Velkommen til Lørn.tech. En læringsdugnad om teknologi og samfunn. Med Silvija Seres og venner. 

Silvija Seres: Hei og velkommen til en kunnskapsserie med Lørn og SWECO. I løpet av seks samtaler med noen av Norges mest spennende tenkere innen byggebransjen- og byutviklingens fremtid, utforsker Silvija Seres fra Lørn og Johannes Goa Ludvigsen fra SWECO de viktigste endringstrender i digitalisert og databasert urbanisering.  Tema i dag er “Trenger vi byen når hverdagen digitaliseres”, og vår gjest er Kenneth Dahlgren, som er sjef for byutvikling og samfunn i Aspelin Ramm. Velkommen Kenneth, og velkommen Johannes.

Johannes Goa Ludvigsen: Tusen takk.

Kenneth Dahlgren: Takk for det. 

Silvija: Så formatet her er at Johannes og jeg er vertskap og Kenneth du er vår felles gjest. 

Kenneth: Koselig.

Silvija: Denne to-mot-en dynamikken er at jeg introduserer og legger tema på bordet, og så er det du og Johannes som spiller litt ball. Så kommer jeg inn med forenklede eksempler og perspektiver hvis det blir litt for mye sånn arkitekt - avansert bygge-nerde prat. Så prøver jeg å gjøre det om til litt sånn lego-prat. Og formatet for øvrig er at vi starter med en personlig introduksjon; hvem er dere og hvorfor bryr dere dere om byutvikling? Og vi starter med Johannes og så går vi til Kenneth. 

Johannes: Jo takk for det. Jeg er Johannes Goa Ludvigsen, og er jo da arkitekt i bunn og så er jeg leder for byutvikling i SWECO. Og i privatsfæren så er jeg firebarnspappa, bor i blokk midt i byen. Så det å være opptatt av byutvikling det er på en måte egentlig å drive mitt eget nabolag. Men jeg er genuint, hva skal jeg si, glad i byen. Jeg liker på en måte det å stikke hodet ut av inngangsdøren på morgenen og kjenne på, skal vi si den energien som byen gir tilbake. Så det er jo mitt perspektiv inn i dette.

Silvija: Og du Kenneth.

Kenneth: Ja, veldig koselig og være her forresten. Men ja nei, jeg heter jo da Kenneth Dahlgren, og jeg er sosiolog, så det blir ikke så mye teknisk byggeri-prat fra meg. Men hvorfor jeg er glad i byen? Jeg var så heldig å få en forskerjobb rett etter studiene, gikk jeg rett inn i en stilling hvor jeg fikk utrede rus og avhengighet. Og så holdt jeg på med det i noen år, etterhvert så begynte jeg på doktorgraden, også ringte noen arkitekter til meg fra Rodeo som sa at de holdt på opp en samfunnsvitenskapelig avdeling som kunne ta og så bygge broer mellom det samfunnsvitenskapelige og det arkitektoniske, og byplanmessige. Og da tenkte jeg at hvis en sosiolog får muligheten til og så gå fra å synse om alt som er vondt i verden, til å bidra å bygge opp det som kan være godt i verden, så vil jo jeg være med på det. Så det som fascinerer meg med byer er jo først og fremst liksom det menneskelige livet som skjer i de fysiske strukturene, også klarer man å fasilitere for noe godt og mellompersonlig opp i alt det harde, så blir det veldig magisk. Til motsetning fra Johannes så bor jeg i en liten sånn, nei ikke så liten, bor i en tomannsbolig oppi Sinsen hageby, 50 meter fra Sinsenkrysset, der har jeg funnet min lille oase. Og mye av det jeg liker med byen er disse kontrastene, sånn byen er jo veldig mye, det er ikke en ting, og det er sånn man har ulike områder og ulike historier, ulik identitet. Det skjer mye, og det å bli eksponert for det, som Johannes var inne på, det er veldig spennende.

Silvija: Jeg har noe å legge til jeg, og det er vi har gjort en veldig fin serie i Lørn med forskjellige aktører i transportsektoren, og det var endring og digitalisering der. Og den beste kanskje av tyve fantastiske samtaler var med en sosialantropolog, som da studerer i Kongsberg, hvordan er det autonome, offentlige minibusser integreres i folkets vaner og aksepteres da? Og jeg tror den tverrfagligheten som vi ser nå egentlig mellom kanskje oss tre, er noe av det som blir utrolig viktig i fremtiden også. Også synes jeg at tematikken ved utvikling er kanskje noe av det mest spennende vi kunne ha plukket opp som tema fordi, urbaniseringstrend som vi har sett en stund  globalt, versus det som skjer i Norge. Hvordan er Norge annerledes, ikke sant? Også er det korona  og Covid, og digitalisering, og energikrise og alt mulig som gjør at en trend i… som allerede er, på en måte knekket, og blitt ganske så uforutsigbar og spennende, og voldsom, har fått en dobbel fart. Og det å prøve å være med å styre den utviklingen i en god retning på en klok måte, må da være en av verdens vanskeligste og vakreste oppgaver.

Kenneth: Ja, ja, ja, nei, gå du Johannes. 

Johannes: Ja, nei jeg skulle bare si meg helt enig. At det kommer til å bli vanskelig, men også utrolig kult. Å være med og… og jeg… jeg opplever jo egentlig litt sånn post-korona, at… at dette er noe som treffer veldig mange. Plutselig så ble langt flere veldig opptatt av sitt eget nabolag, og ble kanskje mer bevisst også. Hva byen egentlig  spiller for rolle i deres liv, enten det var for at de fikk lov å oppleve den daglig ved å gå tur med hunden, skal vi si, kvartal-strukturene, eller at det var fordi i fravær av at de fikk lov til å være der, at de hadde ikke noe i byen å gjøre, og kjente på det savnet. Så jeg synes egentlig det… Settingen er liksom spennende akkurat nå, fordi det er mange som bryr seg. 

Kenneth: Settingen er ikke bare spennende, men, det viktige. Du var jo inne på mye av dette her sånn…. Alt det der tunge vi har vært gjennom nå, og står jo midt oppi, om det er pandemier eller vannmangel, eller hva det måtte være. Det at det… Vi ser jo at vi begynner å bli mer motstandsdyktige for å ivareta folk flest, gjennom pandemien. En ting er virus eksponering, men en annen ting er liksom med arbeidsplasser. Så hvordan ivaretar man folks hverdagsliv, praktiske livsbetingelser, oppi alt dette her sånn, når det kommer til strøm liksom, dette med det grønne skiftet, hvordan sikrer vi forutsigbar tilgang på elektrisitet i dette her sånn? Også står man oppi en situasjon med krig og elendighet, som også aktualiserer, fæle ting kan skje også her i Europa. Så en ting liksom de der fine sidene som vi alle har vært gjennom. Som jeg mener er helt riktig. Jeg tror vi har vært gjennom en periode hvor vi har gjenoppdaget, og som jeg sier det der mikro-gledene i samfunnet, og ikke minst i våre hverdagsliv, og liksom det at man har hatt bedre tid til å stoppe å lukte på blomstene og prate med naboene og. Kanskje ikke alle som synes det er en fryd å plukke opp bæsjen etter hunden sin, men det kan også være en sånn hverdagsglede. Men det er liksom det der høye og det lave, det store og det lille. Det gjør at vi tar nok litt mer alvorlig på jobben med å utforme fremtiden så mye nå, enn vi kanskje gjorde for bare noen få dager siden. 

Silvija: Også snakker dere om kontraster og vi snakker om en voldsom endring, men det er også en del spennende paradokser som er… som man kan ta tak i nå, og det er denne her gjennom-digitaliserte fremtiden vår. Og samtidig behovet for å være fysisk sammen. Og hvordan blir denne her “metaverse” og “metropolis” fremtiden vår? Og Johannes, du ville gjerne… Det var du som bestemte deg for at vi måtte snakke med Kenneth, hvorfor måtte vi snakke med Kenneth? 

Johannes: Jeg er jo evig takknemlig for at sosiologene faktisk har fått anerkjennelse som en viktig del av byplanleggingen og arkitekturen, og Kenneth stiller, skal vi si, arkitektkontor der, for at det skjedde, men jeg synes det er veldig spennende å utforske nettopp dette med at vi ser en fremvoksende generasjon som kanskje i større grad sosialiserer på digitale medier, de spiller, de sitter hver for seg, men spiller sammen og kommuniserer sammen. Hvordan kan vi tilrettelegge byen sånn at den også passer til deres behov. Og så er jeg grunnleggende nysgjerrig på; kommer de til å kjenne på den samme pulsen, den samme stimulien og  gleden av å være en del av det fellesskapet som jeg kjenner på? Så det var litt av bakteppe for at jeg synes det var spennende å invitere Kenneth inn i en samtale om dette. Jeg vet ikke hva du tror. 

Silvija: Kultur i endring og by i endring. Og hva kan vi gjøre med det, på en måte som er vår og god? 

Johannes: Så det var et stort spørsmål til deg det Kenneth. Jeg vet ikke hvilke betraktninger du har gjort deg, innenfor dette tema. 

Kenneth: Ja, nei… Først og fremst må jeg si at det er gøy å bli invitert til en samtale om digitalisering. Jeg er jo en fyr som liker klokker som må trekkes opp, og musikkformater som må flippes halvveis. Men samtidig, digitalisering er viktig. Når du sier dette her om hvordan tilrettelegger man et samfunn for en generasjon som er grunnleggende digitalisert i sin sosialiserings-nerve. Min datter på 15 år, hun har nettopp vært i Berlin på klassetur, og når hun kom tilbake i forrige uke så spurte jeg hun hvordan hun hadde hatt det, og henne umiddelbare svar var; kjedelig. Også spør jeg; du har vært i Berlin for første gang, hvordan er det kjedelig? Nei det var kjedelig. Nei, hvorfor var det kjedelig? Det var så mye venting. Og jeg tenker liksom hvis du er 15 år og kan reise ut i verden uten foreldrene dine, også det du tar med deg tilbake er det at livet består av venting. Det var ikke det du var forberedt på. Da har du vært prega av litt for mye umiddelbar belønning opp gjennom årene. Og der tenker jeg nok interveven og de disse “duppedingsene” vi bruker interveven med, kanskje har disponert dem litt feil. Men det er klart at det finnes jo hav av muligheter i denne digitaliseringen også. Men for en sosiolog så vil jo det alltid være sånn at mennesker som møter mennesker alltid vil være det primære. Men det var det som falt jeg umiddelbart inn når du sa det der Johannes, så glemte jeg alt det andre du sa. 

Johannes: Ja, men det var egentlig… Du satte det fint i kontekst der. Det bekreftet jo kanskje en slags frykt jeg har da for at det ikke blir som når man vokser opp og, skal vi si, i første omgang har, skal vi si, sin sosiale hverdag på nett, at ikke de kanskje umiddelbart verdsetter og setter pris på et godt byrom eller en flott park. Er det likevel, tenker du, noe grunnleggende ved oss som folk på en måte, som likevel kommer til å sørge for at denne balansen kommer til å gjenopprettes. Kommer de til å søke til byens kaffebarer, eller sette seg på fortaus-kafé og bare betrakte livet rundt seg, tror du? På samme måte som kanskje de før oss har gjort da.

Kenneth: Ja, det tror jeg. For å sitere Jurassic Park; nature finds a way. Før eller siden så er den noen indre drivkrefter som kommer til å lokke de ut av skallene sine, som kanskje oppveksten har gitt dem. Det å oppleve sin første forelskelse eller betatthet. I en fysisk kontekst. Ansikt til ansikt med vedkommende, det er noe helt annet. Det gjør noe skjelesettende med deg. Det er klart, de vil finne sin arena. De vil finne det på sin måte, de vil helt sikkert være mer pragmatiske og mer kravstore, spesielt dette knytta til effektivitet. Men at de finner sammen, det tror jeg. Men vi må nok være forberedt på å reforhandle hvordan disse sosiale arenaene i byen, både skal utformes og hvordan de skal brukes. Men det tenker jeg er et litt sånn spennende kapittel, men forsøker jo kontinuerlig å utfordre ungene mine også på den der digitale bruken deres. Men det er klart, jeg er jo en sånn steinalder fyr i deres øyne. Har vokst opp med en Commodore 64 lenge før internettet kom. Så vi har litt forskjellige premisser å diskutere ut i fra, men jeg tror at de som klarer å finne balansen mellom liksom det potensiale i det digitale, og det nødvendige i det fysisk sosiale, det er de vi trenger da. 

Silvija: Kan jeg bare skyte inn Johannes? For en ting er at når vi snakker om disse nye og smarte byene, så er vi veldig opptatt av energieffektivitet og transporteffektivitet, og alle disse effektivitetene. Og det tror jeg vi fikser Kenneth, apropos, at de vil kreve effektivitet. Men det jeg lurer på er den der stoltheten, identiteten, som en by gir deg, fordi du hører til denne fysiske klanen din da, som du går forbi, den positive friksjonen som skapes i en by. Og som gjør at folk som Johannes velger å bo med fire barnevogner midt i sentrum, eller at jeg har av og til behov for å komme meg til byen for å ta en kopp kaffe blant folk, ikke sant. Hvordan skal vi tilpasse byutviklings-planer til noe som gir etterhvert denne virtuelle ungdommen den samme tilhørigheten og den samme gleden? 

Johannes: Det er et spennende spørsmål. Jeg synes egentlig… Et eksempel på det, jeg har selv barn. Eldstemann er 17 år og da koronaen etterhvert slapp taket så var det jo sånn at det begynte å trekke ungdommer til byens parker, og det var jo etterhvert tusenvis av ungdommer som drev å hang i byens parker, på jakt etter, skal vi si, det der sosiale, samholdet, den dimensjonen de fysiske møtene faktisk ga. Og kanskje også var det en uttrykk for en slags sånn understimulert-het som de kjente på etter å sittet hjemme med mor og far. Med spill eller TV i to år, men likevel så var det jo den der… De trakk ut i gatene som noe av det første som skjedde da samfunnet etterhvert åpnet opp. Det var jo litt sånn spennende. Og det å se fra sidelinjen. 

Kenneth: Det er jeg helt enig med deg Johannes. Og der har du et eksempel på at “nature finds a way”, asså deprimert og isolert, så gjør du opprør, du finner en løsning. Men du var inne på noe tidligere her, sånn dette her med identitet i byen. Det synes jeg er spennende. Fordi jeg mistenker at identitetsfølelsen, hva skal vi si, røttene til stedet kanskje svekkes jo mer digitalisert tilværelsen blir. Jeg merket det første gang hvor sårbart det var når jeg forsket litt på mennesker som rømte inn i disse massively multiplayer online world playing games, som World of Warcraft og Age of Conan og sånt. Dette var gjerne mennesker som ikke fant noe plass i den virkelige verden, men som virkelig fant en plass i den digitale verden. En plass som var så viktig at alt annet fikk svinne hen. Men jeg ser det på ungene mine, de er på så mange plattformer, eller hva man skal kalle det. De søker stimuli, inntrykk, relasjoner over hele verden. De er ikke så geografisk plassert som vi var. Jeg har jo vokst opp i en liten bygd i randsonen av Nordmarka. Vi hadde noen folk og vi hadde noen trær. Ungene mine har jo tilgang på hele verden både når det kommer til kunnskap, relasjoner, underholdning etc. Alt ligger der, et tastetrykk unna. Så jeg tror kanskje den, om det er patriotisme eller tilhørighet, eller hva man skal kalle det. Jeg tror nok de fremdeles vil ha det, men i et mye mer nøye selektert og eget sammensatt repertoar da. 

Johannes: Det er kult det du sier der. Jeg har selv sett… Sånn som fettere og kusiner blant mine barn, som kan bo på helt ulike geografiske steder, men fordi de møtes relativt hyppig i en sånn virtuell verden, så er det ingen sånn terskel imellom når de faktisk treffes fysisk. De har jo ikke behov for å posisjonere seg eller å bli kjent på den måten som kanskje jeg husker fra min egen oppvekst. Og ikke minst i kraft av at jeg også vokste opp litt utenfor byen. Det var alltid litt sånn ydmyk da jeg møtte familie som kom fra storbyen, og hvordan var det nå egentlig, og hvilke normer og regler måtte man forholde seg til. Så det der er egentlig ganske interessant. Hvordan det, skal vi si, fellesskapet, kollektivet vi kanskje er i ferd med svinner litt ut av, i hvert fall sånn som vi kjenner den. 

Kenneth: Og var ikke dette her… Hvis man går tilbake til pandemien og ulike digitaliserings-tendenser som kom inn på banen da, så er det to ting som jeg har hentet ut. Som er veldig sentrale, det ene var liksom digitalisering av kulturopplevelser. Som alle tenkte sånn; kjempe kreativt. Nå kan vi gå på konsert i stuen, eller vi kan se teaterstykke i stuen. Vi kan bestille en pizza fra Peppes, sitte i joggebukse og oppleve Turboneger og se Ibsen. Og vi synes det var kjempegøy, og vi brukte masse penger på det. Dels for å støtte kulturindustrien, men også for det at vi hadde savnet det. Det forsvant veldig fort. Før isolasjonen var ferdig så ble folk lei. Det å oppleve kultur på en privat måte som du tidligere er vant til å dele med et midlertidig fellesskap og nære fremmede, det var ikke nærheten av hva du forventet deg. Så det ble faset veldig raskt ut. Men en gammel teknologi, som vi hadde avskrevet, kanskje sikkert sånn fem år før pandemien, står fremdeles som en ny bauta i bylivet, det er jo QR-koden. Det der med å kunne bestille en øl uten å måtte prate med folk. Du kan bestille det du skal ha, også kan du betale det uten at du trenger å si et ord. Perfekt for nordmenn som er sky overfor fremmede mennesker. Så da kan de gå ut, være sosiale, med disse nære fremmede, de trenger jo ikke interagere med dem. Og det var jo så interessant, jeg husker jo når jeg kom inn i dette feltet med byutvikling og sånt, så prøvde jo alle å slenge opp en QR-kode med ethvert nytt område som skulle utvikles, slik at folk skulle kunne oppleve en sånn nettside på stedet. Det var helt ubrukelig. Det var ingen som gadd å ta opp telefonen før de hadde fått kjøpt seg en øl. Men når de først hadde fått den ølen, så ville de aldri gi fra seg dette her som et virkemiddel. Min nabo har en bar på Grunerløkka, St.Pauli Biergarten, og hun fortalte for noen uker siden at hun hadde holdt stengt fordi at værmeldingen sa det kom til å regne. Også viste det seg at det ikke regna likevel, det ble faktisk ganske fint vær, men hun holdt stengt. Der er det jo uteservering. Så mens hun var hjemme og slappet av og passet barn, så tikka det sånn der bestillinger på øl fordi, folk gikk forbi denne baren, også var QR-koden på bordene, det var fremdeles stengt foran luken og alt sånt der, ikke et menneske som jobbet, men QR-koden den fungerte, så folk bestilte seg en øl, betalte for den og ventet i stor forhåpning. 

Johannes: Dette er kjempespennende. 

Silvija: Spennende og frustrerende sikkert. Men dere, jeg har et spørsmål til begge to. Vi snakker om dette er bedre digitalt og dette er bedre fysisk, men det er den hybride byen som kanskje blir vår virkelighet. Så hvordan stiller det fysiske og det digitale sammen på gode måter? 

Kenneth: Får jeg begynne der?

Johannes: Du kan få begynne Kenneth.

Kenneth: Fantastisk. Jeg ble så lei av å være nummer to. Jeg tror at, det fysiske, det ble strengere krav til at det må være autentisk. Du var inne på det her tidligere, hva som skal til for at de nye generasjonene setter pris på byenes kvaliteter? Jeg tror det må være autentisk, det må være god kvalitet, fokus på gode opplevelser. Vi slipper ikke unna med halvveis løsninger lenger. Også kommer jo teknologien inn for å effektivisere alt dette her sånn, tilgjengelighet, kommunikasjon, mobilitet, alt dette her sånn. Men i bunn og grunn tror jeg at det ligger en perlesnor av gode rom, bygg, gater etc. som er gjennomtenkte, med fokus både på materialitet og design, men også interaksjon mellom mennesker. Det tror jeg er greia da. 

Johannes: Jeg er enig. Og jeg tror det kommer til å stilles krav til den, hva skal jeg si, planleggingen. Og den kvaliteten på det vi bygger framover, men så kommer det også til å bli enda viktigere for å ta vare på det vi har. I en enda større grad enn den relasjonen til det som var og den dybden som ligger i noe av det historiske. Den tror jeg vi alle kan kjenne på. Det er kanskje og en av årsakene til at vi opplever det som på en måte, ble bygget i en nær fortid som mye fattigere enn det som ble bygget i en litt fjern fortid. Så det tror jeg henger sammen med nettopp det der at man blir nysgjerrig, blir pinet av det som har en historisk dimensjon av seg. 

Silvija: Det jeg hører dere sier nå, at disse nye hybride byene våre og det digitale i dem, at det digitale ikke bare er et kompliment, eller en erstatning der du må ha det. La oss si når du jobber hjemmefra eller snakker med noen på Teams i stedet for å sitte på samme kontor. Og det er ikke bare en effektiviserer, men i mange tilfeller er det en enhancer. Så hvis den brukes riktig kunne den forsterket den gode delte opplevelsen av tilhørigheten og byen. Kenneth kunne fortsatt gått på en fysisk konsert, men brukt QR-koden til å kjøpe øl, i stedet for å se på konserten hjemme. 

Kenneth: Elsker QR-koder. Vil aldri se en konsert hjemme så lenge jeg lever. Så det er sant. 

Johannes: Jeg er ikke så begeistret for disse QR-kodene. Også lurer jeg på hva kommer til å skje med bardisken hvis det skal bli til at du sitter på ditt eget på bord og får det servert. Bardiskens betyding for menneskelig interaskjon skal ikke undervurderes.

Kenneth: Bardisken er for de unge flørtende. Vi gamle gifte menn kan sitte andre steder.

Silvija: Veldig bra. Du, Johannes, hva mer har vi glemt å spørre Kenneth om?

Johannes: Nei, jeg føler vi har vært innom ganske mange spennende aspekter rundt det hvordan de digitale, skal vi si, verktøyene og interaksjonen med det digitale til en hver tid kommer til å prege byutviklingen fremover, men jeg oppsummerer vel at jeg er optimistisk på vegne av oss og den fysiske dimensjonen av byen. Og at vi tror på viktigheten av å planlegge gode møteplasser. Og at gatene og byens rolle som interaksjonspunkt mellom folk kommer til å være viktigst også fremover. 

Kenneth: Ja altså, Mark Zuckerberg kommer til å gå på en kjempesmell med det der Meta versuset sitt. Så det finnes ingen erstatning for det reelle fysiske samfunnet. Men det er klart altså, jeg er på en måte… Jeg er ikke noe teknologioptimist, jeg er ikke en av dem som tror at noen forskere kommer til å finne opp en løsning mot global oppvarming eller hva det måtte være. Jeg tror alle de behov som menneskene måtte trenge å dekke ligger enten i oss selv, eller så ligger det et sted utenfor oss. Det jeg tror teknologien kan bistå med er å fasilitere disse tingene. Jeg tror teknologien i stadig større grad vil bli limet som binder oss samfunn sammen, men det kan aldri bli samfunnet i seg selv. Og der mener jeg det er en vesentlig forskjell, men hvis man omfavner den lim-funksjonen så ligger det en enorm verdi i det. Også hvis dette får satt seg så er jo det direkte premiss for alt det andre. 

Silvija: Siden dette er den første samtalen vi har, så har jeg lyst til å utfordre dere begge på følgende. Vi snakker egentlig om byutvikling etter korona, etter den eksponensielle digitaliserings trenden som bare ble eskalert. Og det er en megatrend, i tillegg til win spin nå. Og hvis dere skulle gi folk et råd for å tenke fremover i denne trenden, for å være proaktive for å bygge i riktig retning. Hva ville hver av dere hatt som råd? Hvordan skal vi gå, hvordan skal vi stable beina riktig når det gjelder byutvikling i Norge?

Johannes: Hvis jeg kan gå først på denne Kenneth? 

Kenneth: Vær så god.

Johannes: Så tenker jeg jo… Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er jo å nå ut til flere, at det er flere som får lov å få sin stemme inn i planleggingen, og påvirke det som kommer. Og det tror jeg de digitale verktøyene har en sånn helt unik mulighet til å faktisk bidra til. Det å nå ut til så mange som mulig og kanskje også så er det tidsaspekt ved dette. Digitaliseringen går enormt fort. Det å bygge går litt tregere, men det går også ganske fort. Jeg kan være bekymret for at ting kanskje utvikler seg for fort. Så det å kunne holde litt igjen, og faktisk se an på en måte hva er det verdt å ta med seg videre og hva er på en måte en døgnflue, det tror jeg også kommer til å være litt viktig fremover. 

Kenneth: Jeg vil tenke at det viktigste man kan spille inn til byutviklingen er å ikke plassere alle eggene i samme kurv. Byutvikling er ikke noe vi gjør i Oslo, Bergen og Trondheim, det er noe som skal skje på veldig mange steder rundt omkring i Norge. Og det å dyrke ulike typer byer i ulike typer kontekster, for ulike typer mennesker er rikt mangfold til folk kan bo, leve, jobbe og ikke minst innovere samfunnsformer. Etterhvert som vi skrider frem i denne verdenen. Så der mener jeg at da har man ikke tatt ansvar lenge nå. Det er på tide at noen seiler fram og slår et slag for de små og mellomstore byene. Det andre vil jo være og så lytte til folks behov nå som vi har fått dem litt mer aktualisert gjennom pandemien. Dette som; hva er en god bolig? Hvordan strukturer man en god arbeidsplass? Hvordan legger man til rette for aktivitet til rekreasjon og sånt, og ikke minst hvordan tar man å kobler disse funksjonene sammen på en måte som føles ut som et meningsfylt hverdagsliv? Dette er ting som vi trenger. Og akkurat dette siste, der er det jo en type teknologi som vi ikke har snakket så mye om, men som faktisk har litt sansen for, og det er simulerings arter. Det også kunne bruke god data for å kunne ta forskuddsvis prøve å indikere noen fremtidsutsikter dersom man gjør det ene grepet eller det andre grepet. Vi vet jo at det blir utprøvd en god del i andre land, kanskje ikke basert på de rette algoritmene alltid, men rett og slett ta også tørre å simulere og bruke god data. Tror jeg er viktig. Så er det en ting til som er kjempelurt, men det glemte jeg. 

Silvija: Sikkert det å huske felles opplevelser og at en QR-kode er et godt verktøy, men aldri en erstatning. 

Johannes: Aldri en venn.

Silvija: Også holdt jeg på å si, eller du holdt på å si “buleutvikling” i stedet for “byutvikling”, og det synes jeg også var litt fint. Men det jeg tar med meg da er at teknologi er limet, ikke en erstatning. For hverken den fysiske byen eller for funksjonen som den her. Og det er utrolig viktig å tenke selv. Tenke kanskje Norges unike muligheter og utfordringer Vi er et distrikts land egentlig, og vi er et veldig langstrakt land. Det er litt sånn som kanskje skal Tesla være verdens beste på urban selvkjøring, men vi skal være beste på kanskje kjøring i skogen eller under vann. Så det å finne våre unike perspektiver da på framtidens byer, er en fin mulighet. 

Johannes:  Godt sagt. 

Kenneth: Godt sagt ja. 

Silvija: Veldig bra. Er det noe viktig vi glemmer? 

Johannes: Jeg hang meg litt opp i det du som om data Kenneth. Data tror jeg kommer til å være nøkkel til å kunne planlegge mye både riktig og bedre framover. Det å systematisere det og faktisk operasjonalisere det. At man klarer både å evaluere det som har blitt bygget og kanskje er for dårlig, men også gjennom å innhente mye godt datagrunnlag før man tar viktig beslutninger det kommer til å være framtiden. 

Kenneth: Tenk om man klarte å kombinere det Johannes. At man baserte beslutninger på gode data og solide simuleringer, men samtidig gikk tentativt skrittvis midlertidig til verks. At man ikke støpte investeringene i betong først som sist. men at man turte å leke, dyrke, kultivere det fram. Det gode stedene. 

Johannes: Det hadde vært spennende.  

Silvija: Jeg tror vi har en fin oppskrift der. Tusen takk for en inspirerende og lærerik samtale begge takk.

Johannes: Takk.

Kenneth: Selv takk.

Du har nå lyttet til en podkast fra Lørn.tech. En lærings dugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få en lærings sertifikat for å lytte til denne podkasten på vårt online universitet Lørn.university.