LØRN Case #C1157
Hva hindrer endringen fra lineær til sirkulær?
I denne samtalen møter Silvija daglig leder i eiendomsselskapet Koteng Holding, Ivar Koteng. Denne episoden er del av en serie i samarbeid med Civac, og dagens tema er sirkularitet og gjenvinning i praksis. I tillegg til å være daglig leder er Ivar en samfunnsengasjert bestefar, og er opptatt av at jorda skal bli så bra som mulig for flest mulig. Hvilke utfordringer er det som gjør at omstillingen ikke går raskere? Manglende systemer, økonomi og for lite krav fra markedet er noen av faktorene Ivar peker på.

Ivar Koteng

Daglid leder

Koteng eiendom AS

"Markedet er for sterkt drevet av økonomi, og for lite av bærekraft"

Varighet: 34 min

LYTTE

Tema: Bærekraft og sirkularitet
Organisasjon: Koteng eiendom AS
Perspektiv: Storbedrift
Dato: 220307
Sted: TRØNDELAG
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Sirkularitet i eiendomsbransjenØkonomi og bærekraft
Grønnvasking
Gjenbruk av materialer
Insentiver for gjenbruk
Bærekraft som trend
Forretningsmodeller

Del denne Casen

Utskrift av samtalen: Hva hindrer endringen fra lineær til sirkulær?

Velkommen til Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til podcast serie med Civac og Lørn. Denne serien har som mål å skape en økt forståelse for viktige begreper som bærekraft, sirkulær økonomi, digitalisering og innovasjon. Det er store omstillingsbehov knyttet til organisasjoner som opererer gjenvinning, og noen av drivere er strengere krav til materialgjenvinning og overordnede politiske strategier om omlegging til en grønn og sirkulær økonomi. Tema i dag er "hva hindrer endringen fra lineær til sirkulær”? Gjesten vår er Ivar Koteng som er daglig leder i Koteng Holding. Velkommen Ivar. 

 

Ivar Koteng: Tusen takk.

 

Silvija: Vi skal snakke om egentlig sirkularitet og gjenvinning i praksis sett fra perspektivet til deres da entreprenørselskap. Før vi gjør det Ivar, kunne du fortelle oss littegrann om deg selv først? Hvem er du og hvorfor bryr du deg om temaet?

 

Ivar: Nei, man bryr seg om tema fordi det er jo kanskje en største utfordring vi har på jorda nå er nok CO2 fotavtrykk. Og det må man jo bry seg om. Og som samfunnsinteressert, og bestefar så en mann jo interessert i at jorda skal bli så bra som mulig for flest mulig. Så det er stor interesse i organisasjonen, og vi jobbe mye med det. Og det litt å motivere folk for å jobbe med det. Så det syntes vi at vi har et ansvar for her alle.

 

Silvija: Og selskapet ditt. Si littegrann om det også. Hvem er dere?

 

Ivar: Jeg vet vi starta opp i 1985 med å begynne å kjøpe eiendom, og har nå kanskje 80 eiendommer, hovedsakelig i Trondheim og litt i Tallinn, Estland. Og i tillegg så bygger kanskje en sånn i snitt 200 eneboliger i året som vi selger leverer til vanlige kunder som kjøpe bolig.

 

Silvija: Hvor er dere plassert? Hvor skal evigheter dere i Trondheim?

 

Ivar: Trondheim og Tallinn stort sett. 80% av virksomheten vår i Trondheim og Trøndelag. Så driver med noen andre virksomheter som for eksempel blåskjelldyrking og salg av blåskjell. SÅ vi er den største aktøren i Norge. Vi er vel nesten den eneste. Så vi driver med noen forskjellig annen virksomhet da, som ikke er så stor. Men vi har mulighet til å gjøre noen andre ting når vi får overskudd i eiendom som vi ønsker og prøve å gjøre andre ting, da. Men stort sett eiendom.

 

Silvija: Er noe spesielt ved å drive eiendomsutvikling i Trondheim? Noe særpreg, om det er geografiske eller?

 

Ivar: Det er nok en veldig risikofri by å drive på i på en måte. For det første er Norge et land som er rikt, som har mulighet å drive motkonjunkturpolitikk som hele Norge høster av selvfølgelig. I tillegg så har vi en næring sammensetning som gjør at vi har stor offentlig virksomhet i Trondheim. Så når man da gjør motkonjunkturpolitikk, så virker den ekstra godt i Trondheim. Så vi har nok et veldig stabilt eiendomsmarked i Trondheim. Som gjør at vi har en by som vokser ganske fort faktisk i prosent hvert fall. Slik at vi har en vekst på sånn 2000-3000 innbyggere i året som er ganske mye for en liten by på 216 000 innbyggere.

 

Silvija: Ja, og så har dere et utrolig fint markedet og høste fra - alle disse studenter som kanskje forelsker seg i naturen og området og blir.

 

Ivar: Ja, det er mange av dem. Og vi får jo en del. Vi er ikke så flink da å ta vare på kanskje vi mangler litt kapital, men vi prøver å bidra til at vi får noen knoppskyting som gjør at vi kan få noen bedrifter på teknologi siden som går godt av. Noen store suksesser har vi jo i Trondheim.

 

Silvija: Ja, du Ivar, hva slags bakgrunn har du? Jeg vil stille deg et økonomi spørsmål? 

 

Ivar: Ja, men det kan du bare gjøre. Jeg har ingen formell bakgrunn om gjenbruk, faktisk. Kan litt om bærekraft, kan mye om det fra oppveksten min. Begynte jeg med en virksomhet bare for å gjøre noe og før faren min var så gammel at jeg skulle ta over, også var den virksomheten så stor at her er jeg. Sånn prinsipielt så er jeg veldig interessert i makroøkonomi da. Som gjør at jeg har en viss oversikt over det jeg holder på med.

 

Silvija: Det er derfor jeg tenkte på det når du begynte å snakke om motkonjunkturer og motkonjunkturpolitikk. For det jeg har lyst til å snakke litt med deg om er politikken for bærekraft. Politikk for gjenvinning og sirkularitet. For vi snakker mye om det. Om begrepene bærekraft, sirkularitet, økonomi og så videre. Men det er fortsatt veldig mye billigere å kjøpe jomfruelig råvarer og bygge hus. Dette systemet som skal gjøre det lett å være sirkulær gjør det lett å gjøre rett. Hva tenker du er de viktigste faktorene for å få dette på plass for at alle i eiendomsbransjen skal tenke gjenvinning, sirkularitet og bærekraftig?

 

Ivar: Økonomi er nok den største hinder. Det fleste har nok vekten av økonomi veldig høyt når dem driver investering av eiendom. Kanskje litt for mange, syns vi også. Og i en periode nå så burde man kanskje vekte bærekraft høyere, slik at man aksepterer å tjene litt mindre penger til vi får på plass system for gjenbruk, så det nok økonomisk, men med den direkte største økonomien så er ser nok også noe hinder. Og så er det nok sånn at på markedet så er  vi mer opptatt av å være politisk korrekt og grønn vask enn i å være korrekt, og det gjør jo at markedet ikke er så krevende for oss da. Markedet spesielt på boligproduksjonen så er det ikke et veldig krevende marked som sier at bærekraft skal være sånn og sånn og sånn. Markedet etterspør ikke i det hele tatt. Så der må jo bransjen ta ansvar. På utleie av næringslokaler, så er det nok sånn at deler av det markedet krever en del ting. Men det kan igjen resultere i at vi bare får nye bygg. Så man tar en bitteliten flik av et bitte lite tannhjul i en stor girboks og sier at det skal vi bry oss om. Også tenker man ikke på effekten av det. Man kan jo diskutere elbil frem og tilbake veldig mye, men hvis man bruker EuroMix som grunnlag for utslipp, så er det ikke sånn at elbil  kommer noe bedre ut enn en dieselbil. Selv om vi i Norge har bestemt oss for at den gjør det. Så vi har en tendens til å se et lite lysglimt. Også er det verden tror vi. Og det ser vi er et stort problem når man skal bli sirkulær.

 

Silvija: Og det er noe med at det du må stimulere - i hvert fall på kort sikt, skal disse endringene befester seg og skape en sånn også konkurransedyktig pris modeller også videre over på lang sikt?

 

Ivar: Ja, vi anstrenge oss i et bygg nå. Vi ser jo at for eksempel mindre utslipp og snillere betong, da - det er ikke så veldig dyrt for eksempel. Så det ene er nok kunnskap som du bidrar med at verden rundt oss, får da. Som jeg tror er viktig, for på mange måter at det er dyrere enn det det er. Og det andre er at noe blir veldig mye dyrere. Hvis man ser for seg en en ganske vanlig planke som jeg kaller for “2-4”, som egentlig er en 48x98 planke, som er et ganske sånn vanlig ord folk har oppfatning av. Hvis vi har 20 lengder igjen på den på en måte, som er en stor bunke material. Så kostet det oss mye mer for oss og kjør det inn på lageret igjen enn å kaste den. Vi har noen sånn mekanismer som vi må bli flinkere til. Og vi er nødt til å lage et felles system som tar kostnader på å samle utstyr og distribuere det igjen. Uten det tror ikke jeg vi har sjans til å lykkes på en del av det. Også tror vi at det offentlige må bare flytte inn i brukte bygg. Vi kan ikke hele tiden bygge nye bygg over tid som ikke er bærekraftig helt opp. Byggene står jo faktisk. Vi kan jo ikke bygge nye bygg og rive gamle som de offentlig holder på med hele tiden. Så det det er nok en utfordring. Det tror vi kommer fort på plass. Noen må skjønne det her snart. Si det at offentlige leietakere får ikke leie i nye bygg, for eksempel.

 

Silvija: Ja, det er mange spennende måter og insentivere folk til å gjøre det riktige her. Jeg vil spørre deg om dette betong eksemplet. Jeg kan for lite, men man må kunne litt materialteknologi, også har de klart å lage noen av disse betong produkter som både fanger CO2 som er mindre skadelige i produksjon og så videre. Hvis jeg forsto deg riktig, så sa du at det er bedre betong, men som koster akkurat det samme som vanlig. Og det trenger ikke være sånn ekstremt prisdrivende, eller?

 

Ivar: Nei, den er like god og så en litt dyrere, men den er ikke veldig mye dyrere. Oppfatningen i markedet er at den er veldig mye dyrere. Markedet er for sterkt drevet av økonomi og for lite av bærekraft. Fordi at man da ikke har et gjennomgående system for å tenke bærekraftig, så er det veldig vanskelig å vekte bærekraft. For eksempel, vi skal bygge et teglverk nå- Da bruker vi gjenbrukt tegl som koster cirka like mye som ny tegl. Bankene begynner jo nå å få noen forskriftene som gjør at liksom alle lån over - de holder på å utvikle et nytt system, og en av bankene våre sa at lån over 50 millioner så må de vite hvordan vi bygger og sånn. Og da kom dem absolutt dårligst ut på tegl og sa  at tegl kan vi ikke bruke i bygg for det er det som har størst CO2 utslipp. Mens i vår verden så er det det som har minst CO2 utslipp, for vi har hundre prosent gjenbruk. Bruker vi da mye kalk i bindemiddelet mellom steinene så kan de gjenbrukes enda en gang. Når vi bygger, så sier vi at bygget skal stå i 200 år, men standarden sier 60 år. Så det er masse ting som må gjennomtenkt, og å gå gjennom. Det må være virkelig bærekraftig. Ikke ett form for politiske utsagn som vi skal oppfylle som varer i tre år til det kommer et nytt utsagn.

 

Silvija: Men du, da er det to ting jeg tenker på her. Det ene er at dette er systemiske endringer, ikke sant? At for eksempel så kunne det vært et godt gründerselskap som tilbyr seg å være en sånn innhenter av alle overskuddsvarer som da går i et sånt loppemarked for materiale. Som sikkert veldig mange private eller andre kunne hatt stor glede av, eller barnehager eller aldershjem eller et eller annet som vi ønsker å subsidiere på andre måter. Men noen må lage disse systemene. Og så tenker jeg også at når det gjelder pris og kostnad, så tenker vi veldig kortsiktig. Fordi når du har laget et bygg som står i to hundre år, og som da fanger mer CO2, legger igjen mye mindre CO2 enn ellers, så er det en enorm samfunns besparelse i det bygget. Men det er bare at samfunnet ser den besparelsen først over de neste 50 til 150 år da. Eller 200 år, sånn som du sier. Så vi har egentlig ingen mekanismer i dag for å få betalt etter det vi investerer i felles bærekraft for den lange fremtiden?

 

Ivar: Nei, og det tror jeg vi ikke klarer å få til noen gang heller. Så utfordringa i dag da, er at mer og mer av kapitalen blir finans gjeld og mindre og mindre blir industriell. Min erfaring er nok at den industrielle økonomien har vel litt større hjerte og litt større samvittighet enn den finansielle økonomien. Så det i seg selv, så er jo det en utfordring. Og så må man jo stille seg spørsmål om hvorfor blir mer og mer av pengene finansiell. Og det er jo fordi at pengemengde vokser og vi har pensjoner og vi har store skatteinntekter og det er mange fond som på en måte bare styres finansielt. Selv om man har komiteer som skal si hva som er etisk investering, så burde burde man prøve å plassere mer kapital til folk med hjerte, for å få bedre investering og kanskje litt mer avkastning. Og den prisen tror jeg vi bare må betale for å få en bedre verden. For det er mye viktigere. Så finnes det jo selskap som det fins jo selskap som har begynt å jobba med gjenbruk og innsamling og salg. Vi har jo investert i et selskap som heter Loopfront som i ferd med å utvikle også et sånn system. Men det er flere konkurrent, så i løpet av 2-3 år så tror jeg faktisk det her begynner å fungere. Enten må vi ha en voldsom til avgift på på kast av rivningsmaterialer og avfall fra bygningsbransjen. Så må vi få til et system som er veldig vanskelig å skjønne hvordan det skal bli billigere. Det er billig å kjøpe en  lastebil med material og få den ut på byggeplass. Det er billig i forhold til det å kjøre på et lager og samle fra 3-4-5   andre byggeplasser. Så vi må enten få et avgiftssystem eller en annen støtteordning til den type bedrifter som får det opp å gå.

 

Silvija: Eller arkitekter som er opplært til å til å jobbe med resirkulerte materialer og som gjør det til en sånn stolthets greie.  Du sier at man skal kanskje ikke ha så mye nytt, men la oss si det bygges nyere bygninger i regjeringskvartalet og så videre. Kunne fint hatt en del donor bygninger?

 

Ivar: Ja, men problem da igjen er at når offentlige bygger og har så store ambisjoner, så bruke dem jo egentlig mye mer enn noen andre. Regjeringskvartalet kostet over 300 000 kr for kvadraten. Og vi andre bygger for 30 000. Så det hjelper ikke på hvor mye gjenbruk da, for dem har jo brukt så mye menneskelige ressurser og så mye fotavtrykk på alt dem holder på med, så de er jo ikke i nærheten av å lykkes med noe som helst. Så jeg tror nok at gjenbruk må jo også bli en trend, så på en måte at markedet etterspør det. Vi ser jo når leietakere som skal inn i lokaler som er helt i orden, så vil de skifte om og bytte. Og når vi da har gjenbruk, så skjuler vi gjenbruk for mye i dag. Vi får gjenbrukte materialer til å fremstå som ny, i stedet for at dem skal fremstå som gjenbrukt. Først når du viser at du har gjenbruk som en trend, at det blir en trend, så får det et marked som jeg driver på det, så vi får det til, men det tar litt tid.

 

Silvija: Jeg tror du er inne på noe utrolig spennende her. Jeg sitter å tenke på at vi bruker og bygger sånne fantastiske bygninger som skal ha litt sånn industrielt preg, la oss si sentralen i Oslo. Hvor du da bygger nye vegger, og så får du dem til å se ut som nedslitte, mursteinsvegger, ikke sant. Men det å tenke at det som er gjenbrukt er ikke mindreverdig, men kanskje det motsatte for de som skal bo der, at det er en sjel i dette. Det en historie. Det er kanskje en ineffektivitet i det også, tror jeg. Og så er spørsmål om dette her er etterhvert en sånn trend som kanskje neste generasjon kommer til å være mye mer insisterende på enn det vi er. Jeg tenker sånn som vi har endret våre spisevaner. Det snart umulig å finne en tjueåring som ikke er vegetarianer. Og det har noe med at det her skjedd en felles sånn bevisste valg underveis, hvor det plutselig ikke er mindreverdig å spise et måltid uten kjøtt, men kanskje heller det motsatte. Og kanskje det blir sånn at folk etter hvert har lyst å kjøpe steder å bo, som har med seg en respekt for naturen og en respekt for historien da, istedenfor å bare ha blitt bygget for mest mulig effektivitet per kvadratcentimeter da.

 

Ivar: Jeg tror du har helt rett. Jeg er jo i en alder der mitt eldste barn med 36 år og mitt yngste er 20 år. Og mellom dem er jo det mye større forskjell enn det er mellom meg og min eldste datter da. Så vi ser at når 20-åringene når dem kommer i en maktposisjon om ikke så alt for lenge, og vil jo dette gå mye fortere. Så vi får jo håpe at vi fossile på en måte kan bidra i best mulig retning. Så ikke vi et så stort hinder for de endringene som kommer. Men endringene kommer hardt og fort, og det ser vi på 20-åringene. 

 

Silvija: Jeg har nylig snakket med styrelederen i Civac klyngen, og han ga meg en sånn fun-fact som jeg sitter fortsatt å tygger på. Og det er at hvert år så bruker vi 1,7 ganger jordas produksjon. Og dette er ikke bare på  trevirket for bygg, og mat for magene våre, men dette inkluderer selvfølgelig ressurser brukt i mobiltelefonene våre og i klærne våre, og så videre. Det går ikke over lengden på dette her, og det å finne en måte å enten bruke ting som er fornybare, sånn som trevirke og så videre. Eller at vi faktisk blir mye flinkere til å bruke det vi har på nye måter, blir en politisk nødvendighet?

 

Ivar: Ja, og så kan vi kanskje bruke mindre av det på måte det. I Norge er vi jo kanskje spesielt natur tilknyttet. Vi har jo hytte, store hus, og helst skal vi ha hage. Nå begynner vi å bygge ut et stort boligområde som vi skal prøva å få folk med unger til å være urbane lenger. Til å være urbane når dem får to barn. Så vi skal lage noen sånne fellesrom og fellestiltak som gjør kanskje at merverdi i nærområdet gjør at du kan bo på litt mindre areal, da. Vi tror at 20-åringene og dem skjønner alvoret i dette. Og vi gjør noen grep som gjør verden litt mindre krevende. Når du ser at vi bruke 1,7, så vil jo det i praksis si at vi må jo gjenbruk 0,7  for at  det skal gå i balanse. Og aller helst så burde vi jo bruk gjenbruk mye mer enn det. I en form for rettferdighet så må de fattigste på jorden få lov til bruk litt mer og vi må bruke litt mindre. Og da dreier det seg og egentlige om å kjøpe opplevelser som er dyr faktisk, og som ikke belaster naturen veldig mye. Det er jo sånne ting vi må flytte penger på. Vi ser jo at det skjer. Man flytter jo penger fra varer til opplevelser. Nettopp årsaken til at vi har denne voldsomme inflasjonen nå. Hvis du kan se bort i fra strøm, da. Jeg trodde jo at når vi gikk inn i pandemien så skulle vi slå av lyset litt. Men det viste seg at de fattige som miste arbeidet, det betydde nesten ingenting. Det som var problemet var at vi rike som ikke fikk lov til å kjøpe tjenester, begynte å kjøpe varer. Og så får vi en voldsom inflasjon som vi kommer til å slite med i mange år, fordi at vi fortsetter å bruke pengene våre. Og selv om vi brukte mye mindre, så fikk vi en sånn varestrøms problematikk da. Og det er på en måte et godt varsel. At denne mekanismen gjør at vi er nære tålegrensen hele tiden. Vi kommer kanskje til å reise litt mindre, kanskje være litt hyggeligere i nærområdet og heller sett pris på de nære ting. Det håper jeg vi har lært av denne pandemien. Og jorda krever jo at vi må begynne å tenke sånn.

 

Silvija: Jeg synes eksemplet ditt med hvor dere utvikler boliger for å friste barnefamilier til å bli urbane lenger er utrolig spennende. Nå snakker vi ikke lenger om SDGer i denne taksonomien. Altså Sustainable Development Goals. Men vi snakker om ES, altså Environment, Society og Governance. Og Enviroment snakker vi veldig mye om, men dette dreier seg også om samfunns bærekraft og dette med regulerings bærekraft som innovasjon, samarbeid og så videre. Men samfunns bærekraft - jeg synes samfunnet er i så enorm endring. Vi trenger nye arbeidsmodeller også. Det å utvikle nærområdene utenfor urbane sentre til å være sånne co-working spaces, så ikke alle trenger å flytte til Trondheim, men kanskje de kan bo to kommuner unna og fortsatt beholde sin jobb i Trondheim i den fremtiden vi går inn i. Eller dette med at man kan ha flere generasjons boliger som faktisk funker. Kanskje kunne man hatt noen pensjonister til å hjelpe litt med barnepass i denne første etasjen, hvor man også kan kanskje utveksle noen lunsjer eller møter?  At vi tenker litt nytt rundt funksjonen til byggene våre like fort som samfunnet utvikler seg. Der finnes det kjempespennende både forretningsmulighet, men også samfunnsoppdrag.

 

Ivar: Ja. Vi har ganske store utbygginga, og det gjør at vi har muligheter til å prøve og feile. Hvis du skal bygge 60 leiligheter så kan du ikke gjøre det, men i det prosjektet vi skal ha så skal vi kanskje bygge vi 2000 leiligheter. Og da kan vi teste og feile. Og vi veit jo en del ting. Vi veit jo at man er jo urban stort sett om man får to barn, så ønsker man seg en grønn flekk som man har selv. Også ser vi at store byer, hvert fall Trondheim. Av alt å ikke bygge eneboliger noe særlig. Og det betyr at vi oppnår bare at eneboliger blir bygd i nabokommunen. Så kjører vi like mye og kanskje enda mer. Så sånn forvaltnings grensa, og ikke samordna planer gjør jo mange ganger at vi ikke oppnår målene våres. Det er ingen tegn på at vi kjører mindre bil for eksempel, selv om noen sier det. Når vi tar bort justering for pandemi-trafikk og justering for el trafikk, så kjører vi like mye bil med fossile brennstoff. Det går litt ned, men ikke ikke voldsomt mye. Hvis vi tenker på å reguleringen da, så er det jo sånn at alle og enhver går å venter på at et eller annet skal komme. Men det er også kanskje svakheten med demokratiet, at frykten for å ikke vi gjenvalgt er så stor at man tør ikke å innføre tiltak. Jeg har inntrykk av alle går å venter på tiltak som er mye mer kraftig enn det vi ser. at må en. Det med at vi så rike i Norge så er det ikke penger vi mangler. Vi mangler jo tid på måte. Så det er tiden vi prøve å kjøpe oss og vinne alt. Mens politikerne legger på 15 øre pr. krone på en plastpose. Jeg tror at man må innføre mye mer kraftfulle tiltak for at det skal virke og jeg tror at vi er klar for det.

 

Silvija: Det jeg må spørre deg når du først trakk det kortet. Jeg har en liten teori om at våre politikere undervurderer folk flest. Diskusjonene vi har rundt bompenger og bompenger-partiet og diskusjoner vi her rundt mot avgift på godteri, fett og alkohol også. Egentlig tror jeg det ville vært ganske mye politiske poeng å vinne hvis det var et par virkelig modige politikere som endret ting på en måte som monner.

 

Ivar: Ja det tror jeg og jeg tror vi sitter å venter på det. Men det må være noe helhetlig over det og ikke bare sånne tiltak som bare er politisk korrekt. Vi må gjør de store endringene. Og vi er klar for det. Nei, det overrasker meg at det ikke skjer. Men det er klart at vi har jo valg annen vært året i Norge. Dem er seks måneder og så er dem avslappa også er det valgkamp igjen. Dem er litt for opptatt av å bli gjenvalgt. Jeg trodde at man skulle være mer opptatt av politikken sin og fått gjennomført den og være mye tøffere på på miljø siden.

 

Silvija: Ja, hvis vi skulle snakket sånn mot slutten litt mer om forretningsmodeller som kan få dette her til å skje i byggebransjen. Ser du noen konkrete løsninger Ivar?

 

Ivar: Ja, så kan du si at på rent gjenbruk så tror jeg faktisk at man enten lager avgiftsbelegg i bransjen - mye har da med avfall å gjøre, eller så må man lage støtteordninger på akkurat det å samle inn restmaterialer. Jeg tror det offentlige må gå foran å si at dem ikke skal bygge nye bygg. Vi skal aldri flytte inn i nytt bygg, vi skal flytte inn i brukte bygg. Også tror jeg det at markedet vil jobbe for - det bli litt gjentakelse av det jeg sa før da, men jeg tror at trenden vil gjøre at gjenbruk blir så trendy at at det ville være med på å løse selv om det blir dyrere. Gjenbruk bli antakelig dyrere enn å kjøpe nytt. Så det er jo litt utfordring. Og da er jo igjen transport altfor billig. Så jeg tror vi må å sette oss ned oss og se på ganske mye. Men sånn i hverdagen min så er det et system jeg kunne tenkt meg. Hvor jeg lett kunne fått oversikt over hva finnes og hva kan vi kvitte oss med. Hva er det vi har brukt? Og det er kommersielle virksomheter som i ferd med få til dette.

 

Silvija: Hjelpe folk å få noen måleparametere på hva de bruker, hva de bidrar med og så videre. Og kanskje egentlig dette med å bygge bærekraftige bygg, men ikke bare grønn vaske med noe sånne Enova tall. Men liksom virkelig vise dem hvordan de lever mer bærekraftige liv ved å være i disse byggene ville vært også noe som det er ganske sterk kjøpe vilje for.

 

Ivar: Ja, så tror jeg også noe om det du sa i sted om co-working spaces rundt om kring på landet eller nær hytten din. Jeg tror vi har behov for å se folk på jobb, men det trenger ikke å være bransje kollegaene dine bestandig. Og vi ser det i den lille kommunen jeg kommer fra som er i Åfjord, så jeg finnes det to sånne små co-working spaces som benyttes ganske mye av folk. Og vi i Trondheim tenker på at vi kanskje kan lage to, ta en på nord og en på sørsiden. Så med co-working spaces så trenger ikke alle som jobber i de store firmaene trenger ikke å dra på hovedkontoret hver dag, men finne seg et annet fellesskap. Så jeg tror vi må finne nye løsninger. Noen er kommersielt drevet allerede, og noen må ha litt støtte. Men vi går å venter på det.

 

Silvija: Ja, veldig spennende Ivar, er det noe viktig vi har glemte å prate om?

 

Ivar: Det er det helt sikkert. Men jeg kommer ikke på noe i farten.

 

Silvija: Jeg tenker at nå har du på en måte presentert ditt case, men kan bedrifter i Civac klyngen bidra på noe vis? Er det noe du ønsker deg fra dem?

 

Ivar: Ja, det er eventuelt et sånn system som gjør at vi helt brukbare ting kan bli hentet til oss og bli benyttet av noen andre. Så det å utvikle teknologi og logistikk for å løse det, det tror jeg. Og det jobber dem med sikkert og. Og det å få ut informasjon og bevisstgjøring rundt det. Det tror jeg gjør at en sånn på litt sikt kommer til å lønne seg å sette i gang med. 

 

Silvija: Gjenvinning systemer, rett og slett for byggebransjen og forsåvidt også samfunns løsninger. Kan jeg spørre deg et litt dumt spørsmål? Når dere først bruker ganske mye ressurser på å bygge 2000 leiligheter - og jeg antar at dette er en sånn geografisk helhet. Det er ikke sånn spredd over hele. Kunne et sånt mikrounivers ha sitt eget biofuel anlegg? Istedenfor å ha fjernvarme kunne de hatt sine egne varme løsninger? Kunne man klart å lage det til et ikke bare CO2 nøytral byggeplass, men også CO2 nøytral univers? 

 

Ivar: Det er å bidra til det hvert fall. Men mye av den metodikken for å gjøre et sånt samfunn regnemessig CO2 i null, det er jo mer regneteknikk en virkelighet. Men det å bidra i et sånt system for å få det til er jeg helt sikker på. Vi har jo på det område allerede åpnet sånn at ungdommer kan låne seg skiutstyr for å få det. Så vi tenker litt sånn. 

 

Silvija: Flott. Tusen takk for en veldig inspirerende og lærerik samtale.

 

Ivar: Takk i like måte.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra Lørn.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University