LØRN Case #C1304
Relasjonsledelse
Marco Elsafadi har blitt et viktig bindeledd i dialogen mellom ungdommer og voksne gjennom de virksomhetene og stiftelsene han har bygget opp. Med utgangspunkt i to motorer som finnes i oss alle, lyst og viljestyrke, er metodene de bruker for å hjelpe ungdommer til å nå sine mål like relevante i relasjonen foreldre/barn og ledere/medarbeidere. Podkasten er en del av vår serie om ledelse, et samarbeid med Mitt lederunivers.

Marco Elsafadi

Relasjonshøvding

Marco Elsafadi AS

"Det er ikke bare bare å ha personalansvar, det er noe av det vanskeligste jeg har gjort "

Varighet: 41 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Tema: Innovasjon i ulike sektorer
Organisasjon: Marco Elsafadi AS
Perspektiv: Ungdom
Dato: 230127
Sted: OSLO
Vert: Silvija Seres

Dette er hva du vil lære:


Hvordan kan ledere få resultater ved å fokusere på samspill og lagbygging

Hvordan kan voksne være gode støttespillere for barna sine

Hvorfor et lag er et bedre navn på en klasse enn en klasse

Hvordan kan vi jobbe sammen som et lag

Verktøy for å støtte hverandre gjennom vanskelige perioder

Mer læring:

“Marco - ildsjel og forbilde” av Erik Fossen

“The Gap and The Gain” av Dan Sullivan og Benjamin Hardy

“Who Not How” avDan Sullivan

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0024
Innovasjon i ulike sektorer

Morten Isaksen

CEO

Bio-me

#C0023
Innovasjon i ulike sektorer

Aksel Sterri

Forsker

UiO

#C0022
Innovasjon i ulike sektorer

Erling Nordbø

Partner

ALEAP

Utskrift av samtalen: Relasjonsledelse

Hei og velkommen til LØRN 1500 lærings historier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På lørn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

 

 

Silvija Seres: Hei, jeg heter Silvija Seres, og du lytter til en podkast fra LØRN. I dag har vi besøk av Marco Elsafadi, som med et bankende hjerte for ungdommer som har det vanskelig har bygget opp flere virksomheter og stiftelser for å hjelpe og sørger nå for at de har mulighet til å oppnå drømmene sine. Podcasten er en del av vår serie om ledelse i samarbeid med mitt leder univers velkommen til deg, også Marco.

 

Marco Elsafadi: Tusen takk. 

 

Silvija: Du, vi har en halvtime å prate om det du brenner aller mest for, og det er ungdommer og hvordan dette relaterer til ledelse. Dette er en serie om ledelse, så det er kanskje også litt sånn læringspunkter for voksne ledere for hvordan de skal jobbe best mulig med å motivere og utvikle ungdommene til sitt fulle potensial. Og det kanskje med et ekstra blikk på mangfold. Er det sånn riktig forstått cirka? 

 

Marco: Ja det er det, og jeg tenker at ledelse starter meg deg selv, selvledelse. Og den neste og kanskje viktigste lederjobben er jo å være en forelder som mestrer å hjelpe barna sine og lose de gjennom barndommen og ungdomstiden også ut i den store verden, så de kan bli selvstendige. Og på den veien, så har man jo gått fra å være en leder, en forelder til å formidle kunnskap til disse unge håpefulle som igjen blir ledere i eget liv. Og på den veien så er det veldig mange som snubler og faller og blir liggende. Så har vi jo da heldigvis et fantastisk hjelpeapparat og en velferd som er såpass god i Norge at vi kan steppe inn og bidra der hvor ungdom trenger litt ekstra støtte, og der har vi operert nå i over 27 år og gjort oss opp en del tanker og erfaringer på hva skal til for at et menneske skal klare å reise seg og stå på egne bein og bli selvstendige, lykkelig og trygg i seg selv. 

 

Silvija: Du, vi går tilbake til alle disse temaene, men først vil jeg høre littegrann om deg. Både fordi folk lærer bedre av noen de klarer å relatere til, men også fordi du har ganske sterke historier som relaterer bokstavelig talt til dette her med å reise seg og stå på egne ben. Så hvem er Marco? Hvorfor ble han sånn?

 

Marco: Nei, altså, jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Jeg bruker som regel veldig sjeldent tid på å prate for mye om meg, for det er ikke så viktig og relevant. 

 

Silvija: Du har truffet meg nå på en fest, og du har 2 minutter å fortelle meg hvem du er.

 

Marco: Da ville jeg spurt, hvem er du for det er mye mer interessant, for meg selv har jeg full oversikt over, men altså jeg har bakgrunn fra Midtøsten. Jeg er født i en flyktningleir og kom til Norge som 10 år gammel gutt og har vært har drevet med idrett og basket i mange år. Kommer fra toppserien, og har spilt i Eliteserien i 18 år. Så har jeg ved siden av basket hele veien jobbet med barn og unge, så det startet med at jeg var trener også gikk jeg inn i skolen og var litt lærervikar og assistent på barneskole ungdomsskole. Og på den tiden på slutten av nittitallet, så registrerte jeg at det er ganske mange barn som sliter, og de sliter med andre ting enn det skolen kan bistå med og det er ikke skolerelatert heller, det kommer fra hjemmet. Når jeg merket det som lærervikar og assistent, så skjønte jeg at det her er et ansvar for å gripe inn og ikke bare være vitne til noe og ikke gjør noe, men jo mer jeg gjorde, desto mer skjønte jeg at jeg gikk ut av mandatet mitt, for jeg fikk resultater, men jeg fikk samtidig kritikk fra kollegaer om at jeg ikke skal drive å gå hjem til elever og snakke med foreldrene, for det er ikke mitt ansvar. Det skal andre gjøre enn meg, det finnes kontaktlærere det tjenester og barnevernet og en del andre apparater som skal gjøre det og ikke jeg som er assistent, ikke sant? Men jeg hadde relasjon til eleven, og det var meg eleven var trygg på, og derfor så følte jeg en moralsk forpliktelse til å bidra, og for meg kostet det ingenting, jeg hadde lyst til å gjøre det, og jeg fikk jo kjempegod kontakt med både elevene og foreldrene og fikk et godt samspill som førte til unike resultater med den eleven. Så jeg følte på et punkt at det var dette jeg egentlig ville jobbe med. Jeg vil ut og jobbe kirurgisk med å hjelpe de mest sårbare, og valgte da å gå ut av skolen og begynne å jobbe på oppdrag fra barneverntjenesten hvor jeg nå har operert i over 20 år,  nærmer seg 25 år. Så det er på en måte bakgrunnen og bakteppet for at jeg også havnet i ledelses sporet, fordi i forlengelsen av å jobbe med ungdommer så har jeg også hatt gleden av å ansette flere kollegaer som også har lyst til å jobbe med å hjelpe disse ungdommene. Og når du er først inn døra fordi du er den stifteren av stiftelsen, så blir du også lederen til alle du ansetter naturlig nok. Så plutselig så satt jeg der med et ansvar for 65 ansatte og måtte ha en hms plan, møter og en tillitsvalgt som du må forholde deg til, og økonomi administrasjon som gjør at du får en bratt kurve for læring av hva som må til for å lykkes som kall det bedriftsleder, når det egentlig er ungdom du vil jobbe med. Så jeg lærte utrolig mye, både i samspill med elevene, men også med de voksne som du har ansvaret for. At det er ikke bare bare å ha personalansvaret. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort faktisk. 

 

Silvija: Jeg er veldig fascinert av dette begrepet, at du jobber kirurgisk, altså veldig presist med hvert individ. Jeg tror man blir glad i et land, ett menneske av gangen, man bygger opp en bedrift, et menneske av gangen og man endrer verden, kanskje også et menneske av gangen. Og det glemmer vi litt i disse systemer, og av og til i jag på resultater. Jeg har akkurat tatt min første husmorferie ever i livet, og den gikk jeg masse turer på, men jeg har hørt på to bøker som virkelig har skrudd hodet mitt altså. Den ene er Dan Sullivan som kanskje er den største mentoren for gründere i verden. Veldig psykologisk filosofisk, og den ene boka heter Focus on the game, not the gap. Altså vi er så innmari flinke, særlig som entreprenører å tenke på alt det vi ikke har fått til enda på vei til et ideal som beveger seg hele tiden istedenfor å fokusere hver dag og hvert år på det vi har fått til. Den andre enda viktigere boken er Who not how, og det dreier seg da veldig mye om å få til dette her med veldig sterk relasjonell ledelse, og jeg tror at de bøkene ville vært veldig sånn sterk parallell til det du driver med, som for meg høres ut som å se menneskene og få dem til å se seg selv og få dem til å forstå hva de har å gi og hvordan de kan gi det.  

 

Marco: Ja, jeg tror jo, at når man jobber med mennesker og uansett i hvilken form, så tror jeg man oppdager de samme ting etter hvert. For det er en del mønster som går igjen. Vi oppdager hva som er sannheter og noen av de sannhetene, de må noen enten bruke fordi man er bevisst på de ellers, eller så har man ikke et forhold til de. Så du må på et eller annet vis likevel forholde deg til de bevisst eller ubevisst, og derfor så er det veldig lurt å liksom ha en klar strategi på hvordan vil vi nå de resultatene. Og for meg er det så banalt enkelt som at for eksempel at alle som jobber sammen leverer bedre resultater, uansett hva du jobber med hvis du er fornøyd og er i god dialog med de rundt deg. Da er det sånn at da blir det bedre uansett om du driver med basket, om du driver å lager kake eller om du driver med ungdommer så har resultatene en effekt hvis du er fornøyd og du jobber godt med de rundt deg. Jeg tror det er mange som vet det når vi sier det høyt, men vi glemmer det litt, og det vi ofte gjør når vi ikke funker, det er at vi trekker oss tilbake og begynner å gjøre det på egenhånd, også plutselig jobber vi i et landskap men alene, og det tror jeg veldig mange opplever. At teamet er ikke et team, det er bare en felles arbeidsplass, men så jobber alle på hver sin tue med sine oppgaver. Og gjør det de skal og få sin lønn. Også er det på en måte sånn livet er blitt da. Det er litt trist, fordi når folk har jobbet i et team som fungerer, så vet de hvor utrolig mye mer inspirerende og gøyere det er. Det er mye lettere å komme på jobb, det er mye kjekkere å få til resultatene, og det er veldig mye deiligere å dele denne mestringsfølelsen. Så det å få til lagspill er utrolig viktig, og det er ledelse på et helt annet nivå enn bare å lede seg selv. 

 

Silvija: Hvis vi går tilbake til ungdommene, og du ønsker å hjelpe spesielt de som sliter mest eller vanskeligstilte ungdommer. Jeg har inntrykk, og jeg kan veldig lite om faget eller om området at mye av problemet er at ungdomstiden er en veldig vanskelig tid. Barndommen er egentlig en veldig vanskelig tid, ikke sant. Du prøver å finne plassen din i verden. Du vet ikke hva du kan, du vet ikke hva du vil. Så er det masse folk som forteller deg det, også er det også litt for mange mennesker som forteller deg om alt det du ikke er god nok på istedenfor å fokusere på potensialet og det du brenner for. Så hvordan klarer du å hjelpe ungdommene å finne ut hvem de er, hva de kan og hva de vil? 

 

Marco: Da må man gjøre det man egentlig må gjøre som leder, og det er jo å bli kjent med hvem du skal være i samspill med. Det oppfordrer jeg alle ledere, foreldre, trenere, lærere, barnehageansatte å bli kjent med. Bli kjent med den personen du skal jobbe med, fordi at da vil du mye lettere kunne bistå og se hvordan vil du at jeg skal hjelpe deg? Eller hvordan vil du at jeg skal samspille med deg? Hvis du går inn med en slags stil, det er noen som sier dette er min lederstil. Jeg tenker at du ikke bør ha en lederstil, for den bør egentlig være tilpasset den personen, og da kan du ikke komme med en ferdig stil. For da er det litt sånn at folk må tilpasse seg deg for at det skal bli et resultat, og hvis det ikke funker så er det de som er problemet og ikke stilen din, så jeg er veldig opptatt av å snakke med ungdommene jeg skal hjelpe, bli kjent med de, kartlegge hvor er det skoen trykker og hvor er ressursene? Så er det det vi må ta utgangspunkt i. Vi jobber på en måte i faser og relasjonen har fem faser i teorien sånn som vi har laget den selv. Fase en heter: Bli kjent. Vi skal snakke sammen og finne ut, hvem er du, hvem er jeg? Så skal vi bygge tillit og trygghet? I den tilliten og tryggheten så utløses fase to. For da kommer du til å dele mer med meg av det som er litt vanskelig, og det som du synes har vært historisk krevende. Og hvis jeg får vite det, så vil jeg kunne begynne å kartlegge. Så kaller vi fase to for: Kartlegging. For da kan jeg begynne å danne meg et bilde av hvor du står, hva du har opplevd og hvor du er på vei. Så for å få mer om fremtiden så må vi inn i fase tre, og da har vi virkelig begynt å komme oss inn i relasjonen og få et godt fundament i kommunikasjonen. I den fasen, så kaller vi det: Mål, endring og konfrontere. Så vi skal både sette deg noen mål, hvor er du på vei? Vi må ha et kompass, også må vi jobbe litt med hva skal til, hvilke endringer må på plass? Så kan jeg begynne å konfrontere, når du ikke får det til eller trengere en pusj, ikke sant? For av og til, så trenger du at noen dytter litt på deg og ikke bare går rundt og klapper deg på skulderen. Den konfrontasjonen, den kommer først i fase tre. Hvis jeg begynner å konfrontere for tidlig i en relasjon, så vil jeg brenne broer. Da vil tilliten forsvinne og da vil man ikke helt ha lyst til å gå videre. Jeg beskriver det ofte som å gå på date. Du kommer ikke med krav på første date. Det er liksom feilplassert, hvis du gjør det, så er det fare for at ikke det blir date nummer to. Man må bli kjent, man må liksom by litt på seg selv, også etter hvert som man får et sterkere fundament så tåler relasjonen at jeg gir en tydelig beskjed uten at du opplever det ubehagelig fordi du vet at jeg virkelig vil deg vel da. Men jeg må først klare å overbevise om det, så fase tre setter vi oss mål, pusher deg mot de målene og jobber med endring, og jeg kan også rive litt i deg hvis det er nødvendig da. Og når vi har kommet med den nye endringen som gjør at du nærmer deg målene dine, så vil jeg sakte men sikkert måtte trekke meg ut sånn at du blir selvstendig. For jeg vil at du skal klare dette på egenhånd, så ikke du blir avhengig av andre, og da må jeg sakte, men sikkert trekke meg mer og mer ut av livet ditt. Derfor kaller vi fase fire: Selvstendiggjøring. Det er sånn nedtrapping. Det skal man systematisk jobbe med, også stadig lenger tilbake, og på et punkt, så går vi inn i det vi kaller avvikling, hvor vi liksom virkelig ønsker dem lykke til videre i livet og prøver å runde av, og har en minimumskontakt, som bare er der for å sikre. Dette er på en måte de fem fasene som alle egentlig har oppdaget mer eller mindre, og hvis du hopper bukk over faser så får du et resultat som er uheldig type. Typ en lærer som for fort begynner å kreve noe av en elev som de ikke er i posisjon til, så kan man få feil respons fordi eleven ikke er i posisjon. Altså eleven bryr seg ikke nok om denne læreren til å gidde å høre på den og møter da med å bli hard i retur. Så lærere som møter frekke elever som skjeller dem ut og som kaller dem ting eller som truer, det er som regel relasjonene som ikke funker. Da må vi tilbake til start og tenke, hva har jeg gjort her som fører til at jeg blir truet eller blir slengt dritt om istedenfor at han hører på meg. Så jeg har et enkelt prinsipp som heter: Mennesker lytter bedre til mennesker de liker. Det må være aldri glemme. Hvis du driver med kommunikasjon og formidling, så må du forholde deg til det prinsippet for det er en realitet, og du kan velge å la være, men da får du de resultatene du fortjener, sånn som jeg ser det.

 

Silvija: Jeg, jeg har opplevd at dette med konkrete mål og kanskje sånn cirka 90 dagers runde, altså det er et eller annet med kvartalsrytmen også videre hvor man gjør de målene sine litt kjente, det forplikter veldig å dele dette her med en gruppe som holder deg ansvarlig, ikke bare den ene personen, men kanskje flere. Klarer du å bygge inn noen gruppedynamikk og trenger ungdommene mye hjelp med å forstå hvordan de kan sette seg noen konkrete mål?

 

Marco: Noen ganger så trenger de å litt hjelp fordi de ikke har blitt stilt spørsmålet før, ikke sant? Spesielt en ungdom som har vært litt på villspor i en lengre periode, så er det fort gjort at de rett og slett ikke vet hvor de vil, eller hva de vil og hvor de er på vei. De har liksom bare tatt dagen sånn som den er fra dag til dag, også lever de litt sånn fra hånd til munn, også prøver de bare å finne sin sti uten at de har gjort seg noen større tanker. Så når du spør hva er det du vil med livet ditt? Så er de sånn, hva snakker du om, jeg er bare ungdom? Da er det så fint når de begynner å tenke, så har de alltid et mål, men de må av og til tenke litt på det. Noen ganger så er målet noe så abstrakt som at, jeg vil bare bli fotballproff. Så må man spørre, er det alt? Hvilket lag, ikke sant? Kan vi begynne å snakke om det? Hvor langt frem i tid? Hva er tidslinjen, ikke sant? For en fjortenåring som vil være i United om 10 år, så er man 24 og i Manchester United. Det er ganske krevende mål, men la oss ta det som utgangspunkt da. Hva skal til? Så kan vi begynne å snakke om hva er det som skal til og hvilke ferdigheter må du være god på for å havne der?

 

Silvija: Og kanskje du kommer inn på Vålerenga, og da er det game not the gap, ikke sant? 

 

Marco: Ja riktig og da er det sånn hvis vi tenker å snakke om Vålerenga. Vi trenger å snakke om ferdigheter helt sånn konkret og da, sier han, jeg må være god i fotball. Ja det er gitt. Alle skjønner at du må være god i fotball, men en fotballspiller er god på flere ting enn fotball som hva da? Og de er ikke klar over det, ikke sant? Og da kan vi jo si for eksempel er de ekstremt gode på ernæring. De er veldig gode på styrketrening. De er gode på viljestyrke, altså de trener og strukturerer, og planlegger bedre enn de aller fleste. Det er ikke tilfeldig at folk havner i toppen. Det er ikke sånn at Martin Ødegaard bare blir kaptein på Arsenal plutselig. Han gjør noe for å komme dit. Og det han gjør som andre ikke vet, er at han sitter og tøyer ut i cirka 45 minutter daglig for å holde seg myk og sprek. Og spør en fotballspiller, hvor mye tøyer du ut i løpet av en dag, ikke sant? De færreste tøyer ut i det hele tatt og noen tøyer kanskje i 10 minutter på en trening, men å sitte og tøye ut etter trening for å få de myke, gode og smidige beina som han har, det har han jobbet for, og det er selvdisiplin, for det er dritkjedelig å tøye ut. Så det er litt sånn, hva er det Haaland gjør for å hele tiden være den raske, sterke spilleren han er? Han trener styrke, men da blir han treig, og derfor må man trene sprint, ikke sant? Så han har alle disse ekstra tingene som han gidder å trene, og da kan vi gå inn på viljestyrke og jobbe med det. Og viljestyrke vet alle av forskning er hovedingrediensen til å bli suksessfull, uansett hva du driver med. Det er at du gidder å gjøre det lille ekstra som alle andre ikke gidder. 

 

Silvija: Jeg har ikke navnene foran meg, men jeg har lyst til å dele med deg to historier fra denne ferskeste boka i hodet mitt, og det er denne Game not the gap. Altså ideen er at du er her som en gründer, så må du på en måte bestemme deg akkurat sånn som det du sier, akkurat det du gjør med ungdommen. Her vil jeg være om 3 eller 5 år. What does success look like? Og så er vi gründere veldig flinke så se at, vi har kommet hit, og det var en sånn reise, også ser vi at målet har beveget seg hit i mellomtiden. Langt borte, ikke sant? Også ser du at det må mer, det må mer, også brenner vi ut, men det er litt sånn for ungdommen. Jo større du blir, jo større mål får du, og det er aldri godt nok, og den der aldri godt nok er utrolig farlig. Jeg er i faresone selv, men to historier som jeg synes var så slående fra denne boka. Den ene dreier seg om en av tidenes beste baseball spillere. De er ekstremt godt betalt når de har veldig høy rate, og han sjokkerte alle de andre og gjorde dem skikkelig forbannet alle disse andre nivå en hittere eller hva de nå heter, fordi han sa at for ham holder det med 60%. Det er det ville tilby ham som hans markedspris i lønn, også ga han gjenværende 40% tilbake til klubben og sa at jeg vil ha en super god nummer to. Og denne nummer to gjorde hans spill og teamets resultater ekstremt mye bedre. Så satse på teamet, tenke helheten, ha god backup også videre. Og det er disse her coaches også som klarte å få teamet til å se at vi feilet nå, det er lov å deppe i 5 minutter, også skal vi snakke om hva skal vi gjøre annerledes neste gang, også er vi ferdig med dette her da. Den andre historien vår om en ekstremt god sånn speed skater som var ekstremt god, men hver gang på konkurranser, så låste det seg. Han var liksom jinksa, trodde han, også når han bestemte seg at nå er det slutt og siste siste løpet, så tenkte jeg han på gleden av å gjøre det han gjør. Hvorfor digger han sporten og hva den sporten har gitt ham istedenfor å tenke på verdensrekorden, så tok han en verdensrekord som jeg tror fortsatt står. Og det er dette med verdien av sånne arenaer som sport. Der har jeg lyst til at du skal snakke litt om. For jeg tror at vi fokuserer så mye på skole og jobb, men jeg tror at sport som en utviklingsarena er vanvittig viktig og kanskje spesielt viktig for gutter. 

 

Marco: Ja, altså idretten er jo i viktig for alle. Både for de som vil satse og de som bare har lyst til å leke med venner. Det er en arena hvor du kan vokse som menneske. Jeg har ofte sagt det, at vi må først og fremst huske på, at idretten skal hjelpe oss å utvikle oss som sosiale vesen. Og hvis ikke den gjør det, så er det forgjeves. Altså hvis idretten gjør at du blir en god fotballspiller, men du blir uspiselig som menneske, så mener jeg at da alle tapt for det har du også. Fordi det er begrenset hvor lenge du kan være en rik idrettsutøver før du da bare blir en rik idiot som ingen har lyst til å ha noe med å gjøre når du er ferdig som idrettsutøver. Så det er viktig å lykkes som mennesket først. Og derfor så er jeg opptatt av at vi må bruke idretten til det. At vi utvikler de sosiale ferdighetene til en utøver, enten det er individuell utøver eller lagspiller, for å forstå at alt handler om samspill, selv han som driver med løping alene. Karsten Warholm deler alle premiene sine med treneren sin fordi at de er et lag. Og når treneren legger opp, så legger Karsten opp, og det har han sagt rett ut. Hvis du slutter så slutter jeg. Et lag er alltid sterke når de er i et fellesskap. Det gjelder på jobb like mye som et idrettslag. Så det å lære det som barn tidlig er utrolig viktig. Jeg synes det er synd at ikke vi kan ta den holdningen med inn i skolen og faktisk lære at et klasserom er et lag. Det er det viktigste laget ditt i et helt år. Vi skal stå sammen, vi skal backe hverandre, vi skal hjelpe folk opp igjen når noen har gjort noe dumt eller svart noe feil eller fått et dårlig resultat. Så skal laget backe deg. Det føler jeg at vi rett og slett ikke klarer å gjøre godt nok i skolen dessverre. Jeg mener at hadde jeg vært kunnskapsminister, så hadde jeg umiddelbart byttet ut ordet klasse med lag. Så jeg hadde sagt lag 1a, lag 1b, så hadde folk skjønt intuitivt at, nå er vi et lag. Også jobber vi som et lag gjennom året. For det som er virkeligheten er at det er veldig mange lag i klassen som ikke fungerer. Det er dysfunksjonelt. Det er lagutøvere som ikke har noen å snakke med i friminuttene, det er virkeligheten. 4% av ungdommen i Norge i dag har ingen å snakke med friminuttet, det vil si en elev per 25. Så hvis en klasse består av 25 elever, så er det en elev i hver klasse som ikke har noen å snakke med hver dag i friminuttene. Det er krise, og dette gjør vi dessverre ikke nok med. Og hadde man ansvarliggjort laget for å sikre at alle på laget ditt har det bra, så hadde det sannsynligvis løst seg. For løsningen ligger i miljøet og ikke blant oss voksne, men det er vi voksne som er kloke regissører og tilrettelegger for det. Så jeg synes liksom ofte at idretten gjør mye riktig intuitivt, fordi at vi er et lag. Det er logisk at det er lurt å ta vare på fotballaget ditt, fordi vi sitter i samme båt når vi skal spille kamp til helgen, men det samme bør gjelde i klasserommet. Så det du refererer til med den historien med han, som endret fokus fra resultat til gleden av å drive med idretten sin, også kommer resultatet plutselig. Det er ikke tilfeldig at det skjer. Vi jobber mye på den måten, og det er at vi rett og slett hjelper ungdom å rette fokus på oppgavene de skal gjøre og finne gleden av det, eller se verdien av det eller skjønne hvor viktig det er. For av og til så skal vi ikke gjøre ting fordi det er gøy. Jeg prøver å si det også til ungdommer. At hvis et fag er kjedelig, så betyr ikke det dermed at du kan få lov å kaste kortene og si, men det er kjedelig, jeg liker det ikke, men sånn er livet. Av og til må du gjøre det som er kjedelig, men spørsmålet er, er det smart å gjøre det likevel? Og hvis svaret er ja, da må du finne kraften til å gjøre det likevel. Så jeg prøver å si til elevene at det finnes to motorer i deg. Den ene heter lyst alt du har lyst til, det går av seg selv, det er helt nydelig, men du må vekke den andre motoren i deg og den heter, er det smart, er det lurt, bør jeg gjøre det? Fordi det kalles viljestyrke, og den motoren må vi trene opp. Det andre går av seg selv, den har vi drevet med siden vi var små. Alle elsker det de har lyst til, men allikevel så må du gjøre det du ikke har lyst til. Så hva er det vi kan bruke idretten til? Jo, vi kan lære barn om det, men det kunne vi også brukt klasserommene til. Det kunne vi brukt alle arenaer til, det kan vi bruke speideren til, ikke sant? Og i speideren så gjør de sikkert mye av dette, med å liksom holde ut litt til og bite tenna sammen og prøve litt til og samarbeide, og alt det som egentlig er suksessoppskriften for å lykkes i livet. Så om du er en leder i et stort konsern, eller om du er en elev i et klasserom, så er egentlig de samme prinsippene gjeldende for alle, og det er, at står dere sammen og jobber som et team, så går det bedre. Og hvis du i tillegg kan bite tenna sammen når livet blir vanskelig, så går det også veldig mye bedre. Så det er liksom de to tingene jeg prøver å lære mine tre barn hele veien. At det er det livet handler om. Du skal samarbeide med andre og at du skal pushe deg selv opp og fram og heie deg selv fram. Og ja, det er kjekt at vi kan ha det gøy, men det er ikke alltid løsningen på alt da. Av og til så må vi rett og slett gjøre vår plikt også. 

 

Silvija: Du, to kommentarer til skole også har jeg to spørsmål til, også har vi altfor kort tid. Kommentarer til dette med skole. Jeg har også en teori om at skolen har en utdatert modell som baserer seg i litt for stor grad på individuelt arbeid og konkurranse. Du skal egentlig ikke konkurrere med de andre i klassen, og det er visse forventninger til en normal kurve når det gjelder karakterer også videre som gjør at ikke alle kan få a-er også videre. Så det er en innebygget konkurranse der, mens det egentlig burde være samarbeid. For det er det vi lever med og av senere i livet. Du skal egentlig konkurrere med deg selv, sånn som du var i går. Så her kommer denne motoren inn og motivasjonen for hvorfor lærer jeg dette her? Så det å hjelpe folk å finne denne motivasjonen bak forskjellige fag. Helt fra barndommen, så husker jeg de fagene jeg endte opp med å like, og jeg endte opp med å digge matematikk, men det er fordi jeg hadde en lærer som klarte å gjøre det så relevant, så levende, så spennende, så provoserende, at det ble et fantastisk spennende fag. Istedenfor geografien som kunne vært minst like spennende, men da lærte vi bare om hvor mange tonn korn produserte Russland i 63 og 64, altså du skjønner. Så dette med å fokusere på teamarbeid fra helt tidlig alder, og dette med å konkurrere med seg selv istedenfor med andre med den personen du var og skal bli. Så har jeg lyst til å spørre deg, i hvor stor grad gjelder disse tingene vi snakker om nå, altså idrett og barn, også om voksne mennesker og profesjonelt liv, altså profesjonell ledelse? Det er det ene, og det andre er at jeg har lyst til å snakke littegrann om forebyggende arbeid også. 

 

Marco: Jo, altså det gjelder i aller høyeste grad. Jeg har oppdaget det at å hjelpe en ungdom som har det vanskelig i et liv som trettenåring kan ligne veldig på å hjelpe en voksen som står fast i næringslivet. Det er ganske like prosesser. Det er like mentale feller man går i. Det er de samme løsningene man ser etter. Det er liksom den indre løsningen, hvordan man endrer blikket og finner alternativer og problemløser problemløser inne i hodet sitt. Det som er interessant når vi ser på Elon Musk som lager en skole til sine egne barn og andres barn. Han har en egen liten skole nå for sine nærmeste. Det er interessant at et av fagene hans heter problem solving, ikke sant? For han vet at det er det faktisk som er viktig å lære som en egenskap. Fordi du vil komme opp i situasjoner som krever at du må tenke utenfor boksen og prøve å løse istedenfor å se på problemet som overveldende og vanskelig, så skal du liksom angripe det med å finne ut, hvordan løser jeg det? Og ikke minst hvem kan jeg søke hjelp hos for å løse det. Sånn at, for å lære så tidlig som mulig som mennesker, at når jeg har det vanskelig og ikke får en løsning selv, ja da må jeg snu meg til høyre og venstre, og finne noen i nettverket mitt som kan hjelpe meg med dette her. Og det ser vi jo nå er en av de viktigste egenskapene barn og unge skal lære som ungdommer, fordi ungdommer og psykisk helse, det er en kjempestor utfordring om dagen, og en stor felle ungdom går i er å tro at når problemer blir for store og det blir for ubehagelig å være meg, så må jeg bare skjule det bedre. Så det å tenke tanken, at hvis jeg sier dette til noen, så blir det verre den løgnen der er det veldig mange ungdommer som går med i mange år før de skjønner at dette burde jeg ha tatt opp med noen for lenge siden. Og når de som voksne får hjelp og ser at oi dette lot seg jo løse, så går jeg og tenker, oi har jeg gått og hatt det sånn i 10 år for ingenting. Og det er virkeligheten. Så det å liksom lære så tidlig som mulig, at når du ikke kommer en vei og ikke klarer å finne løsninger, så er det ingen skam å be om hjelp. Det er ingen mennesker som er laget for å løse sine vanskeligheter alene. Så det er liksom sånne ting jeg tenker at vi bare rett og slett underkommuniserer. Både i skolen, men også i næringslivet. Og det er nok av voksne som går rundt å være redd for å bli en en verkebyll eller en belastning for enten lederen sin eller kollegaene sine, og derfor så går de rundt og har det vondt og vanskelig. Også når vi da i tillegg kombinerer med en sånn typisk norsk kultur som er at vi ikke må være til bry, fordi selvstendighet er så viktig for oss, så har du lagt enda en list for at det skal bli vanskelig å be om hjelp. Så derfor sier jeg ofte til et team i enten offentlig sektor eller i privaten. At hvis du vil ha et bra lag, så må vi tørre å være litt til bry med å be hverandre om hjelp. Kan du bistå med dette prosjektet, kan du svare på det spørsmålet her for meg. Det er noe jeg sliter med, du er god på dette, kan du vise meg? Hvis man ikke gjør mer av det, så får man heller ikke det gode teamet. Så det er liksom litt ironien da, for jo mer vi gjør av det, jo mer tillit bygger vi oss hverandre og jo, mer verdifulle føler vi oss hos den andre som ber meg om hjelp, men vi skal likevel ivareta selvstendigheten som da ødelegger dette teamet. Så dette gjelder i aller høyeste grad både i skolen og hos voksne i næringslivet. 

 

Silvija: Og forebyggende arbeid, er det overføringsmuligheter mellom det du gjør for foreldre og barn til ledere?

 

Marco: Ja. Foreldre er jo ledere ikke sant. De er kanskje de viktigste lederne i verden, så det er direkte overførbart. Det ene er sterke bånd og private ting som er våre barn og det andre er ansatte, men i begge tilfeller, så ønsker man det samme. Man ønsker å inspirere og veilede og hjelpe folk å finne sitt potensiale og løfte seg selv opp og fram. Om du da driver med det ene eller andre i næringslivet, eller om du er forelder mot barnet, så er det, det samme målet, og da er det egentlig de samme teknikkene og de samme fremgangsmåtene. Så bli kjent, finne ut hvor er ressursene, hvor begrensningene, hva trenger du hjelp med? Hva kan jeg gjøre for deg? Det er liksom samme fremgangsmåte. Bare det ene er veldig mye viktigere enn det andre. Det er så mye viktigere å få barn til å lykkes. Voksne har et litt større ansvar for også å melde ifra enn barn har. Så i foreldrerollen, så har jeg et dobbelt ansvar. Jeg har både ansvar for å være en god samtalepartner og veileder, men jeg har også et ansvar for å hjelpe deg å sette grenser for deg selv når ikke du klarer det fordi du er for ung til, mens en voksen kan man forvente litt mer av. Selv om der også er det mange som trenger å bli hjulpet med å sette grenser. Vi må huske at ledere har lov å pålegge en ansatt ferie når vi ser at nå jobber de for mye. Du klarer ikke å ta vare på deg selv, nå må jeg hjelpe å ta vare på deg. Så det er liksom en del sånne valg vi som ledere også må må ta av valg på vegne av andre, selv om de er voksne da. 

 

Silvija: Marco, det er så mye mer jeg hadde lyst til å snakke med deg om, og det ene er også dette med inklusjon og mangfold, det har vi nesten ikke berørt, men la oss love at vi har det til gode også snakker vi om, hvordan klarer man å bruke mangfoldet istedenfor å prøve å nøytralisere det? Det er jeg veldig opptatt av. 

 

Marco: Ja, og jeg tror alle som har jobbet i lag som fungerer godt, har jo fått med seg at laget består av forskjellige kvaliteter. Og mangfold er ikke bare hudfarge, religion, etnisitet og kultur. Mangfold handler også om at vi må ha den som er kreativ, og samtidig han som liker å planlegge, og hun som hun som elsker å skape et godt fellesskap, og den som liker å ha prosjekter som hele tiden dundrer av gårde. Altså alle disse motsetningene som kommer sammen som skaper friksjon i et lag, er samtidig også det som styrker laget til å være komplett. Så da må liksom den enkelte som er i det laget bare ta innover seg at god kjemi, det får vi oftere med de som vi har en felles interessene med, men dårlig kjemi ofte er den friksjonen som kan oppstå på grunn av ulikheter. Samtidig er det de ulikhetene som vi har laget komplett, så du må på en måte forstå det, at skal du ha et godt og komplett lag, så må jeg si takk og farvel til god kjemi og heller jobbe for at laget opprettholder en vennlighet, respekt og en verdighet i alle samtaler, som krever mer fokus og mer arbeid for den enkelte, men samtidig gir det mye mer vekst da. Så derfor oppfordrer jeg alle til å tenke at, nå i 2021, så har vi sjansen til å enten irritere deg grønn over andre på jobben som er annerledes enn deg, eller tenke med meg selv at den merkelappen kan jeg ta ned, også kan jeg heller prøve å gi dem en litt rausere merkelapp og tenke at du er annerledes, du er kanskje til og med spennende og du er kanskje detaljorientert istedenfor pirkete. Du er kanskje kunnskapsrik istedenfor nørd. Det finnes så mange merkelapper som kan provosere da som vi kan påføre oss selv og skape friksjon i møte med andre mennesker. Og bare for å si en ting om inkludering. Vi må rett og slett bare litt oftere vinke folk med og oftere si bli med på hva det enn måtte være. Hei, du bli med å ta en lunsj, bli med i dette prosjektet, bli med i denne samtalen, kom og ta en kaffe med meg. Altså hvis vi bare blir bittelitt bedre på det, så får vi jo veldig mye mer inkludering. Inkludering er et flott ord, men jeg trener på det med mine barn med å spørre de, hvor ofte har du sagt bli med eller vinket folk bort til deg? Det er inkludering i praksis. Gjør du det, så er du inkluderende, eller så er du bare en som snakker om det. Så du må på en måte utøve det i fellesskapet. 

 

Silvija: Jeg tror det er et utrolig fint begrep å rett og slett vinke folk med, ikke sant. Og barn lærer i skole at, hvis du spør om å være med i leken, så har ikke de andre barna har lov til å si nei, men hvor vanskelig er det å spørre om å være med, med en gjeng som er ekstra populær eller som gjør noe som du ikke er så god på. Så nettopp det å se og gjøre det med inkludering er kjempeviktig. Du har nå brakt oss veldig nære de to begrepene som jeg tror vil være helt vesentlig for all ledelse. Ikke bare i 2023, men egentlig det neste tiåret. Det ene er dette med positiv friksjon. Det å skjønne at det egentlig er først når det er friksjon at det er en reaksjon, at det er en utvikling, at det er en dynamikk vi trenger. Og det andre er dette her med uendelig transformasjon i alle retninger og i dybde, ikke sant? Vi er akkurat ferdig med korona og en kjempe omstilling, også kommer alt det andre som perler på snor. Jeg tror denne fleksibiliteten som folk må lære å elske, altså at vi mennesker er i en kontinuerlig utvikling. Du er ikke ferdig hverken som 13 åring eller som 33 åring eller som 63 åring. Dette her med å ha ledere som takler både mangfold og nødvendig fleksibilitet, det tror jeg vil være helt vesentlig for å kunne lede folk et godt sted i dette stormfulle havet vi har foran oss. 

 

Marco: Kjempebra oppsummert. 

 

Silvija: Og der blir det nydelig å huske at det begynner- som du sier- kanskje før man er 13 og at alle må med. 

 

Marco: Ja, også har jeg et lite hjertesukk, og det er den der regelen, det er ikke lov å si nei, som jeg synes vi må være litt forsiktige med. Fordi jeg har to jenter og en gutt, og jeg hører at skolene prøver å trene barn på inkludering og lage sånne regler, og vi må ikke overlate inkluderings treningen til harde regler fordi da lærer ikke barn noe. For da blir det at de løper rundt og er politi for hvem som har sagt nei, i stedet for å faktisk lære å inklude. Så vil jeg jo at mine barn skal lære at et nei er viktig å få lov å si. Det er lov å sette grenser, og hva sier vi til barn som på systemnivå på pedagogiske arenaer lærer at det ikke er lov å si nei til hverandre, når de da plutselig 5, 6, 7 år senere skal lære seg at det lov å si nei likevel da, og det er min kropp også videre. Så jeg sier til mine jenter og min gutt, at når noen sier nei, så er det en setning med et utropstegn bak, det må man respektere, men vi må passe på at ikke vi sier nei på en på en kjip måte. Det er lov å si nei på en vennlig måte, og det er lov å markere tydelige grenser og forklare hvorfor? Så hvis noen kommer og vil leke med deg og du sier nei, så bør du forklare hvorfor. For eksempel, du vi er midt i leken det passer ikke nå, men jeg vil gjerne leke med deg i neste friminutt. Det er sånn vi sier nei til venner. Hvis vennen din ringer meg, og sier, du Marco jeg vil ha deg med på middag, så kan ikke jeg si det er ikke lov å si nei, så nå må jeg bli med.

Selvfølgelig sier voksne nei hele tiden, så vi må ikke fornærme barn med regler som ikke funker selv for voksne. Så vi må gi dem reelle verktøy for å bli sosiale vesen. Så hvis jeg vil ha med meg noen hjem og de sier at det ikke passer i dag, men vi kan ta det fredag. Hvis jeg sier til en venn som ringer meg og vil ha meg ut å spise. Nei gå vekk, og sier det to ganger på rad, så har du ikke venner igjen. Det er noe med å lære barn å kommunisere bedre, og det blir vi for sløve på. Det overlater vi for mye til tilfeldighetene, og her må vi skjerpe oss og ikke overlate ting til harde regler da? Vi har også det som heter vennebenken, hvor vi tror at det å sette seg på den benken, så kommer venner og bli venner med deg, også tror de at det blir en inkluderings benk, mens de i praksis har blitt en offentlig gapestokk for barn som er redd for å sette seg der, ikke sant? Og det var en god tanke bak den benken, men det går ikke an å lære barn inkludering ved å sette opp en benk og tro at nå går av seg selv. Vi må hele tiden ha dialog og veiledning. Det er sånn vi blir bedre på inkludering. Og det er sånn vi blir bedre som mennesker. Det gjelder ledere i næringslivet, like mye som ledere i skolen. Du kan ikke lage en regel og tro at nå går det av seg selv. Det må prøves. 

 

Silvija: Veldig bra. Marco tusen takk for en veldig hyggelig, veldig spennende og veldig lærerik samtale om ledelsen av både unge og voksne. 

 

Marco: Takk, i lige måde. Takk for fin prat. 

 

 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.  

Quiz for Case #C1304

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: