Hei og velkommen til LØRN. 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På LØRN.Tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

Tale Skjølsvik: Velkommen til LØRN og LØRN Unge Ledere. Mitt navn er Tale Skjølsvik og i dag har jeg besøk av to spennende mennesker i LØRN. Vi skal snakke om avfallsgjenvinning, men først har jeg lyst til å introdusere de to gjestene som er med oss. Da har vi med oss Ida Marie Pedersen, som er Chief Product Officer i Li-Tech, det får vi komme tilbake til. Og Synne Sauar som er co-founder og CIO (Chief Information Officer) i samme selskap, Li-Tech. 

Skal vi begynne med deg Ida Marie? Hvem er egentlig du?

Ida Marie Pedersen: Ja. Hei, jeg heter Ida Marie Pedersen, er født og oppvokst i Harstad. Jeg har tatt en master i entreprenørskap og innovasjon og det var der jeg møtte Synne, min co-founder av Li-Tech. Per i dag jobber jeg som CPO i Li-Tech, som betyr at jeg jobber i tverrsnittet mellom det kommersielle og den tekniske utviklingen. 

Tale: Når du ikke jobber da, hva liker du å drive på med da? Det står at du liker planter. Kan du si noe mer om det?

Ida: Jeg er veldig glad i planter ja, absolutt. Jeg liker å legge avstikkinger og gro egne planter som pryder leiligheten min, og kontoret ikke minst. 

Tale: Ja, for jeg ser litt i bakgrunnen der, kan jeg skimte noe faktisk. 

Ida: Ja, her er det jo.

Tale: Det er flott. Okey, så har vi en til med oss her. Det er Synne. Synne hvem er du?

Synne: Jeg heter jo da Synne. Jeg er født og oppvokst i Telemark på en liten gård langt inne i indre Telemark, eller midt i Telemark egentlig. Jeg startet Li-Tech opp sammen med Ida etter at vi møtte hverandre på masterstudiet i entreprenørskap og innovasjon, hvor vi begge to båndet veldig over denne interessen for sirkulær økonomi og særlig avfallsbransjen som ble da en naturlig bransje som vi ønsket å jobbe mer sammen med. 

Tale: Når du ikke jobber da, hva gjør du da?

Synne: Jeg er veldig glad i å lage mat. For å koble av gjør jeg yoga, men jeg må jo innrømme at det er skikkelig lite som slår en skikkelig hyggelig kveld med noen venninner og gjerne litt brettspill.

Tale: Veldig analogt. Det er også veldig sånn hyggelig, fysisk tilstedeværende. 

Jeg synes det var så gøy i kommunikasjonen som jeg har hatt med dere før vi traff hverandre, så sa dere det om at vi kanskje kunne ha en slitt sånn trash-talk. Hva var det dere egentlig tenkte på da? Hva betyr det egentlig, å snakke trash? 

Synne: Nei altså å snakke trash er jo egentlig bare å snakke om vårt favoritttema over alle temaer, nemlig den fantastiske ressursen avfall. Vi pleier jo ofte å avslutte med det når vi har presentasjoner og sånn, at vi gjerne tar en trash-talk med hvem en som måtte ønske det, rett og slett fordi vi ønsker å ufarliggjøre bransjen litt. Og rett og slett få avfallssortering virkelig på agendaen. 

Tale: Så bra. La oss da snakke litt mer om hva Li-Tech er for noe. Det er et selskap som dere har startet sammen. Er det en av dere som kan lyst til å begynne å fortelle hva er Li-Tech og hva gjør dere for noe? 

Ida: Jo, jeg kan ta litt om det. For å starte med problemområdet. Det er jo et problem som er kommunisert fra bransjen. Da spesielt når jeg hadde et internship i Ragn-sells, så ble dette med batterier og branner relatert til batterier uttrykt som et stort problem og tilnærmet det største problemet dem har i dag. Så begynte vi å utforske dette noe mer, da vi tok kontakt med bransjen og fant ut at dette problemet er så stort at det er verdt å prøve løse. Og da startet vi med å skrive masteroppgave om problemet branner i avfallsanlegg der vi skjønte at dette med batterier og feilsorterte batterier er en stor kilde til disse brannene. Da ble det satt sammen et team, etter hvert, av ingeniører fra Eikeland, som er innovasjonsjobben til NMBU, der vi startet med å drodle på ideer og skjønte at her har vi kanskje en god løsning som kan løse dette problemet. Da begynte vi også å skrive en søknad til forskningsrådet, denne støtten som heter stubben, den er nå over på innovasjon Norge. Og rett etter at vi hadde levert masteroppgaven så fikk vi da bevilget 1 million der vi kunne kickstarte Li-Tech og prosjektet om å løse dette med brann i avfallsanlegg. 

Tale: Så hvordan har dere på en måte angrepet dette nå da? Begynner dere å tenke litt ut hvordan teknologi dere skal bruke? Hvordan skal dere løse dette? Eller er det fortsatt på en måte på et konseptuelt stadium? Fortell litt om det. 

Ida: Vi har jo testet og gjort undersøkelser ganske grundig på forhånd. Så vi har funnet en god løsning med god teknologi, så vi kan løse dette problemet og har testet i lab. Vi har laget våre første prototyper og verifisert teknologien. Vi har en type proof of concept. 

Tale: kan du si noe mer om hvordan gjør dere dette da? Eller er det helt hemmelig?

Synne: Det er jo som ida skulle til å se at det er jo en del av pleiestrategien vår at vi ikke røper alle våre teknologiske strategier, men vi kan jo absolutt si at det er en kombinasjon av ulike sensor-data som sammen lager et bilde og en refleksjon av det som passerer disse samlebandet som vi installerer systemet vårt på. Dette systemet kan jo gi en indikasjon på hvilke komponenter som inneholder batterier og ikke da. 

Tale: Veldig spennende å høre om dette selskapet som dere har startet, og da har jeg lyst til å spørre dere litt videre. Hvor går Li-Tech videre nå? Hva skal skjer fremover? Hvordan ser det ut i fremtiden? Kanskje jeg kan spørre deg om det Ida Marie?

Ida: Altså det vi har planlagt i nærmeste fremtid er å demonstrere, installere første prototype i felt. Nå har vi en samarbeidsavtale med Stena Recycling og de ligger på Frogner på Austenfjellet, så vi planlegger allerede i desember å demonstrere løsninger i felt, før vi konverterer denne demoen til en pilot som skal vare i seks til åtte måneder. Så håper vi å få et kommersialiserbart produkt i løpet av et par år.

Tale: Og hvordan ser det ut Synne, hvis du ser to til fem år inn i fremtiden til Li-Tech nå – hva ser du da tenker du?

Synne: Om to til fem år, da har vi helt klart gjennomført og ferdigstilt et pilotprosjekt. Gjerne to helt ulike kunder og vi har gjennomført vår første serieproduksjon. Vi har fullt kommersialisert produktet vårt og vi er i flere deler av verden, og særlig etablert oss i Nord-Europa og store deler av USA hvor vi ser at avfallshåndteringen har kommet lengst. 

Tale: Kjempe fint. Så hvis vi tenker på avfallshåndtering da jeg har fått høre at dere også er opptatt av det her med robotisering og kanskje mere automatisering. Hvordan bidrar dere til å utvikle avfallshandtering, kanskje skape mere sirkulære økonomier? Hva har dere av tanker rundt det Ida Marie? 

Ida: I dag så er det jo veldig mange anlegg som er veldig preget av manuelle prosesser. Så spesielt mottaksanlegg for elektrisk og elektronisk avfall, der driftspersonell rett og slett miljøsonerer og sorterer alt av farlig avfall fra elektronikk, det inkluderer også batterier. Hvis vi da kunne robotisert større deler av denne prosessen så kunne man jo både effektivisert prosessen, gjort det mer kostnadseffektivt. I tillegg så hadde man jo økt ressursforvaltningen med tanke på at i dag så er et jo en rekke batterier rundt 20% som driftspersonell ikke klarer å fange opp og det går til spille. Så hvis man hadde klart å fange opp disse 20% så hadde man jo klart å øke resirkuleringsgraden av batterier, som også inneholder utrolig mye mineraler og ressurser som vi trenger. 

Tale: Er det mulig å ha en type panteordning for disse tingene? Det er sikkert noen som har tenkt på dette før, men tenker dere noe rundt det?

Kanskje Synne, eller Ida Marie, hva tenker dere?

Synne: Ja absolutt. Det burde jo vært panteordning på batterier og egentlig all type elektronikk, men vi ser jo at det er stadig flere selskaper, elektronikkforhandlere, som tilbyr sånne type panteløsninger. Og det blir jo stadig satt mer på agendaen, at man faktisk kan ta inn brukt elektronikk og fikse det og selge det videre. Videre så er det jo et selskap som heter GRIN som utvikler noen sånne typer pantesystemer for ulike fraksjoner, og vi håper jo kanskje at de vil utvikle noe tilpasset batterier på et tidspunkt og at vi kanskje kan gjøre noe sammen på den fronten.

Tale: Høres kjempe spennende ut. Jeg synes alltid det er så kult med folk som går rett fra universitetet og ut og skal starte en egen virksomhet og jeg har lyst til å spørre dere litt om hvordan dere opplever den reisen. Hva som er muligheter, hva dere opplever som utfordringer. La oss begynne på den positive siden først. Hvordan synes dere på en måte det har vært liksom et mulighetssrom for dere å faktisk lage deres eget selskap, istedenfor å gå ut å begynne å jobbe hos noen? Kanskje vi kan begynne med å spørre Synne nå - hva tenker du?

Synne: Jeg synes jo det har vært helt fantastisk å få den muligheten servert på et sølvfat, slik jeg egentlig følte at vi gjorde. Vi fikk all den kunnskapen, fikk virkelig dratt nytte av miljøene her på NMBU da og utnyttet den kompetansen som de sitter med på forskningskontorene her i miljøet. Dette er jo noe man ikke nødvendigvis hadde fått hvis man hadde gått en litt annen retning og jobbet noen år og dernest startet opp et selskap, så er det jo ikke nødvendigvis slik at man blir tilknyttet et akademisk miljø på samme måte. Dessuten å få den friheten slik vi gjorde, med at vi fikk lov til å starte opp noe med en gang. Både jeg og Ida har egentlig alltid hatt en liten sånn gründerspire inni i oss og det var jo mye derfor vi begynte å jobbe sammen såpass tett også, ganske tidlig i studieløpet. Det å få realisere den drømmen rett etter studie gjorde jo egentlig at vi har lært helt sinnsykt mye på det ene året vi har holdt på, mer enn jeg tror veldig mange andre som kanskje går inn i en litt mer fast stilling, har arbeidsoppgaver linet opp foran seg og at det er veldig fastsatt hva man skal gjøre til enhver tid. Man blir jo litt mer utfordret. 

Tale: Og det gjelder alle tingene som en jobb innebærer. Hva med deg Ida Marie, hva tenker du?

Ida: Jeg tenker jo mye av det samme som Synne sier da, at de som går ut rett som konsulenter for eksempel, de har et helt støtteapparat rundt seg og mange veiledere og mentorer som hjelper dem med alt og får ordentlig god opplæring. Og de vet til enhver tid hva de skal gjøre. Mens vi går rett ut dit og må finne oppgavene selv og vi må vite selv hvordan vi skal gjøre det og finne en egen veg. Så det har jo klart vært utfordrende men også veldig gøy og veldig læringsrikt. Så er vi jo veldig heldig som har så mange mentorer rundt oss som vi kan spørre. 

Tale: Gøy å høre. Du blir ganske fort voksen når du skal ut og jobbe i din egen bedrift og gjøre alle tingene selv. Men jeg tenker bare, hva er de store utfordringene? Hva er det dere synes har vært skikkelig vanskelig? Vi kan begynne med Ida Marie da. 

Ida: Det som har vært vanskelig har jo vært å organisere alt og til enhver tid vite hva som er riktig å prioritere. Hva man skal bruke tiden på, hva man skal gjøre. Det er noe av det som har vært utfordrende, helt klart. 

Tale: Hva tenker du Synne?

Synne: Jeg er absolutt enig i det ida sier. Det er absolutt dette med prioriteringer og vite hva man skal gjøre til enhver tid. Vi sier jo at det er det som er positivt, at vi har lært mye, men det er jo også det som har vært mest utfordrende uten tvil – at vi har stått så på egne bein og ikke hatt peiling egentlig på hva vi drev med. Vi har litt mer peiling nå, men vi har fortsatt en veldig lang veg å gå. 

Tale: Det er jo en erkjennelse det og, å ikke ha peiling også litt mer peiling og litt mer peiling. Det er det livet går ut på tenker jeg da. 

Hva tenker dere? Nå har vi jo hatt en sånn liten trash-talk. Vi har snakket om sensorer avfallshåndtering for batterier. Utrolig spennende. Helt til slutt, hva tenker dere at dere har lyst til at de som lytter på sitter igjen med fra denne samtalen. Hva har dere lyst til å oppfordre dem til å tenke på etter vi har snakket med dere nå? Kan jeg begynne med deg Ida Marie?

Ida: Jeg håper jo man kan inspirere litt til at flere tørr å satse, flere unge, kanskje spesielt kvinnelige gründere. Importert, i dag er det jo ganske dystre tall på kvinnelige tech-gründere som utløper seg til to prosent bare. To prosent av alle tech-gründere er kvinner. Så det er jo tall som må og burde økes, så jeg håper jo at man klarer å inspirere noen til å satse innenfor det feltet. 

Tale: Jeg synes det er veldig kult at dere, selv om dere ikke har teknologi kompetansen har tatt på dere å starte et selskap som inneholder teknologi og heller funnet samarbeidspartnere til å faktisk få det til å bli tech-gründere selv om dere selv ikke er teknologer. Det synes jeg hvert fall er innmari kult og til inspirasjon for andre. 

Hva tenker du, Synne? Hva har du lyst til at de som har hørt på denne podcasten skal sitte igjen med?

Synne: Jeg vil jo absolutt at folk skal sitte igjen med at man begrenser sine egne ferdigheter til akkurat det med akademisk bakgrunn med. At den kompetansen eller den utdannelsen man har tatt ikke trenger bestemme nøyaktig hva slags retning man vil gå. Man kan alltid lære seg nye ting og i en startup så er det helt kritisk at man har ulike roller og ulike fagkompetanser som utfyller hverandre for at man skal lykkes. Så jeg håper at flere ønsker å satse og ikke minst, viktig budskap, ikke kast batterier i restavfall. Det har vi sett flere eksempler på nå. Senest nå i sommer, anlegget IVAR i Sandnes som brant helt ned til grunne. Et anlegg som kostet 650 millioner kroner å bygge står nå helt nedbrent fordi noen rett og slett kastet batterier i feil avfall – kastet det i papp og papir. 

Tale: Spennende å se at dere har sett et sånn samfunns- og økonomisk problem som dere prøver å løse i startupen deres. Jeg vil bare nå til slutt si tusen takk til dere, gründere bak Li-Tech. Veldig spennende å snakke med dere, Synne og Ida Marie. Da sier vi takk for oss her fra LØRN. Ha en god dag videre. 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på LORN.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.