LØRN Case #C1237
Kommunikasjon som kulturbygger
Høye krav kan drive vekst, men det må være ønsket. Hvordan kan Elkjøp, som selger elektronikk, bli mer bærekraftige? Hør Camilla Gramstad og Adela Sanchez Askeland diskutere hvordan man setter i gang mer bærekraftige tiltak.

Adela Sanchez Askeland

Fagansvarlig

NKI Fagskoler AS

Camilla Gramstad

Head of sustainability

Elkjøp Nordic AS

" Det at forbrukere ikke vil bidra til en bedrifts bærekraftige tiltak handler ikke nødvendigvis om at de ikke bryr seg, da er det viktig å lete etter den faktiske grunnen "

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Velg ditt format

Varighet: 29 min

Ta quiz og få læringsbevis

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Du må være medlem for å gjøre refleksjonsoppgave.

 
Tema: Moderne ledelse
Organisasjon: NKI Fagskoler AS
Perspektiv: Storbedrift
Dato: 221114
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Bærekraftig kommunikasjon 

Hvordan spre viktige budskap til interessenter 

Hvordan skape en god kultur 

Kommunikasjonsverktøy 

Implementering av bærekraftige tiltak 

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Flere caser i samme tema

#C0250
Moderne ledelse

Marie Louise Sunde

Lege og gründer

HunSpanderer

#C0269
Moderne ledelse

Benth Eik

Administrerende direktør

BlockWatne

#C0313
Moderne ledelse

Petter Sveen

Country Manager

Lineducation

Lytt #C1237

Video for Case #C1237

Tekst for Case #C1237

Hei og velkommen til LØRN. 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På LØRN.Tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

 

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN og denne podcast-serien som vi lager sammen med NKI. Serien samler gode kunnskapssamtaler om kommunikasjon, da spesielt rettet mot bærekraft som tema for vi tenker at det er et av disse hårete temaene som alle prater om men det er veldig få som prater om det på en virkelig effektiv måte. Og i denne samtalen nummer to skal vi prøve å fokusere på hvordan kommunikasjon kan brukes som kulturbygger, og i vårt tilfelle da mot bærekraft. 

Der har vi snakket litte gran Camilla og Adela. Der har jeg lyst til å starte, det er egentlig dialogverktøyet til Adela og hvordan kan vi få med litt sånn på tvers av organisasjoner? Camilla, du kan egentlig komme inn. Jeg mistenker at vi kan prate så mye vi vil, men vi har et språk som alle bedrifter forholder seg til som bibelen, og det er budsjettene deres. Så lenge budsjettene sier noe annet, både for toppledelse, mellomledelse og ansatte om hva de må oppnå, så blir det kjempe vanskelig å kjøre et parallelt uavhengig spor. Men hvis vi kobler disse to tingene sammen og får en god dialog rundt dette her så kan det kanskje fungere. Hva tenker du Adela?

 

Adela Sanchez Askeland: Jo, absolutt. Jeg ser bare i min virksomhet, jeg jobber jo ikke med å omstille NKI til mere bærekraftig, men jeg forstår at det er så mange forskjellige ulike meninger og fordommer og frykter rundt dette med «hva vil det si for oss». Så bare det å komme inn da dialogisk som du sier og prøve å forstå for eksempel den administrerende direktøren vår sine frykter rundt dette å skulle omstille seg bærekraftig – hva er man egentlig redd for eller hva tenker man at man kan miste og i det da forme en dialog som gjør at vi kanskje klarere å bevege oss litt nærmere hverandre fordi veldig ofte så er det det at man sitter med to forskjellige ulike perspektiver på hva det betyr, men også veldig mange fordommer eller frykt for endring. Og endring er skummelt, uansett. Jeg vet ikke om du opplever det samme Camilla?  

 

Camilla Gramstad: Absolutt. Jeg opplever at det egentlig er liten grad av felles forståelse i ledergrupper for eksempel. Man er ikke on the same page rett og slett. Mens noen oppfatter at omstillingen til sirkulær økonomi er den største utfordringen de står ovenfor, selvfølgelig må vi kaste masse ressurser og penger på det, så er andre ikke så opptatt av det. Så jeg jobber ganske mye med å skape denne felles forståelsen og da ser jeg jo at det er forskjellige argumenter som treffer forskjellige mottakere. Sant, det som nå skjer på investorsiden, vi har britiske eiere som er på London børs, det som skjer der treffer noen. Det som skjer på forbrukersiden, hvor det er en del forbrukere som er opptatt av dette - ikke så mange som jeg sa i forrige episode, men det er noen som er det. Det er selvfølgelig brand og marceting veldig opptatt av. Mens det som skjer på reguleringssiden, det treffer jo de avdelingene som jobber med det og de må oppfylle lover og regler og her kommer det noe på produktdesign osv. som vi må følge med på. Så jeg prøver hvert fall så godt jeg kan, de argumentene og bruke de mot de riktige personene. For du finner fort ut hvilke argumenter som treffer hvor. 

 

Silvija: Skal jeg gi dere mitt favoritteksempel på dette med regulering og bærekraft? Og det dreier seg om bilbransjen cirka 50 år tilbake. Da var det mye gjennombrudd i teknologi og så kom det ny regulering hvor man krevde mere sikkerhet og bedre kvalitet av biler. Det var internasjonalt og amerikansk billobby gikk til sine kongressmenn og sa «dette kan vi ikke ha, det her ødelegger vår konkurransekraft, dette må dere dempe litt», og de fikk det som de ville. Japansk billobby gikk også til sine politikere, men de sa det motsatte. De sa «dette fikser vi bedre enn noen andre i verden, kan ikke dere kjøre på litt ekstra her?». Og det interessante er å sammenlikne japansk og amerikansk bilindustri eller General Motors og Toyota, og se hvem som har kommet lengst i mellomtiden. Så høye krav kan drive utvikling, men de må være ønsket. Hva betyr det for en aktør innenfor elektronikk for eksempel, som Elkjøp?

 

Camilla: Jeg er veldig opptatt av innstilling. Veldig mye av det jeg snakker om går jo på å få den der riktige innstillingen, for eksempel da vi snakket om resirkulering av elektronikk. Altså det har jo vært noe som Elkjøp har vært lovpålagt til å gjøre siden 90-tallet. Og man har jo gjort det veldig bra. Man har tatt imot tonnevis, 100 tusenvis av tonn over årene, men mange av ansatte må jeg jo ærlig kunne si har jo sett på det som litt hassle. Det har vært containere utenfor butikk, det har krevd ansattes tid å rydde opp i det her, kommer inn med masse gammelt skrot – det har vært hassle. Også har vi jobbet med å snu hele innstillingen på dette her. Altså her hjelper vi kundene, vi får de til butikk. Alle retailere ønsker jo å få kundene til butikk. Vi sier takk med nye skilt, vi sier takk for at du resirkulerer, vi skal gjøre det med et smil, rett og slett. Få kunden til å føle seg velkommen uansett hva det er de har med. Og det for meg handler om innstilling og hvordan du ser på verden rett og slett. Altså her er det ting vi er nødt til å gjøre uansett, vi er lovpålagt til å gjøre det. Hvorfor ikke bruke det til vår fordel og nå tok jeg det da et skritt med Urban Minor – kampanjen også enda et skritt videre nå med El-pant. 

 

Silvija: Du snakker om at dette må kommuniseres på alle nivåer. Fra styret som bør være stolt av alt det man har fått inn og resirkuleringsprosenten sin, helt ned til de som står i butikken eller tar imot det her. Så må det også kommuniseres på tvers av fag. For her sitter jeg, teknologen, og så tar jeg min notatbok og det man ikke kan se her er at jeg sitter og tegner prosessflyt på hvordan man kunne implementert noe av det her. Hvordan kan vi effektivisere? Hvordan kan vi pante lettere osv.? Så jeg tror denne her juristen i Elkjøp, og denne økonomen i Elkjøp og denne kommunikasjonspersonen i Elkjøp også snakker med teknologen i Elkjøp. Utrolig viktig at vi skal være gode tverrfaglig på dialog her også. 

 

Camilla: Veldig. For at noe skal bli bra så er man nødt for å få med de flere perspektivene og da ha denne felles forståelsen. Altså jeg pleier å kalle det bunnplanken, vi må ha en grunnplanke i bunnen her dere. Altså vi skal om til en sirkulær økonomi. Vi må gå trinn for trinn. Vi må gjøre det enkelt for kundene. Vi må tjene penger på det. altså noen, kall det enkle prinsipper – tommelfingerregler for at det her skal bli bra da. Men alle yrkesgrupper har jo sine perspektiver, som er veldig verdifulle for å komme inn med. 

 

Silvija: Men her er det et forslag på en prosess. Nå driver Silvija og forretningsutvikler midt i live opptak om kommunikasjon. Jeg snakket nylig med et lite selskap som heter GRIN, som driver en slags fleksibel panteautomat som da ikke bare tar imot flasker eller lyspærer eller batterier. Nå har kameraene bitt veldig flinke og med litt god hardwere så kan denne her ta imot, kanskje ikke en sykkel men en PC, et kamera, flaske til klær til masse forskjellig. Så, hvis man setter på god kunstig intelligens med litt materialteknologi i bakgrunn så kunne den kanskje analysert «Okey så mye kobber, så mye Litium, så mye plastikk av den typen, så mye naturmaterialer av den typen», så kunne man hatt en slags verdivurdering med kunstig intelligens også kan man koble dette her til Urban Minor. Så kan man samle Elkjøp-poeng. For det er en innovasjon for businessmodell, det er også en innovasjon på det fysiske på hvordan kobler man dette sammen så dette her skal være trygt å gjøre og greit å gjøre for folk. Men dette krever at det er flere forskjellige ledd som jobber sammen og at man har tillatelse til å pirke i en veldig optimalisert forretningsmodell. Og hvordan skaper man seg råd til å gjøre det da?

 

Camilla: Altså det hørtes jo ut som et veldig gøy konsept. El-pant i dag er basert på en veldig enkel nettside hvor man kan gå inn og sjekke hva er verdien av produktet som du vil pante inn. En forholdsvis ny mobil har jo en mye høyrere restverdi, altså at vi kan selge den igjen for en verdi, høyere enn hva en 15 år gammel mobiltelefon har. så jeg tror veldig på det å sette verdi på noen ting. Det er da vi får prosessene til å gå rundt da. 

Men vi gjorde ganske mye innsiktsarbeid før vi begynte med dette her og fant ut at grunnen til at folk ikke resirkulerer mobiler, Laptop’per, Ipad’der osv. er på grunn av bilder – private data. Man er redd for at det kal komme på avveie så 70% av befolkningen sa at det er grunnen til at man ikke resirkulerer. Jeg vet at bare i Norge så er det 10 millioner mobiltelefoner som ligger rundt i skuffer og skap da. Så da fant vi ut at da må vi jo bruke den forbrukerinnsikten til å gjøre noe med akkurat det, så nå har vi rullet ut i alle butikker noe som heter Secure Collect, som er plomberte containere som ikke Elkjøp ansatte engang har lov til å åpne, som står ved kassen, som gjør at forbrukeren selv kan putte mobilen oppi boksen. Så jeg har jo veldig stor tro på teknologi, på at teknologi kan løse mange av utfordringene. 

Men så ser vi jo også da at det er sånn helt psykologiske forbrukeradferder rett og slett, som gjør at prosessene ikke flyr rundt som de skal. Da må vi jo finne de triggerpunktene der. For eksempel da på mobiltelefoner, også sette inn tiltak akkurat der. Så da at flere personer må snakke sammen rett og slett for å få den der forståelsen av hvordan er situasjonen egentlig, det har jeg jo stor tro på da. Men forretningsutvikling, altså dét det trenger jeg å lære mer om fordi det er de som kommer til å redde verden. 

 

Silvija: Men du sa det i pausen mens vi drodlet litt rundt det her, det er budsjetter og follow the money, ikke sant. Også sitter jeg og tenker på at okey jeg har noen gamle telefoner, de kan kanskje ikke selges som telefoner, men det jeg egentlig er opptatt av er at materialer som ble brukt i dem skal brukes om igjen. Hvordan kan vi skape mekanismer som gjør dette på en effektiv, lønnsom måte. Der er det masse spennende lekemuligheter for teknologer. 

Camilla: Masse. Og det er jo der, uansett hvor gammelt produkt det er da, så får man en panteverdi for det hos Elkjøp nå. For vi ønsker jo å få inn alt. Jeg tror at vi kommer til å bli hjulpet av høyere råvarepriser rett og slett. Det ser vi allerede på metaller og mineraler, at det blir større etterspørsel. Så jeg tror vi må bruke markedskreftene. 

 

Silvija: Også tror jeg vi snakker, vi er tre veldig positive damer, så vi snakker om all positiv messaging og nudging og sånn. Jeg tror at FUD, fear, uncertainty and doubt, burde man også bruke littegrann. 

Og det jeg tenker på Camilla, jeg var i Nord-Norge i Alta og Hammerfest og der hørte jeg to av de mest spennende foredragene innenfor energi og bærekraft som jeg har hørt på lenge. Den ene var om et selskap som heter noe sånt som Blue Horizon (Energy) og den andre av NUSSIR, kobbergruve i nord men da med veldig bærekraftige premisser om både avfallsstoffer men også måten dette her skal gjøres i det fjellet. Blue Horizon, det er blå hydrogen. Men det som var så bra med dem var at de forklarte så bra om hvorfor dette er nødvendig. Så når det gjelder kobber, verdens produksjon av kobber i dag årlig, alt, 20 millioner tonn. Og hvis vi skal nå våre bærekraftsmål med biler, så vil årlig produksjon av de bilene kreve over 20 millioner tonn kobber. Så alt kobber vi produserer er allerede booket da, hvis det skal være realisme i de bærekraftsmålene om elektrifisering av transport. Så vi må både gjenbruke gammelt kobber og vi må finne gode måter på å grave ut ny kobber. Men det å forstå hvordan det henger sammen, tror jeg er utrolig viktig. 

 

Camilla: Det er sikker mye man kan mene om det, men jeg mener også at kommunikasjon kommer inn der og hvordan vi mennesker historisk da har tenkt på økonomisk vekst som nyutvikling av noe. Det er jo også de som mener det finnes mere kobber i alt elektronisk avfall som ligger hjemme hos oss i skuffer og skap og på loft enn det er i en ny gruve, men det er rett og slett ikke like attraktivt, altså det er ikke like sexy for investorer, for utviklere, for banker, for politikere å starte resirkuleringsanlegg som det er å åpne ny industri. Altså vi mennesker er jo vekst fokusert. Det er jo sånn vi er, så det er jo rett og slett mer attraktivt da enn å starte med ny resirkulering. Men jeg håper jo og tror det blir ny forretningsutvikling innen resirkulering da for vi er jo nødt til å gjenvinne utrolig mye mer. 

 

Adela: Men kan jeg stille et spørsmål der i forhold til det med resirkulering av PCer og mobiler fordi datteren min hun blir 17 nå, hun dro innom, jeg tror det var Apple, med en gammel Mac også sa de «ja men den er ødelagt, så da får du ikke noe igjen for den» og det samme skjedde med en mobil som hadde knust skjerm. Er det slik at man ikke får penger igjen, ingen pant, for å levere devices som er ødelagt? For det er et stort insentiv for veldig mange. Vi er jo små virksomheter, mange som er sånn «what's in it for me?» hvis jeg skal gjøre denne lille jobben her da. Og det blir sett på som en jobb å gå ned dit med, på en måte, sine ødelagte devices man ikke bruker lenger. Hvis man tar vekk dette med bilder og personlig innhold, hvis det stemmer, tror du det er noe man kan hente der Camilla?

 

Camilla: Ja, altså vi gir ut pant til alle produkter, om de er ødelagte eller ei. Men det er klart nyere produkter som er ordentlig får jo en høyere verdi. Hvis man tenker på det som bruktbilmarkedet da, en bil som er brukt litt har jo en mye større verdi i andrehåndsmarkedet rett og slett, og det samme på elektronikk da. 

 

Silvija: Jeg synes det er utrolig spennende egentlig, det der å spå det spørsmålet for jeg tenker at det er ingen som lar alle sine gamle biler stå utenfor huset. Og vi får en liten sum for dem når vi leverer dem, men det er nok til at vi vet at okay det blir til spikre, det er greit, det er liksom den riktige måten å bli kvitt noe du ikke bruker lenger. Og jeg sitter her, jeg har tre hyller og det er noen store bokser på dem og to av dem er fulle med gamle sånn PC, telefon, kamera, eldgamle kameraer. Jeg kommer aldri til å bruke noe av det igjen, utdatert teknologi, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt dem på en god måte. 

 

Camilla: Da skal du gå til Elkjøp Silvija. Altså vi hadde en gutt som var veldig fascinert av Urban Minor-kampanjen hvor han fikk game coins til å bruke i Minecraft. Han kom inn med 41 produkter i butikken. Han fikk en to meter lang kvittering. 

 

Silvija: Men hvordan kommuniserer man dette da, til alle ansatte og hvordan når man bredt ut? Har dere noen tips der?

 

Camilla: Ja altså i Elkjøp. Jeg sitter da i det nordiske hovedkontoret i en avdeling som heter The Transformation Office. Vi er ti stykker som har ansvaret for strategi, forretningsutvikling og bærekraft. Så har Elkjøp kontorer i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Vi har til sammen 12000 ansatte. Vi bruker Workplace, som er Facebook sin bedriftsinterne – fungerer akkurat som Facebook. Man legger ut innlegg, man poster noe; bilder filmsnutter, likes, kommentarer – det er som Facebook. Så i Elkjøp så bruker vi Workplace veldig aktivt. Det finnes da forskjellige kanaler, grupper. Noen er for de enkelte landene, noen er for fagområder. Jeg kan legge ut for en kanal en post som da blir sett av alle 12000 ansatte, men jeg er bare en person. Min viktigste jobb er jo å få dette til å gå i linja, som vi sier. Alle varehussjefer, alle butikkansatte innen tech eller de som jobber innen service, alle må vite hva de skal gjøre. Så alltid, alltid, alltid gjør det så konkret som mulig så alle vet hva de skal gjøre. Vi har rutiner på det meste, sånn at alle nå som står i butikk, kommer det inn noen nå og sier «Hei. Jeg har hørt at Elkjøp har introdusert El-pant, jeg har lest om det på et annonsørinnhold i VG», eller du har sett skiltet utenfor butikk, så vet alle hva de skal gjøre. Altså selvfølgelig, ting kan skje men i teorien så skal alle vite hva de skal gjøre. 

 

Silvija: Veldig spennende. Adela, hvordan kan vi få folk til å bidra med ideer da? For jeg tror at her kan det også være mye sånn at det du har bidratt til selv, det du kanskje har hatt en dialog om det tar du mere eierskap til?

 

Adela: Mhm, ja absolutt. Jeg tror det handler litt om å finne den nysgjerrigheten hos folk. Hvor er det på en måte folk synes det er spennende å bidra, sant. Fordi jeg husker når jeg begynte å jobbe for alvor med bærekraft i 2017 så tenkte jeg okey, hvis jeg skal jobbe med dette så må jeg walk the talk. Det nytter ikke å jobbe med det også vet jeg selv at jeg drar på H&M annenhver uke og lever sånn som jeg pleide å leve før. Og da fant jeg veldig fort ut av at det å kjøpe brukt synes jeg var kjempespennende, for det var rundt de tidene hvor Tise ble introdusert, som jeg synes var en veldig spennende forretningsmodell fordi den minnet så om Instagram på layouten – jeg kunne relatere til den i forhold til at jeg er millenial-generasjonen. Og det har vært mitt kjøpemønster siden. Jeg kjøper ikke nytt lengere, jeg kjøper alt på Tise. Og det synes jeg er veldig enkelt fordi det er noe jeg har interesse for, men når det kommer til dette med avfalssortering så er jeg helt elendig. Samboeren min går og plukker opp plasten fra matavfallet fordi jeg titt og ofte kaster feil. Da er jeg veldig ærlig da, men der har ikke jeg den interessen. Så kanskje det med å snakke sammen om hva er det vi synes er spennende å bidra til da. Er det det å lage gode vegetaroppskrifter? Er det det å utvide forretningsmodellen til et selskap som kanskje ikke driver med utleie? Til andre ting, og så virkelig finne det interessepunktet og starte dialogen derifra, det tror jeg er veldig viktig istedenfor at man prakker på hverandre «ja du må spise mindre kjøtt» eller «du må starte med å kjøpe brukte klær» på en måte. Men at vi finner det sammen, at vi deler og oppfordrer hverandre. Det tror jeg er veldig viktig da. 

 

Silvija: Du, nå fikk jeg et sånt bilde, en utrolig inspirasjon til å starte en sånn kampanje; hva er din bærekraft?

 

Adela: Ja, ikke sant. Hva er bærekraft for deg? Ja, det er viktig fordi hvis ikke så blir det så altoppslukende. Jeg tenker at på en måte, jeg tenker på når vi snakket om radikalisme i sted, at på en måte er det litt spennende med den radikale bærekraften. Dere ser jo hva som har skjedd med Oslo, det har blitt et utstillingsvindu for veldig mange europeiske hovedstater. Vi gjør det ekstremt godt på veldig mange måter, og mye av det handler om den veldig radikale politikken til blant annet Miljøpartiet De Grønne. Masse av det man foreslo der for 10 år siden hadde man aldri trodd at man skulle klare å komme til i dag. Men så har vi blitt ekstremt grønne og vi går den veier hvor vi liksom stadig får nye sykkelnett og stenger gater, og har miljøgater hvor barna kan løpe fritt. Men det funker jo ikke i distrikts-Norge, det ser vi jo gang på gang. Så det med å liksom forstå at vi har forskjellige behov, vi er forskjellige individer vi er forskjellige som kommuner og vi er det som virksomheter. 

 

Silvija: For nå har vi kommet inn på temaet kultur. Jeg må bare komme inn med et lite sånn personlig eksempel for jeg er all for at vi skal, altså jeg tror at offentlig transport er en utrolig viktig del av en bys sjel, og byer med gode offentlige transportsystemer skaper en bedre tilhørighetsfølelse; alle er med liksom. Men det vi snakker veldig mye om der er type grønn bærekfraft, utslippsfrie busser og trikke og sånn. Så er det litt sånn, vi vil egentlig at folk skal kjøre mye mindre med offentlig transport også for så går de eller så sykler de. Også prøver jeg å si at vet du hva, jeg som en Sør-europeer, det er helt uaktuelt å sykle eller løpe eller et eller annet, halvparten av året i hvert fall, i Norge. Halvparten av året synes jeg faktisk det er for langt å sykle 20 km til jobben. Der er nordmenn liksom en helt annen klasse for seg selv. Og det at det skal være lov å si, akkurat som både du og Camilla sier det, at alle må få lov til å definere bærekraft på sin måte. Så for meg ville det vært enormt nyttig og hatt gode innfartsparkeringer hvor jeg kan parkere bilen i nærheten av en togstasjon, for jeg må ha bilen min i nærområdet på grunn av butikker og skole og diverse annen logistikk, så tar jeg forferdelig gjerne toget til byen eller bussen til byen eller et eller annet til byen. Og det å få lov til å definere sin bærekraft på sin måte som kan være kulturelt, et eller annet som har med Norge å gjøre men kanskje også litt forskjellig der imellom, det tror jeg ville vært en veldig sånn spennende vei å gå. Kanskje sånn i bedrifter også. 

 

Camilla: Ja, jeg ble da ansatt som den første bærekraftsjefen i Elkjøp for to år siden og ble jo da veldig godt tatt imot, men litt sånn hva er det hun vil egentlig, «Vil hun Elkjøp vel eller vil hun at vi bare skal legge ned» liksom. «Skjønner hun businessen vår?». Jeg brukte ganske mye tid på det å liksom bli akseptert, komme inn i varmen og si ja jeg vil vel. Men ingen har noensinne sett meg stå med liksom pekefingeren eller være liksom sint og be folk liksom skamme seg eller ta seg sammen eller gi folk dårlig samvittighet, fordi det har jeg rett og slett ingen tro på. Da hadde folk bare fått piggene ut mot meg. Vi er jo fortsatt der at bærekraftsarbeid i bedrifter veldig fort blir personifisert, selv om enhver bærekraftsjef ønsker å gjøre seg selv overflødig egentlig, så er mange der nå at man trenger å ha et ansikt på dem. Man trenger en go-to person for å stille spørsmål. Jeg får jo spørsmål om alt mellom himmel og jord. Og da gjør det lett å ta kontakt, bare være positiv rett og slett, bare trekke frem gode eksempler. Det er hvert fall det som jeg har vært veldig bevisst på og fokusert på da. Jeg er opptatt av god stemning altså, vi må ha god stemning hvis ikke så tror jeg folk hadde bare fått meg opp i halsen. 

 

Silvija: Livet er tøft nok som det er liksom, så du må ha lyst til å gjøre de endringene. 

 

Camilla: Rett og slett. Det må være lystbetonet. Også har jeg prøvd å sjekke det her da, er det risiko eller muligheter som gjør at folk i størst grad gjør endringer. Også har jeg lært det at risiko gir litt større grad enn muligheter utløser endring. I hvert fall om det er risiko på ganske kort sikt da. Det så man jo for eksempel Corona, man var villig til å tåle helt utrolig store inngrep i våre liv rett og slett| fordi risikoen var høy da. Men jeg tror rett og slett på god stemning altså. 

 

Silvija: Jeg tror at dette her er en veldig fin oppsummering egentlig av det vi har snakket om så langt. Det å være sammen om en sånn mission hvor man skal bidra gjennom sin bedrift, felles identitet til mere bærekraft, at her kan kommunikasjon brukes som en kulturbygger men at det må være noen positive fortegn ved det. også tror jeg det du sa til slutt Camilla, det med å forstå nødvendigheten og kanskje også forstå behovet for fart i den omstillingen, der er risikoen en nødvendig utløser. Så tusen takk for spennende innsikter så langt, vi møtes snart for å snakke enda mere om kommunikasjon brukt som et internt utviklingsverktøy i neste samtale. 

 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på LORN.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

 

Quiz for Case #C1237

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

You must log in to pass this quiz.

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: