LØRN Case #C1158
From pollution to solution
I denne episoden av #LØRN møter Silvija Seres Hallstein Havåg. Denne episoden er en del av en serie med Civac, hvor vi går i dybden på sirkulærøkonomiske verdikjeder som gir økt verdiskapning og konkurransekraft. Dagens gjest er daglig leder i Miljøstiftelsen Bellona, og er utdannet sivilingeniør i energi, miljø og industriell økologi fra NTNU. Hvordan kan vi fra frivillighets hold skape en endring? Hør samtalen for å høre Hallstein sine tanker om det største problemet i vår tid og hvorfor han mener sannheitsforvitring, falske fakta og apati er en stadig en større trussel.

Hallstein Havåg

Daglid leder

Bellona

"Hvis vi satte alle fly på bakken permanent imorgen, utgjør det 3% av de globale klimagassutslippene"

Varighet: 31 min

LYTTE

Tema: Bærekraft og sirkularitet
Organisasjon: Bellona
Perspektiv: Storbedrift
Dato: 220307
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Virkning i sanntidTeknologi og løsninger
Kombinasjon av grønne og lønnsomme løsninger
Hvordan holde et langt perspektiv
Go green by black numbers
Kompleks problemløsning

Del denne Casen

Utskrift av samtalen: From pollution to solution

Velkommen til Lørn.tech. En nærings dugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner. 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til en podcast serie med LØRN og CIVAC på åtte episoder. Denne serien dreier seg om å skape nye sirkulære økonomiske verdikjeder som gir økt verdiskapning og konkurransekraft basert på resirkulerte ressurser og ny teknologi. Serien er gjort i samarbeid med Proneo og er finansiert av BIA-midler i Trøndelag fylkeskommune. Samtalen i dag er med Hallstein Havåg fra Bellona. Velkommen, Hallstein. 

 

Hallstein Havåg: Takk for det. Fint å være her.

 

Silvija: Veldig fint det. Det er en skikkelig sånn munnfull å fortelle om serien, men det er mye bærekraft og innovasjon som vi prøver å koble, spesielt da til målene rundt gjenvinning og sirkularitet. Og folk hadde lyst å høre hva du og Bellona tenker om saken, og da tenker jeg at vi snakker om både hvordan en fantastisk institusjon som Bellona kan inspirere både samfunn, men også næringslivet til å gå i riktig retning og kanskje hvilke unike muligheter som ligger lokalt i Trøndelag og i gjenvinningsbransjen spesielt. Høres det greit ut?

 

Hallstein: Veldig bra.

 

Silvija: Veldig bra. Du, før vi starter faglig samtaler, så liker vi å ha en liten sånn speed date på det private. Det er morsommere for folk å høre på deg hvis de føler at de kjenner deg litt, og det som er mest relevant er om du har en eller annen eksentrisk hobby. Altså jeg tuller litt nå, men hvem er du? Og hvordan skal vi huske deg?

 

Hallstein: Wow det var et stort spørsmål. Du, vet du hva? Jeg er en 44 år gammel sivilingeniør som startet reisen min med interesse for klima og miljø spesielt. Egentlig oppvåkninga tilbake på 80-tallet med Tsjernobyl ulykken og senere med interesse for friluftsliv og natur og i speideren og alle de tingene der. Og så har jeg etter mange år inn i arbeidslivet fått en plass i Bellona som jeg syns er en veldig spennende miljøorganisasjon å jobbe i fordi vi binder liksom sammen teknologi og løsninger. Vi binder sammen næringsliv og sivilsamfunnet, så det synes jeg bare er super interessant. Jeg kan ikke love deg noen eksentriske hobbyer, det må jeg bare si. Men jeg tror det er viktig på en måte hvis du skal ha har noen en grunn til å kjempe for skaperverket. Så må du også ha evnen til å nyte det. Så jeg er veldig glad i å reise, veldig glad i matlaging også. Når jeg har tid til det, veldig glad i å gå på tur i skog og mark.

 

Silvija: Så kult. Hallstein, fortell litt om Bellona også. De fleste av oss vet at det finnes, men vi vet ikke nok om hva det er. Litt mer rasjonelle detaljer bak Bellona.

 

Hallstein: Vi er en norsk miljøorganisasjon, eller en internasjonal miljøorganisasjon, som startet i Norge. Vi ble stiftet i 1986, på et tidspunkt da diskusjonen og politikken og bevisstheten rundt miljøet og klimaspørsmål var helt annerledes enn i dag. Starta, jeg husker en ting, var liksom som startet litt som et miljøpoliti egentlig. Vi var med og "coine" begrepet miljøkriminalitet fra første årene, så jobba vi mye med å bare avdekke forurensing og avdekke miljøproblemer. Og så fant vi etterhvert ut at vi kan ikke bare gjøre det. Vi er faktisk nødt til å ikke bare grave opp giftene, men vi er nødt til å være med å finne løsninger på hva vi skal gjøre med det. Og det har vært utviklinga til Bellona, gå fra å sette det på agendaen og bevisstgjøre å påpeke miljøkriminalitet og utslipp, til å mer jobbe med å finne løsningene på de store problemene vi har. I dag er vi 70 ansatte cirka med kontoret i Oslo, i Russland, i Brussel, og, vi har også folk som vi må forholde oss til, både i Storbritannia og inne i Nord-Amerika. Og vi har nettopp åpnet kontoret i Berlin i Tyskland. Og vi jobber med et veldig bredt spekter med miljø og klimaspørsmål, men felles for alt sammen er at vi tror faktisk at vi må se på systemet litt sånn som dine lytter og våre lyttere nå tenker på, dette med sirkularitet og sammenhenger av verdikjeder. Det er en veldig viktig del av å finne løsninger, og det jobber vi veldig mye med i dag. Vi jobber som en tradisjonell miljøorganisasjon, med liksom å jobbe opp mot politikk og sivilsamfunn, men i 1998 så startet vi samarbeidsprogram med næringslivet. For vi mener at vi er nødt til å også samarbeidet med bedrift og næringsliv for å finne, virkemidler som virker. Og det er næringslivet som skal løse de fleste problemene. Og da er det også de som vet hvor skoen trykker.

 

Silvija: Du. Jeg tenker at vi kommer tilbake til dette med næringslivet, men jeg er litt fascinert av den ekstreme raske endringen i felles bevissthet rundt bærekraft og nødvendigheten av arbeid med bærekraft. Og hvis jeg kan spøke littegrann, har jeg inntil relativt nylig, kanskje tre år tilbake, tenkt på miljøbevegelse som litt for militant. Det er litt sånn slipp villig fri på folk. Eller twelve monkeys. Men jeg er ikke en bedre person enn at, det er tre-fire år siden, så er det en gründer jeg er veldig glad i og veldig imponert av, som er omtrent på min alder. Og jeg er 50, så jeg måtte spørre hvordan han kunne bli så miljø radikal i voksen alder. Jeg tenkte det er litt mere, sånn Greta Thunberg. Men så ba han meg lese en bok som heter The Uninhabitable Earth, og vi skal tilbake til din leseliste også, men etter dette så begynte jeg å følge litt mer med på disse Energy Transition Outlook rapportene til DNV. Og så at det er faktisk ikke kult lenger og spøke med temaet. Vi har ikke råd til å la være å jobbe med saken lenger, og det virker som om det er en felles bevissthet som går i samme retning hos ganske mange nå. Hvorfor? Hva skjer?

 

Hallstein: Et veldig, veldig godt spørsmål. Det som skjedde en eller gang for noen få år siden egentlig, sånn rundt 2014-2015 eller deromkring, var at debatten rundt klima og miljøspørsmål gikk fra at det handle om, om det skjer til hva skal vi gjøre med det. Og det fikk mange, tror jeg, som også har jobbet med dette her lenge til å måtte sette seg ned å tenke hvordan skal vi faktisk ta tak i dette her? Jeg tror det handlet om at vi har fått en kritisk masse av folk på tvers i samfunnet, alt fra politikere og næringslivsledere og andre, til artister og til influenser at vi får alle til å faktisk bry seg nok om det. For det er jo ikke sånn at bevisene for at det er et eller annet i ferd med å skje er manglet. Det har vi jo visst siden mange tiår tilbake, men på et eller annet tidspunkt så har det blitt et så stort trykk av kunnskap og bevisstgjøring for så mange at vi ikke kan ignorere det lenger. Og det er klart de siste klimarapportene, både den forrige, og den som vi er nå inne i, klimarapportene fra FN har jo vist med all mulig tydelighet at det er helt utvilsomt at vi påvirker planeten. Og så har vi sett med våre egne øyne også fordi informasjon er så tilgjengelig nå ikke sant? Folk har en mobiltelefon alltid med seg. Vi dele ting fritt og det å se plast, på en måte virkning av plast forurensning i havet. Det at vi på en måte i sanntid får se når det skjer en naturkatastrofe, for eksempel. Det gjør at vi ikke kan ignorere det lenger. Det tror jeg er en viktig sak, rett og slett kritisk masse. Det er nok folk som bryr seg nok til at det har kommet opp på agendaen.

 

Silvija: Jeg tenker at for oss nordmenn så er det sånne ting som snøfrie vintre og smeltende poler og sånt, det en del ting som er closer to home da, som bevegelse av disse isbreer og så videre. Det er så, som du sier ufornektelig? Jeg husker veldig godt mitt sånn personlige vendepunkt når jeg tenker meg om nå. Jeg var president i Polyteknisk Forening en periode. Da var det en av våre nettverk, altså vi har en gruppe med nettverk under oss, og et av disse delnettverk skulle ha en diskusjon rundt klima, og de skulle invitere en forsker fra Danmark som har gjort navnet sitt stort på å si at all oppvarming skyldes solflekker og aktivitet på solen og dette er ikke noe mennesker å gjøre. Han har blitt, tror jeg, publisert noe sted også, men mere som kritisert. Men poenget var at vi nektet å betale reiseutgifter til denne personen, og da ble vi beskyldt av folk for å ikke være nøytrale nok, og det var liksom ytringsfrihets problematikk og alt mulig. Og så også tenkte jeg da at, ok her har jeg råd til å være nøytral lenger. Her er det uanstendig ut fra mitt perspektiv å være nøytral. Jeg lurer på om det skjer en del sånt med ganske mange når de leser disse siste rapportene når de ser uvær bilder, som du ser, når vi ser hval mager og så videre. 

 

Hallstein: Ja, jeg tror du har helt rett i det. Altså, det er faktisk ikke greit å være nøytral lenger heller. Bevis for at vi påvirker naturen, at vi påvirker klimaet er så sterke at vi er nødt til å ta en posisjon på det, ikke sant? Det er akkurat det.

 

Silvija: Men hvis du sier at det var faser, ikke sant? Så den første fasen var, ja skjer det eller skjer det ikke? Så blir ferdig med den, og så er det sånn hva gjør vi med dette her? Jeg har inntrykk at spørsmålet nå er, for det første monner det fra lille Norge, monner det fra lille meg, har vi råd til det eller? Eller? Det er fortsatt litt sånn diskusjon om vår velferds pris og kostnad versus bærekrafts pris og kostnad.

 

Hallstein: Det er jo et veldig, veldig godt spørsmål. Vi kan ta klima som et eksempel da, men dette her gjelder jo egentlig alle andre spørsmål rundt forurensing og så videre også. Monner det fra lille Norge, det er det første, og det er sånn, målet er for klimaet er at vi skal kutte til null i løpet av de neste to-tre 10 åra ikke sant? Innen 2050 som mange snakker om som et mål. Og det betyr jo at, selv om Kina kutter til null, og USA kutta til null, og hele EU kuttet til null, og alle andre land kuttet til null, så er det fortsatt ikke nok. Vi må også kutte ned til null, ikke sant? Sånn at det er klart vi monner, og vi må i hvert fall kunne ta ansvar for våre egne utslipp, tenke jeg, det er jeg ganske viktig. Og så er det jo spørsmål om, det du og jeg gjør i hverdagen vår med bevisste kjøp på kjøttfri mandag og fri mindre og sånn ting hjelpe. Jeg tror at det er en viktig ting, det vi kan bidra med selv, og det gir oss faktisk en mulighet til å føle at vi er med å hjelpe til, ikke sant? Samtidig så er det jo sånn at mitt største klimafotavtrykk er flyturer, i et normalår iallfall, når det ikke er pandemi. Hvis vi satte - og det gjelde for mange andre, men hvis vi satte alle fly i verden på bakken i morgen, så ville det kutte globale klimagassutslipp med cirka 3%. Og det viser at det er ikke ditt og mitt ansvar primært å skulle gjøre noe med det. Det er systemløsninger som må til ikke sant? Det betyr at det er næringslivet som må bidra, og det er politikerne som må bidra, og det er på en måte store endringar som skal på plass. Det er viktig det du og jeg gjør i hverdagen vår, men vi skal ikke høre på de som sier at det bare er ditt og mitt ansvar. Det er faktisk våre ledere som må step up to the plate, og det er veldig mye av det som vi jobber med her. Men det klart vi monner. Det er jeg helt sikker på.

 

Silvija: Det både monner, og det er kanskje viktig signaleffekt også. Hvis vi fra et så rikt land finner ut at, jammen det slipper vi å gjøre får vi er så få, så det spiller ingen rolle. Så blir det ikke et veldig godt signal mot alle de hundre millioner av mennesker i andre land som kanskje er litt fattigere enn oss.

 

Hallstein: Det er akkurat det. Vi må iallfall ta ansvar for det, og vi har også mulighet til i Norge å gå foran, og ta ledelsen på en del områder. Om det er sirkulær økonomi, eller om det er bioøkonomi, eller om det er ny klimateknologi, så har vi faktisk mulighet til å ta en posisjon i verden på det også. Så det er viktig å huske på. Vi kan få til mye mer enn bare det, vi kan ved å kutte våre egne utslipp. Vi kan utvikle teknologi og løsninger som kan eksporteres og brukes over hele verden. Det er en viktig ting å huske på det også.

 

Silvija: Og da bringer vi oss mot det litt mere sånn lokalt i forhold til denne flotte SIVA klyngen som vi driver og studerer nå. Og jeg tenker at det er veldig sånn spennende dilemma og problemstilling rundt det å kunne lage løsninger som støtter opp rundt gjenvinning, resirkulering, sirkulære modeller og så videre. Tjene penger på kort sikt versus tjene penger på lang sikt, og jeg lurer på Hallstein om vi av og til er litt for utålmodige. Alle sier at du skal kunne være grønn og tjene penger på det samtidig, men på kort sikt så er det ikke alltid det går, og vi går glipp av noen veldig gode løsninger fordi vi ikke tør tape litt penger på kort sikt. Jeg vet ikke om dere har noe perspektiver på dette her?

 

Hallstein: Det tror jeg er et veldig viktig poeng faktisk, fordi hvis det bare er sånn fortsatt at vi skal sjå på, hva er det som skape positive resultat på neste kvartalsrapport? Og ikke prøv å tenke fem eller ti år inn i framtida, så blir det et for kort perspektiv da, ikke sant? Etter mange eksempel på det i norske sammenhenger, dette med for eksempel havvind, ikke sant? De er jo i en veldig god posisjon til å kunne utvikle havvind teknologi som kan eksporteres til resten av verden. Men det er klart de første prosjektene som vi bygger med for eksempel, flytende havvind langt til havs, det vil nok være vanskelig å tjene penger på, ikke sant? Men hvis du tenker på det i et tiårsperspektiv, så er det klart det vil være, og kan være en veldig viktig løsning for framtiden. Det vi mener er jo at vi samtidig skal lage business caser for å faktisk kunne gjøre det da. Vi mener at go green by black numbers er ganske viktig. Vi må kunne liksom skape det, og en av de tingene som kan være med å skape det er jo at bedrifter tør å satse langsiktig. En annen ting er at vi får et godt samarbeid mellom privat og offentlig for å kunne drive fram nye løsninger. Og de elementene der det tror jeg vi alle sammen kan pushe litt på for å få til.

 

Silvija: Jeg liker veldig godt denne her, go green by black numbers, den er lett å huske og lett å se for seg. Det første du sa er at bedriftene må kunne tenke langsiktig, og kanskje også måle effektene som de bidrar med til bærekraft. Hva var det andre? Var det offentlig som bestiller?

 

Hallstein: Offentlig privat samarbeid. Offentlig som bestiller ja? Det tror jeg er et veldig viktig poeng, og det har vi jo hatt suksess med i Norge før også. Hvis det kan nevnes et eksempel på det, så er det jo dette med satsing på nullutslippsferge og nullutslippsteknologi på ferge, for eksempel, det er mange ferger i Midt-Norge, og det mange ferger langs kysten i Norge. Men vi fikk ikke til å bygge disse tinga her, vi fikk ikke til å bygge en industri og kunnskap rundt nettopp batteriferge, eller for den del hydrogenferge, før det offentlig gikk inn og sa at vi skal faktisk etterspørre dette her når vi sett ut nye anbud da, og ber om nye ferge tilbud. Og den dynamikken der mellom det offentlige, og så det private som så stilte opp og fikk til teknologien og fikk det bygd ut og så videre. Det er et eksempel på en veldig viktig løsning framover. Det offentlige har veldig mye makt, men det må skje et samspill med næringslivet.

 

Silvija: Ser du noen spesielle muligheter for bærekraftsløsninger i system i Trøndelag?

 

Hallstein: Det tror jeg absolutt. Trøndelag er jo, blant annet, blant de heldige som ikke har like høy strømpris som vi har på Østlandet akkurat nå. Så det å satse på energikrevende industri i Trøndelag er en av mange. Men jeg tror jo at hvis vi ser på de store utfordringa da, på lang sikt ikke sant? Hvordan skal vi kunne lage mat til 10-11 milliarder mennesker på den planeten her om 20-30 år? Og med de siste tingene som har skjedd nå, så ser vi jo at matvareprisene i Europa og globalt fyk i været. Trøndelag har veldig gode forutsetninger for å bruke sin kunnskap rundt skog, rundt landbruk og produksjon av mat til havs, til å være med å løfte det. Og det er ett av flere eksempel. Og så har jeg jo veldig tro på det å utvikle både teknologi og løsninger nettopp for sirkulære løsninger da, slik som dere jobber med, dette her med å faktisk i så stor grad som vi kan bruke materialer om igjen. Det blir bare viktigere og viktigere fremover, og det å få til gode løsninger på det, det kan ha stor effekt i Trøndelag, men det kan også være med å kunne skape eksportmuligheter framover også.

 

Silvija: Dette med det blå og grønne i Trøndelag og i Norge forøvrig, ser du noen eksportmuligheter? Vi snakker mye om Norge etter oljen, men jeg er ikke sikker på om vi presser på det hardt nok, særlig nå med disse oljepriser.

 

Hallstein: Nå er det fristende å bare pumpe så mye som mulig.

 

Silvija: Hvilke muligheter ser du som gjør deg mest stolt? Mest optimistisk i forhold til norsk næringsliv og bærekraft?

 

Hallstein: Jeg tror vi har enorme muligheter til å bruke den kunnskapen og kompetansen som i dag blir brukt til olje og gassnæringen til å utvikle teknologi for framtida. Og det er selvsagt nye former for produksjon av strøm for eksempel, vi snakket om havvind her i stad, men også en rekke andre løsninger som verden trenger. Og så er det jo klart 2-3% globalt av maten vi spiser i dag, den kommer fra havet, iallfall proteinene vi spiser. Men 70% av overflaten på jorda er hav. Så det betyr at hvis vi på en bærekraftig måte klarer å utvikle nye muligheter for å produsere mat i havet, så er det et enormt bidrag til verden rett og slett. Og så er det jo andre ting, det er litt teknisk kanskje, men det er faktisk ganske viktig dette å få til gode landbruks og skogbruks teknologier og binde klimagasser i jorda, binde CO2 i jorden. Veldig spennande. Veldig cutting edge. Det er ingen som har klart å få til det på en god måte, men å utvikle metoder og teknologier for det, det er jo en helt essensiell del av å kunne nå de målene som FN har satt og Parisavtalen har satt for oss. Biokarbon og en del andre spennende ting som vi sikkert kunne snakket i timesvis om, eller iallfall meg som er en geek kunne snakke om i timesvis. Men det finnes det enorme muligheter. Og så er det dette å kunne skape nok materiale og mineraler til alt vi skal produsere i fremtiden også. Det er en rekke muligheter her som går langt utover våre landegrenser også. Men jeg tror det viktigste at vi må ta et valg. Skal vi komme oss ut av olje avhengigheter så er vi faktisk nødt som nasjon til å ta et valg også. At vi skal gjøre det og ikke bare være redd for pensjonspengene våre. For en ting som vi kan være sikker på at hvis vi ikke klarer å løse klimakrisa, så blir det fryktelig dyrt.

 

Silvija: Det blir fryktelig dyrt for alle, og hjelper ikke å være relativt fortsatt den rikeste nasjonen i verden hvis, på en måte, verden har falt et par århundrer tilbake.

 

Hallstein: Helt riktig, helt riktig.

 

Silvija: Men du sa to ting som jeg har lyst til å understreke her. Det ene dreier seg da om asså, jeg tror at identiteten til Norge er i så veldig stor grad bygget rundt godt ingeniørkunst, men anvendt på olje og råvarer og naturressurser, og man tror at vi er så rike i Norge fordi vi har så mye naturressurser og den unike posisjonen og så videre. Men vi er kanskje så rike i Norge fordi vi forvalter disse naturressurser med ekstremt gode tekniske kunnskaper og veldig gode samfunnsstrukturer som gjør at ikke dette blir bare oligarki og så videre. Så det å tenke også på menneskelige ressurser som en del av denne bærekraft løsningen å være liksom, det er en hvis sirkularitet som bygges nå, i flyten av talenter fra kanskje fossil til grønn. Vi ser det er kjempe interesse hos - side kommentar Hallstein, men det er mange som nå studerer tekniske fag, men da med perspektiver fra bærekraft og så videre. Og jeg ser at det er damer som studerer teknologi fordi de vil drive med Design Thinking og fordi de vil drive med bærekraft teknologiløsninger, og begge de to delene går på litt sånn ny type Management Lean endringsevne og så videre, og samfunn og helhet. Jeg tror at de kommende generasjonene kommer til å være enda mere opptatt av hvordan deres jobb og deres tilværelse henger sammen med denne bærekraftige helheten som du snakker om.

 

Hallstein: Ja, jeg tror du har helt riktig. Altså iallfall de som studerer, eller de tingene som vi vil trenge mer av i framtiden er nettopp det, ikke sant? Det er kritisk tenkning, det er systemtenking, og det er også disse spørsmålene rundt kompleks problemløsning og slikt ting, det er veldig viktig. Men jeg tror også, det merker jeg som jobber i en miljøorganisasjon også, jeg tror det er også viktig at vi alle sammen ser at vi har en rolle å spille i et sånt stort økosystem, ikke sant? Der vi sammen skal skape løsningene. Så uansett hva du jobber med i en bedrift, så er liksom det du bidrar med ganske viktig. Og så er vi nødt til å ha folk som ikke bare er interessert og evner å, på en måte, drive nettopp kritisk tenkning og systemtenking og problemløsing, men vi må ha folk som også er engasjerte. Og det ser vi her hos oss også, og vi ser hos våre samarbeidsbedrifter, de vi møter der ute, det er folk med ulik utdanning, men felles for alle sammen, at vi faktisk brenner for å prøve å få det til. Og det er en del av løsningen i seg selv. Og så finnes det veldig mange veier til målet.

 

Silvija: Engasjerte og gjennomførings dyktige. Og jeg har nevnt det et par ganger allerede i serien. Jeg kommer da fra Sør-Europa, fra gamle Jugoslavia og en av de tingene som slår meg. Det er to ting som slår meg når jeg drar hjem. Det første er at folk grisekjører. Det er veldig annerledes kjøre-kultur, og det andre er at det er søppel overalt. Vi har ikke infrastruktur, vi har ikke systemer som gjør at man klarer å gjenvinne. Vi klarer ikke engang å koordinere og å strukturere systemene våre rundt søppel innsamling. Om det er forbrenning eller hva det er nå man gjør, sortering, gjenbruk. Hvor utrolig, det slår meg da hver gang, hvor utrolig viktig offentliges rolle er i forhold til dette her. Hvor viktig det er, den investeringen man gjør i denne grunnleggende samfunns gjenvinnings-infrastrukturen. Det er veldig vanskelig å gjøre de investeringene, tror jeg, så de er lønnsomme helt fra starten, men uten de systemene, så drukner du i problemer.

 

Hallstein: Det er akkurat det, og det tror jeg er et viktig element når vi kjem til nettopp sirkularitet og det å håndtere ikke sant? Vi er nødt til å sette opp desse systemer, og det er ikke slik at alt vi holder på med nødvendigvis skal være, på en måte, lønnsomt fra dag én heller ikke sant? Men det som vi har fått til i Norge, og som vi kan ta med oss erfaringer fra ut i resten av verden er jo igjen, samspillet mellom næringslivet og det offentlige, vi har lover som sier at det ikke er lov å forsøple, og den liksom sånn nei delen av det er ganske viktig. Også det å bygge opp bra system for å samle inn og innhente og sortere dette avfallet her det er jo at vi har en rekordhøy, i Norge, innsamlings grad av alt fra plastflaske til hvitevarer og til alle disse tingene her. Og det neste steget etter det er jo da hva skal vi gjere med det ikke sant? Hvordan skal vi utnytte disse ressursene her best mulig, og det å energigjenvinne avfallet er jo selvsagt veldig viktig og materialgjenvinne det vi kan materialgjenvinne er også veldig viktig. Jeg tenkte jo på det samme da jeg reiste i India for et par år siden før pandemien. Det at det ligger så enormt mye søppel rundt omkring overalt, er jo en systemsvikt ikke sant? Men vi kan ikke forvente at det å rydde opp etter oss alltid skal lønne seg, fordi det var gratis for oss å kaste det i utgangspunktet. Vi hadde ikke sett kostnaden for det hele veien, og vi er nødt til å investere i dei tinga der også. Men i det, når vi først gjør det, så skal det også være mulighet for å skape arbeidsplasser, og skape verdifulle arbeidsplasser for alle som jobber i disse bedriftene som skal ta vare på søppelet vårt, som skal sørge for at samfunnet går rundt uten at vi påvirker verden for mye. Det tror jeg en er viktig ting å ta med seg. Det er ikke alt som nødvendigvis skal lønne seg slik sett, men det er en verdifull jobb.

 

Silvija: I helheten.

 

Hallstein: I helhet.

 

Silvija: Er det nødvendig og livsviktig, faktisk. Du, før jeg lar deg gå, så har jeg så lyst til at du skal inspirere oss med tre bøker som du ha anbefalt. Hvis du kan bare si et par ord om hver av dem.

 

Hallstein: Ja, det kan jeg ta å gjøre. Jeg hadde jo lyst til å egentlig bare peke på et par av de, gitt tida vi har. Men den eine er jo en klimaforsker som heter Michael E. Mann som har skrevet en bok som kom ut for et par år sia som heter The New Climate War, og den sier litt om hans erfaring mens han har sittet midt i skuddlinja i klimadebatten fra 90-tallet og fram til nå, og fortelle om hvordan diskusjonen og debatten og alle de som dyttet imot, de som måtte prøve å undergrave klima vitenskapen har jobben, og hvordan det endrer seg. Alt tilbake fra der oljeselskapene lot seg inspirere av tobakksindustrien til å finne på kampanjer som skulle undergrave klima vitenskap fram til i dag når det å pushe et scenario der de ikke nyttet. Det å pushe en historie om at det du gjør selv er liksom meningsløst. Det er en inspirerende bok. Den kan jeg veldig sterkt anbefale. Så har jeg lyst til å si, som ikke er en bok nødvendigvis, men Planet Earth, Blue Planet på BBC. Det er fantastiske TV serier som jeg sterkt vil anbefale folk å se. Fordi i virvaret i hverdagen så glemmer vi av og til hvorfor vi jobbar med klima og miljø, derfor vi jobba for å ta vare på naturen og det å la seg inspirere av noen av de mest fantastiske TV seriene som fins rundt det, det tror jeg at er viktig at vi tar oss tid til av og til. Det viser derfor er det verdt å kjempe.

 

Silvija: Jeg måtte sette meg ned da barna faktisk, som ba om denne her avskjeds filmen til, eller 90-års filmen til Attenborough om hvorfor vi må alle sammen passe på denne fantastiske jorda vår. Det er også sånn som gjør at du kan ikke bare se på det å fortsette å være kald, da.

 

Hallstein: Det akkurat det, apatien er noke til det farlegaste vi utsettes for. Da er det bedre å la seg inspirere og vite hvorfor vi fortsatt må kjempe for et bedre miljø og klima.

 

Silvija: Du, du har sagt det tidligere. Jeg bare gjentar det som en oppsummering at det er masse å ta tak i men det er ikke bare å fokusere på problemene, men å fokusere på løsningene, og tusen takk for at du hjalp oss å tenke inspirerende og nytt rundt mulige løsninger.

 

Hallstein: Bare hyggelig, takk skal du ha.

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.tech - en lærings dugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et lærings sertifikat for å ha lyttet til denne podkasten på vårt online universitet. LØRN.university.