LØRN Case #C1331
Hva er stress? (Og hvordan mestre det)
Stress er et begrep som kan ha helt forskjellig betydning for forskjellige personer. Det kan i noen tilfeller ha positive konsekvenser, og andre ekstremt negative konsekvenser. I denne episoden lærer du om stress generelt og teknikker for stressmestring. Tale Skjølsvik gjester Svein Harald Røine og Anders Haakenstad der de deler kunnskap og refleksjoner.

Svein Harald Røine

Foredragsholder

Lederutvikler

Anders Haakenstad

Fagansvarlig helsefag

Faglærer, NKI

"Vanene dine er en stor del av hvordan du takler stress "

Varighet: 1h 28 min

LYTTE

Ta quiz og få læringsbevis

0.00

Du må være medlem for å ta quiz

Ferdig med quiz?

Besvar refleksjonsoppgave

Tema: Moderne ledelse
Organisasjon: Lederutvikler
Perspektiv: Gründerskap
Dato: 230308
Sted: OSLO
Vert: Tale Skjølsvik

Dette er hva du vil lære:


Teknikker for stressmestring 

Hvordan stressmestring er svært sammensatt 

Hva er stress? 

Hvorfor stresser vi?
Positivt og negativt stress 

Mer læring:

The art and science of low carbohydrate living

The biology of belief

The great cholesterol con

Iodine: why you need it, why you can´t live without it

Toxic Legacy: how weedkiller glyphosate is destroying our health and the environment

“Digitalt lederskap og selvledelse”

www.nki.no/studievelger/konflikter-pa-jobben

https://www.nki.no/studievelger/organisasjon

Del denne Casen

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Din neste LØRNing

Dette er LØRN Cases

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. 

Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

En LØRN CASE er en kort og praktisk, lett og morsom, innovasjonshistorie. Den er fortalt på 30 minutter, er samtalebasert, og virker like bra som podkast, video eller tekst. Lytt og lær der det passer deg best! Vi dekker 15 tematiske områder om teknologi, innovasjon og ledelse, og 10 perspektiver som gründer, forsker etc. På denne siden kan du lytte, se eller lese gratis, men vi anbefaler deg å registrere deg, slik at vi kan lage personaliserte læringsstier for nettopp deg. Vi vil gjerne hjelpe deg komme i gang og fortsette å drive med livslang læring.

Vis

Flere caser i samme tema

More Cases in the same topic

#C0250
Moderne ledelse

Marie Louise Sunde

Lege og gründer

HunSpanderer

#C0269
Moderne ledelse

Benth Eik

Administrerende direktør

BlockWatne

#C0313
Moderne ledelse

Petter Sveen

Country Manager

Lineducation

Utskrift av samtalen: Hva er stress? (Og hvordan mestre det)

Hei og velkommen til LØRN, 1500 læringshistorier fra de beste fremtidstenkerne og skaperne. På Lorn.tech kan du lytte, se eller lese alt innhold gratis, men registrer deg for å få tilgang til personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer. 

 

 

Tale Skjølsvik: ​​Hei og velkommen til LØRN og denne serien vi lager sammen med NKI. Serien samler forskjellige samtaler innen temaer fra NKI sine nettstudier og kurs. I dag skal vi snakke om stressmestring og selvledelse. Så pust rolig, her kommer det mange gode tips. Jeg heter Tale Skjølsvik, og i denne episoden har vi besøk av Svein Harald Røine, foredragsholder og lederutvikler, og Anders Haakenstad, som er fagansvarlig for helsefag og faglærer hos NKI. Velkommen til dere begge. Denne samtalen kommer til å bli delt i 2. Første delen har vi tenkt at det skal handle om hvordan stress oppstår, hva stress er og andre del om hvordan man kan forebygge stress, mestre stress og lede seg selv gjennom selvledelse. Men først, vi har to fantastiske gjester. Først til deg Svein Harald. Jeg har hørt noe om at du blir kalt for mester modig, men hvem er du? Kan du fortelle oss littegrann om deg? 

 

Svein Harald Røine: Jo, ja, jeg blir kalt mester modig, eller jeg kaller meg selv mester modig. Jeg skal komme litt tilbake til hvorfor det, men jeg heter Svein Harald Røine og jeg jobber i dag med å leve av å holde inspirasjonsforedrag om å være modig. I 2015 utga jeg en bok som heter “Modig, finn ditt hverdagsmot” som jeg har lest mange ganger og som er innmari bra, som har åpnet opp et foredragsmarked for meg. Jeg er veldig opptatt av tematikken å være modig som du sikkert skjønner. Jeg holder foredrag om det å være modig overfor alle mulige potensielle kunder. Alt fra elever til Equinor til foreldre, studenter og selvfølgelig næringslivet. Jeg mener det er menneskets viktigste egenskap, og derfor så er det å hjelpe og gjøre verdens befolkninger modigere i hverdagen mitt kall.

 

Tale: Er det noen grunn til at du kom inn på sporet med akkurat dette her å være modig? 

 

Svein Harald: Ja, jeg jobbet i næringslivet i mange år. Jeg har tatt siviløkonomutdannelse, jobbet i dagligvarebransjen eller dagligleverandørbransjen i selskapet som Lilleborg, markedssjef i Stabburet, markedsdirektører Gilde Norge, salgsdirektør i Nidar, så har jeg ledet Norges største vinimportør gruppering, før jeg startet for meg selv. Og da jeg sluttet i dette vin konsernet, så gikk jeg gjennom en personlig reise for å finne ut hva jeg skulle gjøre med livet mitt nå. Fordi jeg følte jeg hadde behov for å oppleve mer, også følte jeg at jeg ikke fikk tatt ut det potensialet som bodde i meg. Da var jeg på en reise som jeg blant annet har skrevet i om i boken min, hvor jeg innså at alt dreide seg om at jeg ble begrenset av frykt. Og at det er det å være modig som er nøkkelen for egentlig selve livet. For å utvikle seg, for å få nye opplevelser her i livet, og det er så lett å la være å være modig. Det er så lett å la frykten holde deg tilbake. Da innså jeg det at å være modig, det var kanskje nøkkelen for at jeg skulle leve et fullverdig liv. Også innså jeg det, at når jeg var i den prosessen, så var det akkurat det samme alle egentlig føler på. Vi har frykt som begrenser oss i hverdagen på alle mulige arenaer. Frykt for å bli avvist, frykt for å bli avslørt at vi ikke er gode nok, frykt for å miste noe vi allerede har, frykten for å bli latterliggjort, frykten for det som er ukjent. Og når jeg begynte å se hvordan dette påvirker livet til alle mennesker, så innså jeg det at her er det en stor jobb å gjøre, og her har jeg funnet mitt kall. 

Tale: Jeg har kjent litt på den frykten etter at jeg meldte meg på stand up kurs, så for meg er det er ganske modig. Jeg har foreløpig stått på scenen en gang, og det kommer en gang til, men jeg tror vi alle kjenner litt på den frykten for ting vi ikke er så veldig gode på, og ting vi ikke kjenner til. Før vi går videre til deg, Anders. Hvordan henger modighet sammen med stress? 

 

Svein Harald: Det henger veldig godt sammen. Stress, det er jo i utgangspunktet en normal reaksjon i kroppen som er positiv, men hvis man kjenner på stress over tid, så kan jo det bli en bli veldig negativt for kroppen. Stressreaksjoner det opplever du veldig ofte, som du nevnte nå, i situasjoner hvor du skal prestere. Holde et foredrag eller tale eller hva det måtte være. Fordi stress kommer av frykt, man blir stresset av frykt. Så det å være modig, det er jo å trosse denne frykten og gjøre det likevel. Det er jo når du da kjenner at du presterer at det går bra. Som oftest når du trosser den frykten så går stressnivået ned. Stress er også et supert virkemiddel for å bli skjerpet, ikke sant? Det er kjempeviktig, for det setter alle sansene i gang. Så bare ta et eksempel, når jeg går på en scene og ikke kjenne på stress eller frykt og ikke er nervøs, så presterer jeg mye dårligere enn de gangene jeg har litt stress i kroppen. Så modig, det er da å tråkke gjennom frykten, tråkke gjennom stresset og gjøre det likevel. 

 

Tale: Fra mister modig over til deg, Anders. Hvem er egentlig du? Jeg vet at du er sånn over gjennomsnittlig opptatt av mat og trening, men kanskje vi kan få lære å kjenne deg littegrann bedre også? 

 

Anders Haakenstad: Ja, det er i hvert fall to hjørnesteiner i livet mitt, som jeg bruker mye tid på personlig naturligvis, men som jeg også praktiserer i mitt eget foretak på siden av det jeg driver med på NKI? Jeg da kalle meg for insta fysiologen, men på NKI, så er jeg jo da fagansvarlig, men det hender jeg får lov da bare ren interesse og undervise for studentene også, rett og slett fordi jeg synes det er gøy da. Jeg er i utgangspunktet ikke faglærer da, men på det med trening og kosthold holder jeg kanskje mest på med på i mitt eget firma som stadig vokser på. Jeg holder jo også foredrag for næringslivet, eller om du har vært på skoler eller idrettsdag, eller hva det måtte være. Også konsulterer jeg med kunder som jeg vil si at 95% av tilfellene er det folk med autoimmune sykdommer, hvor naturligvis, særlig kosthold er den aller viktigste faktoren å fokuserer på, men særlig også stress. Siden jeg da er insta fysiologen, så handler det jo egentlig om, hva er det som gir oss den indre likevekten som gjør at kroppen vår fungerer optimalt. Der er både trening, kosthold og stress veldig viktig for å ha den indre likevekten, sånn at alle cellene i kroppen gjør at vi holder oss friske. Så det bruker jeg naturligvis mye tid på å, og promoterer da innenfor forskningsbasert innenfor rundt det her på Instagram under navnet insta fysiologen. 

 

Tale: Så vi har mister modig og insta fysiologen med oss i dag. Det er kjempeflott. Du har en gang kommet med en quote som går som følger: “Before you heal someone, ask him if he is willing to give up the things that made him sick” fra Hippokratis. Kan du si noe om hva du legger i det, eller det sitatet? 

 

Anders: Ja, altså alt du kan tolerere er man ikke villig til å endre på. Og når du jobber med nok personer, så ser du at alle lider gjerne av et eller annet, eller har mye helseplager, men folk er veldig gode til å tolerere det. Jeg vet ikke hvor mange jeg har konsultert, og du spør de, hvor villig er du til å bli frisk? Hva er du villig til å gjøre? Folk sier jo alltid selvfølgelig at de er villig til å gjøre hva som helst, men så fort det begynner å blande inn ting de kanskje må gi opp, så blir det verre. Sånn som autoimmune sykdommer, da er tarmen et veldig essensielt organ. Og mange ganger så må man rett og slett fjerne eller eliminere ting fullstendig fra kostholdet sitt. Det innebærer veldig ofte korn og melk som det er noe vi baserer det norske kostholdet veldig på. Det sekundet du begynner å blande inn såpass store innhogg i det daglige kostholdet deres, så er det ikke nødvendigvis, at de er like villig til å gi opp de tingene som er med å opprettholde sykdommen deres. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har opplevd folk som virkelig ber på sine knær, helt til de skjønner at det er det de må gi opp og da er ikke nødvendigvis at de gir det opp. Så derfor synes jeg den båten er er veldig passende. Da er det ikke noe vits at jeg i andre enden prøver å overbevise folk. Eller, jeg kan ikke tre noe over hodet dem som de ikke er villige til å endre på da. 

 

Tale: Ok, det var en veldig god innledning. Da må vi begynne med stress. Da må vi begynne å stresse litt. Hva er egentlig stress Svein Harald? Og kanskje du kan si noe i den forbindelse om hvordan det oppstår? 

 

Svein Harald: Stress er en helt nødvendig og normal reaksjon i kroppen vår som settes i gang når vi blir utsatt for en fare eller trussel. Og det er jo i all hovedsak positivt. Det er jo fordi det skjerper sansene våre. Det gjør at vi er mer alert når vi blir utsatt for situasjoner som er krevende. Utfordringen er hvis man står i den situasjonen over lang tid, så vil stresset kunne bli negativt og vil kunne påvirke kroppen vår og det mentale og egentlig hele kroppen på en negativ måte, men i utgangspunktet er ikke stress noe negativt. Det er en viktig funksjon for at vi skal kunne håndtere det livet kaster mot oss på mange måter. 

 

Tale: Så det er ikke sånn at negative hendelser medfører negativt stress og positive hendelser eller medfører positivt stress. Det er ikke sånn man tenker på det? Man tenker mer på effekten, at det kan også være positivt at man får stress av negative hendelser på en måte? 

 

Svein Harald: Ja, egentlig når du sier det på den måten så tror jeg det. At du får ikke nødvendigvis negativ stress av en negativ situasjon, det behøver det ikke nødvendigvis gjøre. For du kan se mange som f.eks er i en ulykke. Du får stressreaksjon, stressreaksjon du er skjerpet og du går inn i å bruke disse fight flight freeze modusene, men det slår jo inn og kan gi oss en positiv reaksjon, selv om det er en negativ hendelse. 

 

Tale: Du snakket også litt om stress, pasienter og personer du har møtt i sta Anders, hva tenker du rundt stress? Har du noen tanker rundt hva stress er og hvordan du har erfart det gjennom den erfaringen du har? 

 

Anders: Ja, absolutt. Jeg tenker jo naturligvis som en fysiolog og tenker veldig fysiologisk på det. Jeg er opptatt av definisjoner. Som jeg snakket om, så tenker jeg på det som den indre likevekten vi har, eller som man på fysiologispråket kaller homeostase. Kroppen er veldig opptatt av å holde en sånn indre likevekt hele tiden. Og egentlig enhver ting som truer eller utfordrer den likevekten hvor vi må kompensere på et vis, det kan man kalle en stressor, eller noe som ødelegger eller forstyrrer den homeostasen, som jo da setter i gang denne kjedereaksjonen med adrenalin, noradrenalin og kortisol. Jeg tror det er litt viktig å kalkulere inn, fordi vi nettopp er utsatt for veldig mange typer stress. Tenk om du har en tiger eller noen som skyter etter deg, selvfølgelig blir du stresset da, men om du går på trening, så utfordrer du jo homeostasen din. Eller når du bader i kaldt vann, når du spiser, når du argumenterer med noen, skal på scenen. Altså alle disse tingene er jo egentlig en form for stress, og det er jo klart at når det blir for mange av disse sånn at vi ikke kan håndtere det. Det er jo da det kan ende opp med å bli kronisk, og det er da man ser at helsen din går raskt ned i en spiral nedover og fremkalle sykdom. En ting har lyst til å ta med der i forhold til dette med hvordan man opplever stress. For det ble gjort et veldig interessant studie som så på dødeligheten til folk, som begge var stresset, men hvordan de opplevde stress. En gruppeopplevde stress som positivt og en annen opplevde det som veldig negativt. De som opplevde stresset med en behjelpelig del av hvordan de responderte på situasjoner, de så på det som en viktig og behjelpelig del. De hadde ikke den økte dødeligheten. Så det viser jo bare hvordan vi opplever eller oppfatter stresset, og at det faktisk er veldig viktig. 

 

Svein Harald: Jeg vil jo tro at vår personlighet påvirker også hvordan vi oppfatter stress. Jeg synes jo det er ganske interessant å se. Det er noen personer jeg kjenner som alltid har kapasitet til å gjøre noe mer. De er så aktive hele tiden, og spør du de om noe hjelp, så stiller de alltid opp.  De har en kapasitet og høyt stressnivå, men de lever veldig godt med det. Også har du andre som aldri gjør noen ting, og får de en ekstra oppgave uten at de har noe å gjøre, så blir de så stressa at de går rett i kjelleren. Så jeg tror nok litt personlighet også påvirker dette i stor grad. 

 

Tale: Det høres også litt ut som at det har noe med trening å gjøre. Litt sånn trening på å stå i situasjoner og ta på seg mer. Jeg vet ikke om det var det du hadde lyst til å kommentere, Anders, men jeg gir ordet til deg. 

 

Anders: Jeg har lyst å si noe i forhold til personlighet her. Jeg skal ikke avsløre at jeg sitter og ser på trash tv, men jeg synes Doktor Phil har en veldig sånn god quote på det. Han sier at “perception is reality”, og det er jo kanskje noe av det viktigste med stress. Det må ikke være en reelt stressende situasjon som du må håndtere. Det holder at du tror den er stressende. Så det betyr at du kan egentlig sitte i alle verdens tryggeste omgivelser og allikevel oppleve den samme formen for stress for noen som faktisk står i en livstruende situasjon. Det gjør jo at stress kan bli virkelig dødelig, hvis ikke du sitter litt barnevakt for dine egne tanker. 

 

Tale: Så man må altså jobbe med seg selv litt for å sikre eller jobbe med hvordan man opplever forskjellige situasjoner. Er det sånn å forstå? Hvordan kan vi trene på noen måte for å håndtere og oppleve mindre stress? Har dere en tanke rundt det? Kanskje du kan begynne Anders? Det kan være å trene på mange måter, kanskje mentalt, men også fysisk? 

 

Anders: Ja, det viser seg jo i hvert fall at de som driver med fysisk trening er mye mer motstandsdyktig mot stress, det er jo ikke noe tvil om, men akkurat hva som gjør det er jeg litt usikker på. Det handler jo- hvis jeg husker psykologifaget jeg hadde tilbake når jeg studerte riktig- så er det jo dette med at utfordringene må være tilpasset ferdighetene. Det gir forsåvidt mening. Så hvis det farligste i hele verden er å gå og snakke på en scene, så kanskje ikke kast deg over det med en gang. Begynn med å øve litt foran foreldrene sine ved middagsbordet? Eller altså, det må da være en samhandling mellom utfordring og ferdigheter. Så bygger man jo opp den toleransen for å kunne håndtere noe der som alle andre steder. Sånn som du ville gjort på treningsstudio med å løfte vekter, eller eksponere huden din for sol eller hva det måtte være. 

 

Tale :Vi skal komme masse mer inn på stressmestring, men før vi forlater hva stress er, så hadde jeg lyst til å spørre deg Svein Harald om dette her med forskjellen på situasjonsstress og underliggende uro. Kan du kommentere litt på det? 

 

Svein Harald: Ja, situasjonsstress, det er jo stress som er påvirket av at du er i en situasjon hvor du føler at du ikke mestrer situasjonen og kjenner da ikke har en mestringsfølelse for å håndtere det. Du vet ikke hvordan du skal løse det, også får du da en stressreaksjon som følge av det, eller en fryktreaksjon som igjen gjør deg stresset. Mens underliggende stress, det er jo mer at du har vært i en situasjon over lengre tid, og at det har satt seg i kroppen og at du da på mange måter, uansett hva som skjer rundt deg, så har du et ubehag som ligger der. La oss for eksempel si at man har hatt et samlivsbrudd, og det går over tid. Så er det jo ikke akkurat selve bruddet i seg selv, som er en situasjon. Det har skjedd for en stund siden, men du kan fortsatt kjenne på en underliggende stress i kroppen som påvirker deg i livet ditt uten at du er i den konkrete situasjonen som har trigget i starten kanskje, men ikke over tid. 

 

Tale: Har vi dekket noe av det vi trenger å si om hva stress er, burde vi si noe mer om, er det en følelse? Hvordan kan vi definere det? For det er jo veldig individuelt, tenker jeg. Altså har vi den samme følelsen for stress? Er dette noe som er helt individuelt, eller hvordan måler man det? Har dere noen tanker rundt det? 

 

Anders: Ja, absolutt. Jeg kan kommentere på det. Stress er blitt et sånt begrep man har kastet veldig høyt opp i lufta, og som man bare omtaler uten å egentlig nyansere hva det er for noe? Og det er også ekstremt vanskelig å forske på, nettopp av de tingene vi har snakket om nå. At personlighet spiller en rolle. Hvordan du opplever det er helt forskjellig fra noen andre. Så kan du jo bare lukke et øyelokk, mens andre kan oppleve å nesten være i livsfare, fordi vi er så ulike. Vi er på ulike plasser og har ulike ferdigheter for å håndtere det. Man kan jo selvfølgelig måle den hormonelle stressresponsen med med hormoner, men så er det ikke nødvendigvis at den som skiller ut mest kortisol eller har mest adrenalin er den som enten presterer dårligere eller opplever stresset som størst. Så på noen studier på hjerteinfark, så er det jo egentlig subjektiv opplevelse av stress, hvor man rett og slett ber de nummerere. Arbeidsstress når de kommer hjem og nummererer det på en eller annen skala. Også ser de på det på den måten. Da er det jo veldig subjektivt. Så det gjør det også veldig vanskelig å forske på, men jeg har også lyst til å kommentere der, som jeg husker jeg gjorde et oppdrag for en en lege engang. Noe jeg fant som jeg synes var interessant, det var at den andre hyppigste årsaken til grunnen til at vi havner hos fastlegen er faktisk knyttet til psykisk helse. Sånn at det er bare luftveisinfeksjoner som henger over, og det var rundt faktisk nesten 15% av henvendelsene til fastlege som var knyttet til noe med psyken. Det er ganske mye. Da er det kanskje mer knyttet til en en følelse av noe vi opplever på individuell basis i og med at alle ikke har de samme stressene i livet sitt. 

 

Svein Harald: Det er jo det som gjør stress både interessant, men også krevende. At det er så veldig mange forskjellige reaksjonsmønster på stress. Jeg har flere eksempler på det fra mitt personlige liv. Min mor, når hun blir stresset og hun blir mye stresset, så mister hun stemmen og mister energien i hele kroppen og blir skikkelig dårlig. Så hun bare får sånn hes stemme, og det er stress. Jeg kan fortelle litt mer etterpå hvordan vi har løst det, men det er helt krise. Jeg har et annet familiemedlem som får løs mage når han virkelig blir stresset, så da er det rett på toalettet. Jeg kan miste nattesøvnen. Jeg har vært gjennom et samlivsbrudd og kjent hvordan nattesøvnen bare forsvinner som følge av det, fordi hodet er fullt av tanker og stress. En annen person i familien min ble fysisk syk, og man trodde hun hadde struma og sov altså døgnet rundt. Så det slår inn på kroppen. Det hemmer immunforsvaret, tarmen, man kan få diabetes, redusert matlyst. Det er så utrolig mange ting som stress påvirker, så det er ikke rart at 50% kommer til lege hvor rotårsaken faktisk er stress. 

 

Tale: Det skal vi ta med oss når vi skal begynne å snakke littegrann om stress mestring. Da har jeg lyst til å stille spørsmål til deg først, Svein Harald, hva er stressmestring? Og hvordan kan hver forskjellig person ta tak og begynne å mestre stresset? 

 

Svein Harald: Jeg vil først si at det er to hovedkategorier som du bør dele stressmestring i. Det ene er å unngå situasjoner som gjør at du blir stresset, og det andre er å håndtere når du har blitt stresset. For hvis du tar den dette med å fjerne stresselementer. Et praktisk eksempel på det kan være, når du har mye å gjøre på jobb og du kjenner bare at det rett og slett blir for mye. Så tar du med deg alle disse oppgavene alt sammen med hjem, også ender det med at du ligger og vrir deg i sengen, og du sliter, og du klarer ikke å få sove fordi du kjenner på enorm stress knyttet til det du skulle gjøre. Du burde ha vært ferdig. Du burde ha hatt oversikten. Du har ikke oversikten. Det er tidsfrister også videre. Det er utrolig mye som gjør at du mister nattesøvnen, sover dårlig, har dårlig matlyst eller hva det måtte være. Så stressmestring dreier seg om å fjerne stress elementet. Det er liksom den ene. Den andre delen er når du først er stresset. Da må du ha teknikker og verktøy for å kunne håndtere og komme seg ut av det og få endret sin tilstand. Så det tror jeg kanskje er de to tingene som på helt overordnet nivå er måter å håndtere stress på. Fjerne stress elementene og håndtere stress når de først har kommet. 

 

Tale: Det høres jo på en måte ganske enkelt ut, men jeg vet det å fjerne stresselement. Det er jo ikke sånn at de oppgavene forsvinner når du har tatt det med hjem, eller du har sagt ja til noe som du kanskje ikke burde sagt ja til. Har du noen råd til folk når det gjelder det å få fjernet stresset elementer? Kanskje jeg kan spørre Anders om det? Er det noe vi kan ta med oss? 

 

Anders: Jeg har jo en liten quote som er noe jeg har opplevd selv. Det handler selvfølgelig om å være bevisst, men jeg har lagt merke til at når jeg blir stressa, så kan jeg holde hodet mitt litt sånn “keeps me busy doing nothing”. Det er egentlig fordi at jeg tar med meg, for eksempel som Svein Haralds sa, jobben hjem. Sånn at jeg tenker når jeg er hjemme, at jeg helst lar hodet mitt være på jobb mens jeg er hjemme. Så jeg er ikke helt hjemme, ikke helt på jobb. Så det å være der du er, er viktig. Hvis ikke så ender du bare opp med at du ikke får gjort noen ting av noen noen av delene. Det går jo mer en indre bevissthet og refleksjon, men jeg har naturligvis noen mer konkrete eksempler på hvordan man kan håndtere dette stresset her. For eksempel å gå på trening. Enten trening eller meditasjon, så ser vi at, du får en time out effekt. Det ut at det ser ut til at treningen er med å gjøre effekten større. For eksempel av trening og meditasjon. Der ser det ut til å være ganske lik, men så er det ikke nødvendigvis at det er noe helt magisk med treningen eller meditasjon, men mer at du tar en timeout fra det du vanligvis gjør. Du må ha fokus på noe annet da, så det vil jo bare være en praktisk ting man kan gjøre. Det er noe jeg er dårligst på. At det hjelper jo ikke for meg å dra på trening eller drive med yoga, hvis jeg egentlig bare sitter og tenker på alt jeg ikke får gjort når jeg er der.

 

Svein Harald: Ja, det jeg er helt enig i. For for å følge opp på det, siden du spør om praktiske ting. En ting som jeg lærer på mine lederkurs, det er at på slutten av enhver arbeidsdag så sett deg ned og planlegg alt du skal gjøre neste dag. Bruk de siste 10 minuttene på å planlegge. Få det ned på papir, for poenget er å få det ut av hodet. Hvis du ikke får det ut av hodet ned på papir så kommer du hjem på kvelden og tenker, jeg må huske på det, jeg må huske på det. Så du må få det ut av hodet. Det er en enorm stressfaktor. Så hvis du bruker de siste 10 minuttene eller hvor lenge det måtte være og planlegger hva du må gjøre i morgen, gå det ned skriftlig på et papir, da har du fått det av hodet. Da er du er helt sikker på at det kommer du ikke til å glemme. Så kan du komme deg hjem, og når du da kommer hjem, så kan du senke skuldrene, slappe av og være mer til stede. Og når du legger deg, så slipper du å spinne rundt i sengen og tenke på hva du må gjøre i morgen, fordi det har du allerede planlagt. Det ligger på papir. Og som en bonus til det, eller et ekstra element til det er å ha en skriveblokk ved siden av deg i sengen. Dette kommer jeg litt mer tilbake til etterpå, dette med søvn og hvordan hjernen vår fungerer. Jeg tipper de fleste her har opplevd at det dukker opp masse ideer når du ligger i drømmeland, ikke sant? Og de ideene kan du få på papir. Hvis du våkner, så vend deg til skrivebordet, eller nattbordet og bare skriv det ned, også legg deg etterpå. Da har du fått tømt hodet. Det er å tømme hodet for disse tankene, slik at du slipper å hele tiden tenke, at det må jeg huske på. For da mister man den nattesøvnen, så det er et veldig effektivt virkemidler faktisk. Det samme med mobiltelefonen, ikke sant? Det er et stresselement de lux. Så få av alle lyder og varsler og alt på mobilen for å redusere stress, og du kan faktisk være mer til stede og får mer ro. Det er på mange måter å fjerne stresselementer som bidrar til stress. 

 

Tale: Noen ganger så driver på med litt lederutvikling, og nylig så var jeg i møte med noen ledere, og da var jeg en av de tingene som flere tok opp, var det å skru av dette med varsler på telefonen. For jeg spurte om hva de skulle slutte med, for det må man jo kanskje gjøre hvis man skal eliminere noen av disse stresselementene. La oss, gå litt videre på det der med stressmestring. Du nevnte noe rundt søvn Svein Harald, kan du si noen ting mer rundt det? Hvordan hjernen fungerer, også knyttet til søvn og stress? 

 

Svein Harald: Jeg tror kanskje jeg kan ta litt lengre historie på det, for det er det er ganske interessant. Håper hun tilgir meg for at jeg deler dette. Hun ble syk etter at vi fikk vårt andre barn, og man trodde hun hadde struma og hadde lavt stoffskifte og vi brukte masse krefter og tid på det. Hun sov veldig mye, men så begynte hun etter hvert å bli friskere fordi hun begynte med noe som heter silva metoden som dreier seg om aktiv meditasjon. Han Jose Silva som starter med dette, han var radiolog. Han jobbet med frekvenser, radio og teknologi også videre og han forsto at hjernen vår har også frekvenser, forskjellige frekvenser. Og når vi er våkne, så har vi noe vi kaller beta frekvenser. Og jo mer stresset du er, jo fortere går disse frekvensene. Når du legger deg til å sove, så går du ned på det man kaller alfa frekvenser i hjernen. Lavere frekvenser, og rolige frekvenser. Når du har de frekvensene i hjernen, da er koblingen mellom høyre og venstre hjernehalvdel mye, mye bedre. Og det er når du ligger og sover eller er i drømmeland uten å sove helt, da har du alfa frekvenser i hodet, og da er bevegelsene fram og tilbake i hodet mellom hjernehalvdelene mye sterkere. Det er derfor disse ideene våre dukker opp når vi er sånn i halvsøvne. Fordi da bruker vi begge hjernehalvdelene mer koblet til hverandre. Det viste seg at hovedsaken til at min ekskone var syk, var stress. Og det var når hun da begynte med Silva metoden og drev med denne aktive meditasjonen hvor hun klarte å få hjernefrekvensen ned, det var da kroppen klarte å slippe stresset og gradvis bygget seg opp en sånn resiliens igjen mot stressituasjoner. Så hvis du sover og er stresset og prøve å sove når du er stresset, så får du ikke hjernebølgene og frekvensen ned. Da ligger du med frekvenser i hodet, og det er derfor man ikke skal se på mobiltelefon og se på TV eller drikke kaffe eller gjøre alle disse tingene før du sover, fordi da motarbeider du det du har behov for å gjøre, nemlig å få frekvensnivået i hodet ditt ned. Og beta er normalt, også har du det som vi kaller alfafrekvenser. Det er der du nesten sovner, og så har du noe som heter theta som er akkurat når du egentlig drømmer, men du er fortsatt bevisst, også har du noe som heter delta, som er når du er i dyp søvn. Så når man driver med mindfulness og driver med meditasjon og alt dette, så er hele målet å få frekvensene i hjernen ned på alfa nivå. For det er da man kan begynne å bearbeide både stress og utfordringer og da har du tilgang på hele hjernen samtidig. Hvis du er stresset, så får du bare tilgang på en del av hjernen i praksis. 

 

Tale: Ok, Anders, fra det du har erfart. Har du noe erfaring med for eksempel søvn og trening knyttet til stress? 

 

Anders: Ja, absolutt. Fra min egen erfaring, så kan jeg trene bra, jeg kan spise bra, jeg kan gjøre alle ting så optimalt som mulig, men hvis jeg ikke sover, så ødelegger det egentlig absolutt alt annet. Så av den grunn, så blir nesten det satt på toppen. Der har man jo i studier også kunne dokumentere at bare en eneste natt, hvis jeg bare i natt nå legger meg litt seinere og sover noen timer kortere enn vanlig. Det alene er nok til å øke stressnivåene mine hele den neste dagen. Du skal redusere søvnen din veldig lite, før de gir veldig store utslag mot å håndtere stress. Dette har dere sikkert merket selv også, hvis dere har sovet veldig lite, at dere har mye mindre motstandsdyktighet mot alt som utfordrer den indre likevekten deres. Enten det er en krangling med samboeren deres eller noen som gjør kjører i trafikken. Dere kjenner sikkert til det. Så søvn virker å være 100% essensielt for å lade batteriene, og når det kommer til trening som du selvfølgelig kan gjøre i veldig ulik intensitet, så jeg er nok en gang med veldig fysiologisk standpunkt på det mer enn å prøve å bare dele min egne opplevelser, selv om jeg føler det stemmer godt overens. Da ser det for eksempel ut til at når du begynner å bikke over sånn 40% av kapasiteten din, så det vil si at hvis du bare går ut og går en tur da, så ser det ikke ut til at det øker stressnivåene i denne kroppen betydelig. Derfor kan det være veldig sånn deilig og avslappende å gå en tur, men hvis du for eksempel egentlig er ganske stresset og begynner og skal løpe sånn intensiv intervaller, så har du en helt sinnsyk økning i stresshormoner i kroppen din som på en måte adder til det stresset du allerede har og kanskje bare gjør vondt verre. Så trening kan på en måte fungere som en motvekt til stress hvis du gjør det riktige eller er i aktivitet, men det kan jo også gjøre vondt verre. Det er derfor du ser at folk kan bli overtrent hvis de bare løper konstant i hamsterhjulet. Så det er altså bare en annen form for stress da, og det er jo en approachen jeg prøver å lære mine kunder at de må ha. Særlig unge utøvere. Når de tenker på hvor mye de kan trene, så teller de bare antall treningstimer, de tar ikke med at de må kjøre buss en time til videregående, øve til 3, prøver den samme uka. De sov litt dårligere, de fikk kanskje ikke spist opp til mat, og de hadde kamp i helga. Det teller ikke med en gang, men alt dette er jo stress. Eller alt dette adder jo opp i den skåla med stress. Så du må være like god på å hvile, slappe av og sove som du er på trene vil jeg si.

 

Tale: Ja, det virker som en del av disse tingene her er knyttet til selvledelse. Det er ikke alltid like enkelt å lede seg selv til å gå i senga, lede seg selv til å trene på riktig måte, spise på riktig måte. Hvordan kan vi tenke rundt selvledelse oppi dette her Svein Harald? Hva kreves av oss? 

 

Svein Harald: Vet du hva? Det å endre seg er jo i utgangspunktet krevende, vi ser hvor vanskelig det er å komme seg på disse treningsstudioene etter nyttår for de som har nyttårsforsetter. Det er jo utrolig vanskelig å endre seg og gjøre endringer i vanene sine. Velg deg en ting du bestemmer deg for at dette må jeg gjøre noe med, også må man ha full fokus på det og du må være bevisst på det når du våkner om morgenen. Du må gjerne ha skrevet det ned. Du må ha det som en huskeliste, og du må gjerne også sjekke av at du har gjort det. Det er noe med do it every day. Jeg pleier å si til de som ønsker å begynne å trene for å gjøre redusere stressnivå eller hva det måtte være, gjør det hver dag. Med en gang du må begynne å ta et valg om skal jeg gjøre det onsdag eller torsdag, eller skal gjøre det til fredag. Nei, jeg venter til fredag. Ja, da er den ute av rytmen, og da vil selvledelse bli vanskelig. I hvert fall om du skal endre deg. Etter hvert som det blitt en vane, så kan du begynne å gjøre det, men det er jo for å tilegne en vane. Når du skal endre deg så er du er du nødt til å “Do it every day”, det er mitt aller beste råd. 

 

Tale: Dette her med vaner har det vært mye snakk om innenfor for selvledelse, ikke sant, det med å eablere vaner. Jeg tenker også i trening at det er sentralt. Har du lyst til å kommentere på det Svein Harald sa, Anders?

 

Anders: Ja, altså det går jo egentlig på disiplin da, og hvertfall selv så opplever jeg det at, det at jeg har veldig stor disiplin på hva jeg gjør, det er egentlig, det som er at jeg får en stor følelse av stor følelse av frihet, men hva er det som får folk til å ville gå på trening, ville gjennomføre en kostholdsendring, som er så vanskelig. For det spiller jo ingen rolle hvor mye gode tips, eller hva de jeg har til å hva folk skal gjøre, som vi snakket om til å begynne med. Hvis ikke folk er villig til å enten gi opp noe eller begynne å gjøre noe fordi de må endre noe selv, så er det ett fett. Og det er jo det man ser er det vanskeligste. Det å få folk til å gjøre noe. Min erfaring er å selvfølgelig prøve å møte folk der de er, men også gi dem littegranne “tuff love”, så liksom finne sitt lille hvorfor? Hvorfor skal du endre deg? Fordi konsekvensen til alt man gjør, det er bare at man er synsk. Konsekvensen av å ikke ta action er bedre enn å ta enn å ta action. Så prøve å finne noe dypere inn i dem som får dem til å gå på trening, men selvfølgelig finne ut av hvor folk er. For eksempel det med kosthold. Vi har tatt blodprøve, som er veldig effektivt. Om blodprøvene viser at man burde kutte ut alt det her, så pleier det å være veldig overbevisende, men så kan hende at det blir litt voldsomt. Så selv om jeg tenker at du kanskje burde kutte ut disse 10 matvarene, så kanskje vi må begynne å si, kan du prøve å kutte det ut i helgene. Sånn at selv om det antageligvis ikke gjør noen forskjell, whatsoever, så er det noe med å møte folk der dem er da. Hvis jeg må svare veldig kort på det, så er det at folk må trene disiplinen sin, fordi det er konsekvenser til alle valg man gjør. Du får ikke velge konsekvenser, du kan bare velge hvilke konsekvenser du vil ta. Det handler jo om bevisstgjøring. 

 

Svein Harald: Jeg har lyst til å følge opp litt på det. Fordi det er to krefter som styrer nesten alt hos oss som mennesker, og det er smerte og glede. Vi mennesker gjør mer for å unngå smerte enn å oppnå glede, og i aller fleste tilfeller så oppfattes endring som mer smertefullt enn å være der du er. Så hvis du ønsker å slutte å røyke, for eksempel. Det hjelper ikke å ha visjoner av hvor fantastisk det er å slutte å røyke. Det vet alle som røyker. Alle vet jo om alle fordelene. De vet at de blir deiligere å kysse på. De får mer sex, de får finere hud, de får bedre pust og kondisjon. Altså er liksom ikke grenser for hvor mange positive ting. De kan kjøpe seg et svømmebasseng for disse pengene hvis de hadde fått spart dem over tid. Så alt det vet de likevel, men forsatt så sliter man med å slutte å røyke. Det er fordi at smerten med å slutte å røyke er større enn nå smerten, men hvis nå smerten blir større enn endringssmerten. Da klarer man å gjøre det. Derfor så mener jeg, at skal du klare å få folk til å endre seg, så må du skape en eller annen smerte som er større enn endringssmerten. Så en som har prøvd å slutte å røyke over lang tid ikke klarte det, så er det fordi at endringene er så vonde. De går glipp av så mye. De legger på seg, og det er ikke måte på. Så går du til legen får beskjed om at de er i ferd med å utvikle strupekreft, så slutter de med en gang, de aller fleste i hvertfall, og det er at fordi nå smerten mye større. Så jeg tenker, uansett hva man ønsker å endre, så må du klare å skape en eller annen brennende plattform da eller en eller annen smerte som er så sterk at du faktisk rett og slett klarer å bevege deg vekk fra noe istedenfor mot noe. Men kombinasjonen er viktig. Klarer du både ha et attraktivt mål og en brennende plattform, da har du de kreftene som driver deg igjen. 

 

Tale: Anders, det ser ut som du vil kommentere. 

 

Anders: Ja, jeg er helt enig med det som Svein Harald sier her, men jeg har blitt overrasket. Når jeg begynte å studere så ble jeg overrasket, og tenkte at alle trenger den infoen her, for det er så viktig. Hadde folk bare hvis det her så at de sikkert visst bedre. Om man vet bedre, gjør de bedre. Men jeg er heller blitt sjokkert over hvor lite villige folk er til å delta i sitt eget redningsarbeid. Jeg jobbet på en kjempestor brystkreftstudie, hvor jeg brukte flere timer med hver pasient når jeg testet de, hvor de akkurat hadde fått brystkreftdiagnosen og under behandling og etter. Da tenkte jeg sånn, nå er det jo hvert fall tiden for å ta tak i ta tak i helsa si og livsstilen sin og gjøre alt du kan for å optimalisere alt som skal til for å bli bedre. Men vet du hva, det var aldri tilfellet, det var heller rake motsetningen? Nei, nå er det hvert fall tiden for å for å kose seg og leve livet som veldig ofte inneholdt ferie, mer fæl søppelmat, drikker mye vin. Altså virkelig skulle kose seg. Og der har jeg sett folk gråtene på kontoret tidligere på vegne av den kunden de hadde, fordi at vi synes det var så ille å se at hvor mye han leid, også hadde vi tatt blodprøver som helt uten tvil dokumenterte at denne personen ikke tålte melk, men fordi han var så glad i boller, så kunne man ikke gi opp det. Ja, og da er man virkelig ikke villig til å gi opp det som gjør at man blir syk da. Så jeg må si, jeg er heller blitt sjokkert over det, at jeg har ikke klart å finne et stort nok- hvorfor hos folk- til at de er villige til å endre seg uansett hvor mye det brenner under beina på dem. Så jeg har egentlig kommet til det, at hvis folk kan tolerere det, da endrer det seg aldri. 

 

Svein Harald: Det må jo være et ønske det her. Hvis ikke et ønske er det, da spiller jo ikke noen rolle hva slags faktorer. Om det er fantastisk grønt på andre siden av gjerdet, eller om det brenner under føttene dine. Hvis ikke du har et ønske om å endre deg. Så det er jo en forutsetning for det. Så det er mer de som ønsker å endre seg. Da fungerer de andre faktorene. Hvis ikke de ønsker, da plutselig da står du der. Da er det jo status quo. 

 

Tale: Menneskehjernen er jo litt overskylt av dopamin og sånn. Vi kjenner jo det mye når vi driver med sosiale medier, eller vi spiser ting vi vil ha også videre. Så tenker jeg at man får jo dette dopamine rush konstant også. Det er kanskje det du tok opp litt Svein Harald. Dette her med at det er så vanskelig å stå imot det kortsiktige dopaminrushet motet litt lengre for gleden. Har dere noen tanker rundt dette her? Vi har sånn “fear of missing out” syndrom akkurat nå, at vi skal være med på alt mulig, og det er også sånn dopamin fremmende. Hvordan kan vi klare å overvinne det for å forstå de og ønske de litt lengre konsekvensene enda litt hardere. Det er akkurat som at noen ganger så føler jeg at dopaminet tar overhånd og ønsken og viljen er ikke så lett å styre. Svein Harald, har du lyst til å begynne å kommentere på det? 

 

Svein Harald: Jeg synes det er litt urettferdig at jeg må svare på det, for jeg sliter med den der mobilen min. Jeg må jo være ærlig og innrømme det i og med at jeg selv er mye på sosiale medier, prøver å dele mine tanker også videre. Så er jo det en temperaturmåler for meg å sitte og se på om jeg får likes eller kommentarer også videre. Og i så måte så er det litt catch 22, at jeg ikke helt klarer å gi et godt svar på det. En av mine største dopamin utfordringer i tillegg til sosiale medier har vært å spise sjokolade. Jeg jobbet jo som salgsdirektør i Nidar i syv år, og etter det så har jeg dessverre blitt hektet på sjokolade. Så for meg, det å ha 200 gram sjokolade hver fredag og bare trøkke inn som en sandwich var jo standard. Det er jo dopamin. Man kan si at alle disse kjemikaliene slo til; belønning, endorfiner, dopamin og alt kom inn med det. Men det har jeg klart å stoppe med. Og hvordan? Hva skal til for å gjøre det? Og selvfølgelig, å kikke på vekta fungerte veldig bra for meg. Etter å ha all time etter ferien, men igjen. Jeg bruker disse burning plattform og det positive bildet som virkemidler for meg, men jeg måtte få lyst til slutt, til å gjøre dette, og den lysten kom kanskje litt ufrivillig for min del gjennom grunner til et samlivsbrudd. 

 

Tale: Ja, for det jeg tenkte, var at det er kjernen til dette dopaminrushet. Så noen ganger tar jeg beslutningen om å ikke kjøpe sjokolade i butikken. Fordi, om jeg har tatt med hjem, så spiser jeg den. Jeg klarer ikke å ta valget hjemme, men jeg klarer noen ganger å ta de i butikken. Så tenker jeg, kan man sette opp noen situasjoner sånn som gjør at man også kan fremme at man ikke går i dopaminfellen hele tiden? Anders, har du noen tanker rundt det?

 

Anders: Ja, jeg har det. Nå jeg er i hvert fall kjent blant de som følger meg eller kjenner meg godt da, at jeg har veldig hard disiplin på meg selv som gjør at jeg føler enorm frihet på grunn av det. Jeg organiserer virkelig hele livet mitt rundt helsa mi, men jeg tror kanskje det har verdt fordi at jeg har hatt me, alopecia, altså hårtap og kronisk lungebetennelse. Jeg har virkelig måttet hoppe ut av videregående, og gå ekstra år, slutte med fotball. Så jeg har liksom tatt enorme konsekvenser av å ha dårlig helse tidligere da. Til tross for at jeg da levde sunt, sunt etter helsemyndighetenes anbefaling i hvert fall. Og nå som jeg da har blitt 100% frisk, og fått touchen av det som jeg fikk for noen år siden, så er jeg bare ikke engang villig til å bevege meg i nærheten av noe som potensielt kan ta meg tilbake dit. Som har gjort at jeg har blitt veldig selvbevisst på hva det er som forårsaker og skaper det. Også vet jeg at det er mye fristelser rundt meg hele tiden. Så når jeg for eksempel skal unngå fristelsene. Som feks. Jeg drakk ekstremt mye pepsi før. Det var omtrent som at jeg hadde det i springen. Og når jeg skulle slutte med det, da kjøpte jeg bare en 4 pack satt den i kjøleskapet sånn at jeg må se på den hele tiden. Jeg må kunne ha stor nok emosjonell biceps til å kunne unngå det. Sånn som jeg gjør med alle andre ting og er noe jeg vet? Jeg er på en måte blir kan bli fristet til å ha, så må jeg klare å overvinne det, mens det er der da. Men jeg vet at det er en altfor ekstrem versjon for folk og ofte å gjennomføre, men det er sånn jeg har gjort det. Sånn at hvis jeg skulle ha lyst til å ta noe som ikke er bra, men bare for dopaminrushet, så vet jeg at det er en veldig bestemt handling som er jeg har vurdert. Jeg vil ikke la meg selv overvinnes av følelsene mine, nettopp som Svein Harald snakker om her. Hvis du har hatt tomme lommebøker, og noen knuste hjerter og alt som følger med, så er det ganske gode motivatorer for å holde deg på top of your game. 

 

Svein Harald: Jeg er imponert over at du kan sette fristelsen i skapet og la den stå der. For jeg er helt enig. Har jeg fått det i hus så er det kjørt. Da har jeg tapt, men jeg synes det var en god tanke uten at jeg har tenkt på det før, men det dreier seg om i andre settinger. Det er jo å visualisere situasjoner hvor du må ta valg, og hvis du har visualisert og på mange måter bestemt deg for at valget om å spise sjokolade det tas i butikken ikke hjemme. Så i butikken er det der jeg står over valget, og der er det lettere å si nei, enn når du har den i kjøleskapet, og når du plutselig craver, og du har lyst på noe søtt også videre. Det er akkurat det jeg også gjør. Jeg kjøper ikke inn godteri lenger. Fordi da tenker jeg, at jeg tar det med inn i huset, også kommer jeg i den situasjonen hvor denne sjokoladen, den tenker jeg. Så bare jeg blir ferdig og få spist opp disse her, så skal jeg ikke kjøpe det igjen. Så det er kjøpsøyeblikket mer enn spiseøyeblikk, i dette tilfellet da. 

 

Tale: Jeg har tenkt litt, at det gjelder kanskje andre ting også. Hvor er det vi på en måte første gang tar beslutningen, fordi når vi kommer litt lenger ned i beslutningsrekken, så blir det verre og verre. Det er liksom akkurat som når du er på vei til trening for å trene, så går du på trening. Du stopper ikke underveis. Det er komme seg ut av døra som er det tyngste. Jeg driver og eksprementerer hvert fall selv når jeg tar disse beslutningene. Hva jeg skal gjøre ikke gjøre. 

 

Svein Harald: Bare for å poengtere det. Dette har jeg i hvert fall sagt til de som jeg har jobbet med før. Jeg har jo kurs knyttet til dette med å endre seg og oppnå nye mål i livet, og en av de tingene for trening, så sier jeg, når du kommer hjem fra jobb, ta på deg treningstøy. For når man har tatt på seg treningstøy, så er det et nederlag å ta av treningstøy senere på kvelden når du legger deg. I hvert fall siden det er noen som bare går rundt i treningstøy, men de fleste gjør ikke det. Så ta det på deg, for da har du tråkket over den første terskelen. Så har alltid treningstøy klart. Ta det på deg når du kommer hjem, også drar du. 

 

Tale: Smart. Skal vi snakke litt om Rune Rudberg nå, eller? Det var noe med Rune Rudberg, Svein Harald som du hadde lyst til å fortelle, var det ikke det? 

 

Svein Harald: Jeg er usikker på det. Ja, vi snakket om det tidligere. Hvordan skal vi sette det i denne konteksten her, da? 

 

Tale: Det var et bilde av han, hvor han lot ting gå. At man må øve seg på å lukke øynene for ting og holde seg unna ting og sånn. Det var litt opp i det. Det var et bilde av han.

 

Svein Harald: Ja, jeg skal dele det, men jeg tenkte bare jeg skulle få en en innledning som gjorde at jeg klarte å få folk inn i tankegangen på historien. Dette med oss mennesker for at vi skal kunne klare å håndtere det verden kaster imot oss. En av de tingene vi kjenner på da er jo dette med å være sårbare. Vi kjenner på frykt knyttet til å være sårbare, og vi alle gjør feil. Vi alle har svakheter, sårbare sider. Og som mennesker, så er vi veldig redd for å vise de. Vi prøver å vise våre sterke sider, vi deler dem, men vi deler ikke våre svake sider. Og for å møte verden på en god måte, det å kunne eie sine egne svakheter, sine egne feil, det gjør deg sterk. Det er først når du eier sårbarheten din, at folk kan prøve å stikke deg, men da sårer det ikke lenger. Et eksempel for meg. Jeg hadde veldig stort gap mellom fortennene mine når jeg var yngre, og da ble jeg ertet mye for det. Og da sa de ja, men du kan bruke piperenser mellom tennene, men jeg eide det. Så når jeg svarte nei, jeg kan jo bruke tømmerstokk for å rense mellom tennene. Så på den måten ble det lagt litt dødt. Jeg skjønte at jeg gjorde det når jeg var ung, men jeg har ikke vært så bevisst på det, før jeg i voksen alder har opplevd sårbare situasjoner. Og også tenkt, hvordan skal jeg håndtere det? Og da ble jeg inspirert av Rune Rudberg. 

 

Tale: Tenk at han kan inspirere, det er jo kjempeflott. 

 

Svein Harald: Ja, men det er kjempeflott. Det gikk et bilde viralt med Rune Rudberg, hvor han var i en seksuell situasjon med en dame hvor han var naken og hun sitter naken, også har hun en blå dildo som hun bruker på han. Og dette gikk jo viralt, og det var jo helt krise. Så ble han intervjuet av en journalist som spurte om dette bildet, og da sier Rune Rudberg: “Jeg har mye verre bilder hjemme”. Og når han sa det, så la han dette dødt. Man la det faktisk helt dødt fordi, hva skulle de følge opp med da? Liksom hadde han vært flau, hadde han følt dette sårbart, hadde han synes dette var kjipt, da hadde man bare kunne borre og borre. Og jeg tenker jo på mange måter at det er en måte for oss å møte livet på. Vi må eie vår sårbarhet. Og det som er vanskelig å eie ved den. Når folk begynner å pirke i det, så kan du si, hva så, jeg har gjort mye verre ting jeg. 

 

Tale: Det bygger vel litt på sånn selvbevissthet også, eller selvinnsikt. At man faktisk ser det ved en selv. At man har veldig mange svake sider. Så jeg tenker at man må ha vært igjennom en sånn personlig prosess for å komme dit? 

 

Svein Harald: Helt riktig, man må være gjennom en personlig prosess for å komme dit, og jeg tror den egenskapen der, det å tørre å gjøre seg sårbar, det å komme seg gjennom de prosessene og reflektere rundt det, og rett og slett akseptere at vi mennesker vi er feilbarlige. Jeg tror den største utfordringen for oss mennesker som begrenser oss, det er frykten for at vi ikke klarer å takle det livet kaster mot oss. Og livet kaster så mye mot oss, og vi kommer til å gjøre feil og sånn er livet. Det å da forstå at jeg er sårbar, jeg er ikke verdensmester, jeg er feilbarlig, det å akseptere det, det tror jeg gjør at du blir mye tryggere i livet ditt. Og kan møte det som kommer. 

 

Tale: Er det en ting som er sikkert, så er det at vi skal dø. Det er på en måte ikke noe annet enn det. Men dette her med å være sårbar knyttet til kosthold og trening, Anders. Trening handler jo mye om å bygge styrke og sånn. Har du noen tanker rundt, hvordan sårbarhet kommer inn i treningsverden? 

 

Anders: Ja det er et vanskelig spørsmål. Altså, hva er det som gjør at vi går på trening i første omgang. Jeg prøver i hvertfall å eie valgene mine for det de er, og har jo fått en del positive tilbakemeldinger for det. Jeg er jo fantastisk happy med at det å gå og trene mye gjør at jeg får god helse, jeg føler meg mer motstandsdyktig mot stress, depresjon. Det er mange positive effekter av det, men jeg trenger ikke pakke innad at jeg går dit for å bygge en estetisk kropp, så jeg kan være sheriff på sørenga i juni, liksom. Jeg trenger ikke motiveres noe mer enn det. Og så lenge jeg eier det, så har jeg avvæpna litt den greia, men det er jo fordi at jeg ikke ønsker å være sårbar fordi jeg tror det på en måte gjør meg mindre verdifull hvis jeg på en måte ikke opprettholder en høy kroppslig standard. Fordi jeg vet at det setter meg i en annen kø for eksempel hos det det motsatte kjønn. Og jeg vet jo, det er mange andre gutter som går dit for samme årsaker. For å oppnå alle de positive tingene som kommer med å gå på treningsstudio, i hvert fall resultatene som kommer etter å holde på over lang tid med mye hardt arbeid, for det følger med mye positiv, det er ikke noe tvil om, men det kan jo være veldig fristende å kanskje oppnå de tingene litt fortere enn det man kunne fått til med disiplin og et fint kosthold. Og det er jo egentlig for å kompensere for en slags sårbarhet vad at man for eksempel ikke føler seg god nok i den kroppen man har, som bare den man er. At man føler at man må oppgradere hardware litt for å være interessant, eller få en annen respekt av folk rundt deg. 

 

Tale: Dette synes jeg er veldig interessant. Det må du gjerne kommentere på Svein Harald. Ofte så opplever det litt motsatt også. At man får ekstrem respekt når man er sårbar. Så det er sikkert litt forskjellig oppfatning rundt dette, Svein Harald, har du noen tanker rundt dette også? 

 

Svein Harald: Ja, jeg har det i aller høyeste grad, fordi dette opptar meg veldig. Jeg mener jo i utgangspunktet at det å gjøre seg sårbar, det gjør deg usårbar. Når du eier sårbarheten din, så kan du på en måte ikke tas på den. Det er en dame som heter Brown som snakker om skam og skamfullhet. Hun sier det at kvinner og menn, vi har forskjellige sårbarhets tryggere. Det menn føler mest skam knyttet til og sårbarhet, det er å fremstå som svake. Og det er jo blant annet derfor menn trener og ser sterke ut, spør ikke om veien, leser ikke bruksanvisninger. Altså, vi skal fremstå som vi kan dette og at vi har full kontroll. På en måte kan vi si at hvis det er det mest sårbare for en mann, så må jo det mest modige en mann kan gjøre å vise sårbarhet, fordi da trosser man frykten, og gjør det likevel, men det er menn, men så du også si at det påvirker faktisk hvorfor verden er slik som det er i dag, med tanke på at menn har ledet tidenes eller verden og tidenes næringslivet. Og det er derfor det er mye fryktkultur ute og går i organisasjoner også videre. Fordi menn de aksepterer ikke svakhet da. De gjør feil, og det er en svakhet. Og derfor så har det hele tiden vært sånn. Man sparker de som gjør det dårlig, også blir det fryktkultur ut av det. Så derfor er det fantastisk flott at kvinner kommer inn og tar større andel av samfunnsansvaret om du kan si det sånn. I næringslivet og i det politiske liv, fordi de har litt andre triggere. Det kvinner derimot føler mest sårbarhet og skam knyttet til, ifølge henne, det er jo dette med å bli utstøtt av gruppen. Fordi det er kvinnene som holdt det sosiale sammen, holder familien sammen, holder vennskapskrets sammen. Og det man i dag møter det med for å for å passe inn, det er jo at kvinner skal være flink pike. De skal fint hjem, de skal være veltrent og se flotte ut, de skal være pent kledde, de skal ha flott utseende, de skal ha barn som er flinke på skolen. Altså så det blir jo et enormt prestasjonskrav knyttet til det. Og hvis det kommer til trening der, så er det veldig mange kvinner som trener, nettopp for å håndtere den sårbarheten sin, som dreier seg om frykten for å bli utstøtt for at de ikke er flotte nok, pene nok, vakre nok flinke nok. 

 

Tale: Jeg skal bare si først, at jeg var glad for, at jeg gjorde en feil i introen i dag ved at jeg sa feil tittel på deg Anders, og det gikk jo greit, og dere har fortsatt ikke utstøtt meg fra gruppen. Så foreløpig ser dette veldig bra ut, men Anders, du hadde du hadde lyst til å si noe?  

 

Anders: Ja, jeg tror også det er en ganske stor forskjell på på menn og kvinner når det kommer til sårbarhet og hvorfor man utvikler det forskjellig. Fordi, når en dame er lei seg eller viser sårbarhet, så lenge hun er høflig, feminin, tar seg godt ut og attraktiv, så står det jo 250 stykker i kø for å trøste den dama. Men hvis du har en voksen mann som sitter og simper et eller annet sted, så står det ikke 250 damer i kø for å plukke opp han. Sånn at, som mann, så er du kanskje litt mer tjent med sånn resultatmessig. Uansett hvor mye forståelse, eller uansett hvor mye jeg vil si forståelsen man hadde fått alle rundt, du får ikke nødvendigvis den samme respekten. Du får ikke respekt hos de folka rundt, hvis du er veldig sårbar som dame. Det er en veldig fin linje mellom å vise sårbarhet og det å på en måte bli oppfattet som sutrete. Som mann så er det mer hensiktsmessig å ta det på kammer som med gutta og få vist til verden at du på en måte er standhaftig og klar, uansett hva som skjer på innsiden, fordi det gir deg bedre resultater. Så sier ikke jeg at det er sånn det burde være. Men jeg tror det er det mange menn opplever som får det til å dra hetta opp på gymmen og være der fredag kveld og løfte, og deale med det der. Fordi at i det sekundet du setter deg ned og er super sårbar overfor noen, så tror jeg du uansett om det er riktig eller feil, blir oppfattet som svak og det er det ingen menn som vil, for da stiller du deg langt bak i køen. 

 

Svein Harald: Jeg er litt uenig. 

 

Tale: Ja, må utfordre på det. Noen ganger så har jeg faktisk opplevd akkurat det motsatte. At de som da viser det, så tenker jeg at den personen må være så sterk. Når den tør å vise den verste siden av seg selv. Så gir det liksom grobunn for å bygge en enda bedre relasjon også. Så jeg vil gjerne utfordre flere menn til å teste og se om den hypotesen du kom med Anders, stemmer eller ikke. Så kan man heller se hva slags erfaringer man får. Jeg vet ikke om du vil kommentere på det Svein Harald, men jeg har lyst til å gi det som en utfordring. 

 

Svein Harald: Ja, men jeg er enig med deg. Jeg har bare opplevd, eller jeg deler min sårbarhet. Jeg forteller om mine feil, og har bare opplevd positiv respons hos det motsatte kjønn. Man kan på en måte si at kvinner pynter seg for kvinner og menn er tøffe overfor menn, det er jo akkurat midt i det jeg snakker om sårbarhet. Det er fordi man er redd for å fremstå som svak, men for å bryte dette, så dreier det seg faktisk om å gjøre det motsatte. Dine beste kamerater, de vet dine sårbare sider. De har du kanskje drukket øl med og vært full og grått og snakket om hva som er vondt og vanskelig. Det er jo der du har fått inn i bestevenner. Det er når du faktisk har turt å være sårbar. Veldig ofte er det alkohol i bildet når menn åpner seg ovenfor andre menn. Og etter at jeg ble skilt, så har jeg også vært ute på dette datingmarkedet, og det er ikke tvil om at den responsen jeg har fått når jeg har turt å være sårbar, at den har bare skapt stjerner i øynene hos det motsatte kjønn. Så jeg tror nok det er mannfolk mot mannfolk som kanskje kjenner på den, mer enn at det motsatte kjønn gjør det. Selvfølgelig, du må ha kombinasjon. Du må være sårbar, men du må jo også være en som kan være sterk og en man kan støtte seg til. Hvis du har de to sammen, vil jeg tro er en uslåelig kombinasjon. Det er jo ikke uten grunn at hvis du går på Tinder og ser hva kvinnene i etterspør, så tror jeg nesten halvparten av kvinner sier at de var en snill mann. Hva er en snill mann da? Jo det er en jeg kan prate med, en som kan være sårbar og en som er omsorgsfull. Det viser jo egentlig veldig mange sider som ikke har vært forbundet med menn tidligere. Da skulle man være mer macho og den som skaffer mat til bordet. 

 

Tale: Vi skal gå videre, Anders, men du skal få komme med en siste kommentar. 

 

Anders: Ja, nå er dere i en litt annen alderskategori enn meg og når man vokser litt mer til og blir litt mer moden, så kan jeg tro at det slår vesentlig bedre an, fordi det viser en slags selvbevissthet og selvransakelse. At du på en måte er litt våken i deg selv. Det er jo kvaliteter som er superattraktive og som viser at du kan kommunisere. Jeg vet at veldig mange kvinner, i hvert fall unge kvinner, sier at han skal være snill og sårbar og alet det greiene der, men det er jaggu ikke det de velger. De velger bad boys 10 av 10 dager i uka, også har du en eller annen juvel selvfølgelig som er opptatt av noe annet. Jeg tror grunnen til at det er blitt sånn, er fordi man er litt uheldig i den retningen samfunnet vårt har tatt med alle disse datingappene også. Det er at det nesten gått inflasjon i ego til unge kvinner da, fordi de har så enormt mange muligheter, bare rett på telefonen sin. Så de trenger ikke velge noen som sitter og er noe annet enn happy, oppe og nikker og på perfekt plass i livet. Og hvis ikke de er det så kan du bare velge noe annet. De har så utrolig mange options, og det har gjort det mye vanskeligere for menn i dag tror jeg da. Så kanskje når man er eldre, enig. Når jeg snakker med eldre kvinner, så opplever jeg en helt annen måte å kommunisere på, men hvis du finner en 25 åring i dag som sier at hun er opptatt av, jeg skal bare ha en snill mann som tar vare på meg. Da kan jeg love deg, at der er nok av gode menn på 25 år som hadde vært villig til å ta vare på ei dame der ute, men de vil jo heller slåss en brøkdel av tiden til en badboy.

 

Tale: Ok, jeg som forsker må forske mer for å kunne svare ut og på en måte svare på disse hypotesene. I hvert fall lese mer forskning, men det som vi også skal fokusere på er dette med stressmestring. Jeg tenker noe av det som vi har pratet om nå rundt sårbarhet og det å åpne seg er også en måte å kanalisere ut stresset på. Så det kan være en metode, men det finnes kanskje andre metoder, og begge dere to jobber jo som som coacher eller jobber med folk i stressende situasjoner som opplever mye stress. Hva opplever dere er viktig i den rollen som en som kommer utenfra og skal komme i dialog med folk og bidra til å håndtere deres stress. Da begynner jeg gjerne med deg, Svein Harald. Hvordan man på en måte møter det, for man kunne jo tenkt også som medmenneske at man kunne bidra. Nå har dere en profesjonell rolle som coacher og lederutviklere inn i området hvor det er stress hvor folk opplever stress? Hvordan er man i dialog med noen som står i stress? Hva sier man og hvordan håndterer man det? 

 

Svein Harald: Altså, for min del. De menneskene jeg har jobbet med som har vært i veldig stressende situasjoner, så er det jo først å finne ut, hva er rotårsaken til stresset? Prøve å finne det ut. Det kan jo være mange årsaker. Vi har hatt toppledere som som ikke har kommet tilbake i jobb, selv når de har hatt toppstillinger, også plutselig mistet de jobben ufrivillig og skal komme tilbake. Så har dette bare ballet på seg, og jo lenger tid det har vært før de har dukket opp noen muligheter for dem, jo mer stresset er de. Så mister de nattesøvnen også mister de troen på seg selv, også får de blir de stresset og begynner å drikke alkohol og spise usunt også blir det bare en ond spiral. Det aller første som coach er å finne ut, hva er det du vil, hvor vil du hen? Hva er det du ønsker å oppnå? En coach kikker jo ikke og bruker ikke mye tid på historikken fordi den får man ikke gjort noe med, men du kan gjøre noe med veien fram dit du ønsker. Så for meg har det vært veldig viktig å være tydelig på det. Å finne ut hvor du vil og hvor du skal. Hva er det du ønsker å oppnå? Deretter så får jeg et bilde av situasjonen, snakker om det. Da får vi vite om hvordan man har det, men så er det viktig å diskutere. Hva er det som hindrer deg å komme dit du skal? Altså hva er problemene dine? Da kan man jo si feks. Jeg får ikke sove jeg, jeg er stresset, jeg klarer ikke å konsentrere meg, har ikke bra også videre. Og når vi har fått kartlagt hva symptomene er, og hva er det som hindrer dem og hva er problemene for å kunne nå det de ønsker å oppnå, så kan vi gå inn på hvert enkelt og lage en plan for hva de kan gjøre. Det kan være å kutte alkoholen. En ting som jeg har gjort med veldig mange av mine kunder, det er å gi de et verktøy som jeg har som heter autogen trening. Jeg vet ikke om dere kjenner det, men det er en slags meditasjon. Det er en som heter Willi Railo, som jeg opplevde dette med første gangen da jeg var i militæret. Så etter at vi hadde trent, så la vi oss på madrasser eller i treningssalen, også hadde vi autogen trening. Da la vi oss ned, også går vi gjennom hver eneste muskelgruppe i kroppen eller kroppsdel, så strammer vi musklene også slappet vi av mens vi da både pustet etter meditasjonsmetode. Det var en helt fantastisk måte å møte stress på og slappe av. Jeg nevnte jo det at jeg har en mor som har slitt veldig med helsen sin og mistet stemmen også videre. Hun har ment at dette har vært mat, at hun har hatt allergier, og det er ikke måte på hva hun har kuttet ut. Hun tåler nesten ingenting. Mens jeg har sagt, at det er stress. Så ga jeg henne denne treningen. Og jeg mener hun mister stemmen hver eneste dag og hadde dårlig form. Så fikk hun denne autogene treningen. Jeg sa det at denne skal du høre på, når du får denne stressreaksjonen din. Ja, det er ikke det, det er allergi sa hun. Så begynte hun å ta den, og hun fikk tilbake stemmen i 90% av tilfellene. Så 9 av 10 dager, så fikk hun tilbake stemmen. Det var sånn at hun mistet stemmen på morgenkvisten, og da fikk hun ikke tilbake før hun hadde sovet natten før og våknet igjen. Og nå kunne hun miste stemmen på morgenen, også tok hun 20 minutter autogen trening, så fikk hun tilbake stemmen. Pappa begynte nesten å gråte for han sa at vi har fått et nytt liv igjen. Så det å identifisere stresset og gi verktøy som autogen trening eller meditasjon eller mindfulness, det er jo helt fantastisk, men man må identifisere hvor problemene er først før du kan adressere det. Det er sånn med alt egentlig, en slags diagnose. 

 

Tale: Hva med deg Anders. Når du møter og jobber med folk du opplever har høyt stress. Hvordan tenker du? 

 

Anders: Nei, jeg er veldig enig med Svein Harald, og har egentlig litt samme approachen. Det handler jo først og fremst om å snakke med folk og få en kartlegging og oversikt over hvordan hverdagen deres ser ut og ikke minst hører med de. Prøve å få de til å forklare situasjoner eller aktiviteter eller hva de gjør, hvor de faktisk kan tenke på eller huske på at da var de veldig rolig eller veldig lite stressa, eller da kobler de av. Eller ting de gjør hvor de helt åpenbart blir stresset, eller motsatt da. At man rett og slett prøver å luke ut det og prøve å finne ut hvordan uka deres ser ut totalt også fasiliterer man jo med alle ting man vet er viktig for å kunne motstå stress. Som selvfølgelig trene, spise riktig mat. De fleste sitter aldri inne med seg selv, bare for å se litt ut i lufta og slappe av. Er det en ledig spot som bare fyller folk til den opp med en gang. Så i veldig mange tilfeller, så handler jo ikke bare om å endre og gjøre mer riktig i de tingene man allerede gjør. For eksempel endre på hva du spiser, når du trener og vekte det litt, men også spesifikk, gå inn og legge inn spesifikke dager i uka, hvor her skal det ikke skje noe, her skal du slappe av. Man må også huske at jeg kun anbefaler ting, så kan folk gjøre hva de vil med det. Men før de legger seg på kvelden, så bør du lande litt. Sånn at når klokka er 08.30, da blir lyset dempet. Da bør du sette på noe rolig musikk. Da bør du ikke være helt sånn karate hjemme. Ta deg en varm dusj og gjerne litt meditering før du sover. La noen faste leggerutiner. Altså alle de tingene som på en måte er med å roe litt ned. Så kan det godt ta tidsspunkt i resten av uka hvor du gir gass, men det må være etterfulgt av hvor mye ro du skal ha. Veldig ofte, så her handler det mye om å klare å få folk til å velge å prioritere mer hvile, mer ro. Med ro, så mener jeg å legge bort telefonen, ikke sitte å scroller på kvelden. Ikke absolutt alltid måtte underholde deg selv, dra på byen i helgene. Være mer alene og trives i eget selskap. Mange sånne småting. Så jeg prøver egentlig å få til å se på livet som en intervalltrening. Vi kan pushe oss litt til intervallene, også må vi ha perioder som er er roligere. Det jo veldig ofte de jeg snakker med, de driter egentlig litt i alle de underliggende årsakene til hvorfor det skjer, men de vil bare ha løsningen og hva skal jeg gjøre og fokusere på. Så hva er liksom jeg kan aktivt ta tak i her og nå som gjør at jeg balanserer ut aktiviteten i livet mitt? Og noen ganger er det mest produktive du kan gjøre å ikke gjøre en dritt og få de til å forstå det. Det er egentlig den approachen jeg bruker, at de fleste, særlig unge, er ekstremt gode til å pushe seg på trening, jobbe sinnssykt mye, men de er ikke gode på å sove, slappe av eller alle de andre tingene, som bør være matchet da. Så når du forklarer det på den måten her, at det må være en match mellom hvor mye du kjører på og hviler, så blir de ofte klar over det selv. Også er blir de mer tilbøyelig til det. Legg inn faktorer i hverdagen, som gjør dette bedre. 

 

Tale: Synes dere nå at vi har snakket mye om stressmestring, eller er det noen ting vi har glemt som vi bør få med? Svein Harald, er vi fornøyd nå med hvordan vi kan mestre stress? Vi har diskutert mange forskjellige innfallsvinkler og metoder, synes jeg. Men er det noen sånn viktige ting som vi har glemt? 

 

Svein Harald: Jeg tror ikke det er noe viktige ting vi har glemt. I hvert fall ikke fra mitt ståsted. Det er en ting som vi ikke har berørt, og det er når du kjenner på stress, og de fleste som kjenner på stress, føler en maktesløshet, fordi vi vet ikke hvordan de skal komme ut av det. Det er jo det som gjør det stressfullt. Hadde du visst at jeg er stressa, men det løser jeg sånn og sånn ja, da hadde du jo ikke vært stressa, for da hadde du jo hatt sett en slutt på det. Utfordringen er at folk ikke ser en slutt på det. Jeg tror kanskje en av de tingene vi er for dårlig på, det er å be om hjelp. Så jeg tenker vel kanskje at hvis jeg skulle komme med et siste innspill rundt dette, så må det være å søke hjelp, finn noen å snakke med. Få pratet om hvordan du har det. Fordi det å be om hjelp, det er vi nordmenn generelt sett dårlig på. Og dette livet er ikke slik at vi skal klare det alene. Vi lever i sameksistens med andre mennesker, og det er veldig mange som er villige til å kunne hjelpe deg, og da kan det være selvfølgelig venner som kan gjøre det, men også profesjonelt. Jeg tenker det at det å leve med en stressreaksjon som er konstant, har så utrolig stor negativ side ved seg over tid. Så mye at man kan dø av det i verste fall, men hvert fall helsa svikter og skranter. Så det å oppsøke hjelp, spørre venner, kjente om prate med de eller profesjonelle. Gå til psykolog hva det måtte være, så finn noen som du kan snakke med. Og gjerne psykolog eller noen som ikke har en personlig interesse i deg, slik at du rett og slett kan dele alt du har på hjertet helt fritt. Det tror jeg er kjempeviktig virkemiddel når du føler at du rett og slett ikke du ser ikke noe håp eller ikke noe løsning på stressituasjonen din. 

 

Tale: Tusen takk Svein Harald. Har du en siste kommentar Anders til dette før vi begynner å gå inn for landing? 

 

Anders: Ja absolutt. Jeg tror alltid lytterne, litt erfaring fra egen podcast synes det er interessant å vite hva man gjør litt selv. Så jeg tenkte bare kanskje kunne avslutte med å spørre dere, hva er deres topp 3 triks som dere bruker i hverdagen deres på å redusere stress? Hva er det dere selv gjør?  

 

Tale: Jeg kan begynne. Jeg trener aktivt basketball, så jeg pleier å gå på trening, eller så går jeg meg en tur med en podcast. Da får jeg veldig sinnsro. Eller så bare setter jeg meg ned og ser rett ut i lufta, og lar liksom hjernen få lov til å gjøre akkurat hva den har lyst til uten at det jeg driver og temmer den. Hva med deg Svein Harald? 

 

Svein Harald: Jeg også trener. Jeg elsker crosstrening eller crossfit. Det tar meg helt ut. Så det synes jeg er helt topp. Jeg tømmer hodet på kvelden i form av å få det ut på papir, slik at jeg ikke ligger og kverner over natten. Kjempeviktig. Også har jeg endret kostholdet mitt veldig. Jeg kuttet ut sukker. Jeg kom i en livskrise og slet selvfølgelig selv med med stress og mangel på søvn. Da fant jeg ut at, nå må jeg gjøre noe med mitt kosthold, så jeg kuttet ut sukker og jeg kuttet ut sjokolade. Jeg kuttet ut alkohol. Altså ikke kuttet det helt, men begrenset det. Drikker aldri alkohol alene lenger. Jeg gjorde ikke det før heller, men i hvert fall helt bevisst. Det er bare en sosial greie, og begrenset det. Og i det hele tatt rett få vekk karbohydrater så mye som mulig i mitt kosthold. Og hvis jeg spiser sukker og sukkerholdige produkter, så ligger jeg å spinner i sengen. Det er helt grusomt. Noen ganger så har jeg spist det og spinner i sengen og sier at jeg skal aldri mer gjøre det, og likevel så går jeg på en smell 14 dager senere igjen, og sier akkurat det samme. Så for meg er det bevist at det der er ren gift for meg. Så jeg kuttet ut det, og da kom nattesøvnen tilbake, roen. Kombinasjonen av trening, tømt hodet og kosthold, da fungerer jeg helt strålende. 

 

Tale: Hva med deg Anders, veldig kort. Tre raske ting fra deg. 

 

Anders: Mindfulness før jeg legger meg, styrketrening og ekstrem lavkarbokosthold. 

 

Tale: Tusen takk dere. Vi ønsker helt til slutt at dere kommer med et råd basert på alt det vi har snakket om i dag. Hva er den ene tingen dere tenker at vi som lyttere bør huske eller lytterne våre burde huske etter at de har hørt dette? Skal vi begynne med deg, Svein Harald?

 

Svein Harald: Jeg tror kanskje jeg vil si at, du blir hva du spiser. Sørg for å ha et kosthold som gjør at kroppen din ikke går på høygir. Da tror jeg du har et veldig godt utgangspunkt for å kunne møte veldig mye av det som kommer mot deg av stress.

 

Tale: Takk. Hva med deg Anders? 

 

Anders: Jeg vil si at balanse er nøkkelen. Du må balansere alle tingene du gjør, jobb, trening, sosiale relasjoner og alenetid i riktig komposisjon. Så alt har en balanse. Det vil jeg si er det viktigste. 

 

Tale: Tusen hjertelig takk. Det var gode råd til lytterne til slutt. Da gjenstår det for meg å takke her fra LØRN som i samarbeid med NKI, Anders og Svein Harald, for en utrolig spennende, god og lang samtale rundt dette her rundt stress. Jeg opplever ikke at vi har stresset oss igjennom på noen måte, så det har vært veldig flott. Tusen hjertelig takk til dere. 

 

Svein Harald: Bare hyggelig. Tusen takk.

 

Anders: Takk for at vi fikk komme.  

 

Takk for at du lærte med LØRN. Husk at du må registrere deg på lorn.tech for å få personaliserte læringsstier, sertifikater og mye mer.  

Quiz for Case #C1331

Du må være Medlem for å dokumentere din læring med å ta quiz 

Allerede Medlem? Logg inn her:

Du må være Medlem for å kunne skrive svar på refleksjonsspørsmål

Allerede Medlem? Logg inn her: