Hei og velkommen til LØRN. 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På LØRN.Tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN og denne podcast-serien som vi lager sammen med NKI. Serien samler gode kunnskapssamtaler om kommunikasjon. Det er vår tredje serie av fire og nå skal vi snakke om intern bruk av kommunikasjon som interverktøy men også som relasjonsbyggendeverktøy.

Vi nevnte noe som jeg har lyst til å gå tilbake til og jeg har lyst til å bruke meg selv som eksempel. Jeg har fire barn og blir trøtt og ofte frustrert mamma. Også lurer jeg på hvordan jeg har fått så stae barn. For når jeg sier at de må gjøre noe så gjør de alltid det motsatte. Så kjenner jeg meg selv også så jeg vet at jeg er nøyaktig den samme. Det blir veldig mye kommunikasjon rundt nødvendige endringer. Verden er i en vanvittig spinnvill endringsreise og to ting man må henge med på, tror jeg, det er digitalisering – og hva det gjør med business og samfunn. Det andre er bærekraft og hva dette betyr for vår verden hvis vi ikke oppnår det. Samtidig hvis det føles som noe man tvinges inn i, så vil veldig mange stritte imot og da har vi kommet borti dette konseptet med, hva kalte du det Adela; greenshaming? 

Adela Sanchez Askeland: Mhm. 

Silvija: Og at det ikke funker så veldig bra. Også har Camilla snakket om at det å bruke nudging; å bruke inspirerende, morsomme, kule eksempler, det å gjøre det personlig og relevant – det fungerer veldig mye bedre. Så jeg har lyst til å egentlig starte med deg Adela, dialogpilot. Hvordan tolker du greenshaming? Hvordan ville du kommunikasjonsfaglig tenkt annerledes rundt det?

Adela: Altså det jeg ser stadig er greenshaming eller grønn-skamming av bedrifter for eksempel. Det at man kanskje har fronta noe man har gjort, så blir man tatt på at man ikke er god nok på andre ting eller at ting blir plukket fra hverandre til noe negativt. Eller at det er en person, altså det at du sier «ja, jeg har startet å spise mindre kjøtt», men kanskje du går og handler klærne dine nye likevel også får man på en måte kritikk på det. At man på en måte ikke gjør alt, eller at man ikke er god nok på det andre ser som nødvendig. Og det tenker jeg funker ganske dårlig. Jeg leste en artikkel om at etter greenwashing så har grønnskamming/greenshaming blitt nesten verre fordi det hindrer folk i å prøve. Det hindrer folk i å prøve å ta gode valg, eller nye steg, og bedrifter kanskje vegrer seg for å snakke om ting som de har satt i gang som de er litt stolte av, fordi de er redd for å få en hamrende kritikk mere enn at man prøver da. Og der er det jo selvfølgelig en balanse mellom det å snakke om hva man gjør, men også være ærlig på hva man ikke er god på. Særlig som bedrift, for da har du et mye større ansvar enn som enkeltindivid. Men at man likevel skal tillate andre å prøve på det de selv finner en interesse for, men også der hvor de faktisk kan gjøre en form for impact da. Så da tok jeg jo meg selv som et eksempel istad, men jeg ser det også reflektert i virksomheter. 

Silvija: Camilla, hvordan kan dette brukes internt for å skape kanskje bedre relasjoner og team, fremfor å dra frem fingeren?

Camilla Gramstad: Ja, vi prøver veldig å gjøre bærekraft lystbetont. Bare forrige uke hadde jeg en sustainability-Kahoot for å bygge kompetanse rett og slett. 

Silvija: Nå må du ha sustainability-LØRN også.

Camilla: Ikke sant. For vi har veldig mange unge ansatte, mange er deltid. Så det med sånn type «visste du at»-budskap. Vi er jo opptatt av å bygge intern stolthet av det vi gjør. Det måler vi i medarbeiderundersøkelsene våre. Nå de siste to årene har vi målt hva de ansatte sier om vårt bærekrafts-arbeid og det tar vi ganske på alvor rett og slett, og ønsker å øke den stoltheten da. Altså vi ser det jo også. Både kvantitativt, men også kvalitativt i mange intervjuprosesser både på butikkansatte, men også på ledere på høyt nivå, at de sier at bærekraft er viktig når de søker jobb. 

Silvija: En ting er på en måte det å attrahere folk inn, men når folk er inne så. Nå driver vi og forretningsutvikler igjen; lage seg noen spill som går på at man på en måte utfordrer hverandre på et eller annet morsomt som har med bærekraft å gjøre. Altså vi er utrolig lekne dyr, så hvis vi klarer å konkurrere litt med hverandre og gjøre det til et eller annet. Men det må være noe som alle føler at de kan bidra med, så jeg tenker at hvis det blir sånn «hvor mange mil har du gått i år på ski» så sliter jeg. Eller «sykler du til jobb hver dag?», men hvis det dreier seg om et eller annet hvor alle kan bidra med sin type bærekraft, og det er heller hyppigheten som teller.

 Jeg vil gi dere et eksempel på noen som har brukt dette med positiv nudging til noe godt, eller gamification om dere vil, og det her med digitalisering å gjøre. Bare for å ta noe helt annet enn bærekraft. Jeg har lenge tenkt på VR som noe som er sånn «okey greit, jeg skjønner det er viktig, at det er der kommunikasjonen blir fremover» osv., men ikke meg liksom. Også har jeg jobbet med Sunnaas sykehuset, og vi har snakket litt om roboter, vi har snakket litt om VR og sånt. Så tenkte jeg dette blir sånn diskusjon «det er varme hender som teller, ikke teknologi», men de er så fantastiske på digitalisering. De bruker for eksempel fysioterapiroboter, så tenkte jeg da «dette må jo være noe som fysioterapeutene hater». Nei da, for med dette her så kan de betjene tre ganger så mange pasienter. De har tre roboter parallelt så står denne fysioterapeuten og hjelper folk, men hun trenger ikke å løfte, det gjør roboten ekstremt godt. Så hun passer bare på at bevegelsen er riktig. Tilsvarende med VR hvor de sliter med å få folk til å gjøre disse rehabiliteringsøvelsene. Det er kjedelig og man er litt skjør i utgangspunktet, så er det lett å jukse med det. Men nå har de satt dem to og to på samme Playstations, litt VR nå også. Problemet de har nå er overtrente rehabiliterings pasienter. Og jeg tror at hvis man klarer å lage seg en set-up hvor folk begynner å se på dette som en lek, som en greie de vil være med på, eller inspirert av den vakre lunsjen til sin vegetariske kollega eller av den yogahalvtimen til sin andre kollega, så kan dette her plutselig skape veldig fine ringer i vannet. 

Camilla: Og det er veldig gøy å høre sånne eksempler på hva man kan få til ved å inspirere hverandre. Altså jeg tror veldig på å spille på den kulturen som er i bedriften. Altså apropos kultur, jeg har grunnfag sosial antropologi og har tenkt på det noen ganger, «hva slags kultur er det her?». I Elkjøp så er det jo en salgskultur, det er konkurransekultur. Jeg kan ikke endre hele kulturen, jeg må prøve å spille på lag med den kulturen som er da. Så jeg prøver å tenke «åja, vi skal selge en reservedel, vi skal selge en reparasjonstjeneste, vi skal selge resirkulering». Fordi det er slag vi kan, det er salgskonkurranser som man kan da. Så det å bruke de eksisterende intensive strukturene i en organisasjon, i en bedrift, det tror jeg veldig på fordi det er folk drilla i. Det går hvert fall fortere tror jeg enn å prøve å endre en hel kultur da. 

Silvija: Jeg synes det er et kjempe godt eksempel, at du skal måle salg av reservedeler eller at folk føler det som en fantastisk hyggelig opplevelse når de faktisk har tatt seg bryet med å reparere noe. 

Jeg har et eksempel hjemmefra igjen. Støvsugeren vår knakk i den biten, du vet rett før leddet. Da var det sånn at vi ikke klarte å lime den sammen, den falt hele tiden ut osv. og da var jeg der at jeg orker bare ikke styre med det jeg tar denne her med til gjenbruksstasjonen, de finner ut av det – vi går og kjøper en ny. Så har min mann heldigvis hatt tid til å gå innom Elkjøp og ikke jeg denne helgen, så han kom hjem med den riktige delen til den støvsugeren. 

Camilla: Åå, da ble jeg glad. 

Silvija: Altså støvsugeren funker. Det er utrolig synd å kaste bort det store dyret og motoren og alt mulig fordi det er mye enklere å kjøpe en ny en enn å reparere tuten. Men det å gjøre det lett å gjøre det rett tror jeg er en viktig greie her. 

Camilla: Det er akkurat det. Fordi det er aktører som oss, som Elkjøp, som har 12000 ansatte som må gjøre det lett. Vi kan ikke gjøre det vanskeligere sånn at folk, enkeltpersoner, skal redde skuta her liksom.

Silvija: Jeg tenker litt på humor også damer. Jeg tenker på den reklamen med Mac og PC, den der «du er en Mac, men jeg er en PC», han litt nerdete, hvis det gjøres kult å ha litt gamle ting. Altså vi er et så rikt land. Det er nesten sånn at jeg er flau når jeg drar frem denne her Iphone 8 som jeg har, «nei nå er det på tide med ny, jeg må ha bedre kamera» osv. Mens det å faktisk være litt stolt over at den funker godt nok og det vil den gjøre antakelig en god stund til. Jeg sitter og tenker på bygge bransjen. Der har ENTRA pusset opp et fantastisk bygg, Kristian Augusts Gate 13. Det er sånn at det burde bli et turistmål i Oslo. Noe sånt som 90% av det bygget er gjenbrukte materialer fra over 20, ganske mange flere faktisk tror jeg, donorbygg. For det første var det vanskelig å få lov til dette her, for når du skal bruke gamle doer og gamle vinduer – så er det ikke lov. For alle våre tekniske forskrifter krever at du skal bruke nytt. Så er det litt sånn at arkitekten tenker uff, men egentlig har de klart å få til noe som gjør at det bygget ble arkitektonisk ekstra kult, ekstra spennende, fordi man bruker gamle vinduer og gamle doer. Det å få denne tankegangen inn i klær, at vi spiser maten lenger, at elektronikken varer lenger – det hadde vært så kult. 

Camilla: Tenk på den jobben som Jenny Skavland for eksempel har gjort for klær, for at gjenbruk av klær er normalt. Det er ikke noe rart og skambelagt lenger. Det er ikke for de fattige da. Men det handler jo veldig mye om kultur da, om mindset. Altså jeg elsker å gå på loppemarked. Søsteren min ville bare aldri funnet på å gå på et liksom, hun får helt creeps. Hun er en svært oppegående person men har noen sånne perceptions, forskjellige oppfatninger av det. Mange tenker at det er ekkelt, at det er uhygienisk at noen andre har brukt dette plagget før deg. Men du sover jo på hotell, du sover i sengetøy som noen andre har sovet i, man tenker ikke på det engang. Men når det kommer til klær så er det en sånn oppfatning av det da. Der hadde vi også innsikt på brukte hvitevarer, at folk tenkte på hygiene for å kjøpe en brukt vaskemaskin. Mens hygienespørsmålet på vaskemaskin den hadde ikke falt meg inn i det hele tatt rett og slett. Så vi forbrukere er opptatt av forskjellige ting da, rasjonelt eller ikke-rasjonelt kan jo diskuteres men vi er i hvert fall forskjellige da. 

Adela: Det er helt klart. Det var en av grunnene til at jeg startet med, at jeg synes det var så enkelt å gå over å kjøpe brukte klær eller brukte ting til hjemmet mitt også, for så vidt, var på grunn av Jenny Skavland og denne Tise appen. Selv om hun ikke nødvendigvis er en eier av det så var hun jo en frontfigur. Så det er det her med å ha influencere eller merkevarebyggere internt og eksternt tenker jeg er kjempe viktig. Jeg ser bare sånn som DNB har gjort med DNB-Ung med disse to, Connie og Levi, som fungerer som sånne inflencere ut mot unge for å få unge til å ta gode valg rundt økonomi, men også bevisstgjøre i forhold til hvordan kommer jeg meg inn på boligmarkedet, hva bør jeg gjøre med tanke på sparing og aksjefond osv. Og det er så viktig da, det der med å relatere seg, den representasjonen og speilingen man gjør og det gjelder jo både internt hvis dere har mange unge mennesker internt for eksempel i Elkjøp butikkene men også ut mot forbrukerne da, så må man lage gode gjenkjennelige kampanjer. 

Silvija: Her tenker jeg historiefortelling. Jeg skal igjen gi dere et personlig eksempel. Jeg er veldig glad i en som heter Andreas Thorsheim som har bygget et selskap som heter Otovo. Jeg traff han for en del år siden på T-banen i det han var i startgruppen i Otovo. Det var sånn at jeg lurte på hva det var og han var på jakt etter investorer også tenkte jeg at «nei, solceller på taket i Norge på privathjem, ikke nok sol og folk bryr seg ikke om strømpriser». Så skulle jeg selfølgelig investert i dette, det er jo en av de største eventyrene sånn økonomisk også. Så var han hos meg i en podcast, så spurte jeg litt om dette med hvordan det funker med klimamotivasjonen din. «Er ikke du litt gammel Andreas for å være litt sånn klimaradikalisert?», også lo han litt og så sa han «Silvija, les denne boken». Boken er The Uninhabitable Earth. Den er en sånn god enkel forklaring på hva pluss fire grader egentlig betyr for mental helse, fysisk helse, naturmangfold, vann i vår osv. Den er lett å lese, og det er masse bilder. Så er det ikke bare grusomheter, men det er liksom fortalt på en måte som gjør at du tenker okay dette her koster så mye at dette her kan vi ikke tillate oss. Så det å skape den forståelsen av nødvendigheten, og det var her Camilla nevnte risiko. Også, kanskje skape litt sånne risiko-ideer om internbedriftsfremtid. Hvis ikke vi gjør dette her så vil det knipe til «her, her og her», dette er viktig og bra for oss alle sammen og så gjøre det til en sånn positiv reise ut i fra nødvendighetspremisset da. Det kan være en litt sånn spennende reise for hele gjengen også.

Camilla: Absolutt. Altså jeg har sagt lenge at bærekraft det er hvorfor, hva og hvordan. Så har vi jo i veldig mange år vært der på hvorfor, hvorfor er dette her viktig – jo fordi verden går ad undas liksom eller investorer eller reguleringer eller forbrukerboikotting eller hva som helst. Nå har vi beveget oss hvert fall mer over mot «okay, hva skal vi gjøre da?». Så er det jo hvordan vi skal gjennomføre det. Altså det finnes tusenvis av veiledere for bærekraft og de er gjerne sånn tre steg; kartlegg hvor du er, hvor du skal og så bare integrerer du i bedriften. Og da ler jeg alltid litt inni meg for det er «kjempe lett» å bare integrere det i bedriften. Da har man undervurdert hvor mye jobb det er. Men hvert fall det å selge inn det hvorfor-budskapet, det har jo blitt lettere. Overraskende ofte så må vi tilbake til «åja, hvorfor var det igjen», «jo fordi verden har satt noen mål, Norge har satt noen mål, det kommer til å bli dyrere å forurense og slippe ut, investorene våre spør». Men så er det mer på sånn hva skal vi gjøre, og der er det jo nærmere du kommer forretningsmodellen, altså det du tjener penger på, jo vanskeligere er det. mye lettere for en bedrift å bytte ut LED-belysning eller innføre resirkulering på hovedkontoret eller noe, enn å faktisk se på hvordan vi tjener penger i dag.  Vil det være mulig i en sirkulær eller en lav-karbonøkonomi? Der har de færreste bedriftene kommet egentlig, spør du meg. Jeg har lært at det er utrolig vanskelig å slutte med det man tjener penger på – det er vanskelig det. 

Silvija: Jeg må prøve meg her. for det er 17 bærekraftsmål og jeg tror litt av problemet her er at det er så altoppslukende. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne og det er 17 av dem. Så jeg tror det her med å bestemme seg for kanskje tre, maks tre, og ting som er virkelig relevante. Så tenker jeg Elkjøp, første jeg tenkte på er ressurssituasjonen, alt fra inngangsmaterialer til elektronikken. Det vet vi ikke finnes nok av i verden og at den må resirkuleres på bedre måter og der er El-pant og alt sånn kjempeviktig. Så tenker jeg at dere skaper tilgang til bærekraftige og gode produkter for alle og det er et sosialt bærekraftsmål som dere oppfyller ved at alle har tilgang til gode ting. Det tredje tenker jeg, det finnes også noen sånne krav for å sikre seg rettferdige arbeidsforhold, ikke barnearbeid i leverandørkjeder. Så hvis jeg vet at det jeg kjøper fra Elkjøp har blitt produsert av voksne folk under normale arbeidsomstendigheter – det tiltrekker. Det er relativt lett å måle etterhvert, at de må rapporter hva man må bevise med åpenhetsloven. Så jeg tror det å være konkret og ikke altoppslukende er et greit sted å starte og så er det ikke så lett å integrere. 

Camilla: Nei det er vanskelig. Det er helt riktige områder som du sa der, som er de vi jobber veldig mye med. Både forhold i leverandørkjeden vår, at vi skal være en god arbeidsgiver selvfølgelig for alle de unge som jobber hos oss. At det skal være trygge og gode produkter. For eksempel nå de siste månedene så øker vi jo vi antall produkter i energiklasse A, i forhold til før. Folk har fått et helt annet forhold til strømforbruk, så det kan skje fort. særlig denne omstillingen til sirkulær økonomi som jeg er veldig, veldig engasjert i. Fordi jeg mener at vi i Norge så snakker altfor mye om klima, folk skjønner ikke klima. Det å skjønne at «åja, vi går tom for gull snart gitt, kobber aluminium, sink, litium, åja det er ikke nok», det betyr at jeg må resirkulere noe når jeg er ferdig med dette produktet, eller at kanskje jeg må betale for en reparasjonstjeneste og at kanskje den reparasjonstjenesten er et smart valg for kunden og det er noe som Elkjøp kan tjene penger på. Det klarer folk å forstå da. så en liten brannfakkel der, jeg mener at vi må slutte å snakke så mye om klima så må vi snakke mer om resurser og ta vare på de ressursene vi har. 

Silvija: Kulturelt, nå spør jeg Adela om dette med klima. For jeg tror litt av problemet her er at vi tenker at «kanskje er det ikke så ille at det blir litt varmere her i Norge». Bare denne novemberen, nå er vi i november 2022, egentlig litt greit å slippe å skrape den bilen hver dag og bekymre seg om hvor kaldt det er på vegen. Men så kan jeg huske at jeg så en sånn hjerteskjærende kortfilm om en smeltende snømann og en jente som hadde en snømann i et kjøleskap fordi den fryser, og det var bare så rørende. Det å igjen fortelle historier, male noen bilder som gjør at folk virkelig skjønner hvorfor eller hva er det som er relevant. Der er vi ikke ferdigkommunisert på klima. 

Adela: Nei men du kan ha rett i det. Det er jo et virkemiddel å prøve å sette seg inn i andres situasjon også. Jeg hørte på en podkast, faktisk i dag tidlig, om dette her med kan man forstå hvordan det er under BLM (black lives matter) – kan man som hvit person forstå hvordan det er for en person med mye melanin i huden og havne i x antall situasjoner. Det var liksom en snakk om hvordan kan man snakke om disse tingene her som en hvit person. Da tenker jeg dette her tilbake til klima da. Hvordan kan vi i Norge sitte å kose oss under den deilige varme helgen som var nå med 16 grader i november måned og forstå hvordan egentlig dette med global oppvarming treffer andre type land. Det var en samling, COP, hvor jeg forsto det som at det var enkelte land som omtales som fattige land som har sagt at vi i vesten er nødt til å betale for det de gjennomgår nå. Det er også en ganske sånn spennende ting det som trekkes frem nå, det her med at vi forstår det ikke på samme måte fordi vi ikke lever i det. Så noen ganger må disse bildene males, det må kommuniseres men det må også kommuniseres på riktig måte slik at man ikke sitter igjen med en sånn der følelse av en innmari guilttrip, men mer en følelse om at yes vi har lyst til å bidra inn i solidariteten rett og slett. Det er jo en balanse og en kunst vil jeg si.

Silvija: Okay. Dette her kan da bygge relasjoner og team ved at vi gjør det til vårt felles oppdrag og det gir oss en god retningssans i tillegg til det å tjene penger. Jeg tror det er ganske mang bedrifter som trenger en del sånne kulturelle motorer. Jeg bare hørte en nylig beskrivelse av dette her med klimaendringer hvor det var en eller annen politiker i Russland som hadde noen folk på omvisning i Sibir og sa at sånn som været utvikler seg så skal denne steppen ganske snart kunne dyrke klementiner. «Blir ikke det fantastisk», så sa den andre personen «ja det blir helt fantastisk, men du må huske at halve Afrika blir nødt til å måtte komme hit og dele klementinene med dere». Der begynner folk å skjønne at ingen er i en boble lenger og at du kan ikke ha det bra alene i din boble hvis resten av verden går under. Det har vi lært i Corona og det har vi lært med energipriser. Sånn er det bare i verden så vi er nødt til å investere for å på en måte beholde det vi har også. 

Vi har kanskje egentlig ikke snakket nok om interne mekanismer, i tillegg til det å inspirere folk til å gjøre noe bra. Camilla, det jeg har lyst til å høre litt fra deg er om en mekanisme som du har brukt og som du ser at fungerer ganske bra og det er bonus. 

Camilla: Bonustallene ja. Follow the money, det gjelder jo for veldig mye her i livet og hvert fall i bedrifter. Er det noe bedrifter er opptatt av så er det jo pengene, hva er det man tjener penger på. Men også ansatte, det stod i Aftenposten senest i dag – «hva er det folk motiveres av når de søker jobb?». Det er godt arbeidsmiljø og så er det lønnsvilkår. Så jeg er opptatt av å bygge inn bærekraft i de eksisterende strukturene og systemene som man har. Nettopp dette som jeg litt sleivete i stad sa at det er lett å integrere bærekraft i bedriften så er det jo ikke det. Hvert fall bonussystemer er jo noe som er utbredt, særlig i handel, salgsbedrifter. Så da å gjøre bærekrafts insentivstyrt rett og slett. Og se på KPI’ene, se på tallene. Altså det er jo flåsete sagt en you manage what you measure, det gjelder også på bærekraft. Bærekraft har i lang tid vært drevet av ildsjeler, av enkeltindivider og de som har høyere enn gjennomsnittet engasjement for klima, miljø og sosial bærekraft. Det å bruke bonussystemene så gjør man det litt mer mainstream og alt handler om å gjøre bærekraft mer mainstream for de mange og ikke for de få. I Elkjøp så har vi en veldig engasjert konsernsjef, Erik Sønsterud, det hjelper jo selvfølgelig alltid at konsernsjefen er med men man er avhengig av, som veldig mange andre, flere enn bare dem på toppen. Jeg vet at bedrifter har utfordringer med å få med både resten av ledelsen og mellomledere som jo er skvist på alle kanter. Så jeg tror at flere og flere bedrifter kommer til å bruke bonussystemene fordi det gjør at man følger opp hver måned. Bedrifter rapporterer jo hver måned på finansielle KPI’er, også da på bærekrafts-KPI’er. Så ser du at «oi her ligger vi litt under bonusmålet, da må vi jo sette inn tiltak da» eller «åja nå følger vi den planen som vi hadde». Så planer og follow the money altså. 

Silvija: Adela, hvis du og jeg er litt sånn mangfolds-entusiaster, ekstra entusiaster her, tror du dette fungerer på tvers av kulturer eller tror du man skal være litt bevisst på noe annet her?

Adela: Nei altså jeg tror det egentlig fungerer på tvers av kulturer, men det handler jo om å få formet et felles språk. Altså denne her stoltheten, det engasjementet rundt hva vi gjør for noe. En bedrift trenger jo ikke bare jobbe med en ting, man jobber ofte med flere ting, sånn som det ble jo veldig naturlig for Elkjøp å jobbe med ressurser i og med at dere er en salgstjeneste eller en bedrift som driver med salg. Men det er også det her etiske rundt det her med å være stolt av arbeidsplassen sin og hva arbeidsplassen sin gjør. Så jeg tror absolutt det er noe man kan treffe på tvers av kulturer så lenge man bare har en veldig sånn felles forståelse av hva vi jobber for og hvorfor vi jobber for det. Så tror jeg det ikke spiller noen rolle sånn sosialt heller. 

Camilla: Men det er jo også lettere sagt enn gjort. Det var en ganske høyt oppe i systemet her som sa for noen dager siden at «ja bærekraft er en viktig trend som vi må lykkes med», og da tenkte jeg bare, siden jeg er veldig opptatt av ord, altså trend – da har du jo egentlig ikke forstått det mener jeg. Altså det er ingenting som tyder på at trenden kommer til å gå over, det er det virkelig ikke. Så hvis man ser på bærekraft som en trend da skjønner jeg at noen kan ha motforestillinger mot å bruke bonussystemet for eksempel. For da kan man jo tenke ja det går over så da må vi ta det ut av bonussystemet igjen. Akkurat hvilke ord, altså jeg bruker ofte rammebetingelse, det blir en rammebetingelse for at vi skal tjene penger i 2030. jeg stiller ofte spørsmålet «hvordan skal vi tjene penger i 2030?», da kommer bærekraft til å være en rammebetingelse men det er hvert fall ikke en trend. Så ord og enkeltord er viktig.

Adela: Jeg er helt enig. Nå jeg legger ganske mange positive sider i ordet trend da, men jeg er helt enig i hva du sier Camilla, men vi skal også være veldig glad for at det er trendy å være bærekraftig og tenke etisk, og at de unge nå faktisk tar den ikke bare fordi at de er så innmari smarte og på en måte oppegående mere enn generasjonene før der var, men også fordi det har blitt en trend. Det skal vi også være litt sånn glad for fordi det gir oss veldig mye fart i det arbeidet vi gjør. Jeg vet ikke hva du tenker om det Silvija?

Silvija: Jeg sitter og tenker på hvilket ord jeg ville brukt og paradigme er et sånt tungt ord som betyr ikke betyr noen ting for de fleste, men verdenssyn. For meg er det to sånne paradigmeskifter, verdenssyn skifter, som er rundt oss. Det ene er digital teknologi, som da påvirker all teknologi, genetikk. Den gjør på en måte den samme jobben som elektrifisering har gjort for 150 år siden da. Og bærekraft. Bærekraft for meg er et verdenssyn som inviterer oss til å tenke langsiktig. Vi har blitt så innmari kortsiktige. Man tenker bare på sin generasjon. Politikerne tenker kanskje bare på sin valgperiode. Konsernsjefene tenker bare på sin tid som konsernsjefer og bonus relatert til det. Bærekraft som et begrep i seg selv, det er så vakkert ord på norsk. På engelsk sustainability også. Det skal ha kraft i å bære seg selv over tid og det dreier seg egentlig om å være litt realistisk på langsiktighet på samfunnet og på natur og klima, og på dette med reguleringer, strukturer og prosesser som hjelper oss å være langsiktige og ikke kortsiktige. Det er veldig fint at det er trendy og jeg skjønner at langsiktighet også haster, men at det er veldig viktig og forstå. Jeg håper inderlig at det ikke går over, for går det over så tror jeg det går over fordi det er game over rett og slett. 

Jeg tror vi mennesker er sånn at evolusjonen har gjort oss grunnleggende kortsiktig. Du skal overleve denne vinteren og gudene vet hva som skjer etter den. Men det å begynne å tenke litt på dine barn og hva vi etterlater dem, og kanskje til og med deres barn. Hva kommer barna til å si til oss den dagen vi sitter på gamlehjemmet og de kontrollerer budsjettene i helse og ser hva vi har gitt dem å jobbe med. Jeg ville vært litt mere bekymret enn det vi er. 

Adela: Det er helt klart. 

Camilla: Paradigme er et godt ord. 

Silvija: Men et langsiktigverdensbilde og syn, og ansvaret, tenker jeg er litt sånn felles og vi skal slutte å være så late på det og skjønne at hver av oss teller. 

Men dere, vi har ikke snakket så mye om hvordan å bygge team men jeg bare antar at folk forstår kanskje. Hvis vi bare kan ta 30 sekunder på det. dette er en del av et felles inspirerende oppdrag kanskje, hvis det kommuniseres riktig. Hva tenker dere? 

Camilla: Folk spør jo veldig ofte om jeg har mange ansatte til å jobbe med meg eller om jeg er den eneste i bærekraft i Elkjøp. Vi er et lite team, meg på fulltid og to andre på deltid. Så vi er et lite team, et litt sånn powerteam egentlig, som prøver å få med oss røkla da. Men det å være litt fler enn en, på det aller aller meste her i livet egentlig, det er jeg veldig tilhenger av da. Altså to tre hoder tenker mye bedre enn ett rett og slett. 

Silvija: Også må du være en katalist på en måte, som du sa at du må styre hele organisasjonen til å faktisk jobbe med bærekraft.  

Adela: Så synes jeg også at du sa det veldig fint istad Camilla. Det tenker jeg er viktig for studentene å kanskje sitte igjen med, det her med at du henger det på den knaggen som allerede eksisterer. Den kulturen som er av salg og knytter det til det istedenfor å skulle bygge opp en helt ny kultur som kanskje folk ikke ville forstå eller som tar lenger tid. Det tenker jeg også er bare et veldig viktig poeng som du dro frem med bærekraft på salg, selge mere gjenbruksmaterialer eller reparasjonstjenester. Det er noe man kan forstå og bygge videre på. Så det er et veldig godt poeng. 

Silvija: Hvis Greta Thunberg hadde på seg Elkjøpuniformen, hva ville hun sagt?

Camilla: Jeg håper jo at hun hadde vært litt stolt. Vi var jo med på NRKs sløsesjokk i fjor og sendte Tix inn i Elkjøpuniform, undercover, hvor han anbefalte folk å ikke kjøpe. Han stilte sprsmålet «åja men har du en smartklokke fra før? Da trenger du vel egentlig ikke å kjøpe denne, gjør du det?». Det endte jo med at folk ikke kjøpte noen ting da så det var jo kanskje å dra det litt langt. Men jeg håper at Greta Thunberg hadde sett Elkjøp som en gøy arbeidsplass. Altså teknologi, vår visjon er we help everyone enjoy amazing technology. Vi vet at to av tre synes teknologi blir stadig vanskeligere å bruke. Kanskje det var en av tre? Jeg er ikke så god med tall. Og vi vet at veldig mange faller utenfor, både unge og selvfølgelig særlig eldre. Så det å bruke platformen Elkjøp er, altså våre da 12000 ambassadører til å ikke bare pushe ye produkter men å faktisk lære folk å bruke dem, være en rådgiver på hvilket produkt man skal bruke, og så hvordan man kan dra mest mulig nytte av det produktet. Det er fantastisk mye ny teknologi rundt i de tusen hjem som ikke blir brukt ordentlig. 

Silvija: Jeg tenker at det ikke er noe galt for oss å oppgradere til en ny smartklokke hvis vi leverer tilbake den gamle så kan kanskje noen andre som lurer på om de skulle hatt en smartklokke, men som lurer på om det er litt dyrt eller skummelt, kunne tatt den som en sånn god rensemetode som dere har. Så blir begge to stolte og fornøyde. Jeg tror dette her også er et område hvor Norge har kommet lenger enn det vi tror. Jeg vet ikke på elektronikk, men på klær. Av og til kan man se på verden rundt seg og så og istedenfor å hele tiden piske seg selv så er det noen områder hvor man faktisk skal klappe seg selv på skulderen.

Jeg har fire barn og kjøper altfor altfor mye klær til dem. Så tar jeg med meg disse klærne som de har vokst ut av, gutter og jenter, til for eksempel Montenegro når jeg reiser dit om sommeren. Da er det flere som har blitt skikkelig fornærmet over at jeg gir dem gamle klær. Det er sånn «hvis ikke du har råd til å kjøpe meg noe nytt, så kan du la være». Det ville du egentlig ikke opplevd i Norge. Her er det sånn at du spør, så er det noen som sier at «vet du hva jeg har så mange eldre søsken jeg arver fra», men så er det noen som er sånn «tusen takk, det er veldig nyttig for oss». Jeg tenker at på noen områder har vi blitt veldig flinke. 

Camilla: Ja, enig. 

Silvija: Så jeg tror at vi stopper der med vår tredje samtale for å spare litt tid også til hvordan dette brukes til branding. Men det jeg har i hodet mitt sånn oppsummeringsmesig med denne samtalen, det er at god kommunikasjon med et godt innhold, hvor bærekraft er vårt eksempel på godt innhold her, kan være veldig samlende og veldig inspirerende, retningsgivende internt som teambygging og godt som stolthetsmekanisme internt i bedriften. Tusen takk så langt.

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på LORN.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.