LØRN Case #C1198
Slik bygget vi et operahus for hele landet
I denne episoden handler det om den Norske Opera. Tale Skjølsvik snakker med Kjetil Trædal Thorsen, medeier i Snøhetta og Hege Njaa Aschim, kommunikasjonsdirektør i Statsbygg. Du vil blant annet høre om hva tankene var for bygget, hvordan prosessen var og hvilken kulturell påvirkning bygget i seg selv har i dag.

Kjetil Trædal Thorsen

Grunnleggende partner og arkitekt

Snøhetta

Hege Njaa Aschim

Kommunikasjonsdirektør

Statsbygg

"Arkitektur må ha en kunstnerisk nerve, som i matlaging"

Varighet: 33 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Tema: Nye transportsystemer og fremtidens bygg
Organisasjon: Snøhetta
Perspektiv: Storbedrift
Dato: 220617
Sted: OSLO
Vert: Tale Skjølsvik

Dette er hva du vil lære:


Sammenhengen mellom arkitektur og kunst Bærekraftige bygg
Arkitektur som del av kultur

Mer læring:

Vår nettside www.snohetta.com  

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0242
Nye transportsystemer og fremtidens bygg

Anders Thingbø

CEO

Zaptec

#C0267
Nye transportsystemer og fremtidens bygg

Håvard Haukeland

Co-founder og CEO

Spacemaker

#C0266
Nye transportsystemer og fremtidens bygg

Hans Kristian Grani

Gründer og daglig leder

Areo

Utskrift av samtalen: Slik bygget vi et operahus for hele landet

Velkommen til LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn med Silvija Seres og venner.

 

Tale Skjølsvik: Velkommen til LØRN og denne podcast serien som vi lager sammen DOGA, Entra, Statsbygg og Construkction City Cluster. Serien samler lærerik og inspirerende kunnskaps samtaler om de nyeste prosjektene innen feltet bygg, arkitektur, konstruksjon og smarte byer med spesielt fokus på bærekraftig innovasjon. Jeg heter Tale Skjølsvik, og i dag er jeg her sammen med Kjetil Trædal Thorsen, grunnleggende partner og arkitekt i Snøhetta og Hege Njaa Aschim, kommunikasjonsdirektør i Statsbygg. Og vi skal snakke om innovasjon og kreativitet som grunnlag for bærekraftige løsninger. Og antakeligvis skal vi snakke littegrann mer om Operaen. Men først Hege. Hvem er egentlig du? Det jeg så langt vet om deg er at du liker å bade og se på film. Kan du si litt mer om det?

 

Hege Njaa Aschim: Det kan jeg vel snakke om i det uendelige. Bading, skjønner du. Det utløser både det ene og det andre, ikke minst endorfiner. Og særskilt hvis man bader på ekstra kalde dager og må lage hull i isen, så bidrar det til både kreativitet og kunnskap om kroppen og stor glede, faktisk etterpå. Veldig, veldig morsomt. Det er jo morsomt også å se at dette er jo blitt en trend som veldig mange godt voksne damer ikke minst har tatt opp igjen i de siste årene, så det nå begynne å bli fullt på badebrygge egentlig, og må finne et nytt sted kanskje. Når det gjelder film, så er jeg jo glad for at ingen filmer når jeg bader, det må jeg si. Men jeg er jo veldig, veldig glad i film som både visuelle uttrykk i film, hvordan film kan brukes for å formidle historier - jeg er også glad i å lese. Men jeg er jo enda mer fascinert av film som et verktøyet for å få frem historiene. Og det er jo noe som er hvert fall kunst når det gjelder film. Fantastiske seer opplevelser og måter å vise historier og det som skjer og hvordan mennesker tenker i visuelt uttrykk, jeg synes det er veldig spennende. Men jeg liker også tull og tøys, så jeg liker også enkle og morsomme, lette filmer må jeg si.

 

Tale: Jeg håper vi skal få til det her i dag, at vi kan ha det litt morsomt å gjøre det litt lett. Og så ser jeg for meg deg på disse badeområdene nå foran Operaen siden vi allerde har snakket om det. I et sånt isbad hvor det er et hull i isen. Så kan vi kanskje begynne der. Kjetil? Du har bidratt til å utvikle Snøhetta, men jeg vil bli litt bedre kjent med deg også. Har du tid til å gjøre andre ting enn å jobbe som arkitekt? Hvor er det du får inspirasjon fra?

 

Kjetil Trædal Thorsen: Jeg innbiller meg selv at jeg har tid til å gjøre andre ting, men hvis det beynner å regne på dagen så er det ikke tid til så veldig mye annet. De siste 35 årene så har jeg bortimot gitt fra meg alle hobbyene. Så det er det du får tid til innimellom fordi arkitekturen og Snøhetta er så alt oppslukende, så da går det utrolig mye tid til det. Møte folk, håndtere folk i sosiale sammenhenger. Være med på presentasjoner av innstillinger, møter og drive kreativt arbeid. Men når det er sagt, så prøver jeg å få til litt fisking og stå litt på ski om vinteren. Og prøver å dra i de tingene som gjør at jeg kommer meg ut. For jeg sitter jo så himla mye inne. Så det er et forsøk på å komme seg ut da. Gjennomsnintlig innetid for et et menneske i løpet av et liv i vår del av verden er jo bortimot 94%. Det er jo helt sykt. 

 

Hege: Og det sier kanskje litt om hvor viktig arkitekturen da blir når vi omgir oss så mye med bygg fordi vi er så fryktelig mye inne av tiden. Men njeg vil bare plukke opp en ting til, det er også sånn at du egentlig skulle bli kunstner? 

 

Kjetil: Ja, kan jo alltid si det, og det er jo en lang klassisk historie at arkitekter er er forsmådde kunstnere. Men det er ikkke helt sånn heller, for du finner jo en balanse i forhold til der du føler at bildene er i hodet ditt og det faller på plass. Der du føler du har mest plass, og der du føler det bygger seg opp mest. Så valget til syvende og sist baser på min lærer i Englands anbefaling, kunstlærer, arkitekt Jeffrey Howard, så da står du i en sånn posisjon og da faller verden litt sammen som 16 åring. Men så er jo likevel valget veldig bra til syvende og sist. For jeg får jo uttelling for bredden av min interesse i gjennom faget. 

 

Tale: Jeg tror Norge har hatt stor glede av det også hvis jeg skal være helt ærlig. Kan du si litt om hvordan tenker du kunst og bygg eller arkitektur henger sammen? Er det det samme, eller tok du med deg noe fra det inn i arkitekt faget som du har lyst å si noe om? Kan vi ha noen tanker rundt det? Kunst.

 

Kjetil: Kunst er kunst og arkitekt er arkitekt. De er likeverdig. De har forskjellige navn og det ligger implisitt, så vi behøver ikke unnskylde arkitekturen ved å si at det må være som kunst. Men det vi må ha er at vi må ha en kunstnerisk tilnærming. Det må være en nerve. Det må en kunstnerisk nerve som det kan være matlaging fordi om det ikke kunstfag, hvorav det betyr da til syvende og sist at bildene av det du egentlig skal drive med handler om hvordan du omsetter på samme måte som i kunsten. Visuelle uttrykk inn i noe større. Så det er jo veldig tett på det å skulpturere forsåvidt. Det er veldig tett på det å lage film, for de samarbeidsformene er tilsvarende. Så dette er jo i den moderne verden ikke et en manns arbeid eller en kvinnes arbeid. Det er definitivt et gruppearbeid og et kollektiv. Så sånn sett så fjerner det seg fra arkitekturen. Jeg pleier å si at kunsten kan operer på egne vegne. Den kan være frittstående. Du kan ha kunst for kunstens egen del, i arkitekturen så er ikke det mulig. Du kan aldri ha arkitektur for arkitekturens egen del, så de skiller seg som som typer uten at det ene mindreverdig eller bedre enn det andre. De er bare forskjellige.

 

Hege: Dette er jo kjempeinteressant. Jeg ser de perspektivene, men jeg tenker også at arkitektur kna også være kunst. Tenker du ikke det Kjetil?

 

Kjetil: Nei, jeg tenker det er arkitektur. God arkitektur, dårlig akitektur. For meg er det viktig å heve begrepet arkitektur opp på lik linje med kunsten. Vi driver å forkleiner det ved å si at det er kunst. Hvis det ikke er kunst så er det ikke bra nok. Eller er det mindreverdig i forhold til kunsten? Nei, det er ikke det. Det er like viktig. 

 

Hege: Det er jeg helt enig med deg i. Men jeg tenker vel likevel at her noen grep som er så fantastiske og så unike at det er - for å bruke allmenn betegnelsen kunst, da. Men jeg skjønner hva du sier. Det er arkitektur på sitt beste. 

 

Kjetil: Ja, og det har jo vært en del, for ellers så trengte du ikke å ha med kusntnere når du skal gjøre kunst på bygg. Da kan jo bare si til arkitekten at du kan gjøre kunst også fordi mange arkitekter påstår at de kan det. Jeg har nesten ikke sett noen. Så det er derfor vi skal ha fagoppddeling, og det er derfor dette med samarbeid er så viktig. Når det skal kunst på bygg, så er det kunstnere som skal gjøre det. Fordi det er to forskjellige fag og de har sin egen betydning, sin egen holdning og sin egen verdi. Men jeg er litt lei av at vi oppgraderer arkitektur begrepet for det har en tendens til å bli sammenlignet med så mye annet. Så det bli jo brukt i bredde og. Du kan være arkitekt for hva som helst. Mens kunstner har et sterkere ståsted. 

 

Tale: Da skal jeg gjøre den kunsten og prøve å lede oss videre i samtalen. Om det er kunst eller arkitektur. Det kan vi diskutere videre, men dette er en veldig kjempespennende diskusjon som vi gjerne skal plukket mer opp på og snakket mer rundt. Men jeg har også lyst å komme videre og snakke litt rundt når det gjelder dette rundt innovasjon og bærekraft. Og da har jeg lyst til at vi skal begynne - for dere snakket også om dette med at man trenger samhandling mellom forskjellige typer av aktører, og det gjør vi også innenfor dette feltet.  Jeg syns det er så spennende å ha både Statsbygg og Snøhetta sammen her, som er veldig forskjellige type aktører, men som også jobber masse sammen. Jeg lyst at vi bare skal bli bitte litt kjent med hvem dere egentlig representerer. Så veldig kort på måte om Statsbygg, Hege. Kan du si litt hva dere egentlig gjør? Dere tar jo vare på noen av de viktigste bygningene vi har i Norge. 

 

Hege: Ja, det gjør vi absolutt. På den ene siden så er vi en stor eiendomsbesitter på vegne av staten. Ta vare på 2300 bygninger i porteføljen vår. Mange av disse er jo kulturhistoriske bygg, kulturminner, fredede bygg og flere av bygningene er i utlandet. Ambassader og kanselli. Og vi har jo en portefølje med bygg som betyr noe for driften av Norge. Opera selvsagt. Høyskoler, universiteter, regjeringsbygg, infrastrukturen i landet på en annen måte. Og så er vi samtidig også byggherre for de bygningene som staten trenger. Vi har jo 80-100 byggeprosjekter pågående til enhver tid. Store og små. Og noen er jo kjempe digre og jeg kan nevne et av de største for tiden er jo et nytt regjeringskvartal. Voldsomt i både kvadratmeter og penger. Og vi har nettopp levert fra oss et nytt nasjonalmuseum som jeg også vil si vi er veldig stolte over. Fantastisk bygg og veldig vanskelig. Men det har gått fint. Vi må bare gå fortere inn i bygget og se de fantastiske utstillingene. Det var dagens reklame. Det vi gjør preger på måte by og land. Vi setter spor etter oss, og bygningene våre er jo også med på å utforme omgivelsene. Dette har jo stor betydning for oss som bor i dette landet og som er i nærmiljøet til det vi oppfører. De fleste har et forhold til våre bygninger uten egentlig helt å være klar over det.

 

Tale: Tusen, tusen takk, Hege. Du snakker både om kunstverk og arkitektur så vi plukker litt videre når vi snakker om det nye Nasjonalmuseet, og det var også en flott ting. Jeg har lyst til å gå videre til deg Kjetil. Kan du bare fortelle littegrann om Snøhetta av den historien som dere har og hvor dere er i dag?

 

Kjetil: Ja, det kan jeg godt. Snøhetta åpnet jo over Dovrehallen i Storgata i 1987, så ble det aksjeselskap i 1989 også vant vi konkurransen om biblioteket i Alexandria som ble åpnet i 2002. Så de har 10 års jubileum etter åpningen nå. Så vi lagde en bok fra vårt eget forlag som vi hadde book launch her på tirsdag. Så vi er i en utvikling hvor vi er en sammenstilling av arkitekter, landskapsarkitekter, interiørarkitektene, grafiske designere, kunstnere, produktdesignere, urbanister og jobber i alle kontinenter i hele verden. Vi har kontorer i Adelaide, Hong Kong, i New York, San Francisco, Paris, Oslo, Innsbruck. Så for øyeblikket er vi godt over 360 medarbeidere. Og vi har litt over 50 prosjekter under bygging og 200 på tegnebordet. Men relativt få av de i Norge. 

 

Hege: Jeg tenker når du sier dette så tenker man herregud for en påvirkningskraft dere har på fryktelig mange prosjekter som skjer rundt omkring i hele verden, og da tenker vi selvfølgelig også at det er en stor påvirkning på bærekraft, men jeg har litt lyst å begynne med den tidlige utviklingsfasen i prosjektene, det skapende arbeidet. Hvor viktig er dette i ditt hode i forhold til dette rundt bærekraft og innovative løsninger inn i fremtiden?

 

Kjetil: Det er jo to hovedaspekter som er ekstremt viktig. Det ene er å samkjøre ambisjonsnivå for hva en vil. Og per i dag vet at vi allerede er for sent ut på nesten alt det vi skal gjøre, så må en bare være veldig mye tøffere i  kravene som stilles både fra oppdragsgivere og andre samarbeidspartnere er der ute. Også er det ikke sånn at det ambisjonsnivået er likt overalt. Vi vet at det finnes regulativer forslag som ligger fem år etter forskningen. Alt foregår for treigt, ikke sant? Når vi snakker om lovgivning og håndtering så alle disse tingene henger og vi er seig og seigt materie. Så det vi vil prøve er å få klar stilt så tidlig som mulig med lange og ganske harde diskusjoner på felles ambisjonsnivå for hvor vi skal. Og da er jo det primære ambisjonsnivå vårt er å nå CO2 nøytrale bygg under livsperioden til bygget. Så når du bygger nytt så skal du altså betale tilbake CO2 gjennom enten egen strømproduksjon, gjennom reduksjon av forbruk, men du skal også ta med i beregningen det som kalles embodied carbon eller carbone ekvivalenter som ligger i materialbruk, transport og resirkulering av huset etterpå. Da får du et helt annet bilde, og det er det denne konstellasjonen PowerHouse som vi var med å starte nå er i ferd med å få dokumentert. Det er fullt mulig med dagens teknologi og innenfor de kostnadene som faktisk ligger der for videreutvikling av samfunnet. Og med det så vil vi Snøhetta prøve å følge vår egen ambisjon som er i 2029 kun skal ha prosjekter som kan bli nøytrale på tegnebordet. Og i 2039 skal vi ha prosjekter under bygging som blir det. Parallelt med det så driver vi å jobber mest med bio diversifisering og håndtering av landskap og tilpasning av det som du kan reparere her og nå. Men det en kjempe diskusjon fordi kunnskapsnivået er så forskjellig og i forskjellige deler av verden. Og terminologien er ikke en gang det samme. Det går nesten ikke å føre en samtale fra et land til et annet hvor man forstår det samme med de samme begrepene. Det legges forskjellige ting i det.  Det er ikke noe koordinert begrepsforståelse. 

 

Tale: Dette er utrolig spennende høre på. Jeg tenker når du snakker nå at dere også blir med på å sette premissene fordi dere kan være proaktive i forhold til hvordan dere ønsker at prosjekter skal utføres. I hvilken grad opplever du at dere har mulighet til å påvirket hvordan en byggherre eller en utvikler faktisk skal ta disse målene som dere ha på alvor. Eller er det sånn at dere må velge bort prosjekter i tidlig fase fordi man ikke er interesserte det?  Er det mulig å påvirke dette her? Jeg er sikker på at dere får det til, men kan du si noen ting om det? Hvor mottakelig man er rundt omkring for disse ambisjonene som dere har? Er det sånn at dere faktisk kan være med å definere dette her som arkitekter?

 

Kjetil: Ja, det er jo målet. Den ambisjonen ligger helt klart i bunn. Også er det sånn at noen ganger så må du inngå noen kompromisser, også får du prøve å korrigere underveis i prosjektet. Andre ganger så er vi enig helt fra begynnelsen av og vi vet nøyaktig hvordan målsettinger er skrudd sammen, sånn at vi vet at det går den sammen veien. Noen ganger må du si nei. Dette er for dårlig folkens. Og vi kan ikke tegne for dere. 

 

Tale: For det er også et viktig premiss at dere faktisk tør å si nei til de dere ikke ønsker å være med på. Jeg vil gå litt over til deg Hege, vi skal snakke litt om Operaen. Det er jo et fantastisk bygg, vil du fortelle litt om historien til Operaen? Og kanskje også litt sånn om samarbeidet med Snøhetta i den prosessen? 

 

Hege: Ja, dette er jo vel så mye som historien til Kjetil vil jeg tro. Jeg var jo så heldig at jeg begynte i Statsbygg midt i sjarmøretappen, da operaen var under avslutning og sto ferdig i 2008. Men jeg fikk med meg det og for vår del var jo historien ganske fantastisk. Vi gjorde noen grep i dette prosjektet som var nye. Vi lagde en egen organisasjon, prosjektorganisasjon, som vi plasserte nede på byggeplassen og uavhengig av resten av Statsbyggs administrasjon. Det var i for seg et nytt grep, og som jo fungerte veldig bra. Vi la jo vekt på å ha et tett samarbeid med alle aktører, ikke minst Snøhetta, sånn som jeg har opplevd det. Og jeg tror at det fungerte veldig bra. Vi fikk jo også et resultat som er helt fantastisk. Det vi også gjorde var jo at vi for første gang i historien viste frem hele byggeprosessen mens vi holdt på med det, sånn at befolkningen fikk et nært forhold til stedet og til selve bilmerket. Men vi hadde jo åpen dag husker jeg med nesten 30 0000  besøkende på et ikke helt ferdig Operatak, men så og si. På det tidspunktet så tror jeg vi greide å snu litt på noen synspunkter på dette nye bygget. For det er jo alltid sånn at folk har en slags kanskje iboende skepsis til alt som er nytt da, om å venne seg til disse prakt byggene som vi faktisk leverer og få dem inn under huden. Og det er ofte også sånn at hvis man kom på besøk, så snur hjertet. Og man kjenner at jo, dette er et sted for oss, og det ser vi jo i dag. Vi hadde vel ikke greid å forutse at så mange skulle bruke Operaen og Operataket som man kan gå på som en slags park. Vi håpet på det, men at at dette liksom er blitt det vanlige stedet å ta med både gjester fra inn og utland og ta søndagsturen. Det hadde vi kanskje ikke trodd. Det var jo et krevende prosjekt også. Vi hadde mange utfordringer, både som finansielle kriser og  mer eller mindre vanskelige ting som måtte løses. Sånn er det jo i store, komplekse byggeprosjekter her. For eksempel med en scene plikt som ligner vel på en oljeboring plattform omtrent. Som stilte store krav til gjennomføringen. Men det gikk jo veldig fint, og dette er jo sånn sett en suksesshistorie. Godt inn på kostnadsrammen. Og ferdig før tiden. Det er ikke alltid jeg kan si det. Men det kan vi gjøre her. Og jeg tenker også måten vi også taklet en del av de utfordringene som dukket opp også. Blant annet sammen med Snøhetta, men også Operaens ledelse, syns jeg er en slags forbilledlig måte å jobbe på som vi kan trekke med videre i andre prosjekter.

 

Tale: Og jeg har lyst å stille deg siden du er kommunikasjonsdirektør, så tenker jeg at det står mange også knyttet til Operaen i mange utfordringer fordi bygg også vekker så mye følelser hos folk. Og det tenker vi kanskje ikke på i utgangspunkt at det handler om byggene, men det handler også om menneskene og følelsene rundt det. Har det noen kommentar til det? Nå har det stått noen sånne prosesser også knyttet til Operaen, men dette kommunikasjonsarbeidet ut mot norske folk med disse nasjonal symbolene, som også er viktig hvis man skal presse på og gjøre endringer i forhold til bærekraft og tenke annerledes og sånn i hvordan man utvikler det fremover.   Har du som kommunikasjonsdirektør noen kommentarer til hvordan tenke rundt det og å jobbe med det videre? Hvordan skal vi få de norske folk også til å få en ansvarlighet for at bærekraft faktisk kommer til å bli viktig kultur? 

 

Hege: Jeg tenker det viktigste er i forhold til noen skal lage store bygninger som kommer til å prege omgivelsene i mange år. Så er det for det første viktig å fortelle om det, vise det frem, ikke være redd for å ta folk med inn på byggeplass. Ta folk med inn i arbeidsrommet, vis hva vi skal lage. Det er det ene. Skape en forståelse for det og tillat at det stilles kritiske spørsmål og at man er bekymret for hvor dette skal føre. Og så er det en veldig viktig ting som vi i Statsbygg jo er så heldige med å få lov til å jobbe med, vi jobber jo med bygninger som skal vare. Sånn at det som også ligger i bærekraftbegrepet, da i alle de tre søylene som på det sosiale, på det økonomiske på og det om klima og orienterende, så handler det om varighet. Vi bygger noe for fremtiden som skal vare sånn at den soliditeten, materialvalg, det man kan se når vi viser dette til publikum og til befolkningen, så ser vi jo at dette er noe wow. Dette kan vi være stolt av lenge. Dette blir stående. Dette er et monument for den kunstarten eller hva det en skal huse. Det skal vi fortelle om. Det skal vi vise. Vi skal være stolt av det perspektivet, og at vi er så heldige som sagt å få lov til å bygge med den type bygninger der hvor dette er en viktig del.

 

Tale: Jeg må få spørre deg også Kjetil om Operaen. Vi trenger ikke å ta alle detaljene tenker jeg, men sånn refleksjoner etterpå, den prosessen med å utvikle og å bygge operabygget, og også kanskje litt hvordan dette har utviklet seg internasjonalt og kanskje vært et sånt case eksempler, noe dere har brukt senere til andre ting. Kan du gi et perspektiv på det?

 

Kjetil: Ja, for oss er jo opera prosessen en modell som vi liker. Det som begynte som en åpen arkitektkonkurranse. Vi var ung og relativt nyetablerte. Vi hadde gjennomført et og nesten to hus. Så normalt sett ville ikke vi blitt invitert til et operabygg, for det hadde vi aldri tegnet. Så for oss var det avgjørende at det var en åpen tilgjengelig konkurranse. For ellers ville ikke vi kunne vist hva vi står for og hva vi kan. Og når du da har en kompetent og sammensatt jury som på faglig grunnlag klarer å se gjennom det flashy moment, og ser hva er de langsiktige verdiene i et prosjekt og hvor ligger kvaliteten, så er jeg kjempefornøyd. Så er det hele gjennomføringsprosessen med anbuds styringen og med separat styring sånn at arkitektur og byggherre og politisk ambisjon går hånd i hånd hele veien. At vi ikke skifter fra en totalentreprenør til neste. At vi ikke går inn å må drive å bli skjelt ut på vegne av andre arkitekter som overtar og som ikke skjønner innholdet og intensjonen i alt dette. Så jeg mener dette har vært en forbilledlig prosess. Og at resultatet av den prosessen, ingen rettssaker i etterkant mellom noen av partene. Som jo er veldig vanlig i ellers internasjonal byggebransje. Jeg har har ikke sett noen som har spist hatten sin selv om de lovte at de skulle gjøre det i etterkant. Det har jeg ikke sett. Publikum til og med inne i arkitektur mener at dette er fortsatt et godt eksempel på arkitektur. Så dette er jo en slags folkelig tilnærming til de store psykologiske tilgjengeliggjøring av kultur oppgavene som arkitektur er best til å løse. Både programmatisk og utformingsmessig. Og da fører jo det til at du opplever en ny typologi. Og du kan gå langt inn i kultur filosofien for å lete etter svarene. Men du vil jo begynne å se på blikk på arkitektur og ta hele arkitektur kulturen, det er det som er kompetansen vår da. Så vårt mål var jo at taket skulle brukes som det ble brukt nå. Så visste vi jo at det kunne vi ikke si. For det var jo ingen som ville tro det. For det var jo da en sånn populært ting som folk slutter å gjøre etter fem år. Også daler det også går resten bort. Men det beviser jo huset nå at det er ikke tilfellet. Hvem ville tro at Vigelandsparken ble upopulært, liksom? Ingen ville sagt det. Men med et operatak som jo egentlig er et kunstverk i seg selv, og som er basert på kunstneriske prinsipper, så er det klart at du går på et stykke kunst og det er offentlig tilgjengelig, og den tilgjengeligheten fører til felles eierskap fordi du er tett på. Du kan sitte på den, du kan gå på den, du kan ligge på den og i det øyeblikket kan du ta på det, så kan du eie det. Og det er jo de tingene jeg er på leit etter i samtidsarkitekturen og så få til den nærheten mellom disse tingene. Og det er det mange som har sett. Og nå graver jo vi på en måte vår egen grav i forhold til alle som graver opp husene og det de holder på med i USA,  det står i program invitasjonen, det er et premiss at du skal kunne gå på taket. Det var ikke meningen. For da har du etablert en prosess som vi ikke selv kan styre. Så vi må nå bryte med egne prinsipper for så finne en løsninger på ting med programmet. Og selv om noen v de kan du faktisk gå på taket og. Så det å teste ut og se om det er noe som funker andre steder.  Men det er en prosess som jeg synes var eksemplarisk. Og jeg skulle ønske at alle Statsbyggs prosesser var på samme måte.

 

Tale: Vi begynner å gå inn for landing, men vil du gi en kort kommentar til det? For jeg tror du var inne på noe rundt hvordan man kan tegne et bygg i dag, men så etterhvert er det andre arkitekter som kommer inn i videre arbeid med prosessen. Kan du si noen ting om det og hvordan det kan være utfordrende? Også kanskje knyttet til bærekraft og å ta store på mot beslutninger og standpunkt i forhold til hvordan bygninger skal utformes også på bærekraft område.

 

Kjetil: Jeg skal ikke si så veldig mye i forhold til det, men en ting som er ekstremt viktig er jo at Statsbygg har jo sin lojalitet overfor Storting og stat. Så de har jeg oppfattet ofte har høyere ambisjoner enn de som de klarer å få igjennom politisk. Og nå går vi dypt inn i materien her, og prøver å se hva er Statsbygg som organisasjon egentlig strever etter og prøver å få på plass, ikke sant. Og det er ingen tvil om at hvis sparekniven i norsk offentlighet skal inn i Statsbygg for også spare på universitets byggene våre framover fordi de bare er enkle hus med riktig romtemperatur og fuktighet, ikke sant? Hvis hvis det blir samfunnsoppdraget Statsbygg, da har politikken feilet, ikke Statsbygg. Sånn at der igjen er det ekstremt viktig å se på disse tingene i sammenheng. Men det skulle veldig gjerne vært kontinuitet i arkitekturfaget. Jeg har sagt dette før fordi jeg mener at en av de aller viktigste verktøyene vi har er å både mentalt og fysisk og skaper vår egen framtid. Og den er retningsgivende for hvordan vi som samfunn skal finne sammen. Co-agere, videreutvikle oss, neste generasjon. Så det er et av de aller sterkeste verktøyene vi har. Derfor er jeg så opptatt av at dette funker.

 

Tale: Det er så interessant å være i samtale med dere to som brenner sånn for disse tingene. Jeg synes det er veldig, veldig flott, og det er med stor sorg at jeg er nødt til å be om at vi begynner å gå inn for landing. Jeg har lyst til å spørre deg først Hege, denne samtalen vi har hatt. Hvordan vil du oppsummere det, og hva er det viktigste vi kan ta med oss sånn som du har følt det fra ditt perspektiv?

 

Hege: Ja, bortsett fra at det er hyggelig, så tenker jeg at nettopp dette med å skape noe så må man samarbeide og man må være flere. Vi må tillate de ulike innfallsvinklene å møtes. Da tror jeg vi får fantastiske resultater. Det har vi sett, det får vi til, og vi ser jo at de aller beste prosjektene våre som jeg vil kalle drømme prosjekter er nettopp det som skjer at det er et samarbeid som fungerer med respekt for hverandre.

 

Tale: Tusen takk. Kjetil, jeg synes du har vært inne på mange forskjellige kjempe spennende områder. Dette med definisjonsmakten man kan ha som arkitekt, eller at man kan ta den makten eller proaktivt gripe den makten. Men du var også innom en del utfordringer, hvordan vil du nå til slutt oppsummere den samtalen som vi har hatt?

 

Kjetil: Jeg elsker jo sånne samtaler, men det skjønner du jo sikkert og. Jeg er på ballen hele tiden. Hun vet nøyaktig hvordan bransjen som sådan er i utforming og er i utvikling. Og nå har vi historiens høyeste utdanning stall innenfor arkitektur. Vi må skape de arbeidsplassen som tilsvarer utdanningen. Vi må se på hvordan vi tar neste arkitekt generasjon inn i fremtiden. Vi må gi de relevante arbeidsplasser. Og vi må se på post olje Norge som en kunnskapsbase med muligheter for både eksport. Vi har så mye mer å gå på gjennom den norske utdanningen og de institusjoner vi har som kan dette. Som byggherre Statsbygg som vet å trykker på nøyaktig de riktige knappene i riktig rekkefølge. Dette en kompetanse som vi ikke må la gå fra oss. Vi kan se på dette som en mulig eksportartikkel. Jeg går gjerne sammen med Statsbygg å eksporterer både byggherrer kunnskap og arkitektur. Som Statoil i sin tid gjorde det. Så det er en temasak vi må ta på alvor. Det er ikke en bransje som bare skal løse små uvesentlige problemer med å få vannet til å renne i toalettet. Det er mye med det. Og det er den vi må ta tak i. 

 

Tale: Jeg vet ikke om det er så mye mer å si, for jeg synes det var en ganske fantastisk oppsummering om at faktisk det som vi har gjort og det vi kan gjøre fremover i Norge når det gjelder arkitektur og tenke bærekraftige løsninger og at vi kan være et internasjonalt eksportvare som vi kan bygge på etter oljen. Jeg tror ikke det er så veldig mye mer å si om det fra oss her i LØRN i dag. Også skulle vi fortsatt denne samtalen mye lengre. Men vi er nødt til å si takk for oss. Så tusen takk til deg Kjetil. Tusen takk til deg Hege for en utrolig spennende samtale i dag. Tusen takk for oss. 

 

Du har nå lyttet til en podcast fra LØRN.Tech - en læringsdugnad om teknologi og samfunn. Nå kan du også få et læring sertifikat for å ha lyttet til denne podcasten på vårt online universitet Lørn.University 

 

Quiz for Case #C1198

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: