle i praksis og så videre. Men det er gode eksempler på at dem har stilt stadig strengere krav, og at det har bidratt til å løfte industrien. For det vi opplever nå er at her er det virkelig en vilje i industrien til å tenke sirkulært. Så jeg tenker jo det at det vi må følge det opp den viljen med regulatoriske tiltak som vil dra oss videre i forhold til at vi må sortere bedre, og som vil dra industrien videre i forhold til at dem vil tilpasse sin produksjon til å ta i mot det som vi sorterer.

Silvija: Så det du sa til meg er at det er ingen silver bullet. Du må tenke på hele verdikjeden og så optimalisere over alt. Så sier du også at vi må tenke individuelt også må vi tenke holistisk også. Man må tenke helhet, men så må man også huske at hver av oss kan bidra. Hvordan kan vi bidra som individer, og hvordan kan vi bidra som industrielle aktører og ledere?

Øystein: Vi er jo individer, vi er forbrukere, vi er avfallsprodusenter - altså at vi kaster. Men mange av oss er jo også politikeren eller leder. Så i et samfunn som som vårt, så stemmer vi hver dag med lommeboken. Vi kan velge å kjøpe, vi kan velge å reparere ting i stedet for å kaste dem. Vi kan velge å kjøpe varer som varer lengre og som er mindre miljøskadelige. Og det klart at at som beslutningstakere så kan vi arbeide for å stille krav når bedriftene vi lede  eller kommunen vi er med å lede skal kjøpe inn noe, eller skal planlegge noe nytt. Så det er det som kjennetegner fra Miljøagentene, at vi har et handlingsrom. Vi har alle muligheter og dem er ofte mye større enn vi tror til å påvirke, særlig hvis vi snakker høyt om det og ikke bare på Facebook, men munn til munn og. Vi sier at dette er viktig. Hvorfor bruker dem denne type plast. Kunne dem ikke valgt en annen type plast? Hvorfor er det sånn at kaffe posene ikke kan materialgjenvinnes til ny plast. Hvis vi spør kaffeprodusentene om det så sier dem "åja, det visste vi ikke", også begynner dem å lete etter plasttyper som er lettere å gjenvinne. Dem fleste av oss drikker kaffe og vil fortsette med det, men vi vil gjerne gjenvinne emballasjen. Jeg tror på den her forbrukermakten, og det betyr noe hva hver og en av oss gjør. Så er det sånn at kildesortering ikke redder verden alene, men vi redder ikke verden uten kildesortering heller. Vi er nødt til å mobilisere hver enkelt til å gjøre en innsats. Vi kan jo ikke sende alt inn i en fabrikk, og så skal fabrikken ordne det.

Silvija: Jeg synes du er en oppkommer av gode sitater her, at kildesortering redder ikke verden alene, men verden reddes ikke uten det heller. Og sånn tror jeg mange av disse handlingene i sum kanskje skaper en endring, men alternativet er ulevelig. Vi kan i hvert fall ikke la vær. Og du har også snakket om at det er et handlingsrom her for policymakers. For de som driver og regulerer og setter opp insentiver da. både for individer og for bedrifter. Civac er en klynge, og dette her er ofte systemisk innovasjon. Man kan ikke være sirkulær alene var det en som sa i går, som jeg syns var veldig bra, så kan man tenke seg noe rundt forretningsmodeller? Noen form for deling av kostnader, inntekter som går på dette her? Hvis man bare skal optimalisere hver sin tue, ikke sant, så får ikke vi denne systemiske flyten. Hva kan man gjøre for å få bedrifter innenfor klyngen til å samarbeide tettere, og til å løse felles problemer i stedet for å løse hvert sitt problem?

Øystein: Jeg tror jo på den typen møteplasser som en klynge er. Det som er verdifullt med produksjonsbedrifter er jo at dem kan jo lage noe. Vi kan jo bare samle inn avfall og sortere det, men dem kan jo produsere noe, og vi trenger dem, og de trenger oss. Men så må vi på en måte anerkjenne at vi må møtes, og vi må lytte til hverandre sin utfordring. Så det er jo den enkle løsningen. Det mer komplekse rundt det med å bygge sirkulæret er at vi trenger standardisering. Vi må bli enig om hva materialer vi egentlig håndterer. Vi har ikke gode nok datamodeller. Vi har ikke oversikt over material strømmene i samfunnet vårt på et godt nok nivå, sånn at hvis du som sitter som industri bedrift og er interesserte finne ut hvor mye du kunnet få tak i den råvaren om du skulle kjøpt den brukt i stedet for jomfruelig, så er det ingen som kan fortelle deg det. For det er ingen som vet hvor plaststrømpene eller papir strømmene går. Vi har ikke bygd opp verken felles IKT systemer eller standardisering til å kunne håndtere det. Nå har jeg sagt i noen år at kapital er egentlig ganske tilgjengelig. Men hvis du sitter som analytiker og leter etter gode plasser å investere kapital, så tenker du at sirkulær økonomi må være interessant her er det stor oppmerksomhet, stor vilje og og mange materialer ute. Men det er veldig vanskelig å sette opp systematiske studier og over hvor er materiale og hvor er dem som trenger dem. Dem som trenger dem kan vi nok kanskje finne en oversikt over. Men hvor er materialet i kretsløpet? Hvem er det som samler dem inn? hvor kommer de fra? Hva kan vi gjøre for å få dem ut. Så det er noe som vi i avfallsselskapet i Midt-Norge har jobbet litt med. At vi er nødt til å begynne å standardisere og fortelle på en måte mer. Hvilke varer og materialer er det vi egentlig håndterer sånn at det kan være mulig for de bedriftene som skal ta tak i det og finne ut av det. Så dette er nok en sånn bransje utfordring. Du har analytikere i oppdrettsnæringa, du har analytikere i finansnæringen og du har analytikere i olje og gassnæringen. Men du har ikke analytikere i avfallsbransjen for vi har ikke noe å analysere. Vi har ikke nok data. 

Silvija: Nei, men det er her jeg tror kanskje digitaliseringen kunne vært et spennende verktøy det. Det finnes digitale plattformer, ikke sant? For la oss si Xeneta med container prising på skip. Hvor litt av problemet var at de som skulle ha tjenesten fikk ikke innsikt i etterspørselen for øvrig, og dermed så var de veldig prisgitt til leverandører. Og leverandørene synes kanskje det var greit også, for da kunne de kommandere prisen mye lettere. Men så lagde man en plattform hvor man da klarte å samle data, og så klarte disse å finne hverandre på en mye mer effektiv måte. Så noen gode sånne resirkulerings plattformer med noen som tør å definere litt disse standardene som du snakker om.

Øystein: Det er viktig for å greie å løfte feltet vårt, så må vi ha sånne plattformer. Det er jeg helt sikker på. Og det er jo ikke bare på papir og plast, men hvis vi nå i stedet for å knuse alt og lage nytt av det skal gjenbruke for eksempel byggematerialer da, og byggevarer, så har det vært jobbet med å se om vi kunne 3D-skannet byggevarer og laget et sånn Finn for brukte byggevarer. For det kastes utrolig mye byggevarer her i Norge. Det er mer avfall fra bygg og anlegg enn i husholdningen. Er det noe  av det vi kunne brukt et annet sted? Men da trenger digitale plattformer for å koble produsent og marked. 

Silvija: Jeg tror det er flere selskaper her som man kunne koblet sammen. Men igjen, vi trenger disse “kablererne”. Det finnes et veldig kult selskap i blant annet i Bergen som driver og putter chipper i avfall. Og ideen var at de skulle måle når det var på tide å hente søppelet. Men enda bedre hvis det kan kobles litt på materialiteten i søppelet. Vi trenger noe data, og et sted hvor data forsvinner i et sort hull er i avfalls verden. Vi vet ikke hva som kastes. 

Øystein: En måte å betegne avfall på er jo å si at det er materialer uten informasjon. Når vi blander alt i en container så mister vi informasjon om hva som er i den containeren og hvordan vi kunne brukt det. Og det er jo der standardisering kan komme inn. At vi kan bli enig om at det er ditt materiale som er i denne containeren. Den har omtrent denne sammensentingen og den har disse toleranseverdiene. For da kan noen si at den varen kan vi bruke hvis vi renser den litt mer. Og da kan du begynne å lage et marked for etterspørsel og salg av den varen. 

Silvija: Materialer uten data er også veldig sånn spennende definisjon på avfall. Og det er også veldig gode eksempler fra byggebransjen hvor folk har klaget - la oss si de river gamle trehus og kvaliteten på det trevirket er faktisk bedre enn mye av det helt ferske man kan kjøpe, fordi det er et eller annet med hvor fort skogen har vokst og ting jeg ikke helt kan. Men de får ikke lov til å bruke det gamle treverket fordi det er noe med standarder som ikke passer.

Øystein: Både energi og brann standarder. Så her er det noen regulatoriske utfordringer. Men Ålesund er jo kjent for arkitektur og byggeskikk på grunn av at vi var heldig med når byen brant. Sånn at den ble bygget opp igjen i en veldig flott stil. Og jeg kjenner igjen veldig mange skifertak. Så vi hadde en sak her for for halvannet år siden hvor det ble revet et gammelt trebygg med et kjempeflott skifertak. Også sa vi at skifer er det alltid etterspørsel etter og det er et produkt som kan lagres og leve mye lengre enn oss. Men dem som rev det hadde ikke bruk for det og de hadde ikke noe å gjøre av det. Dem måtte jo rive, de kunne ikke legge det ut på Finn og håpe noen kom og plukket med seg skiferen, for dem måtte jo få det bort. Og det er jo et veldig klassisk produkt som er lov å legge opp igjen. Så det er ikke noe regulatorisk, vi må bare få systemer til å gå. 

Silvija: Helt på slutten, Øystein, du har et sitat som er veldig kult. Kan ikke du si det, og så si hva vi skal gjøre med det?

Øystein: Slapp av, det blir verre. Det er jo litt sånn at det er alltid en diskusjon nå om nytter det å gjenvinne? Er det vits å sortere det også videre. Hvorfor skal vi sortere akkurat sånn. Og det jeg har vært litt opptatt av å si er at det vil hele tiden komme nye løsninger for hva som er fornuftig å gjøre for å gi materialene et lengre liv. Og det vil stille nye krav til oss. Så når vi trodde at nå hadde vi gjort en kjempegod jobb, nå hadde vi fått på plass den ordningen, nå hadde vi fått på plass den logistikken. Da kommer det noen - det kalle distribusjon og sier at det er helt på tryne, nå må vi gjøre det på denne måten, og det må vi. Noen av oss synes at dette gjør det inspirerende og morsomt å jobbe med feltet. Men samtidig skaper det jo av og til en viss frustrasjon at du hele tiden må forholde deg til endring. Men du begynte jo med å si at ingen av oss vet om vi har en jobb om fem år, og vi må hele tiden være innstilt på å finne nye måter og bedre måter å gjøre ting på.

Silvija: Ja, du minner meg litt om det der med at livet er tøft, men hva er alternativet? Sånn er det bare. Jeg hadde en sjef som var veldig god på dette. Jeg husker jeg kom inn og klagde på hvor håpløst alt er, så sier han at vet du hva? Det er din jobb og du ville ha den. Så det er litt sånn. Øystein Solevåg, tusen takk for en veldig inspirerende og lærerik samtale om en gjenvinnings bransje i superspennende endring.

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University