Hei og velkommen til LØRN. 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På LØRN.Tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.

Silvija Seres: Hei og velkommen til LØRN WLT, Women Learn Tech, sin nye podkastserie med fokus på kvinnehelse. Dagens gjest er Kristine Sandvik, administrerende direktør i Vertikal Helse og leder for alle personforsikringer i IF Norge. Velkommen Kristine til deg.

Kristine Sandvik: Takk skal du ha. 

Silvija: Denne serien dreier seg om kvinner som gjør spennende ting i ledelse eller i utvikling av det som har med nye teknologier eller nye strategier, drevet av nye teknologier i Norge. Der er helse et veldig spennende område, for så vidt også forsikring, men særlig helse. Helsen vår endres veldig på grunn av de nye verktøyene og på grunn av den nye kunnskapen som kommer opp. Så er det spesielt interessant for oss i forbindelse med denne serien å se hva det betyr for kvinnenes helse. Du jobber med dette fra forsikringsperspektivet og da antar jeg at dere har noen spennende tall på både trender og kanskje utfordringer. Så det skal vi snakke om, men før vi starter samtalen vår så håper jeg du kan fortelle oss kort hvem Kristine Sandvik er og hvordan hun jobber med dette her i Vertikal Helse.

Kristine: Jeg er jo en kvinne, 47 år, bioingeniør i bunn som du sier, så jeg har en helsefaglig bakgrunn. Så har jeg jobbet mye med organisasjon og ledelse i mange, mange år og endte opp i helseforsikring. Og det synes jeg er veldig spennende fordi vi ligger litt i skjæringspunktet mellom på en måte hva som tilbys og skjer i det offentlige, og litt hva som innoveres og skjer i det private, hvor vi ser at det kanskje er litt enklere å få til tech, få dekket behov, og mange starter opp i innovative miljøer som jobber med helseteknologi også for kvinner for tiden. I Vertikal Helse så har vi nesten 200000 nordmenn forsikret, som vi hjelper hvert år. Mange kvinner i norsk arbeidsliv. Vi ser jo at det er udekkede behov når det gjelder kvinnehelse som vi heldigvis kan hjelpe til med og det handler litt om at det kan være litt sammensatt så det er litt sånn vanskelig å finne akkurat hvilken nisje du skal gå i og at du trenger å liksom sette pasienten og ta litt sånn 360 view for å finne hva det er som faktisk skal til for at du får hjelp med dine plager. Det prøver vi å gjøre og der har vi etablert parternskap med de som er gode på dette området i Norge i kvinnehelse. 

Silvija: Veldig spennende. Før vi går videre til kvinnehelse så må jeg bare spørre deg litt mer personlig, rundt deg. Hvis jeg ser deg på en fest neste gang, hva kan jeg prate om da? Har du noen eksentriske hobbyer?

Kristine: Ja det må jo være karaokesang da. Så vi tar vel nachspielet der. Nei, ikke noe veldig eksentrisk – jeg er nok litt klassisk. Prøver å trene, passe på denne kroppen, forebygge. Og så er jeg veldig sosial, veldig glad i å være sammen med folk, så du vil nok finne meg midt blant folka å prate og le. Også kan det hende at vi avslutter kvelden med karaoke.

Silvija: Veldig bra. Jeg skal da kanskje si at mitt bidrag til min egen helse er at jeg har akkurat signet up til et treningsstudio. Jeg er kanskje litt sånn typisk kvinne, norske kvinner er kanskje bedre enn andre kvinner der, men jeg har vært en aktiv svømmer og så en aktiv roer, så kom ungene og så kom work around the clock med fire barn og alt for mange jobber. Og det er egentlig først nå, i en alder av 52, at jeg har skjønt nå må det skje noe eller så skjer det noe annet. Og da tror jeg dette her med å ta ansvar for egen helse. Jeg vet ikke, det sitter så langt inne av og til. For du skal passe på disse ungene først. 

Kristine: Ja, men du kan ikke passe på dem hvis du ikke passer på deg selv. Vi jobber mye med forebygging og tenker jo at vi er nødt til å snu en del av helsebudsjettene våre fremover til å jobbe mer forebyggende enn behandlende. Det gjelder egentlig hele aspektet av helse i Norge. Men det er jo litt sånn at samme hvor mye dokumentert forskning du har på at forebygging er lurt og smart, så er det veldig vanskelig å gjennomføre. Det er jo litt av hvor mye skal man la det være opp til den enkelte og hvor mye bør vi legge til rette for det i arbeidslivet for eksempel, for å sørge for at folk holder seg friske. Det jobber vi en del med også prøver vi å tenke hva skal til, når er det man lykkes for å drive med forebyggende helse innenfor arbeidslivet for eksempel. 

Silvija: Forebygging tror jeg vi kommer tilbake til for der er det også etter hvert både apper og det ene og det andre, men det jeg har lyst til å starte med er egentlig Kristina Ringnes sin ring. Hun gikk med denne her ringen som måler både søvn kvalitet og en del andre markører og hadde en kronikk om hvor lite tilpasset dette egentlig var kvinnehelse. Ser dere noe mere der? Det er så mye av både forskningen og litt sånn gadgeter og andre ting som er laget av menn for menn. 

Kristine: Ja og dessverre så er jo det litt vedvarende. Nå har akkurat Folkehelseinstituttet gitt ut noen kart over hva som finnes av forskning på kvinnehelse eller kvinnesykdommer, og også generelt på sykdommer om det er et kjønnsperspektiv i hvordan vi forsker. Og dette hadde vi jo en NOU som skulle se på kvinnehelse i 1998 på en måte og da så man at her er det for dårlig, også prøvde man å gjøre insitamenter; blant annet at hver gang man søkte om forskningsmidler så skulle man liksom «er det et poeng å se på kjønnsperspektiv i denne forskningen for helse og for disse sykdommene». Og til tross for at man har gjort det og prøvd å lage de ordningene så oppsummerer man over 20 år senere at det egentlig ikke har skjedd noen ting. Så vi er fortsatt ikke noe flinke til å ta med kjønnsperspektivet inn i forskningen og ha med den dimensjonen når vi skal utvikle medisin. Så det er jo litt trist. Så har det vel vært litt mer forskning og utvikling på hva skal jeg si, rene kvinnesykdommer - der har vi fått litt mere forskning. Vi er veldig flinke til å måle, som du sier, ringer og på idrettssiden hvor man har begynt å se på og legge til rette for toppidrettsutøvere i forhold til syklus osv. Og det er jo litt sånn «ja selvfølgelig har det noe å si» hvilken dag du tar den styrkeøkta. Det var kanskje ikke sånn rocket scientist. Hvert fall har det skjedd noe der da hvor vi hvert fall anerkjenner at her er det noe som påvirker oss da og som gjør at vi kan performe bedre hvis vi tar litt hensyn til det. men dessverre så synes jeg det går litt sånn treigt og selv om vi har prøvd å ha litt søkelys på det ganske lenge så ser det ikke ut som det synker inn i de miljøene som virkelig, på en måte sitter med nøklene til å løse utfordringen her da. 

Silvija: Men jeg har lyst til å spørre deg litt om trender. Hvor går dette her? og veldig overordnet så har jeg en opplevelse av at vi lever lenger og lenger. Det er bøker som Lifespan som argumenterer for at 80% av de som er født i 2000 eller senere kommer til å leve til de er 100 år. Og det er vel fortsatt sånn at kvinnene har en høyere livsforventningsalder enn menn, så man kunne si at ja men hva er problemet da, men så er det kanskje utvikling i noen andre type sykdommer. Kanskje det har noe med kroniske alderdom sykdommer å gjøre også eller sånne lavnivå vedvarende ME-aktige sykdommer. Hvor ser man de største og viktigste endringene?

Kristine: Ja det er et veldig godt spørsmål. Selvfølgelig så ser man mye alderdomssykdom fordi vi blir eldre, som du sier, men hvis vi tenker mer på sånn yrkesaktiv populasjon så opplever jeg at det har vært ganske stabilt og det er jo fortsatt sånn at kvinner i offentlig sektor som er mest sykmeldt på en måte. Vi har fortsatt en uføregrad som er altfor høy. Folk faller utenfor arbeidslivet og hvis man tar litt sånn fugleperspektiv på arbeidslivet så tenker jo jeg at der har vi kanskje ikke fanget opp de utfordringene som noen kvinner har da, tilstrekkelig til at vi klarer å ivareta det og tilrettelegge det. Det var en stor artikkel for noen uker siden i Dagens Næringsliv som handlet om overgangsalder, mye forskning fra Storbritannia, og hvor man også liksom har gått litt aktivt inn og sagt at her skal vi prøve å legge tilrettelegge for. Og da fikk jeg en litt sånn aha-opplevelse for jeg har jo reagert på tidligere, når jeg var yngre og startet min karriere og ble leder selv, at kvinner som bare var litt over 50 år på en måte bare trapper ned; «Nå skal jeg ikke ha sånn voldsom karriere og så mye ansvar noe mer». Også tenker jeg; det er jo altfor tidlig. Men har vi gått glipp av noen av de kvinnelige lederne fordi at de da plutselig sitter i en biologisk situasjon som føles bare så krevende da at de må ta en del av arbeidslivet bort i fra livet sitt? Fordi 1/3 av kvinner har såpass utfordrende overgangsalder at det vil påvirke livskvaliteten deres. Da har vi jo bommet, for da har vi jo gått glipp av noen ressurser som jeg tenker vi virkelig trenger og noen perspektiver som vi trenger inn i arbeidslivet. Trend i det er vel at vi har blitt mer oppmerksomme på det og at vi ser mer av det. Så skal vi jo selvfølgelig passe på at vi ikke sykeliggjør, for det er mye som er normalt og mye skal vi tåle. Vi er jo fortsatt oppdratt i Norge etter «opp igjen» hvis vi faller og slår oss.  Og det er jo litt sånn positivt i det og, men vi må fange opp de som faktisk har de utfordringene som gjør at vi må hjelpe de og få de til en behandling litt raskere og legge til rette for eksempel. 

Silvija: Dette her med at vi lever lenger, det synes jeg også er litt spennende også fra et forskningsperspektiv da. Altså vi lever lenger, men det betyr veldig enkelt at det koster mye mere for helsevesenet og kanskje også at det blir behov for noen tøffe prioriteringer fremover, særlig i offentlig sektor kanskje. For det er et eller annet med at hvis det blir dobbelt så mange pensjonister mot alle som jobber og det ikke blir så mye mere sykepleiere og helsefagarbeidere osv. så har man to valg. Enten så må man doble helsebudsjettene og de pengene må man skaffe fra et eller annet sted hvorpå bekostning av noe. Og hvis vi antar at det ikke er så enkelt, så må man prioritere mye tøffere eller forebygge mer. Så hvor godt tar vi innover oss dette med det at vi lever lenger har noen veldig store konsekvenser for forvaltningen av vår felles helse?

Kristine: Nei altså litt tilbake til det med forebygging så tror jeg at vi ikke har tatt dette innover oss da, ikke sant. Vi må investere mer i å holde folk friske lenger gjennom livet enn hva vi har gjort før. Men det ligger noe også i å gjøre en tidlig intervensjon der det er ting som kanskje i dag faller utenfor de litt strenge kriteriene for å hjelpe folk i det offentlige, men som faktisk påvirker livskvaliteten til så mye at de ikke ser for seg en lang yrkeskarriere for eksempel. Det er faktisk påfallende mange kvinner som har senskader, problemer, etter å ha fått barn. Vi har ingen automatisk oppfanginger i det offentlige og kriterier for å få hjelp er ganske stramme. Men det er jo kanskje ikke så rart at hvis du i løpet av 10-15 år går og har utfordringer med inkontinens eller mer, også kommer du i overgangsalderen hvor disse plagene egentlig forsterkes, så ser du ikke for deg at du skal jobbe til du er 75 for å si det sånn. Dette er ting som vi tidligere kunne ha hjulpet flere med, som gjør at vi holder folk friskere lenger da. Så der er vi nødt til å ha litt fokus på forebygging ja, men også det å ikke la folk gå med plager over for lang tid for det er da du mister gnisten til å være yrkesaktiv så lenge som du kanskje har potensialet til. 

Silvija: Men kanskje to sider av saken. Det ene at vi innser at vi må jobbe mye lenger. 

Kristine: Ja det må vi jo. 

Silvja: Og den andre er at vi også har et eget ansvar for helsen vår og at det er en viktig investering i vår lange alderdom, forhåpentligvis. Men Kristine, kvinnehelse, altså jeg har i utgangspunktet tenkt noe sånn her graviditet, menstruasjon, den tiden etter fødsel, men så er det brystkreft, det er type kreft som påvirker spesielt kvinner. Men så er det også sånne ting som spesielle kvinneplager, altså jeg vet ikke om det er noe mere på den mentale siden. Er det mer sannsynlighet for kvinnene å bli utslitte, enn menn?

Kristine: Nei, det tror jeg ikke. Det der med mental helse så er det litt tosidig. Kvinner er jo også flinkere til å søke hjelp når det gjelder mentale utfordringer. Også tror jeg jo at vi gjennom det å vite mer om for eksempel hormonell balanse da og hvordan det påvirker psyke, ville også på en måte kunnet ryddet litt i hva som er sykdom og hva er ikke. Det er noe som er normalt her også og svingningene er på en måte normalt og vi må lære oss å være litt robuste i det også. Også tenker jeg, altså du har de rene kvinnesykdommene, litt av det du ramset opp nå, som rammer kvinner men så har vi også det perspektivet at vi har mange sykdommer som rammer begge kjønn, men som kanskje opptrer annerledes og har litt annen fremtoning og bør behandles litt annerledes ut ifra ditt kjønn. På hjertesykdom, på infarkt og sånn, så vet man at det fremstår veldig annerledes om en mann får hjerteinfarkt og en kvinne så vil symptomene være forskjellig. Det samme på slag, hvis du har drypp og sånn. det er da sånn som kan bli underdiagnostisert og går da, fordi veldig mye av forskningen er på sin måte basert på store populasjoner med menn. Så det er litt sånn om å få de nyansene også inn i vanlige sykdommer som rammer alle for å liksom se om det er et kjønnsperspektiv eller ikke. Jeg tror det er veldig mange områder vi ikke vet fordi at det ikke har vært aktivt forsket på da. Og det og tenker jeg jo gjennom det at vi har masse apper, og klokker og duppedingser så kommer det en del data så kunne vi jo raskt ha fått mye mer kunnskap om det her, om det faktisk har noe å si. Har kjønn noe å si? Har det med hjerterytme og alt mulig rart? Hvordan vil det påvirke i forhold til en sykdomssituasjon? Så jeg håper jo bare at vi klarer å få mer ut av de dataene som vi faktisk samler.  

Silvija: Endelig samlet data. 

Kristine: Ja, ikke sant! For vi har fryktelig mye data etter hvert, vi er jo flinke til å legge igjen dataspor etter oss. 

Silvija: Men så er det liksom de riktige folka som ikke nødvendigvis har lov til å bruke dem og det er der vi er nødt til å finne ut, vi datafolk er nødt til å finne ut hvordan vi kan lage de plattformene. Men du, jeg leste også en sånn kommentar om at et av perspektivene er Equalizing Cancer Care. Er det forskjell på tilgangen på behandlinger hos menn eller?

Kristine: Ja litt er det. vi hjelper jo stort sett til rask diagnostisering for kreft. Vi har jo en liten opplevelse av at det går raskere på prostatakreft enn på brystkreft i det offentlige, men samtidig må vi si at det offentlige fungerer veldig bra på dette her i Norge. Og du har i disse pakkeforløpene for alle krefttyper som er veldig gode. Så har også vi valgt å gå inn og finansiere en del medisin som er persontilpasset immunterapi til kreftpasienter, hvor man jo ikke på en måte har kommet det at man har finansiert det offentlig i Norge. Medisinen er forsket på, den er godkjent av europeiske helsemyndigheter og amerikanske og norske, men de er liksom ikke finansiert av dette beslutningsforum. Og det handler jo litt om hvordan vi tradisjonelt har sett på forskning fordi da har det vært masse studier, du skal ha blindstudier også sammenlikne masse store data men det er jo vanskelig hvis det skal testes på meg og det er jo individuelt. Vi har ikke 3000 Kristiner å teste det på, så vi må tenke litt annerledes rundt hvordan det her er. Der ønsker jo vi i forsikring å hjelpe til å skaffe den dataen ikke sant, og la pasientene bli gentyper, se hva er det du skal ha som vi tror passer din Cansertype. Og det er jo fantastiske medisiner som er utviklet og er under utvikling, hvor man på en måte utnytter kroppens immunforsvar og pigger back på det, og det å målrette medisin rett inn i kreftcellene. Så det er noen sånne muligheter her da som jeg tror er enorme, men det blir et sånt kost nytte hele tiden når liksom pasientgruppen er liten, det er i utgangspunktet halve befolkningen, og så det er noen som har et brystkreft-gen under der som er ekstra aggressivt - og da blir det litt sånn det her er ikke stort nok til at vi kan finansiere det fra felleskassa i Norge da. Men hvis vi klarer å liksom bidra til økt kunnskap og liksom får i gang noe ut av den kunnskapen rundt hva som fungerer her da så tenker vi at det har en veldig verdi for oss i Norge og selvfølgelig for den kunden og den pasienten som får tilgang på denne medisinen. 

Silvija: Men du Kristine, det virker som om vi kommer til å leve lenger og mye kommer til å være fiksbart, men kanskje ikke på det mentale, altså sånn type demens og Alzheimer og Parkinson. Er det noen, ser du noen lyspunkter der fremover? Eller hva tenker du?

Kristine: Ja, jeg håper det, skulle jeg til å si. Det mest beviselige vi vet i forhold til Alzheimer er jo for at man må bruke kroppen sin. Man må trene. Faktisk fysisk aktivitet er jo det som påvirker hvordan hjernen vår aldres mest på en måte. Og da er det jo litt, igjen, hvordan er det vi skal legge til rette for at vi gjør de rette tingene og ikke ramler ut av treningsstudio fordi vi får barn og sitter i tidsklemma. Hvordan sørger vi for at vi er aktive og den beste utgaven av oss selv mens vi er yngre for å forebygge for alderdom og den type ting. Så det tror jeg det kommer mer av. Og så har jeg veldig troen på medisin. Det er veldig mye spennende forskning på legemiddelsiden også som kanskje vil hjelpe oss med det her, men ja igjen vi må være tidligere ute, må forebygge mer. 

Silvija: Hvordan kan teknologien hjelpe best, hva tenker du? Vi snakket om data. Kanskje vi kan være litt mere aktive på å samle inn våre egne data? 

Kristine: Det tror jeg. Og ja, vi vil jo ikke at hvem som helst skal få dataen vår og dele det og sånn, men vi eier det jo selv og jeg tror jo at gjennom det å ha et bevisst forhold til sine data og til sin sykdom og kunne monitorere det, hvis man har utfordringer da, så holder man seg friskere. Veldig mye ut av forsøkene og resultantene av avstandsoppfølging for eksempel, som man gjør på en del kronikker grupper nå, er jo veldig positive fordi at bare det at de har fått tilgang på egen helsedata, de lærer seg på en måte hvilke parametere vi skal se på, så klarer pasientene selv å ta stilling til hvor friske og dårlige de er. For de kjenner det jo på kroppen og så har de noen målepramentre så kan de si ja nå kan jeg vurdere det sånn eller slik. Så jeg tror jo det at vi monitorer mer, samler mer data, også mer kunnskap i forhold til egen sykdom, vil virkelig hjelpe oss alle til å ivareta helsa vår bedre fremover. Men så tror jeg det er så enkelt, altså rasjonelt sett så vet jeg jo at jeg burde ut å løpe istedenfor å ligge på sofaen. Ja den dørstokkmila er veldig lang noen ganger og der trenger vi også dette kollektivet som hjelper oss da, ikke sant. Hvordan gjør vi det? hvordan legger vi til rette for ulike livsfaser og i arbeidslivet for eksempel. 

Silvija: Men jeg tror kanskje spesielt det du snakker om her med å tenke litt livsfaser. Okey, så er det noen faser som er helt umulig i mitt tilfelle. Jeg har fire unger og jeg føler at jeg stjeler tiden fra dem og at det egentlig er egoistisk å gå og trene når jeg burde bruke den tiden jeg ikke jobber med ungene, men så kanskje kulturelt og, jeg vet ikke jeg. Jeg vet at langsiktig, så er det ikke bra. Så det å forstå at det er faser og så må du tenke neste fase og så må du aktivt tilpasse deg et liv som kommer til å være, for mange av oss om ikke alle, lenger enn det samfunnet planlegger med eller har tradisjoner for.

Kristine: Ja, jeg tenker jo det og så kan du jo ta med barna ut og trene da. For de må jo også lære det her og vi skal være rollemodeller. Så jeg tenker at nei man kan ha dårlig samvittighet for at jeg bruker tid på meg selv, men det er jo også noe du lærer de som kommer etter deg, at det er viktig og ha det fokuset på helse, ikke sant. 

Silvija: Mine, de svømmer alle fire og de svømmer flere dager hver uke, så jeg får bare komme meg i bassenget tror jeg haha. 

Kristine: Haha kanskje det, du får blir med å trene med dem. 

Silvija: Jeg vil spørre deg også rundt mental helse hos unge. Vi har hørt mye om disse 14 år gamle guttene som sliter og som dropper ut av skolen. Hører så lite om jenter, men det er greier der og. Og så er det ikke minst greier når man får barn.

Kristine: Det er det. Det vi ser på psykologsaker hos oss, som jeg sier så er jo kvinner flinkere til å be om hjelp kanskje så vi har jo flere kvinner enn menn som ber om psykologhjelp, også av de yngre. Så vet vi jo fra en del undersøkelser at vi har den tilbøyeligheten og tendensen at det liksom er litt lavere terskel, men det er jo et veldig problem og vi ser jo dessverre nå er det jo så lite lavterskel behandlingstilbud i det offentlige at veldig mange pasienter ikke henvises. Fastlegene sier «vet du, jeg har ingenting å tilby deg, så det er ikke noe poeng å henvise deg», eller så henviser de og så sier det offentlige «du er ikke syk nok». Så vi sitter med en ganske stor gruppe forholdsvis friske oppegående som bare trenger litt hjelp, som ikke har et tilbud offentlig i dag. Og det som skjer er at 90% blir fullt sykemeldt av fastlegene hvis de kommer og ber om hjelp for lettere mentale plager. Og det vet vi jo at ikke er bra. Fordi at det som virkelig har god effekt er jo det å gå på jobb, kanskje redusert og være i behandling samtidig. Så arbeidsnær behahandling gjør jo at flere ikke faller utenfor. Unge-uføre gruppen så er jo mental helse det som øker mest og der har vi jo en kjempe utfordring hvis vi liksom sitter igjen med en gruppe som da går ut av arbeidslivet så tidlig og aldri kommer inn igjen, fordi at vi ikke har noe å tilby det da. Så der tror jeg mange på en måte vrir seg nå og river seg litt i håret. Hvordan skal vi møte dette her og hva slags tilbud kan vi ha på et sånt nivå som gjør at vi kan møte folk før de blir så alvorlig syke da, at det ikke er reversibelt? Litt det vi hører fra kommunene og der finnes på en måte lavterskeltilbud i kommunal regi for ungdom og sånt, er jo at de heller ikke nå har kapasitet til å snakke med forholdsvis friske. De sitter med ganske heavy saker som egentlig skulle ha vært over i psykiatrien. Så det blir en sånn dominoeffekt over til de som skulle ha fanget opp de som er i ferd med å få et problem, men som kunne ha vært snudd ganske raskt. 

Silvija: Kan jeg spørre deg et sånn spørsmål mot slutten, tror du at, altså det jeg er redd for er polarisering i samfunnet hvor det man ser i USA ikke sant, at noen får mye mere hjelp fordi vi kan betale for det og resten gjør ikke det. Vi så katastrofale følger av det blant annet under Corona. Ulik tilgang til helsetjenester?

Kristine: Ja, hva skal jeg si, altså frykten. Vi ligger jo litt imellom der. Vi var på måte en finansieringsmuskel i tillegg til offentlig finansiering av helsevesenet, forsikring er jo en kollektiv finansiering, altså det koster ikke så mye for enkeltindividet å forsikre seg ikke sant, men hvis det verste skjer så får man jo en stor verdi av det. Vi ønsker jo på en måte å være et sånt supplement som kan hjelpe til og finansiere helse da, utover det som det offentlige får til i og med at det offentlige må prioritere hardere fremover. Og jeg tror jo nettopp i det lavterskel/forebyggingsområdet kan vi gjøre det, fremfor at det skal være den enkeltes økonomi som avgjør. Så kunne og vi ha vært en mer kollektiv ordning for å fikse det. Så får vi jo noen sånne rar, det er litt sånn med mange av disse plagene som vi hjelper kvinner med i senskader og i underlivet etter fødsel og migrene, alt mulig rart. Altså Botox er jo vidundermidler her sant, det er et kjempebra legemiddel som kan brukes mot mye, men det er det siste du får lov til å prøve etter mange år med et eller annet behandlingslingsløp i det offentlige - fordi det er så dyrt. Også vet du at det handles fryktelig mye Botox privat i Norge som settes for helt andre problemer enn det vi kaller kvinnehelse, ref. debatten som har vært. Og da blir jo jeg litt sånn ja, er det så dyrt da fordi at du potensielt kan selge privat for kosmetikk, istedenfor at vi bruker det der det faktisk har verdi for å hjelpe folk med muskelknuter for å hjelpe folk med migrene osv. ikke sant. Så vi må jo også dreie det over til å si hvor skal vi ha finansieringen? Hvor er det liksom innsatsen skal ligge da? Og så dro jo jeg det litt sånn naivt hvis vi tror at de med god kjøpekraft i Norge ikke kommer til å skaffe seg tilbud uansett og da tenker jeg at hvis vi skal lykkes med å sikre flest mulig, så må vi da ha et sånn offentlig privat samarbeid. For eksempel med kollektiv finansiering gjennom forsikring som gjør at vi favner flere. For des mer vi prøver å offentlig regulere oss bort i fra det og begrense det, des mer vil det poppe ut for bare de som har kjøpekraft individuelt da og som tjener godt. Så vil jo prøve å være en motvekt der. 

Silvija: Nettopp det å prøve å lage systemer sånn at vi forebygger det tidlig nok og sørger for at forebygging, også av helseplager, kan være en veldig viktig mekanisme her. Har vi snakket om alt det du hadde lyst til å snakke om, eller har jeg glemt noe?

Kristine: Nei, jeg tror vi har fått vært gjennom mye. Jeg tenker at vi har en felles utfordring med å tenke kvinnehelse og kjønnsperspektiv inn i utviklingen av helsetjenestene fremover. Vi har i hvert fall lyst til å være med på å utvikle det og støtte innsamling av forskning og data som kan hjelpe oss å vite mer da. Så tror jeg at vi skal, som du sier, være der at vi prøver å forebygge så mye som mulig sånn at vi kan ha lange liv, for det er da vi på en måte motvirker ulikhetene som er da, hvis vi lykkes med det. 

Silvija: En relativt frisk alderdom skal være god og aktiv. Mange av oss kommer til å komme dit og da er det greit å ha noenlunde greit utgangspunkt å jobbe med. Og så tror jeg også at bare det at det kanskje kunne vært litt flere kvinner som utvikler noen av disse teknologiene, noen av disse løsningene, kanskje også som forsket på tema, det hadde hjulpet med å skape denne balansen vi snakker om. Så her er det masse rom for kvinner som både kan helse og kan tech. 

Kristine: Absolutt. Det synes jeg hadde vært veldig flott hvis vi fikk til mer av det. 

Silvija: Du, tusen takk for en fin samtale og takk for inspirasjon for å forebygge litt mer rundt egen helse.

Kristine: Ja, lykke til. Takk. 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på LORN.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.